Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Åste Dokka II

Publisert 9 måneder siden

Det tar ikke lenger tid å skumme gjennom et innlegg til du fastslår at dette er usaklig, og så fortsette til neste, osv. Det er kun et lite fåtall som har en viss lengde. I hvert fall tar en slik grovmasket kvalitetssikring ikke lenger enn det å lese halve ditt hovedinnlegg. SÅ dårlig tid har du ikke. Jeg opplever faktisk at du er noe hofferdig og unnvikende her. Å grave etter gull gjør vi alle her på Verdidebatt. Men mulig vi alle bør konsentrere oss om egne produkter enn det å nedvurdere andres via slike bilder.

Regnestykket ditt ender med stryk og rød strek i boken. Men du får en dag i mårå, med blanke ark og fargestifter tel også du. Prøv på nytt.


Gå til kommentaren

Åste Dokka

Publisert 9 måneder siden

Her gjør du det for lettvint for deg selv: Det er bare å overse de kommentarer du finner usaklige, og så forholde deg til resten på en ordinær måte; fordi du faktisk inviterer til drøfting gjennom det å trykke hovedinnlegg her. 

Dessverre opplever vi alle uhøflighet og usakligheter til tider her på Verdidebatt. Vi kan dog ikke invitere til debatt her p.d.e.s. og så forlange at kun de svar som kommer i papiravisen i etterkant vil bli bemøtt seriøst. 

Å ville ha i pose og sekk er både unnvikende og noe feigt. Du har presentert dine meninger i nettopp dette forumet. Da bør du nok også følge opp.




                      

 

      Lik      Sitér  Del  

Gå til kommentaren

Når Kristus bestemmer kursen og farten...

Publisert 9 måneder siden

...så går Han aldri raskere enn den som går saktest. Nestekjærligheten gjelder ubetinget. Homoseksuelle er selvsagt og for all del inkludert for oss alle i denne allmenne fordringen. Alt i livet har sin referanse og ledelse ut fra det navet som Gud selv har fastlagt: Kjærlighet, nåde og rettferdighet.

Jeg har to svært så oppmerksomme, hyggelige, hjelpsomme og omsorgsfulle relativt unge samboende naboer som for øvrig er lesbiske. Det er vel få medmennesker som har stilt opp slik som de gjør her i min virkelighet. Her har de vært, og er, uttrykk for den aktive kjærlighet som Kristus fordrer av oss alle. Og dermed samtidig minnet meg på hva jeg selv har å strekke meg etter. Det har m.a.o. også her å gjøre med identifisering som premiss for det å se og handle. I deres øyne ser jeg speilbildet av meg selv qua medmenneske.

Herren er én, og det er ikke noen annen enn Han. Å elske Gud av hele sitt hjerte, av all sin forstand, av all sin kraft og å elske sin neste som seg selv... dét er mer verdt enn alle brennoffer, andre offer, ritualer og ord. Det er heldigvis Gud som har det første og siste ordet. Også hva gjelder dette temaet. Når jeg en gang kommer til himmelen vil jeg ikke være det minste overrasket over å møte homoseksuelle. Langt mer over at jeg faktisk kom helt frem selv. Vi skal som kjent ikke måles på om vi er ortodokse eller ikke. Men på fruktene.

Gå til kommentaren

Det er faktisk et sentralt etisk spørsmål - nettopp i kirken og blant de troende, altså det å snakke om selvmord. Heve det vanskelige og vonde frem i lyset. Det er som kjent nettopp i lyset som trollet sprekker i beste fall. 

Mangelen på modig nærvær, vare ord og tålmodig nærvær er for den lidende bare en bekreftelse på den allerede blytunge erfaringen av verdiløshet og utenforskap. Et vesentlig problem er at den som er utsatt for dette helvete lenge har hatt et sterkt inntrykk av at ingen bryr seg. Selvmord er en like så ensom død som det fortærende uliv som lenge har fått råde: Det er heller ingen til stede i selvmordet. 

Den lidende anser seg selv både som kompetent og selvstendig i valget, men et genuint autonomt valg forutsetter som kjent at man er til stede i livet, at man tenker bevisst, klart og er rasjonell. Den dypt deprimerte er ikke i stand til å reflektere over valget; emosjonene har overtatt roret og dermed er tenkningen fanget, dvs et produkt av den lidelse man er rammet av. Her gjelder det derfor å gripe motet til fordel for den lidende og bare være nærværende... og gjennom dét minne om at verden er verdt å være til stede i. Videre har den lidende allerede gjennomgått de trosmessige sidene, vinklet det høyt, lavt og bredt i sitt indre i lang tid. Det nytter altså mindre enn lite å komme med lettvinte løsninger, bibelvers og dårlig skjulte appeller om tillit til Gud; det sistnevnte her øker bare ensomheten og lidelsen. Man føler jo at ikke bare har alle andre trukket seg. Men også Gud... Hvilket er opplevelsen av den ultimate avvisning. 

Min erfaring er at kristne miljøer litt for ofte preges av trosbetingede lettvinte narrativer, livsfjernhet og en ikke ubetydelig naivitet i møte med psykisk lidelse. Man kan i møte med det tilsynelatende uløselige sågar antyde at det hele skyldes den lidende selv, fordi «Gud vil ikke at noen skal lide». I fellesskapet dyrker man harmonien, gleden og det bekymringsløse samværet. Gud er jo glede, fred og harmoni?

Har man erfart en slik ensidig elendighet fra troende miljøer direkte eller indirekte, så vegrer man seg naturlig nok for å både vise- og ytre seg der. I enkelte kristne miljøer pleies altså bibelen, troen og fellesskapet så sterkt at enkeltmennesket og det som ikke bidrar til harmonien ses på med uro og mistenksomhet. Og dermed tvinger det seg frem sosiale mønstre i fellesskapet som fungerer som grove garn; det er en del som forsvinner mellom maskene. Slik kan man sikre at troen, åndeligheten og idyllen ikke forstyrres nevneverdig. 

Som om Kristus og disiplene var ukjent med lidelse og følelsen av Gudsforlatthet? "Min Gud, min Gud: Hvorfor har du forlatt meg?". 

Man samles altså heller på den trygge, oversiktlige og kontrollerbare overflaten, og her gjelder det å bekrefte det som foregår. Gevinsten for den enkelte er bekreftelse, aksept, sosial støtte og trygghet. Prisen kan være å miste seg selv.

Det gjelder altså å holde en viss maske i fellesskapet, spille med. Dermed innsnevres dog virkeligheten... og den som her faller utenfor, gjør nettopp dét. Men: Hva dette egentlig har med NTs og det levde livets Kristus å gjøre er det noe vanskelig å forstå. Her bidrar man jo i det kriustne fellesskapet nettopp til det man mener å ville ta avstand fra: Det skapes en fremmedgjøring og det skjer en utstøting. Her blir altså de deltagende fremmed både for medmennesket, seg selv og dermed Gud. 

I Guds navn…

Skal det kristne fellesskapet gå i takt med Kristi fordringer må også de mørke og grå sidene av livet og troen selvsagt holdes sammen; man må snakke åpent, nakent og troverdig om livet. Dette er også en nødvendig forutsetning for at livet og troen holdes genuint i sammen.

Mennesket i all sin nakenhet og sårhet, livet (!), må få komme til ordet  i de kristne miljøene og kirken. Nettopp dér! Gleden og alt det andre positive har allerede gode plasser i selskapet. Og selvsagt hører også disse farvene med, Men det gjør også de mørke og matte sådanne. Fordi alt dette er livet. Den enkelte, spesielt den som ikke glir harmonisk inn i mengden, må derfor erfare at nettopp kirken er stedet som omfatter også deres livsvirklelighet. Slik er kirken sann. Slik blir kirken et levende uttrykk for Kristi nærvær.

Å snakke om døden er én ting og kan være vanskelig. Å snakke åpent om selvmord er en desto verre utfordring. Det dør nesten tre ganger ved selvmord enn i trafikken. Likevel er det trafikkofrene som får mest plass i folks bevisshet. Risikoen for at noen av våre nærmeste rammes av selvmord er altså tre ganger større enn at de rammes fatalt i trafikkulykker. 

Vi ser det her på verdidebatt også: Det er vel få tråder som gir så få lesere og liten oppfølging som de som tar opp dette alvorlige temaet. Ergo bekreftes bekymringene som alltid blir forsøkt uttrykt. Man kan visst heller diskutere alle livets sider relatert til troen, krangle om bibelvers og forståelse av dette og hint... så fillene fyker - i ukevis. "Fordi det er viktig". 

Men straks temaet om selvmord dukker opp blir det stille.

Gå til kommentaren

Flere i kirken enes vel  p.d.e.s noe på vei om hvem Kristus var og er? Selv om heller ikke ett svar her er en entydig fellesnevner like vel, viser det seg. Det er uansett sentralt i kristen tro hvem Jesus var... og viser seg å være; dvs hvem Han faktisk ER qua Guds Sønn per se? Eller er det ordet og den suverene hellige kvaliteten, det ærefryktige «er» som er problemet og utfordringen her? Å bygge en troverdig og etterrettelig språklig bro fra dette Guddommelige  ER til den enkelte viser seg å være en oppgave over ævne. «Jeg ER den jeg er»… Kristus ER sannheten, veien og livet. «Er..» Det som grunnleggende finnes. I seg selv - uavhengig av alt annet. Eksemplene fra bibelen er langt flere. Ergo handler det om noe som vanskelig kan holdes i rammer og kontrolleres. Den levende og dynamiske Hellige Ånd blåser hvor den vil... Dog er Gud hevet over både dynamis og det statiske; det var dette med språket igjen. Det apofatiske ved tilnærmingen sitter med som nissen på lasset her. I hvert fall slik jeg ser det.

Men Gud finnes jo? Guds absolutte påstand og entydige melding til sin skapning er at Han har gitt oss muligheter til å møte Ham. Det finnes sågar flere grensesnitt mellom oss i skaperverket og Ham som er både her og samtidig over det skapte, ikke minst via kirkens sakramenter, men også i det stille rom for den enkelte. Men igjen er vi overlatt til språket om og når vi vil videreformidle. Hva er så Guds vilje og stemme her, og hva er våre projeksjoner og ikke alltid bevisstgjorte intensjonelle tenkning qua deltagende i de høyst personlige hendelsene?

På den annen side, så er for flere tydelig nok verken evangelienes- eller brevenes tekster, bekjennelsen eller tradisjonen tilstrekkelige kilder for hvilke svar en anser som sanne og evige her. Heller ikke kirkens ledende organers versjoner av dette. Luthers "allmenne prestedømme" og "sola scriptura" kan i visse tilfeller se ut til å ha blitt hendige kiler inn i den kristne troen. Men nå var vel heller aldri den enerådende subjektivismen vi mer enn aner i dag  Luthers intensjoner. Han la dog sterk vekt på bekjennelsen og kirkens ledelse. 

Er disse tidligere nevnte hellige tekster og referanser her genuin representasjon som må møtes med varsomhet, tålmodighet og ånds- og sjelekamper…  eller langt på vei og hovedsakelig bare konstruksjon og uttrykk for betingede flertallsbeslutninger? Tja… Når man bemøter dette ut fra vår samfunnsmessige kontekst og det ikke alltid livsnære teologiske akademia så ser man at postmodernismen også for lengst har inntatt de teologiske fakulteter og tankeverksteder. Dette slik at begrepene «Guds Ord», bekjennelse og «sannhet»for lengst av flere har blitt sett på som suspekte maktbegreper. Påstander og kontekstuelle data for den saks skyld er jo alltid språklig formidlet, og de er slik alltid preget av teoretiske og erfaringsmessige forutsetninger som ikke uten videre lar seg teste, generalisere eller overføre. 

I vår individualistiske vestlige kultur, så blir alt annet enn den enkeltes suverene definisjonsrett og selvstendighet sett på som arkaisk, avleggs og «middelaldersk». Og nettopp fordi disse tankegangene er viktige ledd i den forekommende rådende kultur man orienterer seg i, så er det få som spør etter om det gode og sannheten i det som foregår: Det som dominerer blir tatt for gitt. Og hvem spør vel etter kursen når man har slik en medvind? Man glemmer her lett å spørre etter hva dagens holdninger og svar egentlig er de hittil skissemessige svar PÅ. Man glemmer også det vi for lengst har lært av historien: Gårsdagens sannheter er dagens usannheter. Og dermed: Dagens sannheter blir morgendagens usannheter. Den som gifter seg med tidsånden blir m.a.o. snart enkemann. 

Der man selv suverent kan avgjøre hva som skal få passere som sant generelt og i kirken spesielt, der slipper man samtidig «den klamme moraliserende hånden» fra autoriteter og andre som begrunner sine påstander i noe en ikke lenger trenger å bry seg det minste med. Så gjenstår man som kristen og teolog med det enkelte lesende og tolkende mennesket alle vegne. Nettopp den som leser - uansett forutsetninger - har like så suveren tolkningsrett som suveren autoritet for hva som skal få passere som sant og riktig; hvilket er en heller skjør kilde for hva som skal få passere som sant: Der alle har "sin" sannhet, der har sannheten samtidig blitt oppløst som verdibegrep. At flere enes om en gitt tids- og kontekstavhengige tolkninger er i seg selv langt fra adekvate begrunnelser for verken å hevde noe som genuint sant... eller endog avvise det. Det situasjons-, kontekst- og konjunkturbestemte, teologisk sett, er dog noe annet enn sannheten, nettopp sett fra den postmoderne vinkling. Den teologiske postmodernisten møter altså seg selv her i døren: Det som ytres av den enkelte betyr derfor lite og ingen ting. Nakenheten skjuler som kjent det masken avslører, men her er maskeraden fullkommen.

Spørsmål:

Hva er da den kristne kirke sitt teologiske og læremessige nav, den nødvendige basis og udiskutable overhvelving? Og hvorfor akkurat dette, i tilfelle? Og hvordan skal det man vektlegger så forstås? Er det ufravikelige kirkelige dogmer, eller kun å forstå som betingede skisser? Hvem avgjør her, og hvorfor nettopp dem? Er bibelen og kirkens bekjennelse egentlig eller langt på vei å anse som mytologisk litteratur? Og er flertallet i dens øverste ledelse egentlig bare å anse som rådgivende organer og kirkelig stas-garnityr til offentlige sammenhenger og salonger i beste fall? Hva skal man i tilfelle så med dem? 

Og hva gjelder kirkens basis og nav: Her holder det ikke å vise til «kjærligheten», det er vel få begrep som til de grader er så maltraktert, misbrukt og utslitt som dette, Nettopp fordi det faktisk er viktig, for øvrig. Alle vet hva kjærlighet er, få definerer og begrunner det. Og gis det begrunnelser, så enes man heller ikke her. Det blir lett et uttrykk som bærer og nærer stemninger. Kristendommen har for øvrig overhodet ikke noe monopol på kjærligheten. Så hva er så det genuint og suverent kristne i DnK? 

Igjen: Hva kan man fjerne eller overse i NTs tekster, bekjennelsen og tradisjonen og samtidig mene seg å være trygt og legitimt forankret i denne Kristi Kirkes nav? Og hvordan begrunnes det adekvat? Her viser det seg så at en rekke prester og teologer representerer ganske så forskjelllge posisjoner. 

Noen prester velger å unngå visse temaer for slik å unngå teologiske konfrontasjoner neller å støte noen. Det finnes nemlig noen svært så hete poteter i kirkens skap som mange ikke vil ta i og hente frem til allmen servering: Eks: Antall prester i DnK som i dag trekker inn dom og helvete i sin forkynnelse kan vel snart telles på bare et par hender? Det er jo forståelig, sett ut fra den kultur som rår. Men er det greit og legitimt å unngå dette i Kristi Kirke? Andre melder rett frem at de tar avstand fra flere elementer i NT og bekjennelsen, samtidig som de forbeholder seg all rett til å være både kristne og prester i DnK. Er dette gereit? Eller bør det settes rammer og stilles krav?

Så da gjenstår et vesentlig spørsmål flere vil ha svar på: HVA er da DnK sitt faktiske trosgrunnlag som absolutt og ubetinget (!) må anses som helt nødvendige dogmer som en genuin kristen kirke ubetinget må fronte for fremdeles å kunne kalle seg kristen, og slik være tro mot Kristus og «Kristi Kirke» per se?  

Men her åpner man vel for bare mer polsk riksdag i DnK: Jeg er stygt redd for at de uenigheter og posisjoner som jeg viser til ovenfor også vil gjøre seg gjeldende her, slik at man ikke kan få noen gode svar alle, eller langt de fleste, prester må og kan enes om. Hva som anses som "sann forkynnelse", relevante og gode svar enes man altså ikke om. Ergo får enhver trekke like vel sine konklusjoner. Tilbake til start. Det er lettere å argumentere for hva man VIL at kirken skal være,...Enn hva den faktisk ER. Og svarene på det siste her er vel like mange som det finnes besvarere av spørsmålet.

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere