Pål Georg Nyhagen

Alder: 63
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

I uro og forvirring kan det være en fristelse å se alt i svart og hvitt. Det menneske som har en tendens til å trekke absolutte og udiskutable grenser mellom sant og usant, mellom riktig og uriktig, og som savner forståelser for nyansenes berikelser kan unektelig tiltrekkes av miljøer som tilsvarer egne mentale disposisjoner. Men den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner forståelse for en rekke nødvendige og viktige nyanser.

I det følgende innledes det med en generell beskrivelse av en høyrøstet gruppe blant de som gjerne kaller seg «bibeltro», kritikken gjelder dog ikke alle i gruppen. Jeg må naturlig nok bestrebe meg på å ikke falle for fristelsen til å skjære alle kristne søstre og brødre som anser seg som «bibeltro» over én kam. For øvrig et generaliserende feilgrep mange kristne foretar overfor fariseere i NT: Jesu kritikk av noen fariseere og saduseere var ledd i en pågående internjødisk diskurs. Det var nettopp konkrete fariseere og saduseere som overtolket eller feiltolket de hellige tekstene - eller overvurderte tradisjonens betydning og makt per se - som var Jesu målskive for kritikken. Ikke (!) fariseere eller jøder som sådan, eller jødefolkets hellige skrifter for den saks skyld. Noen av fariseerne og saduseerne sympatiserte for øvrig med Jesus.

Det kan dessverre være en kort vei fra «bibeltroskap» til stivnet fundamentalisme. Det må innrømmes at jeg i økende grad finner det noe vanskelig å ha tillit til noen som i det meste vender seg til bibelen for å finne rett svar på aktuelle samfunnsmessige spørsmål og utfordringer: Den øverste autoritet i mange spørsmål blir alltid de bibeltolkninger som gjøres i nået ad hoc.

For den sterkt «bibeltro» og fundamentalisten er alle fortellingene i bibelen å anse som sanne, sakssvarende og normerende: Skapelsen på seks dager, Jona sitt opphold i fiskens buk i tre dager, osv. Det burde vel være unødig å minne om det, men bibelen er en skrift- og boksamling med betydelig avstand i tid mellom første og siste skrift; ikke én enkel bok. Det står for øvrig heller ingen steder at bibelen er en ufeilbarlig bok. Den ble til først etter lang tid og forfatterne preges av forskjellig tidsepoker og språkkultur. Like vel blir fundamentalistenes kamp mot tendenser i samfunnsutviklingen begrunnet ut fra «Guds klare ord»; og i deres ufravikelige krav om alt eller intet, så ender det dessverre med mindre og mindre.

Hva gjelder alle viktige ting i livet er altså alt å anse som gitt en gang for alle; svarene finner man i bibelen generelt og anvist og presisert av Luther spesielt. Slik dominerte troens folk samfunnet i lang tid. Men gjennom samfunnsutviklingen, så mistet biskop og prest sine fornemme plasser ved maktens bord. Arbeiderorganisasjoners kamp, demokratiske prosesser på fler og fler samfunnsnivåer, «fritenkning», seksualopplysning og ikke minst feminismens fremganger gjorde sitt til at fler «bokstavtro» kristne ble færre og færre og slik tolket de derfor utviklingen som at «de siste tider» nå var i god gang. Desto verre overtok naturvitenskapen tronen for hva som skulle få passere som sant eller ikke. Enkelte kommer visst vanskelig over dette tapet av posisjoner og samfunnsmakt.

Fra et sosiologisk perspektiv kan man tolke fundamentalisme som en implisitt kritikk av globaliseringen. I tidligere tider dominerte statskirken, dets prester og kirkens troslære det hele samfunnet; det var m.a.o. orden i systemet; Gud er jo en ordens gud? Andre religioner var fenomener i fjerne land og de var å se som underlige eller farlige åndskrefter. Men i de siste tre fire tiårene møtes religioner og kulturer på en helt ny måte. For flere innebærer det risikoer for en farlig relativisering; egne verdier og utgaver av troslæren møtes med både spørsmål og kritiske innspill på en ny måte. En uroende tanke hvisker at sannheten egentlig ikke er like entydig - ja, noe kan sågar virke å fremstå som både utrygt og provisorisk; man konfronteres til nyanseringer og «i verste fall» til nødvendige omprioriteringer av hva som skal passere som sentralt.

Islam og koranen ses av flere «bibeltro» som uttrykk for den ondes virke selv; «giftplanter har begynt å vokse i den gode jorden». Dette kontrasteres så til de beste vestlige verdier som i dag etter århundres blodige kamper er tilkjempet i de vestlige samfunn: Men de historiske kampene for frihet, rettferdighet og brorskap har dog ikke sjelden foregått med nettopp kristne fundamentalister på motstandersiden. Kristne kirkers lange blodige rulleblad burde være kjent. De kristne fundamentalistene gjør seg m.a.o. blinde for de historiske og aktuelle likheter med islamsk praksis som faktisk i dag finnes i all sin triste og voldsomme velde. Man kan kanskje her tillate seg å undres over hvor samfunnet ville ha vært i dag om flere av de «bibeltro» og fundamentalistiske kristne like vel hadde fått beholde makten gjennom historien?

Sosiologen Anthony Giddens definerer fenomenet presist: «Fundamentalisme er tradisjon under beleiring», og han ser den som en type selvforsvar; en voksende misnøye mot samfunnsutviklingen og sekulariseringen: Den er derfor en strategi mot det moderne og postmoderne som systematisk ser ut til å bryte ned velkjente tradisjoner og normer, og desto verre river ned «bibelens autoritet». Den «bibeltro» opplever seg m.a.o. i samfunnslivet å stå med ryggen mot veggen i en kamp mot misbruk av Guds ord, løgn og ondskap. I tider som preges av ubehagelig raske forandringer føler noen at de mer eller mindre mister fotfestet og klamrer seg derfor til det gamle og velkjente. Her fremstår bibelens ufeilbarlighet, Jesu snarlige gjenkomst og staten Israels skjebne som sentrale elementer.

Den som trekker absolutte og uangripelige grenser mellom sant og usant, mellom rett og feil savner faktisk forståelse for nødvendigheten av en rekke nyanser. Filosofen Karl Jasper uttrykker denne mentaliteten i vendingen «Das Gehäuse», som viser til et sterkt og dominerende trosparadigme som fritar den enkelte fra en rekke (nødvendige!) utfordringer og byrder. Men dog: Skulle man i den fortløpende debatten hevde at «bibelen sier» noe bestemt i et aktuelt spørsmål, så blir det meningsløst om man ikke tydeliggjør både hvilke vers man viser til og hvilke sammenhenger disse står i. Det finnes m.a.o. visse motsigelser som ikke kan harmoniseres eller løses i en kjapp håndvending. Hva som uansett er klart er at en fundamentalistisk absolutisme fører til absurditeter eller ganske så patetiske bortforklaringer.

For noen av oss andre er det for øvrig det overgripende budskapet som gjelder; hvor navet er Guds fordrende kjærlighet, nåde og rettferdighet.

Gå til innlegget

I dag, 21.mars, er Downsdagen.

Publisert 4 måneder siden

kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Når godt og ondt sakte endrer innhold er det oftest noen med definisjonsmakt og påtrengende prioriteringsbehov som har tatt ordet og så sørget for å beholde det over lang tid. Det kan sågar gå så langt at i enkelte saker er den normale situasjonen til slutt snudd opp ned; det som gjentas over tid har dessverre en tendens til å fremstå som det normale.

Jesus sier at den minste skal være den største, og at den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste ennå sterkest, den største størst og den første er og blir den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke med prioriteringene i orden og derfor nektes den med downs å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå de sterke og samfunnet til last. Og i dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet: Fordi den sterke med definisjons- og argumentasjonsmakten intakt effektivt forhindrer at slike «byrder» blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller hva slags navn en slik ny despot nå har. 

Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg:  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Mest kjent ble hun kanskje da hun utfordret statsministeren i Stortingets vandrehall i februar 2011 og vippet ham av pinnen med sine spørsmål om rettighetene til mennesker med Downs syndrom." Dette er tatt fra innledningen til Goksøyrs bok. Videre fa forlagets omtale: "Hennes bok blir derfor et politisk debattinnlegg, og hun var kanskje en av Stoltenbergs farligste kritikere fordi hun tok ham i løftebrudd. Hun tar i boken et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Hun er et eksempel for oss alle. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile mot vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og har like vel vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave, og viste å  verdsette gaven.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede kunne bli kategorisert som en type byrde og derfor definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll. Dvs den med downs må akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Vel og merke så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider, eller i mørke stunder, kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Å være utenfradefinert av de som anser seg mer vellykkede og sterke kan bli mer enn en tung belastning. 

Goksøyr er et levende vitne mot «den omvendte verden»; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Dvs den verden hvor den sterke ikke tjener den svake, og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første. Og i våre dager reiser det seg noen i protest og engasjerer seg mot det urettferdige samfunnet. Ikke til fordel for utsatte og lidende. Men fordi de ikke får dra på hytten. 

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Gå til innlegget

Ikledd de beste gevanter hentet fra troens kostymelager er veien til manipulasjon kort.

De bibelske vendingene «så og høste» benyttes ofte av Jan Hanvold og Visjon Norge for å motivere folk til å gi penger. Man gir og høster formodentlig helbredelse og beskyttelse, skal vi tro Hanvold: En lovende himmelsk  kontoinvestering m.a.o. Alternativt er vi heller vitner til en himmelsk og guddommelig autorisert utgave av Betsson eller Unibet i regi av Visjon Norge hvor helsegevinstene er proporsjonale med innsatsen. Men ingen ting garanteres i slike spill, naturlig nok. Til sitt forsvar presenteres snedige påstander og forklaringer som er logiske og preget av substans bare for Hanvold og Visjon Norges autoriteter selv. 

Med respekt å melde minner dette opplegget mer om en grell forskrudd karikatur av Guds hellige budskap. 

Nå kan man jo positivt replisere at det å gi penger til hjelpearbeide i høyeste grad er å yte noe for de trengende, og dermed et gode? Og det er selvsagt riktig. Men hva går så de innsamlede midler til? Visjon Norges innsamlinger går først til kanalens egne driftsskostnader. «Det koster oss 10.000 kroner i timen å drive Visjon Norge, foruten at vi har misjonsprosjekter, sier Hanvold til NRK». (Ref NRK.no. ) Det har dog lenge eksistert godt organiserte og anerkjente hjelpeorganisasjoner som sårt kunne trenge så mye penger i døgnet gjennom året. Uansett, så er det en vederstyggelighet for Gud å be om pengegaver i samme vendinger som man påpeker at Guds vilje er at Hans skapning skal erfare livskvalitet, trygghet og være frisk.

Og hva gjelder troen og det gode: Monoteisme får ubetinget etiske konsekvenser:

Vi har nemlig én Gud og dermed er det én menneskehet. Gud skapte først mennesket. Ikke jøden, ikke den kristne, muslimen, etc. Ergo er det vi alle har felles helt grunnleggende- det kan aldri endres. Vi er alle søstre og brødre uansett tro og livssyn; hvilket stiller oss i en radikal fordring til hverandre. Forsoning er gjenforening. Og synd? Det er adskillelse; man er altså ennå ikke den man har potensiale til å bli: Fordi vi er skapt i Guds bilde. 

Apropos: Det finnes ingen spesifikk kristen eller jødisk etikk, men Gud styrker derimot etikken.

Fra bibelen, som i humanismen, ser man at den etiske verdien i enhver handling er omvendt proporsjonal med innslaget av de selviske motiver i den. Det innebærer at motivet og drivkraften i livet for den troende er takknemlighet mot Gud for den gave og det under som livet, ordet og nåden faktisk er (!). Fra mine jødiske røtter, så er vendingen «høste som man sår» godt kjent. I likhet med en rekke andre lignelser i NT for øvrig; hvor av flere er uttrykk for de dypeste strømninger i denne troslære. Det har med det å aktivt opptre i takt med Guds vilje å gjøre; alternativt ikke å gjøre det. Begge valg får konsekvenser; man høster som man sår. Ergo bør man handle aktivt med kjærlighet, omsorg og rettferdighet hvilket er Guds ubetingede vilje og kvaliteter som også er selve navet i troen.

Dvs troen går på eksistens og handling; den fører til en grunnleggende rettvendthet og dermed god praksis som kjennetegnes ved at den virker til det gode for medmennesker. Vi skal m.a.o. kjennes på fruktene. Ikke på om vi er ortodokse og ytrer bibeltroskap eller ikke. Dermed er det klart: Den etiske dydens lønn er den hellige Ånds kraft selv, og dermed et helere liv og sterkere dyd. Syndens lønn blir på sin side syndens umerkelige usalige selvforsterkende effekt for den som svikter og dermed også for fellesskapet. Jfr surdeigens virkning som har sin virkning enten det er det gode eller dårlige som virker. Vi blir m.a.o. både i det godes og det dårliges valg knyttet til valgets konsekvenser: Det gode og det onde bærer allerede lønnen og straffen i seg selv. Og merk vel: Det er dette som blir å høste som man sår. Det er det godes realisering og selvforsterkende effekt som er «å få sin lønn»  av Gud; IKKE en fremtidig guddommelig gjenytelse for våre gode jordiske gjerninger i himmelen etter døden: Man skal altså ikke orientere sin moralitet etter noen lønn og straff-teori.

Ordet «loven» som kristne alltid har brukt i polemiske hensikter mot jødisk tro skyldes det greske ordet benyttet i oversettelsen. Ordet «lov» har i greskspråklig og vår kultur og språkverden en langt mer rigid juridisk og kategorisk betydning enn i den jødiske. Slik har et greskkulturelt forstått ord bidratt til å skape feil forståelse av jødisk kulturs språklige uttrykk i religion og troslære. Språk har også sine røtter og sin lokale jordbunn, noe enhver oversetter vet. Det burde vel være unødvendig å nevne, men samme ord kan bety forskjellige ting i forskjellige historisk betingede språkkulturer. I jødisk religion er det ordet «troslære» sammen med «veiledning» og «rettledning», som er bedre ordvalg og oversettelse her til vår språkkultur; ikke «loven».

Jeg minner om at Jesus ble født og oppdratt som jøde. Han benyttet jødiske skrifter og deltok i tempelet og synagogene. Den første menigheten og konteksten generelt var jødisk. Dette burde være et memento når man skal forsøke å nærme seg hva som står skrevet om disse kontekstenes ord og hendelser. Teksten er også her betinget av avsender og mottager. Flere bør muligens påminnes at jødisk troslære kan man først møte reellt og med respekt når den møtes lyttende oppmerksomt og respektfullt innenfra, det er først da man aner det underliggende rotnett av livgivende hellig karakter.

Troens vei handler om å vise frem bortenfor en instrumentell og moraliserende gudstro hvor gudsautorisert maktspråk ligger som ris bak speilet. Meningen ned livet? Lev det! Fra 5.Mosebok: «I dag tar jeg himmel og jord til vitne mot dere. Jeg har lagt fram for deg liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet.»

Til slutt: Noen ganger tenker jeg noe oppgitt at uten mine jødiske røtter, så ville jeg ikke ha kunne holdt den kristne identitet og troslære ved like. Satt helt på spissen: Det har dessverre blitt slik at man i visse tilfeller lurer på hvordan man kan overleve som Kristi disippel blant en del kristne.

Gå til innlegget

Det er både trist, svakt og desto mer forstemmende å se hvordan praksisen i Visjon Norge hva gjelder pengekrav i Guds navn kan foregå uten at kirkenes ledelser tar adekvat fatt og pågående engasjerer seg til fordel for medmennesker spesielt og kirkens integritet og troverdighet generelt. Når pengemas i Guds navn kobles til garanti mot coronaviruset spesielt og helse generelt, så har Visjon Norge frasagt seg enhver kristen legitimering. Men våre kirkers ledelser gjør som Peer Gynt og går utenom. Igjen og igjen, Det tragiske er at de vet hva de gjør.

Hvor høyt må ofrene rope og hvor mange skal rammes før Kristi hyrder og kirkeledelsene gjenvinner sitt sosialetiske og trosmessige gehør? Disse kvaliteter er nemlig to sider av samme mynt.

På TV-kanalen Visjon Norge får man nå melding om ved gi 2020 kroner til kanalen, så vil Gud beskytte barna deres mot coronaviruset. Intet mindre. Dette hevdet predikanten Dionny Baez. Ref Vårt Land, VG, Dagbladet, NRK m.m. fredag 28.02Vi er igjen vitner til grov manipulasjon, psykisk vold, respektløshet og blasfemi av verste merke i Guds navn på denne TV-kanalen. En pågående angst for denne virusen utnyttes altså for hva det er verdt for å få folk til å gi penger. Allerede sårbare og engstelige medmennesker ligger alltid tilbake i grøften, mens prester og biskoper ser for n´te gang en annen vei og går forbi. De er vel fullt opptatt av å tenke over administrative oppgaver og evangeliet. Det eneste som skjer fra kirkelig hold er enten øredøvende taushet eller pliktmessige kommentarer ad hoc om journalister henvender seg; før det så igjen blir like stille. Dette er ille, og ikke så lite alvorlig sett ut fra det de faktisk er satt til å forvalte qua hyrdefunksjonen. Apropos: I dag står et velskrevet innlegg på over en og en halv side (!) i VL om klimaet underskrevet av over 60 prester. Hvilket er på sin plass og greit nok. For all del. Men prisen for å stå frem her er nok langt mindre enn å engasjere seg pågående mot maktmisbruket i Guds navn i Visjon Norge? Jeg er stygt redd for at kirkens ledelser først engasjerer seg etter at saken har blitt et gjennomgående tema i medier og allmenheten ellers. Men sannhet og redelighet går faktisk forut for fasade. 

Det burde vel være unødvendig å minne om at det er helt sentralt i troslæren å bistå den som rammes grovt; ikke minst når elendigheten skjer i Guds navn? Men tragisk nok, så møtes både ofre og kritikere av en øredeøvende taushet. Velger man tausheten, så har man faktisk samtidig valgt bort det vesentligste. Man har sikkert nok lønnet stilling av staten i kirkelig skrud, mens det menighetsmessige ansvar man er satt til å forvalte i Guds navn har man frasagt seg. Jeg minner om at menigheten er alle døpte, andre søkende og medmennesker som tilkstreber seg å leve i takt med kjærlighet og rettferdighet for øvrig. Og det er rollen som våken og aktiv hyrde som er eneste gyldige posisjon ut fra troskilden selv. 

Blir prisen for å stå opp for sannhet, kjærlighet og rettferdighet for høy, så bør faktisk Kristi hyrder overgi ansvaret til andre. Oppgavene og ansvaret er faktisk større enn den enkeltes posisjon. Og apropos sendepartnerne til Visjon Norge, andre kirkesamfunn og menigheter: Pussig nok ville de trekke seg umiddelbart ut av Visjon Norge om det var alkoholreklame der. Men når det er blasfemi og psykisk vold i Guds navn som skjer gang på gang, så er det visst helt greit. Saken er klar: Visjon Norges pengemas koplet til helbredelser, alt i Guds navn, er forkynnelse på avveie; direkte manipulasjon som utnytter og tramper på flere svake. Det er ikke nødvendigvis slik at det kun er de med akseptabelt overskudd som gir her. Metodene og ikke minst den bibelimpregnerte språkbruken fører til at noen rammes grovt. Da burde det faktisk være en kristen dyd og reise seg å si tydelig ifra at her pågår det umoral (!) og det sågar i Guds navn?

På Jesu tid og senere reiste kirkens hyrder seg mot misbruk av Guds navn, krenkelser av de svake, mot urettferdighet, samt mot makt og myndigheter. I dag blir de av makten invitert på gallamiddager og kaffe. Man er visst mer opptatt av posisjoner, det å bli hilst på og æret på de fleste arenaer?

Det er faktisk ikke plass til Gud og mammon på samme trone; uansett hvor mange bibelvers og påstander man benytter for å legitimere kjetteriet. "Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver". Men hyrdene ser altså bort og lar deler av flokken lide.

De gjør som Peer Gynt og går utenom. Det tragiske er at de vet hva de gjør.





Gå til innlegget

Jesu fordommer (?)

Publisert 5 måneder siden

Når vi leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn. Dvs at alle, alle, er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarkier er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv.

I torsdagens Vårt Land fastslår kapellan Stine Kiil Saga at Jesus, Guds sønn, «ikke var fri for fordommer» (sic!). En fordom er som kjent en holdning basert på mangelfull kunnskap som disponerer en person til å uttrykke antipati overfor personer, grupper eller ideer. Hvordan kapellan Kiil Saga kategorisk kan hevde at Guds sønn (!) hadde fordommer skal jeg la ligge, men hun refererer til den kanaaneiske kvinnen med hennes syke datter. (Matteus 15). 

Jeg ser denne fortellingen noe annerledes:

Dette er en parabel som heller ikke jeg er trygg på  for all del; den skaper lett flere spørsmål enn den gir svar og kan m.a.o. være noe vanskelig å forstå. I hvert fall ganske så umiddelbart, sett ut fra et litt for distansert kristent ståsted. Ikke bare svarer Jesus først med det verste av alle svar; nemlig noe som oppleves som talende taushet. Kraftigere form for avvisning kan vel vanskelig erfares? Det å henvise til hunder i fortellingen var for øvrig krenkende; hunder var ansett som urene og dyr man skulle holde seg på lang avstand fra. 

Noen prester bruker denne fortellingen som eksempel for å vise at man ikke skal gi seg i bønnen og være utholdende; men her hopper man over det mest vanskelige og tilsynelatende uforståelige: Det handlet nemlig ikke om en troende jødinne som innstendig og utholdende ba Gud om hjelp, og like vel holdt ut til tross for øredøvende taushet. I følge fortellingen, så tilhørte ikke kvinnen og hennes barn inngruppen i det hele tatt, men fikk tilsynelatende sitt pass påskrevet ganske så kategorisk: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» På den annen side, så vet Jesus mer enn godt at Gud hjelper «de utenfor». Job var ikke jøde og i Lukas, så sier Jesus i synagogen: «Jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, bare til en enke i Sarepta i Sidon-landet. Og det var mange med hudsykdom i Israel på profeten Elisjas tid, men ingen av dem ble renset, bare syreren Naaman.» Så kanskje har Jesus her i møtet med den kanaaneiske kvinnen en mulighet til å understreke et vesentlig poeng.

Vi ser at Jesus faktisk med tyngde positivt tiltrer den fortvilte morens alternative fortolkning av Jesu fortelling; hun griper fatt i Hans fortelling og påpeker det grenseløse ved Guds kjærlighet til sin skapning; «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Her talte hun for øvrig på vegne av alle hedningefolkene og illustrerte dermed for enhver at alle er Guds elskede barn og evangeliet gjelder alle. Den nye tid var med Jesus i ferd med å bryte sterkere inn; noe som senere ga seg uttrykk i følgende marsjordre  - i de ord som kom til jord med budskap om frihet og frelse - for alle mennesker: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler».

Nå sier forøvrig heller ikke Jesus et avvisende «nei» på noe som helst tidspunkt (!), mange kristne oppfatter dog lett Jesu innledende holdning som et kategorisk nei til denne morens bønn. Men man behøver jo ikke: 

Fra et jødisk etisk ståsted blir bildet mer utfyllende og det ender like vel med et klart JA. Jesus kom altså for å oppfylle, realisere, skriften per se. Ikke oppheve den. Vi ser at kvinnen i den teologisk billedlige dialog freidig avslører Jesu fortellings grenser. Ikke (!) Jesu selv. Kan hende var det også dette som var Jesu pedagogiske grep der og da? Fortellingen, slik den først ble fortalt, viste til visse jøders oppfattelse av eksklusivitet: Nemlig etnosentrien og sneverheten i Gudsforholdet fører til sneverhet og egosentri i nesteforholdet. Hendelsen var Jesu måte å avsløre både for denne kvinnen, disiplene og jøder ellers rundt, at evangeliet gjelder alle folkeslag. Noe som for øvrig allerede lå innbakt i den jødiske troen. Kvinnen var altså Jesu kapellan og medhjelper i denne teksten. Det vi her bevitner er enda et ledd i en internteologisk diskurs hos jødene hvor Jesu deltar aktivt. Jesu opptreden og denne kvinnens deltagelse var m.a.o. et pedagogisk grep i forhold til disiplene og andre jødiske tilhørere. Han forlot aldri kvinnen, men avventet bare - de rundt var også implisitt del av fortellingen: 

Jesu tilsynelatende bortvisning av denne kvinnen stemmer dog overens med en mer nasjonalistisk forståelse av jødedommen som visse jødiske grupper dyrket: Jødene versus farao, jødene vs kanaaneerne. jødene vs filistrene, jødene vs de fremmede og hundene: Oss og dem. Derfor er det for Jesus ikke bare denne nødstilte kvinne med syk datter som var i risikosonen her i fortellingen, men også intet mindre enn et sant og genuint Gudsbilde. Kan hende Jesu reaksjon på disiplenes «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» var nettopp utgangspunktet for å bruke den kananeiske kvinnen som aktiv deltager og illustrasjon på evangeliets faktiske universalitet? Ny vin i nye skinnsekker? 

Kanskje Jesu hadde i tankene om den forhandlende kanaaneiske kvinnen at også Abraham forhandlet (!) med Gud da Sodoma skulle ødelegges - og viste her at Gud ikke er en ufravikelig dogmatisk og ren maskinell kald makt? Abraham møtte Gud på nettop på det som er Guds kjennetegn og noe vi alle skal strekke oss etter, nemlig kjærlighet og rettferdighet. 

Jesu møte med den kanaaneiske kvinnen er som en klar markering mot enhver form for trosmessig oss-og-dem-holdninger. Jesus påpeker at vi alle er Guds barn; og menneskelig sett har ingen noe å vise til for å rettferdiggjøre seg i forhold til Gud. Ingen. Takket være den kanaaneiske kvinnen kan vi altså alle være trygge på at vi absolutt alle hører til. Tanken på et troens og fellesskapets hierarki er m.a.o. kategorisk avvist av Gud selv. 

Når vi igjen leser fortellingen om den kanaaneiske kvinnen og hennes datter bør vi altså kunne fastslå at enhver form for dem-og-oss-tenkning er og blir et radikalt feilgrep. Vi har alle Gud som Fader. Og der det finnes en far, der finnes det også barn:

Vi er altså alle, alle, Guds barn. Relasjonen vår til Gud er udelelig og bestemt knyttet til våre medmennesker. Dvs at alle er våre søstre og brødre. Hvilket innebærer en radikal fordring. Gud skapte ikke først jøden, ei heller den kristne eller muslimen, etc. Han skapte mennesket. Det vi alle har felles sitter altså dypest i våre hjerter; det kan aldri endres. Det som skiller sitter i våre hoder: Det kan derimot utvikles, endres. Vi kan kun elske Gud tilbake gjennom å elske vår neste; fordi hun og han er akkurat som oss selv:

 En elsket, ønsket og villet Guds skapning.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 1485 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1230 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
12 dager siden / 1071 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
8 dager siden / 966 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 634 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
17 dager siden / 435 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere