Pål Georg Nyhagen

Alder: 63
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Er det virkelig den hellige og kjærlighetsfulle Guds intensjon at noen på siste drøye etappe enten panisk skal vri seg av smerter i en ikke-fungerende kropp og psykisk desperasjon eller alternativt ligge i neddopet dvale på veien til den uungåelige døden? Det er verdt å merke seg at det faktisk er den som lider over evne som må betale prisen for de andres holdninger; synsmåter som gjør den fæle prosessen en dog verre for flere lidende.

Hvis livsformen hos noen i visse særtilfeller er helt uforenlig med liv, skal man da ubetinget ta vare på det som er... i livets navn? Her bør man nå våge å ta debatten om den vei som anskueliggjør livets vrengebilder og skrekkens uverden for enkelte. Livet er for øvrig hele tiden under vurdering; prioriteringer i helsevesenet innebærer en verdsetting av visse pasienters liv og situasjon, og enkelte ganger vurderes livet forskjellig der og da.

Samfunnet preges positivt av behovet for meningsfull livshjelp, omsorg og støtte for å leve videre. Men ett sted møter man en endelig grense for å bidra her: For noen rammes og begrenses livet radikalt av omfattende lidelser før den kommende døden. Hva kan man så gjøre, hvorfor og på hvem sine premisser?

I debatten er irreversibel og kraftig redusert livskvalitet, uutholdelig lidelse og autonomi sentrale aspekter. Når livet i siste fase er i uavvikelig ferd med å bli uutholdelig som helhet, så fordres vi til en ny etisk refleksjon som har andre og nye premisser og som bare der er gyldige. Håpet forholder seg som kjent til det godes mulighet, men her er dét alternativet ikke-eksisterende. Det er vel få debatter som er så polariserende som eutanasi, dvs aktiv lijvsasvlutningshjelp; i den grad en slik debatt da tas i det hele tatt?

Når man kun kan holdes fra omfattende lidelser og sterke smerter gjennom såkalt terminal sedering, så blir dette med menneskeverdet et tøyelig og betinget begrep. Og det på de friske og sterkes premisser. Graden av våkenhet hos den lidende er nemlig her radikalt dempet, man blir så og si lagt i dvale til kroppen ikke lenger orker mer.

Å for enhver pris holde den sterkt lidende i live, til tross for at det nå er mer enn svært plagsomt og direkte uutholdelig bør skape refleksjon om livet og barmhjertighet hos oss andre. Respekt for den lidendes verdier og livsvalg, uttrykt i tide, bør være sentrale premisser i betenkningen. Man bør våge å ta til seg det angjeldende menneskets uutholdelige lidelse og alternativene før og til døden.

Den uhelbredelige syke og lidende som vet at resten av tiden blir preget av samme og en dog enda verre smerter ber om respekt og hjelp: Fysiske som psykiske smerter, ingen livskvalitet, puste, spise- svelge-drikkepusteproblemer, oppkast, diareer og sengeliggende uten overskudd og evne til å konsentrere seg om noe som helst 24-7 preger døgnet: Her kan så døden være en avslutning på det gode som en gang var. Alternativet blir nemlig en alt for høy pris å betale, fjernt fra den kjærlighet alle forbinder med livet og Gud. Et ja til døden som en bekreftelse av det gode livet, paradoksalt nok.

Her er det selvsagt ikke snakk om at løsningen skal være en erstatning for den nødvendige og gode palliative omsorgen; det handler derimot om den enkeltes rettighet og mulighet under strenge betingelser . Det ligger videre ikke en nødvendig konsekvens i spekulasjoner om et tenkt etisk skråplan eller opplevd sosial plikt her. Ser vi på praksis, så er det ikke slik at en ytterligere liberalisering, etter tillatelse av eutanasi under strenge betingelser, trinn for trinn skjer med matematisk konsekvens. Snarere kan det med tiden skje en presisering og innskjerping av lovverket ang. eutanasi.

Man kommer altså ikke ifra at det finnes destruktive lidelser som verken leger eller andre kan gjøre noe med. Overstiger summen av lidelsene livets verdi, når behandlingsmuligheter ikke finnes og muligheten for bedring er ikke-eksisterende, bør det kanskje være pasientens egen beslutning hva gjelder livets utgang? Autonomiprinsippet bør vel også her veie tungt? Her forutsatt at bekreftet beslutningskompetanse finnes hos vedkommende da avgjørelsen blir tatt, hvilket er et ufravikelig medmenneskelig og juridisk krav. Å bestemme selv er dog ikke alltid og ubetinget et like ubetinget og sterkt prinsipp; fordi det etter en tid kan bli vanskelig å være autonom hva gjelder den siste tiden: En pasient som først her sent i prosessen ytrer et ønske om å dø kan være et forkledd rop om ønsket nærvær og trøst. Det finnes altså flere gråsoner her, mellom legitime behandlingsalternativer og eutanasi. Vi er m.a.o. inne i et komplekst virkefelt. Men man skal ikke av den grunn unngå å tre inn i det.

Videre: Hvilken rett har vi andre til å nekte den som lider voldsomt i påvente av døden til å avslutte livet på en mer verdig måte? Er våre meninger her så avgjørende at vi har rett til å påtvinge den lidende vårt syn som desto verre bidrar til å forsterke lidelsene hos vår neste? Det er muligens noe kynisk, på trygg distansert avstand, å overlate de mest lidende til sin egen skrekkelige skjebne – og argumentere for at dette skal de bare måtte akseptere og utholde, sågar i Guds navn eventuelt? En slik bastant og firkantet Gud er fremmed for den Kristus vi møter i NT. Det er altså verdt å merke seg at det faktisk er den som lider over evne som må betale prisen for de bedrevitendes holdninger.

Så vidt jeg vet, så finnes det eksempler på lidende som har sultet og tørstet seg ihjel fordi de ikke har kunnet velge aktiv livsavslutning. Og denne veien kan ta flere uker og fordrer ikke minst en jernvilje. Har man en positiv viten om at den kompetente og ønskede livsavslutning - evaluert av en legegruppe ad hoc - bare vil være å sovne inn i kontrollerte og rolige former, så vil livsavslutningen miste mye av sin skrekk og gru. Den opphopede og påtrengende livs- og dødsangsten som produseres smertehelvete dempes.

Det handler her om å erkjenne status quo med den lidende i sentrum og i livets tjeneste akseptere at det hele en gang har en endelig slutt. Og den slutten er det kanskje den lidende som bør ha makt over?

Dødshjelpstanken representerer selvsagt ikke et menneskesyn som hyller det friske og sterke mennesket, og uthuler menneskeverdet. Det handler om et ikke-liv under helt spesielle betingelser før døden. Ei heller er det et angrep på den palliative omsorgen som virkelig gjør en meget god innsats.

Vi trenger ettertanke og debatt. Autonomiprinsippet og de voldsomme lidelsene leder dog ikke frem til et klart entydig svar hva gjelder eutanasi. Begrepene respekt, verdig død og verdighet er komplekse temaer og skal heller ikke ukvalifisert og alene brukes for å legitimere eutanasi. Man bør nå grundig heve frem temaet «livsavslutning og eutanasi» og holde den ved like på veien videre. Det handler om menneskeverd og respekt hvor alle involvertes premisser er med i ligningen.

Gå til innlegget

Gud har gitt mennesket ånd, sjel og legeme, vi er gitt ansvaret å benytte og utvikle dette i et liv under frihet og ansvar. Fri tenkning er ikke farlig, snarere er den et nødvendig hjelpemiddel på veien. Slik kan man gjennomskue og sortere livshemmende hindringer underveis, f.eks. det som forekommer av negativ kontroll, undertrykkelse, konformisme, misforståelser og maktmisbruk: Alt forekommer dessverre i ny og ne i trosmiljøer, ikledd de beste gevanter hentet fra det kristne kostymelageret. Men den frie tenkningen må dog være villet. Så får man spørre seg hvorfor noen vegrer seg her. Mulig er engstelighetens og vanetenkningens fangarmer ennå ikke gjennomskuet som hemmende elementer også innenfor teologiske rammer? Litt pussig dog; det var nettopp dette problemet som Kristus påpekte i fleres liv.

Kongstun kristne friskole tar i bruk kreasjonist-lærebok, skriver Vårt Land. «Vi vil gi elevene en bok med et kristent verdensbilde», sier rektoren. Men et «kristent verdensbilde» er et oppkonstruert begrep som bare ser ut som en virkelighet. Det kristne ligger derimot i en erfaring av Jesus Kristus, i tilfelle. Og deretter hvordan dette så bør inspirere til et liv i frihet og ansvarlighet; der alle medmennesker anses som likeverdige: Uansett tro, livssyn, sosial- og kulturell tilhørighet. Ikke i hvordan man forholder seg til naturvitenskapen. Ansvarlighet er dog også et vesentlig ledd i det å undervise barn og unge med livskompetanse som mål, slik at de blir kapable til å tre inn i virkeligheten, steg for steg. 

Naturvitenskapen står selvsagt ikke i noe konkurranseforhold eller motsetning til det sentrale i kristen troslære; snarere tvert i mot er den en et uerstattelig middel som gjennom sine metoder kan utelukke irrelevante og kan hende destruktive elementer i troen. Ikke minst fordi slike elementer er ledd i fleres begrunnelse for å vende troen ryggen. Slik er naturvitenskapen faktisk en Guds gave og hjelpemiddel som skritt for skritt bidrar til å tydeliggjøre det som positivt er evangeliets kjerne. Ergo er den en nødvendig supplement for enhver troende som vil nærme seg virkeligheten; og dermed sin neste, seg selv og Gud. At noen kristne ser med skepsis på dette er like bedrøvelig som destruktivt; men de kommer dog ikke ifra at deres mistenksomhet mot naturvitenskapen er resultat av nettopp tenkning: Tenkning om tro, hellige tekster og virkeligheten per se. Men en tenkning som ser med mistenksomhet på seg selv bør man faktisk møte med stor skepsis: Videre er det et signal om utidig og faktisk uetisk nedvurdering og mistro hva gjelder Guds gaver til sin elskede skapning mennesket. Det er vel få miljøer som til de grader illustrerer det sosiologiske begrepet «tribalisering» som tros- livssyns- og politiske miljøer.

Til slutt: Symboler og myter var og er en prøvende vei til å paradoksalt nok kunne gripe det ubegripelige. Men dette har langt senere forvandlet seg til absolutte sannheter som negativt preger den kristne troslære. Å forholde seg bastant og med påtatt objektivitet til et emne som er ubeskrivelig og i sitt vesen subjektivt er selvsagt inkonsistent. Ikke så underlig da at fler og fler trekker seg fra tanker om en gud som opptrer på tvers av den fornuft mennesket er skapt med. Det er trist å se hvordan noen kristne igjen og igjen er den kristne troens største fiender.

Gå til innlegget

Reiserapport fra en strabasiøs etappe i de levendes land

Vekst er å våge å være underveis… og er man underveis, så erfarer man nye ting. Forutsatt at man våger å tolke det nye også ut fra det levende nået. Livet handler også om å gi slipp.

Debatter og diskusjoner preges som kjent ikke nødvendigvis av verken dialoger eller samtaler med den hensikt å møtes og stimuleres til nytenkning. Heller ikke teologiske, nødvendigvis. Man husker bare så alt for lett de debatter, hendelser eller konfrontasjoner man har vært med om, og enkelte ganger har det mer lignet på grøftegravskrig og trefninger. Det ender ofte med livløs polarisering. Som i sosiale konfrontasjoner ellers, så husker man klart "hva som skjedde" men overser hva slags inntrykk og pregning man selv gjorde på begivenhetene der og da. Her er det den andre som ofte rammes, uten vår medviten. 

Hinnen mellom det gode og det onde er ytterst tynn; og vi bærer alle potensialer for å være voldsutøver, offer eller likegyldig tilskuer hvor vi så inderlig godt tåler den prisen andre betaler. Også skriftlige medium er som kjent formidlere av elendighet. Det handler m.a.o. om å øve opp og vedlikeholde evnen til å kjenne seg igjen i sitt medmenneske. Og her har jeg til tider sikkert vært noe passiv, søkt bekreftelser i livet og akademia og latt meg prege av vanepersepsjon og vanetenkning: Egen teologisk bedrevitenhet er en synd man oftest oppdager sist selv. 

Det handler om motet å være til: Fra å være tilskuer til keiserens opptog, så oppdaget jeg en dag at også jeg var del av den keiserlige moteoppvisning. Hvilket var en underlig, men tankevekkende erfaring. Men det skal mot til å erkjenne akkurat dette.

Det er bekvemt å heller bli liggende i ro hvor sannhet blir teologisk, kulturelt og sosialt betingede produkter mer enn levende og vekkende fordringer i nået. Å reise seg og ta sin seng og gå koster dog ofte dyrt; også sosialt- og miljømessig. Den som endrer seg blir nemlig ikke sjeldent sett på som et uroende element der alle er enige om stort sett det meste. Men det er kun der ute i det utrygge, i usikkerheten vi møter livet; vår neste, oss selv og Gud: Det er ikke den som ikke våger å satse og heller graver ned sin skjerv som belønnes. Man kan videre lett overse det selvfølgelige at vi er alltid like nakne, usikre og sårbare i det konforme som vi er når vi står alene.

En av fruktene fra min vei er følgende: 

Jeg kom for noe tid tilbake - etter noe slit, indre brytekamper og rimelig velbrukt tid - frem til at homofile og lesbiske ubetinget har sin helt naturlige plass og rett i alle kirkelige stillinger og sammenhenger. Når jeg blar tilbake i mine innlegg her på Verdidebatt om temaet skrevet andre år, så ser jeg at min argumentasjon dog er gyldig og akseptabel. Men dog kun (!) når jeg vektlegger visse premisser og argumenterer så ut fra dem, for så å la andre i beste fall få en noe pregende, men ikke avgjørende virkning. Premissene der er for så vidt ennå betinget gyldige, men de vektlegges ikke lenger i samme grad. Det er som kjent en god ide å tenke over sin egen tenkning, og modig evaluere denne i lys av det som er reellt og levende. For at tenkningen skal være fri må den nødvendigvis også være villet: Fremfor å la det man møter forut for tilstedeværende erfaring bekreftes gjennom tradisjon, tekststykker og teologisk filtrering som like vel kun er spor fra en annen tids betingede forsøk på å nå målet. Det blir som å møte en som i beste mening peker på en stjerne for å navigere, og så naivt tro at vedkommendes finger er ledestjernen. Det nevnte tyngdepunktet har altså beveget seg til andre premisser som videre skaper et større inn- og utblikk i lys fra kilden selv, Kristus, som dog er det vesentlige her: 

Alt i livet, tenkning og praksis, skal ha sitt utgangspunkt i det navet som er Kristus; nemlig gjennom nåde, kjærlighet og rettferdighet. Og fra Talmud har jeg følgende visdom ut fra de hellige tekster, og om ordet da er Kristus, så sier Talmud-ordet også seg selv: Om tekster og bud kommer i konflikt med det å redde og hjelpe et medmenneske, så er det sistnevnte som alltid og ubetinget har forkjørsrett. Livet først. Alt som overdøver dét er tro og makt på avveier.

Og hva førte til dette nye blikk og erkjennelse? Flere ting naturlig nok. Jeg våget f.eks. igjen å slippe taket og å være til stede også i ukjent terreng. Helt. Den tidligere stillstanden ga nok mer sikkerhet og trygghet enn bevegelse og utvikling: Jeg fikk på nytt tak i motet til å være sjelelig og åndelig naken uten å på forhånd vite hva som var sant og måle virkeligheten ut fra det. Jeg erfarte faktisk at jeg ikke risikerte så meget. Fordi ballasten, Kristus, er med. Og dermed ser jeg nå mer; og videre det allerede kjente i nytt nyanserende lys. Og dét er ikke bare en påstand for å få ting til å stemme, men en levende erfaring. 

Ser også nå mer av andre sentrale forhold som er ufravikelige fordringer i det relasjonelle sett i lys av de samme verdier jeg tidligere mente å forsvare. Om sannheten og kjærligheten står sterkest av alt, så er det samtidig like vel skjøre planter der teologisk bedrevitenhet belærende kjører bulldozer over alle vekster som ikke passer inn. Men i monolandskapet gror det som kjent lite. Det avgjørende var og er dog som nevnt kilden selv; nemlig den levende Kristuserfaring. Og med litt skam å melde qua teologisk tenkende, må jeg jo erkjenne at dette har da også alltid vært Kristi prerogativ. Vi måles nemlig ikke på om vi er bibeltro eller ikke, men på fruktene. 

Kort sagt, så har jeg nå mer passende «skostørrelse» der jeg snubler på veien videre. Vel vitende om at hvert neste stoppested er nettopp dét; en hvilested før neste etappe. Og kan hende trenger jeg igjen større sko senere på veien videre i de levendes land. Det er ikke alltid like enkelt å være underveis fordi et tilpasset trosparadigme og enkelte bibelsteder ureflektert tas bokstavelig, og det er derfor lett å snuble også hva gjelder temaet seksualitet. Jeg vet. Men jeg har dog erfart at hovedkursen opprettholdes uavhengig av betingede teologiske klær. Fordi det største hviler ikke på meg eller de ord som mobiliseres. Det hviler på nærvær og handling. 

Det som er vunnet er et nytt utvidet teologisk prøvende forsøk i livet som har sin kilde i hjerteblikket, og virkning i praksis - og det har så langt ikke gjort verre skade enn såret stolthet. 

Veien videre innebærer en mer utfordrende og spennende gange, da jeg altså har tradisjon og bibelvers å møte. Men det hadde jeg også tidligere, dog mer ureflektert. Like vel er alle data, bibelvers og tradisjoner også tolkning, og en flertallstolkning er ikke nødvendigvis rett tolkning uansett hvilken tradisjon og miljø man deltar i.  

Troskap mot Kristus handler om tilstedeværelse, frihet og ansvar; å orientere tilstrekkelig, kanskje sågar bedre, og uansett reise seg for hver gang man snubler. Det er dette som er livet underveis. Og snuble gjør man jo enkelte ganger fordi en og annen setter ben; eller man snubler i egne ben fordi virkeligheten der ute og idealene ikke alltid er kompatible.. 

Og hva annet ga så impulsen til denne reiserapporten fra et snublende menneske underveis? Flere ting, som antydet ovenfor. Men vesentlig var og er de hjertesøkende og tidvis såre øynene som jeg møtte hos et lesbisk nabopar for noen år siden: Som jeg våget å møte -deltagende og stille- i all sjelelig og åndelig nakenhet, uten andre hensikter enn å være til stede, aktivt seende og lyttende. La den velkjente evaluerende tankekontrollen i bero og åpne for å la hjertets varhet SE. Og i de medmenneskers øyne? Der så jeg speilbildet av meg selv, og viktigere et sjeleglimt av Kristi blikk selv. Det var en vekker. Og fra den dagen våget jeg endelig å gi slipp på det tidligere tyngdepunktet hva gjelder synet på nevnte tema. Viktigere enn teologiske prinsipper er genuint nærvær og tilstedeværelse. Nettopp fordi Kristus pulserer i det som levde og lever i den levende interaksjonen mellom oss qua Guds ønskede og elskede skapninger. Og dette siste er sentralt, det er dét som er navet: 

Det handler om identitet og gjenkjennelse qua Guds skapning. Kristus stiller seg alltid mellom oss og våre medmennesker: Det som vi rammer den andre med, av handlinger eller likegyldighet; det rammer først Kristus.

Gå til innlegget

I inkarnasjonen har Gud illustrert Hans allerede iboende «nervetråder» i menneskets og jordens legeme. Det er derfor Kristus som gledes eller rammes av det jeg gjør med mitt medmenneske. Han taler om å være engasjert og involvert i Guds kjærlighet hvor det aldri kan finnes diskriminering; nettopp fordi Han kommer for å rive gjerdene mellom menneskene og forhenget mellom mennesker og Gud. Nådens virkning gjør oss ikke til tilskuere til frelse og Guds verk, men til aktive deltagere. Det finnes derfor to posisjoner hvor absolutt alle er like: I synden og i nåden. I nattverden kommer vi dermed ikke med annet enn oss selv: Der møter vår historie Guds historie. Vår biografi omfavnes av Guds.

Til Greta Aune Jotun og andre interesserte: Vi skal ikke forholde oss til Guds Ord. Men til innholdet av Guds ord. Enhver bør dog alltid ha følgende i mente: Man bør i ny og ne se etter hvilke teologiske konvensjoner og vanetolkninger som ureflektert rår i sitt trosmiljø. Enkelte av disse kan nemlig umerkelig ha fått funksjon som ufeilbarlig tolkningsinstans - med navn «Guds Ord, tradisjon og bekjennelse». Lignelser, fortellinger og tolkninger fra NT har ikke sjeldent fått en annen funksjon enn den opprinnelige gjennom at de har fått rollen som absolutte og tidløse sannheter.

Der alle tenker likt tenker som kjent få mye. Ser man i NT, så måler ikke Jesus Guds Ord etter bokstaven. Han, som er ypperstepresten per se og den levende Guds Ord, korrigerer derimot misbruk av hellige tekster presentert som «Guds Ord»: Det levende nærvær har forkjørsrett i forhold til tekstbruk ad hoc. Leser man «som det står», så begår man for øvrig et radikalt feiltrinn; man glemmer at man som engasjert leser alltid er den utvelgende og tolkende instans. Historien viser da også entydig at misoppfatninger, feil og forenklinger lett oppstår; med voldsomme konsekvenser for enkeltmennesker og folkegrupper. Det er heller ikke mulig å forholde seg objektivt til et emne som har Gud i fokus fordi det nødvendigvis blir subjektivt. Vi forholder oss altså som hele mennesker til Han som ER sannheten, veien og livet. Dvs til det levende Guds Ord som aldri kan oppheves, selv ikke etter forsøket på å klynge Gud selv opp på et kors.

Virkeligheten har vi rett foran oss og det er gjennom aktiv deltagelse vi finner vår neste og oss selv - og dermed Gud. Men den fromhet som ureflektert filtrerer virkeligheten gjennom et trosparadigme forut for erfaring stiller seg lett i veien for kjærligheten og dermed for Gud selv. Noen elsker visst bibelens tekster og rettledning med en så varm hengivelse at ens medmenneske, en selv og Gud blir stilt i skyggen. Men vi ser tydelig at Jesus ikke måler verken virkelighet eller mennesket etter bokstaven, men etter Guds vilje som ikke er gjenstand for manipulering eller maktbruk. Kristus´ deltagelse bunner i en resonans med Guds elskede skapning samt aksept grunnet i kjærligheten og nåden selv. Han satte heller ikke opp det kjennetegn at man skulle være «bibeltro» eller ikke; men at vi skal kjennes på gjerningene. Dvs deltagelse og praksis er det primære: Det finnes nemlig ikke mer kjærlighet, omsorg og solidaritet enn det som realiseres. Ref. den barmhjertige samaritan. Gjennomgående viser Jesus en sterk tro på mennesket, men menneskets iboende potensiale kan lett hemmes eller ødelegges av autoriteter som helst vil ha kontroll på hva som skal få passere som rett og galt gjennom selektiv henvisning til hellige skrifter. En holdning som lever i beste velgående også i dag. Men i Lukas 12 sier dog Jesus det direkte: «Og hvorfor dømmer dere ikke ut fra dere selv om hva som er rett?» Forholdet til medmennesket er m.a.o. også samtidig forhold til Gud selv. Det handler om å gå ut i livet og der erfare hva kjærlighet, nåde, rettferdighet og respekt er. Og fra det komme til et forståelsens steg nærmere Gud - som ER disse kvaliteter. Å vise nestekjærlighet er dermed ensbetydende med å realisere seg som Hans skapning.

Fortellingenes og lignelsenes opprinnelige funksjon var å muntlig formidle innsikter via indre bilder fra sjel til sjel, og slik skape et tynt omriss om det uutsigelige: Ordene og symbolene tegner med lett hånd en tynn, knapt synlig linje som «omslutter» det uutsigelige. Bare for at vi skal forstå LITT mer. Apropos: Den bedrevitenhet og ortodoksi som finnes blant kristne finner man for øvrig ikke blant jøder; der lever forskjellige tolkninger godt sammen, side ved side.

Anthony Giddens definerer fenomenet fundamentalisme presist: «Fundamentalisme er tradisjon under beleiring. Nettopp dette, ortodoksi og krav om «bibeltroskap», har dessverre fått flere redelige og søkende til å nøle og sågar rygge fra diverse trosmiljøer. Man avstår fra å tro på eksistensen av en i praksis selvmotsigende, forenklet og humørsyk gud som bryter med den kjærlighetserfaring og det intellekt som menneske nettopp skal ha fått av den Gud som forkynnes. Det finnes som kjent langt fler bilder og tolkninger av hva ordet "Gud" innebærer en antall religioner generelt eller kristne oppfatninger spesielt. Den trosvisses krav om alt eller intet resulterer i nettopp intet for mange: Ærlig tro går alltid hånd i hånd med sin tvilling ærlig tvil: I lys av den forkynnelse man kan møte, så håper flere forståelig nok i det stille at en slik gud har mer orden i sysakene i himmelen enn hva forholdet har vært og er her på jorden; den historiske virkeligheten her er den øverste referanse. Sannheten, som da er denne gudens kvalitet, opptrer nemlig tydelig nok både motsigelsesfullt og i utakt med Kristus´ handlende nærvær.

Det er selvsagt ikke snakk om å overta Guds trone og Hans stilling, men om å være modig til stede i livet. Om å ta myndig eierskap over eget liv; overta det ansvar og den frihet som Kristus påpeker som skapningens kjennetegn. Stå opp, ta din seng å gå: Ut i den virkeligheten som kan skremme og kanskje frata deg motet. Men det er nettopp det siste livsfiendtlige her som Kristus er motkraft til: Motet til å være menneske underveis gis gjennom troen på Ham. Ingen kan heretter legitimt stille seg mellom deg og Gud. Som en skrev: Gjør som Gud: Bli menneske! 

Her på jord er det vår skjebne å vandre i tro og ikke i beskuelse. I inkarnasjonen har Gud illustrert Hans allerede iboende «nervetråder» i menneskets og jordens legeme. Gud krever ikke at vi skal ofre fornuften på troens alter, og det er viktig å erindre at det er Kristus som gledes eller rammes av det jeg gjør med mitt medmenneske. Nådens virkning gjør oss ikke til tilskuere til frelse og Guds verk, men til aktive deltagere. I nattverden kommer vi dermed aldri med annet enn oss selv: Der møter vår historie Guds historie: Vår biografi omfavnes av Guds. Det finnes derfor to posisjoner hvor absolutt alle er like: I synden og i nåden. Viser for øvrig til mitt forrige innlegg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere