Oskar Skarsaune

Alder:
  RSS

Om Oskar

Professor emeritus Menighetsfakultetet

Følgere

Alt i den kristne lære er ikke ‘i flyt’

Publisert rundt 1 måned siden

Det er gode grunner til å holde fast på at de nytestamentlige skriftene ikke er et utvalg vi selv har gjort

Når vi i dag som kristne holder oss med de nytestamentlige skriftene som normative, er det ikke et utvalg vi selv har gjort, det er blitt gjort for oss for rundt 1800 år siden. 

Min gode venn og kollega, John Kaufman, skriver i Vårt Land den 5. oktober et ­interessant innlegg der han problematiserer den vanlige bruk av «de første kristne» som den autoritative størrelsen som definerer hva som fortsatt kan kalles kristendom, og hva ikke. Han sier: «Hvis vi skal støtte oss til «de første kristne», må vi hele tiden velge hvilke av de første kristne vi skal lytte til, og da bryter prinsippet sammen – vi lytter ikke til «de første kristne», men til vårt utvalg blant de første kristne».

Apostelmøtet

Kaufman gjenspeiler her en utbredt oppfatning i nyere forskning på den eldste kristendommen – at den var en svært mangfoldig og svært sprikende størrelse. Sier vi at noen på denne brede viften var «innafor», og noen «utafor» kristendommen, uttaler vi oss om sannheten i religiøse overbevisninger, og det har historikeren intet mandat til.

Det siste er det ingen grunn til å være uenig i, men dermed er ikke alt sagt. Det er et historisk faktum at det selv blant første generasjons ledere av det vi kaller «urmenigheten» i Jerusalem oppstod uenighet og strid, og mellom noen av disse og for eksempel Paulus.

Men det er også et faktum at noen av disse konfliktene ble løst på møter der partene møtte hverandre og ble enige om en løsning alle kunne leve med. Det skjedde for eksempel på det ­såkalte «Apostelmøtet» som skildres i Apostlenes Gjerninger kap. 15. Paulus selv forteller at han la fram sin lære for de viktigste av lederne av menigheten i Jerusalem, og at de «ga meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap» (Gal 2,9). Når Paulus hører om partier i menigheten i Korint, blant annet at noen kaller seg Paulus-kristne, sier han at dette vil han ha seg frabedt. Kristne er de som følger Kristus – det greske ordet christianos kommer av det latinske adjektivet christianus, som ordrett betyr en «Kristus-tilhenger.»

Urkirkens overbevisning 

Og – jeg hadde nær sagt: som ved et under – gikk det slik at skrifter som representerte de fleste av de kristne grupperingene i ­urkristendommen, fra Paulus på den ene siden til Jesu bror Jakob på den andre, og alle gruppene­ imellom, fikk «sine» skrifter inn i urkirkens felles samling av hellige skrifter, den samlingen vi kjenner som Det nye testamente. Og – like viktig – alle delte den overbevisning at disse skriftene fortalte eller bygget på historien om ham som oppfylte løftene i den jødiske Bibel, Det gamle testamente. Og her er de helt på linje med all seriøs historisk vitenskap: Den historiske Jesus var en jødisk mann, dypt forankret i jødedommen og dens Hellige Skrift.

Det «rette» bildet av Jesus. Men med en gang vi er i det andre århundre, møter vi tenkere som tenker helt annerledes om Jesus. De mener han ikke kom fra Det gamle testamentes Gud, men fra en helt annen guddom. Derfor, mener de, finner vi ikke det rette bildet av Jesus i de nytestamentlige skriftene, og det blir nødvendig for disse teologene enten å velge ut noe få av disse skriftene og «rense» dem for alle positive henvisninger til Det gamle testamente, samt utelukke hele denne siste del av bibelen (slik Markion), eller, mer radikalt, å skrive nye, alternative evangelier, slik som Tomas-evangeliet, der den oppstandne, eller «levende» ­Jesus snakker som om Det gamle testamente ikke eksisterte.

Utvalget er gjort 

Det var dette den største kampen sto om i de første par århundrene (ca. 100–300 e. Kr.). Når vi i dag som kristne holder oss med de nytestamentlige skriftene som normative, er det ikke et utvalg vi selv har gjort, det er blitt gjort for oss for ca. 1800 år siden. Og jeg mener at det er gode grunner for å holde fast på det.

Historisk sett er det god grunn til å hevde at skriftene i Det nye testamente står i en helt annen historisk kontinuitet til Jesus selv og hans første disipler, enn de skriftene gjør, som betrakter Skaperen som uvitende, og hans skaperverk som en arbeidsulykke. Dette, tenker jeg, må det være mulig å si på rent historiske premisser.

Gå til innlegget

Hva er en abort?

Publisert 6 måneder siden

Debatten om når fosteret får sitt menneskeverd, tilslører debatten.

30. april hadde Ingrid Vik en interessant «Overblikk»-artikkel i Vårt Land med tittelen «På side med livet?». Her gjør hun rede for den historiske utviklingen av synet på når fosteret «besjeles» og dermed kan betraktes som et menneske.

Hun sier at det først var i 1869 at Den katolske kirke vedtok at besjelingen skjer ved unnfangelsen. Uten at det sies uttrykkelig, skapes det et inntrykk av at det først var på dette sene tidspunkt kirken ble motstander av provoserte tidligaborter. Før dette hadde kirken fulgt Aristoteles som mente at fosteret først fikk en menneskelig sjel når det hadde fått form som et menneske.

Gammelt syn

 Kirkefaderen Tertullian skriver omkring år 200 e. Kr. følgende: Vi kristne har overhodet ikke lov å drepe noen, ja, «ikke en gang forsterdannelsen i morslivet har vi lov å avbryte, for det å forhindre en fødsel [ved abort] er et foregripende mord. Det gjør ingen forskjell om man dreper et menneske på vei til fødselen eller etterpå. For også det er et menneske som skal bli et menneske, for i frøet er den modne frukt allerede til stede» (Apologeticum 9,8).

Jeg mener denne uttalelsen er interessant av flere grunner. La meg nevne den som er mest relevant for det jeg drøfter her: Tertullian styrer utenom alle mulige diskusjoner om «når» fosteret kan regnes som et menneske. Han påpeker det opplagte faktum at når som helst i et menneskes utvikling fra befruktet «frø» til naturlig død, vil en bevisst avbrytelse av denne sammenhengende utviklingen bety å avbryte et påbegynt liv.

Avsporing 

For omtrent 20 år siden hadde man en interessant debatt i Sverige. Den ble forårsaket av utkast til lovgivning som beskyttet fostre mot mødrenes bruk av rusmidler. I Sverige som ellers i verden var problemet voksende: Mødre som under svangerskapet ruset seg, fødte barn som ved fødselen reelt sett var rusavhengige. Lovutkastene handlet om tiltak fra samfunnets side som skulle hindre at mødre påførte sine barn denne type skade under graviditeten. I denne debatten var det totalt uinteressant å diskutere «når» fosteret blir et menneske eller får menneskeverd. Sjansen for alvorlig skade er der hele veien.

Jeg mener at hele debatten om «når» menneskeverd eller «sjel» innfinner seg i løpet av graviditeten er en avsporing. Den tilslører sakens basisfaktum: Å avslutte et påbegynt liv er nettopp det – å avslutte et liv. Også når det er et menneskeliv det handler om.


Oskar Skarsaune, pensjonert professor i teologi

Gå til innlegget

Simonnes svarer ikke på eget spørsmål

Publisert rundt 3 år siden

Helge Simonnes’ bok inneholder­ ­mange verdi­fulle råd om det som ­virker mot sin hensikt i kristne ­menneskers kommunikasjon med folk flest. Men hele svaret på det spørsmålet som reises i bokens tittel – hvordan vinne folk for ­kirken – gir den ikke

Jeg er såpass gammel at jeg fremdeles kan huske den originale og meget kloke prest Ole Sæveruds røst da han uttalte følgende: «Aldeles av seg selv, mine herrer predikanter, er ordet om korset en dårskap for dem som går fortapt. Det er ikke nødvendig med noe tillegg fra eders side.» I Helge Simonnes’ nye bok er han mest opptatt av dette siste, de mange tilleggene av egen dårskap «vi som kirke» utstyrer evangeliet med. Og om all denne dårskap har Simonnes det samme å si som presten sa om synden: Han er mot den. Det er den erfarne kommunikasjonsekspert som taler varsomhetens sak for overivrige og altfor sterkt-­troende kirkefolk.

Opplegget i boken viser den erfarne pressemanns teft for et godt journalistisk grep. Etter innledningsvis å ha presentert bok­ens anliggende, serverer han tolv fortellinger om menneskers møte med kirken og kristen tro – like mange fortellinger som Den norske kirke har biskoper. I samtale med Simonnes får så biskopene i tur og orden anledning til å kommentere hver sin fortelling. Dette utgjør de tre første fjerdedeler av boken. Den siste fjerdedelen er Simonnes’ tolv teser «om hvordan kirken skal vinne folket tilbake».

Opplevelser. Fortellingene handler i stor grad om opplevelser som enten får troen til å svikte for mennesker som har trodd for sterkt og for mye, eller om andre som har blitt møtt av kirken eller av kristne mennesker på en måte som gjør at de føler seg avvist, eller tenker at kristne er svært sære og holder seg med et irrasjonelt bilde av virkeligheten.

I sine tolv teser følger Simonnes dette opp, ofte i tråd med ­biskopenes kommentarer, men av og til også med en liten snert mot de samme biskopene – som i tese åtte, «Vær varsom når du fristes til å bruke for store ord om hvor viktig folkekirken er (for folk).» Her er jeg helt enig med ham.

Tydelige nei. Felles for de to delene er dette: Utgangspunktet for hele Simonnes prosjekt i denne boken er at «kirken» – og med dette ordet mener han ikke Den norske kirke, men hele den norske kristenheten – per i dag gjør og sier mye som får folk til å si troen og kristendommen farvel. Det må vi slutte med. Vi må slutte med bastant bibel-tro og bibeltolkning. Vi må slutte med å stemple andres levemåte som synd. Vi må slutte å love for mye på vegne av Gud, og så videre. Simonnes er hele veien tydelig på hva vi bør slutte å gjøre.

Enkel og bastant. På de fleste­ punkter er jeg enig med ham, men jeg synes han noen ganger blir unødvendig enkel og bastant. Jeg fristes til å låne hans egen måte å si det på: «Vær varsom når du fristes til å gi enkle svar på vanskelige spørsmål.» For ­eksempel spørsmålet: Når vi ber til Gud, gjør vi det da for å påvirke Gud eller bli påvirket av ham? Han retter dette spørsmålet til biskop Midttømme, som er klok nok til ikke å svare direkte på det. Men det gjør Simonnes selv i tese ni. Han avslutter med å velge siste alternativ: Det er vi mennesker som har behov for å bli påvirket gjennom bønnen, ikke Gud. Jeg har problemer med å lese Jesus på samme måte.

Kirkens problem. Men et viktigere spørsmål er dette: Hvis vi i kirken slutter med de dum­hetene vi holder på med, for ikke å snakke om de svært skadelige tingene vi gjør, vil vi da «vinne folket tilbake»? En ganske liberal prest i Norge, som garantert ikke var skyld i noen av de dumhetene Simonnes advarer mot, sa ved en anledning, da han tok en konservativ kollega i forsvar: Folk renner ikke inn dørene hos meg heller.

Varsomhet er en god ting i mange forhold, men i seg selv sier den intet om budskap eller­ innhold. Om jeg sier at det er i Jesu gjerning og budskap at kraften til sann menighetsbygging og menighetsvekst ligger, vil Simonnes neppe motsi meg. 
Kanskje betrakter han det som så selvsagt at det ikke er nødvendig å si det i en bok om hvordan kirken skal vinne folket tilbake. Skal jeg dømme etter boken, tenker han at kirkens største problem nå for tiden ikke er budskapet, men hvordan dette kommuniseres. Jeg tenker problemet går dypere enn som så. Kirkens problem i dag har også med kirkens budskap å gjøre. Som Ole Sæverud riktig påpekte: Om vi fjerner alle tilleggs-dumhetene, består korsets dårskap, og vil alltid gjøre det. Og denne dårskap kan neppe markedsføres med «varsomhet» som hovedord.

Bjørn Stærk. Parallelt med lesningen av Simonnes har jeg begynt å lese Bjørn Stærks bok Å sette verden i brann: En ateist skriver om Jesus. Jeg tror ateisten Stærk peker på det dypeste problemet en varsom og veltilpasset kristenhet i Norge sliter med – sitt bilde av Jesus. Jesus, sier han, er blitt en mild moralfilosof som går rundt og helbreder folk og ber dem være snille mot hverandre. Det siste er en selvfølgelighet som alle er enige om. Men du er ikke i nærheten av evangelienes Jesus med dette bildet, sier Stærk. «Evangeliene er rent krutt.»

• Les intervju med Bjørn Stærk: «Synd er ein av dei beste ideane i kristendomen»

Les Eskil Skjeldals anmeldelse: En ateist leser Bibelen

Jeg måtte tenke på noe en erfaren kateket sa for litt siden: Han gjennomgikk katekismens ti bud med konfirmantene. De sovnet. Så leste han litt av Bergprekenen for dem. Da våknet de! De hadde aldri hørt maken. Likegyldig­heten var som blåst vekk! – Det ligger noe der.

Nyttig bidrag. Simonnes gir i sin bok et godt og nyttig bidrag til den kristne selvkritikk som flere arbeidslag i kirken allerede er i gang med, og han henvender seg med sine tolv teser også til andre som ennå ikke har begynt. Det er verdifullt. Men oppskriften på det jeg foretrekker å kalle menighetsvekst i Norge må inneholde mer enn dette, mye mer.

• Les Helge Simonnes sin kronikk: Kollektivt åndelig ansvar – vi trenger en vær varsom-plakat

Først publisert i Vårt Land 24. september 2016

Gå til innlegget

Når ateisten hater Gud

Publisert over 4 år siden

Det underlige er at den samme Gud er adressat for begge deler: takken og protesten.

Jeg leste med interesse Eskil Skjeldals kommentar (Vårt Land 19. februar) til Ida Maria Gilberts oppgjør med Stephen Frys gudsbilde (Vårt Land 14. februar). Stephen Fry profilerer seg som ateist, men sier at dersom han skulle møte Gud, ville han stille ham spørsmålet: «Barn med beinmargskreft: Hvordan våger du?»

I dette spørsmålet hører jeg et stort sinne over alt det grusomme som helt ufortjent rammer noen mennesker. Fry spør Gud: «Hvordan våger du å skape en verden med så mye elendighet, smerte og urettferdighet, som ikke er vår feil?»

Som Skjeldal riktig påpeker, er dette ikke noe nytt spørsmål. Jeg nevner to forfattere som på hver sitt vis kjempet med spørsmålet. Først Albert Camus, som i romanen Pesten lar en av personene konfrontere en katolsk prest med samme spørsmål. En baby døde av pesten, langsomt og uhyre pinefullt, og presten avkreves svar: Hvordan kunne Gud la dette skje? 

Mening. Camus drøfter saken mer filosofisk i boken Myten om Sisyfos. Her har han ateismen som utgangspunkt, og stiller spørsmålet om det står i menneskets makt å skape seg en mening i livet likevel. Svaret er et slags ja og nei. Men i den senere boken Opprøreren fører han tanken videre og ender opp med et mer uforbeholdent ja. Han kaller det middagssolens tanke, et positivt ja til livet, tross alt. Om jeg fornemmer riktig, kunne han sluttet seg til Tor Jonsons undrende spørsmål: «Kven skal eg takke for all denne æra i dette å gå her og vera og vera.»

Men Camus tror fortsatt ikke at det er noen Gud der som takken kan rettes til. Takken er adresseløs. Men det var umuligheten av en slik takk som opprinnelig gjorde ham til ateist.

Gudshat. Frys spørsmål, båret av et nærmest rabiat gudshat, finner man også hos Petter Wessel Zappfe. I boken Lyksalig Pinsefest tar han utgangspunkt i den store kirkebrannen i Grue i Solør 26. mai 1822, da 116 mennesker, samlet til pinsegudstjeneste, brant inne i kirken.

Mot slutten av boken tenker Zappfe seg følgende minneplakett oppstilt der kirken stod: «Reist til evig minde om NIDINGSDÅDEN som Kirkens gud begikk på dette sted den 26. mai 1822.»

Men Zappfe er ateist. Og som ateist har han ingen adressat for sitt rødglødende sinne over all den urettferdighet som finnes i verden, og som ikke menneskene, men naturen er skyld i. På meg virker det som han nesten savner Gud. Han savner en han kan rette sitt sinne mot. Så gjør han det litterært i stedet, ved å rette det mot kirkens Gud – som altså ikke fins. Paradokset ble elegant formulert av den franske litteraten Stendhal: Guds eneste unnskyldning er at han ikke eksisterer.

Bibelsk protest. I Bibelen finner vi ikke gudshat, men vi finner både Camus’ grunnleggende ja til livet, og takknemlighet for det, og Zappfes intense protest mot alt det grusomme og urettferdige som skjer i verden. Og det underlige er at den samme Gud er adressat for begge deler: takken og protesten. Og her tenker jeg Gilbert har et poeng: Har Fry oppdaget at hans protest mot Gud finnes i Bibelen selv? Rommer hans gudsbilde en slik mulighet? Bibelens Gud får begge typer respons fra sine skapninger. Kanskje vi i kirken for ofte glemmer klagens legitimitet?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.2.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere