Elin Ørjasæter

Alder:
  RSS

Om Elin

Høyskolelektor på Markedshøyskolen, underviser i Personalledelse. Holder også foredrag om ledelse og kommunikasjon, og av og til om andre ting. Skriver og utgir bøker.

Følgere

Morskomplekset

Publisert nesten 7 år siden

Deltid eller karriere: Uansett hvilket valg kvinnen gjør, så martres hun. Også om hun er feminist.

”Er jeg fri nå?” er tittelen på Linn Stalsbergs siste bok. Den handler om tidsklemma for småbarnsforeldre. 

 Klassekampen-spaltisten tror ikke lenger på at alle må jobbe, hele tiden. Hvor ble det av sekstimers-dagen, spør Stalsberg. Hun konstaterer at den ikke lenger er et tema. Nå er det arbeidslinja som gjelder. Både SVs Inga Marte Thorkildsen og LOs Gerd Kristiansen fordømmer kvinner som jobber frivillig deltid. For meg, som er gammel nok til å huske at kvinner ble fordømt for å svikte barna hvis de jobbet, er det ganske pussig at de nå blir fordømt for å svikte nasjonaløkonomien hvis de ikke jobber. Det er forfriskende at den radikale feministen Stalsberg tar et oppgjør med det.

Nå er det altså arbeidslinja som gjelder, og kvinnene som velger den blir hyllet av statsministeren i nyttårstalen. Men hvor kom den arbeidslinja fra egentlig, spør Stalsberg.

Den dukket opp parallelt med ideologien om at størst mulig forbruk er saliggjørende for økonomien, hevder hun. Markedsliberalismen er roten til alt ondt i hennes øyne.

Å ha et godt familieliv med to fulle jobber er vanskelig, mener Stalsberg, i hvert fall for dem med lang reisevei og lite fleksible jobber. Og som hun så betimelig påpeker: Det er slike jobber det er flest av. 

Linn Stalsbergs historie er kampen for å kle på to trette unger, sette dem på kjelke i vintermørket for å dra dem til barnehagen, for så å forlate dem der mens de gråter. På jobb kommer hun selvfølgelig ofte for sent. ”Hverdagen fungerte ikke. I hvert fall ikke for oss”, konkluderer hun.

Hundretusener av mødre har skjønt før Stalsberg at full jobb ikke fungerer for alle.  Så hva er nytt med denne boka? Ganske mye. Stalsberg setter sin egen historie inn i et feministisk perspektiv. Hun påstår at likestillingskampen skjer på øvre middelklasse-kvinners premisser, og bringer inn klasseperspektivet. Dette perspektivet gir boka tyngde.  

Linn Stalsberg siterer Audun Lysbakken som skrev i boka si at ”i Norge er det normalt at pappa triller barnevogn og mor er på bedriftsstyremøte”.

”Men nei,” svarer Stalsberg, ”i Norge er det ikke normalt at mor er på bedriftsstyremøte. De aller fleste mødre lever ikke sånne liv.” 

 For kvinner i lavtlønnsjobber, som har lang reisevei til jobb og barnehage er livet som mamma og heltidsarbeidende for slitsomt, uansett hvor likestilt de er på hjemmebane. Og i denne i forståelsen for vanlige folks hverdag vil hun ha sekstimersdagen på dagsordenen igjen.

Er det økonomisk mulig? Det får vi ikke svar på i boka. Forfatteren er også for ullen i sine angrep på markedsliberalismen, og har ikke noe godt alternativ å by på. 

Stalsberg har valgt å skrive om kvinnene, men i noen avsnitt skriver hun også om barna, og at de lider under lange dager i barnehagen.

De avsnittene kunne jeg godt vært foruten. De minner meg om at kvinner alltid har skjøvet barna foran seg for å rettferdiggjøre egne valg. Ved å si at barna lider, beskylder Stalsberg indirekte heltidsarbeidende kvinner for å skade barna sine. Og det til tross for at norske unger har det helt fint i et større perspektiv, enten de er hjemme med mor eller har lange dager i barnehagen.

 Slik sett tror jeg Linn Stalsberg ligner på de fleste mødre. De martres uansett hva de velger for sine barn, og føler de må rettferdiggjøre det. I Stalsbergs tilfelle ble det en hel bok av det. 

Boka har systematiske referanser til annen litteratur, på en måte som ikke går ut over lesbarheten. Det bidrar til at denne boka vil bli stående lenge, til tross for noen svakheter.

Og det beste er at Stalsberg bringer klasseperspektivet tilbake i debatten. For noen kvinner er frie nå. De som har mye penger, robuste unger og fleksible jobber. Men de er ikke i flertall.

Gå til innlegget

Sivs store tabbe

Publisert rundt 7 år siden

Jeg er ikke sint. Bare veldig, veldig skuffet. Over Siv Jensen.


Siv Jensen.

Hun roter så solid med tallene i det som er Norges største utfordring etter eldrebølgen: Nemlig innvandringsbølgen.

Siv Jensens tabbe, der hun sa at Oljefondet (og mere til) blir tømt på bare fem år på grunn av innvandringen, er alvorlig.

Les om landsmøtetalen her: Siv sier innvandrerne tømmer Oljefondet i løpet av fem år

Tallet, i sin korrekte form, er jo dramatisk nok. Innvandringen vil, i løpet av 88 år, koste det samme som verdien Oljefondet og statens eierskap i Statoil i dag.

Innvandringen er et underskuddsprosjekt som gjør framtiden mer uttrygg for barna våre, inkludert barna til de innvandrerne som allerede er kommet. Brochmann-utvalget slo fast at møtet mellom innvandrerne og den norske velferdsstaten setter nettopp velferdsstaten i fare.Finansavisen har, som eneste papiravis, fulgt solid opp med en artikkelserie i vår.

Ingen politiske partier gidder å diskutere kostnadene rundt innvandring særlig høyt, slik de burde. Unntatt Fremskrittspartiet. De kan til gjengjeld ikke regne. De klarer ikke å oppdage de mest oppsiktsvekkende feil før de fremføres med fynd og klem i en landsmøtetale.

Problemet er at denne regnefeilen føyer seg inn i rekke feil Fremskrittspartiet gjør om innvandring, for eksempel denne, som jeg omtalte i E24 før forrige stortingsvalg. En bagatell? Nei. Innvandringen er politisk krutt. Da må man være mer påpasselig og korrekt med faktum enn ellers, ikke mindre.

Dessuten tyder jo denne siste feilen på at Siv mangler makroøkonomisk oversikt. Hadde dette vært sant så hadde det vært så nytt at Jens hadde besvimt og hele SSB stått på hodet i panikk og forvirring.

Dette er leit. Leit for Norge, leit for innvandrerbefolkningen og leit for Siv Jensen. Og helt personlig: Leit for meg. Jeg har ikke fjerneste peiling på hva jeg skal stemme til høsten. Nettopp slike tabber som dette gir skikkelig Frp-turnoff. Så hva skal jeg stemme?

Høyre, “mitt” gamle parti kommer med de rareste utspill for å tekkes innvandrerne og å markere avstand til Frp. Venstre-folk er psykedelisk verdensfjerne i innvandringsspørsmål og Krf tviholder på misjonens verdensbilde der afrikanere er snille men hjelpesløse. For første gang på mange år vurderer jeg å stemme AP.

Man kan si mye om Jens, men det var faktisk han som nedsatte Brochmann-utvalget. Korrekte fakta og åpen diskusjon er det eneste som hjelper. Alltid. Jens Stoltenberg gav oss i hvert fall det første.

 

Gå til innlegget

Lippestad skuffer

Publisert rundt 7 år siden

Vi trodde vi fikk en rettferdig rettsprosess. Nå melder tvilen seg: Fikk Anders Behring Breivik det forsvaret han skulle hatt?

Boka Det vi kan stå for av Geir Lippestad er en merkelig bok. Den er tilsynelatende en hyllest til rettsstaten, men i den samme boka bryter Lippestad med helt sentrale regler i – nettopp – den samme rettsstaten.

Først fikk boka massiv positiv pressedekning. Vårt Land helgen-erklærte nærmest Lippestad i sin leder 20. april.

Men så kom reaksjonene. Fire advokater og en dr. juris gikk, uavhengig av hverandre, ut i pressen og sa det samme: Geir Lippestad hadde opptrådt uetisk som advokat ved å utgi denne boken. Den siste helgen i april behandlet Advokatforeningens styre saken. Møtet endte med at Lippestad har fått tre uker på å forklare seg til foreningen. Saken er altså ikke avsluttet.

Regelbrudd. Hva er det Lippestad har gjort? Han har skrevet en bok der han gjengir fortrolige samtaler mellom klienten og forsvarerteamet. Han har også gjengitt egne vurderinger på en måte som er nedsettende overfor klienten. Han bryter altså med både taushetsplikten og lojalitetsplikten. 

Lippestads regelbrudd har lite å si for Anders Behring Breivik. Han er forhåpentligvis innesperret på livstid. Men dersom forsvarer-rollen kan tilpasses slik det passer forsvareren, så har vi ikke lenger en rettsstat. Det er nemlig ett eneste menneske i hele verden som ikke kan svikte Anders Behring Breivik. Og det er hans forsvarer. Som altså nå svikter ham likevel. Og kravene til taushet og lojalitet er ikke tidsbestemt. De gjelder også etter at oppdraget er avsluttet.

Tvilen. Geir Lippestad ble en beundret og respektert person, nettopp fordi han tok det tunge oppdraget å forsvare en mann som hadde begått så store grusomheter. Noen måtte ta jobben med å sette sitt eget omdømme i spill, for å gjøre forsvareroppdraget som hører til i en rettsstat. Lippestad gjorde det.

Vi trodde altså vi fikk en rettferdig rettsprosess. Nå melder tvilen seg: Fikk Anders Behring Breivik det forsvaret han skulle hatt? Sjelden har vi sett en advokat distansere seg slik fra sin klient underveis. Nå har han også skrevet en bok der han fremhever seg selv på klientens bekostning. 

Nettopp i de store og grusomme sakene er det rettsstaten settes på prøve. Det er derfor det er så skuffende å se at Lippestad velger den brede vei, å svikte klienten, fremfor den smale sti: Å stå lojalt som forsvarer for Norges mest forhatte mann. Det er faktisk ikke noe unntak i advokatetikken for særlig store saker eller for særlig grusomme klienter.

På bølgen. «Geir Lippestad (…) viste oss hva rettstat, likeverd og menneskelighet kan bety midt inne i en grusom og absurd situasjon», skriver Vårt Land i sin hyllest av advokaten i forbindelse med boklanseringen. Avisen kastet seg på bølgen, den som alle andre. 

Men man blir ikke et godt menneske av å snakke mye om etikk. Man blir et godt menneske av å opptre etisk. Den forskjellen burde Vårt Land ha sett.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 30.04.2013

Gå til innlegget

Er U-hjelp skadelig?

Publisert rundt 7 år siden

Nordmenn er verdensmestre i giverglede. Men ikke fullt så gode til å følge med på hva som skjer med pengene.

Samfunnsøkonomen Stein Hansen har brukt hele sitt yrkesliv på bistand til den tredje verden, som forsker og konsulent. Nå har han gått av med pensjon og kan endelig snakke fritt, og det gjør han til gagns i boka ”Bistand og korrupsjon”.

Her forklarer han hvorfor bistanden ikke bare nyttesløs, men direkte skadelig i sin nåværende form. Den bidrar til korrupsjon og tilbakegang i mottakerlandene.

Hansen peker også på store svakheter i vår politiske kultur her hjemme. Ledende politikere har fått utdelt styreverv og lederstillinger i bytte mot store statlige overføringer til de samme organisasjonene.

Media har aldri vært interessert i denne ukulturen. Det burde de være, mener Hansen. For dette er store aktører, både utenrikspolitisk her hjemme og økonomisk i de landene Norge gir bistand til.

Den mest bisarre historien i boka er om Arne Fjørtofts WorldView. Ifølge Hansen drev Fjørtoft en kaotisk røre av private kommersielle interesser og statlige penger. Samtidig laget NRK et program der de beskrev ham som en helgen.

Journalist Kristin Hoffmann avdekket Fjørtofts sammensurium i avisa Nationen i 2002, noe som beskrives detaljert i boka. Det var et imponerende gravearbeid der myndighetene gjorde alt for å stoppe og trenere. Men det hjalp så lite, ettersom ingen andre medier fulgte opp. Presse-Norge var rett og slett ikke interessert.

Kanskje ikke så rart, vil jeg legge til. Professor i statsvitenskap, Terje Tvedt, har i boka ”Utviklingshjelp, utenrikspolitikk og makt” (2009) og i en artikkel i Samtiden (2004) dokumentert pressens tettet bånd til hele bistandssektoren.

Dette skjer både gjennom UDs pressestipender og i den årlige TV-aksjonen til NRK. Det er tradisjon for økonomiske overføringer frabistandsaktøren til pressen. Det blir som om Statoil skulle betale for at Aftenposten skulle skrive artikler om dem; altså en praksis som er helt utenkelig for pressefolk, på alle andre områder enn nettopp bistand. Hansen beskriver ikke dette i boka si, men disse forholdene forsterker jo hans analyse.

De siste årene har vi sett en positiv endring. Både ved at journalistene selv stiller spørsmål ved sine tette bånd til UD, Norad og organisasjonene. Dette skjer samtidig som bistanden blir utsatt for kritisk søkelys. Både Aftenposten og NRK har laget bistandskritiske serier.

Stein Hansens bok er lettlest og solid dokumentert samtidig. Og han har ikke gitt opp bistanden, men kommer med konkrete forslag til endring, slik at bistand kan skape utvikling og ikke korrupsjon.

Men han ventet altså til han ble pensjonist med å skrive boken. Boka hans er i seg selv et bevis på at de som er helt uavhengige produserer de beste tekstene. Jeg håper at flere starter pensjonstilværelsen med å kaste lys over hva de faktisk jobbet med.

Du får kjøpt boka her hos Z-forlag eller i vanlig bokhandel.

 Denne saken har også stått på trykk i avisa Vårt Land fredag 12. april.

Gå til innlegget

Innvandring truer velferdsstaten

Publisert over 7 år siden

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Thorbjørn Egners kardemommelov har blitt kalt reaksjonær. Men den er et godt innspill i debatten Jon Hustad startet i Aftenposten om norsk kultur og innvandring.

Hustads poeng var at kulturelle særtrekk får konsekvenser for økonomien. Og han har fått mye pepper for å henvise til taxi-svindelsaken. Men den er svært relevant på grunn av dens enorme omfang, helt ulikt det man tidligere har sett.

Totalt 2500 sjåfører var innblandet. Tre av fire svindlere var pakistanernordmenn. Altså var en stor del av det pakistansknorske miljøet i Oslo berørt. Det ble unndratt 625 millioner kroner fra beskatning. Godt over 100 millioner kroner ble feilaktig utbetalt i trygd til sjåførene som kjørte svart.

Tallene er hentet fra boka Svindel uten grenser. Tre navngitte toppbyråkrater, fra hhv. Nav, Skatteetaten og Oslo Kommune, blir sitert på at innvandrerbefolkningen ser ut til å ha et annet forhold til trygdesvindel og svart arbeid, i den samme i boka. Og da bygger de på sin samlede erfaring i jobben, ikke på denne saken alene.

Det samsvarer med flere anonyme og sentralt plasserte kilder i NAV jeg har hatt kontakt med. De er sjokkert over viljen til å snyte staten hos nyankomne innvandrere. De har ingen annen forklaring enn det de kaller “kultur”

I Storbritannia er det ti ganger flere korrupsjonsanklager mot politimenn med muslimsk-asiatisk bakgrunn enn blant dem med etnisk britisk bakgrunn. Det forklares i rapporten (som er omstridt) med press fra storfamilien på den enkelte politimann. Altså, en del av familiekulturen.

Som Eirik Vinje skrev i Aftenposten: I klansamfunn i Asia og Afrika tar man vare på familien, mens man har null tillit til staten. Ofte har man god grunn til å anse staten som en fiende. I Norge er det nærmest omvendt. Staten er den som aldri svikter oss, mens familien kan det være så som så med.

Det nye i Norge er to demografiske forhold: Det første er at innvandrerbefolkingen er mye større enn det vi har opplevd i tidligere tider (se grafen under, der grønn farge er  innvandrere fra Asia og Afrika og deres barn). Det andre er at de som kommer er fattigere enn majoritetsbefokningen, ikke rikere, slik f.eks. hanseatene var. Alle som forteller oss at “det har alltid vært innvandring til Norge og hanseatene beriket oss jo” , de overser helt fundamentale fakta om innvandrere i forhold til totalbefolkningen.

Det tredje nye, som ikke er demografi men statsfinanser, er at vi har en velferdsstat som bygger på livslang botid og at folk selv gjør sitt beste for å unngå trygd. Miksen av disse tre kan bli ødeleggende for velferdsstaten.

Det hadde vært rart hvis overgangen fra et land der all trygghet ligger i familie og klan, til et land der all trygghet ligger i staten, foregår uten friksjon. Følgende avsnitt i boka Svindel uten grenser, der en pakistansknorsk jente blir intervjuet, gjør inntrykk:

Etter å ha lest om taxi-svindelen forsto Shazia hvorfor foreldrenes hus var så lite, sammenliknet med de andre norsk-pakistanernes hus i Pakistan. Faren hadde flere jobber samtidig for å kunne forsørge seg selv, sine slektninger i hjemlandet og samtidig klare å spare til husbygging. Foreldrene var nesten aldri hjemme, de bare jobbet. De betalte sin skatt, og de misbrukte ikke trygdesystemet. Og endte med det minste huset.

Her er vi ved kjernen. Første- og annengenerasjon må oppleve at de blirbelønnet for å jobbe hardt og ikke snyte staten. I taxi-svindelsaken, som altså omfattet et stort miljø, skjedde det motsatte. Den norske velferdsstaten var vid åpen for dem som ønsket å utnytte den. Norsk kultur viste sine svakheter i møte med den pakistanske.

Tall om annengenerasjons pakistanernordmenn er oppmuntrende, de er høyt utdannet, arbeidssomme og lovlydige. Det hjelper bare så lite at èn etnisk gruppe lykkes i å knekke kodene, når det stadig kommer nye grupper innvandrere. De fleste innvandrerne kommer nå fra Øst-Europa, der tilliten til staten også er så som så. De fleste nyankomne fra 3. verden kommer nå fra Afrika, fra land med utpreget klankultur og en ikke-fungerene stat, slik denne SSB-statistikken viser.

Hva skal vi gjøre? Regjeringen Stoltenberg skal ha ros for å ha satt ned Brochmann-utvalget, som forsøkte å svare. Men det er blitt merkelig stille om utvalgets dystre data etterpå. Christian Tybring Gjedde og Hadia Tajik snakker om pølser i lompe og pinnekjøtt. Er hele befolkningen blitt så dårlig i matte at vi ikke klarer å diskutere det som er viktig? Hustads utgangspunkt var jo nettopp kulturens konsekvenser for økonomien. Det klarer visst ingen å følge opp.

Shazia, jenta som ble sitert i boka om taxisvindelen er nå journalist i VG. Der har hun blant annet annet skrevet en rekke svært gode artikler om innvandring og integrering. Hun har vist oss at det også er positive sider ved at innvandrere samler seg i Groruddalen. Poenget er at hvis innvandrere fra samme land flytter nær hverandre er ikke det så farlig, ja, det er også mange fordeler med det, så lenge folk holder seg til samfunnskontrakten. Og i Groruddalen har kriminaliteten sunket, samtidig som innvandrerandelen har økt. I tillegg er det rimelig å anta at det sparer staten for masse penger at storfamilien bor fysisk nær hverandre, slik at folk kan hjelpe hverandre i hverdagen.

Desto viktigere er det å formulere samfunnskontrakten presist. At folk må bli en del av “den norske kulturen” er både uklart og storforlangende. Sin kultur må folk velge selv, så lenge de forsørger seg selv og er lovlydige. 

Men gjør de det? Problemene med sysselsetting hos første generasjon innvandrere fra tredje verden ser ut til å være enorme. Det hjelper ikke at annengenerasjon blir leger og jurister, når det stadig kommer store mengder nye innvandrere. I Danmark var det de dramatiske tallene for sysselsetting blant ikke-vestlige innvandrere som førte til tilstrammingen i familegjenforenings-reglene (se grafen over og billedteksten under den).

Tall fra Frisch-senteret i Norge viser at første generasjons innvandrere fra tredje verden bare er i arbeid ti-femten år, også de som var arbeidsinnvandrere. Foreløpig vet vi lite om hvordan nyinnvandrede østeuropeerne vil tilpasse seg over tid. I Brochmann-utvalget antydes det at vi kan risikere samme korte yrkeskarriere hos dem, samtidig som deres eksport av trygd kan bli et økende problem.

Blant mine bekjente er det de “gammeldagse” personlige kristne og de mer sekulært orienterte muslimer som gjør det best hvis suksess måles i skikkelighet, edruskap (!), arbeidssomhet og dermed samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Deres kulturbakgrunn er altså svært ulik, men begge grupper overoppfyller samfunnskontrakten.

Man kan ikke gjøre noe med andres kultur. Men man kan gjøre noe med sin egen. Det er i møte mellom norsk kultur og klan-kultur at trygdebruken går over stag. I USA får man trygd bare noen få måneder etter ankomst, etter det er det brått slutt. Somaliere i USA klarer seg mye bedre der enn i Norge, slik Gerhard Helskog forklarte i sin bok om innvandring. Problemet i norskkultur er i så fall at vi ikke klarer å si nei til trygd selv om folk er fullt arbeidsføre.

Kom deg i arbeid og vær lovlydig. Noe mer kan vi virkelig ikke forlange av folk. Om man spiser pølse med lompe på 17. mai eller halalkjøtt? Det er ikke viktig. Thorbjørn Egner formulerte det presist i Kardemomme-loven.

PS: Den første foilen er hentet fra Brochmannutvalgets presentasjon. Den andre er ikke på nett, den ble presentert på NHO-konferansen 2011 av professor ved Rockwool Fondens Forskningsenhed i Danmark. 

Innlegget ble først publisert på min egen blogg - med grafer og en rekke illustrasjoner.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere