Pål Georg Nyhagen

Alder: 60
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Den gode og kloke broder, Per Fugelli er død

Publisert 7 dager siden - 326 visninger

Så har det skjedd, det vi alle ventet: Per Fugelli døde i dag. Det er med takknemlighet jeg ser tilbake på det han ga underveis da han gikk her blant oss andre snublende pilegrimmer. Måtte vi andre bruke hans gaver slik at vi deler, gir videre, av hans goder. Som Askeladden hjalp han, og tok imot, fra alle de han møtte underveis;. Så er det vår oppgave å gjøre det samme på vår vakt og vei.

 

Jeg viser til hans hilsen her i Aftenposten, "God vakt".

Gå til innlegget

Våre brødre Judas og Barabbas, og veien videre

Publisert 15 dager siden - 173 visninger

Ordet "essay" betyr "forsøk". Og et essay er som kjent en tekst som stiller noen spørsmål ved kjente forestillinger. Her kommer så et forsøk, som jeg sikkert vil justere om en tid. Fordi jeg er levende: Er man levende, så er man jo også nødvendigvis som alt annet levende i utvikling.

 

Barabbas var en aktiv opprører; han deltok i lokale opprør mot den romerske okkupasjonsmakten. Ikke en «røver» slik noen kristne teologer ser ut til å tro. Han deltok i opprør og attentater mot okkupasjonsmakten; dvs regelrett geriljavirksomhet slik vi kaller det i dag. Slike lokale opprør hadde pågått lenge, og pågikk i det små hele tiden. Korstfestelse var derfor for romerne en avskrekkende synlig voldsom straff i preventiv øyemed; beregnet kun for opprørere, fiender av keiseren og drap på romerske borgere. 

Og hva gjelder PIlatus´tale forut for korsfestelsen: De tilstedeværende som valgte Barabbas fremfor Jesus anså etter hvert Jesus` metoder som alt for passive, milde, ettergivende og irrelevante. Og andre var bare manipulert dit av Saduseere som ville beskytte sine maktinteresser og status. Det var dog ikke jødene, det israelske folket per se, som valgte Barabbas, men nettopp de mest høyrøstede av de konkrete tilstedeværende på plassen foran Pilatus. Det var det som alltid skjer der makten blir truet: Intriger, herskertekniske grep og falske påstander mobiliseres for å beholde makt og status for visse ledere. Den som har vært der på plassen i vår tid vet at det knapt er plass for 50 - 80 mennesker der. Det som eventuelt hevdes om det som ble ropt og gjort, eventuelt ikke gjort, fra denne gruppen gjelder derfor selvsagt akkurat dem der og da. Ikke jødene per se.  

Og hva gjelder de jøder som bevisst tok avstand fra Jesu virke: Minnet av flere Messiaspretendenter som ble ansett som Guds representanter, f.eks. opprøreren og frigjøreren Maccabeus (død 160 f.Kr) hadde lenge dannet norm for hvordan den kommende og forventede Messias skulle være og virke. Den Messias jødene ventet på, og venter på ennå, er ikke Guds sønn - slik kristne ser det. Men et vanlig menneske som i Guds ånd og kraft endelig re-etablerer Israels rike ved hjelp av politikk, og med våpen om det så er nødvendig. Messias´ komme skulle og skal faktisk resultere i total jordisk fred, harmoni og glede for Israel og hedningefolkene. Det var dog ikke akkurat dét som preget Israel da Jesus gikk der under okkupasjonen av romerne? Ikke den gang, ikke senere og ikke i dag. For jødene er derfor nettopp dette ett av flere sterke indisier på at Jesus ikke kan være Messias. Videre mente mange jøder at både tilgivelse og nåde allerede var godt ivaretatt gjennom den mosaiske troen, så her kom ikke Jesus med noe eksepsjonelt nytt. Jfr f.eks Yom Kippur. Jødene har heller aldri konsekvent benyttet begrepet "loven", men "læren". Noe som aldri ser ut til å gå opp for en rekke kristne. Man kan mistenke at dette er i legitimerende teologpolemisk øyemed.

Jesus forkynte altså et helt annet evangelium enn mange forventet; hvor man f.eks. skal elske sine fiender, vende det andre kinnet til, etc. Jesus fremhevet videre en representant fra okkupasjonsmakten (!), nemlig en romersk centurion , som det ypperste eksempel på tro i Israel, og sa: «Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der de gråter og skjærer tenner.» Dette var som å fremheve en tysk offiser under krigen her i landet, og hevde at de som bor i landet skal kastes ut i mørket (!). Jesu budskap var altså eksplosivt, men han ble misforstått av flere; og meget ble mer og mer frustrerende for noen. Dog var det mange jøder som fulgte Ham; ikke minst vanlige jøder, men også saduseere og fariseere. 

Jesus svarte altså ikke til de Messiasforventninger mange bar. Og den ivrige Judas` tvil og frustrasjoner var økende under veis. Han resignerte så fullstendig da Jesus ved en anledning snakket om åndelige forhold etc når en kvinne salvet Ham raust med en ekstremt dyr (!) Nardus-salve. Nardussalven som ble brukt her var importert fra India og det som ble brukt kostet en hel årslønn (!), dvs nok til å mate utallige fattige etc etc. Judas` blikk og fokus var som mange av de andres; hovedsaklig på de jordiske forholdene; og han  oppsøkte derfor romerne for å overgi Jesus: Judas ville slik krisemaksimere totalt og tvinge frem Jesu revolusjonære side for å sette igang den etterlengtede frigjøringsprosessen til den endelige fred som Messias skulle opprette. Husk at ingen forsto Jesus helt. Judas skal derfor måles ut fra det han og andre faktisk forsto og kunne forstå. Ikke ut fra våre etterpåkloke tårn.

Men Judas oppdaget først da det var for sent at han hadde misforstått Jesus hele veien… Men da var det også for sent. Fremfor å innse sin grove svikt, erkjenne nederlaget og bøye seg for Guds nåde og så reise seg på nytt, slik Peter gjorde etter svik på svik og alle sine fornektelser, så hang Judas seg. Men Jesus inderlige bønn på korset om hans fiender;  at Gud skal tilgi dem som ikke vet hva de gjør, gjelder nok også Judas... samt alle oss andre som ikke alltid vet hva vi gjør. 

Verden vil bedras. Også vi. De to tusen årene som har gått siden Jesus gikk på jorden har alltid vært sterkt preget av voldsomme kriger, hungerskatastrofer, pest, sykdommer, naturkatastrofer, urettferdighet og elendighet. Pascal skrev f.eks. på 1600-tallet at han var sikker på at Jesus skulle komme tilbake nå ganske så snart fordi det «aldri har vært så mye krig, pest og elendighet som nå». Og det har nok enhver generasjon sagt et eller annet sted i de snart 2 000 år som har gått. «De siste tidene» har m.a.o. allerede vært svært så skrekkelig nærværende for mengder av mennesker allerede. Og hver time vi lever er så en time nærmere den endelige avgjørelse.  

«Folket» valgte riktig nok feil, da de valgte Barabbas fremfor Jesus; sett ut fra vår etterpåkloke forståelse og bedreviten. Men de gjorde som oss: Valgte ut fra de premisser de inkluderte i sitt liv.  Og de, som mange andre, valgte det som ikke åpnet opp for at Gud alltid er annerledes og større enn både all betinget tenkning og forventninger strekker til for. Men som nevnt det er de konkrete tilstedeværendes egen skjebne vi primært først er vitner til under hendelsene. Ikke vår direkte, om enn metaforisk sådan ganske så umiddelbart: Gud brukte denne hendelsen helt eksplisitt som illustrasjon på Guds nådefulle kjærlighet til sin skapning og skaperverket. Barabbas og Judas var de første Kristus levde, døde og sto opp for.

Jesu korsfestelse og død ble derfor den arena hvor Gud demonstrerte sin grenseløse nådefulle kjærlighet til mennesket: Han demonstrerte at Gud er i sin verden, men Han er også noe mer og større enn den. Guds kjærlighetsfulle makt er alltid større: Han lot Jesus trosse døden og Han sto opp igjen. Nåde er selvovervinnelse. Forsoning er gjenforening. Slik viser Han for all verden at nettopp du og jeg kan gå veien i trygg forvissning om at Gud er med; også der mørket og kulden overmanner oss . 

Det er kun ett skritt fra Gud til deg. Og det skrittet er det Gud som tar - om du vil. Takker du nei, så er det slik du velger på benytte den gave friheten er. Om enn Gud erkjenner dette med en umålelig sorg. Han gir seg dog ikke, og står ved din dør ventende. Men Gud er dog ikke invaderende. Den som søker, vil finne. Den som banker på døren… vil det åpnes for. Altså forutsetter det først vilje til å bruke krefter og tid på å søke. En aktiv viljeshandling og prosess fra vår side; men dette forutsetter kanskje at vi er villige til å gi slipp i ny og ne, våge å ikke ha kontroll og pretendere å vite svarene på forhånd? Den som allerede VET hva som er sant har som kjent funnet frem og har intet å lære som ikke allerede bekrefter det han allerede mener å vite. Man blir så heller gående i en evig sirkelgange uten livgivende kontakt med annen tenkning. Men noe genuint nytt og utvidende betyr kanskje samtidig   et paradigmatisk smertelig skifte? De faktorer som vi allerede er trygge på, og har akseptert og godtatt som sant er mulugens korrekte, men kun under visse betingelser?

Dermed inviteres man til å begi seg ut i det åpne landskapet vi ennå ikke kjenner, eller en gang noen gang skal få helt iversikt over. Kartet vi har hatt kan vise seg å være ganske så utistrekkelig. Den som krever bekreftelse, bevis og kjenskap forut for erfaring bommer altså her ganske så radikalt. Det handler altså om "courage to be" som Tillich skrev.

 

"Säg till om jag stör, sa Han när han steg in,
-så går jag med detsamma.

-Du inte bara stör,
svarade jag,
-du rubbar hela min existens.


Välkommen."

 

(Eeva Kilpi)

Gå til innlegget

Islam for Norge!

Publisert 24 dager siden - 2245 visninger

De fleste religioner innebærer også virksomhet som har til formål å utbre egen tro.

Jeg har valgt denne noe spesielle og for mange provoserende tittelen for å få frem et poeng: Enhver troende muslim anser islam som det genuine uttrykk for Guds vilje med mennesket og verden. Derfor vil de, slik de opplever det, naturlig nok at så mange så mulig skal bli muslimer «før det er for sent». Noe annet ville vel for øvrig være temmelig inkonsistent og underlig om man anser egen overbevisning for sann og riktig?

Enten man liker det eller ikke, så finnes det ca 170 000 muslimer i Norge i dag - og de blir ikke færre; de har naturlig nok lite imot at fler og fler kommer til. Noe annet ville altså være temmelig absurd. Også muslimer lever i det norske samfunnet med oss andre; noe som medfører både rettigheter og forpliktelser for alle; hvilket også skal aksepteres av alle. (For god ordens skyld: Intet er her her sagt om de skrekkelige  metodene som har blitt- og blir benyttet av militante muslimer gjennom historien og i dag. Dette burde være mer enn velkjent. Spørsmålene om sammenhengen mellom metoder, virkemidler og tro bør dog aldri fortie.)

Også andre religioner nærer forståelig nok samme ideelle mål om at fler og fler skal gripe sannheten slik man selv ser den. Også kristne. Derfor, så pågår det f.eks. kristen misjonering blant muslimer og andre. Også til en viss grad i muslimske land. Man møter for øvrig mennesker i dag på langt flere måter enn bare via den fysiske tilstedeværelsen.

Her jeg bor kommer det f.eks. både aktivt oppsøkende Jehovas Vitner og mormonere på døren. Og det er for øvrig helt greit; de er alltid vennlige og dannede der de står med sitt budskap. Når de får høre at jeg er bekjennende og praktiserende katolikk, sågar med levende jødiske røtter, kan det nok hende at i hvert fall førstnevnte representanter rynker på nesen. Det er ikke mye håp for «min» kirke, nemlig. Og det skal heller ikke lang tid tid å se på Visjon Norge før jeg får høre samme dømmende leksen om skjøgen og dyret selv, nemlig DKK og paven. En muslim jeg har hatt kontakt med hevdet f.eks. under en diskusjon på vennligste appellerende måte at jeg ville gå fortapt om jeg ikke omvendte meg til islam. Og flere kristne sier det samme til ham, så vidt jeg forstår: Han og andre muslimer bør omvende seg før det er for sent. Siden jeg er rimelig trygg og tillitsfull i min tro, så gjør det meg mindre enn lite å høre slike prognoser om livet fra det ene og den andre holdet. Alle de nevnte trosretninger gjør det samme: De har oppdaget lyset. Men noen av representantene ender dessverre med å spre mørke. I det godes navn.

Ideen med dette innlegget er å påpeke at muslimer som ønsker at flest mulig skal bli muslimer er et ganske så naturlig og banalt poeng ut fra deres eget trosparadigme. Muslimer og andre som sier noe annet taler ikke sant. Det er i og for seg verken vondt eller slemt ment med denne ideelle målsettingen. Snarere tvert imot.

På samme måte som diverse kristne trosretninger ønsker at landet og verden blir kristent og da helst slik den troen deres egne kristne variant representerer. Også en rekke andre nære og fjerne trosretninger og livssyn vil selvfølgelig helst at flest mulig skal dele deres tro; det ligger i deres tros vesen. Da vil det være underlig å se på islam som unntak her. Koranen selv har for øvrig tekster som underbygger dette. Muslimene har nemlig ikke, som jødene, eksplisitt og høyrøstet tatt avstand fra aktiv misjon. Jøder bedriver ikke misjon for den mosaiske tro; det er en ikke-misjonerende religion. Jødene er helt klare på å respektere andres rett til å fritt velge sin tro. Jødene anser det faktisk ikke som noe mål at alle mennesker skal være jøder; selv om man har håp og ønsker om at alle uansett skal leve etter monoteistiske og etiske prinsipper. Derfor ser jøder det som negativt og bekymringsfullt når f.eks. kristne prøver å omvende jøder til kristendommen. Jødene tar bestemt avstand fra slik virksomhet. I likhet med flere kristne som tar avstand fra aktiv misjonering fra muslimer eller andre trossamfunn igjen.

De som i dag med blandede følelser hevder at muslimene vil at Norge skal bli et muslimsk land har jo derfor i og for seg rett. I prinsippet. Så gjenstår det da å akseptere at slik ER virkelighetens verden hva gjelder de fleste religioner og trosretninger.

Men det spørs vel på den annen side om det egentlig er noe å frykte i et ikke-muslimsk land som Norge. Mulig vi heller bør se på frykten og angsten selv som den største fienden? Som kristne er vi kalt til å ha tillit til Gud; samtidig som vi beholder hodet kaldt og hjertet varmt - vi bør ha plassert oss på fast grunn om vi har tatt til oss Kristus.

For mye naivitet og godtroenhet er dog ikke bare noe småkomisk i ny og ne, men kan i visse tilfeller bli direkte farlig. Og ut fra kristen tro: Alt som står sannheten i mot, skal dømmes sier det kristne budskapet. Det som reiser seg mot Gud vil falle. Sier altså Guds ord. Har man så tillit til dét som kristen? Det er vel dog uansett Guds bord hvordan dette så skal skje, vil jeg tro. Her bør vi ikke falle for fristelsen å gjøre som muslimske ekstremister å ta makten i egne hender på vegne av en luguber og absurd gudsforestilling og så behandle andre som mindreverdige og uverdige .

Jeg minner til slutt om at ordet «Allah» er det arabiske ordet for «Gud». Ordet «Allah» benyttes f.eks. både av arabisk talende kristne, jøder og bahaiere. Mange arabiske kristne bruker dog vendingen «Allāh al-ʼAb» - «Gud Fader» - for å skille fra det muslimske bruket av ordet for Gud. Det arabiske språket og islam er like vel så sammenknyttet at det blir mer enn vanskelig å se disse to sakene fra hverandre.

Og igjen: Så vet vi jo alle at de metoder som benyttes av visse militante jihadistgrupper og andre ekstreme islamister nettopp faller i den mørkeste og dypeste kategori av ondskapen selv. Eksemplene er dessverre legio. Men som de fleste bør innse, så finnes det ikke 1,6 milliarder muslimske terrorister. Dog bør muslimer våge å ha som daglig morgenmantra: Hva kommer det av at så mange ekstremister og terrorister finner legitimasjon for sin terror og elendighet i koranen? Ett nyttig tips til muslimene: Se på relasjonen til teksten mer enn koranteksten selv. Det er i relasjonen man finner frøene til vekst. Men... "Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka?" Motet til å slippe taket, og å være til i det åpne landskapet kan dog være en fordring over ævne. Da er det kanskje noe lettere å gripe til sverdet for både den ene og den andre?

Men dog helt til slutt her; med et hjertesukk fra en sliten, skrøpelig, begrenset, svaksynt og halt gammel pilegrim: Ser man f.eks. på de siste 2 000 årene, som preges av mengder av skrekkelige kriger, terror, pest, naturkatastrofer, holocaust, undertrykkelse og skrekkens elendighet, så ser det ut til at Gud har god tid. Som Dostojevskij påpekte, så begynner vel prisen å bli ganske høy. Vel...

Hineni (Hebrew: הִנֵּֽנִי ) «Here I am».

Gå til innlegget

I takt og utakt

Publisert rundt 1 måned siden - 488 visninger

Vi finner først oss selv i det vi finner Gud og vår neste. Kjærlighet er selvovervinnelse og selvforglemmelse. Nåde og forsoning er gjenforening.

Vi blir ikke frelst av gode gjerninger. Vi blir frelst TIL gode gjerninger:

Historisk og kontekstuelt sett kan man forstå hvorfor den gratis nåden og kjærligheten ble vektlagt så sterkt. Men etter noen hundre år har tidens tann endret både kirker, samfunn og den kontekst vi uttrykker oss i. Også teologisk. Det som var nødvendig og riktig å sterkt aksentuere i en tidligere og nå utgått kontekst kan bli direkte feil om man bringer det ureflektert og uendret inn i helt nye kontekster og aktuelle teologiske sammenhenger i en helt annen tid.

Flere lutheranere har fokusert så sterkt og ensidig på den gratis nåden, at fruktene av troen - nemlig det å handle i tråd med kjærligheten selv - nærmest har blitt sett på med mistenksomhet. Straks dette med å gjøre, og ikke bare høre, nevnes, så er det kun snakk om sekunder før en hever røsten og advarer mot «gjerningsrettferdighet», hvor på gamle teologiske antipatier og virkelighetsfjerne klisjeer manes frem. Dette fungerer dessverre ikke nødvendigvis verken oppklarende eller riktig rent trosmessig, men kan komme til å skygge for Kristus og medmennesket selv. Og dermed for en selv. Kristi bydende ord kan tydelig nok i visse tilfeller forstyrre så meget at enkelte får et påtrengende behov for å holde fordringene på armlengs avstand. Og dét gjennom å henvise til teologi, paradoksalt nok. Men allerede i bergprekenen nevner dog Kristus poenget: "Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!».

Eksempler på tro som grensebrytende kraft og selvforglemmelse, uten at det det minste er snakk om gjerningsrettferdighet, finnes det virkelig flere av i bibelen. Allerede få vers etter dette nevnte ovenfor snakker Jesus om at relasjonen til Gud er direkte og ubetinget knyttet til våre relasjoner til våre medmennesker: «Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din!« Ergo er det snakk om å heve blikket ut over eget selv og aktivt reise seg for å leve ut troen i praksis - se at min neste er like så meget elsket og ønsket av Gud som jeg selv er: Å leve ut den kjærlighet og nåde vi har fått og får av Gud er m.a.o. direkte relatert til vår egen Gudsrelasjon.

Videre enda noen få vers senere, så påpeker Jesus den ubetingede sammenhengen mellom oss og våre medmennesker; spesielt den og de vi ikke liker eller har utpreget gode relasjoner til: "For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort." Videre finnes det andre eksempler i NT, og Jakobs brev burde vel være kjent i så måte.

Et lite apropos: Kjærlighet og rettferdighet finnes kun i det det realiseres. Og satt ytterst på spissen: I jødisk troslære er man langt mer opptatt av hva man gjør enn hva man tror. Og flere kristne er mer opptatt av hva man tror, enn hva man gjør.

Det er noe paradoksalt og utfordrende med kjærligheten som vi allerede har mottatt og mottar: Kjærligheten vi har fått gjennom livet og får er snakk om allerede utbetalt lønn for noe vi ennå ikke har ferdig utført. Vi skal nemlig gi det videre uten tanke på gevinster eller senere lønn. Det er vel derfor vi nøler og finner utveier; hvem gidder vel å engasjere seg alt for sterkt når lønnen like vel allerede er utbetalt? Viser som et side-apropos til dette innlegget:  "Lykke og tro skal holdes fra hverandre".

Vi finner først oss selv i det vi finner Gud og vår neste. Kjærlighet er selvovervinnelse og selvforglemmelse. Nåde og forsoning er gjenforening.

Gå til innlegget

Når virkeligheten blir noen numre for stor, så er det ikke nødvendigvis en feil. Å tro uten fordringer om undere og mirakler er levende tro. Visdom er krystallisert smerte: De genuine mirakler skjer der hvor man endelig ser speilbildet av seg selv i sin neste øyne og rekker ut en hånd.

Begrepene mening, livsskjebne og tro er alle utfordrende kvaliteter som man bør ha i mente. Det henger sammen. Men så var det å finne ut hvordan. Det blir desto mer utfordrende når temaet handler om det troende og lidende enkeltmenneske.

For egen del, så er jeg overbevist om at helbredelser kan skje via medmennesker. Enten de er profesjonelle leger, eller via healing som f.eks. Snåsamannen er kjent for. Men verken alle leger eller healere bidrar til helbredelse med matematisk konsekvens. Videre finnes det dessverre manipulerende sjarlataner og ignorante fjols dominert av hybris som lettbent markedsfører undere og mirakler via en kristen sosiolekt.  Den som her selvbevisst behersker språket og tolkningene skaper ofte inntrykk av autoritet; og dermed åpnes muligheten for maktmisbruk: Er man syk eller lider av andre årsaker, så er man alltid samtidig i en svakere og sårbar posisjon. Tro har nemlig også en håpsdimensjon; man gir dermed i gitte tilfeller fra seg makt til den som endelig åpner for en rask Guddommelig løsning. Størst av alt er jo kjærligheten. Men samtidig gir man fra seg mer. Begrepene "ettertanke",  "kalkulert risiko" og omsorg i lidelsen dagen derpå er her hinsides den virkeligheten man gis løfter om.

Når vi står maktesløse i møte med livets mange tunge slag, så er det lett at vi regressivt gripes av barnets faser og fjernt fra all logikk trygler om at en autoritet endelig griper effektivt inn for å løse problemene. Den som trer inn i den søkende svakes og sårbares sirkler her, og videre subtilt stimulerer håpselementet med løfter fra Gud, har derfor et enormt ansvar. Fordi muligheten for misbruk av tillit hos en som allerede lider er radikalt til stede. Men ikke alle ser, eller vil se, den dype og brede grøften som ofte befinner seg mellom idealenes verden og virkeligheten selv. Det er vel derfor de faller i den så ofte. Bare synd at de dermed også river med seg andre; hvor ikke alle har et sikkerhetsnett - fordi dette allerede var borte. Visse sjarlataners mangel på erkjennelse og mellommenneskelig innsikt blir derfor først erkjent når det er for sent. Men da er det også for sent.

Når de grå og utfordrende dagene kommer og går, så er mirakler per se et svært så utfordrende tema også for meg som troende katolikk. Opplever jeg noe uforklarlig så spør jeg ikke alltid først etter fenomenets årsaker, men undrer meg over selve virkningen i det som skjedde og skjer. Jeg er som alle andre selvsagt preget av min bias, dvs akkurat jeg qua bekjennende mangeårig kristen. Det jeg ser og hører er underlagt mer enn bare det umiddelbare; det finnes ingen persepsjons- og tankefri virkelighet her heller. Jeg tenker over virkeligheten og det som skjer - for all del, men det er lett å samtidig overse at det er nettopp jeg som tenker og sorterer.

Skal jeg primært basere min tro kvantitativt på antall gjennombrytende undere i forhold til mengden av mørke, tunge og skrekkelige dager preget av lidelse i andres og eget liv, så blir det nok fattig og heller tynne greier. På et slikt simpelt grunnlag blir troen en dårlig vits. Men: Det handler faktisk om noe annet. Her ligger den vanskelige oppgaven å være tro mot livet; makter ikke kirken dét, så skyves mennesket bort. Og satt helt på spissen: Apologetikk og tro etter holocaust tydeliggjør som kjent dette utfordrende prosjektet overmåte  -også for den enkelte.

Det er derfor lett å bli noe forlegen når dette med helgener og mirakler er på dagsordenen. Man bør dog aldri glemme å skille mellom det irrasjonelle og antirasjonelle, dette er to forskjellige ting. Å få dette med mirakler og helgener til å passe med en rasjonell scientistisk tankegang blir nok langt på vei et prosjekt over ævne. Språk- og kategorimistakene står som kjent i kø der paradigmene ikke alltid overlapper hverandre.

Dog tror jeg altså på en skapende og elskende Gud; og åpenhet for undere har jeg beholdt, slik jeg innledet med. En ikke ubetydelig årsak er kanskje at jeg har erfart noe som faller inn under denne kategorien hendelser gjennom livet. Men dette var og er mer klare unntak og hint om en større virkelighet som så videre stimulerer meg til å gå inn i den nærværende ukontrollerbare virkeligheten vi alle gjenkjenner på godt og vondt. Dvs ikke flykte fra den.

«Stå opp ta din seng å gå!» Dvs tilbake og ut i virkelighetens utfordrende og vanskelige hverdag igjen. Fordi det er bare her jeg kan finne Gud, min neste og meg selv. Her kan jeg bli den jeg er. Ikke i unntakene og det høyst uvanlige. Og dette henger sammen. I dette nærvær og møte er det livet oppstår og dannes.

Men undere og mirakler er altså ikke noe som passer inn i vår moderne rasjonelle verdens mentalitet; vi er alle del av både rasjonalitet, vitenskapelig tilnærming og har oppøvet en skepsis til alt som ikke det dominerende vitenskapsparadigmet kan forklare. Det "må" med matematisk nødvendighet gjennomgående finnes en rasjonell forklarlig årsakssammenheng, som selvsagt bekrefter det vi alle allerede er trygge på. Det som ikke er intersubjektivt testbart, kategoriseres som tilfeldigheter eller tøv. Det må derfor alltid være en forklarlig årsakssammenheng eller snakk om svindel der noen snakker om undere og mirakler. Men det er forskjell på sunn og usunn skepsis.

Dog er det både noe utfordrende og truende, som det også er noe inspirerende og vekkende, ved det vanskelige med mirakler. Her inviteres vi til en eksistensiell konfrontasjon med virkeligheten selv; som en foruroligende påminnelse: Virkeligheten er noe mer, og du og jeg er en del av den. Både det vonde, det lidelsesfulle som det mer lyse og underlige. Naturvitenskapens grenser og virkelighetens grenser er ikke nødvendigvis alltid sammenfallende. Jeg utfordres her til en aksept av hva troen omfatter, og jeg minnes om at jeg aldri kan innskrenke Gud til en oversiktlig, trygg og kontrollerbar entitet som ikke kan trosse de grenser jeg kjenner meg hjemme i og dermed har satt for Ham. Det er m.a.o. ikke mirakler og undere som fører meg til tro på Gud, men omvendt: Erfaringen av Jesus Kristus gir mening til troen på at virkeligheten er noe større og mer, som sågar i visse tilfelle kan åpne for f.eks. uforståelige helbredelser. Men det er uansett ikke her poenget ligger i det hele tatt. Er det noe jeg dog har erfart, så er det at Gud er med meg i de mange grå, mørke, smertefulle og fortvilelespregede hverdagene. HER ligger basisen. Å dele denne erkjennelsen ser jeg som det sentrale i en forkynnelse. Ikke vektlegge unntakstilfellene.

Til slutt en høyst nødvendig påminnelse fra K.E. Løgstrup som også visse mirakelpredikanter burde ha plassert på talestolen og lese nøye gjennom før de sier noe : "Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd. Det kan være meget lidt, en forbigående stemning, en oplagthed, man får til at visne, eller som man vækker, en lede man uddyber eller hæver. Men det kan også være forfærdende meget, så det simpelthen står til den enkelte, om den andens liv lykkes eller ej».

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
10 minutter siden / 3446 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
18 minutter siden / 1085 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Revival - fra Gud?
20 minutter siden / 1085 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
22 minutter siden / 5499 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
27 minutter siden / 3446 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Løven i jungelen
rundt 1 time siden / 237 visninger
Øivind Bergh kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3446 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3446 visninger
Hans Petter Nenseth kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3446 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3446 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Løven i jungelen
rundt 1 time siden / 237 visninger
Rolf Kenneth Myhre kommenterte på
Internett gjør oss dummere
rundt 1 time siden / 3446 visninger
Les flere