Pål Georg Nyhagen

Alder: 60
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Helvete i jødisk og kristen troslære

Publisert rundt 1 måned siden - 1833 visninger

Jesus var jøde på alle måter. Apostlene var jøder. Urkirken ble sett på som en av flere jødisk grupper internt hos jødefolket. De senere kirkefedrene var derimot ikke-jøder, og stegene til antisemittismen ble raskt kortere og færre til det ganske så raskt i Guds navn slo ut i full elendighet og skrekk. Man kan vanskelig komme bort fra at et dypere studium i jødisk troslære utelukkende er en berikelse for kristen selvforståelse. Ikke minst er det en vaksinering mot antisemittisme.

Flere kristne benytter begrepet "loven" om Toraen og den jødiske troslære. (Eks. fra Deuteronomos (:gresk), den hebraiske bibelen, hvor nomos betyr "lov"). Den greske oversettelsen, Septuaginta, gjengir Toraen med ordet "nomos". Men en gresk tolkning av dette ordet har hos oss utenfor den hebraiske kulturen en lovisk, langt strengere, kategorisk og snever betydning enn det den hebraiske bibelen selv legger opp til. For Jesus så handlet det for øvrig ikke om å oppheve troslæren eller budene, men det handlet for Ham om tolkningene av f.eks. sabbatsbudene og ellers den praksis som enkelte teologiske autoriteter foresto.

Ut fra hebraisk kultur og språk, så utlegges m.a.o. begrepet  "lov" langt bredere (!). Helt allment betød og betyr det "lære".  M.a.o. den Gudegitte lære om hvordan livet skal leves for å realisere det menneskelige per se. Det foreligger riktig nok spiseregler og annet som skal leses "som det står", men dette representerer ikke flertallet av lærepunkter. Det foreligger en massiv helhet av religiøs, moralsk og juridisk stoff i 613 bud: Rabbinerne mente at dette antallet tilsvarer 248 antall ben i menneskekroppen, og de resterende 365 tilsvarer årets dager.  

Gehenna, er noe definert i jødisk litteratur. Det oversettes hos oss av og til med «Helvete», men dette er språklig og kulturelt sett tendensiøst og formidler ikke meningen. I jødisk troslære er altså ikke Gehenna helvete slik det farvesterkt og intenst er malt ut av flere gjennom kirkehistorien, men en renselse hvor man dømmes på bakgrunn av ens gjerninger. Kabbalala beskriver det som en skjærsild, katarsis, et «venterom»,  for alle sjeler. Altså ikke bare for de onde som vender Gud, så sin neste og seg selv (qua Guds skapning) ryggen. Jødiske skriftlærde fastholder at ingen (!) blir værende i Gehenna for all evighet: Man kan maksimalt være der i 11 måneder. (Og hvorfor det akkurat er 11 mnd vet jeg dog ikke). Man anser qua jøde altså Gehenna for å være en renselse av sjelen før den skal videre til den neste verden; himmelen. Dette nevnes også for øvrig i Kabbala

Sabbatsforpliktelsene hos jødene blir av kristne og andre utlagt som ubetinget strenge og kategoriske; men dette bygger på en misforståelse. Det er ikke bare tillatt på sabbaten, men man har alltid hatt plikt til å redde liv - dvs også på sabbaten; det Gudegitte livet selv er alltid det primære. Altså også redde liv om man må bryte sabbatsreglene. Dette poenget minnet som kjent Jesus fariseerne om. Også i jødisk troslære finnes faktisk innsikten at sabatten er til for mennesket, og ikke omvendt. Da Jesus understreket dette var det altså en påminnelse på en allerede gjeldende vesentlighet i skriftens mening; ikke en ny orientering som Han presenterte. Om det å redde et liv videre innebærer at man må bryte et av budene, så er også dét en klar rett og plikt (!) for jødene -i slike tilfeller. Det var også på Jesu tid tillatt å helbrede på sabbaten; men man skulle da ikke benytte noen fysiske remedier for å gjøre dette. Videre var f.eks. jødisk troslære  mer liberal i nord-Israel, i "hedningenes Gallilea". Man hadde f.eks. lov til å plukke aks på sabbaten, men kun de som lå på bakken, samt andre mer vide tolkninger. I Judea var de mer ortodokse, dvs jo nærmere man kom Jerusalem og tempelet. Jesus kritiserte altså tolkninger og maktmisbruk forkledd i Guds navn. Ikke de hellige skriftene per se.

Ordet "skriftlærd" brukes av kristne ofte om de som kjenner skriftene spesielt godt; altså var beleste i de hellige skrifter. Dette er en feiloppfatning ang. hva en skriftlærd var på Jesu tid: En skriftlærd var en teologisk retroriker, nærmest en advokat, som hadde som oppgave å utlegge de hellige tekster saksvarende, slik synagogen formulerte den. Ordet "synagoge" betød opprinnelig menighet. Ikke selve det fysiske bygget. Slik også ordet «kirke» benevner Guds folk for øvrig. Det var svært mange legfolk som kjente skriftene godt på den tiden; opplæringen foregikk ved kontinuerlig muntlig innøving og innlæring og måtte huskes. Allerede fra femårsalder. Dette var vanlig. Det var tolkningene og den praktiske anvendelsen som varierte, og det til dels betydelig. Som i dag blant kristne, for øvrig.

Mange av de greskoversatte ordene i NT uttrykker som nevnt tidligere et hebraisk meningsinnhold. Semantikken er m.a.o. en vesentlig del av tolkningslæren. Ser man bort fra dette vesentlige feltet, så åpnes en vid dør for feiltolkninger fra vårt utenfraperspektiv som er preget av den gresk-hellenistiske kulturen og en protetstantisk liberal utvikling. Også flere andre ord bør man se nærmere på før man refleksjonsløst tar det til seg som gitte presise uttrykk for Guds vilje. Dvs egentlig egen oppfatning av dette. Litt for ofte, så blir historiske forhold noe fordreid nettopp fodi leserne tolker historien ut fra egen tid, kultur,  dvs bias. Man kommer vanskelig helt bort fra dette, men poenget er selvsagt å være bevisst slike faktorer.

F.eks. angående Guds straff og lønn kan man jo tillate seg å betrakte temaet rimelig fritt? Ordene straff og lønn i bibelen betyr ikke nødvendigvis det som vi legger i det når det gjelder Guds fordringer. Den dårlige handlingen bærer i seg sin egen straff; på samme måte som den gode handlingen bærer i seg sin egen belønning. Nemlig enten reduksjon og innsnevring av det menneskelige og Gudeskapte… eller en positiv vekst, utvidelse og tiltagende harmonisering med Guds kjærlighet selv. Jeg gjentar fra andre innlegg at om man handler på en bestemt måte i frykt for straff og med forventning om en belønning, så er det egosentrien som her styrer, ikke omtanken for min neste og tanker om Guds kjærlighetsfulle fordringer... og det har dermed lite å gjøre med Guds vilje og menneskets handlinger å gjøre. Man elsker faktisk sin neste fordi vedkommende er en ønsket og villet Guds skapning; akkurat som en selv.

Jeg minner om at også fariseere og saduseere hadde sympati for og fulgte Jesus. Andre, de såkalt "gudfryktige", var folk som ikke fulgte læren like nøye som fariseere og andre grupper, men de sto ikke utenfor læren og pakten av den grunn. Mange fra den sistnevnte grupen ble engasjert og begeistret for Jesus. For jødene gjaldt det for øvrig ikke om hvordan man blir frelst, man var og er nemlig et Guds barn allerede ved fødselen. Det handlet derimot om hvordan man skulle holde seg videre i paktens nåde.

Flere av NTs skrifter er preget av en polemikk mot jødene og er spissformulerte vendinger, Men det mange glemmer er at dette er en skarp internkritikk jøder i mellom, og ikke formulert og rettet fra ikke-jødisk hold utenfra. Jesus var jøde på alle måter, fra fødsel til korsfestelse. Apostlene var jøder. Urkirken besto av jøder og ble sett på som en av flere jødisk grupper internt hos jødefolket.

De senere kirkefedrene var derimot ikke-jøder, og avstanden til jødisk tro og det jødiske folk ble fra da av betydelig: Stegene til antisemittismen ble raskt kortere og færre til det ganske så raskt i Guds navn slo ut i full elendighet og skrekk.

Man kan vanskelig komme bort fra at et dypere studium i jødisk troslære utelukkende er en berikelse for kristen selvforståelse. Ikke minst er det en vaksinering mot antisemittisme.

Gå til innlegget

Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noen sinne. Å tro det "egentlig utrolige" her er nettopp steget som åpner for livets gjennombrudd selv. Det pussige er at enkelte klamrer seg fast i de sikrede sektorer i den store enhetssirkel som virkeligheten faktisk er. Det handler om ikke bli værende i det værende; men om å våge å tre inn i- og bli i det blivende. Man behøver sågar ikke gi slipp på de sikrede deler for å åpne seg for den større helheten.

Det burde være kjent at virkelighetens og naturvitenskapens alltid provisoriske grenser er to vidt forskjellige ting. Det kan faktisk se ut som om enkelte benytter den tradisjonelle vitenskapen som påskudd for å flykte fra det mest essensielle i livet. Man bør kanskje minnes om at kristen tro og vitenskap tilhører samme sfærer, men de skilles også behørig i visse deler: Den ene går nemlig ut over den andres rammer her nødvendigvis; ene og alene fordi virkelighetens forutsetninger og persepsjonen, tenkningen og tolkningen av dens vesen er ulike. Dermed blir også språket som benyttes en faktor som nødvendigvis skiller når man beveger seg ut over de premisser og betingelser som den ene sektoren - naturvitenskapen - setter som ufravikelig krav for dialogen. Ergo blir det dermed mildt sagt visse språklige utfordringer når to så vidt forskjellige paradigmer ikke bare skal forsøke å bygge bro til hverandre, men forenes i hvordan både arbeidstegninger og forutsetninger skal settes opp, tolkes og forstås: Man kan i og for seg helt berettiget p.d.e.s kreve empiriske belegg, men allerede her, så kommer skillet til syne:

Hva som på den annen side så skal få passere som empiri, under hvilke forutsetninger dette er intersubjektivt testbart og hvilket språk en her skal benytte; tydeliggjør at man sitter på de to sider av samme elv uten å kunne møtes. Språket danner ingen bro som farbar vei over til den andre.

De velkjente kategorimistak glimrer m.a.o. med sitt nærvær. At virkeligheten er mer enn det som kan veies og måles er for lengst fastslått av flere. Selv om det fysiske og målbare også som konsekvens skaper tiltrengt trygghet for tilværelsen og en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet, så betyr ikke det at tilværelsen som sådan er begrenset til dette språket Mennesket er nemlig ikke bare det fysiske legemet, men også sjel og ånd. Det førstnevnte her følger riktig nok de betingelser som de fysiske lover setter, men dog ikke sjelen og ånden. Disse tre elementer i menneskelivet er dog sterkt sammenvevet; det vet enhver som lider i ett av disse: Er man deprimert, så har man også fysisk vondt og tenkningen preges der-etter. Har man smerter i legemet, så får det konsekvenser både i sjel og ånd, og legen som setter seg i timevis ved siden av det svært syke døende barnet i kuvøse bidrar til uforståelige positive endringer hos pasienten, osv. Vi er mer enn bare en samling kjemiske stoffer som så tenker over kjemiske stoffers betingelser. Som Piet Hein skrev; «Her var før en filosof. Nå er det en mann med tannpine.»

Å sette forståelse som betingelse før man skal akseptere det å tro er troens rake motsetning; bare kravet som sådan er en illustrasjon på mangel på forståelse i seg selv. Subjektivismen er en ufravikelig del for enhver, men vi kan altså bevisstgjøre oss tilstedeværelsen av dette elementet... tenke over subjektivteten. Den må derimot ikke bli lommelykten som lyser på soluret for å avsløre hvor mye klokken egentlig er. For det første er det ikke lenger da snakk om tro - men krav om viten - og for det andre, så spørs det om Gud nødvendigvis presenterer alle sider av virkeligheten på en slik måte at Han følger menneskets intellektuelle fordringer for forståelse og intellektuell aksept. Å stille betingelser til Gud er dog en ganske så feil innstilling. Allerede Jesus bemerket dette fenomenet en rekke ganger i de årene Han gikk på jorden; nemlig det at enkelte til stadighet krever tegn og bevis som nødvendig betingelse og forutsetning. Sågar da Jesus hang på korset fulgte flere opp på samme gale spor: «Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv og stig ned av korset!»

Den som tror har intet å bevise etter tradisjonell naturvitenskapelig forstand; nettopp fordi sistnevnte felt opererer med premisser som ikke åpner for og tillater eksistensen av en Gud: Den er fanget i en sirkelargumentasjon: Det handler altså om tro og et annet paradigme hvor man derfor ikke kan forenes i det språket den ene parten- nemlig ateisten - ser som et ufravikelig krav og forutsetning. Vi snakker dermed her m.a.o. om et trossprang hvor man dog selvsagt ikke forkaster den legitimitet og rettmessige plass som naturvitenkskapen har der den er gyldig. Man utvider på den ene siden faktisk blikket, uten på den annen å fornekte de sannheter som selvsagt er funnet og er å finne i verden ellers. Du må selv helt uten det ellers så nødvendige og trygge sikkerhetsnett foreta et ”trossprang”; uten forhåndsgarantert sikret og eksakt viten. Vi som tror har ytterst få problemer med naturvitenskapen; den er desto bedre et utmerket middel til å forstå den fysiske virkeligheten: Hjernen og intellektet er gitt av Gud selv for å benyttes til å bedre forstå og tilrettelegge forvaltningen av vår fysiske verden. Og historien viser at den har vært og er nyttig. Apropos: Det finnes en rekke bekjennende kristne i diverse vitenskaplige forskningssteder, f.eks. i CERN. Det var for øvrig en katolsk prest, Georges-Henri Lemaître, som presenterte teorien om The Big Bang. Det begynte med et eller annet; og det resulterte f.eks i Bachs H-mollsmesse...

Oppstandelsen er den mest gjennomgripende hendelsen i verden noen sinne. Å tro det "egentlig utrolige" her er nettopp steget som åpner for livets gjennombrudd selv. Det pussige er at enkelte klamrer seg fast i de sikrede sektorer av den store enhetssirkel som virkeligheten faktisk er. Det handler om ikke bli værende i det værende; men om å våge å tre inn i- og bli i det blivende. Man behøver sågar ikke gi slipp på de sikrede deler for å åpne seg for den større helheten. Gud er bare ert skritt borte. Og det skrittet er det Kristus som tar. Om du vil.

Gå til innlegget

Daniel i løvens hule, og Johannes i dragens grotte

Publisert 4 måneder siden - 213 visninger

Når livet er større og mer vanskelig enn troen og ordene; er det godt å ha en dråpe fra livets og troens kilde med inn i mørket. Da kan man, til tross for alt som motsier det, våge å ta bolig i seg selv

Det lidende menneske legger ofte større vekt på de eksistensielle og trosmessige spørsmål enn man ellers gjør i livet. Noen har vel erfart at livet også kan være så utfordrende og vondt at man helst vil slippe alt. Som Ann Heberlein skriver, så kommer man så langt inn i dødens skyggeland at det oppleves som et drepende fangenskap: "Jeg vil ikke dø… Men jeg orker ikke leve". Som troende, så skal man jo «egentlig» ikke HA det slik. Flere troende assosierer nemlig det å være en troende med tilgang på livskvalitet, lykke og fremgang. Man har så og si utviklet en type smerte- og lidelsesfobi:

Den som ikke kjenner seg hjemme hér i trosidyllens verden faller derfor ganske raskt ut; det må vel altså være noe galt med troen og den troende selv. Fremfor å justere denne livs-fremmede teologien som skyver noen bort, så plasseres altså årsaken hos den lidende selv som så skyves ut i gråsonene og mørket den mer vellykkede ikke våger å se i hvitøyet. Og så får man som lidende også denne temmelig omfattende tilleggsbyrden i sekken... sågar presentert i Guds navn. Man kan takle avvisningen fra de andre... selv om det smerter. Men avvisningen fra Gud? Her ser vi at troen og dens begrepsverden forvrenges til grell ensporethet og hjertets disharmoni gjennom det filter lettvinthetens og overfladiskhetens u-liv lokker til: For enkelte bedrevitende troende er bibelen som en ladd og usikret revolver i hendene på et lite barn.

I en kultur preget av vellykkethet og performance - hvor selvdisiplin, selvkontroll og selvtillit er selve fundamentet - blir psykiske lidelser en høyst forstyrrende kontrast. Den som lider psykisk opplever seg ikke sjeldent både som skamfull og fortvilet. Og noen medmennesker trekker seg så dessverre bort: Idyllen og lovsangen er heller å foretrekke her. Samfunnet, og som nevnt noen kristne, forteller oss nemlig at man alltid kan komme seg videre og ut av enhver utfordring; det handler bare om selvkontroll og de rette innstillinger. Man skal tro som Daniel.

Men den rådende dikotomien med psykisk friske og psykisk syke stemmer ikke. Alle har ukjent terreng i det indre og bærer sår, knuter,  og arr i sjelen. Enkelte har derimot masken ennå intakt.

Ikke minst som Kristustroende ser man at her bryter Han som skapte mennesket tvert med de fordommer som fører til det asymmetriske og dermed forvrengte menneskebildet. Kristus bekrefter at smerten er en del av livets verden; den er sågar uunngåelig; en del av våre eksistensvilkår.

Bibelen har flere fortellinger om mennesker som blir løftet ut av lidelsenes, fariseeres og sosiopaters grep maktmisbruk og kontroll Og det er selvsagt inspirerende og fint. Men det ligger ikke en automatikk i at slik vil det i Jesu navn også skje enhver som er utsatt for lidelser, avvisning, redusering, press og elendighet. Det skal ikke mye bibellesning til før man ser at den hellige skrift bekrefter at livet virkelig er vel så vanskelig, mørkt og utfordrende som det er noe annet. Men enkelte vil visst ikke erkjenne at dén delen av den enkeltes liv også er nødvendige ledd i det store samfunnslegemet: De stirrer derfor bort… eller ser på dette mørket og lidelsen som grunnleggende uriktig, som noe egentlig galt og dermed en feil som kan rettes med sann og rett tro i bagasjen. Benektning og fortrengning som funksjoner av idyllisering og romantisering av troen er dessverre ikke uvanlig. Den demoniske tanken som man selv qua liedende rives av gis sågar uttrykk via andre troende: «Det må være noe galt med deg»… Men man skal elske sin neste som seg selv: Ikke forsømme sin neste som seg selv.

Både pave Benedikt XVI og pave Johannes Paul II understreket at tro og tanke er som fuglens to vinger og må arbeide sammen for at erkjennelsen skal løfte seg harmonisk og balansert opp til et stadig høyere nivå av den subjektive og objektive virkelighet som vi befinner oss i. Troen eller tenkningen kan m.a.o. ikke være den andre «vingen» foruten. Hvis dette skjer, så går det galt; noe historien viser til fulle - også innenfor kirkens og religionens verden. Kristus viser at vi skal møte ethvert menneske med respekt og aktelse. Som Kierkegaard skrev: «Skal man hjelpe et annet menneske, så må man først gå dit hvor dette mennesket faktisk ER.» (Ikke der vi skulle ønske at vedkommende befant seg). Den gyldige plattformen er m.a.o. anerkjennelsen av den andres personlige og umiddelbare selv, av medmenneskets integritet; dvs dets subjektive erfaring. Hér trer man inn på hellig grunn.

Det troende tilstedeværende medmennesket som med varsomhet tar til å følge den lidende søster eller bror videre trer så over den grense som psykologien setter; nemlig aksepten av troens verden og dets begrepsapparats muligheter. Kristendommen evner med selvsikkerhet og genuin intensitet å bevege seg helt inn i lidelsens dybder. Her kan den med sine begreper, narrativer og livsvisdom henvende seg til den som befinner seg i lidelsens mørke og den som aktivt er til stede. Og det kan den med overbevisning og legitimitet gjøre fordi Kristus selv i medlidende kjærlighet utsatte seg for de groveste lidelser.

Dog er det vesentlig å erkjenne at man heller ikke kan løse alle psykologiske utfordringer og problemer med Kristus «i bagasjen». Kristendommen er noe langt mer enn et behandlingsopplegg og personlig- som sosialhygienisk livsprogram. Og ser vi Jesus, så grep Han ikke nødvendigvis alltid inn, slik alle og enhver kunne ønske, da som nå. Ei heller senere i livet hos den enkelte. En rekke personer i de bibelske fortellinger og gjennom kirkehistorien erfarte det samme. Gud "grep ikke inn".

Eks.: Det gir ingen garantert begunstigelse å bekjenne seg til Kristus. Johannes døperen erfarte, i likhet med flere andre, å bli personlig utvalgt av Gud; han var forløperen for Kristus´ og hadde en vesentlig rolle. Dette ga dog ingen særrettigheter for Johannes, slik troen heller ikke gir særrettigheter for oss andre. Livet ble ikke nødvendigvis bedre eller endte godt fordi man ble en Kristustroende og disippel. Johannes varslet altså folket om Messias som snart skulle tre frem: Kristus skulle endelig komme for "å sette skapet på plass".  Johannes benyttet de skarpeste ord og vendinger for å fortelle om hvordan det gikk den som vendte seg fra Gud og sin neste, og ville så åpne veien for enhver som takket ja til Gud og livet. Han døpte ssågar Jesus selv...

Men da Johannes ble satt i fengsel, så kom sakte, men sikkert den gryende og sterke tvilen: Jesus gikk faktisk rett der utenfor et sted... og «grep ikke inn» (!). Johannes ble derfor sittende og lide der i sitt fengselsmørke. Med stadig økende tvil og smerter. Tvilen ble så sterk at han sendte bud til Jesus for å spørre om Han egentlig ER den som skulle komme (?). Og det eneste Johannes fikk i retur til sitt lidelsesmørke i fangehullet... var et vitnesbyrd (!). Og KUN dét:

Jo, noen ANDRE blir satt fri, visse ANDRE blir friske og reist opp tilbake til livet, etc. Dette vitnesbyrdet via andre var det eneste Johannes mottok: Han ble derfor sittende i fangehullet... og endte sågar sitt liv der i fengselet gjennom å bli halshugget.

Så blir Paulus sine ord «Min nåde er nok for deg» også våre... de ord - den dråpe - vi må finne mot og kraft til å bære med oss. Og det holder vel. Fordi Kristus også er med hér.

Og det er et credo som livet vart har bekreftet… også svakt i den svarteste dypeste brønn.

Gå til innlegget

Terror i Nice, Berlin, London, St. Petersburg, og nå Stockholm. 

Publisert 4 måneder siden - 1158 visninger

Demokratiet er sårbart. Når og hvordan skal man beskytte dette mot grov terror? Prisen er det alltid borgerne som må betale.

Terroren som rammer Europa, og nå også Stockholm, viser at vi lever i en ny verden; så spørs det om vi er mentalt og praktisk forberedt på dette her i landet. «Vi må ikke bli redde», uttaler en såkalt terrorekspert med trygg og akademisk distanse til realitetene - på SVT-Nyheter nå. Men hva er dette for tøv? Det er selvsagt helt naturlig å bli redd når slikt skjer, og frekvensen av slike terrorhandlinger desto verre sakte øker både i antall og omfang. Poenget må være å ikke la frykten styre så mye at vi gjør vold på demokratiets grunnprinsipper. Men historien viser tydelig nok at også demokratiet i gitte tilfeller må forsvares. Og det er dessverre i enkelte tilfeller ikke tilstrekkelig med appeller, oppfordringer og blomstertog.

Så gjenstår å se hva denne bekymringsfulle utviklingen fører til. Apropos: I Norge skal vi feire 17.mai om noen uker. Det er vel ytterst lite beskyttelse mot terroristers galmanns-kjøring med lastebiler på denne dagen.

Gå til innlegget

I dag, 21. mars, er verdens internasjonale dag for Downs syndrom

Publisert 4 måneder siden - 204 visninger

Dette er en av de mange gode og berikende dagene og dem har medmennesker med Downs Syndrom faktisk mange av. Vi har mye å lære av hverandre; vi er langt mer like enn forskjellige. Ikke minst bør alle oss som ikke har denne utfordrende og bejaende livsgaven åpne hjertet og gi plass for alle våre søstre og brødre. De har noe vesentlig å lære oss.

For tre år siden skrev jeg et lengre innlegg om abort og barn med Downs syndrom. Dessverre har innlegget ennå absolutt relevans og er fremdeles høyst aktuelt.

Siden det er strengt forbudt å trykke på nytt tidligere innlegg her på VD, så viser jeg til originalen her i linken: "Down and out"

 Jeg viser også til denne hentet fra Youtube.  

 Mvh og alt godt fra Pål Georg Nyhagen.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 323 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 180 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 10 timer siden / 113 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 443 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 743 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 51 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 743 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4211 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 443 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 443 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4211 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 443 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 3 timer siden / 826 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 323 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 180 visninger
Les flere