Pål Georg Nyhagen

Alder: 61
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Når det en gang er min tur å møte Gud selv i himmelen etter den fysiske døden, så er ikke den store overraskelsen at jeg der møter noen medmennesker med homofil gange, men at jeg faktisk kom helt frem selv.

Viser til det som skjer i Tanzania og den umenneskelige massejakten mot homoseksuelle. Folk oppfordres sågar til å varsle statens Gestapo om subversiv virksomhet og om folk med homofil gange (!). Det er så grelt og ukristelig at man knapt tror det.

Kjernen i evangeliet er ikke at vi aksepteres og frelses FORDI vi gjør noe eller unngår å gjøre dette eller hint, men fordi Gud vil denne frelsen for nettopp deg og meg. Dette er det eklatante uttrykket for det utrolige syv ganger 70. Det hele med frelsen er faktisk en gave. En gave som har sin kilde i nåde og tilgivelse -hvilket er den fordrende kjærlighetens aktive puls, som også alltid provoserer. Guds målvekt er som oftest noe anet en menneskets sådanne. Gjerninger og ofre hjelper altså den enkelte troende lite her, selv om de er en helt naturlig konsekvens av å erkjenne seg rammet av denne totale Guds kjærlighet. Man handler av kjærlighet; ikke fordi man MÅ... som en mer eller mindre sur upassende plikt, men fordi det går av seg selv. Man kan nemlig ikke annet qua å selv erkjenne å være en Guds skapning. Synd er adskillelse, nåde er gjenforening; hvilket fører til at kjærlighet er selvovervinnelse - dag for dag. 

Er det slik at homoseksuelle som ikke lever i sølibat ender i fortapelsen, så ligger vi tynt an alle som en; og vi ville alle måtte preges av frykt og daglig underliggende engstelighet fremfor den befriende og konstruktive livskraft som følger av den gave som Guds nåde er. Jeg vil nemlig aldri kunne være sikker på at mitt liv ikke er fromt nok, og at mine handlinger og livsvalg ikke var tilstrekkelige og om at angeren aldri var sterk nok. Dette betyr jo ikke at vi ender i den motsatte ytterlighet, at vi kan gjøre hva vil; «vi er jo frelst uansett». Jesus sier nemlig eksplisitt om og om igjen at vi skal elske vår neste som oss selv: Jo nærmere jeg kommer Gud, jo nærmere kommer jeg dermed også min neste og meg selv. Min takknemlighet til Gud vises så gjennom min kjærlighet til medmennesket. Vi skal måles på hvordan vi opptrer i det rommet som befinner seg mellom min neste og meg selv. Gud rammes nemlig alltid først av min verbale eller fysiske aktivitet; det er Kristus som alltid står foran min neste i det jeg henvender meg eller velger å opptre likegyldig mot vedkommende.

Kristus sier eksplisitt at de premisser vi legger til grunn for våre dommer angående vår neste vil bli lagt til grunn for evalueringen av oss selv: Samme referanser og prinsippeile domspremisser, men andre  livsområder. Leser man bibelen som en juridisk lovbok, så må dette selvsagt også få konsekvenser for en rekke andre forhold. Det mangler ikke på illustrerende eksempler her. Her vil man dermed sannsynligvis ligge tynt an: Visse bibelske ord vil altså bli utslagsgivende på en måte som ikke akkurat blir til vår fordel i ett og alt?  

Enhver ser at enkelte bibelske vers går på tvers av Guds intensjoner slik det er presentert av Gud selv gjennom Jesus Kristus, noe kan sågar være direkte umoralsk. Jesus kom ikke for å oppheve Guds Ord, men for å virkeligjøre det; dvs i praksis anskueliggjøre det. I nået. Der... som her. Eksempel fra Ordspr. 13,24: «Den som sparer på riset, hater sin sønn» Altså er det avgjørende at vi leser bibelen i lys av Jesu Kristus selv. At vi skal tolke bibelen i lys av Kristus, er vel alle uansett enige om. Men det er verdt å påpeke at vi alle tolker uansett, under alle omstendigheter.   

Og apropos: Kaller vi noen for vår far til tross for at Jesus sier at vi ikke skal kalle noen andre enn Gud for vår far? Ikke er jeg en gjennomført antimaterialist, selv om Jesus sier at vi ikke skal samle oss skatter her på jorden? Og hva om alle kirkegjengerne som eier en hytte, en flott bil eller sågar to, selger alt dette, heller kjøpe en billigere bil, og gir det overskytende til de fattige i nærmiljøet? Det mangler da ikke på trengende i egen by og bygd? Og for egen del, en smule bekjennelse i all ustø beklemthet: Jeg har ikke gitt opp min eiendom slik Jesus påpeker at man skal, hvis man da vil være Hans disippel? Og i Bergprekenen sier Jesus at den som kaller sin bror for en idiot skal være skyldig for Det høye råd. Om jeg ikke har gjort dette direkte påfallende ofte, så innrømmer jeg å ha tenkt eller sagt det for meg selv bak vedkommendes rygg. Videre har jeg bedrevet hor i følge bibelen: Jeg har nemlig hatt kjæresteforhold uten å være gift. Og jeg giftet meg en gang med en fraskilt kvinne. Samtidig som jeg har vært aktiv i menighetene. Skal jeg da se bort fra dette, og langt mer til i egen bagasje, qua evaluerende og deltagende subjekt i menigheten og på de teologiske arenaer? Man kan jo riktig nok hevde at jeg har fått tilgivelse og nåde i ettertid, jeg har reist meg og gått ut i livet igjen og forsøker å ikke synde mer. Ja vel... Men dét gjør jeg jo; om ikke alltid på samme måte -så heller med andre ting. Dog er jeg bare et prøvende og feilende menneske på veien videre. Å forstå seg elsket, funnet og akseptert av Gud gjør ingen til ett av de bedre unntakene; det er desto mer faktisk en utfordrende begynnelse på veien videre, og så vise andre hva man selv fikk og får. Ergo er det som nevnt selvovervinnelse som fra det tidpunktet er kjærlighetens vei. Det er ikke meg gitt å dømme den som befinner seg i andre faser av livet hvor deres livsønsker og krefter får dem til å ta de valg de gjør. Få ting er meg like vel uprøvet i livet. 

Mine intensjoner er dog alltid de beste. Selv om det hender at det jeg gjør er noe annet enn det jeg egentlig vil. Den sikreste måten å skjule sine begrensninger og synder på er som kjent å ikke vise dem på de arenaer jeg begrunner og presenterer min pent malte teologisk farvede maske. 

Og like vel er det utrolige der igjen: Vi inviteres dog til nattverdsbordet neste gang igjen for igjen å reise oss og begynne på nytt. 

Å ta sitt kors å gå med Kristus er m.a.o. en ganske så utfordrende oppgave. Det er lettere å legge kors på andre. Kristus sier det dog vekkende nok om denne moraliserende maktholdningen: «De binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.» Nei... EGEN svikt og elendighet trives vi jo godt med; hvorfor flytte på dem? Det er bare andre som ser og merkes av min halvveishet og svikt, men de har jo feil i det meste, så da bryr vi oss ikke om hva de skulle mene? Det var dette med flisen og bjelken igjen, da. Sjelens blinde flekk kan altså bli både stor og usynlig når den henter sine elementer fra bibelen. 

Der Gud ser at menneskenes hjerter er steinharde slik at budene får en helt annen funksjon og virkning enn det intenderte -  der åpner Han for andre løsninger: For mennesket skyld, «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik». Syndefallet og den medfølgende tid fikk konsekvenser for det halvblinde, famlende og delte mennesket som medførte at visse prinsipper og bud ikke kunne leses kategorisk og bokstavelig. Man måtte nemlig aldri, aldri, glemme intensjonen.

M.a.o: Ny vin i nye skinnsekker. 

Der tolkningene og praksis etter hvert gikk på bekostning av mennesket og Gud selv, der fikk Guds kjærlighet og nåde forkjørsrett: Gud kom derfor på jord inkarnerte seg, og satte skapet på plass gjennom å anskueliggjøre sine intensjoner med menensket. Som var og er det primære. Noen elsket dog ordene med en så stor inderlighet at de satte Gud -Ordet!- i skyggen: Absurd nok foretrakk altså noen like vel sine tolkninger og makt og dømte Gud selv til døden. Han kom nemlig ikke fra de godt møblerte prestelige hjem. Jeg minner om at i jødisk troslære, så er det ikke bare tillatt, men en plikt, å bryte ett eller flere av budene om dét kan redde liv.

Den nåden og kjærligheten vi har fått og lever av i vår hverdag, skal altså gis videre til vår neste. Gjør vi ikke det, eller er beregnende og selektive på vår høye hest, så har vi ennå ikke erkjent verdien av den gaven vi selv har fått. Og konsekvensen av dette siste er ikke sjelden avguderi i de beste forkledninger hentet fra det kristne kostymelageret. 

I det seksuelle, så er gjelder selvsagt det samme som på livets alle andre områder: Vil jeg leve i et fast forhold og ikke være promiskuøs og utnyttende? Lever jeg her på bekostning av min neste eller meg selv? Skader jeg noen med mine kjærtegn og omfavnelser? Ingen skal nemlig gjøre et objekt av den andre og sette egne behov høyere enn den andres. Det finnes for øvrig mange nok heteroseksuelle forhold og medmennesker som er ødelagt av misbruk av seksualitet og makt.

Flere homoseksuelle møter ikke sjelden holdninger som viser at de må velge i et horribelt skjebnespill som går mellom Gud eller sin seksualitet.

Noe både-og finnes ikke her. 

Sølibat er foreslått fra flere hold men dette må selvsagt være en selvvalgt livsform- det må komme innenfra i frihet - ikke som direktiv utenfra. Noen velger faktisk dette, men andre makter det ikke - selv om de ber om kraft fra Gud. Begge valg skal selvsagt respekteres. Velger man sølibatet så fordres det uansett tilstrekkelige krefter og viljestyrke nok til å gå inn i denne livsformen. Den med sterkere viljestyrke og kraft bør dog være forsiktig med å bruke seg selv som referanse for hva som er menneskelig mulig her. Når enkelte velger livstragedie og selvmord, så viser i hvert fall det at for akkurat dem, så var det påtvungne livsvalget helt umulig å leve opp til. Ingen kan vel i ettertid hevde at dette valget tvang seg frem ut fra Kristi levende ord og aktive kjærlighetsfulle nåde? Bedriver man i Guds navn hekseprosess på seg selv, initert og applaudert av andre kristne som har sitt på det tørre, så er og blir det fullstendig galt!  Kristus kom ikke for å hjelpe den selvhjulpne som ingen hjelp og Gud trenger. Alternativt, så viser det seg ikke sjeldent at enten/eller-løsningen fører til et liv i hykleri og benektning under et skadelig dobbeltliv. 

Dessverre finnes det mengder av kristne homoseksuelle som har måttet lide i deres møte med kristne. Vi er mange som har sviktet her. Flere av dem takker derfor nei til kirken som sådan. Å bli invitert inn i et fellesskap som i utgangspunktet like vel avviser den som inviteres er dog like så absurd som det er ukristelig og uevangelisk. Også homoseksuelle skal møtes med en bydende inviterende åpen hånd: Så får enhver selvsagt få stå på sitt standpunkt hva gjelder synet på seksualitet. Alle bør dog vite at vekten av dette standpunktet alene ikke er noen avgjørende ballast for rett kurs for kirkeskipet. Noen mener at det er uriktig å leve i homoseksuelle parforhold, andre ikke. Så for man møtes ut fra Guds kjærlighet og nåde og ikke foregripe Guds dom. Gjør man dét, så har man samtidig satt seg utenfor det Kristi felleskap man mener å forsvare. 

Vi skal bidra til at vi alle kan leve vårt liv i Kristus og dermed ikke legge byrder på hverandre. For egen del har jeg gjennom flere år nå gått gjennom et kurs i medmenneskelighet hos mine to gode lesbiske relativt unge naboer. Hva gjelder nestekjærlighet, omsorg og aksept har jeg ennå mye å lære fra disse to gode kjære vennene. Når det en gang om ikke alt for lenge er min tur å møte Gud selv i himmelen etter den fysiske døden, så er ikke den store overraskelsen at jeg der møter noen medmennesker med homofil gange, men at jeg faktisk kom helt frem selv. 

Gå til innlegget

Kristen politikk?

Publisert 13 dager siden - 354 visninger

Det å gjennom partinavnet og argumentasjonen hevde at den egne politiske posisjonen også samtidig er den genuint kristne blir faktisk temmelig problematisk.

KrF ble etablert i en helt annen tid. De samfunnsmessige forutsetninger som partiet da anså som vesentlige for politisk virksomhet vil ofte gis andre uttrykk og løsninger i en ny og annen tid. Vi lever i et livssynsmessig langt mer pluralistisk samfunn hvor flere religioner og livssyn er synlige på arenaen; hvor det så er tydelig for alle at ingen har eiendomsrett på verdier og «det varmere samfunnet». Man svekker ikke nødvendigvis verdier eller temperaturen gjennom å velge et annet politisk parti fremfor KrF, selv om enkelte av sistnevntes partirepresentanter helst vil at vi skal tro nettopp dét. 

Mange kan naturlig nok enes om verdier, men ikke hvordan man begrunner og prioriterer dem, og videre så best får realisert dem. Og det ene her er ikke nødvendig «mer kristelig» etisk sett enn det andre. De samme etiske føringer finnes i andre miljøer og religioner. Dette burde vel også egentlig være et banalt faktum. Kristen tro er som kjent ikke en forutsetning for å ha en god og sunn moral: Evner man ikke å skille mellom riktig og galt i det mellommenneskelige som i de større sosiale sfærer, så skyldes det derimot mangel på empati og nestekjærlighet. Kristus presenterte ikke noe nytt i så måte i det hele tatt. Derimot vektla Han det med nestekjærlighet og rettferdighet betydelig sterkere enn det som enkelte fariseere og skriftlærde gjorde ut fra skriften: Ingen partier, heller ikke det fariseiske, hadde monopol og suveren definisjonsrett på hva som er rett og sann tro, og hvordan denne skal praktiseres. 

Og hva gjelder KrF og kristen tro relatert til staten: De fleste ser at en sekulær stat er like riktig som nødvendig. Det betyr at myndighetene ikke skal favorisere én spesiell religion, men arbeide for deres rettigheter ut fra et like så selvfølgelig som likeverdig demokratisk grunnlag. Det er derfor den sekulære staten som absolutt er den beste garantisten for å sørge for religionsfrihet og de troendes rettigheter. Også i Norge, så har den usalige koplingen mellom stat og kirke nå endelig langt på vei blitt brutt. (Men enkelte får dog ennå ikke velge sin religion eller livssyn på et fritt grunnlag: den som krones til konge eller dronning må nemlig eksplisitt bekjenne seg til nettopp DnKs troslære.)

Skillet mellom stat og kirke berører m.a.o. eksplisitt landets, befolkningens som sådan samt kirkens identitet. Og man kan mer enn ane at denne utviklingen også gis effekter i det politiske partiet som eksplisitt fremmer sin politikk som nettopp kristen. Folk flest er dog fremdeles ulike også om de bekjenner seg til kristen tro; troen og verdiprioriteringer gis dermed vel så ulike utrykk hva gjelder identitet og politiske valg. Langt de fleste skjelner altså selvstendig og greit mellom essensiell og materiell etikk i sin tro og sitt livssyn. Den essensielle sådanne handler om etiske normer og begrunnelser, og den andre om hvordan man konkret bør prioritere og etterlever disse. Alle de troende mener naturlig nok at ingen ubetinget kan stå frem og diktere hva som er, eller ikke er, en riktig kristen handling og løsning der det gjelder. Og i protestantismens ånd ville vel dette også være en noe underlig praksis. Dette medfører derfor at man heller ikke bestemt kan snakke om en eksklusiv kristen politikk i KrF i motsetning til andre partiers forslag. 

Selvsagt kan man hevde at kristen tro også får politiske føringer, f.eks at nestekjærlighet og omsorg har innflytelse på hvordan vi behandler våre innvandrere og nye landsmenn. Men ingen har patent på hva som er de korrekte kristne holdningene og løsningene. Ei heller hvilke politiske løsninger som er best i forhold til ennå ikke ankomne asylanter, flyktninger og innvandrere. Derfor blir det problematisk å ha kristne partier som nærmest fremstår med patent på hva som er mest kristelig her. 

Og et apropos angående Sylvi Listhaugs kritikk av DnK i sin bok: Det er selvsagt ikke så enkelt at Kristus Guds Sønn moralsk sett hovedsaklig identifiseres med venstresidens føringer i norsk politikk hva gjelder etiske fordringer og deres relasjon til politiske løsninger. Men enkelte teologer er dessverre så fanget av egne posisjoner og teologiske paradigme at Kristus greit og friksjonsløst glir inn i universitetskollegiet på TF med samme teologiske vurderinger, meninger, holdninger og politiske standpunkter som de ansatte og studerende der. Ergo ser man at politisk pregede standpunkter som fremtrer i prekener, og engasjement ellers, primært er en personlig problemstilling og utfordring: Det hele angående politisk farvede ytringer og prekener viser naturlig nok tilbake på den tolkende, evaluerende og ytrende menneske og teolog selv.

I valgomater før valg, så får f.eks. KrF ofte langt større oppslutning enn i selve valgene. Men i tråd med skillet mellom stat og kirke, så fremstår partiet med noen av sine standpunkter ennå som et anakronistisk parti på den måten at de til tider kan oppfattes som moraliserende ut fra en bestemt forståelse av kristen tro. Det er som allerede antydet ikke slik at om man som kristen bare tolker og forstår alle gode verdier og prioriteringer riktig og kristent, så ender vi alle i KrF. Partiet har m.a.o. gjennom sin fremtreden selv bygget den høye terskel og filter som hindrer mer støtte; de har ikke fulgt helt med i samfunnsfagtimen, m.a.o. Om man ser på Kierkegaard, så skjelner han mellom det absolutte og det relative. Det absolutte er det som grunner seg i Kristus, Mens det relative handler f.eks. om politikken. Så kommer oppgaven å se hvordan det første fører til forslag og konklusjoner i det siste her. 

Det er dog tydelig at noen støtter KrF fordi de er et motsvar til den økende liberalismes og ekstrem-individusisme tilsynelatende mangel på fellesskapsverdier og moralske begrunnelser. Men på den ene side, så er ikke KrF det eneste partiet som står for den motkraft og de gode verdiene man foretrekker som bedre alternativ her. På den annen side, så oppstår igjen problemet med hva som er politisk nødvendig og riktig i så måte. Å favne folk flest, fordi de deler et definert og bestemt livssyn, er m.a.o. en umulig oppgave nettopp i kraft av den ulikhet som akkurat fellesskapet nødvendigvis representerer. Den splittelsen i KrF som i dag er mer enn tydelig er bare det synlige uttrykk for de dilemmaer og problemer partiet lenge har måttet forholde seg til. Om man da som leder, i frustrasjon over manglende klarhet og profil, får en idé om at partiet nå bør plassere tyngdepunktet på én av sidene i partiet, så er det sjelden en god løsning for å bedrive selvtekt: Og slik fremprovosere et sidevalg som ikke har forankring i partiets relevante organer. En leder er også leder for de som representerer andre synspunkter, og dermed ber man i tilfelle om forsterket konflikt og splittelse fremfor en god løsning. M.a.o. bør man vel også fokusere på lederegenskaper og kompetanse i disse tider?

Langt de fleste kristne kjenner seg for øvrig hjemme i andre partier, tallene taler for seg: Kun rundt 3-4% av velgerne i landet støtter KrF i disse tider. Dvs 96-97 velgere av 100 helst ser at andre partier bidrar i stortinget. 

Man ikke bare kan engasjere seg politisk i lys av sin Kristuserfaring, det er desto mer en fordring ut fra det å være salt i verden. Men det å gjennom partinavnet og argumentasjonen hevde at den egne politiske posisjonen også samtidig er den genuint kristne alene blir faktisk temmelig problematisk.  

Gå til innlegget

Jøder!

Publisert 18 dager siden - 515 visninger

Elie Wiesel: "Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet". Kjærligheten har for øvrig lite og intet med følelser, sympati og stemninger å gjøre; den finnes utelukkende i det den realiseres, dvs kun i aktiv handling. Ikke minst der det har en pris å iverksette kjærlighetens fordringer er det helt grunnleggende at modige valg og grep tas.

VIKTIGERE enn politiske prinsipper og ideologier er mennesket og medmenneskelighet. Dvs at praktisk kjærlighet og rettferdighet er selve navet. Som dermed er det også er det primære referansepunkt: Enhver annen prioritering skal ha sin absolutte forankring her.

Massakren på de 11 jødene (+6 skadde) i Tree of Life-synagogen i Pittsburgh lørdag trer dessverre inn i en skrekkelig rekke av voldsomme angrep mot jøder også i Europa. Nok en gang har altså jøder blitt grovt angrepet, ene og alene fordi de er jøder. 

Gud skapte ikke først jøden, den kristne eller muslimen, osv. 

Men mennesket

Dvs at det vi alle har felles er det grunnleggende: Vi er nemlig alle ønsket, villet, skapt og elskes grenseløst av Gud selv. Det vi har felles kan ikke endres. Det finnes i hjertene våre. Det som skiller og som vi derimot kan endre og utvikle finnes i hodene våre. Det ordet alle fredselskende jøder har til alle andre generelt, og muslimer spesielt, er SHALOM. Slik fredselskende muslimer på sin side returnerer med sitt SALAM.

Antisemittismen sprer seg verden over. Jøder, synagoger og andre jødiske virksomheter, blir utsatt for terror, attentater, vold og trusler. Trakassering og mobbing av jøder blir dessverre mer og mer vanlig i europeiske land. Også i Danmark, Sverige og Norge. 

I f.eks. Frankrike, Tyskland og Sverige blir det anbefalt at jøder ikke lenger bærer symboler og klær som kan identifisere dem som jøder. For egen sikkerhets skyld. Jeg bærer dog min kippa ufortrødent og stolt her. Så får det skje det som skjer. Videre er det fler og fler jøder i Europa som flytter til israel pga antisemittismen. Men de er jo ikke helt trygge der heller.

Og et nedslående apropos: NRK melder at muslimske innvandrere, som har vært bosatt minst fem år i Norge, dessverre skiller seg ut og støtter negative påstander om jøder i større grad enn befolkningen ellers (28,9 mot 8,3 prosent), Videre har vi krefter på ytterste høyre, ref. denne skandinaviske nynazistgruppen Nordfront som demonstrerte i Fredrikstad og Moss denne helgen. 

Det er altså ikke den politiske staten Israels interesser verden over som blir angrepet, men jøder som sådan. Altså KUN fordi de er jøder… Og dét uansett hva de mener individuelt; deres politiske tilhørighet, syn på samfunnspolitikk - internasjonale sådanne, holdninger til andre, seksuelle identitet, etc. 

Vi kan ikke enda en gang se bort fordi vi noe på vei "forstår" bakgrunnen for enkelte politiske makters og militante gruppers antisemittisme: Dvs at de som angriper jødene i dag egentlig har «forståelige grunner»  - som for øvrig Aftenposten skrev i 1933 ang. det som var i ferd med å skje i Tyskland. Det er nå desto  mer tvingende nødvendig at vi klart erkjenner og forsøker å forstå de spor i historien som førte til tragedier, antisemittisme, vold og de verste katastrofer for jødene. Vi må dermed nå våkne og forstå kreftene som virker. Videre erkjenne problemenes omfang og vekst, og endelig arbeide for å snu den allerede farlige utviklingen.

Ser man på jødenes lange og tragiske skjebne gjennom århundrene, så ser vi at jødene alltid har måttet leve på andre myndigheters og folks situasjonsbetingede og konjunkturbestemte nåde gjennom historien. Hvor det er det for tiden politiske flertall og makt som hele tiden definerer jødenes rettigheter og skjebne fra epoke til epoke. Har jødene blitt erkjent rettigheter og friheter i én periode, så kan dette endres ved en nytt og annet politisk styre og rådende folkestemninger i neste omgang. Usikkerhet, engstelighet, skrekk og uro for nået og fremtiden har altså vært faste ingredienser i jødenes daglige brød gjennom århundrene. 

Det er altså ikke bare gruppers og myndigheters politiserte narrativer ad hoc som bidrar til antisemittisme: Dvs merkbare holdninger som ligger bak jøders frykt for å igjen bli utsatt for hatet, forakten og volden på den ene side, og de andre samfunnsdeltagernes forstående og bortvende blikk på den annen. Det ligger en giftig antisemittisme under overflaten og lurer kontinuerlig. Det er altså mye som er i risikosonen her. 

For det første er europas jøder presset fra tre sider: Først fra ekstremhøyre hvor antisemittismen er gammel arvebagasje. For det andre fra enkelte politisk frelste aktivister i venstresidens dypeste ideologi-grøfter; som artikulerer en enøyet antisionisme som har som bi-effekt at den virker som bensin på det antísemittiske bålet. Og for det tredje fra militante muslimer som også angriper jøder verden over - ene og alene fordi de er jøder. Som Elie Wiesel sa: "Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet". Kjærligheten har for øvrig lite og intet med følelser, sympati og stemninger å gjøre; den finnes kun i det den realiseres, dvs kun i modig aktiv handling. Ikke minst der det har en pris å iverksette den er det helt grunnleggende at modige valg og grep tas.

Jeg ber deg nå til slutt om å lytte aktivt til denne talen av rabbi Sacks "The hate that begins with Jews never ends with Jews." som han holdt i EU-parlamentet 27. September 2016.

Gå til innlegget

Dialog er grunnleggende, men dog ikke for enhver pris?

Publisert 21 dager siden - 164 visninger

Et tema som aldri råtner på rot er islam generelt, og islam vs kristendom her i Norge. Enkelte ganger lurer man dog på hvor de mange godt utdannede og intellektuelle muslimene er i debatten om islam og demokrati. Debatten her i landet blir dessverre for det meste ført på visse kristnes eller visse hyperaktive ateisters premisser.

Et fungerende demokrati krever innbyggere med aktiv toleranse. Ytringsfriheten er her grunnleggende. Ytterst få meninger skal sensureres i demokratiets navn, men dog enkelte. Ref. rasisme, oppfordring til vold, etc. Samtidig skal alle ytringer kunne kritiseres i de offentlige rom. Toleranse er verken likegyldighet eller forsøk på harmonisering. 

Et par nøkkelbegreper i demokratiet er «toleranse» og «gjensidighet»: alle ytringer skal kunne kritiseres offentlig; av alle samfunnsdeltagere. En tolerant person skal for all del legitimt få motarbeide det som tolereres. Hvilket betyr at også vi som tror skal tåle å bli kritisert og motarbeidet, så lenge det skjer innenfor lovens rammer. Dette er nok verdier de fleste positivt stiller seg bak: Men det er vel ikke så mange kristne her på Verdiedebatt som tåler kritikk fra ateister eller ortodokse muslimer? Toleranse krever altså noe av oss, men er også noe vi nyter godt av. Toleranse er altså et særdeles viktig verdibegrep; alle vil nok helst anse seg som tolerante. Men de viktigste ordene kan også en og annen gang vise seg å være forførende og potensielt farlige. Definisjonen kan endres ad hoc og benyttes for å fremme og styrke gode følelser som overdøver klare sorterende tanker, og slik bidra til drepende identitets-utvanning. 

Å tolerere innebærer det å tåle og sågar utholde. Toleranse setter altså krav til hun og han som må tolerere. Man må nemlig nødvendigvis til tider gi plass for noe en egentlig ikke liker i det hele tatt. Tolererer man noe, så forutsetter det selverkjennelse, en viljeshandling -og ikke sjeldent mot: Nettopp motet er viktig; fordi det som skal tolereres ikke nødvendigvis er noe vi hverken aksepterer eller respekterer i våre sfærer: Elementer som like vel er akseptert innenfor det norske lovverket. Den som mener det er en lett sak å være tolerant, har m.a.o. ikke helt forstått hva toleranse faktisk innebærer. Men det er vesentlig å understreke at disse fordringene ang. demokrati, ytringsfrihet og toleranse selvsagt også rettes som krav mot alle nye innbyggere i landet.

Et tema som aldri råtner på rot er islam generelt, og islam vs kristendom her i Norge. Det skal ikke mye oppmerksomhet til før man ser at flere stiller spørsmål om muslimer egentlig kan være demokrater. Det presenteres påstander om at det eksisterer ufrakommelige trekk i islam som er klart uforenelige med demokrati og ytringsfrihet. Til grunnlag for slike forestillinger finnes øyensynlig et ekstremt essensialistisk syn på islam og muslimer. På den annen side finnes det ikke mangler på eksempler på hvorfor slike meninger oppstår: Undertrykkelse, vold og terror som er begrunnet med islam er ikke akkurat fraværende fenomener. 

Men stemmer det så at islam per se i realiteten er og blir for all tid en absolutt uforanderlig og homogen størrelse, og at alle muslimer egentlig innerst inne deler denne overbevisningen: Til tross for flere ytringer om demokratiets goder og fordeler etc? Er altså slike positive ytringer fra en muslim å se kun som strategiske skuebrød ad hoc beregnet på et vestlig publikum... slik kategoriske islam-motstandere hevder?  Eller er det helt legitime uttrykk for et gryende og forekommende mer moderat legitimt islam. Finnes det muslimer og muslimske trossamfunn med mindre eller større variasjoner i meninger og holdninger, slik man ser det hos kristne?

Enkelte ganger lurer man dog på hvor de mange godt utdannede og intellektuelle muslimene er i debatten om islam og demokrati. Debatten her i landet blir dessverre for det meste ført på visse kristnes eller ateisters premisser. Det er dog ikke alt for vanskelig å ellers finne demokratisk aktive muslimer i Norge: I kommuner, storting og enkelte grupper som arbeider for dialog. Men dette innebærer at det stort sett er nettopp disse demokratisk orienterte muslimene som fremtrer i medier og i debattene, og at det er dem qua «representative muslimer»  som gis støtte av andre politisk engasjerte her i landet. Uansett blir påstanden om at alle medmennesker med muslimsk tro har en etablert, sementert negativ og fiendtlig innstilling til demokratiet per se overdøvet av den virkeligheten vi møter her hos oss.

Å  innta en positiv og imøtekommende posisjon med hensyn til dialog mellom muslimer og kristne (og ateister) er uansett nødvendig, fordi flere ofte gjennomgående fokuserer på potensialet for konflikter mellom religionene p.d.e.s og "islam vs demokratiet" på den annen. Her avsløres ikke sjeldent enten den enkeltes positive og optimistiske, eller den negative og pessimistiske posisjonen, i måten man møter dette temaet på. Og ikke minst hva som først kommer i fokus. Herunder hvilke sitater fra koranen og hvilke imamer som trekkes inn som illustrerende kilder.  Og som med kristne, så er det øynene som ser hva som trekkes frem. Det vanlige er vel å se det egne alternativet i lys av idealer og visjoner mot de verste praktiske eksemplene fra motpartens troende.

Noe som oftest forbigås er at både islam og kristendom legger vekt på å ene-representere sannheten og at misjon dermed er et viktig aspekt av begge religioner. Da burde jo spørsmålet om hvilke konsekvenser dette med misjon får med dialogen mellom kristendom og islam? Og hva bør så en slik dialog i tilfelle helst konkludere med? Man tar jo ikke for store ord i sin munn når man her hevder at de to religioner ikke har en felles ramme i menneskerettighetene og humanismen. 

Men det kan dessverre enkelte ganger se ut til at noen kristne i dialogens og sameksistensens navn er villige til å overse vesentlige forskjeller hva gjelder menneskesyn, dets begrunnelse og etikk relatert til den respektive religionen. Flere islamske monostater representerer samfunnsmessige strukturer som klart bryter med de verdier som demokratiet i vesten har kjempet frem. Menneskerettighetene praktiseres ikke i nevneverdig grad der. Det er bare å nevne synet på demokrati, ytringsfrihet, kvinner, homoseksuelle, religionsfrihet, frafall fra troen, konvertering, etc. Derfor blir det galt om man i dialogens navn overser, justerer og kutter her og der for å få et mer harmonisk bilde til å stemme, dvs idealbildet trumfer virkeligheten i det godes navn. Det tilsynelatende gode og det sant gode er som kjent to forskjellige ting. Å fjerne seg fra virkeligheten er sjelden en god ide om man har vanskelige veier å gå i sammen. 

I den politiske diplomat-virkeligheten er det dog vanlig å fremme høflighetsfraser og unngå det som skiller for å fremme en dialog. Men når det gjelder kristendom vs islam blir dette litt mer problematisk: Å ignorere det som klart skiller hva gjelder Gud og synet på medmennesker generelt og uansett tro og livssyn, på bekostning av stemninger, gode ønsker, optimisme og positivitet, kan føre til problemer: Det som er uforenlige og absolutte grunnleggende forskjeller forsvinner ikke om man konsentrerer seg om det som ad hoc velges å bli tolket som noen lunde likt. F.eks. bør man aldri glemme at kristne er blant de som forfølges mest i verden, og at de som forfølger ofte er muslimer. 

Der Jesus sier at vi skal gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er, der sier den etablerte islamske kulturen ja takk begge deler. Politikk og religion ses på som to sider av samme mynt i flere muslimske land. 

Uansett er det selvsagt ikke en uriktig tanke at skal vi ha dialog mellom islam og kristendom, så man må også finne noe som er felles; derfra starter arbeidet. Men altså uten å fortegne eller sminke virkeligheten. Det nytter lite med et slikt arbeide og gode erklæringer om det stort sett blir kosmetiske tiltak og tilsynelatende fungerende samliv som ikke følges opp av reelle handlinger. Virkeligheten vi møter er også her den øverste dommer. 

Et lite personlig apropos til slutt: For egen del, så går jeg med kippa daglig, så fremt det norske været ikke tvinger frem en større hodeplagg. Jeg har erfart hets og trusler fra enkelte muslimer, sågar blitt dyttet på under utskjelling. Men jeg har også erfart det helt motsatte fra muslimer: Velvilje, nysgjerrighet, positivitet og vennskap. Jeg har mottatt gaver fra min hijabkledde islamske gode venninne m/mann. Skal jeg være tro mot meg selv og virkeligheten, så er selvsagt også bildet av muslimer mer nyansert; slik at begge nevnte sider representerer islam, hver på sin måte. Å gå fra det spesielle til det allmenne er m.a.o. selvsagt feil også her.  Ergo er mine erfaringer av muslimer de samme som andre har hatt og har vs kristne gjennom historien. Velger man som observatør kun den ene siden her, så begår man en grov feil, både mot vår annerledestroende neste som mot oss selv.

For øvrig ser jeg i dag at den irske artisten Sinéad O'Connor har blitt muslim. Fra før kjenner vi jo til Cat Stevens, en rekke rap-artister og noen amerikanske idrettsutøvere. Og Goethe var som kjent begeistret for poesien i koranen. Hva er det de har sett?

Islam har kommet for å bli i Norge og vesten. Da får man akseptere dette og be om en sunn og sann dialog i demokratiets navn. Det er uansett vesentlig at kirken våger å stå tydelig frem med sin trosmessige identitet, nettopp i det multikulturelle samfunnet og dialogene. Kristen tro er å tro på den Treenige Gud, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Denne Gud kan ikke samtidig være den samme som de fleste (og i verden dominerende) muslimenes klart definerte og ekskluderende gudsbilde. Man må altså akseptere at religioner faktisk ER forskjellige - til dels betydelig hva gjelder teologi og antropologi-  og ut fra det også innse at vi må leve med denne forskjelligheten: Uten å gå på akkord med egen tro i en type falsk og overfladisk uforpliktende harmonisering for fredens og stemningenes skyld. Virkeligheten er som nevnt den øverste dommer. Det er i den vi befinner oss på godt og vondt.







 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gunnar Søyland kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
11 minutter siden / 1208 visninger
John S Skiftesvik kommenterte på
Alt det vi kan få til
12 minutter siden / 260 visninger
Dag Løkke kommenterte på
God jul fra kirken - midt i november?
39 minutter siden / 52 visninger
Kersti Zweidorff kommenterte på
God jul fra kirken - midt i november?
40 minutter siden / 52 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Farlig retorikk
rundt 10 timer siden / 996 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6730 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1208 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 10 timer siden / 1208 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 10 timer siden / 6730 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 11 timer siden / 6730 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 11 timer siden / 6730 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 11 timer siden / 1208 visninger
Les flere