Odd Sverre Hove

Alder: 72
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Benjamin Netanjahu og dronning Ester

Publisert nesten 5 år siden

Idet solen går ned tirsdag kveld skjer to ting: Netanjahu går inn i Kongressen for å tale. Og den jødiske kalenderen påbegynner datoen 13. adar, som er datoen for jødenes totalutryddelse i Persia. Israelere flest vil se slående paralleller.

 

Kommende uke er det purimfest i Israel.Da feirer familier flest jødefolkets redning fra totalutryddelse i Perserriket under koing Xerxes for 2.400 år siden.

Ikke minst kommer barna i Israel til å fryde seg under Purim-festen. For de skal i utallige familie- og barneselskaper over hele Israel kle seg ut og fremføre de dramatiske hendelsene fra Esters bok som barneteater.

Favoritt-rollen er naturligvis rollen som dronning Eester, heltinnen som med fare for eget liv våget å stige inn i den indre gårdsplassen til kong Xerxes, enda kongen ikke hadde tilkalt henne ved å vinke med septeret.

Men en slags negativ favoritt-rolle er rollsen som den onde «statsminister» Haman, han som forfattet de uhyggelige lovene om total jødeutryddelse i Persia. Hver gang navnet hans nevnes under høytlesingen fra Esters bok, buuu-er alle tilstedeværende barn med stor fryd. Israelske barn har det veldig kjekt under den årlige purimfesten, som altså i år finner sted i kommende uke.

* * *

Ved et bemerkelsesverdig treff finner det i kommende uke sted også en annen begivenhet. Den har også i høy grad med Persia og jødefolket å gjøre. På tirsdag kveld, den 3. mars, skal statsminister Benjamin Netanjahu stige inn gjennom dørene i Kongressen i Washington for å tale til USAs folkevalgte.

Talen er bestilt av de valgte lederne i Kongressen. Og oppdraget de har gitt den israelske statsministeren er å holde foredrag om den eksistenstrusselen som dagens makthavere i det gamle Persia, ayatollaene i Iran, representerer for Israel i og med atombombe-programmet.

President Obama og Det Hvite Hus har i flere måneder mobilisert hele det mektige kampanje-apparatet sitt for å bekjempe den israelske statsministerens tale. Faktisk har det aldri hendt før at en amerikansk president har mobilisert så massivt det han rår over av kampanje-metoder for å bekjempe et foredrag som en israelsk statsminister skal holde i USA.

Forholdet mellom Obama og Netanjahu har aldri vært særlig godt under de hittil seks årene av Obamas president-tid. Men aldri har relasjonen mellom de to vært dårligere enn nå.

Samtidig er forholdet mellom de amerikanske folkevalgtes flertall og Netanjahu meget, meget godt. Kongressens ledere har stått steilt imot Obamas kampanje og har fastholdt innbydelsen til Netanjahu. Og Netanjahu selv har nektet blankt å omgjøre beslutningen om å holde talen.

* * *

Bak konflikten om Netanjahus tale ligger naturligvis en fundamental konflikt om den kommende atom-avtalen mellom Obama (eller formelt: 5+1-landenes ledere) og Iran. Forhandlerne skal nå ha omtrent ferdig en avtale som går ut på at Iran skal begrense seg til å lav-anrike uran, mot at resten av verden gradvis over ti år toner ned det folkerettslige sanksjonsregimet mot Iran.

Obama mener en slik avtale vil være en enorm fredspolitisk suksess, mens Israel og Netanjahu oppfatter avtalen som en livsfarlig eksistens-trussel og anfører at det vil gjøre Iran til en såkalt «dørstokk-atommakt» (hvorfor blir slike engelske substantiv-uttrykk så tungvinte på norsk?)

I Israel mener flertallet at Obamas atom-avtale er ren chamberlainisme – på Israels bekostning. I praksis utleverer Obama Israel til hele tyngden av trusselen fra den snart ferdige iranske atombomben.

I denne saken står ellers så godt som alle de sunni-islamske regimene skulder ved skulder med Israel – og er rystet over Obama (mulig unntak: Qatar og Al Jazeera).

Det blir derfor både spennende og nervepirende å følge med på det som skal skje kommende tirsdag kveld. Det blir spennende å høre hva Netanjahu sier om den iranske atomvåpen-programmet. Og det blir spennende å se om han greier å få Kongressen til å blokkere USAs sanksjonering av Obamas atom-avtale.

* * *

Her er det så at kallenderen for den israelske purim-festen på en bemerkelsesverdig måte kommer inn i bildet.

For idet solen går ned tirsdag kveld skjer to ting: Netanjahu går inn i Kongressen for å tale. Og den jødiske kalenderen påbegynner datoen 13. adar, som er datoen for den onde Hamans planer om å totalutrydde jødene i Persia for 2.400 år siden (se Ester 3:13).

Det er ingen tvil om at israelere flest kommer til å se slående paralleller – som resten av verden simpelthen ikke oppfatter, fordi vi ikke har lest Esters bok i Bibelen godt nok:

  • Dronning Ester våget livet ved å stige u-invitert inn i kongeslottet til kong Xerxes. Og Netanjahu gjør et beslektet vågestykkje ved å stige inn i Kongressen i Washington i ren trass mot Obamas kampanje.
  • Dronning Ester gjennomførte det dristige vågestykket sitt for å berge livet til alle Perserrikets jøder, som skulle henrettes. Og Netanjahu gjennomfører et beslektet vågestykke for å redde Israels jøders liv fra en persisk atombombe.
  • Begge deler handler om Persia.
  • Og datoen for begge deler er den samme: den 13. adar.

Samme hva Obama sier. Samme hva utenriksjournalistene i Norge oppfatter. For israelere flest er disse parallellene slående. Kommende uke kan bli en dramatisk uke.

Gå til innlegget

Fråsegn mot København-terrorismen

Publisert rundt 5 år siden

Det er tankevekkande at det nettopp er dei terroristane som hatar ytringsfridomen, som no sjølve koplar bloddryppende åtak på ytringsfridomen saman med bloddryppende åtak på jødedomen og jødiske institusjonar

 Under høgmessa i Gulen kyrkje i Eivindvik i føremiddag las eg opp denne fråsegna frå preikestolen:

Ei fråsegn om ytringsfridom og jødedom

 

 

Terrorhandlingane i København i går og i natt var retta mot eit ope debattmøte om ytringsfridomen - og mot ei jødisk synagoge der folk kom saman for å feira jødisk konfirmasjon (såkalla "bar mitzva" eller "bat mitzva").

 

Terrorhandlingane i København i går og i natt svarar til eit mønster frå terrorhandlingane i Paris for berre nokre veker sidan, retta mot redaksjonen til eit fransk kommentar-magasin og mot eit fransk jødisk kjøpesenter der jødiske kundar brukar å kjøpa inn såkalla "kosher"-mat til jødiske sabbatsmåltid.

 

Mønsteret er svært tydeleg. Det handlar om symbol-berande institusjonar for ytringsfridomen. Og det handlar om symbolberande institusjonar for etnisk og religiøs jødedom.

 

Altså kan vi slutta at desse skjendsels-gjerningane er retta - dels mot ytringsfridomen - og dels mot jødedommen.

 

I lys av det som er skjedd, sømer det seg at vi frå Den kristne kyrkja grip ordet til forsvar for både ytringsfridomen og for vår jødiske bror.

 

Nettopp her i Gulen kyrkje i Eivindvik har vi spesielt gode grunnar til å ta til gjenmæle. For det var her i Gulen forfedrene våre ved Gulatinget for tusen år sidan fastsette og definerte det norske samfunnet som eit rettssamfunn. Og det var dessutan her i Gulen at han som introduserte feiringa av grunnlovsverdiane våre, dikteren Henrik Wergeland, hadde slektsrøtene sine.

 

 

For det første må vi slå fast at ytringsfridom er ein verdi og eit samfunnsgode som fortener at vi som kristen kyrkje tek det i forsvar.

 

Sjølve Skapingssoga vitnar om korleis Herren Gud gav det første menneskeparet, Adam og Eva, språk[i] og ytringsfridom i skapingsgåve. I Skapingssoga vert det fortalt korleis Gud skapte det første menneskeparet i sitt bilete[ii] og ba Adam gje namn til alle slag dyr[iii]. Og "det namnet som Adam gav kvart dyr, det skulle det heita" (1Mos 2:19c).

 

På same viset vitnar også det åttande bodet om korleis ytringsfridom er ei skapingsgåve fra Gud sjølv til menneska. I det åttande bodet byd Herren oss menneske at vi aldri må "seia falskt vitnemål" imot nesten vår (2Mos 20:16)[iv]. At Gud gjev eit bod som definerer ei yttergrense for ytringsfridomen, vitnar samstundes som at ytringsfridomen alt eksisterte før bodet kom.

 

I ein sum lærer altså Guds ord oss å setja ytringsfridomen høgt og å forsvara ytringsfridomens gode gåve når den er under åtak.

 

 

For det andre er det tankevekkende at det nettopp er dei terroristane som hatar ytringsfridomen, som no sjølve koplar bloddryppende åtak på ytringsfridomen saman med bloddryppende åtak på jødedomen og jødiske institusjonar.

 

Denne koplinga er i seg sjølv lærerik. For ein av grunnane til at Gud valde ut jødefolket i sitt tidlege frelsesråd - var at jødefolket like frå Abraham av var eit skriftfolk. Bokstav-alfabetet var på Abrahams tid funne opp, jamvel i Abrahams eige nærområde. Og Guds utveljing innebar at jødefolket som skriftkultur-folk mellom anna vart kalla til å vera tenarar for Guds eigen bruk av ytringsfridomen, ja, til å skriva ned med bokstavskrift heile Guds råd til frelse, ei gåve som vi alle har fått ta imot i Bibelens 66 heilage skrifter.

 

Det er difor knapt tilfeldig at bloddryppende terrordrap retta mot ytringsfridomen i både København og Paris er kobla så tydeleg saman med bloddryppende terrordrap retta mot jødedommens representantar og institusjonar i København og Paris.

 

På vegne av Den kristne kyrkja skuldar vi å sjå på det jødiske folket som vår eldre bror i Herren (sml Opb 12:17)[v]. Og på vegne av Den kristne kyrkja er det vår plikt og vår skyldnad å tala jødefolkets sak med styrke mot dei som hatar dei.

 

Difor aktualiserer dei blodige ugjerningane i København i går og i natt eit myndig svar frå oss som kristen kyrkje: Både ytringsfridomen og jødefolket bør forsvarast mot denne typen blodig urett. Og ansvaret for det er eit ansvar som vi alle, heile den kristne kyrkja, deler. Ja som både kyrkje, statsmakt og samfunn deler.

 

 

Odd Sverre Hove (vik spr Gulen og Mjømna)

 

 

 

 

 

  • [i] 1Mos 1:3.
  •  
  • [ii] 1Mos 1:26ff.
  •  
  • [iii] 1Mos 2:19b
  •  
  • [iv] Hebr: «anah (ce-) ed sjækær» tyder bokstaveleg «å svara som eit løgnvitne», men meininga må vera den som vi har i dei norske bibelomsetjingane: «Du skal ikkje seia falskt vitnemål imot nesten din».
  •  
  • [v] Sml professor Skarsaunes boktittel frå minnemarkeringa i 1992 ved 50-årsminnet for transporten av dei norske jødane til Holocaust i 1942, sjå Oskar Skarsaune (red): «Vår eldre bror», Oslo 1992.
Gå til innlegget

Mot nyvalg i Israel –?

Publisert rundt 5 år siden

Mandag kveld ble det klart at Netenjahus regjeringskoalisjon bryter sammen. Da blir det sannsynligvis nyvalg i Israel i mars/april 2015. Hvis ikke noe uventet skjer i inneværende uke

Regjeringssammenbruddet mandag kveld handler om den innebygde konflikten Netanjahu måtte akseptere da regjeringskoalisjonen hans ble dannet i februar/mars 2013. Da kunne Netanjahu etter normale tellemåter ha dannet en sentrum-høyre-regjering med støtte fra nærmere 80 av 120 folkevalgte i Knesset.

Men på grunn av en vanhellig allianse mellom partiene Bajit Jehudi (bosetter-høyre) og Jesj Atid (populistisk sentrum) – ble Netanjahu i 2013 tvunget til å si neitakk til å ha med de såkalte ultraortodokse partiene Sjas (religiøst sentrum) og UTJ (religiøst høyre). Og regjeringsgrunnlaget i Knesset ble en god del svakere enn 80 av 120.

 

Konflikten Bibi - Lapid

Det var formannen i Jesj Atid Netanjahu hadde møte med mandag kveld. Jesj Atid-formannen heter Jair Lapid. Han var (i likhet med sin far, Tommy Lapid) en tidligere TV-personlighet fra publikumsvennlige prateprogrammer på TV. For noen år siden dannet han sitt eget populistiske sentrumsparti. Og som «ny kost» i israelsk politikk fikk han ved valget i januar 2013 forholdsvis mange stemmer.

Men deretter gikk det nedover med ham. I Netanjahu-regjeringen ble han finansminister, og satt dermed med ansvaret for alle upopulære økonomiske tiltak.

Lapids hovedprogrampost var kravet om alminnelig verneplikt også for ultraortodokse bibelstuderende ungdommer. En moderat versjon av en slik lov fikk han i fjor igjennom i Knesset.

De siste fem-seks ukene har Lapid rettet voldsomme angrep mot Netanjahu. Samtidig forhandlet han bak kulissene med venstre-opposisjonen for å få til en alternativ regjeringskoalisjon med Lapid selv som ny statsminister. Men i den slags halv-hemmelige politiske manøvreringskunster inne i bøttekottene – ble Lapid i forrige uke utmanøvrert av den gamle ringreven Netanjahu.

 

Konflikten Bibi - Livni

Under mandagens møte stilte Netanjahu fem krav til Jair Lapid, krav som Lapid fant det umulig å akseptere. Resultat: Tirsdag morgen besluttet Netanjahus regjeringsparti Likud å støtte et arbeiderparti-forslag om å oppløse Knesset og lyse ut nyvalg.

Det mest kjente av de fem kravene handlet om to-tre versjoner av et lovforslag som definerer Israel som «en jødisk stat». I Netanjahus egen versjon av det lovforslaget betyr dette i praksis ikke noe annet enn en lovfesting av status quo. Men i alle fall en av de andre versjonene er blitt kritisert for å kunne tone ned visse individuelle rettigheter for ikkejødiske israelere.

Justisminister Tsipi Livni, som er leder av minipartiet Hatenua, har gjort felles sak med Lapid i kampanjen mot Netanjahu de siste fem-seks ukene.

Netanjahu har på sin side kritiserte flere av de sittende statsrådene fra Beitenu og Hatenua for grov illojalitet mot den regjeringen de faktisk sitter som statsråder i. Illojaliteten har de siste ukene vært så pass grov etter innenrikspolitisk israelsk målestokk at flere har ansett regjeringen som handlingslammet.

 

Konflikten Lapid - Bennet

Statsråd Naftali Bennet er partileder for den nåværende regjeringens eneste religiøse parti, Bajit Jehudi (bosetter-høyre). Han er (akkurat som Netanjahu) periodevis i ungdommen vokst opp i USA og snakker munnrapt engelsk i tillegg til veltalende hebraisk. På grunn av en konflikt med fru Netanjahu inngikk Bennet under regjeringsforhandlingene i februar 2013 en vanhellig allianse med Jesj Atid, en allianse som en stund var sterk nokt til å tvinge de to andre regigiøse partiene ut av regjeringskoalisjonen.

Men nå ser det ut til at alliansen Lapid-Bennet er brutt sammen. Bennet er vanligvis selv ikke lavmælt når han kritiserer (noen vil si: sjikanerer) Netanjahu. Men i den nåværende situasjonen ser han på Lapids og Livnis illojalitet som ruinerende – og skal ha deltatt i Likud-politikernes sonderinger vis-a-vis de to andre religiøse partiene. Også utenriksminister Avigdor Liebermann og partiet hans, Jisrael Beitenu (russisk innvandrer-høyre), skal ha støttet Likud mot Lapid og Livni.

 

Veien videre

Formalitetene er nå videre at lovforslaget om oppløsning av Knesset skal behandles i Knesset første gang på onsdag – og tredje og siste gang kommende mandag. Hvis ikke noe skjer før mandag, vil saken da være avgjort. Knesset oppløses. Og det blir nyvalg i Israel i mars eller april 2015.

Spørsmålet er om «noe» vil kunne skje før den tid, noe som utsetter hele nyvalget.

Det er faktisk skjedd noe slikt en gang før. Sommeren 2012 startet Netanjahu tiltak i retning av nyvalg, etter en indre krise i den daværende regjeringskoalisjonen. Men så, like før avgjørelsens dag, kunne han avlyse hele nyvalget igjen fordi han greid å overtale partiet Kadima (sentrum), under formann Sjaul Mofats, til å tiltre regjeringen. Plutselig ledet Netanjahu en tallmessig knall-sterk regjeringskoalisjon som kunne ha holdt det gående helt til valgperioden var ute høsten 2013.

Nyhetsmagasine Time laget forside om «King Bibi».

Imidlertid snudde Sjaul Mofats og forlot regjeringen igjen etter bare fire-fem måneder. Velgerne belønnet Mofats og partiet hans for denne troløsheten med et totalt partisammenbrudd under valget den 22. januar 2013. Fra å være Israels størte parti satt Mofats igjen med bare to representanter i Knesset. Og ingen taburett i regjeringen.

Spørsmålet er om Netanjahu kan greie en tilsvarende manøver en gang til. Kan han i inneværende uke greie å få UTJ og Sjas til å tiltre regjeringen, mens Hatenua og Jisrael Beitenu forlater den? I så fall kan nyvalget kanskje avlyses. Og med en slik ny sentrum-høyre-koalisjon vil Netanjahu igjen rå over et solid flertall i Knesset.

Mitt tips i dette spørsmålet er at det for tiden ikke føles særlig sannsynlig. Netanjahu-regjeringen har ikke greid å klubbe noe omforent budsjett for 2015. Og skal man få UTJ og Sjas med på laget, må budsjettutkastet omarbeides nokså drastisk.

På den andre siden tenker nesten hele Israel at Hisbolla i Sør-Libanon våren 2015 vil få pålegg fra overherrene sine i Iran om å angripe Israel i en Tredje Libanonkrig.

Tanken på å ha gående både en akutt krigstrussel i nord og en pågående valgkamp innenriks – føles ikke attraktiv for noen i Israel. Derfor er omtrent alle enige om at den «egentlig» ikke er ideelt med noe nyvalg i Israel i mars 2015.

Gå til innlegget

Alf Gjøsund og Arthur Berg

Publisert rundt 5 år siden

«For noen år siden var det tette bånd mellom avisen Dagen og den kristne israelsorganisasjonen Karmelinstituttet», skriver journalist Alf Gjøsund (Vårt Land 20. november). Men Gjøsund skriver ikke noe om hvor tette disse båndene var og hva de berodde på.

Karmelinstituttets stifter, Per Faye Hansen, og Dagens legendariske redaktør, Arthur Berg, var under krigen studiekamerater på Menighetsfakultetet. Sammen med senere sokneprest i Oslo, Hans Chr. Mamen, ble de i 1942 meget diskret kalt inn på kontoret til professor Ole Hallesby på Menighetsfakultetet.

Hallesby var blitt oppsøkt hjemme på Vindern av en jødisk familie som trengte hjelp til å flykte over til Sverige. Den jødiske familiefaren var selv kommet som flyktning til Oslo fra et annet naziokkupert land, bare for å oppleve at Nazi-Tyskland fulgte etter og okkuperte også Norge.

Den jødiske familiefaren hadde i de nazistyrte norske avisene lest heftige vitnesbyrd om hvor sterkt nazistyresmaktene hatet Ole Hallesby. Av det trakk han den slutningen at det kanskje kunne være trygt å søke hjelp for en jødisk familie på flukt hos nettopp Ole Hallesby. Og det hadde han rett i.

Hjelpe jøder. Hallesby synes å ha ant at de tre teologistudentene, som ofte satt under kateteret hans på Menighetsfakultetet, drev en hemmelig tjeneste med å hjelpe norske jøder over til Sverige. Den jødiske familien i Hallesbys stue på Vindern, ble av de tre studentene hemmelig hjulpet ut til Asker. Der hadde Per Faye Hansen gjort i stand foreldrenes hønsehus som midlertidig skjulested for norske jøder på flukt.

Etter noe ventetid greide de tre studentene å organisere hemmelig transport for den jødiske familien til indre Østfold. Der hadde ikke minst student Mamen funnet frem til en skogsti som leder over grensen og inn til tryggheten i Sverige.

På mitt spørsmål som journalist fortalte pensjonert sokneprest Mamen tidlig på 1990-tallet at de tre teologi-studentene alt i alt greide å hjelpe omtrent 25 norske jøder over grensen til Sverige i 1942.

Dette er opphavet til de tette båndene mellom de tre ungdomskameratene. De hadde delt angsten for å dø under hemmelige livredningsoperasjoner i krig. Og de hadde til sin ufattelige lettelse alle tre overlevd. Ikke rart at de hadde tette vennskapsbånd hele resten av livet.

Pensjonister. Til min store forskrekkelse leser jeg nå at Gjøsund presterer å bruke aldersargumentasjon mot noen av dem han angriper i kommentarartikkelen sin. «Pensjonist» er et nedvurderende skjellsord. Og: «Yngre mennesker rister på hodet» av de lavkirkelige pensjonistenes standpunkter, hevder han. Som om personers alder eller pensjonist-status noen sinne hadde kompetanse til å avgjøre om standpunkter står enten sterkt eller svakt.

Er ikke Gjøsunds alders-diskriminering i virkeligheten akkurat like inhuman som den etniske diskrimineringen han i artikkelen sin mener å angripe?

Og: Er ikke Gjøsunds bruk av «tette bånd» mellom personer som standpunkt-nedvurderende argument i en sakdebatt minst like usaklig?

Hedersmenn. De tette båndene mellom to slike hedersmenn som Per Faye Hansen og Arthur Berg er det virkelig ikke noen grunn for Gjøsund til å raljere over. Tvert imot. I Dagen har alle senere generasjoner grunn til å være både stolt og glad over at avisen i 30 år fikk ha en sjefredaktør med en så imponerende profil i kampen mot jødehatet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.11.2014

Gå til innlegget

Den nye antisemittiske bølgen

Publisert over 5 år siden

Etter Hitler-Tysklands sammenbrudd har det lenge vært «ikke stuerent» å være antisemitt. Folkedyp og ledere var blitt grundig vaksinert med en en motgift bygd på bitter og blodfersk erfaring. Men nå er vaksinen blitt avkreftet og svak. Og det gamle giftstoffet har på nytt snodd seg inn i kulturen vår. Hos både høy og lav.

La meg begynne på grasrot-nivå. Bli med meg en tilfeldig dag i butikken. Jeg står der med tenksom mine og grubler på hva jeg skal kjøpe til middag til kona mi og meg selv. Litt uoppmerksom er jeg stanset foran en hylle. Så hører jeg en grov mannsrøst like bak meg spytte ut en foraktfylt kommentar: «Jødemat! Fysj!»

Et forvirret sekund ser jeg først på mannen i arbeidskjeledress bak meg og så på hyllen foran meg. Der oppdager jeg pris-plakaten som forteller at en bestemt type potet-poser er produsert i Israel.

«Poteter fra Israel, så fint!» sier jeg. «Da tar jeg like godt to poser». Mannen snøfter indignert, snur meg irritert ryggen og tramper videre innover i butikken.

Episoden er kanskje tre-fire år gammel. Den viser at det fins en brunstripet type antisemittisme på grasrotnivå i det norske folkedypet.

Men la meg straks gå videre og si noe viktig om jødehatets sosiale plassering. Det fins en utbredt antagelse om at jødehat og antisemittisme nesten bare fins som primitive understrømmer i folkedypet. Det er utvilsomt riktig at jødehat fins også der.

Men på den andre siden er jødehatets iboende strategi først og fremst rettet mot de intellektuelle elitene, mot de som styrer, mot kapital og næringsliv, mot ledende intellektuelle, mot de som definerer tidsånden og mot mediefolk.

Derfor må vi slå fast at jødehatet rommer en iboende strategi i retning av å slå rot i elitemiljøer og hos makthavere. Og det er der jødehatet er på sitt aller farligste.

 

Antijudaisme og antisemittisme

Professor Oskar Skarsaune har som kirkehistoriker pekt på at det i noen sammenhenger kan være hensiktsmessig å sondre begrepsmessig mellom to typer fiendtlighet mot jøder. For i mye kirkehistorisk jødefiendtlighet fantes det en slags endestasjon ved kristen dåp. I samme øyeblikk som en jøde aksepterte kristen dåp, var fiendtligheten over. Mange jøder berget livet ved å la seg døpe. Skarsaune kaller dette «kristen anti-judaisme».

På 1800- og 1900-tallet dukket imidlertid den moderne antisemittismen opp. Den var mer a-religiøs, målbevisst etnisk i tenkemåten, og hadde til målsetting å drepe etniske jøder bare av den ene grunnen at de var jøder.

I slik moderne antisemittisme spiller det ingen rolle om en jøde tar kristen dåp eller ikke. For det var jødens etnisitet som kvalifiserte ham til drap og død. (Se Oskar Skarsaune og Inger Margrethe Gaarder: «Vår eldre bror», Oslo 1992, side 19f, sml Karl Egil Johansen:«"Jødefolket inntar en særstilling": norske haldningar til jødane og staten Israel», Kristiansand 2008).

På den andre siden har professor Bentsion Netanjahu, far til Israels nåværende statsminister, i en historisk avhandling påvist hvordan viktige strømninger i romerkirkens spanske inkvisisjon frem mot det fryktelige året 1492 tenkte like etnisk som moderne antisemittisme: Jødene tilhørte per definisjon en mindreverdig rase uten livsrett. Selv om de eventuelt lot seg døpe. (Se Bentsion Netanjahu: «The Origins of the Inquisition in Fifteenth-Century Spain», New York 1995, sml Trond Berg Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz; «Jødehatet, Antisemittismens historie fra antikken til i dag», Oslo 2006).

Den kristne kirke har derfor et rystende medansvar, ikke bare for den kristne antijudaismen, men også for den moderne antisemittismen.

 

Moderne arabisk antisemittisme

På 600-tallet dukket den islamske antisemittismen opp. Den var naturligvis religiøs. Den kom til uttrykk i antisemittiske surer i Koranen og Hadith. Og den ga fra år 628 av opphav til dhimmi-forestillingen innenfor islam, der jøder og kristne bare kan unngå nedslakting ved å betale tung hodeskatt. Hvis de da ikke omvendte seg til islam og ble «berget».

I ideologisk sammenheng med moderne antisemittisme vokste både den kommunistiske og den nazistiske antisemittismen frem. Begge var i teorien a-religiøse (bortsett fra at de antisemittiske løgnene naturligvis hadde karakter av massiv dogmatisme).

I en bemerkelsesverdig krysning mellom gammel arabisk antisemittisme og moderne nazistisk og kommunistisk antisemittisme må vi så forstå den moderne arabiske antisemittismen.

Den er især kjent gjennom stormuftien av Jerusalem, Amin Haj al Husseini, oppvigleren bak jødeprogromene i Mandat-Palestina i 1920, 1921 og 1929, samt utløseren av revolten i Palestina 1936-39, revolten i Bagdad 1941 og Israels Uavhengighetskrig 1947-49.

Stormuftien tjenestegjorde ved Hitlers propagandakontor til araberne fra 1942-1945 og skrev entusiatiske anbefalingsbrever til muslimske ledere på Balkan om snarlig transport av alle jøder til tilintetgjørelsesleirene. (Om stormuftien, se Benny Morris: «Righteous Victims, A History of the Zionist-Arab Conflict» 1881-2001, New York 2001).

Men fra stormuftiens antisemittisme går det bekymringsfulle røde tråder til nyere palestina-arabiske ledere som Jassir Arafat og Mahmoud Abbas.

Det er i denne konteksten vår tids problem knyttet til antisemittiske innslag i moderne Israel-kritikkhører hjemme.

Stormuftien av Jerusalem er representativ for mange ledere og strømninger i de nye arabiske regimene som ble til etter Første Verdenskrig. Dels adopterte man gladelig tankegods og terminologi fra tidsmessig moteriktig sovjetkommunisme av Lenins og Stalins type. Dels unnlot man like gladelig å kvitte seg med nazistisk eller mussolini-fascistisk tankegods (eks: Nasser og Sadat i Egypt). Og dels vokste det etter kalifatets avvikling i 1924 frem en ny type militant islamisme (Sayyid Qutb!) som i vår tid har gjenopplivet og modernisert 600-tallets krigerske islamisme av Omar-kalifenes type.

 

 Antisemittiske innslag i moderne Israel-kritikk

I vår tid er det antisemittisme av disse typene som er under sterkest vekst. Og i Europa har dette aktualisert stadige spørsmål etter hvor grensen går mellom det som kan karakterisere som tillatt kritikk av Israel og det som er iboende antisemittisme i et fremvoksende antisemittisk hat mot Israel som stat.

Rabbiner Michael Melchior fremholdt i et foredrag i Jerusalem i 2003 at det klassiske jødehatet i vår tid har tatt nye klær på seg og fremtrer som et «jøde-stat-hat».

I 2002 ga jeg ut en bok med kritikk av NRK, NTB og ledende norske midtøsten-korrespondenter – knyttet til antisemittiske innslag eller implisitte føringer i nyhetsrapportering fra intifadaen i Israel.(Se Odd Sverre Hove: «Mediekampen om Israel», Bergen 2002, sml Arthur Berg: «Med Israel i kamp for fred» Oslo 1979, Vebjørn K. Selbekk: «Jødehat på norsk», Skjetten 2001).

 

EUs offisielle definisjon av antisemittisme

Innenfor EUs menneskerettighetsmiljøer har man tumlet mye med problemspørsmålet etter hvor grensen går mellom tillat Israel-kritikkk og forkastelig iboende antisemittisme.

Resultatet er blitt en EUs offisielle antisemittisme-definisjon. Den ble utformet i samarbeid med tidligere Gulag-fange, Natan Sjaransky, og ble ratifisert av EUs Kommisjon for Fundamentale Rettigheter, FRA, ved et møte i Ottawa i november 2005. Ordlyden følger her i min oversettelse:

 

«Arbeids-definisjon: Antisemittisme

«Dette dokumentets formål er å bidra med en praktisk veiledning med sikte på å identifisere hendelser, samle inn data og fremme/ iverksette lovgivning som har med antisemittisme å gjøre.»

Arbeidsdefinisjon: «Antisemittisme er en bestemt type forestillinger om jøder, forestillinger som kan karakteriseres som hat rettet mot jøder. Retoriske og psykiske manifestasjoner av antisemittisme kan rettes mot jødiske eller ikke-jødiske individer og/eller eiendommen deres, mot jødiske felles-institusjoner og mot religiøse fasiliteter.»

I tillegg kan slike manifestasjoner også rettes mot staten Israel, forstått som et jødisk kollektiv. Antisemittismen anklager ofte jøder for å konspirere med sikte på å skade menneskeheten, og brukes ofte for å gi jøder skylden for «hvorfor ting gikk galt». Antisemittisme kan uttrykkes i tale, skrift, visuelle former og handlinger, og gjør hyppig bruk av ondsinnede sterotypier og negative karaktertrekk.

Nåtidseksempler på antisemittisme i offentlig liv, i media, på skoler, på arbeidsplasser og i religiøse sfærer kan (når en tar hensyn til konteksten forøvrig) inkludere (men trenger ikke være begrenset til) følgende:

• Å oppfordre til, hjelpe eller rettferdiggjøre drap eller skade på jøder i navnet til en radikal ideologi eller en ekstremistisk religionstype.

• Å fremsette løgnaktige, dehumaniserende, demoniserende eller stereotypiserende påstander om jøder som sådan eller om jødisk kollektiv makt – så som for eksempel (men ikke bare) myten om en jødisk verdenskonspirasjon eller mytene om jødisk mediekontroll, finanskontroll, regjeringskontroll eller kontroll over andre institusjoner.

• Å anklage jøder som folk for å være ansvarlig for virkelige eller innbilte onde handlinger, utført av en enkeltjøde eller en enkelt gruppe jøder, eller til og med ansvarlig for handlinger utført av ikke-jøder.

• Å fornekte holocaust, nazi-Tysklands og støttespillernes folkemord på det jødiske folket under Annen Verdenskrig, enten det gjelder folkemordets faktum, folkemordets omfang eller folkemordets mekanismer (for eksempel: gasskamrene).

• Å anklage jødene som folk, eller Israel som stat, for å ha funnet opp eller overdrevet holocaust.

• Å anklage jødiske borgere for å være mer lojale mot Israel, eller mot påståtte verdensvide jødiske ambisjoner, enn mot eget lands nasjonale interesser.

Noen eksempler på hvordan antisemittisme kan manifestere seg med hensyn til staten Israel (idet en tar hensyn til konteksten forøvrig):

• Å nekte det jødiske folket retten til selvbestemmelse, for eksempel ved å karakterisere staten Israel som et rasistisk fenomen.

• Å bruke dobbel standard ved å kreve adferd som en ikke krever eller forventer av noen andre demokratiske nasjoner.

• Å bruke symboler og bilder assosiert med klassisk antisemittisme (for eksempel påstander om at jødene drepte Jesus eller andre blodskyld-anklager).

• Å sammenligne aktuell israelsk politikk med nazi-politikk.

• Å holde jødene kollektivt ansvarlig for Israels handlinger.

På den andre siden: Det er ikke antisemittisme å rette samme slags kritikk mot Israel som mot enhver annet stat.

Antisemittiske handlinger er kriminelle når de defineres som sådanne ved lov (for eksempel: lovforbudene mot holocaustfornektelse eller distribuering av antisemittisk materiale i noen land). (Oversettelse: Odd Sverre Hove).

(Denne artikkelen har tidligere vært publisert i bladet Ordet og Israel.)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
20 dager siden / 2105 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
18 dager siden / 1767 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1765 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
6 dager siden / 1260 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
11 dager siden / 1096 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
21 dager siden / 1018 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
26 dager siden / 973 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
14 dager siden / 903 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere