Odd Sverre Hove

Alder: 73
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Netanjahu og USAs presidenter

Publisert over 7 år siden

Det egentlige spørsmålet når valgresultatet foreligger og Netanjahus koalisjonsforhandlinger begynner, handler derfor om hvordan Netanjahu nå vil forvalte de israelske velgernes totale avvæpning av Obamas og USAs innflytelse over israelsk politikk.

Under valgkampen i Israel har det vært tett med korte og lange artikler å lese for oss som daglig følger nyhetsbildet i Israel. Men på selve valgdagen er det plutselig tid for en pause. Det er blitt velgernes tur, mens vi som ikke er stemmeberettigede, må lene oss bakover i stolen og vente til sent i kveld, eller i morgen tidlig, før vi får greie på hvordan det gikk.

På en tidligere valgdag i Israel, en maidag i 1996, var jeg i Jerusalem mens alt sammen pågikk. Velgerne hadde den gangen to statsminsterkandidater å velge mellom: Benjamin Netanjahu og Sjimon Peres. Vi hadde sett dem duellere på TV. Peres virket sur og kjedelig. Han fikk ikke en gang ansiktet sitt mykt nok til å smile til velgerne via TVskjermen. Netanjahu hadde derimot en aldeles makeløs TV-sjarm. «The cameras simply love him», skrev en eller annen valgkamp-analytiker.

Idet valglokalene stengte for kvelden, var vi som var utenlandske pressefolk, invitert til en pressebriefing i israelsk UD. Der la man frem medienes valgdagsmåling. Den viste at Sjimon Peres hadde vunnet. Så vidt det var. Med et ørlite flertall. Men Peres hadde på forhånd sikret seg vet å si offentlig at om han så bare vant med én eneste stemme mer enn Netanjahu, ville han etter demokratiets spilleregler være valgets vinner. I den tro at Israels nye statsminister anno 1996 het Sjimon Peres, gikk de fleste av oss til køys.

Men neste morgen våknet vi til nyheten om at det likevel var Netanjahu som hadde vunnet. Meget hårfint, med bare 50.000 stemmers overvekt. Og siden Peres selv hadde sagt at én eneste stemme mer enn motparten var nok, var det ingen som kunne klage på utfallet. Peres endte opp med å bli den evige taperen ved alle israelske valg.

Etter dette var Netanjahu statsminister i Israel i nesten tre år. En septemberdag i 1998 satt han i Det Hvite Hus hos Bill Clinton og inngikk følgende avtale: Netanjahu skulle (trass i sin skepsis mot Oslo-prosessen) skrive under på den nyeste del-avtalen i Oslo-prosessen ved en seremoni i november, mot at Bill Clinton samme dag satte spionasjedømte, amerikansk-jødiske, Jonathan Pollard fri ved benådning og lot ham reise hjem til Israel i statsminister Netanjahus fly. Slik var avtalen (som siden er blitt bekreftet i memoarene til Dennis Ross, i tillegg til at Netanjahu i ettertid har bekreftet tingene).

Den aktuelle del-avtalen i Oslo-prosessen fikk etter hvert navnet Wye River-avtalen (etter stedet der man hadde fremforhandlet den), og den handlet særlig om hvordan Hebron skulle inkorporeres i avtaleverket sammen med de andre arabiske selvstyrebyene og hvordan de jødisk-eide områdene i Hebron skulle holdes utenfor. Netanjahu deltok i forhandlingene i Wye River, og godtok for første gang en del-avtale i Oslo-prosessen. Så forflyttet partene seg til Det Hvite Hus. Der skulle det holdes en underskrivnings-seremoni på fredagen, i rimelig tid før den jødiske sabbaten.

Men det var da Bill Clinton slo til og fortalte Netanjahu at han dessverre ikke kunne holder løftet sitt og benåde Jonathan Pollard likevel. For CIA-sjefen hadde truet med å gå av i protest hvis Pollard ble satt fri. (CIA-sjefen den gang benektet siden i memoarene sine at han hadde truet med noe slikt).

Netanjahu holdt krisemøte med rådgiverne sine på hotellet. Utenriksminister Ariel Sjaron rådde Netanjahu til å svare på Bill Clintons løftebrudd med å boikotte hele underskriftseremonien og reise rett hjem. USAs mikrofoner sørget for at amerikanerne hørte hva som ble sagt. Det er ingen tvil om at hvis Sjarons råd var blitt fulgt, ville Bill Clinton ha kapitulert og satt Pollard fri, likevel. Men Netanjahu valgte en mykere løsning. Han bet tennene sammen. Og stiv i masken gjennomførte han underskriftseremonien før han marsjerte ut. Bill Clinton forklarte TV-publikum at seremonien var kommet ubehagelig nær den jødiske sabbatens begynnelse. Slik skjulte han for folk flest hva som var den virkelige grunnen til Netanjahus steinhardt ansikt og hastige utmarsj.

Så reiste Netanjahu hjem, uten den medpassasjeren i flyet som skulle ha fått ytre høyre i Netanjahus første regjering til å svelge Wye River-underskriften. Netanjahu selv tok hevn ved å boikotte ett av punktene i den inngåtte avtalen. I stedenfor å sette noen hundre PLO-fanger i israelske fengsler fri, satte han noen hundre småkriminelle palestina-arabere fri.

Men vel hjemme opplevde Netanjahu at det virkelig gikk slik som Bill Clinton og Dennis Ross tydeligvis hadde planlagt. Ytre høyre i regjeringen mistet tilliten til Netanjahu og utløste regjeringskrise. Krisen førte til nyvalg i Israel. Og ved nyvalget i mai 1999 tapte Netanjahu, mens Bill Clintons nye wonderboy, arbeiderpartilederen Ehud Barak, ble ny statsminister i Israel. Ytre høyre hadde dermed skylden for å ha påført Israel den mest ettergivelses-vennlige regjeringen i Israels historie noen sinne.

(I lys av det som skjedde mellom Clinton, Barak og Arafat på Camp David sommeren 2000 kan man kanskje si at det var greit at det gikk som det gikk. Men det er en annen historie.)

I mellomtiden satt Netanjahu tilbake i Israel og mediterte over det som var skjedd. Og da måtte han innse at det handlet om en storstilt og politisk genial amerikansk innblanding i israelsk innenrikspolitikk. I virkeligheten var det Bill Clinton og Dennis Ross som utløste Netanjahus fall.

Bill Clintons sjakktrekk var politisk genialt som kortsiktig manøver for å få på plass en annen israelsk statsminister. Men det var samtidig lærerikt for Netanjahu. Og da Netanjahu i 2009 på ny ble Israels statsminister, samtidig som Bill Clintons «arving», Barack Obama, ble president i USA, kan vi være nokså trygg på at Netanjahu ikke hadde noen som helst planer om å la seg utmanøvrere en gang til av den slags svikefull intrigemaker-kunst.

I hele fireårsperioden 2009-2013 har Netanjahu tvert imot sørget for at alle Obamas forsøk på å videreføre Clinton-ekteparets syn på konflikten med PLO har stanget hodet mot veggen. Og ikke bare det. Men Netanjahu har fendret av en lang rekke kampanjer fra Obamas side i spørsmålet om Israels holdning til Irans atombombe. Obama er blitt total-avmektig i Israel. USA har for tiden ingen som helst innflytelse i israelsk politikk.

Det er dette som er det virkelig store og avgjørende spørsmålet også når det gjelder utfallet av det valget som i dag  pågår i Israel. For Netanjahus andre-omgang-seier over Obama og Clinton vil ved dette valget etter alle solemerker bli beseglet med en formidabel velger-støtte til Netanjahu. Mens Obamas wondergirl, ettergivende Tsipi Livni, ventes å rase nedover mot et presedensløst lavmål.

Det egentlige spørsmålet når valgresultatet foreligger og Netanjahus koalisjonsforhandlinger begynner, handler derfor om hvordan Netanjahu nå vil forvalte de israelske velgernes totale avvæpningen av Obamas og USAs innflytelse over israelsk politikk.

(Skrevet på valgdagen 22.01.2013 kl 1100).

Gå til innlegget

Fremdeles ubalansert i NRK

Publisert nesten 8 år siden

NRK gjorde altså ingen av delene. Man sammenlignet ikke intellektuelle drømmere i Gasa med intellektuelle drømmere i Tel Aviv. Og man sammenlignet ikke reelle krigsflyktninger i Israel med reelle krigsflyktninger i Gasa.

I kvelderns søndagsrevy serverte NRK to innslag om Gasakrigen etter våpenhvilen. Det første innslaget var ved Sidsel Vold og handlet om «boblen» Tel Aviv som plutselig opplevde krigen på mer nært hold enn de har vært vant til i noen år. Det andre innslaget var ved Sigurd Falkenberg Mikkelsen og handlet om internflyktninger til FN-skoler i Gasa City, flyktninger som nå etter våpenhvilen har fått vende hjem til uskadde hus med uskadde gullfisker i familiens akvarium.

Begge reportasjene var etter min oppfatning OK som journalistprodukter betraktet.

Antagelig brøt ikke Sidsel Wold noen journalistisk regel ved å gi ordet til en usannsynlig naiv og virkelighetsfjern innbygger i «boblen». Og Sigurd Falkenberg Mikkelsen viste i hvert fall frem den israelske flyveseddelen som anbefalte sivile i Gaza å flykte til FN-skolene når bakkeoperasjonen startet (den ble som kjent kansellert).

Men NRKs sammenstilling av de to innslagene representerer en uhyggelig kombinert demonisering av jøder og humanisering av arabere.

Stilt sammen sier de to innslagene at Israels jøder bor trygt og naivt i en «boble» av en by. Der kan de sitte trygt på fortauskafeene og være intellektuell venstreradikal kulturelite (med innslag av både russiske kommunister og israelske kommunister). – Mens de palestinaarabiske motpartene deres derimot må flykte fra hjemmet sitt og gullfiskene sine til FN-skoler i sentrum av Gasa City.

NRKs sammenstilling demoniserer jøder (og tjener dermed antisemittismens sak). Sammenstillingen demoniserer ved å sidestille likt med ulikt. For sidestilling er jevngodt sammenligning. Men man forkvakler sunn og seriøs ettertanke når man sammenligner likt med ulikt.

Man KUNNE ha sammenlignet likt med likt hvis NRK for eksempel hadde sendt Sidsel Wold til Sderot og bedt henne lage innslag om byens jødiske barnehagebarn som må løpe inn i barnehagens tilfluktsrom på 15 sekunder fra rakettalarmen går til Hamas-raketten drønner ned og dreper. Dét ville ha vært en relevant sammenligning med det som Falkenberg Mikkelsens reportasje fortalte om for de arabiske flyktningenes vedkommende i Gasa.

Det ville dessuten ha vært en lærerik sammenligning. For Israel prøvde altså å spare uskyldige sivile ved å forhåndsvarsle dem med flyvebladene om den mulige bakkeinvasjonen. Hamas sender til sammenligning ALDRI forhåndsadvarsler til de uskyldige sivile barnehagebarna i Sderot. De får ikke et eneste forhåndsvarsel fra Hamas. Israel må selv utløse den rakett-alarmen som i Sderot bare greier å gi barna 15 sekunder på seg til å springe inn i barnehagens tilfluktsrom.

NRK kunne også ha sammenlignet likt med likt hvis de hadde fått Falkenberg Mikkelsen til å trylle frem noen like naive intellektuelle drømmere i Gasa – en arabisk liberal kulturelite som tror like naivt som de liberale drømmerne i Tel Aviv på å bytte ut raketter med samtaler. Men fins det slike liberale intellektuelle drømmere i Gasas kulturelite? Jeg vet ikke, men hittil har jeg i alle fall ikke hørt om dem. Og hvis de ikke fins, ville også dét være reportasjeverdig, og en lærerik sammenligning av likt med likt. For så kunne man jo spørre hva slags samfunn det er som IKKE har rom for slike mennesker?

Men NRK gjorde altså ingen av delene. Man sammenlignet ikke intellektuelle drømmere i Gasa med intellektuelle drømmere i Tel Aviv. Og man sammenlignet ikke reelle krigsflyktninger i Israel med reelle krigsflyktninger i Gasa.

I stedet sidestilte NRK et knippe av Israels mest virkelighetsfjerne gatekafé-røster med noen av Gasas uskyldig lidende sivile. NRK sidestilte dem på en måte som bare tjener én virkning: At jødehaterne nok en gang har fått vann på møllen sin fra NRK. Helt gratis.

Gå til innlegget

Fremdeles ubalansert i NRK

Publisert nesten 8 år siden

NRK gjorde altså ingen av delene. Man sammenlignet ikke intellektuelle drømmere i Gasa med intellektuelle drømmere i Tel Aviv. Og man sammenlignet ikke reelle krigsflyktninger i Israel med reelle krigsflyktninger i Gasa.

I kvelderns søndagsrevy serverte NRK to innslag om Gasakrigen etter våpenhvilen. Det første innslaget var ved Sidsel Vold og handlet om «boblen» Tel Aviv som plutselig opplevde krigen på mer nært hold enn de har vært vant til i noen år. Det andre innslaget var ved Sigurd Falkenberg Mikkelsen og handlet om internflyktninger til FN-skoler i Gasa City, flyktninger som nå etter våpenhvilen har fått vende hjem til uskadde hus med uskadde gullfisker i familiens akvarium.

Begge reportasjene var etter min oppfatning OK som journalistprodukter betraktet.

Antagelig brøt ikke Sidsel Wold noen journalistisk regel ved å gi ordet til en usannsynlig naiv og virkelighetsfjern innbygger i «boblen». Og Sigurd Falkenberg Mikkelsen viste i hvert fall frem den israelske flyveseddelen som anbefalte sivile i Gaza å flykte til FN-skolene når bakkeoperasjonen startet (den ble som kjent kansellert).

Men NRKs sammenstilling av de to innslagene representerer en uhyggelig kombinert demonisering av jøder og humanisering av arabere.

Stilt sammen sier de to innslagene at Israels jøder bor trygt og naivt i en «boble» av en by. Der kan de sitte trygt på fortauskafeene og være intellektuell venstreradikal kulturelite (med innslag av både russiske kommunister og israelske kommunister). – Mens de palestinaarabiske motpartene deres derimot må flykte fra hjemmet sitt og gullfiskene sine til FN-skoler i sentrum av Gasa City.

NRKs sammenstilling demoniserer jøder (og tjener dermed antisemittismens sak). Sammenstillingen demoniserer ved å sidestille likt med ulikt. For sidestilling er jevngodt sammenligning. Men man forkvakler sunn og seriøs ettertanke når man sammenligner likt med ulikt.

Man KUNNE ha sammenlignet likt med likt hvis NRK for eksempel hadde sendt Sidsel Wold til Sderot og bedt henne lage innslag om byens jødiske barnehagebarn som må løpe inn i barnehagens tilfluktsrom på 15 sekunder fra rakettalarmen går til Hamas-raketten drønner ned og dreper. Dét ville ha vært en relevant sammenligning med det som Falkenberg Mikkelsens reportasje fortalte om for de arabiske flyktningenes vedkommende i Gasa.

Det ville dessuten ha vært en lærerik sammenligning. For Israel prøvde altså å spare uskyldige sivile ved å forhåndsvarsle dem med flyvebladene om den mulige bakkeinvasjonen. Hamas sender til sammenligning ALDRI forhåndsadvarsler til de uskyldige sivile barnehagebarna i Sderot. De får ikke et eneste forhåndsvarsel fra Hamas. Israel må selv utløse den rakett-alarmen som i Sderot bare greier å gi barna 15 sekunder på seg til å springe inn i barnehagens tilfluktsrom.

NRK kunne også ha sammenlignet likt med likt hvis de hadde fått Falkenberg Mikkelsen til å trylle frem noen like naive intellektuelle drømmere i Gasa – en arabisk liberal kulturelite som tror like naivt som de liberale drømmerne i Tel Aviv på å bytte ut raketter med samtaler. Men fins det slike liberale intellektuelle drømmere i Gasas kulturelite? Jeg vet ikke, men hittil har jeg i alle fall ikke hørt om dem. Og hvis de ikke fins, ville også dét være reportasjeverdig, og en lærerik sammenligning av likt med likt. For så kunne man jo spørre hva slags samfunn det er som IKKE har rom for slike mennesker?

Men NRK gjorde altså ingen av delene. Man sammenlignet ikke intellektuelle drømmere i Gasa med intellektuelle drømmere i Tel Aviv. Og man sammenlignet ikke reelle krigsflyktninger i Israel med reelle krigsflyktninger i Gasa.

I stedet sidestilte NRK et knippe av Israels mest virkelighetsfjerne gatekafé-røster med noen av Gasas uskyldig lidende sivile. NRK sidestilte dem på en måte som bare tjener én virkning: At jødehaterne nok en gang har fått vann på møllen sin fra NRK. Helt gratis.

Gå til innlegget

Tomm K forfalsker, vet han det selv?

Publisert nesten 8 år siden

Det israelske rakettskjoldet «Jernkuppelen» kan ha reddet 564 israelske liv fra onsdag til lørdag.

NRK-korrespondent Tomm Kristiansen sa på lørdagsrevyen nå i kveld at Hamas har tatt i bruk mer langtrekkende raketter som kan nå Tel Aviv. Og fordi rakettene nå er lenger i luften, får Israel tid til å skyte dem ned. Dette er forfalsket fakta-informasjon. Men vet Tomm Kristiansen at han ikke snakker sant? Eller er han kommet halsende inn på scenen og bare snakker i vei uten å sjekke fakta først?

For det er ikke sant at Israel kan skyte ned de nye Hamas-raketter fordi de er lengere i luften. Israel kan skyte ned alle Hamas-rakettene. Men det er dyrt. Derfor skyter de bare ned dem som ifølge dataanalysene vil treffe steder der det bort folk.

Israel har lenge jobbet med å utvikle et rakettskjold med tre lag utenpå hverandre. Det ytre laget er meget avansert og kan skyte ned interkontinentale raketter. Det heter «Pilen» («The Arrow»). Og det ble ferdig for flere år siden. Nå er man kommet til minst tredje oppgraderte nivå: «Arrow III».

Det mellomste laget er derimot ikke ferdigutviklet. Etter planen skal det kunne skyte ned mellomdistanseraketter. Det er mest kjent under navnet «Davids Slynge», men omtales også under navnet «Tryllestaven» («Magic Wand»). Man trenger visst ennå et år eller to før det er ferdig til bruk.

Det er så det innerste laget av det israelske rakettskjoldet som nå er i hektisk bruk mot Hamas-rakettene fra Gasa. Det heter «Jernkuppelen» («Iron Dome»). Israel har per i dag fire ferdige anlegg i bruk. De ble for bare noen uker siden oppgradert til versjon 2 med mer avansert potensiale. Et femte anlegg fremskyndes febrilsk for om mulig å kunne komme i bruk snarest. Ytterligere tre anlegg blir trolig bestilt i regjeringsmøtet i morgen tidlig.

Jernkuppelen virker på følgende måte:

Når Hamas skyter ut en rakett, oppdager avanserte landsomfattende israelske radaranlegg i nettverk straks avskytingen. Jernkuppelens dataanlegg regner straks ut hvor raketten vil lande og sammenligner det med elektroniske kart. Hvis dataanlegget finner at raketten vil lande i ørken eller ubebodd land, lar det Hamasraketten passere. Hvis det derimot finner at raketten har kurs mot sensitive mål, skyter Jernkuppelen ut en anti-rakett som «kleber seg til» Hamas-raketten til den treffer den i luften og ødelegger den.

Hittil i den nye Gasa-krigen har dette sviktet fatalt én gang. Torsdag slapp en rakett forbi Jernkuppelen og traff fjerde etasje i en israelsk bolig. Der ble tre fødte og ett ufødt menneske drept av raketten. Tidligere i dag skrev israelske kilder at Jernkuppelen har skutt ned 188 av ca 500 Hamas-raketter de siste tre-fire dagene.

Man snakker beskjedent og gardert om en skuksess-rate for Jernkuppelen på over 90 prosent av de Hamas-rakettene som er dødelige. For å illustrere dette med mitt eget ugarderte og hjemmelagede regnestykke: Hvis hver av disse 188 Hamas-rakettene hadde drept 3 israelere i snitt, har Jernkuppelen fra onsdag til i dag reddet 564 israelske menneskeliv.

Hamas har tidligere brukt Kassam-raketter og Grad-raketter. Kassam-rakettene er hjemmelaget på Gasastripen, mens Grad-rakettene etterligner Katjusja-raketten. De siste par årene har Iran dessuten forsynt Hamas med to mer langtrekkende raketter: Fajr 3 og Fajr 5. Det er slike raketter Hamas nå prøver å fyre av mot Tel Aviv og Jerusalem. Men Jernkuppelen skyter altså også slike raketter ned (bortsett fra de som bommer på Tel Aviv og havner i Middelhavets bølger eller på en ubebodd søppelfylling (sml nyhetene fredag)).

Da det israelske selvforsvaret mot Hamas-rakettene begynte tidligere denne uken, utslettet Israel i løpet av 30 minutter de fleste lagrene Hamas hadde med Fajr-raketter (unntatt de som var blitt gjemt unna i sykehus-kjellere o.l.). Åpenbart er det slike lagre Hamas nå tar i bruk i et desperat forsøk på å få i havn en «seier» som kan kamuflere det knusende militære nederlaget de nå lider.

Hvilken funksjon har så NRKs Tomm K når han villeder Dagsrevyens seere med forfalsket informasjon av dette slaget?

Enten han vet hva han gjør, eller ikke, tjener forfalskningen til å tegne et «seierrikt» bilde av Hamas. Omtrent slik: Hamas er nå så snill å skyte mer langtrekkende raketter mot Israel og «derfor» greier Israel nå å skyte Hamas-rakettene ned før de treffer Tel Aviv. Hamas «gir» så å si seieren over sine egne raketter opp i hendene på Israel. Hamas taper, men beholder midt i nederlaget et moralsk overtak ved å være så snill å legge forholdene, vennlig og storsinnet, til rette for at Israel vinner.

For islam som religion er det teologisk livsnødvendig å ikke lide militært nederlag i hellig krig mot «de vantro». For Allah skulle jo ha gitt seieren til sine egne. Derfor må man nå «redde» Allah ved å skryte på seg oppdiktede militære seire. Uansett hvordan det faktisk går. Det er med andre ord Allahs ære NRKs mann nå bidrar til å forsvare med denne typen fakta-forvrøvling på Dagsrevyen.

Etter folkeretten har Hamas derimot ikke noen moralsk overtak. Etter folkeretten er jo hver eneste Hamas-rakett en krigsforbrytelser (sml Folkerettskonvensjonen om Vern av Sivilbefolkningen i krig). Tomm Kristiansen hvitvasker Hamas' krigsfrytelser ved å «snillisere» og ufarliggjøre livsfarlige massedrapsredskaper som bevislig er siktet inn mot å drepe israelske sivile.

Forfalskningen inngår ellers også i NRKs kampanje for å avlede oppmerksomheten fra det ufrakommelige faktum at det også denne gangen var Hamas & Co som begynte.

Gå til innlegget

Bombet rakettfabrikk i Sudan

Publisert nesten 8 år siden

Kan vi gjette på at de amerikanske observatørene har sett på operasjonen i Khartoum som en slags generalprøve foran en annen tenkelig operasjon i en delvis annen himmelretning?

I går ble en rakettfabrikk i Sudans hovedstad Khartum bombet og lagt i grus. Sudan anklager Israel for å ha sendt de (angivelig: fire) jagerbombeflyene som utførte bombingen. Sudan klager nå angrepet inn for FNs sikkerhetsråd. Talsmenn for Israel, inkludert forsvarsminister Ehud Barak, nekter å kommentere påstandene. Det kan uansett være gode grunner til å prøve å forstå denne hendelsen i et litt større perspektiv.

 

For det første skal det være et faktum at bombingen var hundre prosent vellykket – i den forstand at rakettfabrikken ble lagt fullstendig i grus. De intense flammene hindret i flere timer brannfolkene i å få i stand effektiv slokking, ikke minst som følge av alle sekundæreksplosjonene mens rakettfabrikken ble fullstendig utbrent.

For det andre er det faktum at det ble utløst mange sekundæreksplosjoner i seg selv en lærerik informasjon. Sekunmdæreksplosjonene beviser at det fantes et (sannsynligvis: betydelig) antall ferdige eller halvferdige rakettvåpen i fabrikkbygningen (som omtales under navnet Jarmouk-komplekset).

For det tredje kan det være grunn til å overveie om ikke Sudan i denne fabrikken drev med kontrakt-produksjon av Sjehab-rakletter for det sjia-islamistiske regimet i Iran. Hvis det er en riktig antagelse (som til nå riktignok ikke er offisielt bekreftet av noen kilder jeg kjenner), må vi kunne gå ut fra at angrepet på denne rakettfabrikken i Sudan i virkeligheten egentlig var et angrep på Iran. Irans meget langtrekkende Sjehab-raketter spiller som kjent en betydelig rolle i Irans avskrekkende motangrep-strategi etter et eventuelt angrep fra utenforstående på Irans atomanlegg, for eksempel det underjordiske Fordo-anlegget.

I lys av den ubekreftede antagelsen i foregående avsnitt går det for det fjerde an å postulere som en tenkelig hypotese at Sudan kanskje kan ha rett, og at det nettopp var Israel som sto bak gårsdagens vellykkede ødeleggelsesangrep på rakettfabrikken i Khartoum. Jeg tar i det følgende sats i denne hypotesen og resonnerer litt videre (men obs obs: nivået av antagelser og gjetninger vokser da samtidig, så å si avsnitt for avsnitt, idet jeg skriver videre):

Hvis det er riktig at det var israelske jagerbombefly som i går rammet og ødela oppdrags-produksjon av langtrekkende rakettvåpen for Iran i Khartoum, følger det med nødvendighet at Israel samtidig må ha mestret kunsten å sende jagerbombeflyene sine over en distanse på nærmere 2.000 kilometer fra hjemmebasen i Israel, før de deretter returnerte over de samme 2.000 kilometerne tilbake til basen. Det er i tilfelle en aldeles makeløs luft-militær prestasjon. Av det slaget som vi hittil har vært vant til å tenke at bare USA kunne mestre.

Israel må i tilfelle har sikret flyene luftfylling av drivstoff, antagelig flere ganger under turen.

Og en ting til: Hvis alt dette er riktig, har Israel samtidig demonstrert ganske overbevisenede et hovedelement i sin evne til å rette et tilsvarende angrep på den iranske uran-anrikings-fasiliteten Fordo, som ligger 90 meter under bakken i Iran. Israelske fly må tilbakelegge en del over 1.500 kilometer hver vei for å mestre distansen fra Israel til Fordo tur/retur. Det krever naturligvis også luftfylling av drivstoff. Men det er jo ikke aldeles like krevende som dette angrepet på rakettfabrikken i Khartoum eventuelt må ha vært.

Og enda en ting til: Tilfeldigvis pågår det for tiden i Israel en enorm felles militærøvelse mellom USA og Israel. Blant annet øver man på et tenkt scenario med et voldsomt rakettregn «østfra» (les: Iran). Israelerne måtte riktignok trappe noe ned på denne øvelsen da Hamas mandag begynte å bombnardere Israel med Grad-raketter fra Gasa.

Men hva har de flere tusen amerikanske øvelsesdeltakerne på israelsk jord i tilfelle gjort på mens de antatte israelske flyene beveget seg helt til Sudans hoivedstad og tilbake igjen?

Kan vi gjette på at mange av offiserene deres har fulgt spent med på hele operasjonen fra hemmelige militære kontrollrom i Israel?

Kan vi gjette på at de amerikanske observatørene har sett på operasjonen i Khartoum som en slags generalprøve foran en annen tenkelig operasjon i en delvis annen himmelretning?

Den som lever, får se hvor mye jeg her har gjettet galt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 2925 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
7 dager siden / 1196 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1171 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
13 dager siden / 861 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
5 dager siden / 745 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
5 dager siden / 578 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
17 dager siden / 550 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
2 måneder siden / 492 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere