Pål Georg Nyhagen

Alder: 62
  RSS

Om Pål Georg

Katolikk med ubrytelige og høyst levende jødiske røtter. Teologi. Jødisk tro og etikk. Religionsfilosofi. Pedagogikk. Moses kom med læren og ordene. Kristus som er Ordet realiserte dem; Han kom med nåden og bekreftet kjærligheten i læren: Kristus illustrerte i praksis en relasjonell og ivaretakende livstolkning. Teologien og religionsfilosofien er periodevis i fokus i min hverdag; men viktigere enn å diskutere oppstandelsen, forsoningen og nåden er MØTET med Ham som nettopp ER oppstandelsen, forsoningen og nåden. Og dermed erkjenne at møtet gir et vekkende tilbakestøt: Reise seg opp, "ta sin seng" å gå ut i den utfordrende og harde virkeligheten igjen. Min erklæring om kjærlighet til Gud vises og illustreres gjennom kjærlighet til medmennesket. Guds respons på menneskets bekjennelse er som nevnt et tilbakestøt: "Vær en hyrde for mine får". Nærhet, medmenneskeorientert livsholdning, det å akte livet som gave og forpliktelse er alt. Meningen med livet? Lev det!

Som betyr det å våge å tre inn i og oppholde seg i livet dag for dag. Hvor møtet med Gud samtidig er og vil være et møte med min neste og meg selv. Alt i livet, i hverdagen, peker i hjertet kontinuerlig inn mot og skal speiles i: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft. Og din neste som deg selv". Min neste er akkurat som meg selv; en Guds skapning og dermed elsket av samme Gud. Dvs: Viktigere enn spekulasjoner om livet etter døden, og viktigere enn fascinerende teorier om verden og kosmos, selvhevdende diskutering og markeringer, samt det å studere teksten, er utøvelsen av ordets og livets kjerneinnhold i hverdagen.

Det fnnes ikke mer kjærlighet, sannhet og solidaritet enn det som realiseres i praksis: Virkeligheten er den øverste dommer.

"To conquer fear is the beginning of wisdom. A pilgrim is a wanderer with a purpose." - Visdom er krystallisert smerte.

Følgere

Hva gjenstår når selve det menneskelige blir kidnappet av politiske og samfunnsmessige krefter iført de beste gevanter hentet fra frihetens, individualismens og nytelsens attraktive kostymelager?

Veien gjennom min ungdomstid var på heavy og utfordrende stier, og det var rusmidler av ymse slag både her og der. Alle tok den gangen til seg den logisk konsistente argumentasjonen fra borgerlig akademisk hold som fremmet den enkeltes frihet og rettigheter hva gjelder det å kunne nyte rusmiddelet. Og da helst til en "akseptabel pris". Men den som argumenterte så troverdig og godt hadde alltid en rekke redningsbøyer samt personlig som sosial sikkerhet mot de farer som implisitt ligger som buffere langs disse bejaelsens pyntede veier. Dette noe vesentlige premisset og poenget oppdaget dessverre ikke de som trynet i grøften før det var for sent. Men da var det også for sent:

Flere av dem jeg hadde kontakt med er døde i dag. Alle disse startet sin vei til graven med alkohol og etter hvert hasj. Hvilket viste seg å være svikefulle sirenesangere med forlokkende løfter om desto mer livsgleder og nytelse lenger frem: Det frihetens og nytelsens land som ga opplevelser av tilfredshet og sødme viste seg å ha umerkelige grenser over i et annet langt mer mørkere, vondere og kaldere liv forkledd i den fineste skrud:

Livet og de eksistensielle utfordringer som vokste proporsjonalt med årene i rølp og rus gjorde at veien ut av helvetet for disse ble desto lenger, brattere og tyngre jo lenger tiden gikk: Det ble en brutal og livsødeleggende negativ spiral. Det økende sosiale stigmaet bidro ikke akkurat til en svekking av utfordringene. Og familiene ble trukket inn, med til dels store omkostninger også for dem. Det begynte som nevnt med alkohol og hasj; og endte med langt sterkere rusmidler for flere - helt inn i døden... som så endelig frigjorde dem. Da de endelig fikk små glimt av erkjennelse var veien tilbake nemlig alt for lang; Veien ut av livet var kortere og lettere enn veien tilbake.

Et apropos: Oslo universitetssykehus er landets største med over 24.000 ansatte og har et budsjett på ca 23 milliarder kroner. Dette er det samme beløpet som alkoholrelaterte skader alene (!) koster samfunnet årlig, ut over dette anslås de årlige kostnadene ang. narkotikalrelaterte utgifter til flere milliarder. Da er kostnader for helse- og sosialvesenet, for arbeidslivet, tap i form av vold og ulykker samt kriminalitet inkludert. I tillegg kommer så alle de ikke-økonomiske skadene som ødelagte ekteskap og barn som vokser opp i hjem med rusproblemer. Psykiske problemer og selvmordshyppigheten er betydelig større her. 

Og bare som et apropos: Det dør flere ved selvmord pr måned enn ved trafikk- og båtulykker til sammen. Trafikk- og båtulykker og deres årsaker blir belyst, scannet og drøftet med preventive hensikter i nyheter og reportasjer. Selvmord, og hyppigheten her, blir skjøvet bort og plassert bak stengte dører. 

Og apropos enkelte ungdomspartiers argumentasjon for legitimering av visse stoffer: Om enkelte sosialt aksepterte rusmidler (inkl. alkohol) og andre sådanne var ukjente og hadde blitt foreslått som tilgjengelige på markedet i dag, så spørs det om man ville slippe til noe som helst av dette inn i samfunnet. Det er faktisk alt for mange som blir frastjålet fremtiden og livet. Prisen er ikke verdt det. Hva gjenstår når selve det menneskelige blir kidnappet av politiske og samfunnsmessige krefter iført de beste gevanter hentet fra frihetens, individualismens og nytelsens attraktive kostymelager?

Den økende individualiseringen vi alle har vært vitner til gjennom årene har ikke bare ført til at enhver må skape seg selv uten at tradisjonens, kulturens og familens velprøvde erfaringer og svar har spesielt stor verdi. Man skal jo selvtilfreds vite at oppnådde goder er resultater av ens eget strev ? Hurra, du kan sole deg i glansen over dine seire; du er et sterkt og godt menneske. Men... også alle tapene og de vanskelige utfordringene man ikke evner å takle er og blir dermed ens eget drivved og vrakgods. Man får faktisk skylde seg selv om livet blir vanskelig og i verste fall ødelegges, i denne individualismens tid. Man høster som man sår, må vite.

Men tap, nederlag og skuffelser hører til livets midte. Det er slik livet er! Meningen med livet er ikke å seire og triumfere. Men å leve det.

Sikkerheten og tryggheten i fellesskapet er altså mer eller mindre borte for flere. Hvis man trekker en erfaring av Jesus Kristus inn i betraktningene, så kan man vel trygt hevde at dette styrker etikken: Vi er nemlig alle søstre og brødre. Ønsket, villet og skapt av Gud som elsker enhver av oss som sin egen. Dette aktiverer sterkere fordringer enn det begrepet "solidaritet" alene gjør.

Å tillate og fremme bruken av rusmidler fordi man selv anser seg som sterk nok til å evne å balansere adekvat er ikke bare uhyre egoistisk, men dermed også direkte uetisk. Og ja; usolidarisk. 

Gå til innlegget

Jonas Gahr Støre og APs konsekvensetiske avdeling burde av dyrtkjøpte erfaringer ha innsett at her lå det latente problemer og at det var potensialer for overdrivelser og (mis)bruk både i mediene og av politiske motstandere. Derfor burde Støre selvsagt ha ordnet opp i sine investeringer i god tid før valgkampen i år.

Jonas Gahr Støre utsettes for sterk kritikk pga sine investeringer i fond. Men flere går også ut med forsvar og vil bagatellisere saken. 

Enkelte kritiserer også NRK og andre politikere for å ta fatt i denne saken. Hva er da alternativet for en fagjournalist? Og hvilke faglige og upolitiske kriterier skal så foreligge for journalisten for å avgjøre hva som er relevant eller ikke under en valgkamp? Spesielt sett i lys av at en tilsvarende sak var i fokus før valget for to år siden?  

Nå er det sånn at slike avsløringer også kan brukes til dirty grep av alle politiske partier og krefter forut for et valg. Også perfide personangrep. Det mangler ikke akkurat på eksempler her i noen valgkamper. Slik har det alltid vært. Nå skal dog ikke en journalist ta parti og slik begrense og sensurere sin virksomhet fordi resultatene kan ramme visse politikere. Snarere er det slik at negative forhold og etisk svikt alltid skal presenteres, uansett politernes farve. Spesielt før et valg. 

Støre, og dermed AP, hadde som alle vet tilsvarende problemer for to år siden. Han burde altså nå underveis ha forutsett at enkelte ville gå ham etter i sømmene også i dette valget for å krisemaksimere; og så heller satt pengene inn i andre interesser eller i en sparekonto. 

I tide. 

Det handler om å være klarttenkende, forutseende og opptre preventivt, hviket unektelig er gode egenskaper for en rikspolitiker som skal inn i ansvarlige roller.

Det er i denne saken mer snakk om prinsippielle sider, og ikke om Støre tjente 80 eller 8 000 kr. Er noe etisk galt, så er det galt prinsipielt. Hvis ikke vil en slik relativiserende tilnærming til etikken få underlige konsekvenser innenfor andre vesentlige samfunnsområder. Det negative og kritikkverdige er altså ikke proposjonal med den eventuelle inntekten, hvilket overlater hva som er galt eller etisk riktig til tilfeldighetenes spill. Og dét ville bli komisk, etisk begrunnet sett.

Videre: Det er heller ikke slik at noe blir ille først når det rammer dem vi liker og sympatiserer med (!). Dirty retoriske grep, intrigerende metoder, overdrivelser og personangrep er m.a.o. ikke galt og kritikkverdig først når det rammer en av våre: 
Det er m.a.o. ikke det politiske fortegnet foran parantesen som avgjør om innholdet er ondt eller godt. 

Jonas Gahr Støre og APs konsekvensetiske avdeling burde ha innsett at her lå det latente problemer og at det var potensialer for overdrivelser og (mis)bruk både i mediene og av politiske motstandere, Og derfor burde Støre selvsagt ha ordnet opp i sine investeringer i god tid før valgkampen i år.

Gå til innlegget

Oppmerksomt nærvær som aktiv livshjelp

Publisert 29 dager siden

Å vise oppmerksomt nærvær forutsetter mot og vilje; det har en pris. Men ikke større enn gevinsten ved det å vinne et liv.

Antall døde i trafikken er alt for stort. Antall druknede er også alt for stort: Enkelte medier presenterer i dag reportasjer om disse tallene som selvsagt er alt for høye. Men NB: Gjennom året dør det over 380 flere ved selvmord enn antall trafikkdrepte og druknede til sammen (!). Men her er det relativt sett  bemerkelsesverdig stille i medene. Til tross for at selvmord altså er en del av vårt liv i større grad enn trafikkdrepte og druknede; det berører m.a.o. ikke bare psykisk syke eller «unntaksvise omstendigheter».  

Selvmordet er en ytterst ensom avslutning på livet, det finnes ingen andre til stede. Som kjent er veien inn i døden en enveisreise: Ingen kommer tilbake for å fortelle hvorfor de handlet som de gjorde; vi trenger følgelig nærvær og samtaler før (!) det skjer. Selvmord kan faktisk forebygges; derfor er det en etisk forpliktelse å belyse og drøfte temaet. Det er vesentlig at vi setter ord på det som foregår og snakker om livets labyrinter, uvakre dager og selvmordstanker kontrastert til den evige fokuseringen på fremgang, velvære og vellykkethet. Fordi om man hever samtalen opp i det allmenne så kan man også forebygge selvmord. Ikke minst vil en bevisstgjøring medføre at etterlatte finner det mindre vanskelig å snakke om det som har skjedd; om sorgen, skyldfølelser og savnet. 

Men temaet blir ikke sjeldent opplevd som et tabu og manglende oppmerksomhet får flere til fortsatt å tie fordi man regner med at helsevesenet «sikkert tar seg av dette» og vender seg så bort. Igjen. «Det gjelder jo ikke meg». Men det gjør jo det: Det handler m.a.o. for oss alle om mot og tilstedeværelse i fellesskapet. 

Man trenger ikke være profesjonell helsearbeider eller psykolog for å invitere til samtale her. Vi kan alle vise nærvær og stille spørsmål til den som har det vanskelig og isolerer seg. Dette siste blir av andre tolket som at vedkommende egentlig vil være i fred; og dette kan også være betinget sant: Det man vil være i fred fra er distansering, moralisering, lettvintheter, fordommer og uvitenhet. Nettopp det som er frukter av den ennå pågående og livsfjerne tabuiseringen: Vi deltar m.a.o. alle i en ond selvbekreftende sirkel som både rammer de lidende og oss selv. De symptomene som preger samfunnets forhold til selvmord bidrar altså i verste fall til den skrekkelige veien bort fra livet og de høye selvmordstallene. 

Det aller verste og farligste i den deprimertes situasjon er den gnagende og aldri hvilende følelsen av håpløshet: At det aldri, aldri, kan bli bedre, at intet nytter og at ingen egentlig bryr seg nevneverdig. Den deprimerte kan også føle at hun og han ikke lenger fortjener kontakt med andre eller det å leve; at man misbrukte mulighetene som livet en gang ga, noe som fører til ytterligere tunge og sementerende skyldfølelser. Den deprímerte sammenligner seg og sin situasjon med alle de andre «utenfor» som tilsynelatende makter livet greit nok. Nettopp denne selvoppfyllende negative spiralen er innebygd og virkende destruktive ledd i den sterkt deprimertes lidelse. Men dette er også en klassisk radikal feiltolkning hos den lidende, uansett hvor overbevisende og selvinnlysende evidente slike tanker virker der og da for vedkommende. Jeg vét. Jeg har erfaring.

Den som strir med selvmordstanker evner ikke nødvendigvis å ha det rette overblikk og reflektere tilstrekkelig over egen situasjon. Smertene er så sterke at både blikk og tenkning bindes, hemmes og styres i en selvbekreftende negativ retning. Man preges av kronisk underskudd og dermed også som oftest av tunnelsyn; og resonnerer så verken logisk eller fornuftig. Det eneste som er logisk og klart for vedkommende er det destruktive livsparadigmet produsert av depresjonens knugende krefter.

Og den nærværende og empatiske betraktningen av dette fengselet har ennå ingen annen tatt steg for å bidra med. Den som lider forstår sannsynligvis heller ikke konsekvensene av denne skrekkelige handlingen som selvmordet er: Hva vil dette gjøre med de som sitter tilbake? Ektefelle, kjæreste, familie, eventuelle venner og kolleger? Uten at dette poenget selvsagt skal benyttes som moraliserende appeller. Den lidende tror nemlig at de andre skal «få slippe» å ha vedkommende til stede. 

Man kan noen ganger registrere at selvmordstanker presenteres som en type prøveballonger for å se om det faktisk finnes noen som gidder å bry seg seriøst «der ute». Hvis man fra et utenfraperspektiv reagerer med å bagatellisere livskampen, vise bedrevitenhet von-oben  eller ignorere selvmordstruslene, så bekrefter man tragisk nok den lidende i det at alle er likegyldige. Og dét kan ofte nettopp bli dråpen som får begeret til at flyte over.  Men det er viktig å både vite at om man nærer selvmordstanker, så finnes det hjelp. Og det å ha slike tanker er ikke et tegn på at man er syk. Det er snarere signaler om at man befinner seg i omstendigheter som man nå ikke takler godt nok. Men her befinner det seg langt flere enn det man så langt har ant. Ref. også selvmordstallene. Disse tallene er for øvrig ikke presise, de kan være langt høyere: Det finnes en rekke dødsfall som faktisk var intenderte selvmord: Trafikkdrepte og andre «ulykker», men som ikke nødvendigvis ikke er tydelige sådanne qua selvmord.

Det viser seg faktisk gjennomgående at samtale og omsorg fra et annet menneske er en av de mest effektive metodene til å forebygge selvmordsforsøk. Det er dessverre en utbredt myte at samtaler om selvmordstanker kan utløse selvmordsforsøk. Muligens er tanker om dette siste også et litt for hendig grep for nettopp å unngå å bevege seg inn i temaet? Man må nemlig både våge å stille spørsmålene... og å høre svarene. Hvilket forutsetter at man også har en viss ro og fred i nærværet. Videre vil det å presentere trøst og «gode råd» som oftest prelle glatt av.

Det handler også her, spesielt her, om å våge elske sin neste som seg selv: Være klar for å hjelpe den lidende som forsvinner bak gardinene, og ikke minst eventuelt bidra til at alkohol og rusbruk reduseres. Det er helt sentralt at man ikke nøyer seg med en engangssamtale og viser vilje til å være til stede også når det har en pris.

Gud er vår alles Fader. Uansett tro og livssyn. Gud elsker sin skapning og sitt menneske. Det vi alle har felles sitter m.a.o. dypest i hjertene våre. Det kan aldri endres. Det som skiller, sitter i hodene våre. Dét kan derimot utvikles, endres. Erkjenner vi at Gud er vår alles Fader, så er vi alle søstre og brødre. Det stiller oss i et langt mer radikalt ansvar for våre medmennesker enn det intellektuelle og antiseptiske begreper og politiske nyttigheter gjør. Man kan faktisk bidra til å redde liv: Her er det som er større enn både lykke og tempel.

Gå til innlegget

Valg og journalistikk

Publisert rundt 1 måned siden

Samfunnets utfordringer er faktisk for viktige til at de skal forsvinne bak politikernes og journalistenes spill og retorikk tilpasset underholdningscenene. Det handler nemlig om oss og vår hverdag. Det er videre sjelden slik at ett partis politikk med matematisk konsekvens er den nødvendige løsning på de utfordringer vi står overfor. Og selv om et forslag virker som en god og fungerende løsning, så betyr ikke det at en annen løsning ikke kan være enda bedre.

FrPs Bård Hoksrud gikk nylig ut med generelle påstander om politisk slagside hos journalister; han hevder at flere igjen bedriver valgkamp for et rødere Norge. Leder Fredrik Nordahl i Telemark journalistlag ga ham svar på tiltale i nettavisen M24 og Dagsnytt18 og avviser Hoksruds påstander. Nordahl innrømmer dog å være klar over at det finnes grundige undersøkelser som klart viser at journalister flest er venstreorienterte. Men siden «det ligger i journalistikkens natur å etterstrebe en nøytral dekning», så setter visst Nordahl likhetstegn mellom ideale intensjoner og det som faktisk foregår. Han ser bort fra de ufrakommelige og hemmende utfordringene i det med deltagende observasjon: Mennesket som bærer av journalistrollen deltar selvsagt i de samfunnsprosesser han og hun mener å observere og referere i fra. Det eksisterer ikke et arkimedisk punkt fritt for internalisert verdi- og forståelseshorisont hvor fra man så nøytralt observerer og uproblematisk videre opphever dillemmaet mellom bør og er, uansett intensjoner. Heller ikke hos norske journalister. Gode intensjoner og sympativekkende idealer er som kjent ingen garantist mot svikt og feil.

Nordahl ser dog ut til å vise til den refererende journalistikken i sin argumentasjon. Men her foretar han en avsporing: De siste årene har vi blitt vitner til mer og mer kommenterende journalistisk virksomhet og her kommer naturlig nok journalistens bias, sym- og antipatier mer til syne: Hva som er referat og hva som er kommentarer er nemlig ikke alltid like lett å avgjøre. At man ikke åpent flagger partitilhørighet, eller er bevisst engasjert på vegne av politiske interesser qua journalist, betyr selvsagt ikke at man er et hederlig unntaksindivid som i arbeidstiden er fri fra både persepsjonell- som annen bias i måten man møter, velger ut- og tolker på. Ei heller er man nøytral i redaksjonelle valg av eksperter. De som blir benyttet har naturlig nok qua samfunnsborgere også et personlig syn på hva som skjer i samfunnet og de politiske linjer her. Når vedkommende likevel benyttes som kilde om og om igjen, så utsetter mediet seg for en stor risiko. Vedkommendes posisjon qua ekspert kan føre til at han eller hun faller for fristelsen til å la formidlingen filtreres subjektivt og dermed kunne påvirke. Dvs at også en og annen ekspert kan være ute i rene politiske ærender uten at journalistene stiller sorterende motspørsmål. Muligens fordi det eksperten hevder harmoniserer med og bekrefter journalistens bias? En av grunnene til at kritikk om politisk vridning i journalistikken stadig tilbakekommer er at flere synes det kan være en viss likhet mellom journalisters narrative kommentarjournalistikk og det som uttrykkes fra venstresiden. Dette er kanskje mest tydelig når fokuset er midtøsten, innvandringspolitikk, kriminalitet, klimapolitikk og spesielt USA.

Ser man på norske mediers dekning av president Trump blir poenget desto mer klart. Her i innlegget handler det selvsagt ikke om man deler journalistens sym- og antipatier eller ikke. Men poenget om hva som faktisk er saksforholdene per se: De fleste journalistiske briller bekrefter kollektivt en rekke myter om det amerikanske samfunnet som også samtidig trives og pleies på norsk venstreside. Om man skal ta de største mediene på ordet, så fremstår nå på tredje året Trumps presidentskap virkelig som komplett uforståelig og helt absurd. Enten vet ikke amerikanere flest sitt beste eller så skyldes Trumps seier langt på vei russisk innblanding i valgkampen. Kanskje helst begge disse årsakene samtidig. Valget av Trump ble visst utover dette endelig avgjort av rasister og neo-fascistiske grupper som stadig øker sin innflytelse i USA. Fellesnevnere her er uansett at de amerikanere som ikke støtter det demokratiske partiet er dumme rednecks og navlebeskuende, de er korttenkte og består hovedsaklig av en rekke fremmedhatere som gjerne skyter først og spør etterpå - om de da gidder. 

Men tilliten til det amerikanske politiske systemet internt i USA forut for presidentvalget i 2016 var både frynsete og synkende: Etter flere tiår med økende skjevheter, var flere velgere i ferd med å gi opp; det var velgergrupper som alltid ble stemoderlig behandlet samt at nye grupper nå følte det samme. Demokratenes kandidat Hillary Clinton representerte nettopp den fortid og de krefter som mange velgere fra middelklasse og arbeiderklasse tok avstand fra, og var derfor ingen reell kandidat for dem. Disse poengene og flere til var og er visst mindre interessante for norske journalister som heller preges av plagsom punktbevissthet. De samfunnsmessige og mer komplekse bakenforliggende virkende årsakene for den uheldige. økende og farlige polariseringen i vesten berøres knapt; i stedet angripes symptomene generelt og spesielt den som får tildelt rollen til å representere disse. Men et symptomorientert og stigmatiserende fokus skaper ikke forståelse for hva som foregår og hvorfor. Ei heller fjerner en symptomorientering noen av årsakene. De fortsetter å virke også etter at symptomene er dempet. Og kan da senere komme tilbake på en verre og mer farlig måte. 

På den annen side er selvsagt Trump mer enn lett å ramme; for all del - det er vanskelig å unngå å bli revet med av antipati og forakt: Med et Twittervokabular og uttrykksmåte som man ellers møter på fotballpuben, så blir det en lett sak å overføre holdninger til denne tabloide enkeltheten til alt hva Trump ellers foretar seg. Trumps og republikanernes politiske valg blir så tolket inn i det negative mønster som allerede har blitt tegnet opp av betrakterne; og slik blir vi vitner til selvoppfyllende profetier.

Om vi ser på den flokkmentalitet som rår i norske medier, så er det god grunn til å stille spørsmål om ikke dette fenomenet dessverre fremmer intolerante og autoritære holdninger i alle leire. Det fører til et demokratisk underskudd. Demokrati i mediene er nemlig ikke å gi ordet til den som allerede har det på forhånd. Videre er det spørsmål om ikke nettopp det vi her er vitner til i mediene er enda ett av flere symptomer i den kompleksitet som er antydet ovenfor. Mediene flest svarer paradoksalt nok på den risikofylte polariseringen gjennom å implisitt bekrefte den, dessverre. 

Brukerne av medier inviteres ikke lenger til forståelse og standpunkttagen, men mer til å tre inn i diverse holdningsbølger og stemninger som resultat av farvede artikler og «debatter» som mer ligner gamle tiders rølpete og avbrytende ukultur i høyrøstede gymnasmøter hvor det viktigste var å demonisere motparten fremfor å presentere egen argumentasjon. Det blir m.a.o. i flere tilfeller forsøkt å snike meninger og holdninger inn i lesernes, seernes og lytternes innerlommer uten at de oppdager det: Ikke minst gjennom bruk av utvalgte ord og ladete begreper med klare verdimessige konnotasjoner som snedig aktiverer mediebrukernes sym- og antipatifelt. Den uheldige polariseringen og noe som kan ligne en stammekrig fortsetter. Nå ser noen frustrerte mediebrukere eneste løsning i det å ty til sær-medier på nettet som representerer den motsatte ytterlighet; og gjerne på langt mer ytterliggående måter: Om noen mediekanaler farvelegger og flikker på sannheten, så er det like greit at andre gjør det, ser ut til å være tankegangen? Men dette løser ingen ting. Det er de etablerte mediene som sitter med (an)svaret for å bringe skuten inn på rett kurs igjen. Dette burde de deltagende innad ha sett for lengst og motarbeidet bevisst og kontinuerlig de uheldige tendensene fremfor å furte distansert over kritikken som kan komme. Men ingen våger vel å reise seg mot resten innad: Det ser derfor pussig nok ut til at kritikkens innhold bekreftes gjennom de reaksjoner den mobiliserer hos journalistene: Kritikk er heller ikke nødvendigvis usaklig og gal om den kommer fra visse politiske hold eller fra folk vi ikke liker.

Flere og fler etterlyser altså mer sakssvarende og refererende journalistikk. Slik at folk flest får syn på hva som foregår. Det er mediene selv (!) som må våge bryte opp fra vanepersepsjon og vanetenkning, det er ingen andre som tar fatt for dem her. Vi brukere og velgere bør faktisk få servert en politisk debatt som gir grunnlag for å ta stilling til samfunnsspørsmålene og utfordringene. Derfor krever vi å ikke få presentert misvisende forestillinger av fakta, retoriske spill som aktiviserer sym- og antípatifeltet eller avsporinger som utelater det viktige og får oss til å tro på noe som så viser seg å være feil.  Det er pussig nok ikke en gang alltid enighet over hva som skal få passere som fakta, og hvorfor. Samfunnets utfordringer er faktisk for viktige til at de skal forsvinne bak politikernes og journalistenes spill og retorikk tilpasset underholdningscenene. Det handler nemlig om oss og vår hverdag. Det er videre sjelden slik at ett partis politikk med matematisk konsekvens er den nødvendige løsning på de utfordringer vi står overfor. Og selv om et forslag virker som en god og fungerende løsning, så betyr ikke det at en annen løsning ikke kan være enda bedre. Journalister bør videre minnes om at ikke enhver replikk fra en politiker er et svar, eller akseptere at samme intervjuobjekt raskt og avsporende flytter fokus over på de politiske motstandernes påståtte feil og slik snedig får lagt inn nye debattpremisser før journalistens berettige spørsmål er besvart. Dette ødelegger den reelle nytteverdien og for oss mediebrukere.

Debattformatet og tidsknappheten som TV-mediene har definert med tanke på "god TV" er dessverre en av de viktigste årsakene til den elendigheten vi får servert. Vi mediebrukere skal i ro få bli presentert for pro- og kontraargumentasjon, og deretter evaluere argumentene ut fra oss selv. Dvs vi vil faktisk selv konkludere. Men enkelte journalister vil visst spare oss for den oppgaven.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere