Elin Ørjasæter

Alder:
  RSS

Om Elin

Høyskolelektor på Markedshøyskolen, underviser i Personalledelse. Holder også foredrag om ledelse og kommunikasjon, og av og til om andre ting. Skriver og utgir bøker.

Følgere

Skilte heteroer

Publisert over 6 år siden

Hver gang jeg blir bedt i kirkebryllup er brudgommen gift fra før. Har vi ikke rådhuset for sånt?

LES OGSÅ SUNNIVA GYLVER; Jeg er uenig med Ørjasæter

Det var bryllup i den vakre, hvite kirken midt i bygda. «Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne?», spurte presten. «I gode og onde dager, inntil døden skiller dere?» Og alle i kirken tenkte: Men det har jo brudgommen lovet før? Og da klarte han det ikke? Hva er vitsen med å love igjen?

Så sto de nygifte på kirketrappen og strålte mens mengden kastet konfetti. Den middelaldrende mannen kysset villig vekk sin unge brud og alle jublet.

Ja, alle jublet unntatt to. To unge gutter som sto og sparket småstein i utkanten av flokken. Den ene tok opp mobilen og SMS-et til moren: «Pappa driter seg ut noe helt jævlig. Jeg vil hjem. Kan jeg slippe å gå på festen?»

Moderne mennesker vil ha alt. Bruden vil stå hvit brud og gjøre det i kirken. Brudgommen vil at barna fra første ekteskap skal komme, selv om de ikke har lyst. Og presten vil bevare sin posisjon som bygdas foretrukne seremonimester.

«Dere har gått en lang vei for kjærligheten, Arne og Camilla», sa presten i et annet bryllup, denne gangen i hovedstaden: «Det har vært mange hindre på veien, men dere kom fram til slutt.» Presten mente altså at det å ha bedratt og forlatt den forrige hustruen var en ekstra kvalifikasjon.

«Jeg har aldri opplevd sann kjærlighet før jeg traff deg, Camilla» sa brudgommen i talen. Da reiste en ung mann seg opp, marsjerte ut og slamret med døren. Hans yngre søster brøt sammen først etterpå. «Men da var han jo aldri noe glad i mamma!» hulket tenåringsjenta. Hun tok kjærligheten alvorlig, i motsetning til både pappa og prest.

Faren kunne like gjerne sagt det rett ut: «Det var ikke kjærlighet det der med mamma, jeg bare lot som.» Han tråkket i all offentlighet på hennes barndom, for å tekkes sin nye brud.
Å holde det man lover er dessuten en elementær dyd, noe vi lærer fra barnsben av. Hvorfor gjelder det da ikke for ekteskapet? Hvorfor kan ikke presten vennlig henvise til nærmeste rådhus når en fraskilt brudgom ber om full bryllupsseremoni?

Å be noen gifte seg i rådhuset betyr ikke at man fordømmer noe som helst. Det er bare en praktisk følge av at man brøt troskapsløftet forrige gang. Og en konsekvens av at nettopp den kirkelige liturgien river opp gamle sår hos de i slekten som hadde ønsket familielivet annerledes. Jo mer alvorlig man tar ordene i kirken, jo mer framstår gjengifte foran alteret som absurd teater.

Det finnes like mange skjebner som det finnes skilsmisser. Det finnes lykkelige skilte og ulykkelige. Hva som er bakgrunnen for akkurat dette ekteskapet vet presten lite om, for han møter bare de nyforelskede. Og det vil han vel heller ikke vite noe om. Presten mener folk skal “få en ny sjanse” som det heter. Han burde heller si det som det er: Jeg vier fraskilte fordi jeg vil bli likt.

Da Stein Reinertsen ble biskop i Agder og Telemark skapte holdningen hans til gjengifte avisoverskrifter. Som prost hadde han nemlig ikke viet fraskilte. “Milde himmel! Jeg er veldig overrasket”, sa Helga Pedersen til Aftenposten og flere statsråder fulgte opp.

I møte med opprørte politikere har kirken alltid valgt å fire på sine prinsipper. Reinertsen er foreløpig et unntak. Det store flertall av prestene stiller nemlig villig og rutinemessig opp til omgang nummer to.Homosaken derimot diskuteres opp og ned og bort og fram. Til tross for at gifte homoer foreløpig skaper atskillig mindre mellommenneskelig lidelse enn skilte heteroer. Færre er de også.

Kirken bøyer seg for det skilsmisseglade, heterofile flertall, men holder stand overfor det homofile mindretall. Viljen til å være en ryggesløs seremonimester for flertallet og makta er i hvert fall konsekvent.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 7. FEBRUAR 2014

Gå til innlegget

Fyllesex bedre enn kors

Publisert over 6 år siden

NRK er døve for kristenfolkets protester mot sex og fyll. Men pipet fra en følsom humanetiker fikk dem til sporenstreks å ta affære.

Denne uken skrev Vårt Land at nyhetsanker Siv Kristin Sællmann ble bedt om å fjerne korset rundt halsen når hun leser nyheter. «NRK viser fyll og sex på TV. Men et kors rundt halsen ble for mye for ledelsen. Hvorfor er religiøse symboler et så brennhett tema?» spurte journalist Håvard Therkelsen i Dagsavisen. Det er et godt spørsmål.

Smykket var svært lite og målte kun 1,4 centimeter. Om akkurat dette smykket er et tegn på at Sællmann er personlig kristen eller bare liker vakre smykker er ikke godt å si. Men bare mistanken om at det kunne oppfattes som det førstnevnte, gjorde at hun måtte fjerne det.
Så hysterisk er NRK når det gjelder kristendom. Når det gjelder fyll og eksperimentell sex derimot, er de svært tolerante.

«Når man tar med seg en skjønnhet hjem fra fest og dagen etter våkner ved siden av et troll, er det lett å skylde på ølbriller», heter det i NRKs omtale av programmet «Fylla» på NRK3. En setning som aksepterer fyll og forakter kvinner, vi som forvandler oss fra «skjønnhet» til «troll» avhengig av mannens promille. Og videre: «Vi gjør dumme ting i fylla, så vi sier at fylla har skylda.

Men stemmer det? Vi følger fire festglade Oslofolk gjennom opp- og nedturer en kveld på byen.» Statskanalen iscenesetter altså ungdomsfyll for lisenspengene våre.

For ikke å snakke om sex. Serien «Trekant» var en «lærerik realityserie om sex hvor tre ungdommer får forskjellige oppdrag for å utforske den seksuelle verdenen.» Og videre: «Denne uken skal de kjenne mer på grensene sine når de lærer mer om analsex og BDSM.» De fire bokstavelsene er en forkortelse for bondage, disiplin og sadomasochisme – som gjerne er rollespill i lakk og lær med kjettinger.

Opplæring i fyll med ukjente og sex med håndjern er altså fine saker. Et lite kors rundt halsen bør vi derimot spares for. NRK vil selvfølgelig svare at korset var i en nyhetssending, og at det krever nøytralitet, i motsetning til andre programmer. Men hvor står det egentlig? Er det noe de fant på i farten, kanskje? La oss se på NRKs vedtekter:

I § 14-i står det at «NRK skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfold av livssyn og religion i det norske samfunnet». Så da er kanskje kors greit likevel, selv i en nyhetssending? De som skrev vedtektene har åpenbart ikke samme allergi mot religion som Sællmanns sjef – de fremhever jo til og med «Norges religiøse arv» spesielt.

Jeg tviler på at denne sjefen tenkte så langt som til vedtekter. Han fikk trolig bare en spontan stress-reaksjon fordi en seer reagerte. Og det er det som er så ubehagelig med hele saken. Hundrevis av seere som reagerer på sexlekene i «Trekant» har ingen betydning for den jevne NRK-sjef, mens en tilfeldig hsterisk humanetiker får gjennomslag.

Reaksjoner på fyll, sex og banning kommer oftest fra kristenfolket. De viser robust motstand mot nettopp kristne i NRKs organisasjon. Et lite pip fra en følsom ateist derimot, krever øyeblikkelig aksjon.

All journalistikk står for verdier av et eller annet slag. NRK har vist oss sine. De er veldig lydhøre overfor hedninger der inne i vårt største mediehus.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND FREDAG 7.11.2013

Gå til innlegget

Glade damer på Sørlandet

Publisert over 6 år siden

Hjemmeværende kvinner i Farsund mener de er bedre mødre enn sine yrkesaktive medsøstre i Oslo. Kanskje de har rett?

Fædrelandsvennens redaktør Eivind Ljøstad sier at både kvinner som jobber fulltid og kvinner som er hjemmeværende med barn blir uglesett i Agder-fylkene. Han mener motsetningen mellom de to gruppene er spesiell for Sørlandet.

Det tror ikke jeg. I alle fylker raser krigen mellom mødre som gjør karriere og de som er hjemme eller jobber deltid. Jeg beskrev det i boken Det glade vanvidd og holder foredrag om det over hele landet. Damene i salen ler seg skakke over at jeg ble kastet ut av foreldremøtet i fotballen fordi jeg ikke husket hvilket lag sønnen min spilte på. De ler fordi de gjenkjenner sin egen angst. Tenk å bli så avslørt som en dårlig mor! Det er karrierekvinnens totale ydmykelse å ikke være oppdatert om hva ungene gjør på fritiden.

På Sørlandet er det statistisk sett færre som meg, altså kvinner som jobber sammenhengende heltid mens barna er små. Her er det flere hjemme- og deltidsarbeidende kvinner enn i noe annet fylke. Både sjefredaktøren i Fædrelandsvennen og Vårt Lands utviklingsredaktør Åshild Mathisen kaller det «Sørlandets verkebyll». Dermed har de stemplet Agder-kvinnenes valg som et problem.

Kanskje vi heller skal høre hva de hjemme- og deltidsarbeidende kvinnene sier selv? Rapporten «Arbeid ute og hjemme: Sørlandske mødres valg og vurderinger» fra Agderforskning i 2005 er en grundig gjennomgang av kvinners valg, med intervjuer av representative utvalg i seks kommuner.

Rapporten beskriver kvinner med et verdisyn vidt forskjellig fra storsamfunnets likestillingsideologi. De er glade for og stolte over å være hjemme. Ja, disse damene synes synd på sine medsøstre som må jobbe heltid. Hvis de møter nedsettende kommentarer fra yrkeskvinner tolker de det som utslag av misunnelse.

De føler seg også verdsatt i familie og omgangskrets for jobben de gjør hjemme. De tar aktivt avstand fra det materialistiske verdisynet de mener preger karrierekvinner i Oslo. «Med flunkende nytt hus, hytte og båt, da må en jobbe!» som en av dem sier i en typisk kommentar.

Kvinnene mener de kan være hjemme fordi de har råd til det. Og grunnen til at de har råd til det er at dels at de bor på et lite sted og dels at de velger bort en del materielle goder. Nettopp holdningen til det materielle er noe av det mest interessante i rapporten. Og jo mer religiøse de er, jo mer forfekter de verdien av tid fremfor gods og gull. Er slike holdninger et problem, slik Ljøstad og Mathisen ser det, eller er det tvert imot norsk motkultur på sitt beste?

Det betyr ikke at alt er solskinn i Agder. Ut av rapporten kan man også lese at disse kvinnene har få spennende jobber å velge mellom, dersom de skulle ønske å jobbe. De utvalgte kommunene har en fattig næringsstruktur og både kvinner og menn har lav utdanning.

Sist, men ikke minst mener kvinnene at barna har godt av at de er hjemme. Det er en anklage vi yrkeskvinner ikke tåler å høre. Hvorfor? Fordi vi er livredde for at det kan være sant.

For det er dét som er verkebyllen. Ikke yrkesaktiviteten, men hvordan vi stiller opp som mødre. Disse damene mener at de stiller opp for ungene sine og at vi som gjør karriere ikke gjør det. Men ærlig talt, her kan vel begge parter senke skuldrene litt? De tilpasser seg et ensidig og ikke altfor spennende arbeidsmarked ved å satse på nabolag og kirkeliv. Vi tilpasser oss et liv med høye utgifter, morsommere jobber men også en mer heseblesende hverdag.

Og ungene er det faktisk ikke synd på uansett. Barn tilpasser seg også nemlig. Diskusjonen om Sørlandets angivelige verkebyll er en tullediskusjon. Kvinner i alle landsdeler bør forsvare sin rett til å ta egne valg.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN FREDAG 11. OKTOBER 2013

Gå til innlegget

Veien ut av bokstavmørket

Publisert over 6 år siden

Skoleresultatene blant innvandrerbarn er en tikkende bombe under velferdsstaten.

I flere Oslo-skoler leser mange elever så dårlig norsk at de vil bli skoletapere resten av livet. Det er innvandrerbarna vi snakker om, men de ble ikke noe hett tema i valgkampen. Det burde de vært.

Hele femti prosent av femteklassingene ved sju barneskoler i Oslo leser så dårlig at det gir dem problemer ved læring i andre fag. På landsbasis er det samme tallet 25 prosent. På ungdomsskolen varierer norsk-karakteren fra 3,9 på vestkantskolene med færrest innvandrere til 2,9 på østkantskolene med flest innvandrere. I matte er snittet på henholdsvis 4,0 og 2,8 for de samme skolene.

Ikke bra. Integreringen går med andre ord ikke særlig bra. De synlige suksesshistoriene om pakistansknorske leger, advokater og journalister er representative for en generasjon. Men deres foreldre kom på 70-tallet, da innvandrerne var få i antall. Barna deres lekte med norske barn. De lærte norsk.

Somalisknorske Fahad Awaleh er født i 1977 og hadde bare norske venner på Rommen skole i Stovner bydel. Gutten endte med doktorgrad fra BI.  «Jeg tror det gikk så bra med meg og brødrene mine faglig fordi vi gikk på skole og var i miljøer med stort sett nordmenn», sier Fahad I dag. «Jeg er overbevist om innvandrerungdom som risikerer å bare være sammen med hverandre starter med et læringshandikap om ikke grep tas nå». 

«Bokstavmørkret. «De lever i bokstavmørket» skrev Kadra Yusuf i Aftenposten sist lørdag, om den voksende analfabetismen i Norge. Ifølge en rapport fra VOX (nasjonalt organ for kompetansepolitikk), har en fjerdedel av de asylsøkerne som kommer nå, ingen eller svært mangelfull grunnskole. En forsker ved Statistisk Sentralbyrå sier at kunnskapen om analfabetisme i Norge er «et svart hull». 

Vi snakker om selve forutsetningen for å klare seg i et moderne samfunn. Finansavisen skrev for en knapp uke siden at hver somaliske innvandrer i snitt koster Norge ni millioner kroner. Irakere og afghanere ligger som nummer to og tre på kostnadslista men også pakistanere har lav yrkesaktivitet, slik at de blir dyre nasjonaløkonomisk sett.

Livsvarig trygd. Folk som ikke kan lese, ender med stor sannsynlighet på livsvarig trygd av et eller annet slag. Vi har nemlig ikke jobber som passer for analfabeter. Når barna til de mange nyankomne også blir dårlige til å lese, så er det et sikkert tegn på et nasjonaløkonomisk kommende kjempeproblem.

Vi må ta ansvar for de vi allerede har tatt inn i dette vesle landet. Innvandrernes barn må få intensiv og god opplæring i en offentlig skole. Vi må diskutere bussing og få slutt på fritt skolevalg for å få blandet opp elevmassen på hvite og brune barneskoler. 

Lærereryrket må vesentlig opp i lønn og prestisje. Det samme gjelder førskolelærerne. Først når de aller flinkeste velger disse jobbene, vil barn med et vanskelig utgangspunkt få den sjansen de fortjener. Og som også den norske velferdsstaten er helt avhengig av at de får, dersom velferdsstaten skal bestå.

Stramme inn. I tillegg bør vi stramme til innvandringen radikalt. Å slippe inn mennesker som ikke har mulighet til å klare seg i et moderne høyteknologisk samfunn, det går bare ikke. Vi må rydde i huset før vi slipper inn flere gjester. 

På Hersleb skole har 94 prosent av elevene utenlandsk bakgrunn. De såkalte minoritetene er slett ikke minoriteter her. De er den store, solide majoritet og de få hvite søker seg vekk.

Hvis vi foretrekker større klasseskiller og en dårligere velferdsstat, så kan vi fortsette å kombinere høy innvandring med en skole som ikke lærer barna å lese. Men hvis vi ikke vil ha det, så må vi stoppe innvandringen fra de landene der resultatene er dårligst. Og samtidig sette inn alle krefter på de som allerede er her. Dagens innvandrerbarn må lære å lese, skrive og regne like godt etnisk norske barn. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND-SPALTEN «GJEST» FREDAG 12.09.2013

Gå til innlegget

Sommer med Solo Super

Publisert nesten 7 år siden

«Vi kommer ikke utenom sommerens vinråd», sier Finansavisens journalist. Hvorfor ikke?

Jeg er blitt oppringt for et sommerintervju - slike intervjuer med faste spørsmål som dukker opp i avisene i juli. «Hvilken hvitvin, uansett pris, vil du gjerne få fra en besøkende venn?»

«Solo super», svarte jeg. For jeg er så inderlig lei av dette vinmaset i spaltene. Vi skryter i avisene om hvor naturlig vi omgås med, og hvor mye kunnskap vi har, om denne allstedsnærværende vinen.

Vin er kultur, må vite. Men vin er også fyll. I hvert fall for kvinner. Vi tåler nemlig alkohol mye dårligere enn menn. Dersom en kvinne og en mann, hver med en vekt på 75 kilo, drikker nøyaktig like mye, får hun en promille i blodet på 30 prosent mer enn ham. 

Folk klager over høye alkoholpriser og at det ikke er vin å få kjøpt på Coop. Men jeg er sjeleglad for at det ikke er vin å få i dagligvarebutikkene. For hadde bag-in-boksen stått sammen med Lerums saft, så hadde jeg trolig kjøpt og drukket mye mer vin. Og det vil jeg helst slippe. 

Nå sitter jeg på en hytte i Vestfold uten bil, og har bare Solo Super å trøste meg med om kvelden. Det er herlig, takk kjære politikere for at dere fant på Vinmonopolet! Jeg må gå en halvtime fra hytta og inn til tettstedet for å kjøpe melk, men jeg må gå i tre timer inn til byen for å få kjøpt vin, så da blir det Solo Super i stedet for. Ai ai, så deilig det er å tørke litt opp på sommerstid! Kombinasjonen ingen bil og ingen venner her nede på hytta, senker alkoholforbruket radikalt.

For rødvin er jo blitt den nye kaffen blant folk. «Kommer du over på en kopp kaffe», sa vi til hverandre i gamle dager, og alle visste at «en kopp kaffe» betydde ikke èn kopp, men så mye kaffe man hadde lyst på. Nå inviterer vi hverandre over på «et glass vin», og vi mener aldri ett – 1 – glass vin. Nei, vi heller fra tuten på bag-in-boksen, der det er ganske uuttømmelig, og det ikke synes hvor mye vi drikker.

For fire år siden gav jeg et råd til alle kvinner: Bruk gramvekten (den du har stående etter siste Grete Roede-kurs) til å veie all vinen, før du drikker den. Regn derpå ut søndag kveld hvor mye vin du drakk i løpet av uka, og regn det om til brennevin, målt i alkohol. Se deg så i speilet og si: «I forrige uke drakk jeg en helflaske brennevin».

Etter å ha skrevet dette, fikk jeg mange mailer. En enslig mor skrev at hun helte rødvin i kaffekruset hver ettermiddag, så ungene ikke skulle skjønne at hun drakk vin, men tro det var kaffe. Hun drakk atskillig vin fra kaffekrus, hver eneste ettermiddag, alene i leiligheten sin med to små barn. Og hun syntes det var bra at jeg skrev at kvinners vindrikking faktisk er et problem, ikke bare «kultur» og «gastronomi» slik avisspaltene får oss til å tro. Den mailen gjorde inntrykk. 

Samfunnet gjennomsyres av mas om alkohol. I takt med at nordmenn har blitt mer velstående, har alkoholforbruket økt. Vi er blitt en gjeng rike alkoholikere. Og over det hele hviler en tykk glasur av «tips om vin», «sommerens ti beste hvitviner» og «perlende rose er uunnværlig til kyllingen».  Alt det som er med på å legitimere at foreldre og besteforeldre ikke orker å komme seg opp om morgen for å dra på krabbefiske, båttur eller andre ting som unger synes er gøy.

Er den noen som lurer på hvorfor norske pensjonister bosetter seg i Spania? Eller kjøper leilighet i Sverige og flytter dit? Joda, halvparten drar nok på grunn av solskinn og lave matpriser. Men ganske mange drar også for å kunne ha vinfylla si i fred, og uten at det ruinerer budsjettet. De sier bare ikke at det er det saken gjelder.

«Vi kommer ikke utenom sommerens vinråd», sier Finansavisens journalist. Hvorfor ikke?! Vi kommer absolutt utenom sommerens vinråd, hvis vi vil. Det er faktisk bare å spørre om noe helt annet.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2975 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1632 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1333 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1076 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere