Odd Sverre Hove

Alder: 73
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Iran må avvæpnes NÅ

Publisert rundt 8 år siden

I inneværende måned vil Iran ha produsert ferdig 270 kg høyanriket uran som har fullført 87 prosent av den anrikingsprosessen en atombombe krever.

Det er mer enn nok til den første atombomben, og antagelig også et stykke på vei til den andre. Iran har også klartgjort en triggermekanisme og arbeider på spreng med den såkalte våpeninseringsbiten.
Det betyr at Iran nå er i ferd med å nå det som kalles atomvåpen-kapasitet. Veien fra atomvåpenkapasitet til ferdig atombombe er kort. Derfor haster det nå voldsomt. Hvis ikke Iran blir atom-avvæpnet straks, vil ayatollaene denne høsten få atomvåpen-kapasitet.
Iran er i ferd med å nå dette målet trass i de omfattende sanksjonene som ble innført i vår. Sanksjonenes mål var å legge tungt press på Iran for å få stanset arbeidet med atombomben. Men det målet er ikke nådd. I så måte har sanksjonene vært en ren fiasko. Det samme gjelder de diplomatiske forøkene. Diplomatiet kjørte seg i sommer fast og er blitt nok en ren fiasko.
Det er nå bare de militære løsningene som står igjen. For den iranske atombomben må stanses med makt. Det burde egentlig Obama ha gjort. Obama garanterte i mars at han ikke kom til å gli over på den såkalte oppdemmings-vrangforestillingen. Ja, det burde allerede George W. Bush ha gjort. For han lovet det i Rikets tilstand-talen allerede i 2002.
Men 99 prosent av de signalene Israel har fått fra Obama dette siste året har hatt til poeng å si at Obama går sterkt imot israelsk alenegang mot Iran før presidentvalget 6. november. Den beste måten å hindre det på, ville ha vært deltagelse fra USA sammen med Israel (og Gulf-alliansen) mot Irans atomanlegg.
Trass i Obamas hardhendte kampanjer tyder alt på at Israel nå legger siste hånd på planene for nettopp militær alenegang mot Iran. Jeg kan ikke tenke meg at Israel heretter gir Obama mer enn maks to-tre uker til, til å skifte mening og melde seg på som deltager.
For dette handler om et militærstrategisk vindu som ayatollaenes atombombe-byggere er i ferd med å stenge. Satelitt-fotoene fra IAEA nylig viste systematisk tildekking av Parchin-anleggene med nye rødoransje konstruksjoner som gjør anleggene immune mot de våpnene Israel antas å rå over. Skal Iran kunne avvæpnes efektivt, må det derfor skje NÅ, dvs i løpet av forholdsvis få uker denne høsten. Det hjelper ikke at USA i september og oktober har presidentvalgkamp.
En versjon hevder at Israel har utviklet nye hemmelige våpentyper som landet holder i beredskap for sin såkalte andreslag-kapasitet. Så vidt jeg da forstår, betyr det at Israel først bomber de avgjørende anleggene. Så ser man hvordan Iran reagerer. Og så svarer Israel med en temmelig total militær overraskelse under andreslag-fasen.
I den fasen kan ellers «baksete-sjåfør» Obama lett melde seg på. USA har 55.000 kampklare soldater på Socotra og Mamira, pluss titusenvis av marinesoldater og hundrevis av krigsfly på hangarskipsflotiljene Stennis, Eisenhower og Enterprise. Britene har fått låne militærbase av Qatar og franskmennene av Emiratene. Begge har store kampklare enheter på plass. Og den sunnirarabiske Gulf-alliansen, som riktignok er avgjørende bak-kanal for opprørerne i Syria, har også store militære enheter klare til innsats mot sjia-fienden i Iran. Samtidig er Tyrkia direkte involvert i Nord-Syria. Alle brikkene synes alt i alt å stå ferdig oppstilte på sjakkbrettet for et 30 dagers høstoppgjør (som en avtroppende statsråd i Israel nylig antydet). Eller som en ikke-israelsk militærforsker nylig skrev på ynetnews: Dette vil bli en krig Israel og USA (?) ikke kan tape.
Men den må skje NÅ. Om et mindre antall uker vil vinduet være stengt. Etter den tid kan nedkjempingen av den iranske atombomben bli mange ganger så bloddryppende farlig. Og noe tredje alternativ synes ikke å eksistere, siden Irans folkemord-trusler mot Israel bare fortsetter og fortsetter.
Trekk derfor denne verketannen nå, mens knipetangen ennå kan få fast grep på den.

Gå til innlegget

Den blodige aviskrigen i Israel

Publisert rundt 8 år siden

Nå flyter blodet i den nådeløse og heseblesende aviskrigen i Israel. I helgen kom nyheten om at den tidligere hebraiske storavisen Maariv gir opp som daglig papiravis.

I helgen ble det også kjent at eierselskapet bak Israels nyere storavis Jedioth Ahronoth er i økonomisk fritt fall. Mens Netanjahu-vennlige Jisrael Hajom lever og blomstrer.

Det er omtrent to og et halvt år siden den blodige aviskrigen i Israel braket løs. Netanjahu-regjeringen hadde da sittet ved makten i omtrent ni måneder i kraft av en storkoalisjon mellom Netanjahus parti Likud og Ehud Baraks Arbeiderparti.

Det første jeg kan huske å ha lest om aviskrigen var en lekket (og fremdeles ubekreftet) nyhet om at pengefolkene som eier Maariv og Jedioth hadde møtt Netanjahu uformelt og lansert en klassisk hestehandel. De skulle på sin side love å frede Netanjahu-regjeringen i hele valgperioden i avisspaltene sine, hvis Netanjahu på sin side ville få vedtatt en lov mot «utenlandsk eierskap» i israelske aviser.

I klarspråk betyr «utenlandsk eierskap» milliardær Sheldon Adelson (USA). Han eier og betaler for den Netanjahu-vennlige avisen Jisrael Hajom (som er gratisavis).

I den andre vektskålen la de en trussel. Hvis Netanjahu nektet en slik lov, ville de bruke mediemakten sin til å få Arbeiderpartiets landsmøte til å gå rundt partiformannen, Ehud Barak, og trekke partiet ut av regjeringskoalisjonen. Det ville bety regjeringskrise og nyvalg i Israel bare ni måneder etter Netanjahus valgseier.

Lekkasjen hevdet videre at Netanjahu svarte nei på de to aviseiernes anmodning. I stedet gjorde Ehud Barak en forbløffende og lynrask manøver som kom fullstendig overraskende på alle. Sammen med fire andre fra Arbeiderpartiets gruppe på 13 i Knesset meldte partiformann Barak seg ut av sitt eget parti, Arbeiderpartiet, og stiftet et nytt parti, Uavhengighet. Dermed mistet Arbeiderpartiets landsmøte (og de to storavis-eierne) all mulighet til å felle regjeringen ved hjelp av et partilandsmøte-vedtak. Netanjahu-Barak-regjeringen satt trygt.

Dette skjedde altså for to og et halvt år siden. Og fra da av er aviskrigen i Israel blitt bare bitrere og bitrere. Og blodigere og blodigere.

Jeg har lest Maariv og Jedioth (i INTs oversettelse) omtrent daglig i hele perioden. Desperasjonen i de to storavis-redaksjonene er bare blitt tydeligere og tydeligere.

I Maariv er det journalist Ben Caspit som har hatt førigen. Han har grepet hvert minste påskudd til å mase på regjeringskrise og Netanjahu-regjeringens fall. Da en liten prisøkning på Cottage Cheese i juni i fjor fikk ham til å kreve Netanjahus hode på et fat, tenkte jeg at bunnen var nådd. Men det stemte ikke. De siste månedene er den daglige dosen med grov personsjikane mot Netanjahu bare blitt verre og verre.

Og i helgen kom altså meldingen om at Maariv må gi opp. Tabloidavisen som en gang var Israels stolte storavis, skal nå slutte som daglig papiravis. I stedet blir Maariv bare helgeavis på papir og ellers ren nettavis.

Jedioth Ahronoth holdt lenge en noe mer edruelig tone i spaltene. Men i senere tid er tonen forandret også der. Ingen av kommentarskribentene i Jedioth skrev med større personlig ego enn veteranen Nahum Barnea. De siste månedene er egoet hans bare blitt større og større, mens hatet og sjikanen mot Netanjahu i artiklene hans er blitt tilnærmet hemningsløs.

Kollegaene Alex Fishman og Sever Plocker var lenge opptatt av hver sine spesialfelt som kommentar-journalister (= henholdsvis militær og økonomisk sikkerhetspolitikk). Men de siste månedene er også de forfalt til mer og mer personrettet statsminister-sjikane.

For noen uker siden kom nyheten (i nettavisen til Frankfurter Allgemeine!) om at mange journalister i Jedioth hadde fått permitteringsvarsler. Og i helgen kom nyheten om at eierselskapet bak Jedioth, IDB Holding Corp, er i fritt fall økonomisk (etter tap på 1,27 milliarder sjekler i annet kvartal), og at aviseieren, milliardær Arnon («Nosi») Moses, ikke synes å kunne dekke avisunderskuddet så veldig mye lenger.

Før helgen skrev Sever Plocker at det er konkurrenten, Jisrael Hajom, og dens «utenlandske» eier, milliardær Sheldon Adelson, som har skylden. Men i dag tidlig svarte journalist Dror Eyad i Jisrael Hajom at det ikke er særlig rimelig for en avis som eies av milliardær Moses å klage over en annen avis som eies av milliardær Adelson.

Netto-inntyrykket i helgen er uansett at begge de to store israelske tabloidene, som har bekjempet Netanjahu så frenetisk på hebraisk, nemlig Maariv og Jedioth, nå synes å være på vei mot stupet.

Ute på Israels politiske ytre venstre daffer småavisen Haarets videre som før i sitt eget tempo. Haarets er Israels eneste to-spåråklige avis, hebraisk og engelsk. Den er riktignok favorittavisen til europeiske og norske medier (NRK!), når de skal sitere noe fra Israel med venstre-vri. Men Haarets er og blir en småavis uten mye innflytelse blant vanlige israelske avislesere.

Og The Jerusalem Post (moderat høyre, etter mitt syn Israels beste, mest seriøse og mest uavhengige avis) kommer ut bare på engelsk og leses ikke så veldig bredt av Israels hebraiskspråklige folkeflertall.

For et par år siden ble Haarets rammet av en ruinerende avis-skandale. Det viste seg at vernepliktig soldat Anat Kamm hadde lastet topphemmelige militære dokumenter over på en CD som hun hadde gitt til haaretsjournalist Uri Blau. Og han brukte CD-en som kilde til reportasjeavsløringer som var tydelig over grensen til landssvik og forræderi. Kamm & Blau ble avslørt. Hun ble dømt for nettopp landssvik og forræderi. Og om journalist Uri Blau ble det i helgen kjent at han ventelig vil bli dømt til fire måneders samfunnstjeneste etter en tilståelsesavtale med påtalemyndigheten.

Etter denne skandalen har Haarets manøvrert seg gjennom den israelske aviskrigen ved å holde en lav profil. I nyhetsreportasjene har Haarets lagt vekt på presis faktainformasjon med bare moderat vinkling. I kommentarspaltene har avisens kommentatorer skrevet krasse kommentarer med venstrevri som før, men uten den hangen til hemningsløs personsjikane mot Netanjahu og Barak som har preget de to store tabloidene. Men Haarets innførte for en tid tiden betaling for bruk av nettavisen sin. Det tyder ikke akkurat på velstand.

Alt i alt tror jeg Haarets likevel kommer til å overleve aviskrigen i Israel.

På TV-fronten er det ennå usikkert om Kanal 10 vil overleve og greie å betale million-regningene sine til staten (der de er avhengige av nettopp Netanjahu-regjeringens nådige betalings-henstand ...). IBA og Kanal 2 synes for tiden ikke å være berørt av den store mediekrigen.

Gå til innlegget

Netanjahus overtak på Obama

Publisert rundt 8 år siden

Nå ser det ut til at Netanjahu har sikret seg et visst overtak på Obama i de dramatiske tautrekkingene om strategi for ødeleggelse av den iranske atombomben.

I over 30 år har Israel alltid måttet spørre uoffisielt om grønt lys fra USAs president før Israel forsvarte seg militært mot de forskjellige terrorist-angriperne. Men under Obama og Netanjahu er dette over- og underordningsforholdet gradvis blitt snudd opp-ned. Og nå ser det ut til at Netanjahu har sikret seg et visst overtak på Obama i de dramatiske tautrekkingene om strategi for ødeleggelse av den iranske atombomben.

Helt siden Obamas første år som president har det vært ualminnelig dårlig kjemi mellom Obama og Netanjahu personlig. På den andre siden har Obamas administrasjon samtidig sørget for å gjøre det militære samarbeidet mellom USA og Israel tettere og bedre enn noen sinne. Så hjertelig er denne amerikanske omfavnelsen blitt at det lenge ikke var god takt og tone å legge merke til at den samtidig sikret USA en bakdør til militær kontroll over Israel.

Ved de to-tre siste store AIPAC-samlingene av proisraelske lobbyister i Washington har det utviklet seg til rene konkurranser i veltalenhet mellom Obama og Netanjahu. Begge er å regne blant verdens største talekunstnere i vår tid. På forsommeren 2011 bemerket mange AIPAC-tilhørere at Netanjahus talekunst endog overgikk Obamas med noen få poeng. Men i mars 2012 var de flerste mer interessert i posisjonsmarkeringene enn i talekunsten, trass i at begge nok en gang befestet sitt ry blant verdens stortalere.

Det som skjedde i mars 2012 var at Netanjahu regelrett «sa opp» ordningen med at Israel ber USA om grønt lys før en ny krig. For åpen mikrofon i Washington DC. Deretter måtte Obama forsikre de amerikanske lobbyistene (pluss alle velgerne sine!) at Israel naturligvis er en selvstendig stat som «alene og for seg selv» (som Obama sa det) må vurdere om det er nødvendig å forsvare seg med militærmakt mot utslettelsestrusler.

Problemet med denne verbale fristillingen av Israel er at Obama hyller såkalt «soft power» (= en moderne variant av Machiavellis maktfilosofi) og fører USAs kriger «fra baksetet» (slik som i Libya og Syria). Bak kulissene iscenesatte Obamas folk en serie diplomatiske «blits-kampanjer» for å overtale Israel til ikke å velge alenegang mot Iran.

Den nest siste blits-kampanjen skjedde i juli og besto av en tett serie med utsendinger til Jerusalem (Tom Donillon, Leon Panetta, Hillary Clinton, osv), den ene i helene på den andre. Men ingen av dem greide å overtale Netanjahu og Barak til å garantere at det ikke ville bli Iran-krig før presidentvalget 6. november.

Tvert imot svarte Israel gjennom et intervju med tidligere Mossad-sjef Efraim Halevy i The New York Times (01.08.): «Hvis jeg var Iran, ville jeg vært svært bekymret de nærmeste 12 ukene». Og Barak sa deretter at Irans atomteknologiske «immunitetssone» er begynt å stenge seg til; nå er det derfor på tide å treffe den avgjørende beslutningen om Iran.

Det utløste i sin tur den aller nyeste blits-kampanjen fra Obamas folk. I de to første ukene av august har det regelrett haglet med velregissterte intervjuer i den venstreorienterte delen av israelsk presse med ex-sjefer fra forskjellige sikkerhetsinstitusjoner. Alle har advart «Bibi og Barak» mot «messiansk alenegang mot Iran» før presidentvalget 6. november.

Netanjahu og Barak har ignorert dem alle. I stedet har de svart i amerikansk presse den 14. august gjennom ambassadør Michael Oren i Washington og i israelsk offentlighet ved å utnevne tidligere Sjin Bet-sjef Avi Dichter fra Kadima til ny sivilforsvarsminister. Dichter er en av de kjente ex-ene i det israelske sikkerhetssystemet som ikke har latt seg mobilisere i den nyeste kampanjen. Og forøvrig var han i tidlig ungdom spesialsoldat-kollega av Netanjahu og Barak i en berømt elitesoldat-avdeling.

Obama innser sannsynligvis nå at Netanjahu med en Iran-krig i september eller oktober kanskje kan påføre Obama nederlag i presidentvalget. Hvis ikke Obama i siste liten snur og offentlig lover Israel militær støtte mot Iran. I alle fall støtte «fra baksetet».

Gå til innlegget

Israel bør ikke vente lenger

Publisert over 8 år siden

Farene ved å utsette Iran-problemet har lenge vært mange ganger større enn farene ved å gripe inn. Israel bør nå ikke vente stort lenger.

Etter atomforhandlingsmøtet med Iran i Istanbul 14. april, feiret vestlige ledere nyheten om at Iran var gått med på et nytt atomforhandlingsmøte fem uker senere, 23. mai. Men for Israel var nyheten slett ikke verd feiring. Den betydde bare at møtet i Istanbul likevel ikke hadde ført til øyeblikkelig stans i den iranske anrikingen av uran. Slik USAs Barack Obama og Israels Benjamin Netanyahu på forhånd hadde avtalt å kreve.

Som Netanyahu sa i den første kommentaren etter Istanbul-møtet: «5+1-landene» i Istanbul hadde bare gitt Iran et «friminutt» på ytterligere fem uker til å fortsette å anrike uran.

«Stopp Israel». Mye tyder nå på at den vestlige «feiringen» ikke primært handlet om Iran. Egentlig feiret man en «stopp-Israel»-mekanisme som man håpet å ha fått på plass. Fordi de fem vetomaktene pluss Tyskland hadde fått Iran til å love et nytt møte i Bagdad 23. mai, regnet man med å ha gjort både det arabiske og det israelske angrep på Iran og Syria diplomatisk umulig før den tid.

Men Israel har sannsynligvis ikke råd til å vente lenger. Og skulle Israel likevel vente, risikerer man bare at «5-1-landene» etablerer et nytt «friminutt» frem til neste forhandlingsmøte i juli eller august.

Under jorden. Grunnen til at Israel ikke har råd til å vente lenger, er at Iran nå arbeider febrilsk med å flytte uran-sentrifugene ned under jorden. Ved anlegget i Fordo er det kjent at disse sentrifugene vil kunne svirre uforstyrret minst 90 meter under bakkenivå. Israel har ikke «bunker-buster»-bomber som kan nå så langt ned. USA har riktignok dét. Men ikke Israel. Netanyahu og Israel vil derfor gjøre seg blindt avhengig av Obama ved å fortsette med utsettelsene.

De fleste vet naturligvis hvorfor Obama presser sunni-araberne og Israel til å utsette angrepet på Iran. Obama vil ikke ha militære forstyrrelser inn i den amerikanske presidentvalgkampen. Som visestatsminister Moshe Yaalon nylig sa: Obama er utvilsomt kynisk nok til å ofre Israels interesser på sin egen valgkamps alter.

Dessuten har altså Israel i Istanbul-møtet opplevd et slående løftebrudd fra Obama. Han hadde lovet Netanyahu å kreve øyeblikkelig stans i Irans uran-anriking etter den såkalte «tusen-tusen»-formelen. (Iran kan beholde 1.000 lavanrikings-sentrifuger pluss 1.000 kilo lavanriket uran). Men under Istanbul-møtet unnlot USA å fremme dette kravet, enn si å kreve øyeblikkelig sentrifuge-stans per forhandlingsdatoen 14. april.

Angrep. Den sunni-arabiske fronten av åtte land ledet av Saudi-Arabia er like frustrert og oppgitt over Obama. 11. april sa forsvarsminister prins Salman til Obama i Det Hvite Hus at de sunni-allierte heretter ikke lenger vil la de militære planene sine bli styrt av Obamas timeplan.

Når Iran nå åpenbart annekterer formelt tre arabiske øyer i Hormuz-stredet, kan sunniblokken starte angrepet når som helst. Forsvarssjef Benny Gants uttalte 26. april: Israel blir ikke alene under den kommende krigen. Sannsynligvis betyr det at det foreligger koordinering mellom sunniblokken og Israel.

Farene ved å utsette Iran-problemet har lenge vært mange ganger større enn farene ved å gripe inn. Israel bør nå ikke vente stort lenger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3186 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
9 dager siden / 1211 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1112 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
15 dager siden / 874 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
7 dager siden / 795 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
7 dager siden / 610 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
19 dager siden / 557 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 496 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere