Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Martin Luthers etterkommere og jødene

Publisert 4 dager siden

Ja, kristen forkynnelse og trosopplæring har vært full av "ufordelaktige fremstillinger" av jøder og jødedommen. Dette er dog forsiktig sagt en diskret evfemisme; antisemittismens livsfarlige gift har preget kristne gjennom hele historien. Dagens eventuelle utfall mot jøder i kirkelige sammenhenger er et skrekkens ekko fra dødens skyggeland, som av jøder blir oppfattet i lys av historiens gudsautoriserte forfølgelser. Det er bare å erkjenne: Antisemittismen har solide kirkehistoriske røtter, ikke minst i DnKs hyllede kirkeleders voldsomme og grove utfall mot jødene: Hadde Martin Luther ytret seg i dag, så ville han blitt tiltalt og straffet for hatytringer og oppfordring til vold. Han ville paradoksalt nok mistet kappe og krage og videre blitt nektet talerett i den kirken som i dag kaller seg «luthersk». Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev ang. Luthers skrifter om jødene: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Vårt Land skriver lørdag om jødedommen og kirken. Da bør man være redelig nok til å inkludere kirkens historiske mørke skygger av luthersk teologi som var betydelig impregnert av antisemittisme i narrativet. Kirken forsterket og legitimerte jødehatet betydelig sågar med Gudsautorisert maktbruk. De negative holdninger som ennå måtte forekomme i kirken oppstår m.a.o. ikke i et kristenhistorisk tomrom. Dagens eventuelle angrep på jødene vekker nemlig gamle tiders demoner til live: Martin Luthers dypsvarte sider er faktisk ikke perifere og få, de er desto verre betydelige. Han var qua kirkeleder et personifisert verbalt massivt artilleri mot alle som var uenige med ham, katolikker, gjendøpere, muslimer og spesielt jøder qua folkegruppe. Dette bidro for øvrig også voldsomt til noen av de mest bestialske blodige forfølgelsene og religionskrigene gjennom historien. Martin Luther var helt overbevist at sverdet, den politiske og militære makten, var instrumenter innsatt av Gud selv. 

I den kirken som er størst og mest innflytelsesrik i Norge, den lutherske, så bør man i det hellige navn man bygger sin identitet på stå åpent frem ang. dette fryktelige som har foregått i Guds og kirkens navn. Ikke minst for å påpeke og irettesette dagens grums som måtte oppstå i kirkelige sammenhenger. Slik vinner man gehør for at historiens mange tragedier er sett, erkjent, beklaget og et fjernt, forlatt (!) mørkt kapittel i kirkens historie. Middelalderen nevnes dog kort og generelt i Vårt Lands leder, mens Luthers grove bidrag spesielt forbigås påfallende nok. Man kunne med letthet ha brukt et par tre setninger på dette uten at plasshensynet til lederen ble oversett. Men gjorde det altså ikke. Med tanke på den blodige og vonde historie den lutherske kirke har gitt jødene, så bør kirkens teologer reise seg og bestemt heve sin røst for å vise den trosmessige kraft og integritet som tidligere dessverre har manglet i kirkens historie, og som ikke minst jødene har måttet betale en voldsom pris for. Det må være slutt på å i Jesu navn tåle det andre blir rammet av.

Martin  Luther mente innledningsvis at jødedommen var en falsk religion; hans relasjon til jødene begynte egentlig ganske så fredelig, i hvert fall sett i forhold til tiden som kom. Men fra ca 1530, så kommer noe helt annet og langt verre; kanskje fordi de fleste jødene ikke anså det som noe godt forslag gjennom overtalelse eller ytre tvang å fraskrive seg tro og identitet. I 1543 presenterte Martin Luther to ekstremt antijødiske hatskrifter: ´Om Schem Hamphoras og Kristi slekt´ og ’Om jødene og deres løgner’. Sosialt og samfunnsmessig, så spredte og forsterket den teologisk legitimerte og gudsautoriserte antisemittismen seg så betydelig. Begrepene Judensau” og ”Judenschwein” (Jødepurke, jødesvin)  ble snart et motiv og en dyremetafor i kirkekunsten og senere gjennom historien. Motivet viser jøder i omgang med svin og andre for jødene urene dyr. Motivene lå altså her allerede ferdige og klare for nazistene i deres kamp mot die judenschwein”. Ordet ”jødesvin” benyttes sågar også i dag i den antisemittismen som kommer til syne i visse militante muslimske miljøer. Sågar t.o.m. presentert av en NRK-avdeling nylig. Sett i historiens lys, så er assosiasjonene for jødene, når de i dag hører slike ord, faktisk skrekkelige. Luthers skrifter om jødene er av en slik grov karakter at det kan fastslås at han og den lutherske kirken har mengder av liv på samvittigheten. Både i sin tid, senere og spesielt som bidragsyter og inspirasjonskilder for nazistenes massemord på jødene. Og NB: Luthers massive hat mot jødene rettet seg kategorisk mot jødene qua folkegruppe; grensene mellom etnisitet og tro var helt utvisket. Eksemplene er legio, for korthets skyld nevnes kun dette:

«I sognekirken her i Wittenberg er en grisepurke hugget ut i stein. Under den ligger pattegriser sammen med jøder og dier; bak svinet står det en rabbiner som løfter svinets høyre bakben opp og med venstre hånd trekker han dens hale over sig, bukker seg og kikker med stor flid under svinets hale inn i Talmud, akkurat som om han vil lese og forstå noe spesielt og vanskelig. Derfra har de helt sikkert deres gudsnavn.»  «Djevelen og alle hans engler har besatt dette folket». - «Derfor kan du, når du ser en jøde med god samvittighet si bestemt, samtidig som du korser deg: Der går det en djevel”. ”De er alle uforbederlige løgnere». «Om jeg finner en jøde jeg kan døpe, skal jeg føre ham til broen over Elben, henge en kvernstein om halsen på ham og kaste ham i vannet mens jeg døper ham i Abrahams navn.» Det voldsomme jødehatet fortsatte helt til det siste. I en preken holdt tre dager før sin død foretok Luther et nytt massivt angrep på jødene: «De er våre offentlige fiender. De stopper aldri med at bespotte vår Herre Kristus eller kalle Jomfru Maria et ludder, Kristus en bastard eller oss alle kristne for byttinger og aborter. Hvis de kunne drepe oss alle, så ville de gladelig gjøre det». Etter det ene massive demoniserende bombardement mot jødene etter det andre, så stiller Martin Luther dette megetsigende spørsmålet: «Hva skal vi kristne så stille opp met dette forkastede og fordømte jødiske folket?» 

På Luthers tid fantes det dog tolerante holdninger her og der; f.eks. hos teologen Erasmus av Rotterdam. Men det var Luther som ble den store frontfigur og maktfaktor i kirke, stats-  og samfunnsliv som i luthersk ånd var to sider av samme sak. Nesten aldri før har vel verden vært vitne til så voldsomme bredsider av direkte hat mot jødene, som det Martin Luther presenterte. Side etter side i flere av hans skrifter florerer skjellsordene. Ut over dette kommer som nevnt ovenfor spredte kanonader av vulgære svinerier av den verste sort. Alt sammenflettet med finurlige filologiske utredninger, teologiske kommentarer og historiske betraktninger.

Flere lutheranere i dag vil sikkert fremheve protestantiske prester som Dietrich Bonhoeffer og Martin Niemöller som aktivt sto frem mot nazismen, men de tilhørte unntakene, ikke regelen. Den lutherske kirken var faktisk grundig impregnert av antisemittismen. Adolf Hitlers maktovertakelse vakte sågar stor glede også i de fleste tyske lutherske kirkene hvor av mange holdt takkegudstjenester da Hitler kom til makten. Apropos: Massedrapene på ca 65 % av Europas jøder ble for alvor innledet med krystallnatten, som fant sted nettopp på Martin Luthers fødselsdag. Nazistenes planlagte folkemord fulgte på flere punkter Luthers 400 år gamle oppskrift. Hans skrifter om jødene ble gjennom trettitallet fremvist ved det nazistiske partiets årlige stevner i Nürnberg hvor byen også donerte et førsteeksemplar til redaktøren av den forrykte jødehatende nazi-avisen, ”Der Stürmer

Den kristne teologen Luthers eget svar er dog entydig: Han oppfordrer til en streng barmhjertighet” og kommer så qua prest med disse velmente anbefalingene:

Rabbinerne skal forbys å undervise. Nekter de, så skal det trues med dødsstraff. Jødene generelt skal få samme straff hvis de lovpriser Gud offentlig. Dette fordi alt sammen ifølge Luther like vel ikke er annet enn avguderi og gudsbespottelse Alle jøder skal så miste enhver rett til at reise dit de vil. De skal forbli under det tak eller i en stall som de nå heretter skal bebo. Jødene skal videre forbys all handel og alle kristne skal ta fra dem penger, gull, sølv og edelstener. De jødene som er sterke skal settes til tvangs-arbeide, så de ”kan lære noe om livets realiteter”. Men Luther er visst noe usikker på om dette kan gjennomføres adekvat, så han oppfordrer til å jage de resterende jødene ut av landet som gale hunder. For alltid.

Jødenes skoler og synagoger skal ildsettes slik at de brenner ned til grunnen. Hvis dette ikke helt lykkes, så skal man tildekke det som ennå er tilbake med jord slik at intet menneske noensinne ser en sten tilbake. Videre, så skal jødenes boliger ødelegges. Så skal man ta alle jødenes bøker, bønnebøker og talmudskrifter fra dem, fordi her læres alt avguderiet, løgnen, forbannelsene og bespottelsene.

Noen har ”forsvart Martin Luther med, at hans utvikling hadde røtter i en allerede antijødisk kristen tradisjon som går helt tilbake til det Nye Testamente, og at grov diskriminering og vold mod jøder også var utbredt ellers i hans samtid.

Det er jo for øvrig ganske riktig. Men det unnskylder intet. Luthers skrifter fra 1543 var like vel qua kristen teolog og autoritet usedvanlig vanvittige for flere andre teologer selv i sin samtid. Videre, så forsterket hans bidrag denne allerede foremkommende antisemittiske giften radikalt. Derfor forundrer det vel ikke så mange at mange nazister i det 20. århundre holdt Luther fast dypt i sitt hjerte. I ”Mein Kampf” sammenlignet Hitler Martin Luther med ”historiens store stridsmenn” og sidestilte ham med Richard Wagner og Frederik den Store.

I nazistpartiets organ ”Völkischer Beobacter” uttalte Hitlers utenriksminister Bernhard Rust i 1933: ”Jeg tror at den tiden er forbi hvor man ikke sier Hitlers og Luthers navn i samme åndedrag. De hører sammen; de er av samme gamle rot”.

Martin Luthers fryktelige påstander om jødene var faktisk grovt intolerante, særdeles krenkende, og direkte umenneskelige; som aktivt bidro til legitimering av antisemittisme og grov vold mot jøder som folkegruppe. Hadde han ytret noe av dette i dag, så ville han blitt tiltalt og straffet for hatytringer, oppfordring til vold mot religiøse grupper og mistet sin rett til å tale offentlig. Luther ville paradoksalt nok og heldigvis mistet kappe og krage og videre blitt nektet talerett i den kirken som i dag kaller seg «luthersk». Den tyske filosofen Karl Jaspers skrev senere om Luthers skrifter om jødene: ”Her har man allerede skissen for hele nazist-programmet”.

Å undre seg over antisemittismen i kirken avslører tydelig nok et visst ubehag i møte med temaet. Vår tids lutheranere må for all del fortsette å tolke, analysere og fornye Martin Luthers tekster i lyset av den humanismen som i dag er basis for samfunnslivet. Men de bør også i sannhetens navn våge å legge samtlige kort på bordet, hva gjelder Martin Luther når antisemittisme og jødeforakt er på dagsordenen.

Fra luthersk kirkelig hold understrekes det i dag velmenende f.eks. at Luthers jødehat var ”teologisk begrunnet, ikke rasemessig slik at han ikke kan betegnes som antisemitt”. Det er i hvert fall på en språklig måte sant: Den rasemessig begrunnede antisemittismen fra våre to siste århundrer var nok både Luther og hans samtidige helt fremmed. Men fakta taler for seg selv. Og til de teologer som ennå benekter at Luther var en voldsom antisemitt: For å lett parafrasere noen Jesu-ord: "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere bygger flotte gravsteder for alle ofrene og sier: ‘Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært medskyldige i deres blod.’ Slik er dere selv vitner om at dere er teologiske barn av dem som slo i hjel.» Her, spesielt her, kommer Dietrich Bonhoeffers ord om billig nåde inn. Det er dessverre alltid et lett alternativ å være tydelig og solidarisk når det ikke har en pris.

Gå til innlegget

Hva gjenstår når selve det menneskelige blir kidnappet av politiske og samfunnsmessige krefter iført de beste gevanter hentet fra frihetens, individualismens og nytelsens attraktive kostymelager?

Veien gjennom min ungdomstid var på heavy og utfordrende stier, og det var rusmidler av ymse slag både her og der. Alle tok den gangen til seg den logisk konsistente argumentasjonen fra borgerlig akademisk hold som fremmet den enkeltes frihet og rettigheter hva gjelder det å kunne nyte rusmiddelet. Og da helst til en "akseptabel pris". Men den som argumenterte så troverdig og godt hadde alltid en rekke redningsbøyer samt personlig som sosial sikkerhet mot de farer som implisitt ligger som buffere langs disse bejaelsens pyntede veier. Dette noe vesentlige premisset og poenget oppdaget dessverre ikke de som trynet i grøften før det var for sent. Men da var det også for sent:

Flere av dem jeg hadde kontakt med er døde i dag. Alle disse startet sin vei til graven med alkohol og etter hvert hasj. Hvilket viste seg å være svikefulle sirenesangere med forlokkende løfter om desto mer livsgleder og nytelse lenger frem: Det frihetens og nytelsens land som ga opplevelser av tilfredshet og sødme viste seg å ha umerkelige grenser over i et annet langt mer mørkere, vondere og kaldere liv forkledd i den fineste skrud:

Livet og de eksistensielle utfordringer som vokste proporsjonalt med årene i rølp og rus gjorde at veien ut av helvetet for disse ble desto lenger, brattere og tyngre jo lenger tiden gikk: Det ble en brutal og livsødeleggende negativ spiral. Det økende sosiale stigmaet bidro ikke akkurat til en svekking av utfordringene. Og familiene ble trukket inn, med til dels store omkostninger også for dem. Det begynte som nevnt med alkohol og hasj; og endte med langt sterkere rusmidler for flere - helt inn i døden... som så endelig frigjorde dem. Da de endelig fikk små glimt av erkjennelse var veien tilbake nemlig alt for lang; Veien ut av livet var kortere og lettere enn veien tilbake.

Et apropos: Oslo universitetssykehus er landets største med over 24.000 ansatte og har et budsjett på ca 23 milliarder kroner. Dette er det samme beløpet som alkoholrelaterte skader alene (!) koster samfunnet årlig, ut over dette anslås de årlige kostnadene ang. narkotikalrelaterte utgifter til flere milliarder. Da er kostnader for helse- og sosialvesenet, for arbeidslivet, tap i form av vold og ulykker samt kriminalitet inkludert. I tillegg kommer så alle de ikke-økonomiske skadene som ødelagte ekteskap og barn som vokser opp i hjem med rusproblemer. Psykiske problemer og selvmordshyppigheten er betydelig større her. 

Og bare som et apropos: Det dør flere ved selvmord pr måned enn ved trafikk- og båtulykker til sammen. Trafikk- og båtulykker og deres årsaker blir belyst, scannet og drøftet med preventive hensikter i nyheter og reportasjer. Selvmord, og hyppigheten her, blir skjøvet bort og plassert bak stengte dører. 

Og apropos enkelte ungdomspartiers argumentasjon for legitimering av visse stoffer: Om enkelte sosialt aksepterte rusmidler (inkl. alkohol) og andre sådanne var ukjente og hadde blitt foreslått som tilgjengelige på markedet i dag, så spørs det om man ville slippe til noe som helst av dette inn i samfunnet. Det er faktisk alt for mange som blir frastjålet fremtiden og livet. Prisen er ikke verdt det. Hva gjenstår når selve det menneskelige blir kidnappet av politiske og samfunnsmessige krefter iført de beste gevanter hentet fra frihetens, individualismens og nytelsens attraktive kostymelager?

Den økende individualiseringen vi alle har vært vitner til gjennom årene har ikke bare ført til at enhver må skape seg selv uten at tradisjonens, kulturens og familens velprøvde erfaringer og svar har spesielt stor verdi. Man skal jo selvtilfreds vite at oppnådde goder er resultater av ens eget strev ? Hurra, du kan sole deg i glansen over dine seire; du er et sterkt og godt menneske. Men... også alle tapene og de vanskelige utfordringene man ikke evner å takle er og blir dermed ens eget drivved og vrakgods. Man får faktisk skylde seg selv om livet blir vanskelig og i verste fall ødelegges, i denne individualismens tid. Man høster som man sår, må vite.

Men tap, nederlag og skuffelser hører til livets midte. Det er slik livet er! Meningen med livet er ikke å seire og triumfere. Men å leve det.

Sikkerheten og tryggheten i fellesskapet er altså mer eller mindre borte for flere. Hvis man trekker en erfaring av Jesus Kristus inn i betraktningene, så kan man vel trygt hevde at dette styrker etikken: Vi er nemlig alle søstre og brødre. Ønsket, villet og skapt av Gud som elsker enhver av oss som sin egen. Dette aktiverer sterkere fordringer enn det begrepet "solidaritet" alene gjør.

Å tillate og fremme bruken av rusmidler fordi man selv anser seg som sterk nok til å evne å balansere adekvat er ikke bare uhyre egoistisk, men dermed også direkte uetisk. Og ja; usolidarisk. 

Gå til innlegget

Jonas Gahr Støre, AP og etisk konsekvens

Publisert 3 måneder siden

Jonas Gahr Støre og APs konsekvensetiske avdeling burde av dyrtkjøpte erfaringer ha innsett at her lå det latente problemer og at det var potensialer for overdrivelser og (mis)bruk både i mediene og av politiske motstandere. Derfor burde Støre selvsagt ha ordnet opp i sine investeringer i god tid før valgkampen i år.

Jonas Gahr Støre utsettes for sterk kritikk pga sine investeringer i fond. Men flere går også ut med forsvar og vil bagatellisere saken. 

Enkelte kritiserer også NRK og andre politikere for å ta fatt i denne saken. Hva er da alternativet for en fagjournalist? Og hvilke faglige og upolitiske kriterier skal så foreligge for journalisten for å avgjøre hva som er relevant eller ikke under en valgkamp? Spesielt sett i lys av at en tilsvarende sak var i fokus før valget for to år siden?  

Nå er det sånn at slike avsløringer også kan brukes til dirty grep av alle politiske partier og krefter forut for et valg. Også perfide personangrep. Det mangler ikke akkurat på eksempler her i noen valgkamper. Slik har det alltid vært. Nå skal dog ikke en journalist ta parti og slik begrense og sensurere sin virksomhet fordi resultatene kan ramme visse politikere. Snarere er det slik at negative forhold og etisk svikt alltid skal presenteres, uansett politernes farve. Spesielt før et valg. 

Støre, og dermed AP, hadde som alle vet tilsvarende problemer for to år siden. Han burde altså nå underveis ha forutsett at enkelte ville gå ham etter i sømmene også i dette valget for å krisemaksimere; og så heller satt pengene inn i andre interesser eller i en sparekonto. 

I tide. 

Det handler om å være klarttenkende, forutseende og opptre preventivt, hviket unektelig er gode egenskaper for en rikspolitiker som skal inn i ansvarlige roller.

Det er i denne saken mer snakk om prinsippielle sider, og ikke om Støre tjente 80 eller 8 000 kr. Er noe etisk galt, så er det galt prinsipielt. Hvis ikke vil en slik relativiserende tilnærming til etikken få underlige konsekvenser innenfor andre vesentlige samfunnsområder. Det negative og kritikkverdige er altså ikke proposjonal med den eventuelle inntekten, hvilket overlater hva som er galt eller etisk riktig til tilfeldighetenes spill. Og dét ville bli komisk, etisk begrunnet sett.

Videre: Det er heller ikke slik at noe blir ille først når det rammer dem vi liker og sympatiserer med (!). Dirty retoriske grep, intrigerende metoder, overdrivelser og personangrep er m.a.o. ikke galt og kritikkverdig først når det rammer en av våre: 
Det er m.a.o. ikke det politiske fortegnet foran parantesen som avgjør om innholdet er ondt eller godt. 

Jonas Gahr Støre og APs konsekvensetiske avdeling burde ha innsett at her lå det latente problemer og at det var potensialer for overdrivelser og (mis)bruk både i mediene og av politiske motstandere, Og derfor burde Støre selvsagt ha ordnet opp i sine investeringer i god tid før valgkampen i år.

Gå til innlegget

Oppmerksomt nærvær som aktiv livshjelp

Publisert 3 måneder siden

Å vise oppmerksomt nærvær forutsetter mot og vilje; det har en pris. Men ikke større enn gevinsten ved det å vinne et liv.

Antall døde i trafikken er alt for stort. Antall druknede er også alt for stort: Enkelte medier presenterer i dag reportasjer om disse tallene som selvsagt er alt for høye. Men NB: Gjennom året dør det over 380 flere ved selvmord enn antall trafikkdrepte og druknede til sammen (!). Men her er det relativt sett  bemerkelsesverdig stille i medene. Til tross for at selvmord altså er en del av vårt liv i større grad enn trafikkdrepte og druknede; det berører m.a.o. ikke bare psykisk syke eller «unntaksvise omstendigheter».  

Selvmordet er en ytterst ensom avslutning på livet, det finnes ingen andre til stede. Som kjent er veien inn i døden en enveisreise: Ingen kommer tilbake for å fortelle hvorfor de handlet som de gjorde; vi trenger følgelig nærvær og samtaler før (!) det skjer. Selvmord kan faktisk forebygges; derfor er det en etisk forpliktelse å belyse og drøfte temaet. Det er vesentlig at vi setter ord på det som foregår og snakker om livets labyrinter, uvakre dager og selvmordstanker kontrastert til den evige fokuseringen på fremgang, velvære og vellykkethet. Fordi om man hever samtalen opp i det allmenne så kan man også forebygge selvmord. Ikke minst vil en bevisstgjøring medføre at etterlatte finner det mindre vanskelig å snakke om det som har skjedd; om sorgen, skyldfølelser og savnet. 

Men temaet blir ikke sjeldent opplevd som et tabu og manglende oppmerksomhet får flere til fortsatt å tie fordi man regner med at helsevesenet «sikkert tar seg av dette» og vender seg så bort. Igjen. «Det gjelder jo ikke meg». Men det gjør jo det: Det handler m.a.o. for oss alle om mot og tilstedeværelse i fellesskapet. 

Man trenger ikke være profesjonell helsearbeider eller psykolog for å invitere til samtale her. Vi kan alle vise nærvær og stille spørsmål til den som har det vanskelig og isolerer seg. Dette siste blir av andre tolket som at vedkommende egentlig vil være i fred; og dette kan også være betinget sant: Det man vil være i fred fra er distansering, moralisering, lettvintheter, fordommer og uvitenhet. Nettopp det som er frukter av den ennå pågående og livsfjerne tabuiseringen: Vi deltar m.a.o. alle i en ond selvbekreftende sirkel som både rammer de lidende og oss selv. De symptomene som preger samfunnets forhold til selvmord bidrar altså i verste fall til den skrekkelige veien bort fra livet og de høye selvmordstallene. 

Det aller verste og farligste i den deprimertes situasjon er den gnagende og aldri hvilende følelsen av håpløshet: At det aldri, aldri, kan bli bedre, at intet nytter og at ingen egentlig bryr seg nevneverdig. Den deprimerte kan også føle at hun og han ikke lenger fortjener kontakt med andre eller det å leve; at man misbrukte mulighetene som livet en gang ga, noe som fører til ytterligere tunge og sementerende skyldfølelser. Den deprímerte sammenligner seg og sin situasjon med alle de andre «utenfor» som tilsynelatende makter livet greit nok. Nettopp denne selvoppfyllende negative spiralen er innebygd og virkende destruktive ledd i den sterkt deprimertes lidelse. Men dette er også en klassisk radikal feiltolkning hos den lidende, uansett hvor overbevisende og selvinnlysende evidente slike tanker virker der og da for vedkommende. Jeg vét. Jeg har erfaring.

Den som strir med selvmordstanker evner ikke nødvendigvis å ha det rette overblikk og reflektere tilstrekkelig over egen situasjon. Smertene er så sterke at både blikk og tenkning bindes, hemmes og styres i en selvbekreftende negativ retning. Man preges av kronisk underskudd og dermed også som oftest av tunnelsyn; og resonnerer så verken logisk eller fornuftig. Det eneste som er logisk og klart for vedkommende er det destruktive livsparadigmet produsert av depresjonens knugende krefter.

Og den nærværende og empatiske betraktningen av dette fengselet har ennå ingen annen tatt steg for å bidra med. Den som lider forstår sannsynligvis heller ikke konsekvensene av denne skrekkelige handlingen som selvmordet er: Hva vil dette gjøre med de som sitter tilbake? Ektefelle, kjæreste, familie, eventuelle venner og kolleger? Uten at dette poenget selvsagt skal benyttes som moraliserende appeller. Den lidende tror nemlig at de andre skal «få slippe» å ha vedkommende til stede. 

Man kan noen ganger registrere at selvmordstanker presenteres som en type prøveballonger for å se om det faktisk finnes noen som gidder å bry seg seriøst «der ute». Hvis man fra et utenfraperspektiv reagerer med å bagatellisere livskampen, vise bedrevitenhet von-oben  eller ignorere selvmordstruslene, så bekrefter man tragisk nok den lidende i det at alle er likegyldige. Og dét kan ofte nettopp bli dråpen som får begeret til at flyte over.  Men det er viktig å både vite at om man nærer selvmordstanker, så finnes det hjelp. Og det å ha slike tanker er ikke et tegn på at man er syk. Det er snarere signaler om at man befinner seg i omstendigheter som man nå ikke takler godt nok. Men her befinner det seg langt flere enn det man så langt har ant. Ref. også selvmordstallene. Disse tallene er for øvrig ikke presise, de kan være langt høyere: Det finnes en rekke dødsfall som faktisk var intenderte selvmord: Trafikkdrepte og andre «ulykker», men som ikke nødvendigvis ikke er tydelige sådanne qua selvmord.

Det viser seg faktisk gjennomgående at samtale og omsorg fra et annet menneske er en av de mest effektive metodene til å forebygge selvmordsforsøk. Det er dessverre en utbredt myte at samtaler om selvmordstanker kan utløse selvmordsforsøk. Muligens er tanker om dette siste også et litt for hendig grep for nettopp å unngå å bevege seg inn i temaet? Man må nemlig både våge å stille spørsmålene... og å høre svarene. Hvilket forutsetter at man også har en viss ro og fred i nærværet. Videre vil det å presentere trøst og «gode råd» som oftest prelle glatt av.

Det handler også her, spesielt her, om å våge elske sin neste som seg selv: Være klar for å hjelpe den lidende som forsvinner bak gardinene, og ikke minst eventuelt bidra til at alkohol og rusbruk reduseres. Det er helt sentralt at man ikke nøyer seg med en engangssamtale og viser vilje til å være til stede også når det har en pris.

Gud er vår alles Fader. Uansett tro og livssyn. Gud elsker sin skapning og sitt menneske. Det vi alle har felles sitter m.a.o. dypest i hjertene våre. Det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i hodene våre. Dét kan derimot utvikles, endres. Erkjenner vi at Gud er vår alles Fader, så er vi alle søstre og brødre. Det stiller oss i et langt mer radikalt ansvar for våre medmennesker enn det intellektuelle og antiseptiske begreper og politiske nyttigheter gjør. Man kan faktisk bidra til å redde liv: Her er det som er større enn både lykke og tempel.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere