Odd Sverre Hove

Alder: 70
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I prinsippet er jeg blitt pensjonist. Men akkurat nå vikarierer seg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. De siste 30 årene har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Abrahamsløftet, verdensmisjonen og Israel

Publisert 23 dager siden - 316 visninger

Misjonsledere burde vokte ordbruken sin når de uttaler seg om Abrahamsløftets fortsatte gyldighet i vår tid, så de ikke slår seg selv og misjonsengasjementet sitt på munnen

Første Mosebok deles tradisjonelt i Urhistorien og Fedrehistorien. I de tre aller første versene i Fedrehistorien finner vi Abrahamsløftet (1Mos 12:1-3). I kristen misjonsteologi er det vanlig å påpeke at Abrahamsløftet slutter (1Mos 12:3c) med Bibelens aller første utsagn fra Gud om hedningemisjon. Men hvis man sier at de umiddelbart foregående leddene i Abrahamsløftet (1Mos 12:3a+b) umulig kan ha noe med den moderne staten Israel å gjøre – da sier man samtidig at det avsluttende hedningemisjonsløftet umulig kan ha noe med moderne hedningemisjon å gjøre.

 Jeg skriver dette fordi jeg nettopp har lest et synspunkt fra en misjonsleder som angivelig skal ha fremholdt omtrent følgende: Hvis velsignelses- og forbannelsesutsagnet i 1Mos 12:3a+b hadde handlet om staten Israel, da ville det ha vært umulig å etterleve denne teksten før 1948.

Spørsmålet mitt er om misjonsledere som tenker slik, kan fortsette å regne versets tredje ledd (1Mos 12:3c) som en verdensmisjons-forutsigelse. For det burde jo være en viss indre sammenheng i måten man leser Abrahamsløftet som helhet på.

Abrahamsløftet (1Mos 12:1-3) lyder i sin helhet slik:

«1a Og Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt
1b til det landet som jeg vil vise deg!
2a Jeg vil gjøre deg til et stort folk.
2b Jeg vil velsigne deg
2c og gjøre navnet ditt stort,
2d og du skal bli en velsignelse.
3a Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
3b og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.
3c Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

Her er det altså det aller siste leddet, v 3c, som i klassisk tolkningstradisjon regnes som Bibelens aller første hedningemisjons-forutsigelse. Ergo må v 3c være et skriftord som er under fortsatt oppfyllelsen den dag i dag, tre-fire tusen år etter Abraham.  Slik har all misjonsforkynnelse jeg har hørt gjennom 70 leveår utlagt dette del-verset.

I ordlyden bruker Herren et preposisjonsledd med et personlig pronomen i andre person, idet han tiltaler Abraham: «i deg» .... skal alle jorden slekter velsignes. Tolkningstradisjonen forstår dette «deg» som et kollektiv som inkluderer ikke bare Abraham, men også hele etterslekten hans.

Begrunnelsen for denne kollektive tolkningen står i vers 2a: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk». Det må bety at andrepersons-pronomenet i hele Abrahamsløftet må være kollektivt å forstå om både personen Abraham og hele etterslekten hans. Alt Gud i Abrahamsløftet lover personen Abraham, det lover han også til Abrahams etterslekt.

Tolkningstradisjonen forstår videre v 1b som et landløfte «.. til det landet som jeg vil vise deg». Begrunnelsen for dette finner vi i de paralelle landløfte-tekstene i 1Mos 15:18f, 26;3f og 28:13ff. Her presiseres og utdypes landløftet med bl.a. geografiske detaljer, samtidig som det er helt tydelig at utgangspunktet er og blir det opprinnelige Abrahamsløftet i v 1b.

At Guds tiltale til Abraham i du-form utgjør et kollektiv – blir også tydeliggjort i disse senere landløfte-presiseringene. For alle de tre patriarkene får jo i disse tekstene beskjed om at de i egen levetid ikke ville få se Gud oppfylle landløftet i konkret nasjonal-form.

Guds begrunnelse er at de hedningefolkeslagene som på patriarkenes tid ennå bodde i landet, de hadde ennå ikke fylt opp syndemålet sitt (se 1Mos 15:16 der «sjalem avån» må bety «syndemål» eller «fullt mål av syndeskyld»). Men: Ved hjemkomsten fra Egypt ville Abrahams etterslekt derimot få oppfylt landløftet i form av nasjonal eksistens på det oppgitte territoriet.

Dermed kommer jeg for det tredje til det omstridte velsignelses- og forbannelsesløftet i v 3a og 3b. Herren sier: «(3a) Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, (3b) og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.»

Disse to leddene er tydelig antitetiske. Velsignelse og forbannelse er to motsetninger som her motsvarer hverandre. I hele Abrahams-løftet er der et tilsiktet ordspill mellom konsonantene i Abrams opprinnelige navn og rot-konsonantene i det hebraiske verbet «å velsigne». Velsignelses-tilsagnet gjentas hele fire ganger i de tre versene. Og Guds forbannelses-garanti i v 3b fremtrer som en tydelig følgevirkning av Guds forangående velsignelse.

I sak sier da Gud profetisk i v 3b at Abraham og etterslekten hans ned gjennom historien ville kommer til å møte mang en forbannelse. I moderne terminologi kaller vi dette: «anti-semittisme». Derfor sier v 3a+b at Gud vil svare på jødehat og anti-semittisme med to ting: Guds egen mot-forbannelse – pluss Guds egen velsignelse over Abrahams etterslekt og alle som velsigner dem.

I sak sier da samtidig v 3a at Abraham og etterslekten hans også ville komme til å møte mennesker som velsigner jøder. Det svarer til det som vi i noe nyere språkbruk kjenner under betegnelsen «filo-semittisme». Og til alle filo-semitter sier da Gud i v 3a at Gud selv vil besvare filo-semittisme med retur-velsignelse over filo-semittene.

Men så skjer det altså at man fra misjonsleder-hold nå plutselig får høre et problematiserings-argument på dette punktet: Guds velsignelses- og forbannelses-løfte i v 3a+b kan ikke gjelde det moderne Israel. For i så fall ville det jo angivelig vært umulig å oppfylle 1Mos 12:3a+b før året 1948. Da ble som kjent staten Israel gjen-opprettet.

Det snilleste jeg har å si om dette problematiserings-argumentet er at det virker forbløffende kort-tenkt.

For naturligvis har både filo-semittisme og anti-semittisme eksistert i rikt mål lenge før gjenopprettelsen av det moderne Israel i 1948. Derfor har det aldri eksistert noen periode i tiden frem til 1948 da denne delen av Abrahamsløftet manglet rom for oppfyllelse.

Hvis meningen så er å gå et skritt lenger og si at velsignelses- og forbannelsesløftet i v 3a+b simpelthen ikke kan omfatte den moderne staten Israel, da inntrer altså samtidig den påpekte misjons-ruinerende konsekvensen av det man sier.

For i så fall kan man jo heller ikke tilkjenne hedningemisjons-forutsigelsen i v 3c vedvarende aktuell gyldighet i de 70 årene som er gått siden 1948.

Sier man A, så bør man i anstendighets navn også si B.

Derfor tenker jeg at misjonsledere burde vokte ordbruken sin når de uttaler seg om Abrahamsløftets fortsatte gyldighet i vår tid, så de ikke slår seg selv og misjonsengasjementet sitt på munnen.

Gå til innlegget

Maria budskapsdag og den moderne tvilesyken

Publisert rundt 1 måned siden - 190 visninger

Ateister blir jo nøtt til å tro at de to aller første menneskene på jorden ble til på slump uten både mor og far. Det er jo litt av et under ateistene da må streve med å tro på.

(En preken på Maria Budskapsdag:)

På Maria Budskapsdag feirer vi begivenhetene som skjedde da Jesu mor, Maria, fikk bud fra Gud om at hun skulle bli mor til Jesus, Guds egen Sønn. Derfor er Maria Budskapsdag en stor høytidsdag. Men samtidig er dagen også en anstøtsdag, en dag som får noen til å føle seg brydd på Guds ord vegne og andre til å tvile på det som Bibelen forteller. Bak oss har vi mer enn to århundrer da tvilesyken har fått særlig mye livsrom i kristenheten. Derfor skal vi i dag begynne med tvilen og deretter komme tilbake til det som hører troen til.

Budskapet på Maria Budskapsdag handler om et englebud og om en overnaturlig unnfangelse og fødsel. Engelen kommer med bud til en meget ung kvinne. Og budskapet går ut på at den unge kvinnen skal bli mor uten at barnet hennes har noen jordisk far.

I vår tvilesyke tid møtes fortellingen om engelens besøk med et skjevt smil. Og budskapet om unnfangelse uten medvirkning av en jordisk far får moderne mennesker til å riste på hodet.

Men la oss ta tyren ved hornene. Hva slags grunner bygger slik moderne skepsis på? La oss i dag foreta en reell konfrontasjon med tvilesykens faktiske argumenter!

 

Den moderne tvilessykes argumenter

Den moderne tvilesyken henter styrken sin fra en følelse av overlegen viten. «Vi vet i vår tid at barn ikke unnfanges i mors liv uten at det først skjer et seksuelt samleie mellom kvinne og mann», sier tvilesyken. «Derfor må forklaringen være annerledes enn det som står i Bibelen. Forklaringen må være at den unge kvinnen er «kommet i ulykke». Hun har smakt på den forbudne frukten uten å være gift. Underet skal bare dekke over en ung kvinnes skam over utsikten til å bli ugift mor.»

I en sum tror jeg vi har den moderne tvilesykens synspunkt i disse tre motivene: For det første at det knytter seg skam til ulovlig seksualitet. For det andre at Maria unnfanget et barn utenfor ekteskapet. Og for det tredje at vi vet så mye bedre om den slags naturlover i vår tid.

Men alle disse tre motivene rakner, straks vi ser nærmere på dem.

For det første er det naturligvis ren overtro at de gamle hadde så mye mer skamfølelse knyttet til seksualitet enn enn det vi har i vår tid. Tvert imot er det snarere vår tid som er syk på dette området. For vi har jo så forferdelig vanskelig for å forsone oss med at Gud har skapt oss med både gasspedal og bremser, både med seksualdrift og bluferdighet. Faktisk møter vi en annen unnfangelse og fødsel i akkurat samme kapittel som vår tekst står, nemlig fortellingen om Døperen Johannes. Hans mor, Elisabeth, ble gravid et halvt år før slektningen hennes, Maria. Og det svangerskapet begynte helt naturlig — på den måten at det var en jordisk far som medvirket til at barnet ble unnfanget. Bibelteksten skammer seg ikke det minste over dén seksualiteten. Det er rett og slett helt urimelig å påstå at bibelteksten bare noen få vers senere plutselig skulle bli så mye mer brydd over normal seksualitet.

For det andre har vi i vår tid også så altfor lett for å overdrive forestillingene våre om det å bli ugift mor i riktig gammel tid. Reaksjonene på ugifte mødre varierer fra kultur til kultur. Bare de siste 20-30 årene er jo vårt eget norske kulturklima blitt forandret temmelig mye på dette området. Det har alle voksne kunnet observere i sin egen levetid. Og kildene vi har fra Marias tid sier ifølge kommentarlitteraturen at man i Galilea-området på den tiden regnet selve forlovelsen som juridisk ekteskapsstiftende. At forlovede unge piker da kunne bli gravide var derfor ikke så veldig uvanlig. Og det var naturligvis slett ikke grunn nok til at en intelligent og rettskaffen ung pike skulle kamuflere saken med en underberetning — som mange både den gangen og i dag naturligvis har hatt mye vanskeligere for å tro på.

For det tredje er det slett ikke riktig at de gamle hadde så mye lettere enn oss moderne mennesker for å bite på den slags ting. Tvert imot hadde folk lenge før moderne vitenskap kom til, god greie på hva som var normalt og unormalt etter naturlovene.

Men i vår tid har vi på den andre siden altfor lett for å glemme at naturlovene egentlig bare er statistikk. Naturloven om menneske-unnfangelser sier nemlig som så: «Vi har observert X antall millioner tilfeller av unnfangelser, derav null tilfeller av unnfangelse uten medvirkning av en jordisk far. DERFOR er fars-medvirkning en naturlov.» Vi har sett «X antall millioner tilfeller». Men vi har ikke sett hundre prosent av tilfellene. Derfor kan naturlover aldri motbevise unntakene. Og det er som et rent unntak Bibelen forteller oss om det éne tilfellet som kom til å berøre Maria. Derfor bekrefter i virkeligheten underberetningen indirekte naturloven. Den føyer bare til at den Gud som skapte naturloven dessuten i ett eneste tilfelle har gjort et unntak fra sin egen naturlov.

Fornuftsargumentene mot Maria Budskapsdags budskap blekner altså kraftig straks vi ser nærmere på hvor fornuftige de er.

Hvor fortvilet ivrig skapsisen er etter å komme bort fra akkurat dette underet illustreres på en tankevekkende måte av den gamle Panthera-myten. Kristendomsmotstanderne i kirkens første århundrer diktet opp en historie om at forhold mellom Jesu mor Maria og en romersk soldat som bar navnet Panthera. Så hevdet de at Jesus i virkeligheten var «lausungen» til denne romerske soldaten. Men den historien er så tynn — og så full av fordommer og overtro! — at den nesten aldri siden er blitt tatt alvorlig av langt mer skarpskodde kristendomsmotstandere i de senere århundrene.

 

Det overlegne argumentet

Hele spørsmålet om det går an å tro på Jesu underfulle unnfangelse og fødsel av jomfru Maria kan reduseres til et spørsmål som vi finner svaret på i Luk 1:37. For der sier engelen til Maria: «Ingenting er umulig for Gud». Hvis du først kan tro at Gud fins og er allmektig, så er det i virkeligheten ikke noen som helst logisk grunn til å tvile på budskapet på Maria Budskapsdag.

En hjertevarm troende kristen kvinne som jeg har hørt om, var en gang kommet i tvil om et spørsmål i Bibelen. Tvilen var kommet etter at hun hadde lest en artikkel av en moderne teolog (som vel i virkeligheten ikke hadde forkynt noe annet enn helt gjennomsnittlig moderne tvilesyke). Men tvilstankene var begynt å vokse og gnage i tankene hennes etterpå, så det gjorde rent vondt.

Da kom den tanken til henne at hun skulle ta Bibelen sin og slå opp de aktuelle stedene selv. Det gjorde hun. Og til og med før hun hadde rukket å slå opp, merket hun hvordan bare det å holde den hellige gamle boken i hånden, den som hadde talt så inderlig sterkt til henne så mange ganger før, det var mer enn nok til at hele kreftsvulsten fra tvilstankene dunstet bort og ble til ingenting.

 

Hva teksten faktisk sier om dette underet

Det er noe av det samme vi erfarer når vi leser hva evangelisten Lukas faktisk skriver om meningen med den underfulle unnfangelsen til jomfru Maria. I Luk 1:32 står det to ting om barnet: «Han skal kalles Den høyestes Sønn». Og: «Herren skal gi ham hans far Davids trone». At han skal kalles «Den høyestes Sønn», betyr at barnet av vesen og natur skal være guddommelig. At han skal gies sin stamfar, kong Davids trone, betyr dessuten at barnet av vesen og natur også skal være et sant menneske.

Hemmeligheten i jomfrufødselens under er altså Jesu to naturer. Vi vanlige mennesker er og blir av bare én natur. Men Jesus er forskjellig fra oss i det at han er både sann Gud og sant menneske, slik to-natur-læren sier. Nettopp den underfulle unnfangelsen og fødselen til Jesus utgjør selve grunnvollen for vår tro. Hvis ikke Jesus hadde vært sann Gud, så ville han ikke ha kunnet frelse oss syndere ved å gjøre soning i vårt sted for Guds trone i himmelen. Og det at han er sant menneske, gjør at han ikke møter oss som en fremmed, men han kommer til oss med frelsesverket sitt som en kjær bror av vårt eget kjøtt og blod.

Enda sterkere mening gir jomfrufødselens under når vi leser Luk 1:35. Der har Maria nettopp spurt engelen hvordan underet skal kunne finne sted, siden Maria ikke har hatt seksuelt samliv med noen mann. Engelen svarer to ting. Først forklarer han hvordan underet skal skje. Så skildrer han virkningen av underet.

For det første sier engelen: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg». Uttrykkene «komme over» og «skygge over» er uttrykk som tidligere har spilt viktige roller i Det gamle testamentet. I 2 Mos står det at Gud fulgte Israels folk under ørkenvandringen som en skystøtte om dagen og som en lysende sky om natten. Og i 2 Mos 25:22 står det om den lysende skyen at den «overskygget» lokket på Paktens ark i Forsamlingsteltet, Tabernakelet. Uttrykket beskriver altså et maktfullt og virksomt Guds-nærvær av underfullt slag.

På samme måten skal Gud ved et særskilt nærvær maktfullt virke det underet som gjør Maria gravid uten at svangerskapet begynner på den vanlige jordiske måten.

For det andre sier engelen: «Derfor skal barnet som fødes, kalles Hellig, Guds Sønn». Og det svarer naturligvis til det vi alt har sagt: Dette underet er rett og slett Guds måte å gjennomføre inkarnasjonens dype mysterium på.

I stedenfor å skamme oss over det uforståelige i underet, innbyr derfor budskapet oss til å fryde oss over Guds herlige frelsesplan. For Guds tanker er så mye større enn alle mennesketanker at Bibelen med rette sier: Guds frelsesplan oppkom ikke i noe menneskes hjerte. Ja, tankemessig er budskapet til Maria og til oss i dag slett ikke noe som gjør oss underlegne vis-a-vis ateistene. Tvert imot: Å tenke Guds tanker gjør tankene våre overlegne.

Ateister blir jo nøtt til å tro at de to aller første menneskene på jorden ble til på slump uten både mor og far. Det er jo litt av et under ateistene da må streve med å tro på. Som kristne har vi derimot en allmektig Gud å tro på. Han skapte menneskjene og naturlovene. Og så gjorde han ett eneste betydningsfullt unntak fra sine egne naturlover — i form av et under som har banet veien til frelse og salighet for alle som tror.

Derfor skal vi bekjenne dette punktet i trosbekjennelsen vår med stor og frimodig glede: Jesus er «Guds enbårne Sønn, født av jomfru Maria».

 

Marias herlige lovsang - Magnificat

Det er frimodig glede over Guds under som preger det herlige vitnesbyrdet Maria har gitt oss i den lovsangen som vi har fått til evangelietekst i dag. Marias lovsang er en makeløs tekst i Bibelen. Den er riktignok ikke bibelsk sett makeløs. For nesten hver eneste setning i Marias lovsang finner vi igjen ett eller flere steder i GT. Men den er makeløs på den måten at vi her møter det jublende glade vitnesbyrdet til en ung tenåringsjente som kjente sin Bibel og som valgte lovprisningsord til Gud fra de hellige tekstene på en så forbløffende bibelkyndig og overveldende klarsynt måte.

Marias lovsang er en bibeltekst av det slaget som regelrett innbyr oss til vers-for-vers-utleggelse.

I Luk 1:46-47 sier Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser». Som du hører, ordlegger Maria seg her med de to karakteristiske leddene som er så typisk for salmetekstene i Bibelen: to ledd som er parallelle, og som i opphøyet stil priser og lover Gud. På bakgrunn av det engelen hadde sagt til Maria, er det ikke rart at hun nettopp lovpriste og opphøyet Gud. Og at hun kaller Gud «min Frelser», er en viktig liten detalj som det kan være verd å ha i tankene i fortsettelsen.

På samme måten innbyr Maria deg og meg til å opphølye Gud og til å fryde oss over frelsesverket.

I vers 48-49 kommer Maria med grunnene til at hun opphøyer og fryder seg over Gud. Sitat: «For han har sett til sin tjenerinne i hennes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig fordi han har gjort så store ting mot meg, han den mektige. Hellig er navnet hans!» Det Maria her sier, er at hun har en helt spesiell grunn til å opphøye Gud. For Gud har gjort noe uendelig stort mot henne.  Maria ser på seg selv som en liten tjenestepike, en ring tjenerinne. Men Gud har nettopp sett til tjenestepiken sin i hennes ringhet. Og resultatet av underet er at Maria får del i en endeløs saligprisning. I alle kommende slekter skal hun prises salig på grunn av Guds under. Maria kaller Gud «mektig» og kaller navnet hans «hellig». Og «store ting» er det Gud har latt skje på underfullt vis, både ved selve bebudelsen og ved det svangerskapet og morskallet som så fulgte.

Slike grunner til å losprise Gud har naturligvis du og jeg, også. Ikke minst har vi en ufattelig nådig frelse å takke Gud for. Maria innbyr oss her til å stemme i samme slags lovprisningstoner til vår Gud.

Så kommer vi til vers 50: «Guds miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham». Det ligger veldig historie i de ordene: «fra slekt til slekt». I Guds perspektiv er generasjonene våre korte. Men Gud har dradd omsorg for at vi alle skal kunne få del i arven. Guds nådige miskunn er innholdet i arven. Og mottagere av den kan du og jeg bli ved å gjøre som Maria sier: frykte Gud. Akkurat ordet «Guds-frykt» kan det være grunn til å merke seg. For vi tenker altfor lett at Gudsfrykt bare er fromme følelser i hjertet. Men Maria mener nok uttrykket bokstavelig. Gud er faktisk så farlig for alle syndere at vi har all mulig grunn til å frykte Gud. Bare når vi på alvor frykter Gud, gjelder tilsagnet om at vi kan få miskunn hos Gud.

Halvveis i lovsangen sin gjør Maria et perspektiv-skifte. Fra å fokusere ved sine mer personlige grunner til å opphøye og lovprise Gud, fester hun blikket ved noe så veldig som Guds verdens-styre. For min del har jeg gjettet på at det kan være de gamle profetiene som har fått Maria til å tenke slik. For så mye som 700 år før Kristi fødsel lot Gud to av profetene fortelle at Messias skulle unnfanges som lite barn i en jomfrus morsliv og ved at en fødende kvinne fødte (se Jes 7:14 og Mika 5:2). Det å oppleve profetiers oppfyllelse over et spenn på 700 år i sin egen kropp, må ha vært en veldig tankevekker.

I vers 51-52 begynner Maria å gi uttrykk for det verdensvide ved Guds verdens-styrelse: «Han gjorde storverk med armen sin. Han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av tronene deres — og oppphøyet de små». Alle historiebøker viser oss at det nettopp er slik historiens gang er. En tid rår mektige fyrster. Så faller plutselig stormaktene deres sammen. Vi som for bare få år siden så Berlin-muren falle og daglig hører ettervirkniongene av det i nyhetene, kan naturligvis bare gi Maria rett: Slik styrer Gud historiens gang. De mektige og overmodige griper han inn mot, brått og akkurat når det passer Gud selv. De små og svake løfter han like overraskende brått opp.

Maria innbyr oss her til å dele hennes trygge tillit til den Gud som styrer over historiens gang.

I vers 53 skildrer Maria så en annen side av den samme saken: «Hungrende mettet Gud med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort». Akkurat slik som bønnen om daglig brød i Fadervår kan ha både en bokstavelig og en åndelig betydning, kan sikkert også dette verset i lovsangen være dobbelttydig.

Og der betyr naturligvis at Maria her innbyr oss til i Gudsfrykt å sette all vår lit til Gud også når det gjelder daglig brød og dertil all åndelig føde.

I de to siste versene i lovsangen sin, vers 54-55 kommer så Maria til Guds utvalgte folk, Israel. «Han tok seg av Israel, tjeneren sin, for å komme i hu sin miskunn — slik han hadde talt til fedrene våre, mot Abraham og ætten hans, til evig tid». Her sier Maria at Israel i virkeligheten er kalt av Gud til en spesiell tjener-oppgave. Og Israel har dessuten fått fra Gud en stor samling løfter like fra Abraham av. De løftene våker Gud over, så han kommer dem i hu i sin tid. Jesu unnfangelse og fødsel står ikke i noe motsetgningsforhold til løftene til Abraham, men representerer derimot oppfyllelse av dem, en fortsettelse og en kontinuitet som innebærer at Gud vil oppfylle alle løftene i fullt mål. Jesu mor er ikke erstatningsteolog.

Tvert imot. Her innbyr hun oss alle til å dele den spesielle kjærligheten til Israel som Bibelen så ofte vitner om at Gud selv har.

Og først og sist tar Maria oss i denne herlige lovsangen i hånden og sier: Se ikke engstelig og fryktsom på denne verdens motforestillinger og tvilstanker. Men fest blikket ved Guds veldige makt, ved hans store frelsesplan og ved hans underfulle frelsesverk. Fest blikket på Jesus selv, han som kommer til oss gjennom denne underfulle begynnelsen i Marias morsliv.

La oss takke og lovprise Gud for dette inkarnasjonsunderet!

Gå til innlegget

Kan det være Josef?

Publisert rundt 2 måneder siden - 464 visninger

Om egyptologenes nye kronologi-debatt og de spennende arkeologiske funnene i Avaris, Egypt.

I

For et halvt århundre siden begynte den østerrikske arkeologen Manfred Bietak utgravninger ved oldtidens østligste gren av Nil-deltaet. Her fant han ruinene etter oldtidsbyen Ramses. Men han fant også en eldre oldtidsby som gikk under navnet Avaris. Og i Avaris fant han blant annet en fire meter høy vizir-statue. Den hadde stått i forkammeret til en vizir-grav. Og farao-en hadde beæret akkurat denne viziren med en mini-pyramide over selve graven. Det var temmelig uhørt for en som ikke selv var enten konge, dronning eller prins av Egypt.

En lang rekke detaljer knyttet til dette funnet (og til Avaris-ruinene forøvrig) aktualiserer spørsmålet om hvorvidt denne viziren kanskje kan ha vært identisk med Josef, sønn av patriarken Jakob i Første Mosebok.

Men et rungende argument knuser alle tanker i den retningen, nesten før man rekker å tenke dem. For funnet stammer angivelig fra en helt annen periode i egyptologenes omforente oldtids-kronologi. Det kan bare ikke være Josef.

Hvis da ikke egyptologens omforente 200 år gamle kronologi skulle vise seg å være feil.

 

II

I 1822 greide den franske egyptologen Jean-Francois Champellion å tyde den gammelegyptiske skriften. Seks år senere, i 1828, la han ut på en båtreise opp- og nedover Nilen for å lese innskrifter i sten på mangt et funn-sted. Ved Karnak i Thebes fant han navnet til farao Sjosjenk i en innskrift. Champellion kom til at farao Sjosjenk måtte være identisk med den farao Sjisjak som omtales i 1Kg 14:25f = 1Krøn 12:9, sitat:

«Så hendte det i kong Rehabeams femte år at Sjisjak, kongen i Egypt, dro opp mot Jerusalem. Han tok skattene i Herrens hus og skattene i kongens hus, alt sammen tok han. Han tok også alle de gullskjoldene som Salomo hadde fått laget.»

Med basis i identifiseringen av farao Sjosjenk med farao Sjisjak har egyptologenes klassiske kronologi her etablert et kronologisk fast-punkt. Salomo døde i år 930 f.Kr., og Rehabeams femte regjeringsår i Sørriket må følgelig være år 925 f.Kr. Ergo må farao Sjosjenk i teksten på veggen i Karnak/Thebes, ha regjert samme år: 925 f.Kr.

I de 200 årene etter Champellion har egyptologenes fag-laug etablert en sammenhengende, nesten hundre prosent omforent, kronologi. Den bygger på omtrent fire kronologiske fast-punkter. Men i tillegg bygger den på store mengder relative daterings-punkter. Man har tilgang til fyldige, av og til endog komplette, kongelister over forskjellige farao-dynatier med årstalls-angivelser, temmelig langt bakover mot de tidlige dynastiene som kan skimtes i det før-historiske tusmørket.

Men i slike kongelister er årstall-angivelsene relative. De oppgir tradisjonelt at farao A regjerte i X antall år, hvoretter sønnen hans, farao B, regjerte i Y antall år. Og så videre.

Dessuten er de relative daterings-punktene en del steder plaget av lakuner, der hvor for eksempel papyrus-fragmenter indikerer forsvunnet tekst. I slike tilfeller kan egyptologene operere med gjennomsnitts-antagelser for å få sammenheng i dateringene.

En tredje daterings-faktor kan være såkalte synkroniserte daterings-punkter. Man kan for eksempel datere helt nøyaktig en beskrevet kombinert sol- og måne-formøkelse i Babylon ved hjelp av et astro-arkeologisk dataprogram. Da har man et dateringsmessig fast-punkt for Babylonia. Deretter kan man se på mulige synkrone daterings-forbindelsene mellom den sikrede delen av den babylonske kongerekken og den motsvarende egyptiske kongerekken.

Med slike grep har man kunnet utvikle en stor og nokså sammenhengende egyptologisk kronologi. Over tid har denne kronologien dessuten vist seg fruktbar i tidfestingen av en bred strøm med arkeologiske funn. Funnene avleverer et vell av historiske faktaopplysninger. Og kronologi-skjemaet gjør tjeneste som overordnet paradigme for prosessen med å tolke hvert funn i indre sammenheng med alle andre funn.

En ting til: Egyptologenes klassiske kronologi er i virkeligheten over-styrende også for kronologi-skjemaene i slike fag som hetittologi, assyrologi, babyloniologi og gammeltestamentlig teologi. Det fins mye mer kildemateriale bak egyptologenes kronologi, sammenlignet med disse andre fagene. Og de synkrone dateringspunktene leverer da tungtveiende signaler om hvordan hvert av disse andre fagenes kronologier må se ut.

Derfor er det i senere år blitt forholdsvis vanlig at gammeltestamentlere er sluttet å tro på de historiske beretningene  i GT om Josef, Moses og Josva. For ifølge egyptologenes datertingsskjema fins det ikke arkeologiske spor i hele Egypt etter Josef og Jakobs storfamilie på det aktuelle tidspunktet. Heller ikke fins det spor etter Moses og Exodus og den farao-en som druknet i Sivsjøen. Ja, ikke en gang på gammel israelittisk jord finner man arkeologiske spor etter Josva og de byene han la i ruiner. For de funnene man faktisk har gjort på slike steder, de stammer ifølge kronologi-skjemaet fra en helt annen tid enn Josva.

En israelsk arkeolog, Israel Finkelstein, sier rett ut i et TV-intervju at han som arkeolog ikke tror det eksisterte noen Moses – som følgelig aldri førte Israel ut av noe fangenskap i Egypt. Men når han kommer hjem til den jødiske familien sin for å feire jødisk påske, da setter han parentes rundt fag-bevisstheten sin og feirer likevel jødisk påske helt i samsvar med familie-tradisjonen. Som om Moses likevel hadde eksistert. Og som om Moses likevel gjorde alt det som Andre Mosebok og den tradisjonelle jødiske påskefeiringen sier at Moses gjorde. – En må skille mellom faktum og tradisjon, sier Finkelstein.

Og likevel:

I nyere vitenskapsteori er det et kjent faktum at dersom et etablert faglig paradigme i økende grad konfronteres med anomalier som paradigmet ikke lenger greier å håndtere, da kan de lange perioder med naturlig (= paradigme-konform) forskning bli avløst av heftige perioder med faglig revolusjon mot paradigmets knugende maktgrep over forskningsfronten. Thomas Kuhn skrev for 40 år siden lærerikt om dette i boken «The Structure of Scientific Revolution».

Spørsmålet er om egyptologenes kronologiske paradigme nå er inne i en slik revolusjons-fase. Og neste spørsmål er hva slags konsekvenser en eventuell paradigme-revolusjon da får for de fagene som befinner seg like i nabolaget, så som for eksempel gammeltestamentlig kronologi.

 

III

I 1973 skrev professor Kenneth Kitchen fagboken «Third Intermediat Period in Egypt». Der gjennomgår og begrunner han dateringsprofilen til den såkalte Tredje Mellomperiode i Egypts klassiske kronologi. Boken fikk raskt status som standardverk på fagfeltet. Men den dokumenterte samtidig den svake fundamenteringen under byggverket. Av de fire dateringsmessige fastpunktene er hele tre beheftet med nervepirende usikkerhet.

Blant annet fremtrer identifiseringen av farao Sjosjenk med farao Sjisjak (og daterings-fastpunktet 925 f.Kr.) som skrøpelig fundert. Det synes i hovedsak å handle om tre felles konsonanter: sjin+sjin+qof.

Enda verre står det til med dateringen av en måneformørkelse noen århundrer tidligere. Den har fått hard konkurranse fra en helt annerledes og mye mer sannsynliggjort tidfesting av vedkommende måneformørkelse. Og så videre.

Opprørs-argumentene mot den etablerte kronologien er ført i pennen av en egyptolog som heter David Rohl. I 1995 ga han ut boken «A Test of Time». Senere har han skrever flere bøker som i stor detalj har utviklet en helt alternativ kronologi. I 1998 kom boken «Legend - The Genesis of Civilisation». I 2002 kom «From Eden to Exile - The Epic History of the People of the Bible». I 2007 kom «The Lords of Avaris». Og i 2015 kom den foreløpig siste, en fargerik praktbok-lignende samling bilder og tekst med tittelen «Exodus - Myth or History?».

Av fag er David Rohl to ting: rocke-musiker og egyptolog. Med PHD i egyptologi fra Universitetet i London. Av livssyn er han agnostiker. Han vet ikke hva han skal tro om Guds eksistens. Derfor har han heller ikke noe slags hel- eller halv-fundamentalistisk bibelsyn. Men han tror åpenbart på Bibelen som oldtids-historisk kildeskrift innenfor rammen av normal sammenlesning av de bibelske kildene med alle andre relevante kilder.

Sammen med et eget fagmiljø står David Rohl bak en omfattende ny egyptologisk kronologi som skyver på de store historiske periodene i Egypts historie med både to og tre hele århundrer. Ved siden av å angripe tre av de fire klassiske daterings-fastpunktene har David Rohl testet ut tilsynelatende hele egyptologiens samlede arkeologiske fag-korpus mot sin egen Nye Kronologi, samtidig som han synes å ha funnet løsninger på de påviste anomali-ene. Eller mange av dem.

Slik det nå ser ut, har det etablerte fagmiljøet blant egyptologer motstrebende måttet innrømme at David Rohls konsept, «The New Chronology», representerer genuin egyptologisk fag-kompetanse. En ikke ubetydelig del av fagmiljøet har dessuten i en tid vært nokså brydd over de anfektede punktene i «The Old Chronology». Noen har endog prøvd ut mindre korreksjoner. Men til nå har ingen av dem hoppet av fra paradigmet «The Old Chronology», til fordel for paradigmet «The New Chronology».

David Rohl tar akkurat dét med stor ro og anfører at fagmiljøet neppe kommer til å skifte paradigme før den eksisterende forsker-generasjonen er blitt erstattet av en ny generasjon som ser på alle spørsmålsstillingene med nye øyne.

Selv er jeg ikke egyptolog. Følgelig er jeg slett ikke meningsberettiget. Ved et rent treff kom jeg over den første av David Rohls bøker for bare et drøyt halvår siden.

Det slo meg først at han skriver svært stilfullt og lettlest engelsk. Deretter begynte selve argumentasjonen hans å gjøre inntrykk på meg. Og ikke minst gjorde det inntrykk å lese om funnene i Avaris – som altså umulig kan ha noe som helst med Josef å gjøre, enda funnene ligner som hånd i hanske på beretningen om Josef i Første Mosebok.

For Avaris må ifølge Old Chronology dateres til et helt annet århundre enn Josef.

Hvis da ikke New Chronology har rett, slik at både Avaris og Josef må dateres til 12. dynasti og 1670-tallet f.Kr. Det mener David Rohl.

 

IV

Det er alminnelig enighet om at Gosen må ha ligget ved Nil-deltaets østligste gren. Der rant i oldtiden Pelusisk Nilen ut i Middelhavet ved havnebyen Pelusium. Og ved en sving i denne delta-grenen lenger sør fant den østerrikske arkeologen Manfred Bietak ruinene av oldtidsbyen Avaris like ved de nyere ruinene av oldtidsbyen Ramses.

I Avaris fant Bietak og teamet hans ruiner av et «Mittel-saal-haus» (atrium-hus) som var bygget etter syrisk-mesopotamisk byggeskikk i stedenfor etter egyptisk byggeskikk. – Det må være huset som patriarken Jakob bygget etter at farao Amenemhat III (ca 1687-1637 f.Kr. ifølge Ny Kronologi) hadde gitt ham lov til å bosette seg i Gosen, anfører David Rohl.

Så ble dette huset revet og erstattet av et storslagent vizir-palass med mange rom og korridorer – og et stort atrium med 12 symboltunge bæresøyler. Det må ifølge David Rohl være skjedd etter at Jakob var død og Josef av farao var blitt utnevnt til vizir (faraos nestkommanderende), som takk for innsatsen under hungerskatastrofen.

De egyptiske statuene av farao Amenemhat III er annerledes enn farao-statuer flest. Farao-er flest lot seg avbilde som unge, selvsikte og mektige menn. Men farao Amenemhat III er avbildet som en bekymret middelaldrende farao med innhule øyne og dype ansiktsrynker. Munnvikene vender dessuten tydelig nedover, slik at han endog kan se litt sur ut. Eller altså: bekymret.

Og det som åpenbart gjorde denne farao-en bekymret, var flom-meldingene fra elve-gjelet ved Andre Katarakt i Øvre Egypt. Der hadde farao-er flest vakt-soldater som skulle forsvare Egypt mot fiender fra Kusj (= våre dagers Etiopia og Sudan). Men vaktsoldatene målte også jevnlig flom-høyden ved elvegjelet, målinger som den dag i dag er risset inn i fjellet på dette stedet. År for år steg flom-målet på Amenemhat IIIs tid, først til 14 meter over normalhøyde, senere helt opp til 21 meter over normalhøyde.

For kornbøndene i Egypt har 14-meters-flommene åpenbart gitt svært rikholdige korn-avlinger. For disse årlige flommene tilførte åkerjorden mye næringsrikt silt, og flommet dessuten ut over temmelig mye større jordbruksarealer enn ellers. Derfor må dette handle om de syv gode årene.

Men så vokste flommen til 21-meters-merket. Da ble flomvannet liggende over åkrene altfor lenge, slik at det aldri modnet frem noen korn-avling. Egypt fikk år etter år hungerskrise – på grunn av altfor mye regn over høyslettene i Etiopia og Sudan.

Men Josef hadde altså samlet korn i siloer i hele Nedre Egypt. På faraos vegne solgte han nå korn. Rikfolk måtte etter hvert selge både gull og buskap til farao for å få korn, til slutt solgte de endog dyrkningsjord. Slik forteller kildene at den bekymrede faraoen ble forvandlet fra en avmektig og fattig farao i hendene på samtidens stormenn til en velstående og mektig farao som selv kontrollerte stormennene sine.

Kildene forteller ellers også at denne farao-ens vizir bygde en kanal som ledet deler av Nil-vannet til et stort basseng i Fayoun. Derfra kunne elvevannet tømmes tilbake i Nilen gjennom sluser – når flom-faren var blitt mindre. Kanalen heter faktisk den dag i dag «Josef-kanalen». Og i nærheten lå det en bosetting med samme slags asiatisk-semittiske befolkning som i Avaris.

La meg nå vende tilbake til vizir-palasset i Avaris. I den praktfulle palass-hagen fant Manfred Bietak og teamet hans 12 stormanns-graver, større enn gravene til vanlige småfolk. Og grav nummer 12 var dessuten utstyrt med en mini-pyramide over gravkammeret og et forkammer med egen statue. Men ingen av gravene innholdt ben-rester.

Som David Rohl påpeker: – Gravrøvere stjeler ikke ben-rester. Ifølger Bibelen hadde Josef bedt om at ben-restene hans måtte fraktes tilbake til Israel og gravlegges der.

Gravrøvere hadde derimot knust vizir-statuen i forkammeret. Men de fleste delene ble funnet og satt sammen igjen i full 4-meters høyde. Og fargene ble tydeliggjort. Denne egyptiskie viziren var helt åpenbart asiatisk semitt. Han hadde ifølge statuen semittisk «sopp-frisyre», lys gul semittisk hudfarge (til forskjell fra den halvmørke hudfargen på egyptiske statuer), og semittisk kastepinn i venstre hånd henover høyre skulder. Og en ting til: Han bar en tydelig mangefarget kjortel, lik den mangefargede kjortelen som Jakob ga Josef på 17-års-dagen hans. (David Rohl mener at det hebraiske uttrykket «cethonæth passim» i 1Mos 37:3 i tråd med LXXs versjon må oversettes med «mangefarget kjortel»).

– Dette må være Josefs grav, argumenterer David Rohl.

La meg kort ta med de andre gravfunnene i Avaris, også. Byen vokste eksplosivt i innbyggertall, dels ved meget fruktbar barneføding og dels ved ytterligere semittisk innvandring fra Kanaan. Gravfunnene viser at byens innbyggere de tre-fire første generasjonene var rike og velstående. Men så inntrer det en plutselig fattigdom, som ifølge David Rohl bare kan forklares med at Egypt hadde fått en ny farao som ikke lenger kjente Josef.

Det inntrådte nå et dramatisk fall i de gravlagtes gjennomsnitts-alder. Den sank ned til bare 30-35 år i snitt. Tallet på spedbarns-graver vokste dramatisk fra Egypt-gjennomsnittet på 25 prosent til godt over 50 prosent i Avaris. Og kjønnsprofilen til de gravlagte døde forandret seg til hele 70 prosent voksne kvinner og bare 30 prosent voksne menn.

– Beretningen om guttebarn-drapene i begynnelsen av Andre Mosebok stemmer som hånd i hanske med disse funnene, anfører David Rohl.

Men så plutselig, under farao Dudimose (nærmere bestemt i året 1447 f.Kr ifølge New Chronology), tømmes Avaris totalt for innbyggere. Det skjer nærmest over natten. Og farao Dudimose selv dør dette året og etterfølges av et makt-vakuum med en 50 år lang kaos-periode.

Det er ikke til å komme fra at det da er lett å få øye på slående likheter med Andre Moseboks beretning. Hvis altså New Chronology er riktig.

 

V

Og akkurat dét vet som nevnt ikke jeg noe om. For jeg er ikke egyptolog. Og jeg har ikke kompetanse i den faglige debatten mellom Gammel Kronologi og Ny Kronologi.

Men jeg liker å lese innenat. Og jeg må innrømme at jeg liker å lese bøkene til David Rohl.

 

 

 

Bøker:
• David Rohl: «A Test of Time: The Bible – from Myth to History», London 1995.
• David Rohl: «Legend – The Genesis of Civilisation», A Test of Time Volum Two, London 1998.
• David Rohl: «From Eden to Exile – The Epic History of the People of the Bible», First published in hardback as The Lost Testament: From Eden to Exile – The 5000-year History of the People of the Bible, hardback: London 2002, paperback: London 2003.
• David Rohl: «The Lords of Avaris – Uncovering the Legendary Origins of Western Civilasation», London 2007.
• David Rohl: «Exodus – Myth or History?» St Louis Park USA 2015.
 
Video:
• Timothy Mahoney: «Patterns of Evidence: The Exodus», 2014, vist på Discovery Channel, tilgjengelig bl. a. på Netflix, nettside: www.PatternsOfEvidence.com.
 
Debattresymé på engelsk Wikipedia:
https://en.wikipedia.org/wiki/New_Chronology_(Rohl) (lest 17.02.2018).
 
(Denne artikkelen er tidligere publisert på nettsiden www.fbb.nu).
Gå til innlegget

Lekmannsforkynning og fri nattverd

Publisert 4 måneder siden - 358 visninger

I reformatorisk lutherdom er ikkje «det rette embedet» eit eige ekklesiologisk kriterium.

Innanfor historisk lutherdom gjennom 500 år er det vokst fram ein skilnad mellom eit såkalla «høgkyrkjeleg» og eit såkalla «lågkyrkjeleg» syn på embete og kyrkje. Men det høgkyrkjelege synet kan stå i fåre for å ha heller trangt rom for klassisk bedehusarbeid, både når det gjeld forkynning og nattverd. På bedehuset er det tvert imot ei viktig kjelde til frimod i arbeidet at begge deler høyrer forsamlinga til og at dette står sterkt med omsyn til både bibelsk og reformatorisk grunngjeving.

 

Den klassiske kjelda til usemja i synet på kyrkje og embete er artikkel 14 i vedkjenningsskriftet Augustana, sitat: «Om kyrkjeordninga lærer dei lutherske kyrkjelydane at ingen må læra offentleg eller forvalta sakramenta med mindre han er retteleg kalla».

Stikkordet «retteleg kalla» handlar om ordinasjon, seier den høgkyrkjelege tolkinga. Men den tolkinga står overfor mange problem. Dels finst det ikkje heimel i Bibelen for å gjera nådemiddelforvaltinga avhengig av ein bestemt versjon av den apostoliske skikken med handspålegging og bøn. Dels gjev Bibelen sjølv døme på lekmannsforkynning alt i den eldste kyrkja (les om Stefanus i Apgj 7!). Og dels kjem denne tolkinga på kollisjonskurs med ting som Luther sjølv skreiv i nokre av dei tidlege reformatoriske hovedskriftene.

Og problema med denne tolkinga av CA14 er jamvel fleire. I Bibelen er overgangen frå synagogeforsamling til forsamling av apostolisk truande utan noko slikt brot. Synagoga sa ja til lekmannsforkynning. Og det gjorde også urkyrkja.

Vidare: Ved reformasjonen tok lutherdommen avstand frå den katolske messeofferlæra som direkte KREV eit offerprest-embete med såkalla livsvarig særpreg (latin: «character indelebilis»). Reformatorisk nattverd-teologi krev derimot ikkje at ein gjenninnfører det livsvarige særpreget i tenesteforståinga.

Gud har visseleg innstifta ei eiga teneste i forsamlingane (2Kor 5:18b+20 oflst). Men den tenesta er innstufte av Gud, og tufta på Det ålmenne prestedømmet (som Luther faktisk kritiserte Melanchthon for å ha forsømt å ta med i Augustana).

Den lågkyrkjelege tolkinga seier såleis at «retteleg kalla» i CA 14 står i motsetning til «sjølvkalla». Difor er lekpredikanten retteleg kalla når han er kalla av ei forsamling av truande eller av organisasjonar bygt på slike forsamlingar.

Det ålmenne prestedømmet går nemleg framfor alt som har med forsamlingstenesta å gjera. Det er ikkje «embedet» som skaper Det ålmenne prestedømmet. Men Det ålmenne prestedømmen står der og er det same i både GT og NT. Det er Det ålmenne prestedømmet som kallar og set inn både predikant og sakramentforvaltar. Og som set nattverdforvaltinga fri.

I reformatorisk lutherdom er ikkje «det rette embedet» eit eige ekklesiologisk kriterium, slik som hjå Calvin og anglikanarane. Det ser vi i CA 7.

 

(Tidlegare publisert i bladet «Venehelsing» nr 7/2017. «Venehelsing» er organ for Nordhordland Indremisjon).

Gå til innlegget

To jubileer: Luther og Balfour

Publisert 5 måneder siden - 293 visninger

Mens hele det lutherske Norge har feiret 500-års-jubileum for Martin Luther og reformasjon, har man i Israel primært feiret et annet jubileum: 100-års-dagen for Balfour-deklarasjonen.

Bare to dager skiller de to jubileene på kalenderen. Reformasjons-jubileets dato er 31. oktober, mens Balfour-jubileets dato er 2. november. Spørsmålet er om disse to jubileene har berøringspunkter med hverandre ut over berøringen på kalenderen. Jeg foregriper svaret: Jeg tror berøringspunktene er av teologisk natur – og ganske viktige.

 

I

I mange år har jeg hatt som daglig arbeidprogram å lese de ledende israelske nettavisene på engelsk. Bakgrunnen for dette er den svært misvisende og inkompetente nyhetsdekningen om Israel og Midtøsten i norske medier.

I 2017 har denne lese-vanen dessuten gitt meg anledning til å legge merke til dekningen av de to jubileene i israelsk presse. Mens norsk presse har viet Balfour-jubileet heller liten interesse, har israelsk presse viet Luther-jubileet i alle fall litt mer interesse.

Men grunntonen i israelsk presse handler om oppgitt forundring: Hvordan i alle dager ser det ut inne i hodet til mennesker som faktisk kan tenke seg å feire stort 500-årsjubileum for en notortisk jødehater som Martin Luther?

Til sammenligning er det noe vanskeligere å gi en tilsvarende karakteristikk av norsk presses vurdering av Balfour-jubileet. For med unntak av en praktfull jubileumsartikkel i Dagen av Kenneth Fjell Rasmussen, et angrep på erklæringen fra palestinavennlige Hans Morten Haugen (Dagen 02.11.2017) og en bred magasinartikkel av Erling Rimehaug i Vårt Land (VL 28.10.2017) – står det altså ikke så mye i norsk presse om utenriksminister Arthur Balfour og det dokumentet av 2. november 1917 som er blitt oppkalt etter ham.

For å få til en slags grunntone-karakteristikk om Balfour-deklarasjonen i norsk presse tyr jeg derfor til en forholdsvis perifer frilanser i Dagen som i en reportasje kalte Balfour-deklarasjon et «ikke-bindende» privatbrev fra en britisk utenriksminister til en jødisk sionistleder (Dagen 11.07.2012).

Poenget mitt så langt er at begge disse grunntonene mangler mye på å yte hver sin jubilant rettferdighet.

 

II

Arthur Balfour ble født i 1846. Moren hans var den formidable Lady Blanche Cecil, og hun var søster av selveste Lord Salisbury, som var en av de ledende skikkelsene innenfor britisk statsledelse på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Lady Cecil soknet til den evangelikale grenen av britisk kristenliv. Det innebar blant annet at troslivet hennes var preget av dypt personlig alvor og et skarpt blikk for egen syndighet. Det gjorde også gleden over frelsesbudskapets frigjøringskraft desto sterkere. Fokus på hele Bibelen som Guds ord hørte også med til profilen hennes.

Lady Cecil ble tidlig enke. Den eldste sønnen hennes, Arthur, var bare liten gutt da faren hans døde. Men med myndig hånd sørget moren for at alle de åtte barna jevnlig fikk høre bibelutleggende evangelikal forkynnelse. I denne forkynnelsen inngikk det også som fast bestanddel en sterk bevissthet rundt de bibelske land- og hjemkomstløftene til jødefolket.

Det fantes i disse årene på 1800-tallet ennå ikke noen jødisk sionisme. Ikke en gang selve glosen «sionist» var blitt vanlig. Men den evangelikale og filo-semittiske forkynner-tradisjonen hadde en annen egen-betegnelse. Man kalte seg «restaurasjonister»: tilhengere av et restaurert jødisk hjemland i Palestina.

Det var først etter at Thedor Hertzl i 1896 lanserte den jødiske sionismen som begrep at disse kristne strømningene lot betegnelsen «restaurasjonisme» gå i glemmeboken og begynte å kalle seg «kristen-sionister».

Teologi-historisk hadde den kristne britiske restaurasjonismen røtter både i Geneve og Wittenberg. Røttene i Geneve var eldst. Da Calvin døde, overtok Theodor Bezae som leder for reformasjonen i Geneve. På bibelsk grunn tilegnet han seg et filo-semittisk grunnsyn, og det kom til å bli en viktig del av den teologiske arven idet reformert kristendom «utvandret» fra Geneve til de britiske øyene og satte sitt sterke preg på anglikansk kristendom.

Også på luthersk mark foregikk det en tilsvarende overgang fra Luthers beryktede anti-semittisme i de senere leveårene hans til en mye mer filo-semittisk grunnholdning. Men dette lutherske hamskiftet kom først 100 år senere. I 1675 skrev Philip Jakob Spener pietismens program-skrift «Pia Desideria» (= Fromme Ønsker). Der siterte han med tilslutning Luthers filo-semittiske ungdomsskrift «Jesus Kristus - en jøde av fødsel» (1523). Blant annet skrev Luther der at kristenledere flest behandlet jødene så dårlig at det ikke var rart at jøder ikke vil ta imot evangeliet.

«Hvis jeg selv hadde vært jøde, og hadde sett den slags tosker og slamper regjere og forkynne kristen tro, ville jeg heller ha blitt en purke enn en kristen».

«Hvis apostlene, som selv var jøder, hadde behandlet oss hedninger slik som vi hedninger har behandlet jødene, da ville det aldri ha blitt noen kristne blant hedningene. Men har apostlene behandlet oss hedninger så brodelig, da skylder vi hedninger til gjengjeld å behandle jødene like broderlig.» (Norsk Lutherutgave IV, s 9)

Pietist-teologene på luthersk mark tilegnet seg dette filo-semittiske grunnsynet og forkynte at kristne bør behandle jøder meget vennlig. I kjølvannet av dette våknet også oppmerksomheten deres etter hvert opp rundt de bibeltekstene som lover Israel og jødefolket en ny hjemkomst til det lovede landet.

På evangelikal britisk kirkemark vokste det på 1700- og 1800-tallet frem en sammenvokst syntese av denne typen filo-semittisk arv fra Geneve og Wittenberg. Det er en forholdsvis omfattende historie som jeg her bare antyder, uten å gå i detalj.

Og Lady Cecils sønn og Lord Salisburys nevø, Arthur Balfour, identifiserte seg altså sterkt med denne kristne landløfte-troen, også da han begynte å blomstre som britisk topp-politiker.

 

III

I 1903 ble Arthur Balfour statsminister. Men statsminister-årene hans fikk et heller moderat ettermæle.

Et drøyt ti-år senere greide Lloyd George ved årsskiftet 1916-17 å felle regjeringen til statsminister Asquith, slik at Lloyd George selv kunne bli statsminister for en bred koalisjon. Dermed kom det et nytt driv og engasjement inn i det britiske krigskabinettet, som hadde full militær seier i Første Verdenskrig som avgjørende målsetting og eksistensberettigelse. Arthur Balfour ble regjeringens utenriksminister og hovedansvarlige for Midtøsten-politikken.

Lloyd George trodde selv på det samme evangelikale og pro-sionistiske grunnsynet som Balfour. Det gjorde åpenbart også de fleste av de andre statsrådene. Men det visste ikke Arthur Balfour. I et krigskabinettmøte den 22. mars 1917 plumpet han ut med en litt umotiverte erklæring: «Jeg for min del er sionist, men jeg vet ikke om noen av dere andre er sionister». Sir Frederick Milner repliserte: «Vi har ikke tid til å gå inn på dét akkurat nå». Bakgrunnen var åpenbart at også Milner selv delte Balfours kristne sionisme.

I krigskabinettet kom det etter hvert heftige meldinger om den formidable britiske militær-offensiven på Det Osmanniske Imperiets sterkt forsømte territorium i Palestina. Skulle britene vinne Første Verdenskrig, måtte de vinne ikke bare over tyskerne, men også over tyrkerne. For det britiske krigskabinettet i skjebneåret 1917 kom det derfor i aller høyeste grad til å handle om å vinne seg sympatisører på alle tenkelige og utenkelige hold – for å kunne vinne selve krigen.

I praksis var det britiske krigs-kabinettets grunnholdning egentlig avklart allerede på vårparten 1917. Man ville gå inn for å opprette et jødisk hjemland i den delen av Det Osmanniske Rikets territorium som ble omtalt som Palestina. Men også den avklaringen er en omfattende sak som jeg her nøyer meg med å oppsummere ganske kort.

I juni besøkte utenriksminister Balfour USA. Der ble han fortalt at president Wilson støtten britenes pro-sionistiske politikk og gikk inn for å opprette et jødisk hjemland i Palestina under britisk beskyttelse. Med en sterk følelse av at saken var begynt å haste, reiste Balfour hjem igjen etter USA-besøket.

Men hjemme i London var det i mellomtiden brutt ut en overraskende feide der britisk jøde kjempet mot britisk jøde. En fraksjon utenriksbyråkrater (som av motstanderne ble stemplet som «en pro-tyrkisk bande i Utenriksdepartementet») gjorde felles sak med en gruppe assimilerte britiske jøder, som fryktet tap av britiske borgerretter hvis sionismens sak skulle vinne frem.

Sionist-lederen Khaim Weizmann førte samtaler med alt som tellet i britisk politikk. Han gikk også i allianse med Lord Rotschild som var blitt britisk sionistleder. I et møte med Weizmann og Rotschild etter hjemkomsten fra USA i juni 1917 lovet Balfour å skrive utkast til en regjerings-erklæring. Lord Rotschild ba i et etterfølgende notat om at erklæringen måtte «rekonstituere Palestina som jødefolkets nasjonalhjem». Og Balfour skrev et slikt utkast. Utkastet er siden blitt funnet igjen i de etterlatte papirene hans. Og det viser at Balfour-deklarasjonens førsteutkast ganske riktig handlet om å «rekonstituere Palestina som jødefolkets nasjonalhjem» (med bestemt artikkel: «the national home for the Jewish people»).

Trass i hastverket var det først den 3. september dette utkastet kom opp til behandling i det britiske krigskabinettet. Da var dessverre både Lloyd George og Balfour fraværende fra møtet. Utkastet ble heftig kritisert av statsråd Edwin Montague (som selv var britisk jøde). Han la frem et krasst notat med overskriften: «Den sittende regjeringens antisemittisme». Notatet handlet primært om frykten for at en jødisk stat i Palestina kunne forlede politikere andre steder til å gjøre sin egen jødiske befolkning hjemløs. Vedtak i saken om Balfours utkast til regjeringserklæring ble utsatt.

I tråd med et innhentet råd fra USAs president Wilson ble ordlyden i erklærings-utkastet nå modifisert. Samtidig duellerte Weizmann og Rotschild hardt med Edwin Montague, som hadde forfattet er nytt memorandum foran krigskabinettets møte den 4. oktober 1917. Men Montagues nye argumenter ble også nedkjempes, denne gangen hovedsakelig av Lloyd George selv, som utvilsomt hadde en større samlet aksjepost i Balfour-deklarasjonens tilblivelse enn ettertiden tradisjonelt har vært oppmerksom på.

Derfor var det først i krigskabinettets møte den 31. oktober 1917 at regjeringen omsider klubbet Balfours modifiserte utkast til prinsipp-erklæring. En kabinett-sekretær traff etter møtet Khaim Weitzmann i en departementskorridor og bekreftet av babyen var født: «Det ble en gutt».

Samme dag kom meldingen om at en australsk rytteravdeling hadde beseiret den tyrkiske hæren i Slaget ved Hebron. Det banet veien for den britiske erobringen av Jerusalem før årets utgang i 1917 og deretter Det Osmanniske Rikets militære sammenbrudd og fall.

To dager etter regjeringsmøtet, den 2. november 1917, skrev så utenriksminister Arthur Balfour det offisielle brevet om regjerings-erklæringen til sionistenes leder, Lord Rotschild, sitat:

«Hans Majestets regjering går inn for å etablere i Palestina et nasjonalhjem for det jødiske folket, og vil gjøre sitt beste for fremme dette formålet. Det forutsettes at ingenting skal bli gjort som kan gå ut over de sivile og religiøse rettighetene til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status for jøder i alle andre land.

Jeg ville være svært takknemlig om De ville informere Sionist-føderasjonen om denne erklæringen.»

Det er denne teksten man i år feirer hundreårs-jubileum for i Israel og London. Israels statsminister Benjamin Netanjahu er på jubileumsdagen hos den britiske statsministeren, Theresa May, blant annet foran det gamle skrivbebordet til utenriksminister Arthur Balfour i Utenriksdepartementets lokaler i Westminster.

I god tid før hundreårs-jubileet er lederen for den palestinaarabiske selvstyremyndigheten i Ramalla, Mahmoud Abbas, gått til heftig angrep på Balfour-deklarasjonen. Han krever offisiell britisk avlysning av Balfour-erklæringen og en offentlig unnskyldning fra regjeringens side. Hvis ikke vil Selvstyremyndigheten gå til søksmål mot den nåværende britiske regjeringen.

Men britenes statsminister Theresa May (som selv er kristen-sionist) har overfor israelsk presse avvist det palestinaarabiske kravet:

«Balfour-deklarasjonen av 1917 er ett av de viktigste brevene i historien. Det demonstrerer Storbritannias vitale rolle i arbeidet for å oppprette et hjemland for det jødiske folket. Vi vil feire jubileet med stolthet.» (www.jpost.com 29.10.2017).

 

IV

Spørsmålet er nå om fortsettelses-historien etter 02.11.1917 gir statsminister Theresa May ryggdekning for denne karakteristikken av hundreårs-jubilanten. Ble Balfour-deklarasjonen «ett av de viktigste brevene i historien»? Etter mitt syn er ryggdekningen hennes i dokumentets virkninghistorie nokså solid.

Balfour hadde altså på forhånd sikret seg full støtte for erklæringen fra USAs president Wilson. Etter det britiske vedtaket sendte Washington ut en erklæring med tilslutning. Tilsvarende regjeringserklæringer kom deretter på rekke og rad fra regjeringene i Paris, Berlin, Moskva og til og med Konstantinopel. Derfor var det ved Første Verdenskrigs avslutning bred internasjonal enighet (på begge sider av fronten) om Balfour-deklarasjonen.

Ved rettsoppgjøret i Versailles etter verdenskrigen var det også bred enighet om å innplassere Balfour-deklarasjonen i rammen av president Wilsons visjon om internasjonal mandatrett. Stormaktene skulle etter en avtalt fordeling administrere hver frigjort provins av Det Osmaniske Riket etter et folkerettslig mandat med sikte å utvikle hvert område til en ny selvstendig stat.

Mandat-områdene skulle altså ikke fungere som nye kolonier, men som et skritt på veien til selvstendige statsdannelser. Statsdannelser var selve formålet med å gjøre både Mesopotamia, Syria og Palestina til mandatområder. På rekke og rad ble disse mandat-formålene deretter oppfylt i form av hele serien med nye arabiske statsdannelser: Irak, Libanon, Syria, Transjordania, Saudiarabia, osv. Og i 1947-48: den jødiske staten Israel.

I praksis fikk partene i Versailles aldri realitetsbehandlet Mistøsten-delen av rettsoppgjøret etter første verdenskrig. Først ved firemakts-møtet i San Remo i 1920 kom Midtøsten-problematikken opp. Der anbefalte møtet overfor Folkeforbundet å definere Balfour-deklarasjonen som formåls-angivelse for etableringen av et britisk Palestina-mandat.

I mellomtiden ventet partene ivrig på at president Wilson skulle få USA med seg inn i dannelsen av Folkeforbundet. Men det greide ikke Wilson. Derfor deltok ikke USA formelt i Folkeforbundets folkeretts-stiftende mandat-vedtak i 1922. Men aktørene visste likevel at de hadde saklig støtte for vedtakene sine hos president Wilson.

• I preambelet til mandatvedtaket for Palestina heter det at  «Hans Britanniske Majestets regjering» skal være ansvarlig for å iverksette Balfourdeklarasjonen av 2. november 1917 («should be responsible for putting into effect the declaration originally made on November 2end 1917 by the Government of His Britannic Majesty» ...).

• I artikkel 4 heter det at den britiske mandatmakten skal samarbeide med Jewish Agency «for å fremme etableringen av det jødiske nasjonalhjemmet».

• Og i artikkel 6 pålegges den britiske mandatmyndigheten å sikre jødisk immigrasjon og bosetting («settlement by Jews») i Palestina.

25 år senere, i 1947 informerte den britiske regjeringen Folkeforbundets etterfølger-organisasjon, FN, om sin oppgivelse av det britiske Palestina-mandater. FN svarte –etter en kommisjonsundersøkelse på bakken i Midtøsten – med å gi grønt lys for å opprette Israel. Deretter ble Israel opprettet som moderne stat i mai 1948.

Og det kunne altså umulig ha skjedd uten Balfour-deklarasjonen og dens folkerettslige kodifisering i Folkeforbundet i 1922. Derfor har statsminister Theresa May solid virkningshistorisk ryggdekning for ordene sine ved Balfour-deklarasjonens 100-års-jubileeum: «Balfour-erklæringen er ett av de viktigste brevene i historien. ... Vi vil feire jubileet med stolthet.»

En israelsk kommentator, Caroline Glick, skriver i anledning jubileet at Lord Balfours største gave til det jødiske folket var å gi dem en reell tro på at de sionistiske jødenes prosjekt om en egen jødisk stat faktisk kunne virkerliggjøres (www.jpost.com 29.10.2017).

 

V

Og dermed kan det passe å vende tilbake til det innledende spørsmålet mitt etter eventuelle teologisk relevante berøringspunkter mellom reformasjonsjubileet 31.10.2017 og Balfour-jubileet 02.11.2017.

Det må da for det første slåes fast at Balfour-deklarasjonen teologisk sett er en frukt av kristen-sionistisk (eller: «restaurasjonistisk») teologi. Balfour, Lloyd George og de fleste andre statsrådene i 1917 trodde hver for seg på de bibelske landløfte-tekstene. Og de vurderte dessuten tiden som moden for en løsning på det de kalte «det jødiske spørsmålet» i tråd med disse bibeltekstenes poeng.

For det andre var denne kristen-sionistiske teologien født og oppvokst i rammen av en filo-semittisk forkynner-tradisjon som hadde teologi-historiske røtter dels i Geneve hos Theodor Bezae og dels i Wittenberg hos den unge Martin Luther anno 1523, formidlet til ettertiden av pietist-teologer som blomstret først 150 år senere.

På sine eldre dager på 1540-tallet skrev Luther to fryktelige antisemittiske skrifter. Den delen av Luther-arven er det ingen grunn til å jubilere for.

Men i yngre dager skrev Luther et filo-semittisk skrift. Og via pietist-teologene og sammenveksten av tysk pietistisk filo-semittisme og britisk evangelikal filo-semittisme på 17-1800-tallet – kom Luthers ungdomsskrift til å få en viktig filo-semittisk virkningshistorie på britisk jord 400 år senere.

Dét er de to jubileenes teologisk relevante berøringspunkt.

 

 

Litteratur til videre studium:

Shalom Goldman: «Zeal for Zion, Christians, Jews & the Idea of the Promised Land», The University of North Carolina Press 2009.
Hans Morten Haugen: «Balfour-erklæringen og fremtiden», Dagen 02.11.2017.
Geoffrey Lewis: «Balfour and Weismann, The Zionist, the Zealot and the Emergence of Israel», London 2009.
Donald M. Lewis: «The Origins of Christian Zionism, Lord Shaftesbury and Evangelical Support for a Jewish Homeland», Cambridge 2010.
Martin Luther: «Jesus Kristus, en jøde av fødsel», oversatt til norsk av Sigurd Hjelde i Norsk Lutherutgave bind IV, side 8ff.
Paul Charles Merkley: «American Presidents, Religion, and Israel, The Heirs of Cyrus», Preagers Publishers 2004.
Paul Charles Merkley: «Those that bless you, I will bless, Christian Sionism in historical Perspective», Ontario 2011.
Allis Radosh and Ronald Radosh: «A Safe Haven, Harry S. Truman and the Founding of Israel», Harper Collins Publishers 2009.
Kenneth Fjell Rasmussen: «Kristne banet veien for den jødiske staten», Dagen 02.11.2017.
Erling Rimehaug: «Balfour-erklæringen 100 år: Øyeblikket da staten Israel gikk fra drøm til plan», Vårt Land 28.10.2017.
Jonathan Schneer: «The Balfour Declaration, The origins of the Arab-Israeli Conflict», Bloomsbury 2010.
 
(Denne artikkelen har tidligere vært publisert på nettstedet www.fbb.nu. Et par timer etter at artikkelen var levert til oppdragsgiveren, kom det en Balfour-artikkel også fra NRKs URIX-redaksjon på nettstedet www.nrk.no. Den var altså ikke med i de vurderingene som er gjort i min artikkel).
Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
4 minutter siden / 7927 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
14 minutter siden / 7927 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
21 minutter siden / 481 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
25 minutter siden / 7927 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
27 minutter siden / 7927 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
31 minutter siden / 7927 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
36 minutter siden / 7927 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
38 minutter siden / 7927 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
40 minutter siden / 7927 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
44 minutter siden / 7927 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7927 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7927 visninger
Les flere