Odd Sverre Hove

Alder: 70
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I prinsippet er jeg blitt pensjonist. Men akkurat nå vikarierer seg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. De siste 30 årene har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

To jubileer: Luther og Balfour

Publisert 7 dager siden - 227 visninger

Mens hele det lutherske Norge har feiret 500-års-jubileum for Martin Luther og reformasjon, har man i Israel primært feiret et annet jubileum: 100-års-dagen for Balfour-deklarasjonen.

Bare to dager skiller de to jubileene på kalenderen. Reformasjons-jubileets dato er 31. oktober, mens Balfour-jubileets dato er 2. november. Spørsmålet er om disse to jubileene har berøringspunkter med hverandre ut over berøringen på kalenderen. Jeg foregriper svaret: Jeg tror berøringspunktene er av teologisk natur – og ganske viktige.

 

I

I mange år har jeg hatt som daglig arbeidprogram å lese de ledende israelske nettavisene på engelsk. Bakgrunnen for dette er den svært misvisende og inkompetente nyhetsdekningen om Israel og Midtøsten i norske medier.

I 2017 har denne lese-vanen dessuten gitt meg anledning til å legge merke til dekningen av de to jubileene i israelsk presse. Mens norsk presse har viet Balfour-jubileet heller liten interesse, har israelsk presse viet Luther-jubileet i alle fall litt mer interesse.

Men grunntonen i israelsk presse handler om oppgitt forundring: Hvordan i alle dager ser det ut inne i hodet til mennesker som faktisk kan tenke seg å feire stort 500-årsjubileum for en notortisk jødehater som Martin Luther?

Til sammenligning er det noe vanskeligere å gi en tilsvarende karakteristikk av norsk presses vurdering av Balfour-jubileet. For med unntak av en praktfull jubileumsartikkel i Dagen av Kenneth Fjell Rasmussen, et angrep på erklæringen fra palestinavennlige Hans Morten Haugen (Dagen 02.11.2017) og en bred magasinartikkel av Erling Rimehaug i Vårt Land (VL 28.10.2017) – står det altså ikke så mye i norsk presse om utenriksminister Arthur Balfour og det dokumentet av 2. november 1917 som er blitt oppkalt etter ham.

For å få til en slags grunntone-karakteristikk om Balfour-deklarasjonen i norsk presse tyr jeg derfor til en forholdsvis perifer frilanser i Dagen som i en reportasje kalte Balfour-deklarasjon et «ikke-bindende» privatbrev fra en britisk utenriksminister til en jødisk sionistleder (Dagen 11.07.2012).

Poenget mitt så langt er at begge disse grunntonene mangler mye på å yte hver sin jubilant rettferdighet.

 

II

Arthur Balfour ble født i 1846. Moren hans var den formidable Lady Blanche Cecil, og hun var søster av selveste Lord Salisbury, som var en av de ledende skikkelsene innenfor britisk statsledelse på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Lady Cecil soknet til den evangelikale grenen av britisk kristenliv. Det innebar blant annet at troslivet hennes var preget av dypt personlig alvor og et skarpt blikk for egen syndighet. Det gjorde også gleden over frelsesbudskapets frigjøringskraft desto sterkere. Fokus på hele Bibelen som Guds ord hørte også med til profilen hennes.

Lady Cecil ble tidlig enke. Den eldste sønnen hennes, Arthur, var bare liten gutt da faren hans døde. Men med myndig hånd sørget moren for at alle de åtte barna jevnlig fikk høre bibelutleggende evangelikal forkynnelse. I denne forkynnelsen inngikk det også som fast bestanddel en sterk bevissthet rundt de bibelske land- og hjemkomstløftene til jødefolket.

Det fantes i disse årene på 1800-tallet ennå ikke noen jødisk sionisme. Ikke en gang selve glosen «sionist» var blitt vanlig. Men den evangelikale og filo-semittiske forkynner-tradisjonen hadde en annen egen-betegnelse. Man kalte seg «restaurasjonister»: tilhengere av et restaurert jødisk hjemland i Palestina.

Det var først etter at Thedor Hertzl i 1896 lanserte den jødiske sionismen som begrep at disse kristne strømningene lot betegnelsen «restaurasjonisme» gå i glemmeboken og begynte å kalle seg «kristen-sionister».

Teologi-historisk hadde den kristne britiske restaurasjonismen røtter både i Geneve og Wittenberg. Røttene i Geneve var eldst. Da Calvin døde, overtok Theodor Bezae som leder for reformasjonen i Geneve. På bibelsk grunn tilegnet han seg et filo-semittisk grunnsyn, og det kom til å bli en viktig del av den teologiske arven idet reformert kristendom «utvandret» fra Geneve til de britiske øyene og satte sitt sterke preg på anglikansk kristendom.

Også på luthersk mark foregikk det en tilsvarende overgang fra Luthers beryktede anti-semittisme i de senere leveårene hans til en mye mer filo-semittisk grunnholdning. Men dette lutherske hamskiftet kom først 100 år senere. I 1675 skrev Philip Jakob Spener pietismens program-skrift «Pia Desideria» (= Fromme Ønsker). Der siterte han med tilslutning Luthers filo-semittiske ungdomsskrift «Jesus Kristus - en jøde av fødsel» (1523). Blant annet skrev Luther der at kristenledere flest behandlet jødene så dårlig at det ikke var rart at jøder ikke vil ta imot evangeliet.

«Hvis jeg selv hadde vært jøde, og hadde sett den slags tosker og slamper regjere og forkynne kristen tro, ville jeg heller ha blitt en purke enn en kristen».

«Hvis apostlene, som selv var jøder, hadde behandlet oss hedninger slik som vi hedninger har behandlet jødene, da ville det aldri ha blitt noen kristne blant hedningene. Men har apostlene behandlet oss hedninger så brodelig, da skylder vi hedninger til gjengjeld å behandle jødene like broderlig.» (Norsk Lutherutgave IV, s 9)

Pietist-teologene på luthersk mark tilegnet seg dette filo-semittiske grunnsynet og forkynte at kristne bør behandle jøder meget vennlig. I kjølvannet av dette våknet også oppmerksomheten deres etter hvert opp rundt de bibeltekstene som lover Israel og jødefolket en ny hjemkomst til det lovede landet.

På evangelikal britisk kirkemark vokste det på 1700- og 1800-tallet frem en sammenvokst syntese av denne typen filo-semittisk arv fra Geneve og Wittenberg. Det er en forholdsvis omfattende historie som jeg her bare antyder, uten å gå i detalj.

Og Lady Cecils sønn og Lord Salisburys nevø, Arthur Balfour, identifiserte seg altså sterkt med denne kristne landløfte-troen, også da han begynte å blomstre som britisk topp-politiker.

 

III

I 1903 ble Arthur Balfour statsminister. Men statsminister-årene hans fikk et heller moderat ettermæle.

Et drøyt ti-år senere greide Lloyd George ved årsskiftet 1916-17 å felle regjeringen til statsminister Asquith, slik at Lloyd George selv kunne bli statsminister for en bred koalisjon. Dermed kom det et nytt driv og engasjement inn i det britiske krigskabinettet, som hadde full militær seier i Første Verdenskrig som avgjørende målsetting og eksistensberettigelse. Arthur Balfour ble regjeringens utenriksminister og hovedansvarlige for Midtøsten-politikken.

Lloyd George trodde selv på det samme evangelikale og pro-sionistiske grunnsynet som Balfour. Det gjorde åpenbart også de fleste av de andre statsrådene. Men det visste ikke Arthur Balfour. I et krigskabinettmøte den 22. mars 1917 plumpet han ut med en litt umotiverte erklæring: «Jeg for min del er sionist, men jeg vet ikke om noen av dere andre er sionister». Sir Frederick Milner repliserte: «Vi har ikke tid til å gå inn på dét akkurat nå». Bakgrunnen var åpenbart at også Milner selv delte Balfours kristne sionisme.

I krigskabinettet kom det etter hvert heftige meldinger om den formidable britiske militær-offensiven på Det Osmanniske Imperiets sterkt forsømte territorium i Palestina. Skulle britene vinne Første Verdenskrig, måtte de vinne ikke bare over tyskerne, men også over tyrkerne. For det britiske krigskabinettet i skjebneåret 1917 kom det derfor i aller høyeste grad til å handle om å vinne seg sympatisører på alle tenkelige og utenkelige hold – for å kunne vinne selve krigen.

I praksis var det britiske krigs-kabinettets grunnholdning egentlig avklart allerede på vårparten 1917. Man ville gå inn for å opprette et jødisk hjemland i den delen av Det Osmanniske Rikets territorium som ble omtalt som Palestina. Men også den avklaringen er en omfattende sak som jeg her nøyer meg med å oppsummere ganske kort.

I juni besøkte utenriksminister Balfour USA. Der ble han fortalt at president Wilson støtten britenes pro-sionistiske politikk og gikk inn for å opprette et jødisk hjemland i Palestina under britisk beskyttelse. Med en sterk følelse av at saken var begynt å haste, reiste Balfour hjem igjen etter USA-besøket.

Men hjemme i London var det i mellomtiden brutt ut en overraskende feide der britisk jøde kjempet mot britisk jøde. En fraksjon utenriksbyråkrater (som av motstanderne ble stemplet som «en pro-tyrkisk bande i Utenriksdepartementet») gjorde felles sak med en gruppe assimilerte britiske jøder, som fryktet tap av britiske borgerretter hvis sionismens sak skulle vinne frem.

Sionist-lederen Khaim Weizmann førte samtaler med alt som tellet i britisk politikk. Han gikk også i allianse med Lord Rotschild som var blitt britisk sionistleder. I et møte med Weizmann og Rotschild etter hjemkomsten fra USA i juni 1917 lovet Balfour å skrive utkast til en regjerings-erklæring. Lord Rotschild ba i et etterfølgende notat om at erklæringen måtte «rekonstituere Palestina som jødefolkets nasjonalhjem». Og Balfour skrev et slikt utkast. Utkastet er siden blitt funnet igjen i de etterlatte papirene hans. Og det viser at Balfour-deklarasjonens førsteutkast ganske riktig handlet om å «rekonstituere Palestina som jødefolkets nasjonalhjem» (med bestemt artikkel: «the national home for the Jewish people»).

Trass i hastverket var det først den 3. september dette utkastet kom opp til behandling i det britiske krigskabinettet. Da var dessverre både Lloyd George og Balfour fraværende fra møtet. Utkastet ble heftig kritisert av statsråd Edwin Montague (som selv var britisk jøde). Han la frem et krasst notat med overskriften: «Den sittende regjeringens antisemittisme». Notatet handlet primært om frykten for at en jødisk stat i Palestina kunne forlede politikere andre steder til å gjøre sin egen jødiske befolkning hjemløs. Vedtak i saken om Balfours utkast til regjeringserklæring ble utsatt.

I tråd med et innhentet råd fra USAs president Wilson ble ordlyden i erklærings-utkastet nå modifisert. Samtidig duellerte Weizmann og Rotschild hardt med Edwin Montague, som hadde forfattet er nytt memorandum foran krigskabinettets møte den 4. oktober 1917. Men Montagues nye argumenter ble også nedkjempes, denne gangen hovedsakelig av Lloyd George selv, som utvilsomt hadde en større samlet aksjepost i Balfour-deklarasjonens tilblivelse enn ettertiden tradisjonelt har vært oppmerksom på.

Derfor var det først i krigskabinettets møte den 31. oktober 1917 at regjeringen omsider klubbet Balfours modifiserte utkast til prinsipp-erklæring. En kabinett-sekretær traff etter møtet Khaim Weitzmann i en departementskorridor og bekreftet av babyen var født: «Det ble en gutt».

Samme dag kom meldingen om at en australsk rytteravdeling hadde beseiret den tyrkiske hæren i Slaget ved Hebron. Det banet veien for den britiske erobringen av Jerusalem før årets utgang i 1917 og deretter Det Osmanniske Rikets militære sammenbrudd og fall.

To dager etter regjeringsmøtet, den 2. november 1917, skrev så utenriksminister Arthur Balfour det offisielle brevet om regjerings-erklæringen til sionistenes leder, Lord Rotschild, sitat:

«Hans Majestets regjering går inn for å etablere i Palestina et nasjonalhjem for det jødiske folket, og vil gjøre sitt beste for fremme dette formålet. Det forutsettes at ingenting skal bli gjort som kan gå ut over de sivile og religiøse rettighetene til eksisterende ikke-jødiske samfunn i Palestina, eller rettigheter og politisk status for jøder i alle andre land.

Jeg ville være svært takknemlig om De ville informere Sionist-føderasjonen om denne erklæringen.»

Det er denne teksten man i år feirer hundreårs-jubileum for i Israel og London. Israels statsminister Benjamin Netanjahu er på jubileumsdagen hos den britiske statsministeren, Theresa May, blant annet foran det gamle skrivbebordet til utenriksminister Arthur Balfour i Utenriksdepartementets lokaler i Westminster.

I god tid før hundreårs-jubileet er lederen for den palestinaarabiske selvstyremyndigheten i Ramalla, Mahmoud Abbas, gått til heftig angrep på Balfour-deklarasjonen. Han krever offisiell britisk avlysning av Balfour-erklæringen og en offentlig unnskyldning fra regjeringens side. Hvis ikke vil Selvstyremyndigheten gå til søksmål mot den nåværende britiske regjeringen.

Men britenes statsminister Theresa May (som selv er kristen-sionist) har overfor israelsk presse avvist det palestinaarabiske kravet:

«Balfour-deklarasjonen av 1917 er ett av de viktigste brevene i historien. Det demonstrerer Storbritannias vitale rolle i arbeidet for å oppprette et hjemland for det jødiske folket. Vi vil feire jubileet med stolthet.» (www.jpost.com 29.10.2017).

 

IV

Spørsmålet er nå om fortsettelses-historien etter 02.11.1917 gir statsminister Theresa May ryggdekning for denne karakteristikken av hundreårs-jubilanten. Ble Balfour-deklarasjonen «ett av de viktigste brevene i historien»? Etter mitt syn er ryggdekningen hennes i dokumentets virkninghistorie nokså solid.

Balfour hadde altså på forhånd sikret seg full støtte for erklæringen fra USAs president Wilson. Etter det britiske vedtaket sendte Washington ut en erklæring med tilslutning. Tilsvarende regjeringserklæringer kom deretter på rekke og rad fra regjeringene i Paris, Berlin, Moskva og til og med Konstantinopel. Derfor var det ved Første Verdenskrigs avslutning bred internasjonal enighet (på begge sider av fronten) om Balfour-deklarasjonen.

Ved rettsoppgjøret i Versailles etter verdenskrigen var det også bred enighet om å innplassere Balfour-deklarasjonen i rammen av president Wilsons visjon om internasjonal mandatrett. Stormaktene skulle etter en avtalt fordeling administrere hver frigjort provins av Det Osmaniske Riket etter et folkerettslig mandat med sikte å utvikle hvert område til en ny selvstendig stat.

Mandat-områdene skulle altså ikke fungere som nye kolonier, men som et skritt på veien til selvstendige statsdannelser. Statsdannelser var selve formålet med å gjøre både Mesopotamia, Syria og Palestina til mandatområder. På rekke og rad ble disse mandat-formålene deretter oppfylt i form av hele serien med nye arabiske statsdannelser: Irak, Libanon, Syria, Transjordania, Saudiarabia, osv. Og i 1947-48: den jødiske staten Israel.

I praksis fikk partene i Versailles aldri realitetsbehandlet Mistøsten-delen av rettsoppgjøret etter første verdenskrig. Først ved firemakts-møtet i San Remo i 1920 kom Midtøsten-problematikken opp. Der anbefalte møtet overfor Folkeforbundet å definere Balfour-deklarasjonen som formåls-angivelse for etableringen av et britisk Palestina-mandat.

I mellomtiden ventet partene ivrig på at president Wilson skulle få USA med seg inn i dannelsen av Folkeforbundet. Men det greide ikke Wilson. Derfor deltok ikke USA formelt i Folkeforbundets folkeretts-stiftende mandat-vedtak i 1922. Men aktørene visste likevel at de hadde saklig støtte for vedtakene sine hos president Wilson.

• I preambelet til mandatvedtaket for Palestina heter det at  «Hans Britanniske Majestets regjering» skal være ansvarlig for å iverksette Balfourdeklarasjonen av 2. november 1917 («should be responsible for putting into effect the declaration originally made on November 2end 1917 by the Government of His Britannic Majesty» ...).

• I artikkel 4 heter det at den britiske mandatmakten skal samarbeide med Jewish Agency «for å fremme etableringen av det jødiske nasjonalhjemmet».

• Og i artikkel 6 pålegges den britiske mandatmyndigheten å sikre jødisk immigrasjon og bosetting («settlement by Jews») i Palestina.

25 år senere, i 1947 informerte den britiske regjeringen Folkeforbundets etterfølger-organisasjon, FN, om sin oppgivelse av det britiske Palestina-mandater. FN svarte –etter en kommisjonsundersøkelse på bakken i Midtøsten – med å gi grønt lys for å opprette Israel. Deretter ble Israel opprettet som moderne stat i mai 1948.

Og det kunne altså umulig ha skjedd uten Balfour-deklarasjonen og dens folkerettslige kodifisering i Folkeforbundet i 1922. Derfor har statsminister Theresa May solid virkningshistorisk ryggdekning for ordene sine ved Balfour-deklarasjonens 100-års-jubileeum: «Balfour-erklæringen er ett av de viktigste brevene i historien. ... Vi vil feire jubileet med stolthet.»

En israelsk kommentator, Caroline Glick, skriver i anledning jubileet at Lord Balfours største gave til det jødiske folket var å gi dem en reell tro på at de sionistiske jødenes prosjekt om en egen jødisk stat faktisk kunne virkerliggjøres (www.jpost.com 29.10.2017).

 

V

Og dermed kan det passe å vende tilbake til det innledende spørsmålet mitt etter eventuelle teologisk relevante berøringspunkter mellom reformasjonsjubileet 31.10.2017 og Balfour-jubileet 02.11.2017.

Det må da for det første slåes fast at Balfour-deklarasjonen teologisk sett er en frukt av kristen-sionistisk (eller: «restaurasjonistisk») teologi. Balfour, Lloyd George og de fleste andre statsrådene i 1917 trodde hver for seg på de bibelske landløfte-tekstene. Og de vurderte dessuten tiden som moden for en løsning på det de kalte «det jødiske spørsmålet» i tråd med disse bibeltekstenes poeng.

For det andre var denne kristen-sionistiske teologien født og oppvokst i rammen av en filo-semittisk forkynner-tradisjon som hadde teologi-historiske røtter dels i Geneve hos Theodor Bezae og dels i Wittenberg hos den unge Martin Luther anno 1523, formidlet til ettertiden av pietist-teologer som blomstret først 150 år senere.

På sine eldre dager på 1540-tallet skrev Luther to fryktelige antisemittiske skrifter. Den delen av Luther-arven er det ingen grunn til å jubilere for.

Men i yngre dager skrev Luther et filo-semittisk skrift. Og via pietist-teologene og sammenveksten av tysk pietistisk filo-semittisme og britisk evangelikal filo-semittisme på 17-1800-tallet – kom Luthers ungdomsskrift til å få en viktig filo-semittisk virkningshistorie på britisk jord 400 år senere.

Dét er de to jubileenes teologisk relevante berøringspunkt.

 

 

Litteratur til videre studium:

Shalom Goldman: «Zeal for Zion, Christians, Jews & the Idea of the Promised Land», The University of North Carolina Press 2009.
Hans Morten Haugen: «Balfour-erklæringen og fremtiden», Dagen 02.11.2017.
Geoffrey Lewis: «Balfour and Weismann, The Zionist, the Zealot and the Emergence of Israel», London 2009.
Donald M. Lewis: «The Origins of Christian Zionism, Lord Shaftesbury and Evangelical Support for a Jewish Homeland», Cambridge 2010.
Martin Luther: «Jesus Kristus, en jøde av fødsel», oversatt til norsk av Sigurd Hjelde i Norsk Lutherutgave bind IV, side 8ff.
Paul Charles Merkley: «American Presidents, Religion, and Israel, The Heirs of Cyrus», Preagers Publishers 2004.
Paul Charles Merkley: «Those that bless you, I will bless, Christian Sionism in historical Perspective», Ontario 2011.
Allis Radosh and Ronald Radosh: «A Safe Haven, Harry S. Truman and the Founding of Israel», Harper Collins Publishers 2009.
Kenneth Fjell Rasmussen: «Kristne banet veien for den jødiske staten», Dagen 02.11.2017.
Erling Rimehaug: «Balfour-erklæringen 100 år: Øyeblikket da staten Israel gikk fra drøm til plan», Vårt Land 28.10.2017.
Jonathan Schneer: «The Balfour Declaration, The origins of the Arab-Israeli Conflict», Bloomsbury 2010.
 
(Denne artikkelen har tidligere vært publisert på nettstedet www.fbb.nu. Et par timer etter at artikkelen var levert til oppdragsgiveren, kom det en Balfour-artikkel også fra NRKs URIX-redaksjon på nettstedet www.nrk.no. Den var altså ikke med i de vurderingene som er gjort i min artikkel).
Gå til innlegget

Nesten-krigen i Gulfen

Publisert 8 dager siden - 483 visninger

Ingen av oss vet om det braker løs full krig i Gulf-regionen med det første. Men den siste uken er den militære temparaturen mellom Iran og Saudiarabia kommet temmelig nær kokepunktet.

Spredningsfaren er også skyhøy. Jeg ramser opp nøkkelpunktene i nyhetsbildet:

• Lørdag 4. november hadde statsminister Saad Hariri en knallhardt verbalt sammenstøt i Beirut med ayatolla Khameneis utsending Ali Velayati.
• Straks etter flyktet Hariri til Saudiarabia i privatflyet sitt. Der ga han et intervju med en TV-kanal der han informerte Libanon om at han søkte avskjed som statsminister fordi Irans stedfortreder-hær, Hisbolla, har fratatt den legitime libanesiske regjeringen kontrollen i landet.
• Minutter etter intervjuet avfyrte en annen iransk stedfortreder-hær, houti-styrkene i Jemen, en iransk ballistisk angrepsrakett mot flyplassen i den saudiske hovedstaden Riyad.
• Et amerikansk rakettskjold-batteri med Patriot-raketter skjøt ved ankomsten i Riyad ned den iranske raketten før den nådde flyplassen. Rakett-vraket falt ned nær fly-stripen. Raketten passerte åpenbart like   over bebyggelsen i hovedstaden.
• Mandag 6. november karakteriserte den saudiske utenriksministeren Abdel al Jubeir angreps-raketten som «en iransk krigs-handling» mot Saudiarabia, og la til at Saudiarabia etter dette har all mulig rett til å forsvare seg militært.
• Samme dag iverksatte Saudiarabia full blokade av vei- og sjøforbindelsen til Jemen. Blokaden rammert blant annet havnen i Al Houdeida, som er Jemens import-havn for matvarer. Hungerskrisen i Jemen er allerede betydelig.
• Neste morgen fikk Riyad nye meldingene om iransk aggresjon via visse bakkanaler i oljeemiratene: Det iranske rakett-arsenalet i Jemen var fra mandag av blitt innsiktet mot flyplassene i blant annet Abu Dabi og Dubai.
• I de følgende dagene skal også emiratene ha satt de militære styrkene sine i alarmberedskap, samtidig som USAs Femte Flåtekommando har forberedt seg på situasjonen. Egypt og Saudiarabia skal også være merket av militære forberedelser.
• Internt i Iran skal president Hassan Rouhanni ha prøvd å hindre ny-forsendelse av iranske langdistanseraketter til houtiene i Jemen. Men han ble overkjørtr av Revolusjonsgardistenes general Mohammed Ali Jaafari, som åpenbart hadde full støtte hos ayatolla Khamenei.
• Internt i Saudiarabia har kromprins Mohammad Bin Salman (32) denne uken strammet grepet sitt om den reelle makten i landet gjennom pågripelse av omtrent 500 prinser (påskudd: korrupsjon, reell grunn: maktkontroll).

 

For å oppsummere: Militært og politisk synes Gulf-regionen akkurat nå å stå og bikke helt på grensen til en eller annen type relionalkrig.

Militære observatører nevner to mulig kursvalg for konflikten Iran-Saudiarabia. Partene kan velge full regionalkrig. Eller de kan satse på mindre delkriger i form av omgjør om iranske stedfortreder-hærer.

Problemet med det første alternativet er at både Iran og Saudiarabiua synes å ha liten reell interesse av storkrig akkurat nå. Problemet med det andre alternativet er at sunni-statene og Saudiarabia mangler Irans veltrimmede nettverk av stedfortreder-hærer. Det kan gjøre det andre alternativet temmelig assymetrisk. Sannsynligvis sitter generalene akkurat nå og veier på slike ting.

I tillegg kommer det skyhøye sprednings-faren.

De iranske stedfortreder-hærene rundt på de fleste hot-spottene i Stormidtøsten har nettopp som ett av formålene sine  å sannsynliggjøre faren for konflikt-spredning hvis noen skulle ønske å svare på iransk aggresjon.

Også Israel vil sannsynligvis bli trukket inn dersom det skulle bryte ut kamphandlinger. I utgangspunktet har Israel lite eller ingenting å vinne, men mye å tape, på å bli trukket inn. På den andre siden kan situasjonen bli så vanskelig for Israel, at det likevel på ett tidspunkt kan bli ansett som et mindre onde å bidra til et raskest mulig nederlag for Iran.

En ting til: Det er skjedd også tidligere at militære konflikter på grensen til kokepunktet i Midtøsten er gått over igjen – uten at det faktisk kokte over.

Gå til innlegget

De facto tilnærming Israel-Saudiarabia

Publisert 3 måneder siden - 205 visninger

Den egyptiske regjeringen har nå offisielt bekreftet at Saudiarabia overtar eiendomsrettten til to små øyer ved munningen av Tiran-stredet. Implisitt i denne avtalen er en faktisk tilnærming mellom Israel og Saudiarabia, to land som på papiret har vært i krig med hverandre i 69 år.

Grunnen til at den nye avtalen mellom Egypt og Saudiarabia impliserer Israel – er at Camp David-avtalen av 1979 mellom Israel og Egypt dekket de to øyene på helt avgjørende vis. Saudiarabia kunne ikke ha overtatt eiendomsretten til de to øyene uten formelt å samtykke i den delen av fredsavtalen mellom Israel og Egypt som angikk de to øyene. Og Egypt kunne ikke ha gitt fra seg de to øyene uten å få samtykke i saken fra Israel.

Kairo har nå offentliggjort alle avtaletekstene mellom Egypt og Saudiarabia, inkludert den forpliktende noteutvekslingen med Israel om saken. Det er denne noteutvekslingen som stadfester at Saudiarabia har overtatt de forpliktelsene Egypt skrev under på i fredsavtalen med Israel i 1979 – for så vidt angår disse to øyene.

Dette innebærer ikke en full fredsavtale mellom Israel og Saudiarabia. Ikke på langt nær. Men på den andre siden handler det om en sak som har langt sterkere de facto freds-dimensjoner enn de to små øyenes størrelse ellers kunne synes å innebære. For dette er ikke to hvilke som helst små øyer. Men det er selve de to små øyene som i 1967 utløste Seksdagerskrigen i 1967.

 

Røttene fra Seksdagerskrigen

Seksdagerskrigen i 1967 brøt ut fordi Egypts president Nasser stengte Tiran-stredet for israelske fartøyer, en handling som etter krigens folkerett var å regne som «casus belli» (= krigsutløsende årsak). Men Nassers stengning av Tiran-stredet berodde på at Egypt på den tiden mente å ha kontrollerende eiendomsrett til akkurat disse to ubebodde øyene, slik at munningen av Tiranstredet kunne hevdes å være egyptisk farvann.

Øyene ligger nemlig som en propp ytterst i Tiranstredet. Men de ligger primært på den saudiske siden av stredet. Saudiarabia har derfor helt siden opprettelsen i 1932 ment at de to øyene tvert imot var saudisk territorium.

 

Rettskilder fra 1500-tallet og fra 1840

Det fins også en eldre historikk om øyenes tilhørighet. Egypt har kunnet påberope seg kilder om eiendomsretten til øyene helt tilbake til 1500-tallet, mens London-konvensjonen av 1840 slo fast at øyene tilhørte Osmannerriket. Det saudiske kravet på øyene (åpenbart i forlengelsen av den osmanniske eiendomsretten?) skal være dokumentert i 1945 da Saudiarabia ble medlem av FN.

Den videre historikken er litt overraskende. For Egypt synes nokså tidlig (visstnok alt i 1950) å ha akseptert «i prinsippet» det saudiske kravet på de to øyene. Men av hensyn til Egypts krig mot «sionistene» (= Israel) skal overføringen av øyene være blitt utsatt gang på gang.

Men i 2014 brøt den arabiske «våren» sammen i Egypt, og Morsi-regimet falt. Med aktiv saudiske støtte overtok general al Sisi styringen av Egypt. Den saudiske kongen skrev få uker etter elegant ut en sjekk på 12 milliarder dollar som innfridde hele den egyptiske statsgjelden og berget Egypt fra konkurs etter Morsi-vanstyret. (Dette skal være internasjonal bankverdens største enkelt-transaksjon).

 

Egypts «takk for hjelpen» anno 2016

Som takk for hjelpen lovet president al Sisi i 2016 å iverksette overføringen av eiendomsretten til de to øyene til Saudiarabia. Den 8. april 2016 kom vise-kronprins Salman til Kairo og skrev under på papirene. Underskriften forpliktet Saudiarabia til (1) å respektere Havrettskonvensjonen av 1982, inkludert fri passasje gjennom Tiranstredet for alle nasjoners  skip, (2) å avstå fra all utplassering av militærstyrker på de to øyene i samsvar med Camp David-avtalen av 1979 (som definerte de to øyene som C-områder), og (3) å nøye seg med periodisk politi-patruljering (inkludert grensepoliti-soldater med lette håndvåpen) på de to ubebodde øyene.

Underskrift-seremonien i 2016 utløste imidlertid en heftig indre strid i Egypt, med et etterfølgende langdrygt juridisk slagsmål om Sisi-regjeringens eventuelle rett til på avstå de to øyene. Til slutt vant Sisi-regjeringen frem og fikk det stadfestet i en avgjørende parlaments-beslutning. Som president al Sisi øyeblikkelig ratifiserte.

 

Noteutvekslingen med Israel

Noteutvekslingen med Israel begynte åpenbart i desember 2016. Egypt dokumenterte overfor Israel at Saudiarabia (1) hadde stadfestet forpliktelsen sin på den delen av Camp David-avtalen som angikk de to øyene, inkludert patruljering fra den multinasjonale overvåkningsstyrken MFO (som Camp David-avtalen etablerte i 1979), (2) at Rijad og Kairo sammen skulle sørge for at MFO fikk operere fritt på de to øyene slik som før, og (3) at Egypt ikke ville godta noen modifikasjon i de to øyenes folkerettslige stilling som gikk på bekostning av fredsavtalen med Israel.

Statsminister Netanjahu skal i en svarnote av 19.12.2016 ha notert seg disse erklæringene og tatt dem til etterretning uten innvendinger. Dermed hadde Egypt grønt lys for endelig å iverksette suverenitetsoverføringen. Og alle detaljene i avtaleverket, inkludert noteutvekslingen med Israel, er nå i august 2017 altså blitt offentliggjort i en regjeringskontrollert egyptisk kunngjørings-avis.

Altså: På den ene siden hersker det fremdeles på papiret krigstilstand mellom Israel og Saudiarabia. På den andre siden er Midtøsten full av ubekreftede rykter om mer og mer tett etterretningssamarbeid mellom Israel, Egypt og Saudiarabia med front mot Iran. Og nå er det dessuten folkerettslig klargjort at Saudiarabia formelt har påtatt seg en viss (avgrenset) andel av selve fredsavgtalen mellom Israel og Egypt.

De facto kan det bare bety at det for tiden pågår en ikke ubetydelig tilnærming mellom Israel og Saudiarabia..

PS De to øyene heter Tiran og Sanafir.

 

Hovedkilde: ambassadør Zvi Marzel: «Two minuscle Islands of enormous strategic value», www.jpost.com 26/08/2017.
Gå til innlegget

Harry Potters forfatterinne

Publisert 4 måneder siden - 260 visninger

Så kom James Runcie’s forbløffende Rowling-portrett på TV-kanalen ITV. Der spurte han henne rett ut: «Tror De på Gud?» Hun svarte: «J-j-ja». (Pause) «Jeg strever med det. Jeg kan ikke late som om jeg ikke er sterkt plaget av tvil. Om mange ting, deriblant dette. Men svaret er: Ja.»

Hun heter Joanne Rowling. I virkeligheten har hun ikke noe mellomnavn. Men Bloomsbury forlag ville ha to forbokstaver på fremsiden av første Potter-bok. Da lånte hun bestemorens navn, Kathleen. Slik ble hun kjent som J. K. Rowling. Mange forkorter det JKR. Enda flere bruker kortformen «Jo».

Jo Rowling ble født i Bristol den 31. juli 1965. Foreldrene var Peter Rowling og Anne Volant. De hadde møtt hverandre første gang som 18-åringer på jernbanestasjonen King’s Cross i London. Begge skulle på samme tog til Skottland. Under togturen ble de kjærester. (… Hun sa det var kaldt i kupeen. Han delte gladelig halve plassen under kappen sin med henne. … You know!). Da de var 19, giftet de seg. Og da de var 20, fikk de den datteren som skulle komme til å bli en verdensberømt forfatterinne.

 

Barneår i Bristol

Etter at begge foreldrene var ferdige med tjenestetiden i marinen i Skottland, slo de seg først ned i utkanten av Bristol, i en forstand som heter Chipping Sodbury. Der ble Jo født. Og der ble søsteren hennes, Dianne («Di»), født to år senere. Der opplevde søstrene sine første barneår. «Vi brukte tre fjerdedeler av barneårene på å slåss med hverandre, omtrent som to villkatter som er innestengt sammen i en ganske liten hytte», skriver Jo selvironisk i den offisielle biografiskissen sin.

Foreldrene hadde håpet at det første barnet deres skulle bli en gutt: Simon James. Mer eller mindre bevisst gav de Jo blå gutteklær og kortklipt guttefrisyre, mens Di fikk rosa klær og jentefrisyre. Foreldrene snakket åpent og ubekymret om denne forventningsforskjellen. Men Jo syntes det var sårt å være noe annet enn det foreldrene hadde håpet. Derfor gjemte hun seg ovenpå og gråt.

Foreldrene ment også at det var Jo som var den glupe datteren, mens Di var mer alminnelig. I virkeligheten var Di like glup som Jo. Og som voksen er hun blitt advokat.

Da Jo var fire, flyttet familien noen kilometer til Winterbourne, en annen forstad til Bristol. Faren, Peter Rowling, arbeidet i den store Rolls- Royce-fabrikken. Den er blant annet kjent for produksjon av store jetmotorer til jagerfly. Moren, Anne Rowling, var glad i bøker og delte den gleden raust med døtrene. Joanne Rowling ble selv i tidlig barnealder en flittig leser av både barnebøker og voksenbøker.

Det var i Winterbourne Joanne Rowling begynte på skolen. Hun var da fem år. Og ikke lenge etter begynte hun å skrive på sin første bok. Den het «Kanin». Og handlet om en kanin. Moren sa den var fantastisk. Men Jo la merke til at hun ikke foreslo utgivelse. Likevel var det på den tiden lengselen etter å bli forfatterinne våknet i henne.

Foreldrene drømte om å bo på landet, selv om de begge var bymennesker fra London. Da Jo var 9 år gammel, fant familien seg et lite hus i landsbyen Tutshill. Den ligger ved Chepstow, like over grensen mellom England og Wales. Der renner elven Wye River. Og der ligger Dean-skogen (som spiller en nøkkelrolle i HP7). Fra Tutshill hadde faren bare en kort kjøretur til jobben ved Rolls-Royce-fabrikken i Flinton.

 

Tidlig ungdom i Lukaskirken

Huset de kjøpte, het Church Cottage, «Kirkehytten». Det navnet hadde huset fått fordi det lå som nærmeste nabo til landsbykirken, St. Luke’s Church, eller Lukaskirken.

Der lå også skolen der Jo og Di begynte som elever ved høstsemesterets begynnelse i 1974, For barn i den alderen er flytting ikke alltid en lykkelig opplevelse. Men det var en annen ting som kom til å formørke situasjonen enda mer. Joanne Rowlings farmor, Kathleen Rowling, døde. «Det er ingen tvil om at mitt livs første store sorg påvirket sterkt opplevelsen av å begynne på ny skole. Der likte jeg meg ikke», skriver Jo.

Joanne Rowling var for lengst etablert som bok-jente. Foreldrenes rikholdige bibliotek fylte hyllene i Church Cottage. Bokkasser med nye bøker ankom jevnlig fra en slektning. Jo leste bøker både sent og tidlig.

På tirsdagskveldene møttes jentespeiderne i Lukaskirkens menighetshus. Jo ble en av dem. Blant annet lærte hun å knytte jentespeidernes slipsknute. Etter jentespeideren kom Lukaskirkens Ungdomsklubb som også møttes i menighetshuset.

Men det var en annen ting som bidro mer til at Joanne Rowling ble godt kjent i Lukaskirken. For hun og søsteren fikk seg deltidsarbeid med ansvar for ukentlig rengjøring i kirken. Det kunne være en iskald opplevelse å vaske kirken på vinterhverdagene. Men Jo og Di tilbragte mye tid på jobb i Lukaskirken.

Nå var ikke Rowling-familien noen typisk troende kristen familie. Foreldrene bar for eksempel ikke døtrene sine til dåpen da de var små. Faren trodde ikke på noe og gikk aldri i kirken. Lillesøsteren Di fulgte hans eksempel. Moren gikk av og til.

Derfor var det alene og på egen hånd Joanne Rowling begynte å bli kirkegjenger i Lukaskirken i Tutshill om søndagene. Der hørte hun med voldsom interesse på det som ble forkynt. Og der bestemte hun seg for å begynne å tro på det hun hørte. Elleve år gammel ba hun presten om å få bli døpt. Og døpt ble hun.

Joanne Rowling har i mange intervjuer svart på spørsmål om hvilke bøker hun var spesielt glad i å lese da hun var liten. Da har hun nevnt mange forfattere og titler. Ofte har hun nevnt en forholdsvis lite kjent bok av Elisabeth Goudge: «Den lille, hvite hesten». Elisabeth Goudge var selv en troende kristen forfatterinne, datter av en biskop og teologiprofessor. I «The Little White Horse» lar Goudge bokens 13 år gamle heltinne, Maria Merryweather, møte Den Gamle Soknepresten, blant annet i en forbløffende søndagsgudstjeneste. Den frittalende presten refser med tordenrøst landsbyfolk og godseier på like fot når de er ugudelige. Men når han smiler, er det som om himmelen åpner seg. Og i et forrykende sluttkapittel løser heltinnen livsprøven sin i nærvær av et klassisk alkymistisk Kristus-symbol, en lysende sølvhvit Enhjørning.

Hvis du spør meg hva slags kristenprofil Joanne Rowling ble kjent med i Lukaskirken i Tutshill, gjetter jeg på at «Den lille, hvite hesten» byr på et godt svar.

Som tenåring, og etter hvert som gymnasiast ved Wyedean Videregående, fortsatte Joanne Rowling å gå alene i kirken. Men da hun var blitt 17 år gammel, begynte troen å blekne bort i skeptisisme, ikke minst etter at hun var blitt student ved universitetet.

 

Tenåring i Ford Anglia

Jo har fortalt offentlig om en tung og mørk sky over livet i disse årene. Hun fikk et vanskeligere og vanskeligere forhold til sin egen far. Forventningspresset fra faren føltes med årene mer og mer uoppnåelig. Livet ble en endeløs tapende kamp mot en håpløs lengsel etter anerkjennelse. Til slutt løsnet hun, i alle fall mentalt, båndene til faren.

Dessuten kom det en voldsom katastrofe veltende. Moren hadde fått seg jobb ved skolelaboratoriet og ble nesten som en glad, jevnaldrende venninne for de to døtrene på den daglige fotturen til og fra Wyedean Videregående. Men så fikk moren sykdommen Multippel Sklerose, MS. Jo var 15 år da morens fikk den diagnosen. Og moren selv var bare 35. Både Jo og Di elsket henne over all måte. Det ble en ufattelig lidelse å se den unge og livlige kvinnen brytes nådeløst ned av en svært aggressiv variant av MS.

Vi må sikkert se for oss en både bråmoden og glup tenåringsjente når vi prøver å se for oss Joanne Rowling i disse årene. Natt og dag leste hun bøker. Ofte imponerte hun engelsklærerinnen sin, Miss Lucy Shepherd, som var både ung og meget kulturorientert. Men samtidig var Jo sky, tilbakeholdende og plaget av sjenanse. Derfor satt hun ofte taus, men kunne bli desto mer livlig sammen med nære venner.

Det var ellers desperat lite å gjøre på for tenåringer i Tutshill. Selv ikke nabobyen Chepstow hadde egen kino. Ungdommene måtte helt til Coleford når de ville se en film.

Løsningen het Sean Harris. Han var en av klassekameratene, den første som tok sertifikat. Og han kjørte Ford Anglia, et bilmerke Rowling siden gjorde udødelig med den flyvende Angliaen i HP2. Det er ingen tilfeldighet at akkurat den boken er dediserte til Sean Harris («fluktbilkjører og stormværsvenn»). Bildet av Harrys kamerat, Ronny, er utformet med Sean Harris som levende modell.

Det var altså Sean Harris som hjalp Jo ut av frustrasjonene. Det var han som lot Angliaen suse over asfalten og tok henne mil etter mil ut i verden. Joanne Rowlings tenåringsopprør fant på mange måter sted som sigarettrøykende sidepassasjer, med solide doser sølvmørk øyenskygge, i Sean Harris’ Ford Anglia.

 

Men hun hørte ennå på faren da han sa at hun burde studere fransk hovedfag (i stedenfor engelsk) ved Universitetet i Exeter. Faren mente det ville bli lettere å få seg jobb som fransklærer. I ettertid angret hun på at hun valgte fransk. Hun burde valgt engelsk. For det var forfatterinne hun ville bli.

 

Studier og bokskriving

Det er ikke mer enn et par timers kjøretur fra Tutshill til universitetsbyen Exeter sør i England. Joanne Rowling var 18 år gammel da hun ble student. Hun fikk seg en knøttliten hybel og begynte å studere fransk og klassisk. Klassisk er det samme som latin og gresk.

Som student levde hun et normalt og stille studentliv. Vi må helt til det fjerde studieåret før vi finner henne i en typisk studentaktivitet (oppføring av et fransk skuespill i studentteater). Det tredje studieåret ble franskstudentene ved Exeter sendt til Frankrike på språkpraksis. Jo kombinerte studie- og undervisningspraksis i Paris og trivdes utmerket. På avslutningsdagen etter det fjerde og siste studieåret ved Exeter kom faren og moren fra Tutshill for å se sin eldste datteren få eksamensvitnesbyrdet utdelt. Moren var så dårlig at faren måtte trille henne i rullestol.

I de neste tre årene bosatte Joanne Rowling seg i utkanten av London. Under studiene i Exeter hadde hun tatt et sekretærkurs for flerspråklige. Nå fikk hun seg jobb ved et Utleiebyrå. Arbeidsgiveren leide henne ut som vikar, snart her og snart der. Dermed fikk hun prøve ut mange slags jobber. Og hun ble lynrask til å skrive på skrivemaskin.

Men det kan virke som hun følte seg usikker på fremtiden. Hun hadde fått sitt livs første alvorlige kjæreste. Men forholdet mellom dem var uklart. Av og til var de kjærester, av og til ikke.

Joanne Rowling var idealist og ville gjerne gjøre noe som kunne bety noe. Derfor ble hun glad da hun fikk seg jobb på kontoret til Amnesty Internasjonal. Men det ble en skuffelse. Hun ble satt til å forske på menneskerettighetene i fransktalende land i Afrika. Det gikk hun fort lei av. I ettertid har hun alltid passet på å ikke klandre Amnesty for at hun mistrivdes.

Overhodet får man inntrykk av en nesten todelt person i disse årene. Hun kunne være intenst til stede sammen med gode venner. Men ofte kunne det virke som om deler av henne befant seg et helt annet sted, ja som om hun gikk og dagdrømte. Forklaringen er antagelig at hun i all hemmelighet forfattet to voksenromaner i London-årene. De har hun aldri latt noen få lese, antagelig fordi hun ikke er fornøyd med dem.

Men så kom den hendelsen i juni 1990 da idéen til Harry Potter-bøkene ble født.

 

Ideen til Harry Potter

Kjæresten hadde flyttet til Manchester, og hun vurderte om hun skulle flytte etter. Under et helgebesøk lette de forgjeves etter en leilighet til henne. Så satt hun på toget sørover igjen til King Cross-stasjonen i London.

Toget ble kraftig forsinket. Og der, alene i togsetet, fikk hun de ideene og tankebildene, som ble det kreative utgangspunktet for både personen Harry Potter, kameratene hans, Ronny Wiltersen (Ron Wiesley) og Hermine Grang (Hermione Granger), samt den makeløse skoleborgen Galtvort (Hogwarts) i Skottland.

Der fikk hun også ideen til toget, Galtvort-ekspressen. Det går alltid fra King’s Cross jernbanestasjon (der foreldrene hennes første gang møttes og ble kjærester). Og det går nordover til Skottland (som også hadde vært foreldrenes reisemål den gangen i 1963).

Om høsten brukte Jo fritiden til å utvikle ideene til de syv Potter-bøkene. På togturen om sommeren hadde hun manglet kulepenn og papir. For ikke å glemme alle de gode idéene lærte hun dem målbevisst utenat. Vel hjemme skrev hun alt ned i en kladdebok. Siden skrev hun idéer og skisser både i kladdebøker og på løse lapper. Og samlet alt sammen i skoesker.

 

Anne Rowling dør

Lille Julaften 1990 besøkte hun foreldrene i Tutshill. Jo tok farvell uten å ane at det skulle bli siste gang hun så moren. Resten av jule- og nyttårshelgen besøkte hun kjæresten og familien hans. På ettermiddag Lille Nyttårsaften ble moren uventet svært dårlig. Tidlig neste morgen ble Jo vekket av en telefon fra faren. Moren var død.

Ingen hendelse i Joanne Rowlings liv har gjort et voldsommere inntrykk på henne enn morens død. Ingen hendelse omtaler hun selv med mer intense ord. Og ingenting har influert sterkere på den retningen arbeidet med Harry Potter-bøkene fra nå av begynte å ta. Da den syvende og siste Potter-boken ble utgitt 17 år senere, kunne alle våkne lesere lett se i hvor stor grad bokserien faktisk fremstår som et litterært minneskrift om forfatterinnens mor.

Du ser det kanskje aller tydeligst i kapittel 12 i HP1, «Speilet Mørd» («The Mirror of Erised»). Men det gjennomsyrer også hele resten av bokserien.

Også på andre måter skiftet livet nå kurs. Forholdet til kjæresten gikk i oppløsning. Oppholdet og jobben i Manchester mistet mening. Det var ellers etter en krangel med kjæresten at hun satt for seg selv i Manchester og fant opp spillet Rumpeldunk («Quidditch»).

 

Tre år i Portugal

Vi kommer nå til noen vonde år i Joanne Rowlings liv. Etter oppbruddet fra Manchester fikk hun seg lærerjobb i engelsk ved Den internasjonale skolen i byen Porto i Portugal. Der giftet hun seg med en portugisisk frilansarbeidende TV-journalist, Jorge Arantes. De fikk en datter. Alt i alt ble hun i Portugal fra 1991 til 1993.

Joanne Rowling har selv nøyd seg med bare korte og få setninger om det som skjedde. Giftermålet var «en feiltagelse» og «en katastrofe», sier hun. Men «det kom noe velsignet godt ut av det». For hun fikk datteren Jessica.

Når Jo selv lukker munnen så pass ettertrykkelig, beror det åpenbart på flere ting. Det er helt sikkert smertefullt å tenke tilbake på. Og det er generelt ikke noen god skikk å si negative ting offentlig om en tidligere ektefelle. Dessuten er den tidligere ektefellen (som hun selv sa i et intervju med spanske medier) «uansett hva som den gang hendte» fremdeles faren til Jessica. Ingen av rollefigurene i Potter-bøkene er utformet i den portugisiske ex-mannens bilde. Det ville ha vært et overgrep mot han som er Jessicas far, sier Jo.

Såkalte «sjekkheftejournalister» fra visse britiske tabloider har på den andre siden grafset nokså uhemmet i intervjuer med både Jorge Arantes og moren hans etter at Joanne Rowling ble verdensberømt.

Etter flukten fra Portugal til Edinburg i desember 1993 måtte Jo be skotsk rettsvesen om beskyttelse. I kanskje den strengeste kjennelsen i sitt slag i Edinburg Tingrett forbød domstolen den tidligere ektemannen å nærme seg eller snakke til mor og datter. Ingen skotsk dommer visste på det tidpunktet at den sorgtyngede alenemoren siden skulle bli verdensberømt.

 

Deprimert sosialklient

Men Jo hadde greid å redde skoeskene med Potter-manuskripter ut av Portugal. I en liten leilighet i Edinburg prøvde hun å ta opp igjen skrivearbeidet. Men nå hadde de vonde årene knyttet seg sammen til en stram, vond knute. Joanne Rowling sank ned i dyp depresjon.

At forfatterinnen vet hvordan depresjon kjennes, kan alle lese seg til i avsnittene om Harry Potters møte med desperantene (eng: «dementors»). De er litterære rollefigurer som hun selv har tolket offentlig. De symboliserer depresjon.

Sin egen depresjon har hun beskrevet slik: ««Det slo meg voldsomt: For et forferdelig rot jeg har laget av livet mitt! På den tiden var jeg utvilsomt klinisk deprimert. Jeg følte meg nummen, kald og fullstendig ute av stand til glede. Det fantes ikke en farge igjen i livet mitt.»

En ting til gjorde denne første tiden i Edinburg til selve dypbunnen i nedturen hennes. Hun hadde ikke noe å leve av. Alenemor Joanne Rowling måtte bli sosialklient. Enda hun var akademiker med landets høyeste utdannelse.

I det skotske sosialsystemet var det postkontorene som utbetalte sosialhjelpen. Nedtynget i både depresjon og pengesorger måtte Joanne Rowling hver fredag stå i sosialhjelpskø på postkontoret og kvittere i sosialhjelpsprotokollen mens alle de andre kundene så på. Sosialhjelpsatsen for mor og datter var på knapt 800 kroner uken. Det hjalp ikke særlig på humøret at statsminister John Major på den tiden gav alenemødrene skylden for at britiske barn angivelig manglet oppdragelse.

Men Joanne Rowling greide å kjempe seg til å fortsette å skrive. I praksis skrev hun seg sikkert ut igjen av depresjonen, i tillegg til at hun fikk hjelp fra det som heter «kognitiv adferdsterapi». Det betyr at hun lærte å fokusere på det som er positivt. I Potterbøkene er patronusformelen (på latin: «expecto patronum», på norsk: «forvento vergum») den litterære parallellen til kognitiv adferdsterapi (se HP3, kap 12 «Skytsvergen»/«The Patronus»).

Og det er nå vi kommer til den mest legendariske delen av livshistorien hennes. For hun trillet ofte Jessicas barnevogn til Roger Moore’s restaurant, Nicolson’s. Han var svogeren hennes. Han hadde giftet seg med lillesøster Di sommeren i forveien. Di selv var ferdig utdannet advokat.

I restaurant Nicolson’s kjøpte Joanne Rowling en kopp kaffi som hun nippet til mens hun skrev så blekket sprutet. Helt til Jessica våknet og krevde bleieskift og mat. Etterpå fortsatte hun å skrive over nok en kopp kaffi mens babyen sov.

Men livet kunne ikke fortsette slik. Senhøstes 1994 fikk hun seg en liten deltidsjobb, mens hun undersøkte mulighetene for å bli lærer i det skotske skolesystemet. Da måtte hun først ta et skotsk motstykke til praktisk pedagogisk seminar. Og der fikk hun studieplass fra høstsemesteret 1995. Hun fikk til og med studiestipend og kunne endelig si farvel til de ukentlige sosialhjelpskøene. Det begynte å lysne i enden av tunnelen.

 

Harry Potter slår igjennom

Nå begynte også andre ting å skje. Manuskriptet til «Harry Potter og De Vises Sten» var blitt ferdig. På andre forsøk fikk hun seg litterær agent, Christopher Little. Han strevde i månedsvis høsten 1996 mens det ene britiske kjendisforlaget etter det andre sa nei til å gi boken ut. Joanne Rowling var ikke overrasket. Hun hadde allerede som niåring lært å tenke at det var stor forskjell på å skrive en bok og å få den utgitt.

Til slutt sa forlaget Bloomsbury ja. De tilbød et forhåndshonorar på 18.000 kroner. For Jo var det en stor sum. Forlagssjefen i Bloomsbury sa til henne ved kontraktunderskrivingen i London at ingen i England ville bli rik av å gi ut barnebøker. Det hadde hun uten videre godtatt. Hun skrev ikke for å få honorar, men fordi hun elsket å skrive og lengtet etter å se bøkene sine utgitt.

På fritid skrev hun nå av alle krefter videre på Potter-bok nummer to: «Harry Potter og Mysteriekammeret». Hun så for seg en fremtid med skolen som arbeidsplass og bokskriving på fritid. Etter det pedagogiske studieåret fikk hun seg vikariat ved en skole i nabolaget.

Så kom det melding om at Det Skotske Kunstnerrådet hadde tildelt henne et forfatterstipend på nesten 100.000 kroner. Det var et makeløst tillitsvotum til hennes ennå ikke utgitt bokmanuskript og til manus nummer to som hun nå arbeidet på.

Så i juni 1997 fikk hun det første eksemplaret av sin egen bok i hånden. Det var en berusende opplevelse.

Og nå kom det flere høydepunkter i rask rekkefølge. Agenten hennes ringte sent på kveld fra selveste New York. Han var voldsomt opphisset og fortalte at det pågikk en auksjon. Boken hennes var i ferd med å bli sensasjon i USA. Da var det gått bare tre dager siden boken forholdsvis ubemerket var kommet på plass i britiske bokhandler-hyller. Agenten lovet å ringe igjen et par timer senere.

Joanne Rowling skjønte ikke straks at det faktisk var hennes eget manuskript som ble solgt på auksjon, og at det var store amerikanske forlagshus som gav bud. Men da agenten ringte på nytt, kunne han fortelle at forlagene i USA hadde kjempet så hardt om utgivelsesretten at hun over natten var blitt netto over en halv million kroner rikere. Joanne Rowling var aldeles himmelfallen.

Og nå kom journalistelefonene. De ble det snart mange av. Historien om alenemoren og sosialklienten som over natten var blitt millionær på en barnebok, var såvidt medievennlig at journalistene begynte å stå i kø for å få intervjue henne.

 

Harry Potter møter kristen kritikk

Det var det amerikanske forlaget Scolastics som kjøpte utgiverrettighetene i USA. Men før utgivelsen kom forlaget dessverre til at den britiske boktittelen, «Harry Potter og Filosofens Sten», ikke ville selge i USA. Derfor forandret de tittelen i den amerikanske utgaven. Boken ble hetende «Harry Potter og Trollmannens Sten».

Den forandring var neppe helt i Joanne Rowlings ånd. Det er forskjell på en filosof og en trollmann. Boktittelen handlet dessuten om Nicolas Flamel (1330-1419). Han var ikke trollmann, men bokhandler og alkymistisk filosof. Gravstenen hans fins den dag i dag i Paris.

På engelsk har man to forskjellige ord for trollmann. «Wizard» ligger vårt ord «gammel vismann» noe nærmere, mens «sorcerer» har klang av å handle om en «hedensk trollmann som praktiserer magi ved hjelp av onde ånder» (Oxford Student’s Dictionary). I Potter-bøkene er det det førstnevnte ordet som er i bruk. Og magien er ikke basert på onde ånder.

Likevel var det altså ordet «sorcerer» forlaget Scolastics tok i bruk i den amerikanske boktittelen. Joanne Rowling fant seg i forandringen, sannsynligvis fordi hun ennå ikke hadde erfaring i å ha med store og mektige bokforlag å gjøre. Dermed kom den amerikanske utgaven i større grad enn den britiske til å lede tankene mot den nyreligiøse New Age-bevegelsens forkjærlighet for det okkulte, det «alternative».

Etter utgivelsen i USA varte det ikke lenge før Harry Potter ble angrepet av ultrakonservative kristne i bibelbeltet i USA. De var overbeviste om at boken forkynte hedensk okkult nyreligiøsitet av New Age-typen.

Men disse kristne angrepene fikk en uventet virkning. De stimulerte salget av den første Potter-boken noe aldeles voldsomt. Det var som om offentligheten trakk en likefrem antitetisk slutning: Når de strengeste kristne er så kritiske, må Potter-bøkene rett og slett være bra!

 

Jo og Neil gifter seg

Fortsettelsen av Joanne Rowlings livshistorie er nærmest herostratisk velkjent. Hun underviste i fransk i videregående skole i Edinburg. Men da bokinntektene var blitt så solide at hun kunne bli skrivende forfatterinne på heltid, sluttet hun.

I 1998 gav hun ut Potter-bok nummer to. Anmeldelser, lovord og alle slags utmerkelser og priser strømmet på. Bok tre kom ut i 1999 og bok fire i 2000. Suksessen vokste til formidable dimensjoner.

Andre Juledag 2001 giftet hun seg med den skotske sykehuslegen Dr. Neil Scott Murray (f 1971). En kommentator pekte smilende på at ektemannen rett og slett lignet på Harry Potter. Murray er spesialist i almenpraksis og i anestesi. Jo sier at han har notorisk dårlig hukommelse når det gjelder ting hun forteller ham om skrivearbeidet. Han sier på sin side at når hun begynner å stresse med noe, blir hun bare mer og mer ensporet fokusert på seg selv. Da er det ingen andre som kan hjelpe henne før hun slapper av igjen.

Jo og Neil skal ha møtt hverandre hos en felles bekjent i 2000. Før de giftet seg, var de ofte plaget av paparazzifotografer og tabloidpresse.

Neil Murray vokste opp i en troende kristen familie. Den tilhørte en svært streng skotsk retning med mange strenge tilleggsbud. «Omtrent alt var forbudt», står det i et nederlandsk avisintervju om barndomshjemmet hans. Ved bryllupet ble Murray og Rowling viet av sokneprest J. S. Richardson fra St. Columbia kirke i Edinburg. Og der er ekteparet nå medlemmer og kirkegjengere.

Ekteparet har fått to barn, David og Mackenzie, i tillegg til at Jo hadde Jessica fra før.

 

Joanne Rowlings tro

Det var studieårenes kritiske spørsmål som fikk Jo’s kristentro til å blekne bort. Senere tippet vektskålene tilbake igjen. Offentlig har hun sagt at det skjedde i forlengelsen av sorgen over morens død.

Men uttrykksmåten hennes er her tydelig åpen. Det skjedde unektelig en hel del «i forlengelsen av sorgen over morens død». Hun flyttet til Manchester. Og angret på det. Hun flyttet til Portugal. Og angret på det. Hun kom til Edinburg. Og ble rammet av både dyp depresjon og håpløs fattigdom.

Det er flere grunner til at jeg tror vi kan datere tilbakevendingen hennes til kristentro til senest 1994-95. Det var da hun skrev seg ut av den tunge derpresjonen. Og troen på Gud må være kommet tilbake på plass da hun utformet visse viktige (livssyns)avsnitt i HP1. Tenk for eksempel på det stedet der rektor Humlesnurr sier at «for et velordnet sinn er døden bare ens neste store opplevelse» (HP1 kap 17).

For Joanne Rowling er kristen oppstandelsestro åpenbart den avgjørende inngangsporten tilbake til kristen tro.

I Patronus-kapittelet (HP3, kap 12) finner vi en grunn til: Harrys skytsverge er en kronhjort. I klassisk kristen-alkymistiske filosofi er kronhjorten et Kristus-symbol.

I den «religionsfilosofiske» dialogen mellom Hermine Grang (eng: Hermione Granger) og Xenofilus Lunekjær (eng: Xenophilus Lovegood) bruker forfatterinnen skepsis som våpen mot livssyns-skeptisisme (HP7, kap 21). Det kan kanskje tyde på at forfatterinnens tilbakevending til kjempende kristentro har religionsfilosofisk ankerfeste.

 

Tilbakeholdenhet

Men for hvert nytt rekordopplag flammet de kristenkonservative protestene mot Harry Potter opp. I Sør-Carolina ble det kjent at konservative kristne hadde prøvd å vinne flertall for å stenge skolebibliotekene for Harry Potter. Under boklanseringsturnéen i USA sommeren 2000 begynte journalistene å stille forfatterinnen trosspørsmål.

Det satte henne i et særegent dilemma, som hun forklarte nærmere i et intervju med Evan Solomon i Canadian Broadcasting. Han spurte henne litt diskret om det lå noe livssyn bak Potter-bøkene. Hun overrasket han med et svært direkte svar: «Jeg tror på Gud. Men det er visst ikke noe som gjør konservative kristne i Sør-Carolina så opphisset som det at jeg tror på Gud.» ES: «De tror på Gud?!» JKR: «Ja.» ES: «Tror De også på magi?» JKR: «Nei, magi i den forstand som man kan lese om i bøkene mine, tror jeg ikke på.»

Så forklarte hun problemet sitt. Hun kunne ha lyst til å si mye om både tro, livssyn og magi. Men hvis hun gjorde det, ville hun samtidig røpe viktige hemmeligheter fra de kommende bøkene. Derfor burde man heller spørre på nytt når HP7 var kommet ut. HP7 ville ellers i seg selv klargjøre livssynet hennes, varslet hun

 

Tilbake i Lukaskirken

Etter HP6 begynte likevel enkelte toneangivende ateister (f. eks. Lev Grossman i Time Magazine) å feire at Potter-bøkene fortsatt var betryggende ateistiske. Så sent som noen uker før utgivelsen av HP7 insisterte Grossman nok en gang på fullt fravær av gudstro i Potter-bøkene. Men da boken kom ut, ble han taus.

Og i oktober 2007 tok Jo selv bladet fra munnen. Under åpnings-pressekonferansen på Åpen Bok-turnéen i USA (den fant sted i selveste Hollywood) fortalte hun mediene om de to oppstandelsesteologiske skriftordene i HP7 og om de to oppstandelsesteologiske litteratursitatene på tittelbladet.

Dette er «bevisst plasserte fyrlys», sa hun. De peker ut kursretningen i det oppstandelsesteologisk forankrede synet på døden som Harry kommer frem til på veien fra Sirius’ død i HP4 til sitt eget møte med døden i HP7. Og hennes egen tro ligner på Harrys på den måten at den er en kjempende og tilkjempet tro.

Det var bare én journalist som faktisk refererte denne delen av pressekonferansen, Shawn Adler fra MTV News. Det er en nettavis for tenåringer og popkultur. Medier flest slo derimot opp en uttalelse fra Carnegie Hall i New York tre dager senere om at forfatterinnen alltid har sett for seg rektor Albus Humlesnurr (115) som homofil.

Så kom James Runcie’s forbløffende Rowling-portrett på TV-kanalen ITV ved årsskiftet 2007-2008: «J. K. Rowling – Et år av livet hennes». Det er et makeløst portrett, laget av en TV-journalist som selv er forfatterkollega og forøvrig også sønn av en tidligere erkebiskop av Canterbury. Blant annet tok Runcie henne med tilbake til Lukaskirken i Tutshill og satte henne i en stol ved døpefonten der hun som 11-åring ble døpt. Og der spurte han henne rett ut: «Tror De på Gud?»

På TV ser man Jo få et konsentrert ansiktsuttrykk. Hun blinker flere ganger med øynene, som om hun må bruke et sekund på å skifte ut usikkerhet med besluttsomhet. Så svarer hun med en stemme som vokser i fasthet:

«J-j-ja». (Pause) «Jeg strever med det. Jeg kan ikke late som om jeg ikke er sterkt plaget av tvil. Om mange ting, deriblant dette. Men svaret er: Ja.»

Gå til innlegget

Qatar isoleres: Hva betyr det?

Publisert 6 måneder siden - 443 visninger

Følelsen av opptrapping mot en stor regional-konflikt mellom sjia og sunni er sterkt voksende.

Den viktigste nyheten i dag tidlig, mandag 5. juni, er at Egypt, Saudiarabia og minst tre olje-emirater bryter nærmest totalt med Qatar og sjeik Thanni. Inngår så dette bruddet i den pågående eskaleringen av konflikten mellom sjia og sunni? For min del tror jeg kanskje det.

Sjia-sunni-konflikten holder for tiden på å snu bildet av Stormidtøsten på hodet.

Selve nyheten i dag tidlig handler om et bortimot totalt brudd. De ledende sunni-regimene bryter alle diplomatiske forbindelser med Qatar og stenger ned alle land-, sjø- og luft-forbindelser. Qatars displomater utvises. Og de gjenværende sunni-diplomatene i Doha kalles hjem. Personer med statsborgerskap i Qatar med bopel i de ledende sunni-landene blir anmodet om å reise hjem innen 14 dager. Mange av dem må tydeligvis ta landeveien fatt, siden flyforbindelsene stenges.

Det er med andre ord et temmelig oppsiktsvekkende brudd som nå skjer.

Begrunnelsen for bruddet blir også i noen grad oppgitt i nyhetsmeldingene i dag tidlig. Hovedsaken synes å være at sunni-regimene anklager Qatar for langvarig lefling med terrorister – og med Iran.

Den siste ukens motstridende nyhetsmeldinger om Hamas-hovedkvartere i Doha har sannsynligvis med saken å gjøre. I forrige uke het det at Qatar hadde utvist Hamas-lederskapet fra Qatar. Straks etterpå ble nyheten dementert. Eller i det minste modifisert. Kanskje var det bare noen av Hamas-lederne i Doha som ble utvist fra Qatar?

Qatars enorme pengestøtte til Hamas har utvilsomt også med saken å gjøre. Mens sunni-regimer flest brøt med Hamas på grunn av tilknytningen til Muslimsk Brorskap og den periodevise tilknytningen til Iran, har Qatar fortsatt å støtte Hamas.

Faren til sjeik Thanni besøkte til og med Hamas i Gaza før sykdom tvang ham til å abdisere.

Under toppmøtet med Donald Trump i Riyad den 22. mai anmodet Trump sunni-regimene om å «drive ut» de ekstremistiske terroristene. Sunni-regimenes brudd med Qatar kan tolkes som oppfyllelse av Trumps anmodning. Trump nevnte konkret Hamas som eksempel på voldelige ekstremister sunni-regimene burde drive ut.

Kanskje inngår Selvstyremyndighetens beslutning i helgen om å slutte å betale terrorist-lønn til rundt 250 Hamas-medlemmer i det samme nyhetsbildet. Abbas ønsker sikkert ikke å leve i varig konflikt med de ledende sunni-regimene.

I litt lengere perspektiv hører det antagelig med til bildet at Qatar under Tredje Gasakrig sommeren 2014 samarbeidet tett med president Obama om å hindre at Hamas skulle tape krigen fullstendig. Mens Egypts president al Sisi hjalp Israel med å manøvrere seg rundt innblandingen i Gasakrigen fra Obama og Thanni.

Det bør sikkert også nevnes at sjeik Thanni eier og driver TV-kanalen Al Jazeera, som i flere år har brutt med trenden til de andre sunni-regimenes TV-kanaler ved å gi terrorister medie-hjelp og ved å nedtone alvoret i konflikten mellom sunni-regimene og den sterkt voksende sjia-alliansen (les: Iran-Irak-Syria-Libanon og Jemen, samt i utkanten av horisonten: Nord-Korea).

 

Omtrent her kan det være fornuftig å snu blikket fra fersk fortid til mulig fremtid.

For spørsmålet er altså om ikke isoleringen av Qatar inngår som et viktig strategisk sjakktrekk i den pågående konflikt-eskaleringen mellom sjia og sunni.

Iran har nå i flere år kunnet skryte av å ha sikret seg kontrollen over fire arabiske hovedsteder i tillegg til sin egen hovedstad Teheran: nemlig Beirut, Damaskus, Bagdad og Sanaa (i Jemen).

Bortsett fra en periode på 1200-tallet har sunniene alltid hatt følelsen av å ha militært overtak over sjia-ene. Men nå føler de seg desperat underlegne. Så underlegne at de til og med ber om godt vær vis-a-vis Israel.

Under toppmøtet i Riyad den 22. mai ble det snakket om å sikre sunniene i Samarbeidsrådet for Gulfen (= lokalt motstykke til NATO) en samlet hær på 500.000 mann til den mulige kommende konflikten med Iran og de Iran-allierte. Donald Trump lovet dem amerikansk støtte i form av svimlende våpenkontrakter, men sa også at de i hovedsak måtte føre selve kampen selv.

Isoleringen av Qatar kan være et betydningsfullt tegn på disse opptrappings-forberedelsene på sunni-siden etter at sjiane i adskillige år har hatt nesten bare fremgang på deres bekostning.

Trump lovet også å hjelpe til med å stenge grensen mellom Irak og Syria for iranske forsyninger til Syria og Hisbolla. Norske, britiske og amerikanske spesialsoldater inntok i den forbindelse tregrense-punktet al Tanf (ved tregrense_punktet mellom Jordan, Irak iog Syria). Det skjedde for ca tre uker siden.

Men Iran har nå svart med å beordre hele al Badr-militsen vestover for å innta de nordlige grense-overgangene og holde dem åpne for fortsatte iranske våpentransporter til Syria og Hisbiolla. Badr-militsen skal etter sigende består av mer enn 30.000 mann.

Følelsen av opptrapping mot en stor regional-konflikt øst i Midtøsten er altså nå sterkt voksende.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 470 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
mindre enn 1 minutt siden / 4549 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
4 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
23 minutter siden / 4549 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
31 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4549 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4549 visninger
Les flere