Pål Georg Nyhagen

Alder: 64
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Gud har gitt mennesket ånd, sjel og legeme, vi er gitt ansvaret å benytte og utvikle dette i et liv under frihet og ansvar. Fri tenkning er ikke farlig, snarere er den et nødvendig hjelpemiddel på veien. Slik kan man gjennomskue og sortere livshemmende hindringer underveis, f.eks. det som forekommer av negativ kontroll, undertrykkelse, konformisme, misforståelser og maktmisbruk: Alt forekommer dessverre i ny og ne i trosmiljøer, ikledd de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Men den frie tenkningen må dog være villet. Så får man spørre seg hvorfor noen vegrer seg her. Mulig er engstelighetens og vanetenkningens fangarmer ennå ikke gjennomskuet som hemmende elementer også innenfor teologiske rammer? Litt pussig dog; det var nettopp dette problemet som Kristus påpekte i fleres liv.

Kongstun kristne friskole tar i bruk kreasjonist-lærebok, skriver Vårt Land. «Vi vil gi elevene en bok med et kristent verdensbilde», sier rektoren. Men et «kristent verdensbilde» er et oppkonstruert begrep som bare ser ut som en virkelighet. Det kristne ligger derimot i en erfaring av Jesus Kristus, i tilfelle. Og deretter hvordan dette så bør inspirere til et liv i frihet og ansvarlighet; der alle medmennesker anses som likeverdige: Uansett tro, livssyn, sosial- og kulturell tilhørighet. Ikke i hvordan man forholder seg til naturvitenskapen. Ansvarlighet er dog også et vesentlig ledd i det å undervise barn og unge med livskompetanse som mål, slik at de blir kapable til å tre inn i virkeligheten, steg for steg. 

Naturvitenskapen står selvsagt ikke i noe konkurranseforhold eller motsetning til det sentrale i kristen troslære; snarere tvert i mot er den en et uerstattelig middel som gjennom sine metoder kan utelukke irrelevante og kan hende destruktive elementer i troen. Ikke minst fordi slike elementer er ledd i fleres begrunnelse for å vende troen ryggen. Slik er naturvitenskapen faktisk en Guds gave og hjelpemiddel som skritt for skritt bidrar til å tydeliggjøre det som positivt er evangeliets kjerne. Ergo er den en nødvendig supplement for enhver troende som vil nærme seg virkeligheten; og dermed sin neste, seg selv og Gud. At noen kristne ser med skepsis på dette er like bedrøvelig som destruktivt; men de kommer dog ikke ifra at deres mistenksomhet mot naturvitenskapen er resultat av nettopp tenkning: Tenkning om tro, hellige tekster og virkeligheten per se. Men en tenkning som ser med mistenksomhet på seg selv bør man faktisk møte med stor skepsis: Videre er det et signal om utidig og faktisk uetisk nedvurdering og mistro hva gjelder Guds gaver til sin elskede skapning mennesket. Det er vel få miljøer som til de grader illustrerer det sosiologiske begrepet «tribalisering» som tros- livssyns- og politiske miljøer.

Til slutt: Symboler og myter var og er en prøvende vei til å paradoksalt nok kunne gripe det ubegripelige. Men dette har langt senere forvandlet seg til absolutte sannheter som negativt preger den kristne troslære. Å forholde seg bastant og med påtatt objektivitet til et emne som er ubeskrivelig og i sitt vesen subjektivt er selvsagt inkonsistent. Ikke så underlig da at fler og fler trekker seg fra tanker om en gud som opptrer på tvers av den fornuft mennesket er skapt med. Det er trist å se hvordan noen kristne igjen og igjen er den kristne troens største fiender.

Gå til innlegget

Reiserapport fra en strabasiøs etappe i de levendes land

Vekst er å våge å være underveis… og er man underveis, så erfarer man nye ting. Forutsatt at man våger å tolke det nye også ut fra det levende nået. Livet handler også om å gi slipp.

Debatter og diskusjoner preges som kjent ikke nødvendigvis av verken dialoger eller samtaler med den hensikt å møtes og stimuleres til nytenkning. Heller ikke teologiske, nødvendigvis. Man husker bare så alt for lett de debatter, hendelser eller konfrontasjoner man har vært med om, og enkelte ganger har det mer lignet på grøftegravskrig og trefninger. Det ender ofte med livløs polarisering. Som i sosiale konfrontasjoner ellers, så husker man klart "hva som skjedde" men overser hva slags inntrykk og pregning man selv gjorde på begivenhetene der og da. Her er det den andre som ofte rammes, uten vår medviten. 

Hinnen mellom det gode og det onde er ytterst tynn; og vi bærer alle potensialer for å være voldsutøver, offer eller likegyldig tilskuer hvor vi så inderlig godt tåler den prisen andre betaler. Også skriftlige medium er som kjent formidlere av elendighet. Det handler m.a.o. om å øve opp og vedlikeholde evnen til å kjenne seg igjen i sitt medmenneske. Og her har jeg til tider sikkert vært noe passiv, søkt bekreftelser i livet og akademia og latt meg prege av vanepersepsjon og vanetenkning: Egen teologisk bedrevitenhet er en synd man oftest oppdager sist selv. 

Det handler om motet å være til: Fra å være tilskuer til keiserens opptog, så oppdaget jeg en dag at også jeg var del av den keiserlige moteoppvisning. Hvilket var en underlig, men tankevekkende erfaring. Men det skal mot til å erkjenne akkurat dette.

Det er bekvemt å heller bli liggende i ro hvor sannhet blir teologisk, kulturelt og sosialt betingede produkter mer enn levende og vekkende fordringer i nået. Å reise seg og ta sin seng og gå koster dog ofte dyrt; også sosialt- og miljømessig. Den som endrer seg blir nemlig ikke sjeldent sett på som et uroende element der alle er enige om stort sett det meste. Men det er kun der ute i det utrygge, i usikkerheten vi møter livet; vår neste, oss selv og Gud: Det er ikke den som ikke våger å satse og heller graver ned sin skjerv som belønnes. Man kan videre lett overse det selvfølgelige at vi er alltid like nakne, usikre og sårbare i det konforme som vi er når vi står alene.

En av fruktene fra min vei er følgende: 

Jeg kom for noe tid tilbake - etter noe slit, indre brytekamper og rimelig velbrukt tid - frem til at homofile og lesbiske ubetinget har sin helt naturlige plass og rett i alle kirkelige stillinger og sammenhenger. Når jeg blar tilbake i mine innlegg her på Verdidebatt om temaet skrevet andre år, så ser jeg at min argumentasjon dog er gyldig og akseptabel. Men dog kun (!) når jeg vektlegger visse premisser og argumenterer så ut fra dem, for så å la andre i beste fall få en noe pregende, men ikke avgjørende virkning. Premissene der er for så vidt ennå betinget gyldige, men de vektlegges ikke lenger i samme grad. Det er som kjent en god ide å tenke over sin egen tenkning, og modig evaluere denne i lys av det som er reellt og levende. For at tenkningen skal være fri må den nødvendigvis også være villet: Fremfor å la det man møter forut for tilstedeværende erfaring bekreftes gjennom tradisjon, tekststykker og teologisk filtrering som like vel kun er spor fra en annen tids betingede forsøk på å nå målet. Det blir som å møte en som i beste mening peker på en stjerne for å navigere, og så naivt tro at vedkommendes finger er ledestjernen. Det nevnte tyngdepunktet har altså beveget seg til andre premisser som videre skaper et større inn- og utblikk i lys fra kilden selv, Kristus, som dog er det vesentlige her: 

Alt i livet, tenkning og praksis, skal ha sitt utgangspunkt i det navet som er Kristus; nemlig gjennom nåde, kjærlighet og rettferdighet. Og fra Talmud har jeg følgende visdom ut fra de hellige tekster, og om ordet da er Kristus, så sier Talmud-ordet også seg selv: Om tekster og bud kommer i konflikt med det å redde og hjelpe et medmenneske, så er det sistnevnte som alltid og ubetinget har forkjørsrett. Livet først. Alt som overdøver dét er tro og makt på avveier.

Og hva førte til dette nye blikk og erkjennelse? Flere ting naturlig nok. Jeg våget f.eks. igjen å slippe taket og å være til stede også i ukjent terreng. Helt. Den tidligere stillstanden ga nok mer sikkerhet og trygghet enn bevegelse og utvikling: Jeg fikk på nytt tak i motet til å være sjelelig og åndelig naken uten å på forhånd vite hva som var sant og måle virkeligheten ut fra det. Jeg erfarte faktisk at jeg ikke risikerte så meget. Fordi ballasten, Kristus, er med. Og dermed ser jeg nå mer; og videre det allerede kjente i nytt nyanserende lys. Og dét er ikke bare en påstand for å få ting til å stemme, men en levende erfaring. 

Ser også nå mer av andre sentrale forhold som er ufravikelige fordringer i det relasjonelle sett i lys av de samme verdier jeg tidligere mente å forsvare. Om sannheten og kjærligheten står sterkest av alt, så er det samtidig like vel skjøre planter der teologisk bedrevitenhet belærende kjører bulldozer over alle vekster som ikke passer inn. Men i monolandskapet gror det som kjent lite. Det avgjørende var og er dog som nevnt kilden selv; nemlig den levende Kristuserfaring. Og med litt skam å melde qua teologisk tenkende, må jeg jo erkjenne at dette har da også alltid vært Kristi prerogativ. Vi måles nemlig ikke på om vi er bibeltro eller ikke, men på fruktene. 

Kort sagt, så har jeg nå mer passende «skostørrelse» der jeg snubler på veien videre. Vel vitende om at hvert neste stoppested er nettopp dét; en hvilested før neste etappe. Og kan hende trenger jeg igjen større sko senere på veien videre i de levendes land. Det er ikke alltid like enkelt å være underveis fordi et tilpasset trosparadigme og enkelte bibelsteder ureflektert tas bokstavelig, og det er derfor lett å snuble også hva gjelder temaet seksualitet. Jeg vet. Men jeg har dog erfart at hovedkursen opprettholdes uavhengig av betingede teologiske klær. Fordi det største hviler ikke på meg eller de ord som mobiliseres. Det hviler på nærvær og handling. 

Det som er vunnet er et nytt utvidet teologisk prøvende forsøk i livet som har sin kilde i hjerteblikket, og virkning i praksis - og det har så langt ikke gjort verre skade enn såret stolthet. 

Veien videre innebærer en mer utfordrende og spennende gange, da jeg altså har tradisjon og bibelvers å møte. Men det hadde jeg også tidligere, dog mer ureflektert. Like vel er alle data, bibelvers og tradisjoner også tolkning, og en flertallstolkning er ikke nødvendigvis rett tolkning uansett hvilken tradisjon og miljø man deltar i.  

Troskap mot Kristus handler om tilstedeværelse, frihet og ansvar; å orientere tilstrekkelig, kanskje sågar bedre, og uansett reise seg for hver gang man snubler. Det er dette som er livet underveis. Og snuble gjør man jo enkelte ganger fordi en og annen setter ben; eller man snubler i egne ben fordi virkeligheten der ute og idealene ikke alltid er kompatible.. 

Og hva annet ga så impulsen til denne reiserapporten fra et snublende menneske underveis? Flere ting, som antydet ovenfor. Men vesentlig var og er de hjertesøkende og tidvis såre øynene som jeg møtte hos et lesbisk nabopar for noen år siden: Som jeg våget å møte -deltagende og stille- i all sjelelig og åndelig nakenhet, uten andre hensikter enn å være til stede, aktivt seende og lyttende. La den velkjente evaluerende tankekontrollen i bero og åpne for å la hjertets varhet SE. Og i de medmenneskers øyne? Der så jeg speilbildet av meg selv, og viktigere et sjeleglimt av Kristi blikk selv. Det var en vekker. Og fra den dagen våget jeg endelig å gi slipp på det tidligere tyngdepunktet hva gjelder synet på nevnte tema. Viktigere enn teologiske prinsipper er genuint nærvær og tilstedeværelse. Nettopp fordi Kristus pulserer i det som levde og lever i den levende interaksjonen mellom oss qua Guds ønskede og elskede skapninger. Og dette siste er sentralt, det er dét som er navet: 

Det handler om identitet og gjenkjennelse qua Guds skapning. Kristus stiller seg alltid mellom oss og våre medmennesker: Det som vi rammer den andre med, av handlinger eller likegyldighet; det rammer først Kristus.

Gå til innlegget

I inkarnasjonen har Gud illustrert Hans allerede iboende «nervetråder» i menneskets og jordens legeme. Det er derfor Kristus som gledes eller rammes av det jeg gjør med mitt medmenneske. Han taler om å være engasjert og involvert i Guds kjærlighet hvor det aldri kan finnes diskriminering; nettopp fordi Han kommer for å rive gjerdene mellom menneskene og forhenget mellom mennesker og Gud. Nådens virkning gjør oss ikke til tilskuere til frelse og Guds verk, men til aktive deltagere. Det finnes derfor to posisjoner hvor absolutt alle er like: I synden og i nåden. I nattverden kommer vi dermed ikke med annet enn oss selv: Der møter vår historie Guds historie. Vår biografi omfavnes av Guds.

Til Greta Aune Jotun og andre interesserte: Vi skal ikke forholde oss til Guds Ord. Men til innholdet av Guds ord. Enhver bør dog alltid ha følgende i mente: Man bør i ny og ne se etter hvilke teologiske konvensjoner og vanetolkninger som ureflektert rår i sitt trosmiljø. Enkelte av disse kan nemlig umerkelig ha fått funksjon som ufeilbarlig tolkningsinstans - med navn «Guds Ord, tradisjon og bekjennelse». Lignelser, fortellinger og tolkninger fra NT har ikke sjeldent fått en annen funksjon enn den opprinnelige gjennom at de har fått rollen som absolutte og tidløse sannheter.

Der alle tenker likt tenker som kjent få mye. Ser man i NT, så måler ikke Jesus Guds Ord etter bokstaven. Han, som er ypperstepresten per se og den levende Guds Ord, korrigerer derimot misbruk av hellige tekster presentert som «Guds Ord»: Det levende nærvær har forkjørsrett i forhold til tekstbruk ad hoc. Leser man «som det står», så begår man for øvrig et radikalt feiltrinn; man glemmer at man som engasjert leser alltid er den utvelgende og tolkende instans. Historien viser da også entydig at misoppfatninger, feil og forenklinger lett oppstår; med voldsomme konsekvenser for enkeltmennesker og folkegrupper. Det er heller ikke mulig å forholde seg objektivt til et emne som har Gud i fokus fordi det nødvendigvis blir subjektivt. Vi forholder oss altså som hele mennesker til Han som ER sannheten, veien og livet. Dvs til det levende Guds Ord som aldri kan oppheves, selv ikke etter forsøket på å klynge Gud selv opp på et kors.

Virkeligheten har vi rett foran oss og det er gjennom aktiv deltagelse vi finner vår neste og oss selv - og dermed Gud. Men den fromhet som ureflektert filtrerer virkeligheten gjennom et trosparadigme forut for erfaring stiller seg lett i veien for kjærligheten og dermed for Gud selv. Noen elsker visst bibelens tekster og rettledning med en så varm hengivelse at ens medmenneske, en selv og Gud blir stilt i skyggen. Men vi ser tydelig at Jesus ikke måler verken virkelighet eller mennesket etter bokstaven, men etter Guds vilje som ikke er gjenstand for manipulering eller maktbruk. Kristus´ deltagelse bunner i en resonans med Guds elskede skapning samt aksept grunnet i kjærligheten og nåden selv. Han satte heller ikke opp det kjennetegn at man skulle være «bibeltro» eller ikke; men at vi skal kjennes på gjerningene. Dvs deltagelse og praksis er det primære: Det finnes nemlig ikke mer kjærlighet, omsorg og solidaritet enn det som realiseres. Ref. den barmhjertige samaritan. Gjennomgående viser Jesus en sterk tro på mennesket, men menneskets iboende potensiale kan lett hemmes eller ødelegges av autoriteter som helst vil ha kontroll på hva som skal få passere som rett og galt gjennom selektiv henvisning til hellige skrifter. En holdning som lever i beste velgående også i dag. Men i Lukas 12 sier dog Jesus det direkte: «Og hvorfor dømmer dere ikke ut fra dere selv om hva som er rett?» Forholdet til medmennesket er m.a.o. også samtidig forhold til Gud selv. Det handler om å gå ut i livet og der erfare hva kjærlighet, nåde, rettferdighet og respekt er. Og fra det komme til et forståelsens steg nærmere Gud - som ER disse kvaliteter. Å vise nestekjærlighet er dermed ensbetydende med å realisere seg som Hans skapning.

Fortellingenes og lignelsenes opprinnelige funksjon var å muntlig formidle innsikter via indre bilder fra sjel til sjel, og slik skape et tynt omriss om det uutsigelige: Ordene og symbolene tegner med lett hånd en tynn, knapt synlig linje som «omslutter» det uutsigelige. Bare for at vi skal forstå LITT mer. Apropos: Den bedrevitenhet og ortodoksi som finnes blant kristne finner man for øvrig ikke blant jøder; der lever forskjellige tolkninger godt sammen, side ved side.

Anthony Giddens definerer fenomenet fundamentalisme presist: «Fundamentalisme er tradisjon under beleiring. Nettopp dette, ortodoksi og krav om «bibeltroskap», har dessverre fått flere redelige og søkende til å nøle og sågar rygge fra diverse trosmiljøer. Man avstår fra å tro på eksistensen av en i praksis selvmotsigende, forenklet og humørsyk gud som bryter med den kjærlighetserfaring og det intellekt som menneske nettopp skal ha fått av den Gud som forkynnes. Det finnes som kjent langt fler bilder og tolkninger av hva ordet "Gud" innebærer en antall religioner generelt eller kristne oppfatninger spesielt. Den trosvisses krav om alt eller intet resulterer i nettopp intet for mange: Ærlig tro går alltid hånd i hånd med sin tvilling ærlig tvil: I lys av den forkynnelse man kan møte, så håper flere forståelig nok i det stille at en slik gud har mer orden i sysakene i himmelen enn hva forholdet har vært og er her på jorden; den historiske virkeligheten her er den øverste referanse. Sannheten, som da er denne gudens kvalitet, opptrer nemlig tydelig nok både motsigelsesfullt og i utakt med Kristus´ handlende nærvær.

Det er selvsagt ikke snakk om å overta Guds trone og Hans stilling, men om å være modig til stede i livet. Om å ta myndig eierskap over eget liv; overta det ansvar og den frihet som Kristus påpeker som skapningens kjennetegn. Stå opp, ta din seng å gå: Ut i den virkeligheten som kan skremme og kanskje frata deg motet. Men det er nettopp det siste livsfiendtlige her som Kristus er motkraft til: Motet til å være menneske underveis gis gjennom troen på Ham. Ingen kan heretter legitimt stille seg mellom deg og Gud. Som en skrev: Gjør som Gud: Bli menneske! 

Her på jord er det vår skjebne å vandre i tro og ikke i beskuelse. I inkarnasjonen har Gud illustrert Hans allerede iboende «nervetråder» i menneskets og jordens legeme. Gud krever ikke at vi skal ofre fornuften på troens alter, og det er viktig å erindre at det er Kristus som gledes eller rammes av det jeg gjør med mitt medmenneske. Nådens virkning gjør oss ikke til tilskuere til frelse og Guds verk, men til aktive deltagere. I nattverden kommer vi dermed aldri med annet enn oss selv: Der møter vår historie Guds historie: Vår biografi omfavnes av Guds. Det finnes derfor to posisjoner hvor absolutt alle er like: I synden og i nåden. Viser for øvrig til mitt forrige innlegg.

Gå til innlegget

Kristus sier sitt enkle "Følg meg" og peker ut en vei vi skal gå; ikke sitte å stirre henført på fingeren som peker og dyrke den. Han kaller dette for etterfølgelse. Modellen er Hans eget liv: "Jeg er veien". Gud skal m.a.o. ikke være en projeksjon, men ønsker menneskets frie gjensvar; ikke lydig underkastelse, skremt, engstelig eller naivt klyngende som et lite barn som ennå ikke er kvitt sitt sugebehov.

Greta Aune Jotun skriver grepet og alarmerende om «regnbuefalsum og neroiske tilstander». Det hun erfarer er rystende nok ingen drøm, men den påtrengende virkeligheten som tydelig nok illustrerer et land i forfall. På den ene siden deler jeg dog hennes syn på at det kun finnes to kjønn og ser med sterk skepsis på kjønns- og seksualpolitisk agitasjon i barnehaver og barneskoler. På den annen side har også jeg etter lange prosesser kommet frem til det standpunkt at lesbiske og homofile har all legitim rett til å leve ut sin kjærlighet. Det handler nemlig ikke om hvem man har sex med, men om hvem man elsker.

Det er for det første overhodet intet som skiller mellom hetero- og homoseksuelle hva gjelder hvordan man bidrar i samfunnet eller spørsmål om moralsk karakter. Og det er for det andre dessverre en kjent sak at heteroseksuelle i høyeste grad kan leve ut sin seksualitet på krenkende og destruktive måter. Videre: En normalitetsnorm, som enkelte kan vise til, faller på sin egen urimelighet: Flertallet har som kjent ingen rett til å definere hva som er moralsk legitimt og rett når det gjelder det genuint menneskelige: Skiller man seg ut fordi man f.eks. er aseksuell, uvanlig lang, har psykiske utfordringer, er uvanlig hjelpsom og hyggelig, er venstrehendt osv, så er det like lite galt som det å være lesbisk eller homofil. Menneskelig og etisk sett kan faktisk intet være moralsk galt eller rett ene og alene fordi en autoritet hevder dette. Etikken og troslæren er to sider av samme sak; og beriker hverandre gjensidig: Om påbudene i en kristen hellig skrift ikke skal være helt vilkårlige må det finnes en eller annen årsak i Kristus som de bunner i. Og hva gjelder kristne hellige skrifter, så er nettopp Kristus qua Guds sønn referansen; dvs alt skal ha sitt utgangspunkt og filtreres gjennom Ham som er livsnavet; som videre består av kjærlighet, nåde og rettferdighet. Man bør stille spørsmålet om hvorfor homoseksualitet i trygge rammer skal fordømmes - og faktisk ha rett til å forvente et rasjonelt og godt svar her. 

Det argumenteres ikke sjelden med at de andre i debatten om dette styres av følelser og manglende legitimitet hva gjelder kristen tro. Men dette gjelder begge sider, i tilfelle. Noen kan lett mene å påvise hvordan den andre styres av følelsene og subjektivitet i debatten, mens man selv altså er det hederlige unntaket og helt fri fra disse helt menneskelige faktorer; og kan således fritt argumentere fornuftig, objektivt og saklig. 

Greta Aune Jotun viser til den meget lærde Paulus´  ytringer i 1. Romerbrev. Men her møter vi kaskader av kategoriske og generelle fordømmelser, som flere kristne gjennom historien tankeløst og «bibeltro» har tatt bokstavelig. For så å føre det blindt inn i egne sosiale kontekster, og videre benyttet som legitimering av grov forfølgelse og trakassering av annerledestenkende. Eksempel på en sveipende grov generalisering om en gruppe mennesker fra Paulus i nevnte brev: 

De er fulle av all slags urett, umoral, grådighet og ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud, bruker vold, er overmodige og brautende, de pønsker ut ondskap og er ulydige mot foreldrene, de er uforstandige, upålitelige, ukjærlige og ubarmhjertige. Men ellers er de ganske greie. 

Siste setning er som dere ser mitt tillegg, skrevet inn for å sette Paulus´ voldsomme og grove bannbuller i et kristent og humanistisk perspektiv, hvilket er to sider av samme mynt. Hans koleriske og kategoriske fordømmelser her bør ses på med mer enn en viss skepsis. Nettopp ut fra det menneskesyn Kristus virkeliggjør. 

Det handler for den kristne alltid å se mennesket bak masken; vel vitende om at enhver er skapt av Gud og at vi er søstre og brødre. Også de vi ikke sympatiserer med og ikke liker. Uten at dette selvsagt skal gå på bekostning av hva som er rett og galt ut fra Kristi kjæørlighet og nåde. Den som her er rystet over min frihet til teksten her, kan ikke være særlig bevisst egen subjektivitet hva gjelder tekster i bibelen. Det finnes en rekke normative påstander om det menneskelige i bibelen som man av gode grunner ikke lenger følger. 

Ble de hellige skrifter først gitt som middel til å nå Gud, så blir de ofte i dag dessverre brukt for å diskvalifisere andre. Jesus sier sitt enkle "Følg meg" og peker ut den veien vi skal gå; ikke sitte å stirre henført på fingeren som peker og dyrke den. Heller ikke måle og dyrke Hans spor i sanden, men modig reise seg å gå den veien de retter seg. Han kaller dette for etterfølgelse. Modellen er Hans eget liv: "Jeg er veien". Gud skal m.a.o. ikke være en projeksjon, men ønsker menneskets frie gjensvar; ikke lydig underkastet, skremt, engstelig eller naivt klyngende som et lite barn som ennå ikke er kvitt sitt sugebehov. Gud ønsker det frie mennesket, vennskap og nærvær: Troen har sin basis idialog og gjensidighet. Møte, dialog, frihet, ansvar og valg. Gud er virkelig intet objekt for menneskelig kunnskap og kontroll, men invitasjon til tillit foran et lyst mysterium: Våg å vær menneske. Tro på deg selv, fordi Gud tror på deg. Kjærlighetens gjerninger er viktigere enn alle ord: 

Meningen med livet?

Lev det!


Gå til innlegget

Man trenger ikke religion for å være et positivt handlende medmenneske; fordi vi er skapt av Gud alle som én og har dermed en medmenneskelig gnist i vårt hjerte. Begrunnelsene kommer alltid etterpå. Fellesskap og enhet er ikke noe som skal skapes. Det skal oppdages fordi det allerede finnes.

«You don't need religion to have morals. If you can't determine right from wrong then you lack empathy, not religion.» 

Empati per se er selvsagt uegnet som moralsk kompass; fordi den er en ansporing og ikke overstyrende faktor for rett tenkning samt betimelig og dugelig handling. Jeg mener at det trosmessige og det etiske er to sider av samme mynt; det er en gjensidighet her - et avhengighetsforhold. Dvs de kan ikke skilles fordi de ikke er selvstendige kvaliteter: De griper inn i hverandre; det er kun språket vårt som skaper (kunstige) skiller her. Etikken er m.a.o. betinget av Gudsrelasjonen, men det omvendte gjelder like så. En god vilje, det å gjøre det gode, er en kongevei til Gud selv. Har man ikke respekt for etikkens fordringer, så legger man selv hindringer i veien for å møte Gud; nettopp Ham som åpenbarte og levendegjør fordringene. 

Som troende, så er Gudsrelasjonen selve navet i livet og her finnes en potensiell kraft til å realisere og handle - om jeg våger eller kan gripes av den der det gjelder; ikke minst også på tvers av flertallsbeslutninger og annet som kan få meg til å prioritere i utakt med det jeg oppfatter som Guds Ånds impulser selv. Det handler om en medmenneskelighet som aldri er skilt fra Gudsrelasjonen. Troen har sin kilde i både åpenbaring og tenkningen, og den minner meg om ydmykhet i den forstand at jeg aldri hever meg selv over min neste, men ei heller reduserer meg under henne eller ham.

Mine verdier som torende bryter lite med humanismens sådanne, men vi skilles i begrunnelsen og muligens i ærefrykten og ydmykheten i troen. Dette bringer meg i et riktig nesteforhold, hvor vedkommende og jeg står på likefot qua Guds ønskede og villede skapning, like elsket som meg selv -og omvendt. En ærefrykt og respekt for medmennesket, og en ydmykhet for det livsunderet jeg møter, forsterkes i troen. Det handler m.a.o. om å forstå (ikke føle) at jeg er akseptert og at den andre også er det - uavhengig av mine sym- og antipatier. Dette elementet av ærefrykt og ydmykhet er muligens sterkere enn i humanismen; men respekten for medmennesket er samsvarende.

Empatien er vesentlig, som nevnt. Men den kan aldri stå alene, og gjør det nok heller aldri. Det finnes dog god og dårlig tenkning som har empatien og også troen som medvirkende faktor. Poenget er at vi står alle sammen i den sentrale etikken: Logos skapte det hele, også alle de som ikke er kristne, vi er alle søstre og brødre. Gud skapte ikke først jøden, eller den kristne eller muslimen, etc. Men mennesket. Det vi har felles er m.a.o. evig og kan ikke endres. Det som skiller sitter i hodene våre. Det kan utvikles endres. Å erfare vår neste som søster og bror er en langt sterkere appell enn det poitiske nyttigheter og ordet «solidaritet» favner, selv om sistevnte kvalitet selvsagt er vesentlig.

På den annen side, så er historien full av dårlig kristen tenkning og ikke minst en skrekkens adferd ikledd de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Dessverre blir det for debattanter så altfor lett å idealisere og bedrive ønsketenkning hva gjelder kristen tro når det oppstår meningsveksling; og da ikke sjelden som kontrast til en karikatur av de respektive alternativene. Vi er flere som gennom livet har vært utsatt for alvorlig maktmisbruk og grov psykisk vold i kristen skrud; noe som har fått alvorlige konsekvenser. Det innledende sitatet er ment som en påminnelse om at våre søstre og brødre allerede finnes der ute. Vi står alle i sammen om menneskeverdet: Man trenger ikke religion for å være  et positivt handlende medmenneske; fordi vi er skapt av Gud alle som én og har dermed en medmenneskelig gnist i vårt hjerte. Begrunnelsene kommer alltid etterpå.

Fellesskap og enhet er ikke noe som skal skapes. Det skal oppdages fordi det allerede finnes.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere