Odd Sverre Hove

Alder: 72
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I tiden 2016-2018 vikarierte jeg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. Nå er jeg pensjonist og predikant. Helt siden tidlig på 1980-tallet har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Bibelens bud om homoseksuelle samleier

Publisert rundt 1 måned siden

Bibelens bud om homoseksuelle samleier står å lese i 3Mos 18:22: «Med en mannlig skal du ikke ha samleie slik som med en kvinne. Det er en styggedom.»

Ett av poengene i dette bibelverset er at budet ikke bruker artsbetegnelsen «mann», men betegnelsen for maskulin kjønns-identitet: «mannlig». På det hebraiske grunnspråket heter ordet «zacar».

Et annet poeng er at også subjektet, pronomenet «du» i den hebraiske verbalformen, er bøyd i hankjønn. Gud taler altså til mannlige mennesker idet han sier «Med et mannlig menneske skal du ikke ha samleie slik som med en kvinne».

Et tredje poeng handler om selve bud-formen, kombinasjonen av hebraisk nektingspartikkel pluss et verb i imperfektum. Det regnes som det hebraiske språkets heftigste, skarpeste og mest absolutte bydeform.

Sammenligningsleddet «slik som med en kvinne» er i bibeloversettelsene forsiktig tilpasset norsk språkfølelse, men gjengir grunnspråkets mening riktig. (På hebraisk handler det om en forklarende verbal-forsterkning: «.. å sam-ligge et kvinne-samleie ..».)

Budets etiske avslutnings-karakteristikk, «det er en styggedom», gjengir det hebraisk ordet «tåevah». Det betegner det som er «etisk avskyelig».

Med andre ord er det ingenting uklart ved originalutgaven til dette bibelske budet. Bibelen forbyr mannlige mennesker å ha samleie med mannlige mennesker. Og: Bibelen forbyr kvinnelige mennesker å ha samleie med kvinnelige mennesker. I Guds øyne er begge deler etisk avskyelig.


Den vanligste måten å komme utenom dette bibelske budet på, er å argumentere med Moselovens dødsstraff-bestemmelse i parallell-teksten i 3Mos 20:13: «.. da har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø, og blodet deres skal være over dem». Hvis man regner selve budet i kap 18 som autoritativt, hvorfor regner man da ikke dødsstraff-bestemmelsen i kap 20 som like autoritativ, lyder det klassiske problematiserings-argumentet.

Det like klassiske svaret kan man blant annet lese seg til i en bok Martin Luther skrev: «Hvordan kristne bør forholde seg til Moses» (oversatt til norsk av Inge Lønning i boken «Levende Luther» s 109ff). Der påviser Luther hvordan Moseloven selv lærer oss å sondre mellom Moselovens etiske bud og Moselovens samfunns-lovgivning for jøder. Det sistnevnte er ikke forpliktende for oss ikkje-jøder.

Konkret: det er forskjell på forpliktelsesnivået til et etisk forbud mot homoseksuelle samleier og en straffelovs-forskrift om dødsstraff. Det sistnevnte forplikter ikke oss hedningekristne.


På den andre siden er det en fast regel i kristen teologi å studere alle bibelske emner i hel-bibelsk perspektiv.

Innenfor dette budets gammeltestamentlige horisont går det en rød tråd fra selve budet i 3Mos 18:22 tilbake til Guds skapelse av de to kjønnene i 1Mos 1:26-28. Der står det for det første at Gud skapte menneskene «i sitt bilde, i sin lignelse». For det andre står det at Gud skapte dem «mannlig og kvinnelig» (hebr: «zacar u-n’keva»). Også her er det altså et poeng at Bibelen ikke bruker arts-betegnelsene mann og kvinne. Men den bruker kjønnsidentitets-karakteristikkene. Både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket er skapt i Guds bilde, i Guds lignelse.

Kristen teologi drøfter grundig hva som ligger i de to uttrykkene «Guds bilde, Guds lignelse». Et klassisk grep består i å studere gudsbildet i de 25 versene som innleder skapelsesberetningen foran selve skapelsen av de to første menneskene. Der møter vi bildet av Gud idet han skaper, planlegger, rådslår, kommuniserer med språk og etablerer relasjoner. Gudsbildet inkluderer altså bildet av Gud som person-relasjonenes Gud.

Gud har på sin egen side inderlig kjærlige person-relasjoner mellom de tre personene i Guds tre-enhet: Faderen, Sønnen og Ånden. Og Gud skaper så både det mannlige mennesket og det kvinnelige mennesket med sikte på samme type person-relasjon med oss, og oss imellom.

I lys av dette kan det være grunn til å tenke at forbudet mot homoseksuelle samleier handler om å hindre ødeleggende skade på tokjønns-identiteten til Guds fremste skaperverk, mennesket. Gud har med andre ord gitt oss dette budet til vårt eget beste.


Vender vi så blikket mot budets nytestamentlige status og horisont, faller flere ting i øynene.

For det første er det et poeng at Jesus selv henviser til skapelsesberetningens basale og autoritative tokjønns-perspektiv når han kommenterer samliv (se Matt 19:4f).

For det andre er det viktig at apostelen Paulus på to steder reproduserer ordlyden i 3Mos 18:22 på en måte som dokumenterer at budet fortsatt er forpliktende, ikke bare for jøder, men også for oss som ikke er jøder. De to stedene er 1Kor 6:9 og 1Tim 1:10. Apostelen har her på det greske grunnspråket skapet et gresk ny-ord. Det fins ikke i greske tekster som er eldre enn Paulus. Men den fins på over 50 steder i tekster som er yngre.

Ny-ordet er «arseno-koítai». Det er satt sammen av det greske ordet for «samleie», «koítee», pluss det greske ordet for mannlig kjønns-identitet, «ársen».

Før Paulus hadde hebraisk-talende rabbinere sammenfattet 3Mos 18:22 med sammensetnings-begrepet «misjkav zacar» («mannlig-samleie» = homoseksuelt samleie). Med sats i dette skaper så Paulus på de to stedene det tilsvarende gresk sammensetnings-begrepet: «arseno-koítai» («mannlig-samliggere» = «menn som ligger med menn».)

I en tredje tekst – i begynnelsen av selve Romerbrevet, Rom 1:18ff – går apostelen utførlig til verks og slår fast at både homoseksuelle og lesbiske samleier er i strid med naturen og Guds bud – fordi de innebærer at mennesket da vender seg bort fra den opprinnelige heteroseksuelle samlivs-typen som Gud skapte menneskene til å ha.

Helhetsinntrykket på dette stedet er det samme som i budets original-utgave: Gud opprettholder dette budet fordi vi ved å bryte det ruinerer selve det formålet vi er skapt for: Å ha sunne og kjærlighetsfylte person-relasjoner med Den treenige Gud og med hverandre.

(Trykt i Dagens papiravis 05.11.2019)

Gå til innlegget

Kronprins Haakon har (på det offisielle Norges vegne) avlagt et sympatibesøk i en terror-rammet moské i Bærum. Det er bra. Da kronprinsen rakte frem hånden for å håndhilse på en ung muslimsk kvinne på hjemlig norsk vis, holdt hun i stedet hånden mot hjertet med en helt annerledes hilsemåte. Det er i utgangspunktet en liten og ubetydelig sak. 

For det fins ikke noe Guds bud som påbyr bestemte hilsemåter fremfor andre. Og det norske kongehuset er dessuten berømt for sin store toleranse og raushet overfor oss som blir klossete, sjenerte og ufrivillig uhøflige når vi møter «fint folk», så som de kongelige. 

Dette her har kongehuset vårt omtrent 114 års erfaring i å takle. Heldigvis. Det beste vi andre kan gjøre, er å overlate alt sammen til de kongelige selv.

Sjefredaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, har etterpå tvitret at nektingen av håndhilsing var respektløs og viste mangelfull aktelse. Det er en lovlig meningsytring fra Selbekks side. For det fins heller ikke noe Guds bud som forbyr noen å tillegge de hjemlige norske hilse-konvensjonene så stor vekt som Selbekk her tydeligvis gjør.

Men så rykker redaktør Alf Gjøsund i Vårt Land ut mot Selbekk med full kristen-patos i stemmebruken: «Jeg snakker til deg som kristen, Vebjørn Selbekk. Hva skjer med deg?» 

Det angrepet minner adskillig om læretukt mot Dagens redaktør fra VL-redaktørens side. Derfor er det nødvendig å jekke Gjøsunds angrep på Selbekk ned noen hakk.

Gjøsund forsvarer den muslimske kvinnen (Zeliba Acar, 27) med at hun bare hilste kronprinsen «på en litt annen måte». Det er et utmerket argument i en debatt om håndhilsings-konvensjoner. Men det kan ikke begrunne bruk av kristen-patos og læretukt-lignende språk.

Gjøsund hevder at Selbekks utspill kommer fra «en av lavkirkelighetens fremste talspersoner». Men Selbekk taler i denne saken ikke på vegne av andre enn seg selv (og de som eventuelt måtte være enig med ham). Skal man tale på vegne av «norsk lavkirkelighet», må man ha ryggdekning i et Guds bud. Et slikt bud finnes ikke i denne saken. Derfor er Gjøsunds kristen-patos urimelig.

Gjøsund hevder at Selbekk ved å «mistenkeliggjøre» den muslimske kvinnen «tømmer tennvæske på ulmende glør».  Tennvæske-argumentet er fag-etisk sett et nokså lang-bent argument. Det er så lang-bent at det til og med minner litt om den påstanden at tolleknivens oppfinner bærer det egentlige moralske ansvaret for alle knivstikkings-drap. Så lang-bent etisk argumentasjon kan ikke begrunne Gjøsunds kristen-patos.

Kommende søndag handler kirkeårets prekentekst blant annet om at Jesu disipler «undret seg over» at Jesus snakket offentlig med en samaritansk kvinne, men de sa ingenting (Joh 4:27). Kilden til undringen deres antas å være et rabbinsk bud som (iflg Str-B 2, 438) lød slik: «Man bør ikke tale med en kvinne offentlig på gaten, selv ikke med sin egen hustru, og slett ikke med andre kvinner, av hensyn til folks sladder».

Jesus bøyde seg ikke for dette budet. For dette var jo ikke noe Guds bud, bare en menneskelig konvensjon. 

Angsten for å bryte selve ekteskapsbudet ved å nekte håndhilsing – er også en slik konvensjon. 

Og forestillingen om håndhilsings-plikt vis-a-vis en kongelig – er naturligvis også egentlig bare en konvensjon.

I debatter om konvensjoner – og andre adiafora – bør man ikke mobilisere kristen-patos og læretukt-språk, Alf Gjøsund.

Gå til innlegget

Ved Israels 70-års-jubileum

Publisert over 1 år siden

Re-etableringa av Israel i 1948 er det første reelt effektive mot-tiltaket mot jødehat. For statar har etter folkeretten rett til å bruka militærmakt til å forsvara innbyggjarane sine.

I april og mai i år høgtidar Israel og alle Israels venner 70-års-dagen for skipinga av det moderne Israel. Den feiringa er det mange grunnar til å rekna som viktig, og mange grunnar til å engasjera seg i. Og kanskje den viktigaste grunnen har med glede å gjera. For liksom det er ei kjelde til glede at Norge fekk re-etablera den nasjonale eksistensen sin i 1814 og 1905 - slik er det endå mykje meir av ei kjelde til stor glede at det jødiske folket i 1948 fekk re-etablera den nasjonale eksistensen som i form av ein moderne jødisk stat.

 Truleg er det tilrådeleg å nemna grunnen til at den israelske feiringa er aktuell på to forskjellige datoar. Det har med ulike kalendarar å gjera. Etter den gamle jødiske kalenderen fell «Jom Haatsmaut» (= Israels Uavhengighetsdag) i år på 19. april. Og i Israel vil truleg mange velja den datoen for feiringa.

Men etter vår vestlege kalender vart Israel re-etablert som moderne stat den 14. mai 1948. Mellom Israels fiendar kjem dei nok til å proklamera 14. mai 2018 som «Al Naqba» (= Katastrofedagen). Men mellom Israels mange vener rundt i verda er det tradisjon for å sjå på 14. mai 2018 som Israels jublande glade nasjonaldag.

Viktigare enn dato-spørsmålet er imidlertid spørsmålet om kva tankar vi tenkjer om jubileet og jubilanten.

Innanfor politisk islam er til dømes militær kontroll over Jerusalem by eit viktig symbol. For på 600-tallet seier overleveringa at den aust-kristne patriarken Sofronius måtte kapitulera for den sigerrike hæren til kalifen Omar. Og ved kapitulasjonen kom Sofronius audmjukt gåande ut gjennom byporten og overga bynøkkelen til Omar. Difor er militær kontroll over Jerusalem for politisk islam symbol på kor overlegen islam meiner å vera som religion over både jødedom og kristendom.

For den som tenkjer slik er det sjølvsagt logisk å rekna 14. mai 2018 som «Katastrofedag», «Naqba».

Men for Israel sjølv, og for Israels vener i alle andre land, er det naturleg å tenkja stikk motsett. For gjennom 2.600 år hadde jødefolket vore utan eigen stat. Det ga jødehat og antisemittisme altfor lett spel. Og jødehatets historie seier at det knapt finst eit einaste kalender-år i alle desse 2.600 åra utan utbrot av pogromar og jødeforføljingar.

Men re-etableringa av det moderne Israel i 1948 er deretter det første reelt effektive makt-tiltaket mot jødehatets vonde gift i den kjente delen av verdssoga. Statar har nemleg etter folkeretten rett til å bruka militærmakt til å forsvara innbyggjarane sine mot valdsovergrep. (Den som er i tvil om dét, bør lesa artikkel 51 i FN-pakta.)

Difor er det ei velsigna kjelde til glede for alle som elskar Israel og jødefolket at jødefolket no i 70 år igjen har fått ha sin eigen stat.

Og for kristne, som veit frå Bibelen korleis Gud i himmelen tenkjer om jødefolket, fortener nettopp dette perspektivet ein særeigen vekt. For i 1Mos 12:3b lovar Gud Abraham å forbanna alle dei som forbannar Abraham og etterslekta hans.

Den garantien har Herren aldri trekt tilbake. Difor er Herrens forbannings-garanti mot dei som hatar Israel og jødefolket, framleis ein gyldig garanti den dag i dag.

 

(Tidlegare publisert som leiarartikkel i bladet Venehelsing, som er organ for Nordhordland Indremisjon)

Gå til innlegget

Abrahamsløftet, verdensmisjonen og Israel

Publisert over 1 år siden

Misjonsledere burde vokte ordbruken sin når de uttaler seg om Abrahamsløftets fortsatte gyldighet i vår tid, så de ikke slår seg selv og misjonsengasjementet sitt på munnen

Første Mosebok deles tradisjonelt i Urhistorien og Fedrehistorien. I de tre aller første versene i Fedrehistorien finner vi Abrahamsløftet (1Mos 12:1-3). I kristen misjonsteologi er det vanlig å påpeke at Abrahamsløftet slutter (1Mos 12:3c) med Bibelens aller første utsagn fra Gud om hedningemisjon. Men hvis man sier at de umiddelbart foregående leddene i Abrahamsløftet (1Mos 12:3a+b) umulig kan ha noe med den moderne staten Israel å gjøre – da sier man samtidig at det avsluttende hedningemisjonsløftet umulig kan ha noe med moderne hedningemisjon å gjøre.

 Jeg skriver dette fordi jeg nettopp har lest et synspunkt fra en misjonsleder som angivelig skal ha fremholdt omtrent følgende: Hvis velsignelses- og forbannelsesutsagnet i 1Mos 12:3a+b hadde handlet om staten Israel, da ville det ha vært umulig å etterleve denne teksten før 1948.

Spørsmålet mitt er om misjonsledere som tenker slik, kan fortsette å regne versets tredje ledd (1Mos 12:3c) som en verdensmisjons-forutsigelse. For det burde jo være en viss indre sammenheng i måten man leser Abrahamsløftet som helhet på.

Abrahamsløftet (1Mos 12:1-3) lyder i sin helhet slik:

«1a Og Herren sa til Abram: Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt
1b til det landet som jeg vil vise deg!
2a Jeg vil gjøre deg til et stort folk.
2b Jeg vil velsigne deg
2c og gjøre navnet ditt stort,
2d og du skal bli en velsignelse.
3a Jeg vil velsigne dem som velsigner deg,
3b og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.
3c Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.

Her er det altså det aller siste leddet, v 3c, som i klassisk tolkningstradisjon regnes som Bibelens aller første hedningemisjons-forutsigelse. Ergo må v 3c være et skriftord som er under fortsatt oppfyllelsen den dag i dag, tre-fire tusen år etter Abraham.  Slik har all misjonsforkynnelse jeg har hørt gjennom 70 leveår utlagt dette del-verset.

I ordlyden bruker Herren et preposisjonsledd med et personlig pronomen i andre person, idet han tiltaler Abraham: «i deg» .... skal alle jorden slekter velsignes. Tolkningstradisjonen forstår dette «deg» som et kollektiv som inkluderer ikke bare Abraham, men også hele etterslekten hans.

Begrunnelsen for denne kollektive tolkningen står i vers 2a: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk». Det må bety at andrepersons-pronomenet i hele Abrahamsløftet må være kollektivt å forstå om både personen Abraham og hele etterslekten hans. Alt Gud i Abrahamsløftet lover personen Abraham, det lover han også til Abrahams etterslekt.

Tolkningstradisjonen forstår videre v 1b som et landløfte «.. til det landet som jeg vil vise deg». Begrunnelsen for dette finner vi i de paralelle landløfte-tekstene i 1Mos 15:18f, 26;3f og 28:13ff. Her presiseres og utdypes landløftet med bl.a. geografiske detaljer, samtidig som det er helt tydelig at utgangspunktet er og blir det opprinnelige Abrahamsløftet i v 1b.

At Guds tiltale til Abraham i du-form utgjør et kollektiv – blir også tydeliggjort i disse senere landløfte-presiseringene. For alle de tre patriarkene får jo i disse tekstene beskjed om at de i egen levetid ikke ville få se Gud oppfylle landløftet i konkret nasjonal-form.

Guds begrunnelse er at de hedningefolkeslagene som på patriarkenes tid ennå bodde i landet, de hadde ennå ikke fylt opp syndemålet sitt (se 1Mos 15:16 der «sjalem avån» må bety «syndemål» eller «fullt mål av syndeskyld»). Men: Ved hjemkomsten fra Egypt ville Abrahams etterslekt derimot få oppfylt landløftet i form av nasjonal eksistens på det oppgitte territoriet.

Dermed kommer jeg for det tredje til det omstridte velsignelses- og forbannelsesløftet i v 3a og 3b. Herren sier: «(3a) Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, (3b) og den som forbanner deg, vil jeg forbanne.»

Disse to leddene er tydelig antitetiske. Velsignelse og forbannelse er to motsetninger som her motsvarer hverandre. I hele Abrahams-løftet er der et tilsiktet ordspill mellom konsonantene i Abrams opprinnelige navn og rot-konsonantene i det hebraiske verbet «å velsigne». Velsignelses-tilsagnet gjentas hele fire ganger i de tre versene. Og Guds forbannelses-garanti i v 3b fremtrer som en tydelig følgevirkning av Guds forangående velsignelse.

I sak sier da Gud profetisk i v 3b at Abraham og etterslekten hans ned gjennom historien ville kommer til å møte mang en forbannelse. I moderne terminologi kaller vi dette: «anti-semittisme». Derfor sier v 3a+b at Gud vil svare på jødehat og anti-semittisme med to ting: Guds egen mot-forbannelse – pluss Guds egen velsignelse over Abrahams etterslekt og alle som velsigner dem.

I sak sier da samtidig v 3a at Abraham og etterslekten hans også ville komme til å møte mennesker som velsigner jøder. Det svarer til det som vi i noe nyere språkbruk kjenner under betegnelsen «filo-semittisme». Og til alle filo-semitter sier da Gud i v 3a at Gud selv vil besvare filo-semittisme med retur-velsignelse over filo-semittene.

Men så skjer det altså at man fra misjonsleder-hold nå plutselig får høre et problematiserings-argument på dette punktet: Guds velsignelses- og forbannelses-løfte i v 3a+b kan ikke gjelde det moderne Israel. For i så fall ville det jo angivelig vært umulig å oppfylle 1Mos 12:3a+b før året 1948. Da ble som kjent staten Israel gjen-opprettet.

Det snilleste jeg har å si om dette problematiserings-argumentet er at det virker forbløffende kort-tenkt.

For naturligvis har både filo-semittisme og anti-semittisme eksistert i rikt mål lenge før gjenopprettelsen av det moderne Israel i 1948. Derfor har det aldri eksistert noen periode i tiden frem til 1948 da denne delen av Abrahamsløftet manglet rom for oppfyllelse.

Hvis meningen så er å gå et skritt lenger og si at velsignelses- og forbannelsesløftet i v 3a+b simpelthen ikke kan omfatte den moderne staten Israel, da inntrer altså samtidig den påpekte misjons-ruinerende konsekvensen av det man sier.

For i så fall kan man jo heller ikke tilkjenne hedningemisjons-forutsigelsen i v 3c vedvarende aktuell gyldighet i de 70 årene som er gått siden 1948.

Sier man A, så bør man i anstendighets navn også si B.

Derfor tenker jeg at misjonsledere burde vokte ordbruken sin når de uttaler seg om Abrahamsløftets fortsatte gyldighet i vår tid, så de ikke slår seg selv og misjonsengasjementet sitt på munnen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere