Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Det er selvsagt ikke feil som troende å engasjere seg politisk; snarere er det en naturlig konsekvens av den fordring som nåden potenserer. Det er også her mulighetene ligger qua Guds medarbeidere.

Som kirke har vi et ansvar i verden; et sosialt medansvar i samfunnet. Kristus er Herre både i kirken og i verden og det får konsekvenser. Jesus og urkirkens disipler viste ikke bare individuell oppmerksomhet og omsorg; de talte også makthavere imot. Diakoni og politikk glir ofte inn i hverandre.

Troende bør engasjere seg aktivt også i politikk og i samfunnsspørsmål. Gjør man ikke det, så later man som om Kristus kun er Herre inne i kirken og ikke i samfunnet som sådan: og det er praktisk ateisme. Det betyr ikke at kirken skal styre staten: Jesus ville nettopp ikke tre inn i maktrollen og gripe verdslig makt da folk kom for å gjøre Ham til konge. Men vi skal som troende involvere oss i samfunnet slik også Jesus og disiplene gjorde det. De holdt ikke troen privat, men som jordens salt og verdens lys deltok de midt i samfunnet og ga uttrykk for standpunkter som til tider talte makten midt imot; og de ble derfor ikke sjeldent betraktet som politiske fiender.

Nåde for alle

I evangeliene skiller Bergprekenen seg noe ut; den er navet for hvordan alt annet skal forstås. Jesus understreker at kjærligheten og nåden gjelder enhver; uansett tid og sted. Han sier også at det eneste som fordres er at vi åpner oss, legger vår vanepersepsjon og vanetenkning til side, trer frem og legger våre liv i Hans hender. Tilliten innebærer motet til å miste kontrollen en stund. Som Kierkegaard skrev, så må man kaste seg ut på de 70 000 favners dyp uten sikkerhet; kun på Guds nåde. Mottagelsen av nåden blir en befrielse som gir tilgang på ressurser som potenserer et rikt og utviklende liv med medmennesker på den jord som er oss gitt. Uten at det betyr at vi ikke erfarer uvakre dager og slit. Fordi også dette er en del av livet: Man kan vel ikke lese spesielt mye i bibelen før man får bekreftet det?

Men ofte ser vi uten å se, og hører uten å lytte. Mennesket vil ha frihet og ansvar; dog er ikke alle villige til å betale prisen: Fristelsen til en funksjonalisering av Gud følger alltid med der livet ikke henger på grep; teologien blir så en buffer mellom mennesket og virkeligheten. Mennesket vil altså ha friheten, men på den annen side ikke alltid ansvaret viser det seg; hverken for egen skjebne eller herverk på skaperverket. Man forventer heller kompenserende at Gud «griper inn» der man selv står som ansvarlig. Som det står i Ordspråkene 19:3. «Egen dumhet fører mennesket til fall, men hjertet raser mot Herren.»

Ufortjent gave

Guds nåde er en gave som man får ufortjent. Men gaven innebærer en medfølgende fordring gjennom sitt bydende «reis deg stå opp og gå!»: Det er der ute i det åpne landskapet vi finner oss selv; i møte med vår neste - på godt som på vondt. Fortidens ruiner gir ingen beskyttelse. Vi finner sporene til oss selv i det vi speiler oss i Kristus; det handler om resonans. Om vi virkelig fatter hva gaven faktisk innebærer for oss hva gjelder befrielse, vekst og potensialer, så vil kjærlighetens frukter komme av seg selv; dette er Jesu glade budskap. Vår neste bør så også få samme muligheter; for vi har alle samme Fader. Erkjenner vi at vi har samme Fader, så er vi alle en søskenflokk - og ansvaret for våre søstre, brødre og vårt hjem jorden er med ett klargjort i samme åndedrett som vi undrende og modig reiser oss.

Jesus oppfant verken kjærligheten, tilgivelsen eller nestekjærligheten da Han kom: Derimot vektla Han dette på en ny og sterkere måte - ikke minst gjennom å påpeke at for intet er det mottatt og for intet skal det gis videre -uten det minste blikk på hvem man gir til. Gud selv ofret seg altså for oss; sågar før vi hadde den minste tanke på å omvende oss. Dette underet og disse gavene må vi selv forvalte og viderebringe i form av tanker og gjerninger; vi skal kjennes på fruktene: Ikke på om vi er ortodokse eller ikke. For å parafrasere Hans Børli: Bibelfordypelse er en bra ting – bare du da ikke får bokstaver i hjertets øyne. Jesus viser eksplisitt at om en tolkning av budene står i strid med det å hjelpe og redde et menneskeliv, så må budet vike.

Kjærlighet til den fremmede

Hjelpen til de nødstilte, lidende og svake, til den skjøre jorden vi befinner oss på, vil også samtidig måtte innebære en klar skepsis og kritisk holdning mot egoisme, maktmisbruk, og utnyttelse. Vi fordres bestemt til aktiv kjærlighet til den fremmede, til solidaritet med de utstøtte og minoriteter, og ikke minst bevissthet om vårt ansvar for naturen som er gitt oss av Herren selv. Frans av Asissi målbar og demonstrerte en naturfromhet som maner til ettertanke og handling også i vår tid. Kristus mener at vi er kapable til å forvalte gavene. Nestekjærligheten og forvaltningsansvaret for skaperverket er sammenvevet; nettopp fordi vi lever i et felleskap vi aldri kan fornekte, som også er grunnleggende betinget av naturens goder. Dette er sammenvevede forutsetninger for vårt og våre barns eksistensgrunnlag. Vår kjærlighet, solidaritet og omtanke inkluderer for øvrig også kommende slekter.

Det største budet er å elske sin neste som seg selv. Best oversatt betyr budet at man skal elske sin neste fordi vedkommende er akkurat som oss selv: En ønsket og villet Guds skapning med de samme grunnleggende behov og rettigheter som oss selv. Lignelsen om den barmhjertige samaritan anskueliggjør det tydelig: Det var verken rett tro eller rett gruppetilhørighet som er kriteriene og poenget her. Men selve det å se og så handle i tråd med nådens gave og det ansvaret som Kristus her fastslår som universelt gitt. Vår neste er m.a.o alltid den som rammes av våre holdninger, valg og likegyldighet.

Det er selvsagt ikke feil som troende å engasjere seg politisk; snarere er det en naturlig konsekvens av nåden. Her i vår nye frihet skal vi reise oss opp og gå ut for å delta; rekke en hånd ut mot våre medmennesker og aktivt bidra for hverandre og for jorden. Og det er ikke en alenehandling. Vi fordres til å ta nye valg, bryte grenser og gjøre en forskjell.

Gå til innlegget

Den selvgode moralismen

Publisert 17 dager siden

Det kan ikke sies for ofte: Om man selv ikke går i takt med de verdier en hevder å identifisere seg med, så har man annullert enhver rett tl å kritisere andre. Det man faktisk gjør har nok en tendens til å overdøve det man sier: Og det er det vi gjør som overbeviser folk flest.

Når elendigheten man forakter finnes i eget indre, så synes den ikke. Men vi skal altså ikke forakte vår neste slik vi forakter oss selv:

Kommentarfeltene i Resett er virkelig et begredelig kapittel: Etisk sett, så er det vel få mediale møteplasser som til de grader anskueliggjør de mørkeste og mest primitive uttrykksformer som her i denne nettavisen. Personangrep, uthenginger, ekstreme ensidigheter uten syn og sans for nyanser; sarkasmer, ironi og spissformuleringer: En adferd som får et fuktig, dionysisk og høyrøstet russetreff en sen lørdag kveld til å virke som en ettertenksomhetens, humanitetens og dybdetenkningens dialogfremmende friske oase. 

I varierende grad selvsagt, men tendensen er tydelig: Resett stiller seg helt klart i en posisjon hvor de i medmenneskelighetens- den gode etikks- og demokratiets navn må akseptere å motta tydelig kritikk. Den er berettiget. Kommentarfeltene river ned den smule troverdighet og seriøsitet som Resett gjerne ønsker.

Usaklig motpol

Dog er det pussig å se kommentarfeltene på Facebook til flere av Resetts kritikere; heller ikke her er det refleksjon, analyse og dannelse som preger flere av innspillene: Enkelte politikeres og andre kjente mediefolks kommentarfelt ser ut til å være ditto mørke ekkokamre preget av de sterkeste spissformuleringer, sarkasmer, ironi, dirty personangrep og demonisering av meningsmotstandere. Mest tydelig når f.eks. Sylvi Listhaug er tema. Men også ellers. Det går på politiske sym- og antipatier. At Listhaug fortjener kritikk, er én ting. Og kritikk er også helt greit og til tider nødvendig i enhver god diskurs. Noe annet er det massive, primitive og ensporede kjør Listhaug utsettes for fra enkelte. Altså nettopp av kritikerne av Resetts søpleytringer i kommentarfeltene der. Refleksjon, argumentasjon, drøftelser og saklighet er til tider like fraværende her i de egne kanalene. De etiske, humane prinsipper og referanser, som med rette benyttes i kritikken av Resetts kommentarfelt, er plutselig glemt. Det som før var kritikkverdig i retorikken er altså brått helt greit: 

Det er altså legitimt å uttrykke seg negativt og destruktivt like vel (!). Bare målet man skal ramme «fortjener det». Hvilket fører til at medmenneskelighet og humanisme blir å anse som situasjonsbetingede verdier som hentes frem ad hoc, og tydelig nok mer som sosiale markører og hendig verktøy i retorikken. Altså ganske enkelt moralsk farvede overflatefenomener; mer som pyntegjenstander som trekkes frem ved behov. 

Kollektive krefter

Det er m.a.o. sym- og antipatien som er de avgjørende instanser forut for konklusjon og ytring for den enkelte. ikke samvirkningen av tenkning, følelser, aktiv lytting og medmenneskelighet -og dermed går man igjen glipp av muligheten til ettertanke, sunn selvevaluering underveis, dialog og vekst. Og NB: De ikke gjennomskuede sympatiene og antipatiene som impregnerer virkelighetsbildet er som sterkt farvede brilleglass; de forvrenger virkeligheten. Og dermed kan man tråkke farlig feil. Flere er grovt rammet av kollektive krefter som i takt og unison enighet har veltet frem her. M.a.o. er sympatier og antipatier enhver sosial utviklings største fiender. 

 Og jeg som naivt nok trodde at det var Resetts sitt kommentarfelts sterke preg av alt for enkle, spissformulerte uttrykksmåter og retoriske skitne metoder som var målet for kritikken? Og en slik kritikk er da også like berettiget som nødvendig. Men enkelte ser visst ut til å tro at det er det politiske fortegnet foran parantesen med den spisse og ensporede retoriske skittkastingen og elendigheten som avgjør om innholdet er positivt eller ikke. 

Overdøvende handlinger

Dette står til stryk. Når man opptrer så og si på samme måte selv i "egne" sammenhenger og ekkokamre, så annullerer man sin etiske rett til å være moralsk forurettet mot f.eks. Resetts kommentarfelt.

Det kan ikke sies for ofte: Om man selv ikke går i takt med de verdier en hevder å identifisere seg med, så har man annullert enhver rett til å kritisere andre. Det man faktisk gjør har nok en tendens til å overdøve det man sier: Og det er det vi gjør som overbeviser folk flest.

Gå til innlegget

Biskop Byfuglien ble intervjuet på TV2 om påskefeiringen. Men det ble heller tynt og delvist. Når man i kirken, nettopp i påsken (!), ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.

Biskop Helga Byfuglien ble altså ved inngangen til påsken intervjuet av TV2-Nyhetene om påskehøytiden. Hennes svar om kristen tro handlet om å feire det gode, at det gode overvant og overvinner det onde. Ikke minst vist gjennom Kristi død og oppstandelse. Og dessverre, så lot TV2-journalisten denne delsannheten ligge ukommentert. Nettopp her burde dog biskopen ha møtt våken kritisk respons fra nettopp en engasjert og våken nyhetsjournalist som så satte svarene inn i en relevant og aktuell sammenheng: Titusener av seere lyttet. Det er nemlig nettopp HER i levd liv, livsvirkeligheten, vi alle befinner oss. Om aktualiseringen ikke skjedde der i studio, så skjedde det like vel nå igjen; også få dager senere hos enhver: 

Vi er igjen for n´te gang vitner til terror og elendighet; ref. bombeangrepene på Sri Lanka, med hittil 290 døde og mengder av skadede. Videre vekker det assosiasjoner hos de fleste våkne og sosialt engasjerte: Langvarige voldsomme kriger, holocaust, terror, attentater, barn som ofre for dette samt psykisk og fysisk vold, maktmisbruk og faenskap, samt tsunamier, skred, jordskjelv, etc. med milliarder av ofre har preget verden... også i de nå snart 2 000 årene som hyllesten og dyrkingen av de gode verdiene har vært fremhevet av kirkene. 

Kristen tro generelt og påsken spesielt handler vel om mer enn å dyrke og feire gode verdier, det å være snille, omsorgsfulle og gode som alternativ til mørket og dødens krefter? Selv om dette også er enkelte av fruiktene? Har ikke kirkens teologer noe mer og reellt å tilby det engasjerte medmennesket, så har de sviktet sitt oppdrag qua Jesu Kristi kirkes hyrder. 

Om man velger å se bort og heller lettbent og livsfjernt argumenterer for «Guds vise styrelse» når dette temaet nevnes, så beveger man seg på papirtynn og skjør is. Om slike lidelser synes små under den store EVIGHETENS synsvinkel, eller i det samme trosperspektiv er å se som «beklagelige og uforståelige tragedier» uten sammenheng i liv og tro, så maler man seg inn i et hjørne hvor man ber folk om å kople ut både tenkning, etiske føringer og den omsorgsfulle medmenneskelighet det ellers vises til. Hvilket er å be dem overgi det Gudegitte og selvfølgelige i livet.

Disse positive menneskelige kvalitetene, gaver gitt av Gud som da ER disse kvaliteter og mere til, finnes mer eller mindre aktivt hos enhver av Hans skapninger... uansett tro og livssyn. Men all historie viser at vi langt på vei ikke evner å forvalte disse gavene; heller ikke gjennom historien og oss som bekjenner den kristne tro: Også den kristne kirken har gjennom historien vært preget av krig, vold og elendighet og dét i Guds navn. Desto verre blir det når noen kristne hevder at Gud faktisk aktivt (!) bruker krig, terror, vold og lidelser som politiske virkemidler til fordel for den ene eller andre konkrete formålet. Jfr de mest ekstreme kristensionistene, jødiske og muslimske grupper. Gud er f.eks. så opptatt av landområder at her blir alle andre prioriteringer annullert: Sågar er Gud høyeste skapning mennesket, dets sjel og ånd, en sekundær verdi her til fordel for geografiske prioriteringer. 

Å velge å vise grusomme lidelser over til skuffen for evighetens perspektiver - som mennesket jo ikke kan ha oversikt over - og heller vektlegge det gode som alternativ, er ikke akkurat et signal om at man for det første våger å se den skremmende virkeligheten i hvitøyet -og for det andre at man ta den kristne tro på helt alvor. De fleste vet allerede hva som er det ondes alternativ; det er derfor man reagerer i utgangspunktet. Velger man altså dog å rasjonalisere og heller peke fravendt på det gode, slik flere teologer gjør, så sier man ikke bare et farvel til vår tenkning og forstandsevner (som altså er gaver gitt av Gud), men også til troens kjerneinnhold. En tro som handler om langt mer enn å vektlegge kos, idyll og det å dyrke det gode for alle dem som befinner seg på trygg avstand fra alle likbålene og terroren. Her i stanken fra det ondes virke blir det altså fristende å heller trekke seg bort og isolere seg i egne lukkede og trygge sosiale rom hvor alle stygge påminnelser holdes utenfor ved hjelp av tynn teologisk forsvarsretorikk, hygge og kos, stemningsdyrking og rasjonaliserende bibelbruk. Velger man dette, så er det ikke lenger den kristne troen man representerer, men noen av dens mulige funksjoner. Vel og merke akkurat der de kan pleies. Man åpner altså derfor kirkedøren for å tro på det meste bare det er godt og man iklér det man gjør noen velvalgte begreper fra den kristne troens verden.

Men på ett nivå passerer man dog en terskel hvor all lidelse og elendighet som guddommelig pedagogisk grep glir over til rå ondskap og likegyldighet; og det i aller verste betydning. Enhver pedagog vet at det å danne og oppdra det voksende mennesket ved hjelp av tukt, skremmende hentydninger, trusler og vold fullstendig annullerer det man mener å skulle gjøre qua elskende "jordmor" og medmenneske. Man får i tilfelle kuede og tilskårne produkter; mennesker som preges av ufrihet og engstelighet og som igjen gjør andre man omvender til dårligere utgaver av dem selv; noe som ikke akkurat hjelper noen?  Apropos: Mennesket er antagelig ikke bedre pedagog og mer positivt menneskelig og omsorgsbevisst enn Han som selv både skapte og ble mennesket? 

Dostojevskij forteller om Ivan Karamasov at han velger å gi tilbake «billetten» gitt gjennom kirken; han aksepterer ikke argumentene ang, det onde at mennesket er selvstendig, fritt og ansvarlig: ALL (!) historie viser nemlig at mennesket verken er gaven moden eller verdig. Gud skapte altså først mennesket, for deretter å gi det et ansvar det ikke evner å bære. Gaven fikk mildt sagt en enorm pris, ikke minst for andre enn en selv: 

Ergo står vi vel igjen med Guds ansvar her? Og et side-apropos: Det er ikke blasfemi å vise frustrasjon i troen, i dyp fortvilelse og smerte skjelle ut Gud og være oppgitt her. Det er nettopp ærlige og rene uttrykk for de gode Gudegitte gaver man forvalter. Om noen, så vet i hvert fall Gud om at vi også bærer slike emosjoner? Å late som ingen ting og skjule dem blir tåpelig. Og skadelig på sikt. Det er først når man slipper trollene frem at de sprekker i sollyset.

Historien viser altså eksplisitt og entydig at mennesket ikke evner å forvalte sitt Gudeskapte liv med friheten og ansvaret som sentral byrde. Prisen for gaven blir alt for høy. Like vel må det bære sitt moralske ansvar. Hvilket uansett er en byrde over ævne om man ser menneskets vei gjennom århunderer på århundrer, osv. Og for øvrig spør Dostojevskijs figur Ivan Karamasov: Hva skal da det lidende og ihjelptrampede barn, de sultende og alle elendighetens ofre med frihet? At Gud finnes hos de lidende er ikke nødvendigvis verken en trøst eller akseptabel forklaring som verken gir mening eller livslyst… Ergo kan slik argumentasjon virke som sedative virkemidler for alle de som ennå ikke er hardt nok rammet?

De fleste bør vel være enige om at når man ser med et historisk retrospektivt og aktuelt blikk, så ville jordkloden i hvert fall ha vært et noe (!) bedre sted uten de aller fleste og verste katastrofene, både på det personlige som det kollektive plan? Og dette ville muligens ha virket som et langt bedre pedagogiske grep fra den elskende Gud enn bruk av (eller akseptering av) lidelser, krig, terror og vold? 

Man bør altså som troende våge å stille de ubehagelig spørsmålene og ikke være tilfreds med den førsteskansen av ferdigtygde lettbente substansløse svar man møter. Enkelte hevder at man f.eks. må ha mørket for å se lyset, at det er først i mørket man ser stjernene… osv. Men dette er eksempler på tomme klisjeer og vendinger som bare virker krenkende; som respektløse overmalinger og bagatelliserende for den som lider og ennå tenker. Hvilket innebærer at man trekker seg: Av semantiske grunner kaller noen seg så ikke lenger for "kristen".

Og selvsagt: Lidelser kan gi positive frukter. Men KUN om man våger å begi seg på den vanskelige og utfordrende veien gjennom den. Og man har ressurser og en konstekst hvor dette er mulig. Ikke alle HAR det. Og det kan uansett være en ensom vei når kirkens representanter ikke våger å møte lidelsen, men behendig skifter tema til det gode og lyse i tilværelsen. Om de ikke våger eller evner å møte det mørke i seg selv som er det den lidende sitter fast i, så har de nok intet å gi qua kirkens representanter. I de tilfeller dette skjer, så er vi vitner til en grunnfalsk åndelighet. Når slikt som dette er svarene, så er frukterne man som deltagende høster fremmedgjøring og distanse: Både til liv og tro. Når man i kirken ikke lenger snakker troverdig om menneskelivet i all dets velde, så er man på avveier som Kristi hyrder. Kommer ikke menneskets levde liv til orde nettopp i kirkelige sammenhenger, så er heller ikke kirken nærværende i livet: Troen og livet holdes ikke lenger sammen. Man skal altså faktisk kjenne at kirken og livsvirkeligheten er virvlet inn i hverandre. Fordi kirken er oss alle i vår livsvirkelighet.


Så biskop Helga Byfuglien m.fl.: Utfordringen er gitt. Hva svarer du og dine kolleger?

Gå til innlegget

Vår bror Judas

Publisert rundt 1 måned siden

Den dypt troende har innsett at Jesus skulle bli den største forbryter, horebukk, gudsbespotter og tempelskjender som noen gang har eksistert.

Dessverre, så har Judas blitt både skyteskive og lynavleder for kristne i hundrevis av år. Hans navn har vært ensbetydende med å være selveste forræderen per se; han var den som svek Herren selv og falt samtidig sine egne i ryggen. Men dette er en radikal feiltolkning og grov dømming av medmennesket Judas som bryter med både NTs tekster og Kristi evangelium. 

Først: Det Judas gjorde var å oppfylle sin rolle i Guds store plan for mennesket. Slik ble Jesu oppgave fullendet. Ifølge kristen tro, så hadde det ikke vært mulig å bli frelst uten henrettelsen av Jesus på korset. Judas var altså kun ett av mange redskap for Gud selv. Det var for øvrig Jesus, som ikke trengte noen bevitnelser fra andre, som inkluderte Judas i disippelflokken og lot ham bli der hele veien frem. 

Og for det andre: Judas hadde altså ansvaret for pengene disiplene samlet inn og rådet over. De hadde sannsynligvis ingen formue der i kassen, slik at Judas måtte disponere pengene under ansvar også med tanke på de sultne ellers? Jeg minner om at Jesus gjorde spiseunderet kun to ganger; resten av tiden, og alle andre steder, måtte enhver sørge for å skaffe sitt og familiens brød på vanlig måte. Flere ved hjelp av tigging. Om man ser i Matteus, Markus og Lukas, så leser vi om salvingen av Jesus i Betania. Flere av de tilstedeværende reagerte på hendelsen med tanke på de svakeste, slik også høyst sannsynlig vi også ville ha gjort: «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for? Salven kunne jo vært solgt for mer enn tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige!» Han som hadde ansvar for pengene og fordelingen av dem ble nok mest opprørt over det flere oppfattet som misbruk av ressurser: Han resignerte derfor, og gikk. 

Vi ser av NT at absolutt ingen (!) av disiplene, som var samtidig med Judas, forsto det minste av hvem Jesus faktisk var og er. Dette gikk kun gradvis opp for disiplene en tid etter Jesu oppstandelse; og da som konsekvenser av et visst repetisjonskurs av skriftene samt egne og  andres sporadiske erfaringer. Men noen teologer mener visst at Judas hadde en innsikt som ingen andre da han ga opp Jesus og det prosjekt som flere mente var i gang. Og at Judas som den eneste adekvat innsiktsfulle på dette tidlige tidspunktet bevisst og med vitende vilje forrådte selveste Guds sønn?

Nå sier Jesus riktig nok: «Ve det mennesket som forråder Menneskesønnen! Det hadde vært bedre for det mennesket om det aldri var født.» Men slik jeg ser det, så var ikke det med tanke på Judas´dypere skjebne der og da «qua sviker av Guds sønn». Men med tanke på veien videre og ikke minst på den grove stempling og demonisering Judas ville bli utsatt for i all fremtid. Av kristne medsøsken... 

I Jesu siste måltid, så betalte Han disiplenes og alle våre skyldnere gjennom nattverdsbrødet. Her overbød han for all tid enhver tenkelig skyld og myntenhet. Og den «mynten» har langt, langt, større verdi enn de skarve tretti sølvpenger som Judas fikk: Nattverdsbrødet, som i noen kirker er formet som nettopp en mynt, dekket Judas gjeld mer enn nok. Og ville Jesus virkelig anklage og dømme Judas for en dyp Guddommelig sannhet som kun Jesus alene visste på det tidspunktet? 

Da Jesus hang på korset, så ber Han Gud om at de som spikrer Ham opp og håner Ham skal bli tilgitt; for «de vet ikke hva de gjør». Den bønnen gjelder selvsagt også Judas og den andre bitre opprøreren som hang ved siden av Jesus. Som det gjelder deg og meg. Vår bønn er at vi alle blir møtt med den samme nåde, alle oss som ikke alltid vet hva vi gjør. Etter døden blir jeg ikke det minste overrasket av å møte Judas, skjøger, kriminelle, m.fl der. Ei heller å møte homoseksuelle, for all del. Men desto mer av at jeg faktisk kom så langt selv like vel; til tross for alle mine bevisste og ubevisste feilsteg og svik, uriktig bruk av bibelske tekster og maktmisbruk, foretatt i all bedrevitende selviskhet og likegyldighet. 

Den dypt troende har innsett at Jesus skulle bli den største forbryter, horebukk, gudsbespotter og tempelskjender som noen gang har eksistert. Gud sendte nemlig Jesus til jorden og la ALLE syndene på Ham med meldingen: DU er synderen som spiste eplet i paradis, du er forfølgeren Paulus, du er fornekteren Peter, du er horebukken David, du er de korstfestede opprørerne, du er Judas... og du er Pål Georg. Du Jesus er den som har begått all verdens synd. Gud tar det hele på seg selv. 


Slik elsker Gud verden.



Gå til innlegget

Når demokratiet og friheten angripes

Publisert 2 måneder siden

Nok en gang angripes Tor Míkkel Wara sitt hjem. Og NB: Spesielt der det har en pris er det vesentlig at man illustrerer at ens egen verdibank og idealer ikke bare er substansløse tomme ord og keiserklær: Det finnes nemlig ikke mer solidaritet og medmenneskelighet enn det som realiseres. Man reiser seg ikke for å forsvare et medmenneskes meninger og ytringer, men dets og familiens rett til å leve i fred i demokratiet. Dvs det er samtidig de mest sentrale demokratiske verdiene som her markeres og forsvares.

Ordet "politikk" betyr egentlig "statskunst". Men det som vi er vitner til ser en og annen gang mer ut som stammekrig. Det er direkte ille og selvsagt bekymringsfullt å registrere den manglende evnen til å skjønne at grov sanksjonering, taus utfrysing, boikott, stygg mobbing, trusler, trakasseringer, herverk og brannattentater er uttrykk for direkte antidemokratiske holdninger og krefter. Det minner om andre brunere tider hvor ekstreme grupper tok makten i egen hånd og i selvtekt angrep det som ble regnet som samfunnsmessige utskudd. Og hvor passive flertallet i samfunnet ellers tiet og så bort. Likegyldigheten fikk som kjent voldsomme konsekvenser. Det er nok ikke det politiske fortegnet som avgjør om noe er galt eller ikke.

Det som skjer gir klare signaler om at åpen debatt, kritisk og alternativ tenkning med ditto ytringer ikke er ønsket i det hele tatt. Dette rammer faktisk selve fundamentet for et åpent og fritt samfunn. Så får kanskje noen betenke at årelang mobbing og trakassering i sosiale medier m.m. kan få alvorlige konsekvenser. Det er nemlig ikke alle som kun ser slike ytringer som spissformuleringer, retorikk og polemikk.

I demokratitet er det den åpne og frie debatt som gjelder og den skal selvsagt praktiseres slik at uenigheter og motstand kommer til syne. Det vi krever i en debatt er altså reelle argumenter; dvs få presentert hvilke grunner som fører til at en gitt politikk er nyttig og riktig, eller ikke. Men dette er det den enkelte velger og mediebruker som skal avgjøre. Selv. Helt uten at journalister og andre bruker sin posisjon til å fremme egne sympatier og antipatier i en sak. Men den offentlige debatten kan ikke alltid sies å være plagsomt preget av det som kalles "argumentasjonsdemokratiet".

I totalitære regimer er det å hindre og lamme ytringer og debatt et vesentlig virkemiddel: Ikke minst det å angripe politiske motstandere og deres familie fysisk og psykisk. Demokratiet, ytringsfriheten og den åpne debatten er ikke noe man HAR. Det er noe vi skaper og beskytter hver eneste dag. Folk, spesielt politiske motstandere, burde kanskje etablere en ring av solidaritet rundt Tor Mikkel Waras familie og hus?

Å beskytte og respektere medmennesker og deres familie er selvsagt noe ganske annet enn å bejae alle deres meninger. Det finnes ikke mer solidaritet og medmenneskelighet enn det som realiseres: Og akkurat der det har en pris er det vesentlig at man illustrerer at ens egen verdibank og idealer ikke bare er substansløse tomme ord og keiserklær.

Vi skal huske på at demokratiet ikke i seg selv er en garanti for at friheten har gode kår. Spesielt hvis frihet og demokrati blir tatt for gitt og selvfølgelig. Det liberale demokrati er hverken fullkomment eller løsningen på alle utfordringer og problemer. Men vi skal dog erindre at det åpne demokratiske samfunnet med åpen debatt og dialog over tid har gitt mer fred, frihet og fremgang enn alternativene. Demokratiet er som en muskel: 

Det blir sterkere når vi bruker det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere