Odd Sverre Hove

Alder: 70
  RSS

Om Odd Sverre

Jeg har vært sjefredaktør i Dagen og vikarprest i Gulen og Kvam. I prinsippet er jeg blitt pensjonist. Men akkurat nå vikarierer seg som kretssekretær i Nordhordland Indremisjon. De siste 30 årene har jeg brukt mye tid hver dag på å følge og analysere det daglige nyhetsbildet fra Israel og Midtøsten.

Følgere

Harry Potters forfatterinne

Publisert 17 dager siden - 222 visninger

Så kom James Runcie’s forbløffende Rowling-portrett på TV-kanalen ITV. Der spurte han henne rett ut: «Tror De på Gud?» Hun svarte: «J-j-ja». (Pause) «Jeg strever med det. Jeg kan ikke late som om jeg ikke er sterkt plaget av tvil. Om mange ting, deriblant dette. Men svaret er: Ja.»

Hun heter Joanne Rowling. I virkeligheten har hun ikke noe mellomnavn. Men Bloomsbury forlag ville ha to forbokstaver på fremsiden av første Potter-bok. Da lånte hun bestemorens navn, Kathleen. Slik ble hun kjent som J. K. Rowling. Mange forkorter det JKR. Enda flere bruker kortformen «Jo».

Jo Rowling ble født i Bristol den 31. juli 1965. Foreldrene var Peter Rowling og Anne Volant. De hadde møtt hverandre første gang som 18-åringer på jernbanestasjonen King’s Cross i London. Begge skulle på samme tog til Skottland. Under togturen ble de kjærester. (… Hun sa det var kaldt i kupeen. Han delte gladelig halve plassen under kappen sin med henne. … You know!). Da de var 19, giftet de seg. Og da de var 20, fikk de den datteren som skulle komme til å bli en verdensberømt forfatterinne.

 

Barneår i Bristol

Etter at begge foreldrene var ferdige med tjenestetiden i marinen i Skottland, slo de seg først ned i utkanten av Bristol, i en forstand som heter Chipping Sodbury. Der ble Jo født. Og der ble søsteren hennes, Dianne («Di»), født to år senere. Der opplevde søstrene sine første barneår. «Vi brukte tre fjerdedeler av barneårene på å slåss med hverandre, omtrent som to villkatter som er innestengt sammen i en ganske liten hytte», skriver Jo selvironisk i den offisielle biografiskissen sin.

Foreldrene hadde håpet at det første barnet deres skulle bli en gutt: Simon James. Mer eller mindre bevisst gav de Jo blå gutteklær og kortklipt guttefrisyre, mens Di fikk rosa klær og jentefrisyre. Foreldrene snakket åpent og ubekymret om denne forventningsforskjellen. Men Jo syntes det var sårt å være noe annet enn det foreldrene hadde håpet. Derfor gjemte hun seg ovenpå og gråt.

Foreldrene ment også at det var Jo som var den glupe datteren, mens Di var mer alminnelig. I virkeligheten var Di like glup som Jo. Og som voksen er hun blitt advokat.

Da Jo var fire, flyttet familien noen kilometer til Winterbourne, en annen forstad til Bristol. Faren, Peter Rowling, arbeidet i den store Rolls- Royce-fabrikken. Den er blant annet kjent for produksjon av store jetmotorer til jagerfly. Moren, Anne Rowling, var glad i bøker og delte den gleden raust med døtrene. Joanne Rowling ble selv i tidlig barnealder en flittig leser av både barnebøker og voksenbøker.

Det var i Winterbourne Joanne Rowling begynte på skolen. Hun var da fem år. Og ikke lenge etter begynte hun å skrive på sin første bok. Den het «Kanin». Og handlet om en kanin. Moren sa den var fantastisk. Men Jo la merke til at hun ikke foreslo utgivelse. Likevel var det på den tiden lengselen etter å bli forfatterinne våknet i henne.

Foreldrene drømte om å bo på landet, selv om de begge var bymennesker fra London. Da Jo var 9 år gammel, fant familien seg et lite hus i landsbyen Tutshill. Den ligger ved Chepstow, like over grensen mellom England og Wales. Der renner elven Wye River. Og der ligger Dean-skogen (som spiller en nøkkelrolle i HP7). Fra Tutshill hadde faren bare en kort kjøretur til jobben ved Rolls-Royce-fabrikken i Flinton.

 

Tidlig ungdom i Lukaskirken

Huset de kjøpte, het Church Cottage, «Kirkehytten». Det navnet hadde huset fått fordi det lå som nærmeste nabo til landsbykirken, St. Luke’s Church, eller Lukaskirken.

Der lå også skolen der Jo og Di begynte som elever ved høstsemesterets begynnelse i 1974, For barn i den alderen er flytting ikke alltid en lykkelig opplevelse. Men det var en annen ting som kom til å formørke situasjonen enda mer. Joanne Rowlings farmor, Kathleen Rowling, døde. «Det er ingen tvil om at mitt livs første store sorg påvirket sterkt opplevelsen av å begynne på ny skole. Der likte jeg meg ikke», skriver Jo.

Joanne Rowling var for lengst etablert som bok-jente. Foreldrenes rikholdige bibliotek fylte hyllene i Church Cottage. Bokkasser med nye bøker ankom jevnlig fra en slektning. Jo leste bøker både sent og tidlig.

På tirsdagskveldene møttes jentespeiderne i Lukaskirkens menighetshus. Jo ble en av dem. Blant annet lærte hun å knytte jentespeidernes slipsknute. Etter jentespeideren kom Lukaskirkens Ungdomsklubb som også møttes i menighetshuset.

Men det var en annen ting som bidro mer til at Joanne Rowling ble godt kjent i Lukaskirken. For hun og søsteren fikk seg deltidsarbeid med ansvar for ukentlig rengjøring i kirken. Det kunne være en iskald opplevelse å vaske kirken på vinterhverdagene. Men Jo og Di tilbragte mye tid på jobb i Lukaskirken.

Nå var ikke Rowling-familien noen typisk troende kristen familie. Foreldrene bar for eksempel ikke døtrene sine til dåpen da de var små. Faren trodde ikke på noe og gikk aldri i kirken. Lillesøsteren Di fulgte hans eksempel. Moren gikk av og til.

Derfor var det alene og på egen hånd Joanne Rowling begynte å bli kirkegjenger i Lukaskirken i Tutshill om søndagene. Der hørte hun med voldsom interesse på det som ble forkynt. Og der bestemte hun seg for å begynne å tro på det hun hørte. Elleve år gammel ba hun presten om å få bli døpt. Og døpt ble hun.

Joanne Rowling har i mange intervjuer svart på spørsmål om hvilke bøker hun var spesielt glad i å lese da hun var liten. Da har hun nevnt mange forfattere og titler. Ofte har hun nevnt en forholdsvis lite kjent bok av Elisabeth Goudge: «Den lille, hvite hesten». Elisabeth Goudge var selv en troende kristen forfatterinne, datter av en biskop og teologiprofessor. I «The Little White Horse» lar Goudge bokens 13 år gamle heltinne, Maria Merryweather, møte Den Gamle Soknepresten, blant annet i en forbløffende søndagsgudstjeneste. Den frittalende presten refser med tordenrøst landsbyfolk og godseier på like fot når de er ugudelige. Men når han smiler, er det som om himmelen åpner seg. Og i et forrykende sluttkapittel løser heltinnen livsprøven sin i nærvær av et klassisk alkymistisk Kristus-symbol, en lysende sølvhvit Enhjørning.

Hvis du spør meg hva slags kristenprofil Joanne Rowling ble kjent med i Lukaskirken i Tutshill, gjetter jeg på at «Den lille, hvite hesten» byr på et godt svar.

Som tenåring, og etter hvert som gymnasiast ved Wyedean Videregående, fortsatte Joanne Rowling å gå alene i kirken. Men da hun var blitt 17 år gammel, begynte troen å blekne bort i skeptisisme, ikke minst etter at hun var blitt student ved universitetet.

 

Tenåring i Ford Anglia

Jo har fortalt offentlig om en tung og mørk sky over livet i disse årene. Hun fikk et vanskeligere og vanskeligere forhold til sin egen far. Forventningspresset fra faren føltes med årene mer og mer uoppnåelig. Livet ble en endeløs tapende kamp mot en håpløs lengsel etter anerkjennelse. Til slutt løsnet hun, i alle fall mentalt, båndene til faren.

Dessuten kom det en voldsom katastrofe veltende. Moren hadde fått seg jobb ved skolelaboratoriet og ble nesten som en glad, jevnaldrende venninne for de to døtrene på den daglige fotturen til og fra Wyedean Videregående. Men så fikk moren sykdommen Multippel Sklerose, MS. Jo var 15 år da morens fikk den diagnosen. Og moren selv var bare 35. Både Jo og Di elsket henne over all måte. Det ble en ufattelig lidelse å se den unge og livlige kvinnen brytes nådeløst ned av en svært aggressiv variant av MS.

Vi må sikkert se for oss en både bråmoden og glup tenåringsjente når vi prøver å se for oss Joanne Rowling i disse årene. Natt og dag leste hun bøker. Ofte imponerte hun engelsklærerinnen sin, Miss Lucy Shepherd, som var både ung og meget kulturorientert. Men samtidig var Jo sky, tilbakeholdende og plaget av sjenanse. Derfor satt hun ofte taus, men kunne bli desto mer livlig sammen med nære venner.

Det var ellers desperat lite å gjøre på for tenåringer i Tutshill. Selv ikke nabobyen Chepstow hadde egen kino. Ungdommene måtte helt til Coleford når de ville se en film.

Løsningen het Sean Harris. Han var en av klassekameratene, den første som tok sertifikat. Og han kjørte Ford Anglia, et bilmerke Rowling siden gjorde udødelig med den flyvende Angliaen i HP2. Det er ingen tilfeldighet at akkurat den boken er dediserte til Sean Harris («fluktbilkjører og stormværsvenn»). Bildet av Harrys kamerat, Ronny, er utformet med Sean Harris som levende modell.

Det var altså Sean Harris som hjalp Jo ut av frustrasjonene. Det var han som lot Angliaen suse over asfalten og tok henne mil etter mil ut i verden. Joanne Rowlings tenåringsopprør fant på mange måter sted som sigarettrøykende sidepassasjer, med solide doser sølvmørk øyenskygge, i Sean Harris’ Ford Anglia.

 

Men hun hørte ennå på faren da han sa at hun burde studere fransk hovedfag (i stedenfor engelsk) ved Universitetet i Exeter. Faren mente det ville bli lettere å få seg jobb som fransklærer. I ettertid angret hun på at hun valgte fransk. Hun burde valgt engelsk. For det var forfatterinne hun ville bli.

 

Studier og bokskriving

Det er ikke mer enn et par timers kjøretur fra Tutshill til universitetsbyen Exeter sør i England. Joanne Rowling var 18 år gammel da hun ble student. Hun fikk seg en knøttliten hybel og begynte å studere fransk og klassisk. Klassisk er det samme som latin og gresk.

Som student levde hun et normalt og stille studentliv. Vi må helt til det fjerde studieåret før vi finner henne i en typisk studentaktivitet (oppføring av et fransk skuespill i studentteater). Det tredje studieåret ble franskstudentene ved Exeter sendt til Frankrike på språkpraksis. Jo kombinerte studie- og undervisningspraksis i Paris og trivdes utmerket. På avslutningsdagen etter det fjerde og siste studieåret ved Exeter kom faren og moren fra Tutshill for å se sin eldste datteren få eksamensvitnesbyrdet utdelt. Moren var så dårlig at faren måtte trille henne i rullestol.

I de neste tre årene bosatte Joanne Rowling seg i utkanten av London. Under studiene i Exeter hadde hun tatt et sekretærkurs for flerspråklige. Nå fikk hun seg jobb ved et Utleiebyrå. Arbeidsgiveren leide henne ut som vikar, snart her og snart der. Dermed fikk hun prøve ut mange slags jobber. Og hun ble lynrask til å skrive på skrivemaskin.

Men det kan virke som hun følte seg usikker på fremtiden. Hun hadde fått sitt livs første alvorlige kjæreste. Men forholdet mellom dem var uklart. Av og til var de kjærester, av og til ikke.

Joanne Rowling var idealist og ville gjerne gjøre noe som kunne bety noe. Derfor ble hun glad da hun fikk seg jobb på kontoret til Amnesty Internasjonal. Men det ble en skuffelse. Hun ble satt til å forske på menneskerettighetene i fransktalende land i Afrika. Det gikk hun fort lei av. I ettertid har hun alltid passet på å ikke klandre Amnesty for at hun mistrivdes.

Overhodet får man inntrykk av en nesten todelt person i disse årene. Hun kunne være intenst til stede sammen med gode venner. Men ofte kunne det virke som om deler av henne befant seg et helt annet sted, ja som om hun gikk og dagdrømte. Forklaringen er antagelig at hun i all hemmelighet forfattet to voksenromaner i London-årene. De har hun aldri latt noen få lese, antagelig fordi hun ikke er fornøyd med dem.

Men så kom den hendelsen i juni 1990 da idéen til Harry Potter-bøkene ble født.

 

Ideen til Harry Potter

Kjæresten hadde flyttet til Manchester, og hun vurderte om hun skulle flytte etter. Under et helgebesøk lette de forgjeves etter en leilighet til henne. Så satt hun på toget sørover igjen til King Cross-stasjonen i London.

Toget ble kraftig forsinket. Og der, alene i togsetet, fikk hun de ideene og tankebildene, som ble det kreative utgangspunktet for både personen Harry Potter, kameratene hans, Ronny Wiltersen (Ron Wiesley) og Hermine Grang (Hermione Granger), samt den makeløse skoleborgen Galtvort (Hogwarts) i Skottland.

Der fikk hun også ideen til toget, Galtvort-ekspressen. Det går alltid fra King’s Cross jernbanestasjon (der foreldrene hennes første gang møttes og ble kjærester). Og det går nordover til Skottland (som også hadde vært foreldrenes reisemål den gangen i 1963).

Om høsten brukte Jo fritiden til å utvikle ideene til de syv Potter-bøkene. På togturen om sommeren hadde hun manglet kulepenn og papir. For ikke å glemme alle de gode idéene lærte hun dem målbevisst utenat. Vel hjemme skrev hun alt ned i en kladdebok. Siden skrev hun idéer og skisser både i kladdebøker og på løse lapper. Og samlet alt sammen i skoesker.

 

Anne Rowling dør

Lille Julaften 1990 besøkte hun foreldrene i Tutshill. Jo tok farvell uten å ane at det skulle bli siste gang hun så moren. Resten av jule- og nyttårshelgen besøkte hun kjæresten og familien hans. På ettermiddag Lille Nyttårsaften ble moren uventet svært dårlig. Tidlig neste morgen ble Jo vekket av en telefon fra faren. Moren var død.

Ingen hendelse i Joanne Rowlings liv har gjort et voldsommere inntrykk på henne enn morens død. Ingen hendelse omtaler hun selv med mer intense ord. Og ingenting har influert sterkere på den retningen arbeidet med Harry Potter-bøkene fra nå av begynte å ta. Da den syvende og siste Potter-boken ble utgitt 17 år senere, kunne alle våkne lesere lett se i hvor stor grad bokserien faktisk fremstår som et litterært minneskrift om forfatterinnens mor.

Du ser det kanskje aller tydeligst i kapittel 12 i HP1, «Speilet Mørd» («The Mirror of Erised»). Men det gjennomsyrer også hele resten av bokserien.

Også på andre måter skiftet livet nå kurs. Forholdet til kjæresten gikk i oppløsning. Oppholdet og jobben i Manchester mistet mening. Det var ellers etter en krangel med kjæresten at hun satt for seg selv i Manchester og fant opp spillet Rumpeldunk («Quidditch»).

 

Tre år i Portugal

Vi kommer nå til noen vonde år i Joanne Rowlings liv. Etter oppbruddet fra Manchester fikk hun seg lærerjobb i engelsk ved Den internasjonale skolen i byen Porto i Portugal. Der giftet hun seg med en portugisisk frilansarbeidende TV-journalist, Jorge Arantes. De fikk en datter. Alt i alt ble hun i Portugal fra 1991 til 1993.

Joanne Rowling har selv nøyd seg med bare korte og få setninger om det som skjedde. Giftermålet var «en feiltagelse» og «en katastrofe», sier hun. Men «det kom noe velsignet godt ut av det». For hun fikk datteren Jessica.

Når Jo selv lukker munnen så pass ettertrykkelig, beror det åpenbart på flere ting. Det er helt sikkert smertefullt å tenke tilbake på. Og det er generelt ikke noen god skikk å si negative ting offentlig om en tidligere ektefelle. Dessuten er den tidligere ektefellen (som hun selv sa i et intervju med spanske medier) «uansett hva som den gang hendte» fremdeles faren til Jessica. Ingen av rollefigurene i Potter-bøkene er utformet i den portugisiske ex-mannens bilde. Det ville ha vært et overgrep mot han som er Jessicas far, sier Jo.

Såkalte «sjekkheftejournalister» fra visse britiske tabloider har på den andre siden grafset nokså uhemmet i intervjuer med både Jorge Arantes og moren hans etter at Joanne Rowling ble verdensberømt.

Etter flukten fra Portugal til Edinburg i desember 1993 måtte Jo be skotsk rettsvesen om beskyttelse. I kanskje den strengeste kjennelsen i sitt slag i Edinburg Tingrett forbød domstolen den tidligere ektemannen å nærme seg eller snakke til mor og datter. Ingen skotsk dommer visste på det tidpunktet at den sorgtyngede alenemoren siden skulle bli verdensberømt.

 

Deprimert sosialklient

Men Jo hadde greid å redde skoeskene med Potter-manuskripter ut av Portugal. I en liten leilighet i Edinburg prøvde hun å ta opp igjen skrivearbeidet. Men nå hadde de vonde årene knyttet seg sammen til en stram, vond knute. Joanne Rowling sank ned i dyp depresjon.

At forfatterinnen vet hvordan depresjon kjennes, kan alle lese seg til i avsnittene om Harry Potters møte med desperantene (eng: «dementors»). De er litterære rollefigurer som hun selv har tolket offentlig. De symboliserer depresjon.

Sin egen depresjon har hun beskrevet slik: ««Det slo meg voldsomt: For et forferdelig rot jeg har laget av livet mitt! På den tiden var jeg utvilsomt klinisk deprimert. Jeg følte meg nummen, kald og fullstendig ute av stand til glede. Det fantes ikke en farge igjen i livet mitt.»

En ting til gjorde denne første tiden i Edinburg til selve dypbunnen i nedturen hennes. Hun hadde ikke noe å leve av. Alenemor Joanne Rowling måtte bli sosialklient. Enda hun var akademiker med landets høyeste utdannelse.

I det skotske sosialsystemet var det postkontorene som utbetalte sosialhjelpen. Nedtynget i både depresjon og pengesorger måtte Joanne Rowling hver fredag stå i sosialhjelpskø på postkontoret og kvittere i sosialhjelpsprotokollen mens alle de andre kundene så på. Sosialhjelpsatsen for mor og datter var på knapt 800 kroner uken. Det hjalp ikke særlig på humøret at statsminister John Major på den tiden gav alenemødrene skylden for at britiske barn angivelig manglet oppdragelse.

Men Joanne Rowling greide å kjempe seg til å fortsette å skrive. I praksis skrev hun seg sikkert ut igjen av depresjonen, i tillegg til at hun fikk hjelp fra det som heter «kognitiv adferdsterapi». Det betyr at hun lærte å fokusere på det som er positivt. I Potterbøkene er patronusformelen (på latin: «expecto patronum», på norsk: «forvento vergum») den litterære parallellen til kognitiv adferdsterapi (se HP3, kap 12 «Skytsvergen»/«The Patronus»).

Og det er nå vi kommer til den mest legendariske delen av livshistorien hennes. For hun trillet ofte Jessicas barnevogn til Roger Moore’s restaurant, Nicolson’s. Han var svogeren hennes. Han hadde giftet seg med lillesøster Di sommeren i forveien. Di selv var ferdig utdannet advokat.

I restaurant Nicolson’s kjøpte Joanne Rowling en kopp kaffi som hun nippet til mens hun skrev så blekket sprutet. Helt til Jessica våknet og krevde bleieskift og mat. Etterpå fortsatte hun å skrive over nok en kopp kaffi mens babyen sov.

Men livet kunne ikke fortsette slik. Senhøstes 1994 fikk hun seg en liten deltidsjobb, mens hun undersøkte mulighetene for å bli lærer i det skotske skolesystemet. Da måtte hun først ta et skotsk motstykke til praktisk pedagogisk seminar. Og der fikk hun studieplass fra høstsemesteret 1995. Hun fikk til og med studiestipend og kunne endelig si farvel til de ukentlige sosialhjelpskøene. Det begynte å lysne i enden av tunnelen.

 

Harry Potter slår igjennom

Nå begynte også andre ting å skje. Manuskriptet til «Harry Potter og De Vises Sten» var blitt ferdig. På andre forsøk fikk hun seg litterær agent, Christopher Little. Han strevde i månedsvis høsten 1996 mens det ene britiske kjendisforlaget etter det andre sa nei til å gi boken ut. Joanne Rowling var ikke overrasket. Hun hadde allerede som niåring lært å tenke at det var stor forskjell på å skrive en bok og å få den utgitt.

Til slutt sa forlaget Bloomsbury ja. De tilbød et forhåndshonorar på 18.000 kroner. For Jo var det en stor sum. Forlagssjefen i Bloomsbury sa til henne ved kontraktunderskrivingen i London at ingen i England ville bli rik av å gi ut barnebøker. Det hadde hun uten videre godtatt. Hun skrev ikke for å få honorar, men fordi hun elsket å skrive og lengtet etter å se bøkene sine utgitt.

På fritid skrev hun nå av alle krefter videre på Potter-bok nummer to: «Harry Potter og Mysteriekammeret». Hun så for seg en fremtid med skolen som arbeidsplass og bokskriving på fritid. Etter det pedagogiske studieåret fikk hun seg vikariat ved en skole i nabolaget.

Så kom det melding om at Det Skotske Kunstnerrådet hadde tildelt henne et forfatterstipend på nesten 100.000 kroner. Det var et makeløst tillitsvotum til hennes ennå ikke utgitt bokmanuskript og til manus nummer to som hun nå arbeidet på.

Så i juni 1997 fikk hun det første eksemplaret av sin egen bok i hånden. Det var en berusende opplevelse.

Og nå kom det flere høydepunkter i rask rekkefølge. Agenten hennes ringte sent på kveld fra selveste New York. Han var voldsomt opphisset og fortalte at det pågikk en auksjon. Boken hennes var i ferd med å bli sensasjon i USA. Da var det gått bare tre dager siden boken forholdsvis ubemerket var kommet på plass i britiske bokhandler-hyller. Agenten lovet å ringe igjen et par timer senere.

Joanne Rowling skjønte ikke straks at det faktisk var hennes eget manuskript som ble solgt på auksjon, og at det var store amerikanske forlagshus som gav bud. Men da agenten ringte på nytt, kunne han fortelle at forlagene i USA hadde kjempet så hardt om utgivelsesretten at hun over natten var blitt netto over en halv million kroner rikere. Joanne Rowling var aldeles himmelfallen.

Og nå kom journalistelefonene. De ble det snart mange av. Historien om alenemoren og sosialklienten som over natten var blitt millionær på en barnebok, var såvidt medievennlig at journalistene begynte å stå i kø for å få intervjue henne.

 

Harry Potter møter kristen kritikk

Det var det amerikanske forlaget Scolastics som kjøpte utgiverrettighetene i USA. Men før utgivelsen kom forlaget dessverre til at den britiske boktittelen, «Harry Potter og Filosofens Sten», ikke ville selge i USA. Derfor forandret de tittelen i den amerikanske utgaven. Boken ble hetende «Harry Potter og Trollmannens Sten».

Den forandring var neppe helt i Joanne Rowlings ånd. Det er forskjell på en filosof og en trollmann. Boktittelen handlet dessuten om Nicolas Flamel (1330-1419). Han var ikke trollmann, men bokhandler og alkymistisk filosof. Gravstenen hans fins den dag i dag i Paris.

På engelsk har man to forskjellige ord for trollmann. «Wizard» ligger vårt ord «gammel vismann» noe nærmere, mens «sorcerer» har klang av å handle om en «hedensk trollmann som praktiserer magi ved hjelp av onde ånder» (Oxford Student’s Dictionary). I Potter-bøkene er det det førstnevnte ordet som er i bruk. Og magien er ikke basert på onde ånder.

Likevel var det altså ordet «sorcerer» forlaget Scolastics tok i bruk i den amerikanske boktittelen. Joanne Rowling fant seg i forandringen, sannsynligvis fordi hun ennå ikke hadde erfaring i å ha med store og mektige bokforlag å gjøre. Dermed kom den amerikanske utgaven i større grad enn den britiske til å lede tankene mot den nyreligiøse New Age-bevegelsens forkjærlighet for det okkulte, det «alternative».

Etter utgivelsen i USA varte det ikke lenge før Harry Potter ble angrepet av ultrakonservative kristne i bibelbeltet i USA. De var overbeviste om at boken forkynte hedensk okkult nyreligiøsitet av New Age-typen.

Men disse kristne angrepene fikk en uventet virkning. De stimulerte salget av den første Potter-boken noe aldeles voldsomt. Det var som om offentligheten trakk en likefrem antitetisk slutning: Når de strengeste kristne er så kritiske, må Potter-bøkene rett og slett være bra!

 

Jo og Neil gifter seg

Fortsettelsen av Joanne Rowlings livshistorie er nærmest herostratisk velkjent. Hun underviste i fransk i videregående skole i Edinburg. Men da bokinntektene var blitt så solide at hun kunne bli skrivende forfatterinne på heltid, sluttet hun.

I 1998 gav hun ut Potter-bok nummer to. Anmeldelser, lovord og alle slags utmerkelser og priser strømmet på. Bok tre kom ut i 1999 og bok fire i 2000. Suksessen vokste til formidable dimensjoner.

Andre Juledag 2001 giftet hun seg med den skotske sykehuslegen Dr. Neil Scott Murray (f 1971). En kommentator pekte smilende på at ektemannen rett og slett lignet på Harry Potter. Murray er spesialist i almenpraksis og i anestesi. Jo sier at han har notorisk dårlig hukommelse når det gjelder ting hun forteller ham om skrivearbeidet. Han sier på sin side at når hun begynner å stresse med noe, blir hun bare mer og mer ensporet fokusert på seg selv. Da er det ingen andre som kan hjelpe henne før hun slapper av igjen.

Jo og Neil skal ha møtt hverandre hos en felles bekjent i 2000. Før de giftet seg, var de ofte plaget av paparazzifotografer og tabloidpresse.

Neil Murray vokste opp i en troende kristen familie. Den tilhørte en svært streng skotsk retning med mange strenge tilleggsbud. «Omtrent alt var forbudt», står det i et nederlandsk avisintervju om barndomshjemmet hans. Ved bryllupet ble Murray og Rowling viet av sokneprest J. S. Richardson fra St. Columbia kirke i Edinburg. Og der er ekteparet nå medlemmer og kirkegjengere.

Ekteparet har fått to barn, David og Mackenzie, i tillegg til at Jo hadde Jessica fra før.

 

Joanne Rowlings tro

Det var studieårenes kritiske spørsmål som fikk Jo’s kristentro til å blekne bort. Senere tippet vektskålene tilbake igjen. Offentlig har hun sagt at det skjedde i forlengelsen av sorgen over morens død.

Men uttrykksmåten hennes er her tydelig åpen. Det skjedde unektelig en hel del «i forlengelsen av sorgen over morens død». Hun flyttet til Manchester. Og angret på det. Hun flyttet til Portugal. Og angret på det. Hun kom til Edinburg. Og ble rammet av både dyp depresjon og håpløs fattigdom.

Det er flere grunner til at jeg tror vi kan datere tilbakevendingen hennes til kristentro til senest 1994-95. Det var da hun skrev seg ut av den tunge derpresjonen. Og troen på Gud må være kommet tilbake på plass da hun utformet visse viktige (livssyns)avsnitt i HP1. Tenk for eksempel på det stedet der rektor Humlesnurr sier at «for et velordnet sinn er døden bare ens neste store opplevelse» (HP1 kap 17).

For Joanne Rowling er kristen oppstandelsestro åpenbart den avgjørende inngangsporten tilbake til kristen tro.

I Patronus-kapittelet (HP3, kap 12) finner vi en grunn til: Harrys skytsverge er en kronhjort. I klassisk kristen-alkymistiske filosofi er kronhjorten et Kristus-symbol.

I den «religionsfilosofiske» dialogen mellom Hermine Grang (eng: Hermione Granger) og Xenofilus Lunekjær (eng: Xenophilus Lovegood) bruker forfatterinnen skepsis som våpen mot livssyns-skeptisisme (HP7, kap 21). Det kan kanskje tyde på at forfatterinnens tilbakevending til kjempende kristentro har religionsfilosofisk ankerfeste.

 

Tilbakeholdenhet

Men for hvert nytt rekordopplag flammet de kristenkonservative protestene mot Harry Potter opp. I Sør-Carolina ble det kjent at konservative kristne hadde prøvd å vinne flertall for å stenge skolebibliotekene for Harry Potter. Under boklanseringsturnéen i USA sommeren 2000 begynte journalistene å stille forfatterinnen trosspørsmål.

Det satte henne i et særegent dilemma, som hun forklarte nærmere i et intervju med Evan Solomon i Canadian Broadcasting. Han spurte henne litt diskret om det lå noe livssyn bak Potter-bøkene. Hun overrasket han med et svært direkte svar: «Jeg tror på Gud. Men det er visst ikke noe som gjør konservative kristne i Sør-Carolina så opphisset som det at jeg tror på Gud.» ES: «De tror på Gud?!» JKR: «Ja.» ES: «Tror De også på magi?» JKR: «Nei, magi i den forstand som man kan lese om i bøkene mine, tror jeg ikke på.»

Så forklarte hun problemet sitt. Hun kunne ha lyst til å si mye om både tro, livssyn og magi. Men hvis hun gjorde det, ville hun samtidig røpe viktige hemmeligheter fra de kommende bøkene. Derfor burde man heller spørre på nytt når HP7 var kommet ut. HP7 ville ellers i seg selv klargjøre livssynet hennes, varslet hun

 

Tilbake i Lukaskirken

Etter HP6 begynte likevel enkelte toneangivende ateister (f. eks. Lev Grossman i Time Magazine) å feire at Potter-bøkene fortsatt var betryggende ateistiske. Så sent som noen uker før utgivelsen av HP7 insisterte Grossman nok en gang på fullt fravær av gudstro i Potter-bøkene. Men da boken kom ut, ble han taus.

Og i oktober 2007 tok Jo selv bladet fra munnen. Under åpnings-pressekonferansen på Åpen Bok-turnéen i USA (den fant sted i selveste Hollywood) fortalte hun mediene om de to oppstandelsesteologiske skriftordene i HP7 og om de to oppstandelsesteologiske litteratursitatene på tittelbladet.

Dette er «bevisst plasserte fyrlys», sa hun. De peker ut kursretningen i det oppstandelsesteologisk forankrede synet på døden som Harry kommer frem til på veien fra Sirius’ død i HP4 til sitt eget møte med døden i HP7. Og hennes egen tro ligner på Harrys på den måten at den er en kjempende og tilkjempet tro.

Det var bare én journalist som faktisk refererte denne delen av pressekonferansen, Shawn Adler fra MTV News. Det er en nettavis for tenåringer og popkultur. Medier flest slo derimot opp en uttalelse fra Carnegie Hall i New York tre dager senere om at forfatterinnen alltid har sett for seg rektor Albus Humlesnurr (115) som homofil.

Så kom James Runcie’s forbløffende Rowling-portrett på TV-kanalen ITV ved årsskiftet 2007-2008: «J. K. Rowling – Et år av livet hennes». Det er et makeløst portrett, laget av en TV-journalist som selv er forfatterkollega og forøvrig også sønn av en tidligere erkebiskop av Canterbury. Blant annet tok Runcie henne med tilbake til Lukaskirken i Tutshill og satte henne i en stol ved døpefonten der hun som 11-åring ble døpt. Og der spurte han henne rett ut: «Tror De på Gud?»

På TV ser man Jo få et konsentrert ansiktsuttrykk. Hun blinker flere ganger med øynene, som om hun må bruke et sekund på å skifte ut usikkerhet med besluttsomhet. Så svarer hun med en stemme som vokser i fasthet:

«J-j-ja». (Pause) «Jeg strever med det. Jeg kan ikke late som om jeg ikke er sterkt plaget av tvil. Om mange ting, deriblant dette. Men svaret er: Ja.»

Gå til innlegget

Qatar isoleres: Hva betyr det?

Publisert rundt 2 måneder siden - 424 visninger

Følelsen av opptrapping mot en stor regional-konflikt mellom sjia og sunni er sterkt voksende.

Den viktigste nyheten i dag tidlig, mandag 5. juni, er at Egypt, Saudiarabia og minst tre olje-emirater bryter nærmest totalt med Qatar og sjeik Thanni. Inngår så dette bruddet i den pågående eskaleringen av konflikten mellom sjia og sunni? For min del tror jeg kanskje det.

Sjia-sunni-konflikten holder for tiden på å snu bildet av Stormidtøsten på hodet.

Selve nyheten i dag tidlig handler om et bortimot totalt brudd. De ledende sunni-regimene bryter alle diplomatiske forbindelser med Qatar og stenger ned alle land-, sjø- og luft-forbindelser. Qatars displomater utvises. Og de gjenværende sunni-diplomatene i Doha kalles hjem. Personer med statsborgerskap i Qatar med bopel i de ledende sunni-landene blir anmodet om å reise hjem innen 14 dager. Mange av dem må tydeligvis ta landeveien fatt, siden flyforbindelsene stenges.

Det er med andre ord et temmelig oppsiktsvekkende brudd som nå skjer.

Begrunnelsen for bruddet blir også i noen grad oppgitt i nyhetsmeldingene i dag tidlig. Hovedsaken synes å være at sunni-regimene anklager Qatar for langvarig lefling med terrorister – og med Iran.

Den siste ukens motstridende nyhetsmeldinger om Hamas-hovedkvartere i Doha har sannsynligvis med saken å gjøre. I forrige uke het det at Qatar hadde utvist Hamas-lederskapet fra Qatar. Straks etterpå ble nyheten dementert. Eller i det minste modifisert. Kanskje var det bare noen av Hamas-lederne i Doha som ble utvist fra Qatar?

Qatars enorme pengestøtte til Hamas har utvilsomt også med saken å gjøre. Mens sunni-regimer flest brøt med Hamas på grunn av tilknytningen til Muslimsk Brorskap og den periodevise tilknytningen til Iran, har Qatar fortsatt å støtte Hamas.

Faren til sjeik Thanni besøkte til og med Hamas i Gaza før sykdom tvang ham til å abdisere.

Under toppmøtet med Donald Trump i Riyad den 22. mai anmodet Trump sunni-regimene om å «drive ut» de ekstremistiske terroristene. Sunni-regimenes brudd med Qatar kan tolkes som oppfyllelse av Trumps anmodning. Trump nevnte konkret Hamas som eksempel på voldelige ekstremister sunni-regimene burde drive ut.

Kanskje inngår Selvstyremyndighetens beslutning i helgen om å slutte å betale terrorist-lønn til rundt 250 Hamas-medlemmer i det samme nyhetsbildet. Abbas ønsker sikkert ikke å leve i varig konflikt med de ledende sunni-regimene.

I litt lengere perspektiv hører det antagelig med til bildet at Qatar under Tredje Gasakrig sommeren 2014 samarbeidet tett med president Obama om å hindre at Hamas skulle tape krigen fullstendig. Mens Egypts president al Sisi hjalp Israel med å manøvrere seg rundt innblandingen i Gasakrigen fra Obama og Thanni.

Det bør sikkert også nevnes at sjeik Thanni eier og driver TV-kanalen Al Jazeera, som i flere år har brutt med trenden til de andre sunni-regimenes TV-kanaler ved å gi terrorister medie-hjelp og ved å nedtone alvoret i konflikten mellom sunni-regimene og den sterkt voksende sjia-alliansen (les: Iran-Irak-Syria-Libanon og Jemen, samt i utkanten av horisonten: Nord-Korea).

 

Omtrent her kan det være fornuftig å snu blikket fra fersk fortid til mulig fremtid.

For spørsmålet er altså om ikke isoleringen av Qatar inngår som et viktig strategisk sjakktrekk i den pågående konflikt-eskaleringen mellom sjia og sunni.

Iran har nå i flere år kunnet skryte av å ha sikret seg kontrollen over fire arabiske hovedsteder i tillegg til sin egen hovedstad Teheran: nemlig Beirut, Damaskus, Bagdad og Sanaa (i Jemen).

Bortsett fra en periode på 1200-tallet har sunniene alltid hatt følelsen av å ha militært overtak over sjia-ene. Men nå føler de seg desperat underlegne. Så underlegne at de til og med ber om godt vær vis-a-vis Israel.

Under toppmøtet i Riyad den 22. mai ble det snakket om å sikre sunniene i Samarbeidsrådet for Gulfen (= lokalt motstykke til NATO) en samlet hær på 500.000 mann til den mulige kommende konflikten med Iran og de Iran-allierte. Donald Trump lovet dem amerikansk støtte i form av svimlende våpenkontrakter, men sa også at de i hovedsak måtte føre selve kampen selv.

Isoleringen av Qatar kan være et betydningsfullt tegn på disse opptrappings-forberedelsene på sunni-siden etter at sjiane i adskillige år har hatt nesten bare fremgang på deres bekostning.

Trump lovet også å hjelpe til med å stenge grensen mellom Irak og Syria for iranske forsyninger til Syria og Hisbolla. Norske, britiske og amerikanske spesialsoldater inntok i den forbindelse tregrense-punktet al Tanf (ved tregrense_punktet mellom Jordan, Irak iog Syria). Det skjedde for ca tre uker siden.

Men Iran har nå svart med å beordre hele al Badr-militsen vestover for å innta de nordlige grense-overgangene og holde dem åpne for fortsatte iranske våpentransporter til Syria og Hisbiolla. Badr-militsen skal etter sigende består av mer enn 30.000 mann.

Følelsen av opptrapping mot en stor regional-konflikt øst i Midtøsten er altså nå sterkt voksende.

Gå til innlegget

Den nye fredsprosessen

Publisert 4 måneder siden - 301 visninger

Helt uten trompetfanfarer blomstrer det nå opp en ny fredsprosess for Midtøsten. Og nøkkelaktører på arabisk side kan se ut til å ville gjennomføre den uten Abbas og PLO.

Mediekollektivet ser foreløpig ikke ut til å ha lyst til å oppdage det som skjer. Selv israelsk presse, som ellers vanligvis ikke deler de dogmatiske skylappene til europeiske kolleger, er så langt ikke blitt veldig opptatt av den nye trenden.

Men også nøkkelaktørene i USA, Amman, Riyad og Jerusalem ser ut til å være fornøyd med at fredsprosessens oppblomstring så langt er skjedd uten medieoppmerksomhet.

 

Fredsprosessens bakgrunn

Noen vil utvilsomt regne den nye fredsprosessen som Donald Trumps verk, i tett strategisk samarbeid med Benjamin Netanjahu. Men med nesten like stor rett bør den også kunne skrives på kontoen til kong Salman av Saudiarabia og president al Sisi av Egypt. Og bak kulissene jobber Tony Blair og Egypts utenriksminister Sameh Soukry tett sammen for å rydde hindringer av veien.

Den suverent viktigste bakgrunnen for den nye fredsprosessen er de sunni-arabiske regimenes formidable bekymring over shia-Irans strategiske serie med seire på arabernes bekostning.

Erklæringen i Teheran i fjor om at sjia-ene nå kontrollerer fire arabiske hovedsteder (les: Beirut, Damaskus, Bagdad og Sana i Jemen) vakte forskrekket oppsikt blant sunni-arabere.

Den egentlige drivkraften i den nye fredsprosessen er derfor av makt-strategisk slag. Sunni-arabiske strateger innser at sunni-islam for første gang på kanskje 10-12 århundrer har mistet maktovertaket over sjia-islam. Og sunni-regimene har selv ikke militære muskler som er sterke nok til å stanse sjia-enes fremstøt.

 

Ytelse og gjenytelse

Dertfor er sunni-klimaet nå mye mer åpent enn før for å be om hjelp fra Trump/USA og Israel/Netanjahu. I sunni-enes virkelighetsoppfatning fremsto Obama som svak, mens Donald Trump virker sterk. I sunnienes virkelighetsoppfatning fremstår også Netanjahu som svært sterk, ikke minst fordi han for halvannet år siden marsjerte rett forbi Det Hvite Hus og inntok talerstolen i Kongressen – mot Obamas vilje.

De sunni-arabiske regimene innser dessuten at de selv må yte noe for å få militære gjenytelser fra USA og Israel. Og den første gi-og-ta-prosessen i den nye fredsprosessen ser altså allerede ut til å være skjedd i stillhet bak kulissene uten internasjonal medieoppmerksomhet.

 

Pakkens innhold

• Donald Trump lovet sunniene for en uke eller to siden å sette flere amerikanske soldater inn i kampene mot houtiene i Jemen og mot ISIL i Irak og Syria. Få dager senere var utplasseringen skjedd.

• Saudierne fikk på sin side onsdag i denne uken Den arabiske Liganes 21 møtende medlemsland til å gå stilltiende med på å modifisere den saudiske fredsplanen av 2002 slik at den blir spiselig for Israel og USA.

Pakken inneholder ellers også flere elementer: Tyrkia ble denne uken presset helt ut av borgerkrigen i Syria, mens kurdernes sak ble styrket. Og Russland viser for tiden tegn til å medvirke til å presse Iran ut av borgerkrigen i Syria, og fremfor alt å holde Iran/Hisbolla langt borte fra Syrias grenser mot Israel og Jordan. (Det siste ble antagelig fremskyndet også av et israelsk flyangrep på Hisbolla ved Palmyra, like i nabolaget til russiske spesialstyrker på militærbasen T4. Jeg har skrevet mer om den episoden her.)

Det mest spennende trekket ved den nye fredsprosessens profil handler ellers om palestinaarabisk deltagelse. Eller ikke-deltagelse.

 

Dramatisk for Abbas

Den arabiske Ligaen ordla seg på onsdag slik at det nå ikke lenger synes å være et arabisk krav at Selvstyremyndigheten og Mahmoud Abbas trenger å delta i fredsprosessen. I alle fall hvis ikke Abbas slutte å kreve total bosettings-stopp av Israel som absolutt vilkår for å møte opp ved forhandlingsbordet.

Dette må være et dramatisk signal for Abbas, som hele det siste året har fått høre av sunni-arabiske ledere at han burde pensjonere seg, over 80 år som han er.

I forrige uke dro Abbas til Kairo for å snakke med al Sisi om den nye fredsprosessen. Men møtet ble åpenbart en fiasko. Da Abbas dro hjem var PLO fremdeles urokkelig i kravet om full stans i alle israelske bosettinger.

Svaret på denne uforsonligheten er kommet i dag: Trump har gitt Netanjahu grønt lys for å opprette en ny bosetting til erstatning for Amona-bosettingen, som ble revet i desember. Samtidig ryktes det at det nå blir åpnere byggetillatelser på innsiden av de eksisterende bosettingene, i alle fall de 8-9 største av dem.

 

Den nye forhandlingsstrategien

Det avtegner seg kanskje her et særegent bilde av den nye forhandlingsstrategien. Kong Salman, president al Sisi, president Trump og statsminister Netanjahu kan se ut til å ville trappe opp presset på Abbas for hvert gang han sier nei.

Da han i forrige uke sa nei i Kairo, fikk han denne uken én ny israelsk bosetting til svar. Neste gang han sier blankt Nei, kan det bli to eller tre nye bosettinger. Og så videre.

Jeg vet ikke dette siste med sikkert. Det jeg her gjør, er å forlenge linjene i et det bilde som akkurat nå avtegner seg.

Hele fredsprosessen synes dessuten å ha som omforent endestasjon at hele den iranske fremrykningen på sunni-arabernes bekostning skal stanses og reverseres. Med makt.

Gå til innlegget

Syrisk rakett mot israelsk rakettskjold

Publisert 4 måneder siden - 419 visninger

Natt til fredag i siste uke fyrte syriske regjeringsstyrker av et knippe mellomdistanse-raketter mot noen israelske fly. En av rakettene truet et israelsk boligområde. Da brukte Israel for første gang rakettskjoldet «Arrow 2» og skjøt ned den syriske raketten.

Den israelske beslutningen om å bruke det «ytre» laget i rakettskjoldet, har utløst intern militær fagdebatt i Israel.

Selve braket fra sammenstøtet mellom den syriske angreps-raketten og den israelske forsvars-raketten skal dessuten ha vært enormt. Det ble hørt over hele området fra Øvre Jordandalen helt sør til Jerusalem.

Både debatten og braket har virket sammen og utløst uvanlige, men ordknappe, offentlige bekreftelser fra det israelske forsvaret. I tillegg er det kommet noen ubekreftede israelske lekkasjer om hva som utløste episoden.

Første akt ser ut til å ha handlet om en lastebil-konvoi med avanserte iranske rakettvåpen-forsyninger som beveget seg fra Zabadani i Syria mot  syrisk Golan ved foten av Hermonfjellet. Hisbollas mål synes å ha vært å forberede et angrep på de israelske posisjonene på Hermonfjellet og deretter videre mot israelsk Golan.

Sannsynligvis ble denne komvoien angrepet og ødelagt av Israel, men det er ikke blitt bekreftet hverken av Hisbolla, Syria eller Israel. Hisbolla har derimot bekreftet at en av de høyere offiserene deres, Badee Hamiye, ble drept i et israelsk angrep (trolig: samme angrep?).

Så fulgte andre akt. Statsminister Netanjahu og militær etterretningssjef Hertzl Halevi dro til Moskva med militære kart for å få Vladimir Putin til å stanse Hisbollas posisjoneringer i miliyære angrepsformasjoner nord for grensepunktet Kuneitra på Golan.

Men Putin bare hørte på dem uten å si noe fra eller til..

Netanjahu og generalene bestemte seg da for å ta saken i egne hender. De iranske rakettvåpnene til Hisbolla var blitt lastet ut av transportflyene ved den syriske militærbasen T4 i nærheten av Palmyra i Syria. Ved denne militærbasen holder også Hisbolla til, og Russland har stasjonert både spesialsoldater og militært maskineri ved samme base. Syria og Hisbollla synes å ha antatt at det russiske nærværet ved basen ville beskytte dem mot israelske angrep.

Men det var det som likjevel skjedde natt til fredag.

Israel angrep Hisbollas stillinger ved T4 og ødela dem. Så snudde de israelske flyene hjemover. Men det var da «noen» (trolig: syriske regjeringsstyrker?) fyrte av et knippe bakke-til-luft-raketter mot de israelske flyene. Og det var det som utløste tredje akt.

Tredje akt natt til fredag besto for det første av at de israelske flyene brukte vanlige luftmilitære unnvikelsesmetoder for komme seg ut av banen til de syriske S-200-rakettene. Det regner Israel åpenbart for å være rutinemessig og enkelt.

Men så regnet datamaskinen til det israelske rakettskjoldet ut at en av de syriske rakettene lå an til å treffe bakken inne i Israel i bebodd område i stedenfor i ufarlig ørkensand. Og det var da Israel fyrte av en Arrow-2 antirakett-rakett. Den stanset og ødela med et voldsomt brak den syriske angreps-raketten i luften.

Den militærfaglige debatten om denne avgjørelsen handler om klokskap. Arrow 2 (og enda mer storebroren Arrow 3) er laget for å skyte ned mye større og mye mer lantrekkende angreps-raketter som beveger seg ut i verdensområdet før de setter kursen mot målet på bakken. Derfor føles det lett som en overdrivelse å bruke dette forsvartsmiddelet mot en mindre bakke-til-luft-rakett – som vanligvis aldri truer bakkemål, med mindre den tilfeldigvis ramler med i bebodde områder.

Åpenbart var det dette siste som skjedde natt til fredag. De militære sjefene i Israel har i ettertid fått ryggdekning for avgjørelsen fra de fleste militærkyndige offentlige kommentatorene, men åpenbart ikke fra alle.

Rakettskjoldet Arrow har eksistert siden år 2000 og er altså blitt 17 år gammelt. Det har passert en rekke vellykkede tester i designede test-situasjoner. Men natt til fredag skal være den første reelle felt-testen dette forsvarsvåpenet har opptrådt i. Med meget vellykket resultat,

Fjerde og siste akt kom fredag morgen. Putin innkalte den israelske ambassadøren i Moskva på teppet og protesterte skarpt mot det israelske angrepet på en syrisk militærbase der det befant seg russiske militærstyrker.

Netanjahu svarte i en video adressert til befolkningen i Israel fredag kveld: «Jeg forsikrer dere at beslutsomheten vår står urokkelig fast, slik handlingene våre nå beviser. Og det bør alle parter, jeg gjentar: alle parter, ta i betraktning.»

Men gjentagelsen av uttrykket «alle parter» sikter den israelske statsministeren ganske åpenbart til Vladimir Putin og Russland.

Israel fastholder at landet ikke ønsker å blande seg inn i den syriske borgerkrigen, veken på den ene eller den andre siden. Men Israel fastholder enda mer at det ikke er akseptabelt for Israel at Hisbolla får bruke borgerkrigen til å forberede angrep på Israel.

Israel ga altså i denne episoden Putin sjansen til selv å stanse Hisbolla. Da Putin ikke ville det, valgte Israel å gjøre det selv, uten å la seg stanse av det russiske nærværet ved samme militærbase som Hisbolla.

En israelsk kommentator skriver at det i helgen har hersket en viss russisk nervøsitet vis-a-vis Israel i Moskva.

Gå til innlegget

Nei til læretukt på politiske premisser

Publisert 5 måneder siden - 357 visninger

I 2017 trenger vi å fornye redaktør Arthur Bergs votum fra slutten av 1960-tallet om å si Nei til læretukt på politiske premisser.

På slutten av 1960-tallet stilte tre misjonsskole-studenter i Stavanger opp som kandidater på valglisten til datidens Sosialistisk Valgforbund. Det utløste en heftig proteststorm mot Misjonshøyskolen i Stavanger fra politisk mer konservative deler av kristenfolket. Men i Dagen forsvarte redaktør Arthur Berg de tre misjonsstudentene samtidig som han med stort ettertrykk sa Nei til læretukt på politiske premisser.

Å si tydelig Nei til læretukt på politiske premisser er det behov for også i dag. For nå vil mindre konservative strømninger i det norske kristenfolket øve læretukt mot Sylvi Listhaug fordi hun bærer kors, mot Bjarte Ystebø fordi han arrangerer Oslo Symposium og mot sønnen til Billy Graham, fordi han sa ja til Donald Trump i den amerikanske valgkampen.

Poenget er at regelen om å si Nei til læretukt på politiske premisser er en regel som slår likt begge veier, både mot høyre og mot venstre i det politiske landskapet.

I kristne menigheter og forsamlinger skal det ikke øves læretukt mot kristne som lener seg mot venstre i det politiske spekteret. Det skal heller ikke øves læøretukt mot kristne som lener seg mot høyre. Og det skal faktisk ikke øves læretukt mot kristne som enten liker eller misliker mer tradisjonell sentrums-orientert politiske tenkning, heller.

Regelen må nemlig anvendes likt i alle de tenkelige politiske retnings-typene.

Hvor vet vi det fra at det er galt å øvelæretukt på politiske premisser? Vi vet det fra de bibelske læretuktforskriftene.

De foreskriver læretukt mot vranglære i kirken. Men definisjonen på vranglærere handler om slike teologiske lærere som forfalsker det budskapet Gud faktisk har åpenbart i de 66 hellige skriftene i Bibelen. Politiske følgeslutninger av den kristne tros moralverdier er derimot ikke med i dekningsområdet til disse læretukt-forskriftene.

Gud har åpenbart etiske bud. Krenkelse av de budene Gud har gitt, er synd mot Gud. Og forkynnelse og lære som krenker de åpenbarte budene, er vranglære som det skal øves læretukt mot.

Men troende kristnes anvendelse av moralverdiene med henblikk på valg av politiske preferanser – er nettopp ikke åpenbaringer fra Gud, men feilbarlige menneskers forsøk på å forlenge linjene fra Guds åpenbaring. Slike følgeslutninger pålegger ikke Bibelen oss å øve læretukt imot.

Derfor er kristenfolkets politiske preferanser en læretukt-fri sone.

I kristne forsamlinger møtes vi for å ta imot Guds bud og Guds nådemidler. Der møtes vi enten vi lener oss mot høyre, sentrum eller venstre i politisk henseende. Over kirkekaffien eller bedehuskaffien kan vi gjerne diskutere politikk. Men vi utstøter ikke hverandre fra forsamlingsfellesskapet – eller gru og skrekk: – fra selve Guds nådemidler – bare fordi vi tenker ulikt om hvordan følgeslutningene av Guds bud bør være med henblikk på valg av partipolitiske preferanser.

Derfor bør kristen-Norge forsatt si Nei til læretukt på politiske premisser.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 323 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 180 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 10 timer siden / 113 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 443 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 743 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 51 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 743 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4211 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 443 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 443 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4211 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 443 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 3 timer siden / 826 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 323 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 180 visninger
Les flere