Pål Georg Nyhagen

Alder: 61
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Arnold Eidslott er død. Og han lever dog videre...

Publisert 1 dag siden - 330 visninger

«Gud er det ubegrensede alt. Mennesket hans begrensede uttrykk.»

Disse ordene fra Tolstoj får innlede takken til Arnold Eidslott.

De av oss som har fått Eidslotts levende ord med som niste vet at ordene er forsynt med ørnevinger. Nå er han altså død. Arnold Eidslott ble nesten 92 år. Vi ser tilbake på hans stier med vemod og takknemlighet: Hvetekornene han ga underveis vil alltid fortsette å gi liv. Vingene bærer.

 

MIN TRO

Ingen prestasjon
men bare hengivelse

Troen ble oss gitt
som et kjærtegn i tussmørke

Han som gav deg
troen som en sann gave

Gavenes gave
Han gjemmer deg i sin favn

I det hemmelige
barnekåret hos Jesus Kristus

Tro Ham bare bror
uten å forstå Ham din gjenløser

Gud er våre handlingers
jord og mennesket Hans frø her

La jorden favne deg
min bror og du skal bære rik frukt

Jorden vil se til frøet
og du skal vokse inntil høstnettene

Og møte Ham vår jord her
som et fullbåret aks i Guds himmel

Gratia Dominus gratia

Gå til innlegget

DnK er Norges største forening for ateister. Aftenposten melder at hvert tredje medlem i DnK anser seg som ateister. Dvs det finnes 1,35 millioner ateister i DnK. Human Etisk Forbund har bare 90 000 medlemmer...

Generelt sett og med et visst polemisk glimt i det teologiske øyet: DnK har i påfallende retning systematisk endret seg til å være et forsamlings- og samfunnshus, men med velkjent kirkelig fasade. Det er nå legitimt å spørre om kirken har brutt med flere sentrale røtter og slik umerkelig forlatt sann og fast grunn? Innpakningen, skallet, og ordene man møter er langt på vei det samme… men noe av innholdet har systematisk endret seg.

Eller sagt på en annen måte: Innholdet er nå det enhver vil gjøre det til. Postmodernismens dekonstruksjon og redusering av alt til språklige fenomener har fjernet enhver sannhetspretensjon også i teologien: Her er det derfor subjektivismen som med beste samvittighet kan rå. DnKs liberale biskoper og prester hevder dog bestemt at de står på kirkens troslære om de møter slike beskrivelser som dette. Men det er vel snart kun disse selv som ikke ser det åpenbare: Det de faktisk gjør og står for overdøver det de her sier: Virkeligheten er nemlig også i DnK den øverste dommer. 

En måling som ble gjort for Aftenposten for to år siden viser at under halvparten av DnKs medlemmer definerer seg som kristne. Og 33 prosent, hvert tredje kirkemedlem (!), regner seg som ateist. Like vel arbeider sterke krefter i kirken for at flertallsstyret skal få enda større plass i kirken. Dvs det er det ikke-kristne flertallet som når som helst kan ta over roret i kirkeskipet og avgjøre hva kirkens troslære og kirken egentlig skal være. For flertallet vel og merke. Premissene er ikke lenger verken å finne i de hellige skrifter, kirkens troslære, bekjennelse eller tradisjonen. Men i det politiske demokratiet. Vi er dessverre vitner til et mytteri forkledd i de beste gevanter hentet fra kirkens kostymelager.

Vi så det illustrert da avstemningen om ny vigselsliturgi skulle foretas: Avstemningen ble av kirkens liberale krefter behendig plassert fjernt fra kirkens egne lokaler, nemlig til stemmelokalene hvor de tradisjonelle politiske valgene foretas. Her fikk den liberale makten i DnK så beleilig og snedig sikret det resultat de ønsket; nemlig det som de allerede visste det var flertall og gehør for ellers i samfunnet: Man hentet ønskede stemmer der de var å finne.

Som om Humanetisk Forbund virkelig skulle legge sine valg om forbundets ideologi til kirkene en søndag formiddag? Og skulle flertallet i HEF vise seg å være kristne, så ville nok diskusjonen om HEF i det hele tatt skulle eksistere slik det gjør i dag komme opp på første generalforsamling. Man har nemlig ennå den bevisstheten om at man aldri kan gjøre ikke-tro om til religiøs tro og samtidig like vel forfekte at de ikke tror. Men dette absurde retoriske kunstgrepet kan altså DnKs ledelse glatt gjøre, om enn med motsatt fortegn. Paradoksalt og tragikomisk nok, så er altså m.a.o. DnK Norges største forening for ateister. Men i DnK så applauderer de liberale nå tilfredse når de erfarer vind i seilene: Og hvem spør vel etter kursen når de opplever slik en medvind?

Fremdeles snakkes det om at kirken skal være enda mer bred og åpen; men den er det dessverre på feil premisser: Den brede og åpne kirken gjelder de åpne dører og den åpne favn: Her er selvsagt alltid adgang “for uvedkommende”. Man skal ta imot enhver med aksept; akkurat som den vedkommende er. Ikke forlange tiltredelse av en rekke trossetninger ved inngangsdøren forut for inngang. Men det betyr ikke samtidig at kirken per se som en kameleon grunnleggende skal endre sin tro og bekjennelse etter hvem som så kommer inn. Da er det selvsagt ingen genuin kirke lenger. Men et samfunnshus hvor vedtektene og stedets funksjon avgjøres ved flertallsbeslutninger.

Det er derimot troslæren, bekjennelsen og tradisjonen som lever i Kristi Kirke og er allerede en levende virkende entitet - som er kirkens surdeig;

2 000 års virke kan bekrefte at det også er gjort en rekke riktige ting underveis. Vi inviteres alle til å finne frem i lyset av dette og livet. Dvs at Den Hellige Ånd har virket hele veien og fått kirken tilbake på sporet de ganger den har tråkket feil. Hvilket den har gjort til de grader innimellom. DHÅ er ennå til stede i kirken om enn kirken er vinglende. «Vinglende«  fordi det er mennesker det bygger på. Der menensker samles; der feiles det. Slik er det.

Betyr det å stå på kirkens troslære at man refleksjonsløst bare skal gjenta det som allerede er uttrykt og kjent? Selvsagt ikke: Kirken må selvsagt ta inn over seg menneskers livsvirkelighet. Vår oppgave er å unngå fremmedgjøring og idealisering; hvilket skaper distanse til en selv, til den neste og Gud. Vi må snakke troverdig om menneskelivet; livet og troen må holdes sammen. Hvilket forutsetter at livet selv skal få komme til orde. Men dette er noe annet enn å oppløse kirkens språk og tro. Det er nåden og forsoningen, livet her og nå, som teller. Her kommer altså kirken inn som uttrykk for Guds kjærlighet og nåde; som en livets evigvirkende pacemaker for alle oss som av Kristus støtes tilbake til det utfordrende samfunnet igjen. Det er der vi hører hjemme. Man kan selvsagt uttrykke sannheten på nytt uten at innholdet dermed endres: Det er en stor forskjell på det konservative som vil beholde det gamle bare fordi det er trygt og kjent, og på det som vil forbli nær kilden uten å la seg forvirre og forlede av sosiokulturelle endringer i tiden. Den Hellige Ånds svalende vind er nettopp det som lever i kirkens tro, bekjennelse og tradisjon. Enhver inviteres til fellesskapet og kirken. Men det spørs om man opplever dette så påfallende sterkt i de politiske valglokalene. Å ytre en kirkepolitisk mening er noe annet enn å ta til seg det nådefulle og samtidig fordrende budskap som kirken er satt til å formidle; sågar med ord.

Det virker faktisk som om enkelte i DnK mener at Den Hellige Ånd sovnet en gang rett etter pinseunderet, og våknet så endelig igjen i den liberale kirkestrømningen rundt årtusenskiftet.

Jesu Kristi Kirke verken kan eller skal demontere troslæren ad hoc og utvanne kirkens vesen qua Kristi kirke fordi Guds ord ikke lenger er akseptabelt for det aktuelle flertallet i samfunnet. Om Jesu Kristi Kirke får applaus og oppleves som relevant av det ikke-troende flertallet, så er det selvsagt fint. Men om kirken skulle få kritikk og møte likegyldighet, så er det trist, men dog bare å ta til etterretning. Man endrer nemlig ikke kirkens troslære, eller opphever deler av den, for å igjen endelig å bli akseptert. Tilpasning er viktig, men dette gjelder altså ikke kirkens basis og velving. Sannheten avgjøres som kjent ikke gjennom flertallsbeslutninger. Ei heller i DnK.

Vi er desto verre nå vitner til en koldtbordsteologi hvor enhver etter smak fritt kan ta hva man ønsker fra troslæren og andre trosretninger, og slik skape sin egen private tro. Her er alt sant. Dvs faktisk ingen ting; enhver avgjør nå selv hva som er sant eller ikke: Øverste autoritet er mennesket selv, hvilket er en heller liten og skjør gud. Troen og Gud benyttes her dessverre desto verre som legitimering: Vi blir vitner til en pussig form for sirkelargumentasjon.

Flere i kirken tror f.eks. på reinkarnasjon og karma, hvilket f.eks. annullerer påskens budskap om nåde og forsoning. Ref. Aftenposten. Også dette sentrale er m.a.o. gjenstand for annullering i DnK. Så får man spørre seg hva Jesu liv, korsfestelse og oppstandelse dermed skal bety?

Men pytt hvorfor bry seg: Kirken er jo bred og folkelig?

DnK har dessverre for lengst endret seg til å være et sosialdemokratiets samfunnshus. Vi blir ikke sjeldent vitner til DnKs svar på Iraks komiske Ali når status quo skal forsvares innenfra: DnKs liberale biskoper og prester hevder nemlig bestemt at de står på kirkens troslære og at det meste er i sin skjønneste orden om de møter kritikk som dette… Men eneste dogme DnK sitter igjen med er at «størst av alt er kjærligheten». Og selvsagt er den dét: Både troen og håpet er variabler og tidsbundne. Når vi dør, så trenger vi ikke tro, den svinner helt naturlig hen: Vi ser og vet nemlig da positivt det vi tidligere trodde. Og på samme måte er det med håpet: Etter døden, så håper vi ikke lenger; nettopp fordi vi da har fått bekreftet det vi håpet på. Kjærligheten er dog den samme. Både før, under og etter livet: Kjærligheten er størst av alt. Men genuin kjærlighet setter også grenser; det vet ethvert barn og forelder alt om. 

DnKs ledelse svarer aldri direkte, men normativt og med idealisering der de reelle uheldige forholdene like vel er udiskutable i all sin åpenbare velde. De uttaler seg da alltid kategorisk som om DnK like vel er en kirke med en definert tro som står på bekjennelsen osv: Men det som nevnes gjelder altså bare vedkommende selv og den som deler samme syn. I neste anledning hos annen prest og biskop møter vi igjen andre uttrykk for bekjenneslen og troen.

Er du ikke tilfreds med DnKs teologi i én kirke, kan du altså bare gå til en annen. Og er du uenig også dér, så finner man alltid en prest som bejaer dine trosmessige standpunkter. Her er pluss det samme som minus, og omvendt. Det som er sant er altså det samme som det du vil skal være sant. Man dyrker altså til syvende og sist bare seg selv.

Og absurd nok: Gud presenteres som en personlig Gud...

Gå til innlegget

Forsoningslæren: Påskens under gjelder alle

Publisert 26 dager siden - 540 visninger

Tankegangen bestemmer perspektivene: Når vanetenkning forleder tolkningene i en slik grad at det levende evangelium stivner og fastlåses blir det sikkert oversiktelig og kontrollerbart. Men det spørs om det er en god og tilstrekkelig grunn for å fastholde noe som sant og riktig?

Man skal som kjent vokte seg vel for å ytre noe som «alle« har fastslått som en sementert sannhet. Gør man dét, så kommer på pavlovsk impuls motargumentene før man har rukket å trekke pusten. Man skal nemlig ikke komme her å rokke ved narrativer som alltid har hatt en presumptivt nyttig funksjon i evangelisering og bibelundervisning. Like vel kaster jeg meg frem med nettopp dét: 

Vi kjenner alle til fortellingen om Judas; den er allerede gitt og sementert gjennom århundrer av vanetolkninger. På bibel.no ser vi f.eks. Judas beskrevet slik innledningsvis i den biografiske skissen: «Judas Iskariot er den store skurken i Det nye testamentet.» For virkelig å understreke Judas` dårlige og elendige karakter, så nevnes det i tillegg megetsigende - hentet fra Johannesevangeliets tekst- at han stjal fra pengekassen. Tenk dét… Men hva så? Utro og syndige tjenere finnes det i alle kirkesamfunn og ellers; noen tar litt og andre mer av det som ikke er deres eget. Noen tar urettmessig med seg småting fra arbeidsplassen, noen lyver, noen sviker sin ektefelle, noen snyter på skatten -dvs tar fra det som skal brukes til fellesskapets og de svakeste beste, noen kjøper svært dyre biler, båter og hus som de strengt tatt ikke har behov for; man kunne i tråd med Jesu forkynnelse heller solgt dette - kjøpt noe som ikke er fullt så dyrt - og gitt de overskytende pengene til de svakeste og fattige, og andre begår annen synd. Det er ingen her som mindre enn Judas fortjener å rammes av megetsigende metakommentarer ang. økonomisk utroskap spesielt og synd generelt. 

Men hva så med forræderiet?

Da Judas forrådte Jesus, så forsto absolutt INGEN (!) av disiplene eller andre hvem Jesus egentlig og faktisk var og er; heller ikke Judas m.a.o. At vi 2 000 år etter sitter med fasiten burde få oss til å være forsiktige i evalueringen av de som ikke hadde den. Jesu genuine Kristusvesen ble først avdekket og presentert i all sin velde ved oppstandelsen. Til tross for dette, så tok det like vel tid før disiplene forsto noe som helst; troen og erkjennelsen er m.a.o. prosessuelle begreper. At Judas da ikke hadde full oversikt og forsto noe på det tidspunktet han forrådte Jesus burde være klart. Han forsto i hvert fall bitte litt mer etterpå da han tross alt viste seg å angre? For øvrig var det takket være Judas som veien til korset ble realisert og oppstandelsen ble fullbyrdet.

Gud er ikke dårligere stilt enn mennesker i norsk rettsvesen hva gjelder menneskelig innsikt og etisk kompetanse: Man skal alltid som myndig bli evaluert og dømt etter hva man faktisk visste og forsto ved gjerningsøyeblikket. Ikke minst relatert til gitte premisser og allmen forståelse der og da. 

Jesus ser alltid dypere enn nåets hendelser og de fleste av oss andre. Han ser mennesket og kaller sågar Judas for "venn" da Judas´ forræderi fullbyrdes i Gethsemane. Min påstand er at da Jesus sa "Men ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.", så er det fordi Jesus da visste at Judas ville bli foraktet og forhatt på det aller groveste i all ettertid av de troende og flere andre: Hans navn ville i all fremtid bli den ytterste foraktens og hånens skjellsord i store delers av verden. Denne skjebnen ble da også riktig nok Judas´ skrekkelige nekrolog forfattet av alle oss andre som ikke har mot til å konfronteres med våre egne tilkortkommenheter.

Videre: På begge sider av Jesu kors ble det korsfestet en opprører. Som kjent ytret den ene i sin dødskamp sår bitterhet i all sin fortvilelse og smerte. Den andre irettesatte ham og ba Jesus om å huske på ham når Jesus kommer i sitt rike. Og Jesus svarte som kjent til sistnevnte: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i paradis.» Min påstand er at begge de nevnte opprørerne ble med til paradis, selv om jeg da samtidig vet at jeg ødelegger et velbrukt poeng hos mange forkynnere.

Viktigere enn retoriske poeng er hva som er rett og galt ut fra Kristus selv. Bakgrunnen for min påstand er følgende: Soldatene, offiserene og visse andre både spikret Ham opp og sto rundt og hånet Jesus på det verste. Hvilket kan sies å være langt mer grovere enn denne ene replikken fra den føre opprøreren. Deres grove utrop og hån mot Herren selv ble sågar ytret av mennesker som kjente seg trygge og med et visst indre overskudd. Mennesker som heller ikke løftet en finger for å hjelpe. Like vel ba Jesus instendig denne bønnen om disse: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Men den opprøreren som godt visste hva som nå ventet, korsfestelese var en velkjent skrekkens henrettelsesmetode, og som i gryende panikkangst, sin dypeste dødsskrekk og fortvilelse, med pusteproblemer, i dyp smerte, maksimalt stress, og derfor forståelig nok ytret en bitter replikk... skal altså ikke tilgis? Like lite som Judas og de andre rundt, forsto heller ikke denne røveren verken hvem Jesus egentlig er eller konsekvensene av sine ord.

Kristus er større enn hva vi ofte gjør Ham til. 

Jeg forsøker i mine gode dager og hele veien i tillit til Gud å hvile i nettopp de nevnte trøstens Jesu ord; nettopp at alle vi som ikke alltid vet hva vi gjør blir tilgitt. Dette er nåden. Men jammen har jeg også syndet, hånt, vært bitter og tvilt mindre og sterkt gjennom livet. Jeg er overbevist om at det mest overraskende den dagen jeg våkner i himmelen ikke er at Judas og denne sistnevnte opprøreren er der, men at jeg faktisk nådde frem i det hele tatt. 

Gå til innlegget

Sort er ikke fravær av hvitt

Publisert 30 dager siden - 329 visninger

Å endre ondskapen til relative og objektive begreper bidrar mer til at vi overlates til en verden av bare ideer, tilstander og enkeltmenneskers gjerninger. Så får man spørre seg om ikke dette bare er de trygges,- velføddes- og distansertes luksus?

Kristus selv lærte oss å be "Frels oss fra det onde"... Kan hende det har å gjøre med ondskapen og dens potensielle eller virkende nærvær?

I likhet med Gud, så har også ondskapen meldt flyttemelding om at begge nå er bosatt i menneskets indre alene. Verken Gud eller satan er lenger hva de en gang var. Ondskapen blir sågar like greit fjernet som reellt selvstendig fenomen av flere, og anses nå bare som språklig tegn; som et uttrykk for fravær av det gode. Ondskapen oppløses m.a.o. språklig sett og dermed gis den også dessverre spillerom. Det blir nå det bortvendte blikk som styrer, og desto mer legitimeres posisjonen gjennom et språkspill med ord og metaforer. Dette mer enn det å modig rette sitt blikk rett inn mot ondskapens og demoniets trusler. At det onde ikke er, der kjærligheten og det gode er, er betinget sett en selvfølgelighet: Der det gode regjerer der er det onde p.t. også trengt bort. So what?  Man bør vokte seg for livsfjern sentimentalisering og romantisering ang. livets grelle elementer. Lettvinte paralleller fenger i en preken, men de kan også fange og dempe bevissheten nettopp der den trengs som mest.

Dette med at kjærligheten seirer gjennom tiltredelse av den enkelte og kollektivet var også Kristi budskap gjennom f.eks. brødunderet. Jo mer vi tar av den skjøre og lille kjærligheten vi har, om enn fra «tomme hender», jo mer blir det av den (!),  og jo mer vinner det gode og kjærligheten frem. Kjærligheten seirer. Men det er en pågående prosess. Man kan ikke gripe verken kjærligheten eller sannheten; men man kan  bli grepet av disse to grunnleggende kvalitetene. Det finnes m.a.o. ikke mer kjærlighet og sannhet enn det jeg faktisk og vitterlig realiserer i nået. Virkeligheten om oss selv er den øverste dommer også her. Men kjærlighetens makt er ikke diktatorisk og er ikke en ferdig og avgjort iboende varig kvalitet der det gode endeig først har kommet inn.  Men netopp dette poenget er Guds "gambling" med sin skapning. Vi er invitert til å delta i hverdagen som Kristi søstre og brødre, alle som en. Fra hver morgen vi åpner øynene. Hvilke valg tar jeg i dag? Jeg vil gjerne velge det gode, men som Paulus ser jeg at jeg også velger det jeg egentlig ikke mener å ville i trygg avstand fra handlingens tidspunkt.

Bevissthet om denne kampen i det levde liv er viktig. Dette innebærer dog ikke dermed at det onde heller ikke eksisterer lenger. eller truer daglig. Der det onde har blitt utestengt fra scenen der finner det alltid umerkelige bakdører hvor det onde på nytt fremtrer i nye forkledninger -gjerne hentet fra kirkens fineste kostymelager. Tilgjengelige beviser for dette finnes i hele historien frem til du leser dette.

Ja, kulden viker for varmen - de kan vanskelig sameksistere. Kulden avslører unektelig at her er det ikke spesielt varmt. Men dog innebærer ikke så dette at kulde dermed ikke er et høyst reellt og eksisterende selvstendig fenomen; som sågar tar liv i visse fall. At varme er et annet vel så reellt fenomen betyr selvsagt ikke derfor at kulde per se ikke eksisterer selvstendig, om de ikke eksisterer samtidig. På tilsvarende måte er mørket en realitet, slik lyset er det. Men om de poetiske uttrykkene for at der mørket viker for lyset etc, er fengende, så må de ikke tas som adekvat beskrivelse av kampen mellom det gode og det onde.

Et eget poetisk bilde her, som dog bare er nettopp dét, -men det peker ut over på noe annet og mer slik bilder, lignelser og myter skal gjøre: Man ser ved soloppgang at lyset sakte og prosessuelt seirer, det er ikke nødvendigvis et av-og-på-fenomen. Slik lyset her sakte vinner frem, slik vinner også erkjennelsen frem - Mørket kommer dog tilbake. Men vil aldri vinne der vi tar vårt parti; her blir selv det svakeste ledd sterkt. Men dét er en daglig beslutning. Og her i det siste ligger livets kamper som bare kan vinnes i våkent levd liv.

Som kjent har et evig spørsmål om det gode og det onde blitt overmåte tydeliggjort etter Auschwitz. Her og i tilsvarende dødsleire ser vi at det umulige og for mange uvirkelige i høyest grad har blitt virkelig. Det som her er tydelig nok for alle opptrer ennå i tilsvarende og mindre grad både kollektivt og personlig. Og vil gjøre det i morgen: Noe lignende har skjedd i mindre skala før Auschwitz, det skjer i dag… og vil altså dessverre skje i morgen. At det onde her skjedde fordi de involverte ikke tok gode og kjærlighetsfulle valg er en banalitet; men det betyr ikke dermed at det onde ikke var og er en virkende realitet. Det var noe som rev de involverte med; de ga sin tilslutning før de satte det hele ut gjennom viljen. Her er det snakk om psykososiale fenomener, selvsagt. For all del. Men kanskje også noe mer, om man ser det fra et kristent ståsted?

Til alle tider har man forsøkt å forholde seg til det onde, og fenomenet ondskap, på en noen lunde betryggende måte. Tilstedeværelsen av det onde både plager og forvirrer oss. Flere løsninger ut av spenningene og frustrasjonene er valgt. Man ser allerede i GT og NT at flere jøder mente at det onde som rammer et menneske skyldes dem selv, dvs at de har valgt synden og ondskapen fremfor det gode og Gud: Den som vender seg til Gud, skal nemlig Gud velsigne - det visste enhver troende jøde; det skal altså gå den god vel. Vi skal hedre vår far og vår mor, så det kan gå oss godt, og vi kan leve lenge i landet. Osv. Det gis unektelig inntrykk av at gode valg med matematisk konsekvens fører til Guds velsignelser og gode konsekvenser.

Her trakk (og trekker ennå noen dessverre) så flere den feilaktige tabloidkonklusjonen at den det ikke gikk vel med dermed hadde syndet mot Gud. Jobs venner poengterer det samme, samt flere av de som jesus møter. Man høster jo som man sår? Men denne betingede forklaringsmodellen fra skriftene blir misforstått og de enkle tabloide tolkningene forkastes bestemt av Jesus. En vanskelig og vond skjebne skyldes ikke Guds straff (den store "meningen" eller karma for den saks skyld), det har lite med mening og ubetinget med selvvalgt nødvendig skjebne å gjøre. (Selv om den som mot bedre vitende går på for tynn is, kan drukne. Men da er drukningen en konsekvens av virkelighetens betingelser, ikke en straff). Kjærlighetens handlinger og Guds vilje kan her virkeliggjøres. Gud kan skape mening der umening og ondskap har hatt makt. 

Himmelen er dog ikke realisert hér og nå: Noen er visst av den formening at siden ikke den himmelske tilstand er så overveldende registrerbar her på jorden nå, så finnes verken Gud, en levende Kristus eller himmelen for den saks skyld. Men Jesu forkynnelse betød dog ikke at Han så avskrev de betingelser vi lever under, eller ondskapen og den onde selv i samme åndedrag. NT presiserer dog flere steder at det finnes en ond kraft og ondskap; hvis ikke blir f.eks. bønnen i Fader Vår temmelig underlig og mildt sagt innsnevret: «Frels oss fra det onde»? Dette kan dog ikke kun være ment som et avgrenset indre mantra rettet utelukkende til oss selv om å slippe til kjærligheten.

Hvordan plasserer man det onde, ikke minst sett i lys av Guds kjærlighet og ideen om Guds allmakt? Her finnes ingen entydige fasitsvar som annullerer alle andre forsøk, selvsagt. All teologi og filosofihistorie viser dog at ondskapen kan man ikke forklare, utdanne- eller utvikle seg helt bort fra. Ideen om arvesynden har i hvert fall også den noe positive side at det tross alt er menneskelige vilkår; det å gjøre feil. Jeg og du synder ikke primært fordi jeg er nettopp jeg, du er nettop du... Men fordi du og jeg er mennesker. Men dette skal så aldri være et påskudd for ikke å tilstrebe oss å leve i takt med Kristi kjærlighets fordringer. Vi har nemlig valgene, hver dag. Grensen mellom godt og ondt går m.a.o. også gjennom et hvert menneske; ondskapen er også en del av oss alle: Hva vi velger avhenger av hva vi åpner oss for. Kun nåden gjør det mulig å puste fritt her. 

Å bekjenne seg til en kristen tro er som kjent ingen garanti mot noe som helst; vi skal altså kjennes på fruktene - ikke om vi er ortodokse eller ikke. Gjennom historien ser vi da også eksempler på kristne som har stilt seg bak den verste ondskap. Som f.eks. den tyske kirkens hyllning av Hitler og nazismen forut for krigen og under de første krigsårene, eller de alliertes systematiske bombing av tyske byer, bruken av atombombene som den kristne amerikanske president Truman kalle «the greatest thing in history», eller apartheidkirkene i Syd Afrika. Eksemplene er legio.  

Menneskers fascinasjon for ondskapen og død, nettopp det mange ofte ikke evner å konfronteres selv med i livet, ser man daglig gjennom de distanserte blikk som betrakter ondskapen og skrekken på TV-skjermer og kino. Man ser det også i disse dager hvordan ondskapens handlinger tiltrekker seg massiv oppmerksomhet i rettssaken mot denne u-båtføreren i Danmark? Dette retter jo igjen fokus bort fra elendigheten og ondskapen i oss selv. Kan hende får holocaust, massakrer og f.eks. saken i Danmark en funksjonell betydning gjennom at vi her får midler til å distansere oss mot ondskapen? Slik glemmer vi både oss selv og at det skjer hver dag. Vi skal selvsagt ikke unnlate å ta avstand fra alt dette nevnte onde og mer til, men kristendommen minner oss daglig om at det onde også er en realitet samt en del av oss: Og det er nettopp her den vanskelige kampen står.

Muligens er det derfor at julen som høytid foretrekkes av de fleste; med det forsvarsløse og umælende spebarnet Jesus? Her er alt svært så populært, trygt og ikke minst kontrollerbart... Kontra påskens henrettelse av Jesus, levd liv, død og oppstandelse... med det fordrende og nærgående spørsmål om hvem vi egentlig er og hvor vi er på vei. Kjærligheten fordrer nemlig også, som nevnt. Uten at nåden, de utrolige 70 ganger 7 og forsoningen dermed noen gang glemmes. Dette er evangeliet.

Som et lite apropos på siden her, ang. mennesket per se og det onde vil jeg nevne det Aristoteliske poenget om den gyldne middelveien, og om at det onde også er et betinget og subjektivt fenomen. Eksempel: Gift anses som et onde. Men i tilstrekkelige doser er visse gifter å se som medisin og kan helbrede/redde liv. For lite hjelper ikke det minste… og for meget av samme gift tar ofte liv. Det gjelder å finne rett mengde. Det motsatte av tankeblind sympati og klam sentimentalitet er kyniskhet og likegyldighet. Kjærligheten og modig livsnærvær oppstår midt mellom disse to ytterlighetene; begge de ytterliggående sider er onder. Sannheten og det rette finnes midt i mellom. Når man trenger medisin og få hva som er rett mengde er beslutningene overlatt til kompetente leger. Men når det gjelder hva som er for lite og meget etisk sett -personlig- og sosialt - er vi helt overlatt til oss selv. Her kan sågar nødvendige grensesettinger fra andre oppleves som et onde for den som har fordeler av å leve på de andres bekostning. Men dog er det nødvendig med grensesettinger også her. 

Som de fleste vel har hørt i diverse sammenhenger: Satans beste triks i den moderne tid, hvor intellektualisme, scientisme og postmodernismens inntog i telologien dominerer, er at han fikk fjernet troen på hans eksistens. Djevelen har m.a.o. en femtekollonist i våre hjerter, men ondskapen er også noe mer og større enn bare fravær av lys. Det spørs om de gode løsninger på det ondes problem er å oppløse ondskapen som reellt fenomen og dermed også begrepet som sådan? Det ondes problem er uansett en fryktelig realitet. Å søke veier til tolkninger slipper vi selvsagt ikke bort fra, men det spørs om det er en fruktbar løsning å definere ondskapen bort fordi den unektelig er et uhåndterlig problem. Ergo må vi finne en vei mellom det totalmonstrøse, skrekkelige og angstskapende p.d.e.s.  -og logiske lettvintheter, dvs de distanserte og lettbente forklaringer på den annen. Å endre ondskapen til relative og objektive begreper bidrar mer til at vi overlates til en verden av bare ideer, tilstander og enkeltmenneskers gjerninger. Så får man spørre seg om ikke dette bare er de trygges, velføddes og distansertes luksus?

Ondskapen er dessverre en realitet. Men den har ikke siste ordet. Jesus er lys, Kristus er liv: Våre hender og ord er på veien frem viktige og nødvendige ledd i den kjærlighetens gjerning som Kristi legeme yter. Kristus trenger f.eks. ikke gjøre nye brød-undere hver dag: Han har nemlig satt oss med overskudd til å forvalte og dele til den sultne søster og bror. Slik kan også vi bli levende byggestener i den store kirken. Men her fordres modig virkelighetsnærvær, realisme, empati, klar tanke, sunne følelser og ikke minst vilje.

Gå til innlegget

KrF bør snarest legge bort ordet «kristelig» i sitt partinavn

Publisert rundt 1 måned siden - 474 visninger

Man kan for all del engasjere seg politisk i lys av sin Kristuserfaring og tro, og det er utelukkende positivt. Men å gjennom partinavnet implisitt hevde at den egne posisjonen også samtidig er kristent blir problematisk. KrFU har tydeligvis forstått det poenget jeg innleder med: KrFU-leder Daniel Bjølseth Nordby i Hedmark er nemlig ateist.

"KrF" og "DnK": Etiketter med påstander som ikke samsvarer med innholdet?

De fleste kristne kjenner seg for det første tydelig nok hjemme i andre partier, tallene taler for seg: Kun rundt 4% av velgerne i landet støtter nemlig KrF. Det finnes selvsagt kristne i alle partier, fra Rødt til Demokratene. Og videre kan naturligvis ikke den ene politiske løsningen med bestemthet hevdes å være mer kristen enn de andre foreslåtte.

Man kan for all del engasjere seg politisk i lys av sin Kristuserfaring og tro, og det er utelukkende positivt. Men å gjennom partinavnet implisitt hevde at den egne posisjonen også samtidig er kristent blir problematisk. KrFU har tydeligvis forstått det poenget jeg innleder med. KrFU-leder Daniel Bjølseth Nordby i Hedmark er nemlig ateist. Ref  NRK.

Videre: Det viser seg for øvrig at ca 37% av befolkningen i Norge tror på Gud… eller en gud. Ref. (også her) NRK. Undersøkelsen sier nemlig intet om at det spesielt er Den Norske Kirkes gudsbilde respondentene her har i tankene ved besvarelsen. Det kan m.a.o. være fra alle kirkesamfunn, islam, mosaisk tro, new ageretninger, osv, osv. Tragikomisk nok er like vel (!) 71 % av befolkningen medlemmer av Den norske kirke ved utgangen av 2017. Ref. kirken.no. Dvs at minst halvparten av medlemmene i DnK ikke tror på den Gud som kirken bygger sin identitet på.

Det viser seg nemlig at minst 15% av kirkens medlemmer tror på reinkarnasjon og karma; dvs de deler ikke DnKs trosbekjennelse og gudsforestilling. Ref. Aftenposten. Så kan man undre seg over hvor DnKs sanne og reelle identitet egentlig ligger og begrunnes? Det bilde og de forestillinger om egen posisjon som DnKs ledelse skyver foran seg i debatter og under krav om støtte har altså ikke røtter i virkeligheten. DnKs trosbekjennelse er nemlig reellt sett ikke basis i denne kirken: Eneste fellesnevner hos kirken medlemmer er visst det svevende, substansløse og sosialkulturelle begrepet "folkekirke" som alle så fyller med betydning  etter eget behov. Her er subjektiviteten øverste autoritet.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Fordekt rasisme
2 minutter siden / 343 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
7 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
12 minutter siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
22 minutter siden / 7946 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
30 minutter siden / 482 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
33 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
36 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
39 minutter siden / 7946 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
44 minutter siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7946 visninger
Les flere