Odd Sverre Hove

Alder: 72
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Israel går for total nedstengning

Publisert 12 dager siden

På mange måter iverksetter Israel nå den typen strenghet som den opposisjonelle norske corona-eksperten Gunhild Alvik Nyborg tirsdag kveld slo til lyd for i en omstridt debatt på norsk TV.

Sikkerhetsminister Gilad Erdan forhåndsvarslet alle de regionale politilederne i Israel i en videokonferanse tirsdag kveld om politiets nye overvåkningsoppgave. Onsdag morgen rykker Erdan ut i iosraelske medier og varslet «total nedstengning» av Israel på grunn av corona-krisen.

 

Færre syke enn Norge, men mye strengere regler

– Total nedstengning er nå ikke til å unngå, etter at antallet corona-smittede i Israel i løpet av tirsdagen klatret oppover til 427, dvs en økning på 90 smittede i løpet av ett døgn, heter det i statsrådens medieuttalelse.

Helsedepartementet i Israel opplyser at 236 av de 427 corona-smittede er innlagt på sykehus. Ytterligere 26 er i ferd med å bli innlagt. 71 er enten hjemme-isolert eller hotell-isolert, og 83 smittede er foreløpig ikke ferdig utredet. 

Disse isreaelske tallene er en god del lavere enn de tilsvarende norske, men Israel griper altså til en god del strengere tiltak enn Norge. På mange måter iverksetter Israel nå den typen strenghet som den opposisjonelle norske corona-eksperten Gunhild Alvik Nyborg tirsdag kveld slo til lyd for i en omstridt debatt på norsk TV.

 

Tirsdag: delsvis nedstengning, onsdag: total nedstenging

Tirsdag sendte det israelske Helsedepartementet ut en lang serie med kraftig skjerpede forskrifter for såkalt «delvis nedstengning» av hjemmefronten i Israel. Men i sikkerhetsministerens presseuttalelse onsdag morgen var uttrykket «delvis nedstengning» skjerpet til «total nedstengning». 

Onsdag ble det også varslet at israelsk politi vil få til oppgave å passe på at folk faktisk holder seg hjemme.

Mange israelere har til myndighetenes fortvilelse oppfattet hjemme-karantene som bare en type uventet ferie med mange former for typisk ferievirksomhet i parkene og på strendene.

 

Stenger hele hjemme-sektoren

I forskriften tirsdag pålegges folk å holde seg hjemme bortsett fra absolutt nødvendighet, så som matinnkjøp, medisinkjøp, strengt nødvendig legebehandling og andre slike nødvendigheter.

Det blir forbud å gå i parkene, på lekeplassene, badestrendenme, svømmebassengene, i naturreservatene og på alle andre offentlige steder der folk i Israel pleier å møtes. Unntaket er at barnefamilier og hundeeiere har lov til å gå ut på tur. Men da skal de holde større avstand enn før til alle andre mennesker. Også andre voksne har lov til å gå på lufteturer, men bare alene og på lite befolkede steder. Turene bør dessuten helst ikke vare mer enn ti-tolv minutter.

Alle slags klassrom-lignende arrangementer er nå forbudt, også i idrettslag og foreninger. Uorganiserte idretts-ungdsommer som trener sammen, har ikke lov til å være mer enn fem personer i hver gruppe, og de må holde minimum to meters avstand til hverandre hele tiden.

 

Strenge leke-regler

Småbarnsfamilier kan tillate at barna leker med barna i én eneste annen småbarnsfamilie. Disse to småbarns-familiene må deretter holde sammen i det samme leke-fellesskapet tvers gjennom hele corona-krisen. Større lekemiljøer er ikke tillatt. Alle slags soiale sammenkomster forøvrig blir forbudt, inkludert familiebsøk og fødselsdags-selskaper.

En rekke særlige regler gjelder helsepersonell og pasienter som blir syke. Forskriften har også detaljerte personlige hygiene-forskrifter så som håndvask minst hver tredje time, dessuten ved alle inngangsdører og utgangsdører, og etter hver berøring av eget ansikt, m.m.

De særlige risiko-gruppene, som så eldre og syke, bør få familiehjelp til alle nødvendige innkjøp, slik at de gies en særlig beskyttelse. Alle leverandør-tjenester skal stanse ved nederste trappetrinn ved inngangsdøren til hver bolig.

Folk som ikke kan arbeide hjemmefra, skal på arbeidasplassen holde seg borte fra hverandre. Ingen skal arbeide nærmere andre mennesker enn to meter. Heiser og toaletter skal bare brukes av én og én. Privat-bilisme er tillat, men folk bør som hovedregel kjøre mest mulig alene i hver bil. Offentlig transport bør i de fleste tilfellene unngåes. Alle ikke-nødvendige butikk-typer stenges ned.

Gå til innlegget

Bibelens bud om homoseksuelle samleier

Publisert 5 måneder siden

Bibelens bud om homoseksuelle samleier står å lese i 3Mos 18:22: «Med en mannlig skal du ikke ha samleie slik som med en kvinne. Det er en styggedom.»

Ett av poengene i dette bibelverset er at budet ikke bruker artsbetegnelsen «mann», men betegnelsen for maskulin kjønns-identitet: «mannlig». På det hebraiske grunnspråket heter ordet «zacar».

Et annet poeng er at også subjektet, pronomenet «du» i den hebraiske verbalformen, er bøyd i hankjønn. Gud taler altså til mannlige mennesker idet han sier «Med et mannlig menneske skal du ikke ha samleie slik som med en kvinne».

Et tredje poeng handler om selve bud-formen, kombinasjonen av hebraisk nektingspartikkel pluss et verb i imperfektum. Det regnes som det hebraiske språkets heftigste, skarpeste og mest absolutte bydeform.

Sammenligningsleddet «slik som med en kvinne» er i bibeloversettelsene forsiktig tilpasset norsk språkfølelse, men gjengir grunnspråkets mening riktig. (På hebraisk handler det om en forklarende verbal-forsterkning: «.. å sam-ligge et kvinne-samleie ..».)

Budets etiske avslutnings-karakteristikk, «det er en styggedom», gjengir det hebraisk ordet «tåevah». Det betegner det som er «etisk avskyelig».

Med andre ord er det ingenting uklart ved originalutgaven til dette bibelske budet. Bibelen forbyr mannlige mennesker å ha samleie med mannlige mennesker. Og: Bibelen forbyr kvinnelige mennesker å ha samleie med kvinnelige mennesker. I Guds øyne er begge deler etisk avskyelig.


Den vanligste måten å komme utenom dette bibelske budet på, er å argumentere med Moselovens dødsstraff-bestemmelse i parallell-teksten i 3Mos 20:13: «.. da har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø, og blodet deres skal være over dem». Hvis man regner selve budet i kap 18 som autoritativt, hvorfor regner man da ikke dødsstraff-bestemmelsen i kap 20 som like autoritativ, lyder det klassiske problematiserings-argumentet.

Det like klassiske svaret kan man blant annet lese seg til i en bok Martin Luther skrev: «Hvordan kristne bør forholde seg til Moses» (oversatt til norsk av Inge Lønning i boken «Levende Luther» s 109ff). Der påviser Luther hvordan Moseloven selv lærer oss å sondre mellom Moselovens etiske bud og Moselovens samfunns-lovgivning for jøder. Det sistnevnte er ikke forpliktende for oss ikkje-jøder.

Konkret: det er forskjell på forpliktelsesnivået til et etisk forbud mot homoseksuelle samleier og en straffelovs-forskrift om dødsstraff. Det sistnevnte forplikter ikke oss hedningekristne.


På den andre siden er det en fast regel i kristen teologi å studere alle bibelske emner i hel-bibelsk perspektiv.

Innenfor dette budets gammeltestamentlige horisont går det en rød tråd fra selve budet i 3Mos 18:22 tilbake til Guds skapelse av de to kjønnene i 1Mos 1:26-28. Der står det for det første at Gud skapte menneskene «i sitt bilde, i sin lignelse». For det andre står det at Gud skapte dem «mannlig og kvinnelig» (hebr: «zacar u-n’keva»). Også her er det altså et poeng at Bibelen ikke bruker arts-betegnelsene mann og kvinne. Men den bruker kjønnsidentitets-karakteristikkene. Både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket er skapt i Guds bilde, i Guds lignelse.

Kristen teologi drøfter grundig hva som ligger i de to uttrykkene «Guds bilde, Guds lignelse». Et klassisk grep består i å studere gudsbildet i de 25 versene som innleder skapelsesberetningen foran selve skapelsen av de to første menneskene. Der møter vi bildet av Gud idet han skaper, planlegger, rådslår, kommuniserer med språk og etablerer relasjoner. Gudsbildet inkluderer altså bildet av Gud som person-relasjonenes Gud.

Gud har på sin egen side inderlig kjærlige person-relasjoner mellom de tre personene i Guds tre-enhet: Faderen, Sønnen og Ånden. Og Gud skaper så både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket med sikte på samme type person-relasjon med oss, og oss imellom.

I lys av dette kan det være grunn til å tenke at forbudet mot homoseksuelle samleier handler om å hindre ødeleggende skade på tokjønns-identiteten til Guds fremste skaperverk, mennesket. Gud har med andre ord gitt oss dette budet til vårt eget beste.


Vender vi så blikket mot budets nytestamentlige status og horisont, faller flere ting i øynene.

For det første er det et poeng at Jesus selv henviser til skapelsesberetningens basale og autoritative tokjønns-perspektiv når han kommenterer samliv (se Matt 19:4f).

For det andre er det viktig at apostelen Paulus på to steder reproduserer ordlyden i 3Mos 18:22 på en måte som dokumenterer at budet fortsatt er forpliktende, ikke bare for jøder, men også for oss som ikke er jøder. De to stedene er 1Kor 6:9 og 1Tim 1:10. Apostelen har her på det greske grunnspråket skapet et gresk ny-ord. Det fins ikke i greske tekster som er eldre enn Paulus. Men den fins på over 50 steder i tekster som er yngre.

Ny-ordet er «arseno-koítai». Det er satt sammen av det greske ordet for «samleie», «koítee», pluss det greske ordet for mannlig kjønns-identitet, «ársen».

Før Paulus hadde hebraisk-talende rabbinere sammenfattet 3Mos 18:22 med sammensetnings-begrepet «misjkav zacar» («mannlig-samleie» = homoseksuelt samleie). Med sats i dette skaper så Paulus på de to stedene det tilsvarende gresk sammensetnings-begrepet: «arseno-koítai» («mannlig-samliggere» = «menn som ligger med menn».)

I en tredje tekst – i begynnelsen av selve Romerbrevet, Rom 1:18ff – går apostelen utførlig til verks og slår fast at både homoseksuelle og lesbiske samleier er i strid med naturen og Guds bud – fordi de innebærer at mennesket da vender seg bort fra den opprinnelige heteroseksuelle samlivs-typen som Gud skapte menneskene til å ha.

Helhetsinntrykket på dette stedet er det samme som i budets original-utgave: Gud opprettholder dette budet fordi vi ved å bryte det ruinerer selve det formålet vi er skapt for: Å ha sunne og kjærlighetsfylte person-relasjoner med Den treenige Gud og med hverandre.

(Trykt i Dagens papiravis 05.11.2019)

Gå til innlegget

Kronprins Haakon har (på det offisielle Norges vegne) avlagt et sympatibesøk i en terror-rammet moské i Bærum. Det er bra. Da kronprinsen rakte frem hånden for å håndhilse på en ung muslimsk kvinne på hjemlig norsk vis, holdt hun i stedet hånden mot hjertet med en helt annerledes hilsemåte. Det er i utgangspunktet en liten og ubetydelig sak. 

For det fins ikke noe Guds bud som påbyr bestemte hilsemåter fremfor andre. Og det norske kongehuset er dessuten berømt for sin store toleranse og raushet overfor oss som blir klossete, sjenerte og ufrivillig uhøflige når vi møter «fint folk», så som de kongelige. 

Dette her har kongehuset vårt omtrent 114 års erfaring i å takle. Heldigvis. Det beste vi andre kan gjøre, er å overlate alt sammen til de kongelige selv.

Sjefredaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, har etterpå tvitret at nektingen av håndhilsing var respektløs og viste mangelfull aktelse. Det er en lovlig meningsytring fra Selbekks side. For det fins heller ikke noe Guds bud som forbyr noen å tillegge de hjemlige norske hilse-konvensjonene så stor vekt som Selbekk her tydeligvis gjør.

Men så rykker redaktør Alf Gjøsund i Vårt Land ut mot Selbekk med full kristen-patos i stemmebruken: «Jeg snakker til deg som kristen, Vebjørn Selbekk. Hva skjer med deg?» 

Det angrepet minner adskillig om læretukt mot Dagens redaktør fra VL-redaktørens side. Derfor er det nødvendig å jekke Gjøsunds angrep på Selbekk ned noen hakk.

Gjøsund forsvarer den muslimske kvinnen (Zeliba Acar, 27) med at hun bare hilste kronprinsen «på en litt annen måte». Det er et utmerket argument i en debatt om håndhilsings-konvensjoner. Men det kan ikke begrunne bruk av kristen-patos og læretukt-lignende språk.

Gjøsund hevder at Selbekks utspill kommer fra «en av lavkirkelighetens fremste talspersoner». Men Selbekk taler i denne saken ikke på vegne av andre enn seg selv (og de som eventuelt måtte være enig med ham). Skal man tale på vegne av «norsk lavkirkelighet», må man ha ryggdekning i et Guds bud. Et slikt bud finnes ikke i denne saken. Derfor er Gjøsunds kristen-patos urimelig.

Gjøsund hevder at Selbekk ved å «mistenkeliggjøre» den muslimske kvinnen «tømmer tennvæske på ulmende glør».  Tennvæske-argumentet er fag-etisk sett et nokså lang-bent argument. Det er så lang-bent at det til og med minner litt om den påstanden at tolleknivens oppfinner bærer det egentlige moralske ansvaret for alle knivstikkings-drap. Så lang-bent etisk argumentasjon kan ikke begrunne Gjøsunds kristen-patos.

Kommende søndag handler kirkeårets prekentekst blant annet om at Jesu disipler «undret seg over» at Jesus snakket offentlig med en samaritansk kvinne, men de sa ingenting (Joh 4:27). Kilden til undringen deres antas å være et rabbinsk bud som (iflg Str-B 2, 438) lød slik: «Man bør ikke tale med en kvinne offentlig på gaten, selv ikke med sin egen hustru, og slett ikke med andre kvinner, av hensyn til folks sladder».

Jesus bøyde seg ikke for dette budet. For dette var jo ikke noe Guds bud, bare en menneskelig konvensjon. 

Angsten for å bryte selve ekteskapsbudet ved å nekte håndhilsing – er også en slik konvensjon. 

Og forestillingen om håndhilsings-plikt vis-a-vis en kongelig – er naturligvis også egentlig bare en konvensjon.

I debatter om konvensjoner – og andre adiafora – bør man ikke mobilisere kristen-patos og læretukt-språk, Alf Gjøsund.

Gå til innlegget

Ved Israels 70-års-jubileum

Publisert nesten 2 år siden

Re-etableringa av Israel i 1948 er det første reelt effektive mot-tiltaket mot jødehat. For statar har etter folkeretten rett til å bruka militærmakt til å forsvara innbyggjarane sine.

I april og mai i år høgtidar Israel og alle Israels venner 70-års-dagen for skipinga av det moderne Israel. Den feiringa er det mange grunnar til å rekna som viktig, og mange grunnar til å engasjera seg i. Og kanskje den viktigaste grunnen har med glede å gjera. For liksom det er ei kjelde til glede at Norge fekk re-etablera den nasjonale eksistensen sin i 1814 og 1905 - slik er det endå mykje meir av ei kjelde til stor glede at det jødiske folket i 1948 fekk re-etablera den nasjonale eksistensen som i form av ein moderne jødisk stat.

 Truleg er det tilrådeleg å nemna grunnen til at den israelske feiringa er aktuell på to forskjellige datoar. Det har med ulike kalendarar å gjera. Etter den gamle jødiske kalenderen fell «Jom Haatsmaut» (= Israels Uavhengighetsdag) i år på 19. april. Og i Israel vil truleg mange velja den datoen for feiringa.

Men etter vår vestlege kalender vart Israel re-etablert som moderne stat den 14. mai 1948. Mellom Israels fiendar kjem dei nok til å proklamera 14. mai 2018 som «Al Naqba» (= Katastrofedagen). Men mellom Israels mange vener rundt i verda er det tradisjon for å sjå på 14. mai 2018 som Israels jublande glade nasjonaldag.

Viktigare enn dato-spørsmålet er imidlertid spørsmålet om kva tankar vi tenkjer om jubileet og jubilanten.

Innanfor politisk islam er til dømes militær kontroll over Jerusalem by eit viktig symbol. For på 600-tallet seier overleveringa at den aust-kristne patriarken Sofronius måtte kapitulera for den sigerrike hæren til kalifen Omar. Og ved kapitulasjonen kom Sofronius audmjukt gåande ut gjennom byporten og overga bynøkkelen til Omar. Difor er militær kontroll over Jerusalem for politisk islam symbol på kor overlegen islam meiner å vera som religion over både jødedom og kristendom.

For den som tenkjer slik er det sjølvsagt logisk å rekna 14. mai 2018 som «Katastrofedag», «Naqba».

Men for Israel sjølv, og for Israels vener i alle andre land, er det naturleg å tenkja stikk motsett. For gjennom 2.600 år hadde jødefolket vore utan eigen stat. Det ga jødehat og antisemittisme altfor lett spel. Og jødehatets historie seier at det knapt finst eit einaste kalender-år i alle desse 2.600 åra utan utbrot av pogromar og jødeforføljingar.

Men re-etableringa av det moderne Israel i 1948 er deretter det første reelt effektive makt-tiltaket mot jødehatets vonde gift i den kjente delen av verdssoga. Statar har nemleg etter folkeretten rett til å bruka militærmakt til å forsvara innbyggjarane sine mot valdsovergrep. (Den som er i tvil om dét, bør lesa artikkel 51 i FN-pakta.)

Difor er det ei velsigna kjelde til glede for alle som elskar Israel og jødefolket at jødefolket no i 70 år igjen har fått ha sin eigen stat.

Og for kristne, som veit frå Bibelen korleis Gud i himmelen tenkjer om jødefolket, fortener nettopp dette perspektivet ein særeigen vekt. For i 1Mos 12:3b lovar Gud Abraham å forbanna alle dei som forbannar Abraham og etterslekta hans.

Den garantien har Herren aldri trekt tilbake. Difor er Herrens forbannings-garanti mot dei som hatar Israel og jødefolket, framleis ein gyldig garanti den dag i dag.

 

(Tidlegare publisert som leiarartikkel i bladet Venehelsing, som er organ for Nordhordland Indremisjon)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
19 dager siden / 1185 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
13 dager siden / 1173 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 955 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 810 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 693 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 647 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere