Odd Sverre Hove

Alder: 72
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Tomm K forfalsker, vet han det selv?

Publisert over 7 år siden

Det israelske rakettskjoldet «Jernkuppelen» kan ha reddet 564 israelske liv fra onsdag til lørdag.

NRK-korrespondent Tomm Kristiansen sa på lørdagsrevyen nå i kveld at Hamas har tatt i bruk mer langtrekkende raketter som kan nå Tel Aviv. Og fordi rakettene nå er lenger i luften, får Israel tid til å skyte dem ned. Dette er forfalsket fakta-informasjon. Men vet Tomm Kristiansen at han ikke snakker sant? Eller er han kommet halsende inn på scenen og bare snakker i vei uten å sjekke fakta først?

For det er ikke sant at Israel kan skyte ned de nye Hamas-raketter fordi de er lengere i luften. Israel kan skyte ned alle Hamas-rakettene. Men det er dyrt. Derfor skyter de bare ned dem som ifølge dataanalysene vil treffe steder der det bort folk.

Israel har lenge jobbet med å utvikle et rakettskjold med tre lag utenpå hverandre. Det ytre laget er meget avansert og kan skyte ned interkontinentale raketter. Det heter «Pilen» («The Arrow»). Og det ble ferdig for flere år siden. Nå er man kommet til minst tredje oppgraderte nivå: «Arrow III».

Det mellomste laget er derimot ikke ferdigutviklet. Etter planen skal det kunne skyte ned mellomdistanseraketter. Det er mest kjent under navnet «Davids Slynge», men omtales også under navnet «Tryllestaven» («Magic Wand»). Man trenger visst ennå et år eller to før det er ferdig til bruk.

Det er så det innerste laget av det israelske rakettskjoldet som nå er i hektisk bruk mot Hamas-rakettene fra Gasa. Det heter «Jernkuppelen» («Iron Dome»). Israel har per i dag fire ferdige anlegg i bruk. De ble for bare noen uker siden oppgradert til versjon 2 med mer avansert potensiale. Et femte anlegg fremskyndes febrilsk for om mulig å kunne komme i bruk snarest. Ytterligere tre anlegg blir trolig bestilt i regjeringsmøtet i morgen tidlig.

Jernkuppelen virker på følgende måte:

Når Hamas skyter ut en rakett, oppdager avanserte landsomfattende israelske radaranlegg i nettverk straks avskytingen. Jernkuppelens dataanlegg regner straks ut hvor raketten vil lande og sammenligner det med elektroniske kart. Hvis dataanlegget finner at raketten vil lande i ørken eller ubebodd land, lar det Hamasraketten passere. Hvis det derimot finner at raketten har kurs mot sensitive mål, skyter Jernkuppelen ut en anti-rakett som «kleber seg til» Hamas-raketten til den treffer den i luften og ødelegger den.

Hittil i den nye Gasa-krigen har dette sviktet fatalt én gang. Torsdag slapp en rakett forbi Jernkuppelen og traff fjerde etasje i en israelsk bolig. Der ble tre fødte og ett ufødt menneske drept av raketten. Tidligere i dag skrev israelske kilder at Jernkuppelen har skutt ned 188 av ca 500 Hamas-raketter de siste tre-fire dagene.

Man snakker beskjedent og gardert om en skuksess-rate for Jernkuppelen på over 90 prosent av de Hamas-rakettene som er dødelige. For å illustrere dette med mitt eget ugarderte og hjemmelagede regnestykke: Hvis hver av disse 188 Hamas-rakettene hadde drept 3 israelere i snitt, har Jernkuppelen fra onsdag til i dag reddet 564 israelske menneskeliv.

Hamas har tidligere brukt Kassam-raketter og Grad-raketter. Kassam-rakettene er hjemmelaget på Gasastripen, mens Grad-rakettene etterligner Katjusja-raketten. De siste par årene har Iran dessuten forsynt Hamas med to mer langtrekkende raketter: Fajr 3 og Fajr 5. Det er slike raketter Hamas nå prøver å fyre av mot Tel Aviv og Jerusalem. Men Jernkuppelen skyter altså også slike raketter ned (bortsett fra de som bommer på Tel Aviv og havner i Middelhavets bølger eller på en ubebodd søppelfylling (sml nyhetene fredag)).

Da det israelske selvforsvaret mot Hamas-rakettene begynte tidligere denne uken, utslettet Israel i løpet av 30 minutter de fleste lagrene Hamas hadde med Fajr-raketter (unntatt de som var blitt gjemt unna i sykehus-kjellere o.l.). Åpenbart er det slike lagre Hamas nå tar i bruk i et desperat forsøk på å få i havn en «seier» som kan kamuflere det knusende militære nederlaget de nå lider.

Hvilken funksjon har så NRKs Tomm K når han villeder Dagsrevyens seere med forfalsket informasjon av dette slaget?

Enten han vet hva han gjør, eller ikke, tjener forfalskningen til å tegne et «seierrikt» bilde av Hamas. Omtrent slik: Hamas er nå så snill å skyte mer langtrekkende raketter mot Israel og «derfor» greier Israel nå å skyte Hamas-rakettene ned før de treffer Tel Aviv. Hamas «gir» så å si seieren over sine egne raketter opp i hendene på Israel. Hamas taper, men beholder midt i nederlaget et moralsk overtak ved å være så snill å legge forholdene, vennlig og storsinnet, til rette for at Israel vinner.

For islam som religion er det teologisk livsnødvendig å ikke lide militært nederlag i hellig krig mot «de vantro». For Allah skulle jo ha gitt seieren til sine egne. Derfor må man nå «redde» Allah ved å skryte på seg oppdiktede militære seire. Uansett hvordan det faktisk går. Det er med andre ord Allahs ære NRKs mann nå bidrar til å forsvare med denne typen fakta-forvrøvling på Dagsrevyen.

Etter folkeretten har Hamas derimot ikke noen moralsk overtak. Etter folkeretten er jo hver eneste Hamas-rakett en krigsforbrytelser (sml Folkerettskonvensjonen om Vern av Sivilbefolkningen i krig). Tomm Kristiansen hvitvasker Hamas' krigsfrytelser ved å «snillisere» og ufarliggjøre livsfarlige massedrapsredskaper som bevislig er siktet inn mot å drepe israelske sivile.

Forfalskningen inngår ellers også i NRKs kampanje for å avlede oppmerksomheten fra det ufrakommelige faktum at det også denne gangen var Hamas & Co som begynte.

Gå til innlegget

Bombet rakettfabrikk i Sudan

Publisert over 7 år siden

Kan vi gjette på at de amerikanske observatørene har sett på operasjonen i Khartoum som en slags generalprøve foran en annen tenkelig operasjon i en delvis annen himmelretning?

I går ble en rakettfabrikk i Sudans hovedstad Khartum bombet og lagt i grus. Sudan anklager Israel for å ha sendt de (angivelig: fire) jagerbombeflyene som utførte bombingen. Sudan klager nå angrepet inn for FNs sikkerhetsråd. Talsmenn for Israel, inkludert forsvarsminister Ehud Barak, nekter å kommentere påstandene. Det kan uansett være gode grunner til å prøve å forstå denne hendelsen i et litt større perspektiv.

 

For det første skal det være et faktum at bombingen var hundre prosent vellykket – i den forstand at rakettfabrikken ble lagt fullstendig i grus. De intense flammene hindret i flere timer brannfolkene i å få i stand effektiv slokking, ikke minst som følge av alle sekundæreksplosjonene mens rakettfabrikken ble fullstendig utbrent.

For det andre er det faktum at det ble utløst mange sekundæreksplosjoner i seg selv en lærerik informasjon. Sekunmdæreksplosjonene beviser at det fantes et (sannsynligvis: betydelig) antall ferdige eller halvferdige rakettvåpen i fabrikkbygningen (som omtales under navnet Jarmouk-komplekset).

For det tredje kan det være grunn til å overveie om ikke Sudan i denne fabrikken drev med kontrakt-produksjon av Sjehab-rakletter for det sjia-islamistiske regimet i Iran. Hvis det er en riktig antagelse (som til nå riktignok ikke er offisielt bekreftet av noen kilder jeg kjenner), må vi kunne gå ut fra at angrepet på denne rakettfabrikken i Sudan i virkeligheten egentlig var et angrep på Iran. Irans meget langtrekkende Sjehab-raketter spiller som kjent en betydelig rolle i Irans avskrekkende motangrep-strategi etter et eventuelt angrep fra utenforstående på Irans atomanlegg, for eksempel det underjordiske Fordo-anlegget.

I lys av den ubekreftede antagelsen i foregående avsnitt går det for det fjerde an å postulere som en tenkelig hypotese at Sudan kanskje kan ha rett, og at det nettopp var Israel som sto bak gårsdagens vellykkede ødeleggelsesangrep på rakettfabrikken i Khartoum. Jeg tar i det følgende sats i denne hypotesen og resonnerer litt videre (men obs obs: nivået av antagelser og gjetninger vokser da samtidig, så å si avsnitt for avsnitt, idet jeg skriver videre):

Hvis det er riktig at det var israelske jagerbombefly som i går rammet og ødela oppdrags-produksjon av langtrekkende rakettvåpen for Iran i Khartoum, følger det med nødvendighet at Israel samtidig må ha mestret kunsten å sende jagerbombeflyene sine over en distanse på nærmere 2.000 kilometer fra hjemmebasen i Israel, før de deretter returnerte over de samme 2.000 kilometerne tilbake til basen. Det er i tilfelle en aldeles makeløs luft-militær prestasjon. Av det slaget som vi hittil har vært vant til å tenke at bare USA kunne mestre.

Israel må i tilfelle har sikret flyene luftfylling av drivstoff, antagelig flere ganger under turen.

Og en ting til: Hvis alt dette er riktig, har Israel samtidig demonstrert ganske overbevisenede et hovedelement i sin evne til å rette et tilsvarende angrep på den iranske uran-anrikings-fasiliteten Fordo, som ligger 90 meter under bakken i Iran. Israelske fly må tilbakelegge en del over 1.500 kilometer hver vei for å mestre distansen fra Israel til Fordo tur/retur. Det krever naturligvis også luftfylling av drivstoff. Men det er jo ikke aldeles like krevende som dette angrepet på rakettfabrikken i Khartoum eventuelt må ha vært.

Og enda en ting til: Tilfeldigvis pågår det for tiden i Israel en enorm felles militærøvelse mellom USA og Israel. Blant annet øver man på et tenkt scenario med et voldsomt rakettregn «østfra» (les: Iran). Israelerne måtte riktignok trappe noe ned på denne øvelsen da Hamas mandag begynte å bombnardere Israel med Grad-raketter fra Gasa.

Men hva har de flere tusen amerikanske øvelsesdeltakerne på israelsk jord i tilfelle gjort på mens de antatte israelske flyene beveget seg helt til Sudans hoivedstad og tilbake igjen?

Kan vi gjette på at mange av offiserene deres har fulgt spent med på hele operasjonen fra hemmelige militære kontrollrom i Israel?

Kan vi gjette på at de amerikanske observatørene har sett på operasjonen i Khartoum som en slags generalprøve foran en annen tenkelig operasjon i en delvis annen himmelretning?

Den som lever, får se hvor mye jeg her har gjettet galt.

Gå til innlegget

Iran må avvæpnes NÅ

Publisert over 7 år siden

I inneværende måned vil Iran ha produsert ferdig 270 kg høyanriket uran som har fullført 87 prosent av den anrikingsprosessen en atombombe krever.

Det er mer enn nok til den første atombomben, og antagelig også et stykke på vei til den andre. Iran har også klartgjort en triggermekanisme og arbeider på spreng med den såkalte våpeninseringsbiten.
Det betyr at Iran nå er i ferd med å nå det som kalles atomvåpen-kapasitet. Veien fra atomvåpenkapasitet til ferdig atombombe er kort. Derfor haster det nå voldsomt. Hvis ikke Iran blir atom-avvæpnet straks, vil ayatollaene denne høsten få atomvåpen-kapasitet.
Iran er i ferd med å nå dette målet trass i de omfattende sanksjonene som ble innført i vår. Sanksjonenes mål var å legge tungt press på Iran for å få stanset arbeidet med atombomben. Men det målet er ikke nådd. I så måte har sanksjonene vært en ren fiasko. Det samme gjelder de diplomatiske forøkene. Diplomatiet kjørte seg i sommer fast og er blitt nok en ren fiasko.
Det er nå bare de militære løsningene som står igjen. For den iranske atombomben må stanses med makt. Det burde egentlig Obama ha gjort. Obama garanterte i mars at han ikke kom til å gli over på den såkalte oppdemmings-vrangforestillingen. Ja, det burde allerede George W. Bush ha gjort. For han lovet det i Rikets tilstand-talen allerede i 2002.
Men 99 prosent av de signalene Israel har fått fra Obama dette siste året har hatt til poeng å si at Obama går sterkt imot israelsk alenegang mot Iran før presidentvalget 6. november. Den beste måten å hindre det på, ville ha vært deltagelse fra USA sammen med Israel (og Gulf-alliansen) mot Irans atomanlegg.
Trass i Obamas hardhendte kampanjer tyder alt på at Israel nå legger siste hånd på planene for nettopp militær alenegang mot Iran. Jeg kan ikke tenke meg at Israel heretter gir Obama mer enn maks to-tre uker til, til å skifte mening og melde seg på som deltager.
For dette handler om et militærstrategisk vindu som ayatollaenes atombombe-byggere er i ferd med å stenge. Satelitt-fotoene fra IAEA nylig viste systematisk tildekking av Parchin-anleggene med nye rødoransje konstruksjoner som gjør anleggene immune mot de våpnene Israel antas å rå over. Skal Iran kunne avvæpnes efektivt, må det derfor skje NÅ, dvs i løpet av forholdsvis få uker denne høsten. Det hjelper ikke at USA i september og oktober har presidentvalgkamp.
En versjon hevder at Israel har utviklet nye hemmelige våpentyper som landet holder i beredskap for sin såkalte andreslag-kapasitet. Så vidt jeg da forstår, betyr det at Israel først bomber de avgjørende anleggene. Så ser man hvordan Iran reagerer. Og så svarer Israel med en temmelig total militær overraskelse under andreslag-fasen.
I den fasen kan ellers «baksete-sjåfør» Obama lett melde seg på. USA har 55.000 kampklare soldater på Socotra og Mamira, pluss titusenvis av marinesoldater og hundrevis av krigsfly på hangarskipsflotiljene Stennis, Eisenhower og Enterprise. Britene har fått låne militærbase av Qatar og franskmennene av Emiratene. Begge har store kampklare enheter på plass. Og den sunnirarabiske Gulf-alliansen, som riktignok er avgjørende bak-kanal for opprørerne i Syria, har også store militære enheter klare til innsats mot sjia-fienden i Iran. Samtidig er Tyrkia direkte involvert i Nord-Syria. Alle brikkene synes alt i alt å stå ferdig oppstilte på sjakkbrettet for et 30 dagers høstoppgjør (som en avtroppende statsråd i Israel nylig antydet). Eller som en ikke-israelsk militærforsker nylig skrev på ynetnews: Dette vil bli en krig Israel og USA (?) ikke kan tape.
Men den må skje NÅ. Om et mindre antall uker vil vinduet være stengt. Etter den tid kan nedkjempingen av den iranske atombomben bli mange ganger så bloddryppende farlig. Og noe tredje alternativ synes ikke å eksistere, siden Irans folkemord-trusler mot Israel bare fortsetter og fortsetter.
Trekk derfor denne verketannen nå, mens knipetangen ennå kan få fast grep på den.

Gå til innlegget

Den blodige aviskrigen i Israel

Publisert over 7 år siden

Nå flyter blodet i den nådeløse og heseblesende aviskrigen i Israel. I helgen kom nyheten om at den tidligere hebraiske storavisen Maariv gir opp som daglig papiravis.

I helgen ble det også kjent at eierselskapet bak Israels nyere storavis Jedioth Ahronoth er i økonomisk fritt fall. Mens Netanjahu-vennlige Jisrael Hajom lever og blomstrer.

Det er omtrent to og et halvt år siden den blodige aviskrigen i Israel braket løs. Netanjahu-regjeringen hadde da sittet ved makten i omtrent ni måneder i kraft av en storkoalisjon mellom Netanjahus parti Likud og Ehud Baraks Arbeiderparti.

Det første jeg kan huske å ha lest om aviskrigen var en lekket (og fremdeles ubekreftet) nyhet om at pengefolkene som eier Maariv og Jedioth hadde møtt Netanjahu uformelt og lansert en klassisk hestehandel. De skulle på sin side love å frede Netanjahu-regjeringen i hele valgperioden i avisspaltene sine, hvis Netanjahu på sin side ville få vedtatt en lov mot «utenlandsk eierskap» i israelske aviser.

I klarspråk betyr «utenlandsk eierskap» milliardær Sheldon Adelson (USA). Han eier og betaler for den Netanjahu-vennlige avisen Jisrael Hajom (som er gratisavis).

I den andre vektskålen la de en trussel. Hvis Netanjahu nektet en slik lov, ville de bruke mediemakten sin til å få Arbeiderpartiets landsmøte til å gå rundt partiformannen, Ehud Barak, og trekke partiet ut av regjeringskoalisjonen. Det ville bety regjeringskrise og nyvalg i Israel bare ni måneder etter Netanjahus valgseier.

Lekkasjen hevdet videre at Netanjahu svarte nei på de to aviseiernes anmodning. I stedet gjorde Ehud Barak en forbløffende og lynrask manøver som kom fullstendig overraskende på alle. Sammen med fire andre fra Arbeiderpartiets gruppe på 13 i Knesset meldte partiformann Barak seg ut av sitt eget parti, Arbeiderpartiet, og stiftet et nytt parti, Uavhengighet. Dermed mistet Arbeiderpartiets landsmøte (og de to storavis-eierne) all mulighet til å felle regjeringen ved hjelp av et partilandsmøte-vedtak. Netanjahu-Barak-regjeringen satt trygt.

Dette skjedde altså for to og et halvt år siden. Og fra da av er aviskrigen i Israel blitt bare bitrere og bitrere. Og blodigere og blodigere.

Jeg har lest Maariv og Jedioth (i INTs oversettelse) omtrent daglig i hele perioden. Desperasjonen i de to storavis-redaksjonene er bare blitt tydeligere og tydeligere.

I Maariv er det journalist Ben Caspit som har hatt førigen. Han har grepet hvert minste påskudd til å mase på regjeringskrise og Netanjahu-regjeringens fall. Da en liten prisøkning på Cottage Cheese i juni i fjor fikk ham til å kreve Netanjahus hode på et fat, tenkte jeg at bunnen var nådd. Men det stemte ikke. De siste månedene er den daglige dosen med grov personsjikane mot Netanjahu bare blitt verre og verre.

Og i helgen kom altså meldingen om at Maariv må gi opp. Tabloidavisen som en gang var Israels stolte storavis, skal nå slutte som daglig papiravis. I stedet blir Maariv bare helgeavis på papir og ellers ren nettavis.

Jedioth Ahronoth holdt lenge en noe mer edruelig tone i spaltene. Men i senere tid er tonen forandret også der. Ingen av kommentarskribentene i Jedioth skrev med større personlig ego enn veteranen Nahum Barnea. De siste månedene er egoet hans bare blitt større og større, mens hatet og sjikanen mot Netanjahu i artiklene hans er blitt tilnærmet hemningsløs.

Kollegaene Alex Fishman og Sever Plocker var lenge opptatt av hver sine spesialfelt som kommentar-journalister (= henholdsvis militær og økonomisk sikkerhetspolitikk). Men de siste månedene er også de forfalt til mer og mer personrettet statsminister-sjikane.

For noen uker siden kom nyheten (i nettavisen til Frankfurter Allgemeine!) om at mange journalister i Jedioth hadde fått permitteringsvarsler. Og i helgen kom nyheten om at eierselskapet bak Jedioth, IDB Holding Corp, er i fritt fall økonomisk (etter tap på 1,27 milliarder sjekler i annet kvartal), og at aviseieren, milliardær Arnon («Nosi») Moses, ikke synes å kunne dekke avisunderskuddet så veldig mye lenger.

Før helgen skrev Sever Plocker at det er konkurrenten, Jisrael Hajom, og dens «utenlandske» eier, milliardær Sheldon Adelson, som har skylden. Men i dag tidlig svarte journalist Dror Eyad i Jisrael Hajom at det ikke er særlig rimelig for en avis som eies av milliardær Moses å klage over en annen avis som eies av milliardær Adelson.

Netto-inntyrykket i helgen er uansett at begge de to store israelske tabloidene, som har bekjempet Netanjahu så frenetisk på hebraisk, nemlig Maariv og Jedioth, nå synes å være på vei mot stupet.

Ute på Israels politiske ytre venstre daffer småavisen Haarets videre som før i sitt eget tempo. Haarets er Israels eneste to-spåråklige avis, hebraisk og engelsk. Den er riktignok favorittavisen til europeiske og norske medier (NRK!), når de skal sitere noe fra Israel med venstre-vri. Men Haarets er og blir en småavis uten mye innflytelse blant vanlige israelske avislesere.

Og The Jerusalem Post (moderat høyre, etter mitt syn Israels beste, mest seriøse og mest uavhengige avis) kommer ut bare på engelsk og leses ikke så veldig bredt av Israels hebraiskspråklige folkeflertall.

For et par år siden ble Haarets rammet av en ruinerende avis-skandale. Det viste seg at vernepliktig soldat Anat Kamm hadde lastet topphemmelige militære dokumenter over på en CD som hun hadde gitt til haaretsjournalist Uri Blau. Og han brukte CD-en som kilde til reportasjeavsløringer som var tydelig over grensen til landssvik og forræderi. Kamm & Blau ble avslørt. Hun ble dømt for nettopp landssvik og forræderi. Og om journalist Uri Blau ble det i helgen kjent at han ventelig vil bli dømt til fire måneders samfunnstjeneste etter en tilståelsesavtale med påtalemyndigheten.

Etter denne skandalen har Haarets manøvrert seg gjennom den israelske aviskrigen ved å holde en lav profil. I nyhetsreportasjene har Haarets lagt vekt på presis faktainformasjon med bare moderat vinkling. I kommentarspaltene har avisens kommentatorer skrevet krasse kommentarer med venstrevri som før, men uten den hangen til hemningsløs personsjikane mot Netanjahu og Barak som har preget de to store tabloidene. Men Haarets innførte for en tid tiden betaling for bruk av nettavisen sin. Det tyder ikke akkurat på velstand.

Alt i alt tror jeg Haarets likevel kommer til å overleve aviskrigen i Israel.

På TV-fronten er det ennå usikkert om Kanal 10 vil overleve og greie å betale million-regningene sine til staten (der de er avhengige av nettopp Netanjahu-regjeringens nådige betalings-henstand ...). IBA og Kanal 2 synes for tiden ikke å være berørt av den store mediekrigen.

Gå til innlegget

Netanjahus overtak på Obama

Publisert over 7 år siden

Nå ser det ut til at Netanjahu har sikret seg et visst overtak på Obama i de dramatiske tautrekkingene om strategi for ødeleggelse av den iranske atombomben.

I over 30 år har Israel alltid måttet spørre uoffisielt om grønt lys fra USAs president før Israel forsvarte seg militært mot de forskjellige terrorist-angriperne. Men under Obama og Netanjahu er dette over- og underordningsforholdet gradvis blitt snudd opp-ned. Og nå ser det ut til at Netanjahu har sikret seg et visst overtak på Obama i de dramatiske tautrekkingene om strategi for ødeleggelse av den iranske atombomben.

Helt siden Obamas første år som president har det vært ualminnelig dårlig kjemi mellom Obama og Netanjahu personlig. På den andre siden har Obamas administrasjon samtidig sørget for å gjøre det militære samarbeidet mellom USA og Israel tettere og bedre enn noen sinne. Så hjertelig er denne amerikanske omfavnelsen blitt at det lenge ikke var god takt og tone å legge merke til at den samtidig sikret USA en bakdør til militær kontroll over Israel.

Ved de to-tre siste store AIPAC-samlingene av proisraelske lobbyister i Washington har det utviklet seg til rene konkurranser i veltalenhet mellom Obama og Netanjahu. Begge er å regne blant verdens største talekunstnere i vår tid. På forsommeren 2011 bemerket mange AIPAC-tilhørere at Netanjahus talekunst endog overgikk Obamas med noen få poeng. Men i mars 2012 var de flerste mer interessert i posisjonsmarkeringene enn i talekunsten, trass i at begge nok en gang befestet sitt ry blant verdens stortalere.

Det som skjedde i mars 2012 var at Netanjahu regelrett «sa opp» ordningen med at Israel ber USA om grønt lys før en ny krig. For åpen mikrofon i Washington DC. Deretter måtte Obama forsikre de amerikanske lobbyistene (pluss alle velgerne sine!) at Israel naturligvis er en selvstendig stat som «alene og for seg selv» (som Obama sa det) må vurdere om det er nødvendig å forsvare seg med militærmakt mot utslettelsestrusler.

Problemet med denne verbale fristillingen av Israel er at Obama hyller såkalt «soft power» (= en moderne variant av Machiavellis maktfilosofi) og fører USAs kriger «fra baksetet» (slik som i Libya og Syria). Bak kulissene iscenesatte Obamas folk en serie diplomatiske «blits-kampanjer» for å overtale Israel til ikke å velge alenegang mot Iran.

Den nest siste blits-kampanjen skjedde i juli og besto av en tett serie med utsendinger til Jerusalem (Tom Donillon, Leon Panetta, Hillary Clinton, osv), den ene i helene på den andre. Men ingen av dem greide å overtale Netanjahu og Barak til å garantere at det ikke ville bli Iran-krig før presidentvalget 6. november.

Tvert imot svarte Israel gjennom et intervju med tidligere Mossad-sjef Efraim Halevy i The New York Times (01.08.): «Hvis jeg var Iran, ville jeg vært svært bekymret de nærmeste 12 ukene». Og Barak sa deretter at Irans atomteknologiske «immunitetssone» er begynt å stenge seg til; nå er det derfor på tide å treffe den avgjørende beslutningen om Iran.

Det utløste i sin tur den aller nyeste blits-kampanjen fra Obamas folk. I de to første ukene av august har det regelrett haglet med velregissterte intervjuer i den venstreorienterte delen av israelsk presse med ex-sjefer fra forskjellige sikkerhetsinstitusjoner. Alle har advart «Bibi og Barak» mot «messiansk alenegang mot Iran» før presidentvalget 6. november.

Netanjahu og Barak har ignorert dem alle. I stedet har de svart i amerikansk presse den 14. august gjennom ambassadør Michael Oren i Washington og i israelsk offentlighet ved å utnevne tidligere Sjin Bet-sjef Avi Dichter fra Kadima til ny sivilforsvarsminister. Dichter er en av de kjente ex-ene i det israelske sikkerhetssystemet som ikke har latt seg mobilisere i den nyeste kampanjen. Og forøvrig var han i tidlig ungdom spesialsoldat-kollega av Netanjahu og Barak i en berømt elitesoldat-avdeling.

Obama innser sannsynligvis nå at Netanjahu med en Iran-krig i september eller oktober kanskje kan påføre Obama nederlag i presidentvalget. Hvis ikke Obama i siste liten snur og offentlig lover Israel militær støtte mot Iran. I alle fall støtte «fra baksetet».

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
17 dager siden / 1998 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1744 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
15 dager siden / 1738 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
8 dager siden / 1073 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
11 dager siden / 888 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
22 dager siden / 880 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 871 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere