Elin Ørjasæter

Alder:
  RSS

Om Elin

Høyskolelektor på Markedshøyskolen, underviser i Personalledelse. Holder også foredrag om ledelse og kommunikasjon, og av og til om andre ting. Skriver og utgir bøker.

Følgere

Jens diktet om samehets

Publisert over 7 år siden

Husker du statsministerens hyllest av den samiske jenta som ble forsøkt påtent i Trondheim?

Jens Stoltenberg roste Eli Anne Nystad for å ha stått opp mobbing. I NRK har han senere indirekte bekreftet NRKs versjon: At det handlet om samehets, altså en variant av rasisme.

Nå er saken ferdig etterforsket og her er konklusjonen, sakset fraAdresseavisaVi mener heller ikke at det lå rasistiske ord og uttrykk bak. Her er det én person som har fått et forelegg på 8000 kroner for å ha tent på kragen hennes. Denne boten har ikke noe med rasisme å gjøre, sier politiinspektør Alf Rune Nilsen ved Sør-Trøndelag politidistrikt. 

Farsen blir total når studenten som tente på jentas krage unnskylder seg med at han trodde hun kom med rasistiske skjellsord mot ham.

Rasismekortet brukes altså både av statsministeren, uten grunnlag, og av gjerningsmannen, sikkert med like lite grunnlag. Saken er at man tenner ikke på folk.

Studenten og kameratene hans var beruset. Hvorfor får vi ikke en opinion mot drita ungdommer på byen, når unges drikking fører til så mye ulykker, skader og vold? Rasisme er en total avsporing.

At jenta tolket det slik er hennes rett, hun er den fornærmede part. Men at statsministeren bruker anledningen til politisk agitasjon er stygt.

Ganske komisk også, etter alle beskjedene fra statsministerens kontor i Øygard-saken før den kom opp i retten. Da het det at de ikke kunne kommentere en sak som ikke var behandlet av rettsapparatet. Neivel nei.

Så han kan ikke kommentere en Ap-ordfører og god venn under en svært alvorlig tiltale, men han kan uttale seg friskt om en ung og for ham ukjent student. Dessverre er det et mønster her: Flere statsråder gikk ut i avisene og forhåndsdømte de to ambulansjesjåførene som forlot Ali Farah i Sofienbergparken sommeren 2007, lenge før saken var ferdig etterforsket.

De mente feilvurderingen hos sjåførene var rasistisk motivert. Året etter klarte Knut Storberget å gi et samlet Fremskrittsparti skylda for skudd mot et asylmottak i 2008.

Les min sak fra 2008: Skuddene på Hvalstad

Når mistanken er rasisme glemmer Ap-politikerne alt om maktdelingsprinsippet, for ikke å snakke om alminnelig skikk og bruk. Både statsminister og justisminister mister sin alminnelige vurderingsevne. Det er ikke særlig betryggende.

Senere etterforsking og en dom i Tingretten (mot Dagbladet) slår fast at ambulansesjåførenes feilvurdering av Farahs helsetilstand ikke handlet om rasisme. Og mannen som skøt mot Hvalstad Asylmottak viste seg å være ravende psykotisk.

Er det så vanskelig egentlig? All vold, alle trusler og all tjenesteforsømmelse er galt. Men hvorfor det skjer? Det bør vi overlate til etterforskningen og senere til retten, med mindre gjerningsmannen selv feier all tvil til side.

Studenten som tente på Eli Anne Nystad fikk 8000 kroner i forelegg. Jeg synes det er for lite. Dette kunne gått skikkelig galt. Gutten får jo, fra staten, nesten 6938 pr. måned i studielån, og hele 18 498 i august og januar.

Å la en unggutt slippe så billig er å fortelle ham at det ikke er så farlig å tenne på folk, egentlig. Det er farlig når statsledere blander  jus og politikk etter eget forgodtbefinnende. Særlig når det gjentar seg.

Først publisert i min blogg


Gå til innlegget

Hurra, en konservativ biskop!

Publisert over 7 år siden

Den nyutnevnte biskopen i Agder, Stein Reinertsen, vil ikke vie fraskilte. Han er som den første hestehoven om våren. Nå blir det snart sommer!

La meg forklare: Reinertsen er tegnet på en kirke som er fri; endelig løsrevet fra staten. Snart vil vi, forhåpentligvis, ha et stort mangfold av ulike likestilte kirkesamfunn. Dette avløser den store, beklemmende statskirken, der alle skulle være enige hele tiden, både innbyrdes og med den til enhver tid sittende statsråd.

Kravet om enighet, i alt fra homofile samliv til abort og kvinnelige prester, spiste opp teologien innenfra. Bare de uendelige diskusjonene som fører fram til komplett uforståelige kompromisser sto igjen som kirkens morkne ryggrad. Men fra mai 2012 kom kirkevåren. Da opphørte statskirken ved det såkalte kirkeforliket.

Biskop Reinertsen ble den første bispeutnevnelsen etter kirkeforliket. Reinertsen ble valgt gjennom en ganske intrikat valgordning av menigheter, kirkeansatte og biskoper. Han var den mest konservative av kandidatene. Ved juletider oppdaget rikspressen at han ikke vil vie fraskilte og da ble det rabalder.

Helga Pedersen fra Arbeiderpartiet sa at Reinertsen truer mangfoldet i kirken, og Lars Peder Brekk fra Senterpartiet hevdet at han truer folkekirken. SVs Kristin Halvorsen besværet seg over at han ikke vil hjelpe folk som hadde "funnet kjærligheten".

Tidligere var det slik at når kirken og staten kranglet om tilsettinger i kirken, så vant staten fordi kirkestatsråden var sjef over bispekollegiet.Men etter kirkeforliket i fjor kan ikke polikerne gjøre annet enn å protestere. Heldigvis.

Alle de årene der kirken var underlagt staten, hadde store negative konsekvenser for kirken.De prestene som ikke mente så mye, som lettest underla seg statlig kontroll, de trivdes best og gjorde raskest karriere i Den norske kirke.

Dette slo begge veier. Teologen Jens Torstein Olsen fikk ikke lov å jobbe som prest før i år 2000, fordi han var registrert partner med en mann. Hadde det ikke vært for statskirkeordningen hadde Norge trolig hatt et mangfold av kirkesamfunn på 90-tallet, den gang Olsen gikk arbeidsløs.

Et slikt mangfold ville gitt grobunn for menigheter som ikke bare ville godtatt, men kanskje bent fram hadde ønsket seg en homofil prest som levde som i et livslangt forpliktende monogamt forhold, slike som Jens Torstein Olsen.

Børre Knutsen på sin side ble kastet ut av kirken til tross for at han var svært populær i Balsfjord menighet. Statskirken hadde ikke plass til avvik, hverken til høyre eller venstre. Det viktigste var å holde på formene og bevare den store lodne enighet.

Nå kan endelig kirken framstå som det den skal være, et sted med plass til ekte tro, uten for mye sidesyn til hva som er politisk passende og karrierefremmende. Dermed blir det også plass til biskoper som ikke vil vie fraskilte. Forhåpentligvis vil det også bety at andre menigheter igjen blir mer radikale.

For mangfold betyr ikke at alle skal være enig med Helga Pedersen, slik Helga Pedersen tror. Mangfold i kirkesaken betyr at mange ulike kirker kan leve side om side. En konsekvens av det er at alle giftermål bør skje borgerlig, og at folk kan feire brullypet med hva slags religise sermonier de bare ønsker. Etterpå.

På samme måte bør også begravelser være et statlig ansvar, så får folk velge i hvilken religiøs ramme det skal skje i selv. Mandag legger det såkalte Stålsett-utvalget fram utredningen om hva som nå skal skje videre med kirken, både den gamle statskirken og de mange andre andre trossamfunnene.

Jeg håper på en fullstendig likestilling av alle trossamfunn i Norge. Jeg håper også, som kristen, at en renere konkurranse vil gi en ny giv og mye god gründerånd i kristne menigheter. En likestilling av alle trossamfunn vil kanskje bent fram lokke fram killerinstinktet hos lutherske prester? Det hadde vært strålende.

Såselv om du er uenig med Reinertsen i synet på at fraskilte gifter seg påny, så bør du støtte hans rett til å mene det. Statskirken er død. Leve de mange kirkene!

I LETT FORKORTET FORM FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.1.2013

Gå til innlegget

Jesus kommer. På TV.

Publisert over 7 år siden

At det ikke er plass til Jesus i NRKs satsing for barn i adventstiden, er resultat av generell avkristning.

I serien «Julekongen», NRKs store satsing for barn i adventstiden, er det ikke plass til Jesu fødsel. «Det er tilfeldig», sa kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas til Vårt Land i går.

Tilfeldig? Det er langt fra tilfeldig, men et resultat av generell avkristning i den vestlige verden. NRK har, som allmennkringkaster, bare tilpasset seg underveis. 

I 1989 var vår eldste begynt i barnehage. Der sang vi «O jul med din glede» på juleavslutningen, men bare første og siste vers. Det midterste med «de tre vise menn» kunne ikke synges av hensyn til humanetikerne. En venninne fortalte meg at sønnens lærer unngår ordet «jul». Det kan støte det ene barnet i klassen som tilhører Jehovas vitner. Så læreren sier «mørketidsfesten». Asle Toje forteller i boka Rødt, hvitt og blått at danske lærere sier «winter break» i stedet for «juleferie». Ordet juleferie kan støte muslimske barn. 

Farmen. Men hvem er det som har reddet seertallene til TV2 i høst? Jo, Andreas Nørstrud, Farmen-deltakeren som provoserer med sin gammeltestamentlige kristendom. Han mener sex mellom menn bør straffes med døden og at kvinnen er mannen underlegen. Nørstrud er blitt en snakkis. Folk er provosert og fascinert. Mannen får bunker med frierbrev. 

Folk flest er nemlig dypt religiøse. I takt med at landet avkristnes, har de begynt å tro på alt fra Märthas engler til romvesener og spøkelser. Eller de bekjenner seg til hjemmesnekret kristen-fundamentalisme à la Andreas Nørstrud.

Star Wars. Færre og færre vesteuropeere regner seg som kristne. Mens 72 prosent av britene sa de var kristne i 2001, har tallet nå sunket til 59 prosent. Men det betyr ikke at de ikke er religiøse. De seks største religionene i Storbritannia er kristendom, islam, buddhisme, sikher, jødedom og hinduisme. Men vet du hvilken religion som kommer på 7. plass? Star Wars. Ja, du leste riktig. 179.000 briter bekjenner seg til Star Wars - og da som troende, ikke som filmentusiaster. De tror på Luke Starwalker i stedet for på Jesus og de ser djevelen i Darth Vader. Hvorfor akkurat Star Wars? Jo, fordi kampen mellom det gode og det onde er så godt fortalt i disse filmene. Den kampen går aldri av moten.

Bibelen har like dramatiske fortellinger som Star Wars-universet. Men norske prester er blitt for tannløse formidlere i konkurranse med andre fortellinger. Juleevangeliiet blir fortalt av konsensus-orienterte prester som ikke vil støte noen. Når noe ikke støter, så begeistrer det heller ikke. 

TV-drama. Det hadde ikke trengt å være så kjedelig. Tenk deg Herodes som beordrer sine menn til å drepe guttebarn i jakten på Jesus. Foreldrene, lutfattige og livredde, som flykter. Den historien formelig roper på en god TV-produsent. 

Det burde ikke være vanskelig å lage god TV med religiøse temaer. Tenk deg en reality-serie der sørlandsk kristenungdom krangler med norsksomaliere fra Oslo om svinekjøtt og hijab, mens de stemmer hverandre ut, uke etter uke. Det vil definitivt være mer interessant enn en dannet, økumenisk samtale mellom biskoper og imamer. 

Sterke historier, moralsk indre kamp og uenighet mellom mennesker er det som fenger. Det vet den nye kringkastingssjefen, Thor Gjermund Eriksen. Men han er enda mer avhengig av politisk velvilje enn den norske kirke, og da gjelder det å ikke støte noen. 

Jesus kommer tilbake. I hvert fall på TV. Men kanskje ikke på NRK. Og Jesus blir ikke alene, han må konkurrere med en kakofoni av religioner, inkludert de hjemmesnekrede enmanns-sektene. De siste blir jo bra TV.

Livssyn fenger. Dette er Eriksens utfordring på religionssiden. Jeg er optimist. Eriksen er en medieproff og vet at moral og livssyn fenger, hvis det formidles godt. Kanskje han klarer å få Jesus tilbake på TV.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 14.12.2012

Gå til innlegget

En uetisk bok om 22. juli

Publisert over 7 år siden

Onsdag kan boken «En norsk tragedie» vinne Brage-prisen. Boka som årsaksforklarer 22. juli med Anders Behring Breiviks vonde barndom.

Aage Storm Borchgrevink har skrevet en «pageturner» om terroristens liv og samtidig gitt nye, sterke tidsbilder. I fortellingen om innvandrergjenger og hvite i Oslo på 90-tallet, fullfører han litterært det Aslak Nore begynte på i boka Ekstremistan. I skildringen av World of Warcraft-spillingen og Breiviks ideologi-shopping beskriver han viktige tendenser på en måte jeg ikke har sett tidligere.

Deler av denne boka kan leses som selvstendige essay, for eksempel kapittelet om Eskil Pedersens flukt med båten Torbjørn. Her går Borchgrevink rett inn i en diskusjon som har vært ført langs to like håpløse akser, enten internett-fordømmelse av «feigingen Eskil Pedersen» eller avisenes vegring mot å berøre saken på annet enn Pedersens egne premisser. Borchgrevinks analyse er svært god, og fyller et vakuum fordi temaet har vært så vanskelig å berøre på anstendig vis. Dette tekststykket er i seg selv verdt prisen på boka. Og det er mange slike.

Den store feilen. Men bokas beste partier kan ikke bøte på den store feilen: At Borchgrevink på ramme alvor mener å ha funnet årsaken til at Behring Breivik ble terrorist. Og at forlaget markedsfører dette som «den definitive historien om 22. juli». Det er en bjørnetjeneste mot forfatteren.

Forfatteren årsaksforklarer 22. juli ved Behring Breiviks barndom, nærmere bestemt ved morens emosjonelle forvirring, også seksuelt i forhold til sønnen. Her lener han seg tungt på den psykodynamiske grenen innen psykologien. Disse teoriene, med psykoanalysen som det mest kjente verktøyet, gir unike metoder i samtaleterapi. Derfra til å årsaksforklare så spesielle avvik som hos Behring Breivik er det et langt stykke.

Psykologiprofessor Svenn Torgersen avviser Borchgrevinks årsaksforklaring nokså kontant i et intervju med VG. I hans bok Personlighet og personlighetsavvik hevder han at personlighet for en stor del er gitt gjennom genetisk arv, og i mindre grad enn vi tidligere trodde påvirkes av oppveksten. Og fortsatt er vi altså bare på individnivå, i å årsaksforklare noe så stort og tragisk som 22. juli.

Dramaturgi. Borchgrevink valgte de psykologiske teoriene som gav ham den beste dramaturgien. Ikke de teoriene om avvik som er mest sannsynlige, eller best dokumentert.

Aage Storm Borchgrevink er litteraturviter. Hans viktigste research har vært nærlesning av Behring Breiviks manifest, med psykodynamisk teori som veiviser. Problemet er ikke tolkningsrammen, som kan være interessant nok, men hva han bruker den til: En eksplisitt påstand om årsak - virkning. 

En av nestorene i psykodynamisk teori, professor Siri Erika Gullestad, er langt mer forsiktig i analysen av Behring Breivik i Nytt Norsk Tidsskrift nr 1/2012 enn det Borchgrevink er. Det går an, også som psykoanalytiker, å åpne opp for at vi aldri finner «sannheten» om 22. juli, bare fliker av den. Men det blir det jo ikke så spennende romaner av. 

Boka har fått mange strålende kritikker, men også møtt motstand: Teologen Eskil Skjeldal mener boka er spekulativ (Vårt Land 06.10.), og dessuten fritar Behring Breivik fra ansvar ved å psykologisere ham sønder og sammen. Forfatteren Kaj Skagen skriver i Dag og Tid at «det tynne faktagrunnlaget er feita opp med fiksjon». Og Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad mener moren utleveres på en måte som tabloidpressen har holdt seg for god til.

«Etisk feil». «Det finnes litteratur og film som er etisk feil, men som er drivende godt laget», sier Ivo de Figueiredo, en av Norges mest anerkjente biografer. Han refererte da til Knausgårds bøker, men jeg synes utsagnet passer enda bedre på En norsk tragedie.

Hvis Borchgrevink vinner Brageprisen onsdag, er det en fortjent belønning for en drivende god tekst. Men også et tegn på hvor dårlig det står til med vår vitenskapsteoretiske tenkning.

Og det er alvorlig. For en litt for god historie kan gjøre at vi lar være å lete etter andre årsaker enn denne.  Da blir En norsk tragedie ikke bare spekulativ, men også uetisk.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27.11.2012

Gå til innlegget

Sorg over spontanabort - føleri?

Publisert over 7 år siden

Bloggeren Susanne Kaluza har skrevet om sorgen etter en spontanabort. Men hverken hun eller leserne hennes stiller spørsmålstegn ved provoserte aborter. Er et liv bare et liv når det passer oss?

Susanne Kaluzas blogginlegg heter Den hemmelige sorgen. Hun forteller om da hun mistet et foster som var litt mer enn to måneder, og at hun faktisk så barnet, som falt ut. Og hun illustrerer med bilder av et slikt lite foster, som viser at det er et lite barn.

Ikke ulikt dukkene til Børre Knudsen, altså. Men konteksten er altså en annen. Dette er barn det er lov å sørge over, i motsetning til sorgen hos de mødrene som stoppet fosterlivet ved eget valg.

Kaluza har, i skrivende stund, flere hundre "likes" på Facebook og hele 46 kommentarer på bloggen. Det underlige er at ikke en eneste av kommentarene, trolig fra unge kvinner, stiller spørsmålstegn ved dagens abortpraksis.

Jeg tar ikke stilling til om abort er drap eller ei. Mitt eneste poeng er at et foster ikke kan defineres som liv når det passer oss selv. Enten er det et liv, uavhengig av om moren ønsker det, eller så er det ikke et liv, og da er det heller ikke noe å sørge over hvis graviditeten ender i abort.

Rent bortsett fra at man kan være lei seg fordi ens egne babyplaner gikk i vasken.

Moderne mennesker vil ha i pose og sekk. Det ene året tar vi en provosert abort fordi det ikke passer å få barn, akkurat nå. Fire-fem år etter blir en spontanabort, for et foster i samme ukealder, gjenstand for en stor og ektefølt sorg. Vi fortrenger sorgen når vi selv utfører aborten, og fremkaller den når vi selv ser fram til fødselen.

Er det da barnet vi sørger over, eller at våre egne forventninger ikke ble oppfylt? Er Kaluzas sorg bare oppkonstuert føleri, fordi hun liker å føle?

Jeg tror ikke det. Jeg tror det snarere er slik at kvinner fortrenger sorgen over det barnet de mister, når de selv tar valget. Og den konklusjonen er egentlig den tristeste.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2975 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1632 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1333 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1076 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere