Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Når demokratiet og friheten angripes

Publisert 13 dager siden

Nok en gang angripes Tor Míkkel Wara sitt hjem. Og NB: Spesielt der det har en pris er det vesentlig at man illustrerer at ens egen verdibank og idealer ikke bare er substansløse tomme ord og keiserklær: Det finnes nemlig ikke mer solidaritet og medmenneskelighet enn det som realiseres. Man reiser seg ikke for å forsvare et medmenneskes meninger og ytringer, men dets og familiens rett til å leve i fred i demokratiet. Dvs det er samtidig de mest sentrale demokratiske verdiene som her markeres og forsvares.

Ordet "politikk" betyr egentlig "statskunst". Men det som vi er vitner til ser en og annen gang mer ut som stammekrig. Det er direkte ille og selvsagt bekymringsfullt å registrere den manglende evnen til å skjønne at grov sanksjonering, taus utfrysing, boikott, stygg mobbing, trusler, trakasseringer, herverk og brannattentater er uttrykk for direkte antidemokratiske holdninger og krefter. Det minner om andre brunere tider hvor ekstreme grupper tok makten i egen hånd og i selvtekt angrep det som ble regnet som samfunnsmessige utskudd. Og hvor passive flertallet i samfunnet ellers tiet og så bort. Likegyldigheten fikk som kjent voldsomme konsekvenser. Det er nok ikke det politiske fortegnet som avgjør om noe er galt eller ikke.

Det som skjer gir klare signaler om at åpen debatt, kritisk og alternativ tenkning med ditto ytringer ikke er ønsket i det hele tatt. Dette rammer faktisk selve fundamentet for et åpent og fritt samfunn. Så får kanskje noen betenke at årelang mobbing og trakassering i sosiale medier m.m. kan få alvorlige konsekvenser. Det er nemlig ikke alle som kun ser slike ytringer som spissformuleringer, retorikk og polemikk.

I demokratitet er det den åpne og frie debatt som gjelder og den skal selvsagt praktiseres slik at uenigheter og motstand kommer til syne. Det vi krever i en debatt er altså reelle argumenter; dvs få presentert hvilke grunner som fører til at en gitt politikk er nyttig og riktig, eller ikke. Men dette er det den enkelte velger og mediebruker som skal avgjøre. Selv. Helt uten at journalister og andre bruker sin posisjon til å fremme egne sympatier og antipatier i en sak. Men den offentlige debatten kan ikke alltid sies å være plagsomt preget av det som kalles "argumentasjonsdemokratiet".

I totalitære regimer er det å hindre og lamme ytringer og debatt et vesentlig virkemiddel: Ikke minst det å angripe politiske motstandere og deres familie fysisk og psykisk. Demokratiet, ytringsfriheten og den åpne debatten er ikke noe man HAR. Det er noe vi skaper og beskytter hver eneste dag. Folk, spesielt politiske motstandere, burde kanskje etablere en ring av solidaritet rundt Tor Mikkel Waras familie og hus?

Å beskytte og respektere medmennesker og deres familie er selvsagt noe ganske annet enn å bejae alle deres meninger. Det finnes ikke mer solidaritet og medmenneskelighet enn det som realiseres: Og akkurat der det har en pris er det vesentlig at man illustrerer at ens egen verdibank og idealer ikke bare er substansløse tomme ord og keiserklær.

Vi skal huske på at demokratiet ikke i seg selv er en garanti for at friheten har gode kår. Spesielt hvis frihet og demokrati blir tatt for gitt og selvfølgelig. Det liberale demokrati er hverken fullkomment eller løsningen på alle utfordringer og problemer. Men vi skal dog erindre at det åpne demokratiske samfunnet med åpen debatt og dialog over tid har gitt mer fred, frihet og fremgang enn alternativene. Demokratiet er som en muskel: 

Det blir sterkere når vi bruker det.

Gå til innlegget

For noen, så er den talende taushet og den fortiende tale i Guds navn øredøvende og livsfiendtlig.

Jeg går litt videre fra Åste Dokka sitt gode innlegg. Kanskje kan følgende ord gi flere vinkler og nyanser?

Når troende gjør brød til stein:

I det følgende kommer en noe grov skissering, men det betyr ikke at det er usant eller overdrevet av den grunn. Virkeligheten er uansett den øverste dommer; ikke minst for den som lider. Det er flere av oss som har trukket oss fra noen kristne sammenhenger fordi man presenteres for en Gud som tydelig og paradoksalt nok trives best hos dem som like vel har et rimelig velfungerende liv og klarer seg ganske greit og vel så det. Det kan altså i visse tilfeller synes som om Gud er mest nærværende hos dem som allerede har det akseptabelt; i hvert fall om man skal ta deres unisone glade lovsanger, tilfredshet og takkebønner i de koselige og fine sammenkomster på ordet? Men her ser det ut til at Gudstroen også har en legitimerende funksjon. 

Men uansett: For enkelte, i et utenfraperspektiv, kan det dog bli litt for tydelig at flere opererer med to typer paradigmer parallellt: Èn kirkelig og kristen fundert som stort sett fungerer som flott, ren og hvit duk, gardiner og veggpryd i den enkelts tros-rom så vel som menighetens. Fremfor å være en surdeig i virkeligheten, så isolerer man heller surdeigen og dyrker den beskyttende videre der i den akseptable gode verdenen. "Det kristne" kan altså se ut til å ha blitt en livsstil og et sedativt middel mer enn en fordrende kraftfull livskraft i bagasjen ut i den utfordrende og kompliserte virkeligheten igjen. Det andre paradigmet som samtidig finnes der er den mer fysisk og nærværende krevende livsverdenen; en like uordnet som uoversiktlig virkelighet hvor den nære og fjerne verdens elendighet glefser oss alle i akillesen og vel så det. Man blir minnet om dette til stadighet, men da er det jo fint å samles om det gode og idyllens verden igjen. Problemet for noen kristne miljøer er at disse to paradigmer lever parallellt... med vanntette skott seg i mellom. 

For å få ting til å stemme, så vises en imponerende oppfinnsomhet og evne til å formulere troen slik at man kan skape en unison en tilsynelatende fungerende teologi som viser til Gudskontroll og kjærlighetens nærvær. I alles liv. I hvert fall hos de som allerede klarer seg greit nok og vel så det like vel. For å få dette til å gå opp, så skyves derfor Guds nåde, kjærlighet og det gode foran i den tro at dette er de troendes velsignelse og holder som universalmiddel bare man «tror». Man får her med seg gode ønsker og en hilsen,"God tur inn i livet igjen". Et liv de verken kjenner eller våger å se nærmere og uavbrutt på.

Den store oppgaven er å gjøre Guds nærvær og barmhjertighet troverdig også for den lidende. Men man må faktisk som konfident bestemt få merke att kirkens representanter tar livsvirkeligheten inn over seg! Er man som et kirkelig engasjert medmenneske selv redd for mørket og det som lever der, så blir man nok ikke til noen hjelp. Snarere tvert imot: Man risikerer å øke elendigheten for den som strir, og dét radikalt: Fordi her er nemlig troen og Gud selv med i regnskapet til den som kanskje setter strek før vedkommende går. Får ikke livet selv komme til orde, spesielt der det trengs som mest - dvs i kirken - så skilles troen p.d.e.s og det nære smertefulle utfordrende livet ender på den annen side. Konfidenten strir med begge... men tvinges nærmest til å velge der hvor livsnærheten truer motet og troen til den lyttende prest eller troende. 

Men her skyves også samtidig den og det som ikke bekrefter den gode etablerte virkeligheten bort. Den som vil være det troende hjelpende medmenneske går fra nærvær til selvforsvar, fordi selvinnsikten hos den lyttende her er plagsomt fraværende. Siden ordene innad ikke favner og demper forstyrrelsene, så sier det seg selv hva som så skjer.  Og dét er det bare den lidende som merker. Når noen der i idyllens verden tydelig nok ikke våger å tre over terskelen og modig stirre mørkets makter inn i hvitøyet, så vender den lidende seg nødvendigvis bort. De av oss som over tid har blitt påført slik overfladisk Gudsforkynnelse og forståelse har for øvrig hatt voldsomme utfordringer med å beholde en tro på Gud i ettertid.

Der innlevelsesmotet svikter hos den som pretenderer å ytre seg på vegne av troen, der blir altså opplevelsen av utenforskap og ensomhet desto verre for den andre. En prests og troendes oppgave i møte med lidelsen er selvsagt utfordrende og komplisert til tider-for all del; men dog er fordringen der i all sin velde like vel: Nemlig anskueligjøre kjærligheten gjennom aktivt nærvær som ikke behøver å vise seg i ord eller handlinger spesielt, men i motet til å være der til tross for alt som ser ut til å true tro, trygghet og harmoni. Det aktive ligger på et sjelelig plan; og her finnes flere språk. Men slike språk må læres og internaliseres. Livet selv er læremester her. Nærvær er altså langt mer enn tilstedeværelse. 

Og til slutt et personlig apropos i tråd med det ovenstående. Skal man snakke om tro og Gudsnærvær, så blir det ikke troverdig før det formidles fra vårt indre som helhet. Ikke bare fra hodet og på trygg intelektuell distanse.

Hvor er så Gud i hverdagen og den mørke drepende natten når det blir intenst og uutholdelig for lenge av gangen?  Jeg ble for mange år siden svært grovt mishandlet av noen personer i sentrum en kveld. Jeg ble sterkt preget og uføretrygdet pga av dette. Og vil være det til min død. Det å gi opp og forlate verden har vært mer enn nært ved et par tre anledninger, for å si det slik. Det som var minst like ille som å bli utsatt for dette helvetet var å registrere den store sirkel av passive tilskuere som samlet seg rundt for å se på når det pågikk. Da jeg et par år senere fikk vite av vedkommende selv at et par kristne halvt bekjente sto å så på uten å løfte en finger eller tilkalle hjelp, så var nok ikke dette noen god hjelp verken menneskelig eller trosmessig i etterkant. 

Men jeg tror på Gud. Like vel. Gud er. Satt på spissen: Man finner tilbake til sin tro på tross av de kristne. Uansett: Gud finnes. Gud er der. Her... Selv om jeg ikke innså det der og da. Fordi jeg så og sanset etter Ham med feil forventninger og svært så preget blikk. Men det så jeg jo ikke før jeg fikk overskudd i ettertid. Tiden før denne gryende erkjennelsen var skrekkelig. Gud var dog ikke verken i ordstøyen eller alle de tomme dumme ordene og metaforene  fra teologiens vanetenknings uverden hvor ordene ofte kommer på betinget impuls: Slike ord gir like vel minimal og ingen næring. Men de fungerer jo godt i det førstnevnte paradigmet, nevnt innledningsvis? Det handlet og handler uansett om å registrere Hans glimt av nærvær i lidelsen. I hvert fall i ny og i ne. Og da makter jeg å leve med den tunge bagasjen og alle byrdene. Jeg har jo for øvrig fått frukter også av dette som hendte. Gode sådanne. Jeg har fått et seende blikk jeg ikke ville ha fått uten sårene, og er nok litt mer vis gjennom dette helvete. «Visdom er krystallisert smerte», som en vis mann skrev. En foredling og krystallisering som pågår daglig til det er min tur å forlate verden. Kjærligheten og Guds nåde er realiteter. Men dette betales dog ikke ut verken i kroner og øre, materiell velstand, status eller livskvalitet den dagen man anser seg som troende. Og uansett er ennå selvsagt mitt liv, og veien videre, også alene mitt suverene ansvar. 

Og for god ordens skyld: Aggessorene nevnt ovenfor samt de passive tilskuerne, har jeg tilgitt. For lengst. Den nåde og kjærlighet jeg selv har mottatt gjelder også andre og nettopp dem. Livet kommer for oss alle - hver dag. Vi må reise oss, ta vår seng og gå. Her er det best å sortere ut fra hva som kommer. Ikke hva som en gang skjedde.

Gå til innlegget

Skal man evaluere hva som er bra for Verdidebatt, så bør vel debattantenes meninger vektlegges?

Benevnelsen «mest lest» er misvisende. At et hovedinnlegg har mengder med klikk skyldes vanligvis at dette kommenteres behørig. Om ikke alltid. Hver kommentator og leser er ofte flere ganger innom samme tråd for å følge opp; enten fordi man skriver selv eller fordi debatten er interessant eller fornøyelig. Muligens begge deler i visse tilfeller. Kanskje farverik, ja vel, men dét kan aksepteres, dog innenfor de rammer som allerede eksisterer. Hadde man heller talt "unike lesere", dvs identifisert dem via ip-nummer -noe flere nettaviser gjør- ville tallet på «mest lest» reduseres. Til tider betraktelig.

Når terskelen for å kommentere er så høy som nå, så vil dette også vises i antall klikk og «mest lest». Å sammenligne antall lesere under gammelt "regime" med antall lesere i dag blir altså galt. I lys av den praksis som har foregått i flere år, så blir nå nye Verdidebatt noe helt annet. Man følger uansett ikke debatter like tett opp når man må vente i lang tid på neste kommentar. Videre vil kanskje enkelte føle at man ikke strekker til i forhold den velutdannede eliten som gjerne påtar seg definisjonsrett og kvalitetskontrollen. Det oppstår også dessverre lett en mistanke om kontrollen også er ideologisk og personlig motivert. Ergo er man tilbake til start: Det er altså igjen en elite som skal styre, definere og sile ut hvem som får delta. Og vi som trodde at demokrati i debatten var å ikke gi ordet til dem som har det på forhånd. 

Fordelen med den gamle måten å styre Verdidebatt på, var at debattene fikk en flyt; og dermed engasjerte den. Prisen var at redaksjonen måtte følge rimelig tett opp og sile ut de verste utskuddene. Men den prisen var kanskje verdt å betale når man ser på hva som kunne vinnes? Visse debattanter, som er ansatt i avisen, setter muligens ellers lite pris på å møtes med oppfølgende og pågående kritiske innspill? Man vil kanskje helst ta på seg denne oppgaven qua kritisk betrakter selv. Men... så var det dette med journalistfaglig integritet igjen, da.

Gå til innlegget

Når det en gang er min tur å møte Gud selv i himmelen etter den fysiske døden, så er ikke den store overraskelsen at jeg der møter noen medmennesker med homofil gange, men at jeg faktisk kom helt frem selv.

Viser til det som skjer i Tanzania og den umenneskelige massejakten mot homoseksuelle. Folk oppfordres sågar til å varsle statens Gestapo om subversiv virksomhet og om folk med homofil gange (!). Det er så grelt og ukristelig at man knapt tror det.

Kjernen i evangeliet er ikke at vi aksepteres og frelses FORDI vi gjør noe eller unngår å gjøre dette eller hint, men fordi Gud vil denne frelsen for nettopp deg og meg. Dette er det eklatante uttrykket for det utrolige syv ganger 70. Det hele med frelsen er faktisk en gave. En gave som har sin kilde i nåde og tilgivelse -hvilket er den fordrende kjærlighetens aktive puls, som også alltid provoserer. Guds målvekt er som oftest noe anet en menneskets sådanne. Gjerninger og ofre hjelper altså den enkelte troende lite her, selv om de er en helt naturlig konsekvens av å erkjenne seg rammet av denne totale Guds kjærlighet. Man handler av kjærlighet; ikke fordi man MÅ... som en mer eller mindre sur upassende plikt, men fordi det går av seg selv. Man kan nemlig ikke annet qua å selv erkjenne å være en Guds skapning. Synd er adskillelse, nåde er gjenforening; hvilket fører til at kjærlighet er selvovervinnelse - dag for dag. 

Er det slik at homoseksuelle som ikke lever i sølibat ender i fortapelsen, så ligger vi tynt an alle som en; og vi ville alle måtte preges av frykt og daglig underliggende engstelighet fremfor den befriende og konstruktive livskraft som følger av den gave som Guds nåde er. Jeg vil nemlig aldri kunne være sikker på at mitt liv ikke er fromt nok, og at mine handlinger og livsvalg ikke var tilstrekkelige og om at angeren aldri var sterk nok. Dette betyr jo ikke at vi ender i den motsatte ytterlighet, at vi kan gjøre hva vil; «vi er jo frelst uansett». Jesus sier nemlig eksplisitt om og om igjen at vi skal elske vår neste som oss selv: Jo nærmere jeg kommer Gud, jo nærmere kommer jeg dermed også min neste og meg selv. Min takknemlighet til Gud vises så gjennom min kjærlighet til medmennesket. Vi skal måles på hvordan vi opptrer i det rommet som befinner seg mellom min neste og meg selv. Gud rammes nemlig alltid først av min verbale eller fysiske aktivitet; det er Kristus som alltid står foran min neste i det jeg henvender meg eller velger å opptre likegyldig mot vedkommende.

Kristus sier eksplisitt at de premisser vi legger til grunn for våre dommer angående vår neste vil bli lagt til grunn for evalueringen av oss selv: Samme referanser og prinsippeile domspremisser, men andre  livsområder. Leser man bibelen som en juridisk lovbok, så må dette selvsagt også få konsekvenser for en rekke andre forhold. Det mangler ikke på illustrerende eksempler her. Her vil man dermed sannsynligvis ligge tynt an: Visse bibelske ord vil altså bli utslagsgivende på en måte som ikke akkurat blir til vår fordel i ett og alt?  

Enhver ser at enkelte bibelske vers går på tvers av Guds intensjoner slik det er presentert av Gud selv gjennom Jesus Kristus, noe kan sågar være direkte umoralsk. Jesus kom ikke for å oppheve Guds Ord, men for å virkeligjøre det; dvs i praksis anskueliggjøre det. I nået. Der... som her. Eksempel fra Ordspr. 13,24: «Den som sparer på riset, hater sin sønn» Altså er det avgjørende at vi leser bibelen i lys av Jesu Kristus selv. At vi skal tolke bibelen i lys av Kristus, er vel alle uansett enige om. Men det er verdt å påpeke at vi alle tolker uansett, under alle omstendigheter.   

Og apropos: Kaller vi noen for vår far til tross for at Jesus sier at vi ikke skal kalle noen andre enn Gud for vår far? Ikke er jeg en gjennomført antimaterialist, selv om Jesus sier at vi ikke skal samle oss skatter her på jorden? Og hva om alle kirkegjengerne som eier en hytte, en flott bil eller sågar to, selger alt dette, heller kjøpe en billigere bil, og gir det overskytende til de fattige i nærmiljøet? Det mangler da ikke på trengende i egen by og bygd? Og for egen del, en smule bekjennelse i all ustø beklemthet: Jeg har ikke gitt opp min eiendom slik Jesus påpeker at man skal, hvis man da vil være Hans disippel? Og i Bergprekenen sier Jesus at den som kaller sin bror for en idiot skal være skyldig for Det høye råd. Om jeg ikke har gjort dette direkte påfallende ofte, så innrømmer jeg å ha tenkt eller sagt det for meg selv bak vedkommendes rygg. Videre har jeg bedrevet hor i følge bibelen: Jeg har nemlig hatt kjæresteforhold uten å være gift. Og jeg giftet meg en gang med en fraskilt kvinne. Samtidig som jeg har vært aktiv i menighetene. Skal jeg da se bort fra dette, og langt mer til i egen bagasje, qua evaluerende og deltagende subjekt i menigheten og på de teologiske arenaer? Man kan jo riktig nok hevde at jeg har fått tilgivelse og nåde i ettertid, jeg har reist meg og gått ut i livet igjen og forsøker å ikke synde mer. Ja vel... Men dét gjør jeg jo; om ikke alltid på samme måte -så heller med andre ting. Dog er jeg bare et prøvende og feilende menneske på veien videre. Å forstå seg elsket, funnet og akseptert av Gud gjør ingen til ett av de bedre unntakene; det er desto mer faktisk en utfordrende begynnelse på veien videre, og så vise andre hva man selv fikk og får. Ergo er det som nevnt selvovervinnelse som fra det tidpunktet er kjærlighetens vei. Det er ikke meg gitt å dømme den som befinner seg i andre faser av livet hvor deres livsønsker og krefter får dem til å ta de valg de gjør. Få ting er meg like vel uprøvet i livet. 

Mine intensjoner er dog alltid de beste. Selv om det hender at det jeg gjør er noe annet enn det jeg egentlig vil. Den sikreste måten å skjule sine begrensninger og synder på er som kjent å ikke vise dem på de arenaer jeg begrunner og presenterer min pent malte teologisk farvede maske. 

Og like vel er det utrolige der igjen: Vi inviteres dog til nattverdsbordet neste gang igjen for igjen å reise oss og begynne på nytt. 

Å ta sitt kors å gå med Kristus er m.a.o. en ganske så utfordrende oppgave. Det er lettere å legge kors på andre. Kristus sier det dog vekkende nok om denne moraliserende maktholdningen: «De binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på skuldrene til folk, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.» Nei... EGEN svikt og elendighet trives vi jo godt med; hvorfor flytte på dem? Det er bare andre som ser og merkes av min halvveishet og svikt, men de har jo feil i det meste, så da bryr vi oss ikke om hva de skulle mene? Det var dette med flisen og bjelken igjen, da. Sjelens blinde flekk kan altså bli både stor og usynlig når den henter sine elementer fra bibelen. 

Der Gud ser at menneskenes hjerter er steinharde slik at budene får en helt annen funksjon og virkning enn det intenderte -  der åpner Han for andre løsninger: For mennesket skyld, «Fordi dere har så harde hjerter, har Moses tillatt dere å skilles fra konene deres. Men fra begynnelsen av var det ikke slik». Syndefallet og den medfølgende tid fikk konsekvenser for det halvblinde, famlende og delte mennesket som medførte at visse prinsipper og bud ikke kunne leses kategorisk og bokstavelig. Man måtte nemlig aldri, aldri, glemme intensjonen.

M.a.o: Ny vin i nye skinnsekker. 

Der tolkningene og praksis etter hvert gikk på bekostning av mennesket og Gud selv, der fikk Guds kjærlighet og nåde forkjørsrett: Gud kom derfor på jord inkarnerte seg, og satte skapet på plass gjennom å anskueliggjøre sine intensjoner med menensket. Som var og er det primære. Noen elsket dog ordene med en så stor inderlighet at de satte Gud -Ordet!- i skyggen: Absurd nok foretrakk altså noen like vel sine tolkninger og makt og dømte Gud selv til døden. Han kom nemlig ikke fra de godt møblerte prestelige hjem. Jeg minner om at i jødisk troslære, så er det ikke bare tillatt, men en plikt, å bryte ett eller flere av budene om dét kan redde liv.

Den nåden og kjærligheten vi har fått og lever av i vår hverdag, skal altså gis videre til vår neste. Gjør vi ikke det, eller er beregnende og selektive på vår høye hest, så har vi ennå ikke erkjent verdien av den gaven vi selv har fått. Og konsekvensen av dette siste er ikke sjelden avguderi i de beste forkledninger hentet fra det kristne kostymelageret. 

I det seksuelle, så er gjelder selvsagt det samme som på livets alle andre områder: Vil jeg leve i et fast forhold og ikke være promiskuøs og utnyttende? Lever jeg her på bekostning av min neste eller meg selv? Skader jeg noen med mine kjærtegn og omfavnelser? Ingen skal nemlig gjøre et objekt av den andre og sette egne behov høyere enn den andres. Det finnes for øvrig mange nok heteroseksuelle forhold og medmennesker som er ødelagt av misbruk av seksualitet og makt.

Flere homoseksuelle møter ikke sjelden holdninger som viser at de må velge i et horribelt skjebnespill som går mellom Gud eller sin seksualitet.

Noe både-og finnes ikke her. 

Sølibat er foreslått fra flere hold men dette må selvsagt være en selvvalgt livsform- det må komme innenfra i frihet - ikke som direktiv utenfra. Noen velger faktisk dette, men andre makter det ikke - selv om de ber om kraft fra Gud. Begge valg skal selvsagt respekteres. Velger man sølibatet så fordres det uansett tilstrekkelige krefter og viljestyrke nok til å gå inn i denne livsformen. Den med sterkere viljestyrke og kraft bør dog være forsiktig med å bruke seg selv som referanse for hva som er menneskelig mulig her. Når enkelte velger livstragedie og selvmord, så viser i hvert fall det at for akkurat dem, så var det påtvungne livsvalget helt umulig å leve opp til. Ingen kan vel i ettertid hevde at dette valget tvang seg frem ut fra Kristi levende ord og aktive kjærlighetsfulle nåde? Bedriver man i Guds navn hekseprosess på seg selv, initert og applaudert av andre kristne som har sitt på det tørre, så er og blir det fullstendig galt!  Kristus kom ikke for å hjelpe den selvhjulpne som ingen hjelp og Gud trenger. Alternativt, så viser det seg ikke sjeldent at enten/eller-løsningen fører til et liv i hykleri og benektning under et skadelig dobbeltliv. 

Dessverre finnes det mengder av kristne homoseksuelle som har måttet lide i deres møte med kristne. Vi er mange som har sviktet her. Flere av dem takker derfor nei til kirken som sådan. Å bli invitert inn i et fellesskap som i utgangspunktet like vel avviser den som inviteres er dog like så absurd som det er ukristelig og uevangelisk. Også homoseksuelle skal møtes med en bydende inviterende åpen hånd: Så får enhver selvsagt få stå på sitt standpunkt hva gjelder synet på seksualitet. Alle bør dog vite at vekten av dette standpunktet alene ikke er noen avgjørende ballast for rett kurs for kirkeskipet. Noen mener at det er uriktig å leve i homoseksuelle parforhold, andre ikke. Så for man møtes ut fra Guds kjærlighet og nåde og ikke foregripe Guds dom. Gjør man dét, så har man samtidig satt seg utenfor det Kristi felleskap man mener å forsvare. 

Vi skal bidra til at vi alle kan leve vårt liv i Kristus og dermed ikke legge byrder på hverandre. For egen del har jeg gjennom flere år nå gått gjennom et kurs i medmenneskelighet hos mine to gode lesbiske relativt unge naboer. Hva gjelder nestekjærlighet, omsorg og aksept har jeg ennå mye å lære fra disse to gode kjære vennene. Når det en gang om ikke alt for lenge er min tur å møte Gud selv i himmelen etter den fysiske døden, så er ikke den store overraskelsen at jeg der møter noen medmennesker med homofil gange, men at jeg faktisk kom helt frem selv. 

Gå til innlegget

Kristen politikk?

Publisert 5 måneder siden

Det å gjennom partinavnet og argumentasjonen hevde at den egne politiske posisjonen også samtidig er den genuint kristne blir faktisk temmelig problematisk.

KrF ble etablert i en helt annen tid. De samfunnsmessige forutsetninger som partiet da anså som vesentlige for politisk virksomhet vil ofte gis andre uttrykk og løsninger i en ny og annen tid. Vi lever i et livssynsmessig langt mer pluralistisk samfunn hvor flere religioner og livssyn er synlige på arenaen; hvor det så er tydelig for alle at ingen har eiendomsrett på verdier og «det varmere samfunnet». Man svekker ikke nødvendigvis verdier eller temperaturen gjennom å velge et annet politisk parti fremfor KrF, selv om enkelte av sistnevntes partirepresentanter helst vil at vi skal tro nettopp dét. 

Mange kan naturlig nok enes om verdier, men ikke hvordan man begrunner og prioriterer dem, og videre så best får realisert dem. Og det ene her er ikke nødvendig «mer kristelig» etisk sett enn det andre. De samme etiske føringer finnes i andre miljøer og religioner. Dette burde vel også egentlig være et banalt faktum. Kristen tro er som kjent ikke en forutsetning for å ha en god og sunn moral: Evner man ikke å skille mellom riktig og galt i det mellommenneskelige som i de større sosiale sfærer, så skyldes det derimot mangel på empati og nestekjærlighet. Kristus presenterte ikke noe nytt i så måte i det hele tatt. Derimot vektla Han det med nestekjærlighet og rettferdighet betydelig sterkere enn det som enkelte fariseere og skriftlærde gjorde ut fra skriften: Ingen partier, heller ikke det fariseiske, hadde monopol og suveren definisjonsrett på hva som er rett og sann tro, og hvordan denne skal praktiseres. 

Og hva gjelder KrF og kristen tro relatert til staten: De fleste ser at en sekulær stat er like riktig som nødvendig. Det betyr at myndighetene ikke skal favorisere én spesiell religion, men arbeide for deres rettigheter ut fra et like så selvfølgelig som likeverdig demokratisk grunnlag. Det er derfor den sekulære staten som absolutt er den beste garantisten for å sørge for religionsfrihet og de troendes rettigheter. Også i Norge, så har den usalige koplingen mellom stat og kirke nå endelig langt på vei blitt brutt. (Men enkelte får dog ennå ikke velge sin religion eller livssyn på et fritt grunnlag: den som krones til konge eller dronning må nemlig eksplisitt bekjenne seg til nettopp DnKs troslære.)

Skillet mellom stat og kirke berører m.a.o. eksplisitt landets, befolkningens som sådan samt kirkens identitet. Og man kan mer enn ane at denne utviklingen også gis effekter i det politiske partiet som eksplisitt fremmer sin politikk som nettopp kristen. Folk flest er dog fremdeles ulike også om de bekjenner seg til kristen tro; troen og verdiprioriteringer gis dermed vel så ulike utrykk hva gjelder identitet og politiske valg. Langt de fleste skjelner altså selvstendig og greit mellom essensiell og materiell etikk i sin tro og sitt livssyn. Den essensielle sådanne handler om etiske normer og begrunnelser, og den andre om hvordan man konkret bør prioritere og etterlever disse. Alle de troende mener naturlig nok at ingen ubetinget kan stå frem og diktere hva som er, eller ikke er, en riktig kristen handling og løsning der det gjelder. Og i protestantismens ånd ville vel dette også være en noe underlig praksis. Dette medfører derfor at man heller ikke bestemt kan snakke om en eksklusiv kristen politikk i KrF i motsetning til andre partiers forslag. 

Selvsagt kan man hevde at kristen tro også får politiske føringer, f.eks at nestekjærlighet og omsorg har innflytelse på hvordan vi behandler våre innvandrere og nye landsmenn. Men ingen har patent på hva som er de korrekte kristne holdningene og løsningene. Ei heller hvilke politiske løsninger som er best i forhold til ennå ikke ankomne asylanter, flyktninger og innvandrere. Derfor blir det problematisk å ha kristne partier som nærmest fremstår med patent på hva som er mest kristelig her. 

Og et apropos angående Sylvi Listhaugs kritikk av DnK i sin bok: Det er selvsagt ikke så enkelt at Kristus Guds Sønn moralsk sett hovedsaklig identifiseres med venstresidens føringer i norsk politikk hva gjelder etiske fordringer og deres relasjon til politiske løsninger. Men enkelte teologer er dessverre så fanget av egne posisjoner og teologiske paradigme at Kristus greit og friksjonsløst glir inn i universitetskollegiet på TF med samme teologiske vurderinger, meninger, holdninger og politiske standpunkter som de ansatte og studerende der. Ergo ser man at politisk pregede standpunkter som fremtrer i prekener, og engasjement ellers, primært er en personlig problemstilling og utfordring: Det hele angående politisk farvede ytringer og prekener viser naturlig nok tilbake på den tolkende, evaluerende og ytrende menneske og teolog selv.

I valgomater før valg, så får f.eks. KrF ofte langt større oppslutning enn i selve valgene. Men i tråd med skillet mellom stat og kirke, så fremstår partiet med noen av sine standpunkter ennå som et anakronistisk parti på den måten at de til tider kan oppfattes som moraliserende ut fra en bestemt forståelse av kristen tro. Det er som allerede antydet ikke slik at om man som kristen bare tolker og forstår alle gode verdier og prioriteringer riktig og kristent, så ender vi alle i KrF. Partiet har m.a.o. gjennom sin fremtreden selv bygget den høye terskel og filter som hindrer mer støtte; de har ikke fulgt helt med i samfunnsfagtimen, m.a.o. Om man ser på Kierkegaard, så skjelner han mellom det absolutte og det relative. Det absolutte er det som grunner seg i Kristus, Mens det relative handler f.eks. om politikken. Så kommer oppgaven å se hvordan det første fører til forslag og konklusjoner i det siste her. 

Det er dog tydelig at noen støtter KrF fordi de er et motsvar til den økende liberalismes og ekstrem-individusisme tilsynelatende mangel på fellesskapsverdier og moralske begrunnelser. Men på den ene side, så er ikke KrF det eneste partiet som står for den motkraft og de gode verdiene man foretrekker som bedre alternativ her. På den annen side, så oppstår igjen problemet med hva som er politisk nødvendig og riktig i så måte. Å favne folk flest, fordi de deler et definert og bestemt livssyn, er m.a.o. en umulig oppgave nettopp i kraft av den ulikhet som akkurat fellesskapet nødvendigvis representerer. Den splittelsen i KrF som i dag er mer enn tydelig er bare det synlige uttrykk for de dilemmaer og problemer partiet lenge har måttet forholde seg til. Om man da som leder, i frustrasjon over manglende klarhet og profil, får en idé om at partiet nå bør plassere tyngdepunktet på én av sidene i partiet, så er det sjelden en god løsning for å bedrive selvtekt: Og slik fremprovosere et sidevalg som ikke har forankring i partiets relevante organer. En leder er også leder for de som representerer andre synspunkter, og dermed ber man i tilfelle om forsterket konflikt og splittelse fremfor en god løsning. M.a.o. bør man vel også fokusere på lederegenskaper og kompetanse i disse tider?

Langt de fleste kristne kjenner seg for øvrig hjemme i andre partier, tallene taler for seg: Kun rundt 3-4% av velgerne i landet støtter KrF i disse tider. Dvs 96-97 velgere av 100 helst ser at andre partier bidrar i stortinget. 

Man ikke bare kan engasjere seg politisk i lys av sin Kristuserfaring, det er desto mer en fordring ut fra det å være salt i verden. Men det å gjennom partinavnet og argumentasjonen hevde at den egne politiske posisjonen også samtidig er den genuint kristne alene blir faktisk temmelig problematisk.  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere