Elin Ørjasæter

Alder:
  RSS

Om Elin

Høyskolelektor på Markedshøyskolen, underviser i Personalledelse. Holder også foredrag om ledelse og kommunikasjon, og av og til om andre ting. Skriver og utgir bøker.

Følgere

Kronprinsbarna inn i klassesamfunnet

Publisert nesten 6 år siden

Kronprinsbarna bytter skole, fra offentlig til privat. Det handler ikke så mye om kronprinsbarna, som om den norske skolen. Den er de rødgrønnes konkursbo.

Svenskene har privatisert folkeskolen i stor skala. Det er selvfølgelig strake veien til sterkere klasseskiller. Jeg har aldri forstått ordet «valgfrihet» når det gjelder obligatorisk skole for barna våre. Vår økonomiske velstand, vårt høyproduktive arbeidsliv og våre til nå små materielle forskjeller i samfunnet, bygger på at alle barn får like muligheter på skolen.

Men lærernes status har rast, i takt med intelligensen. Ja, du leste riktig, ifølge forskning på Norges Handelshøyskole er lærerne betraktelig mindre intelligente nå enn før. Og læreren er den enkeltfaktoren som påvirker barnas skolegang mest.

Privatiseringen er allerede i full gang i helsevesenet, der skillet nå går mellom dem som har privat helseforsikring, og dem som ikke har det. Og blir du henvist til MR i hovedstaden, kan du velge mellom å betale et par tusen kroner, og få MR-scanningen dagen etter, eller å stå på venteliste i åtte uker. Gjett hvem som velger hva.

Inntil nå har barna til Røkke og barna til sosialklientene gått på den samme skolen, med de samme lærerne og de samme skolebøkene. Sammen med kronprinsbarna, som altså gikk på Jansløkka skole i Asker. Nå skifter de, til den internasjonale skolen på Bekkestua og til Montessori-skolen, den første med om lag 100 000 kroner i årlige skolepenger.

Nå kommer privatiseringens spøkelse, og det er følgende: Øvre middelklasse mister interessen for tilbud som de ikke benytter seg av. Det blir ingen igjen til å høylytt klage over dårlige sykehus, dårlige skolebygg og dårlige lærere hvis de som pleier å breie seg i samfunnsdebatten ikke bryr seg, fordi ungene deres har bedre tilbud.

Når det eksisterer gode, private tilbud, vil det offentlige tilbudet gli ut av middelklassens interessesfære. Det er det som er privatiseringens spøkelse. Mangel på engasjement fra de ressurssterke.

Jeg skrev om det samme da Sylvia Brustad, som helseminister, selv benyttet seg av Volvat. Det samme gjorde Jonas Gahr Støre viste det seg, noe pressen skrev om da han ble helseminister. To rødgrønne helsestatsråder brukte altså private tjenester når de selv, eller deres barn, ble syke. (Den tredje, Bjarne Håkon Hanssen, brukte som kjent Snåsamannen, hvilket gjør bildet av statsrådsbuketten komplett).

Det er bare tre dager siden nyvalgt Ap-leder Jonas Gahr Støre stod på partiets landsmøte og talte varmt om den offentlige skolen, ifølge VG. Like varmt som han snakket om offentlige helsetjenester da han selv brukte private. Og Støres barn? De gikk på Steinerskolen.

Kronprinsfamilien kan ikke beskyldes for å tale med to tunger, slik statsrådene rettelig ble beskyldt for. Likevel er det en trist nyhet at kronprinsen og kronprinssessen ikke fant den offentlige skolen god nok. Det nærmer seg svenske tilstander: Massiv privatisering parallellt med massiv innvandring som bidrar til sterkt økende klasseskiller. For det siste raker jo ikke øvre middelklasse. Enhver sørger for sine i det nye Norge.

FØRST PUBLISERT PÅ MIN EGEN BLOGG. LAGT UT HER PÅ REDAKSJONENS INITIATIV - JEG SELV HAR BEGRENSET MULIGHET TIL Å FØLGE OPP DEBATT.

Gå til innlegget

Uavhengig borger eller betalt agent?

Publisert nesten 6 år siden

Jeg skal gi et godt råd 
til First House-rådgiver 
Morten Wetland: Han må 
velge hvem han vil være.

Går det an å skrive som «privatperson» om Nobelkomiteen ­når man er partner i First House?

Da Morten Wetland i First House skrev i Dagens Næringsliv, var han en uavhengig privatperson, ifølge seg selv. ­Harald Stanghelle mente han var en ­betalt agent for et fremmed diktatur, attpåtil en supermakt. Her var det altså en viss avstand ­mellom partene.

Engasjert borger. Og siden har saken rullet. VG avslørte at Wetland deltok i et møte med ­Rederiforbundet der nettopp ­Kina ble diskutert.

First House­ har i tillegg vært aktive både i norsk-kinesisk ­handelskammer og i annonser for å få kinesiske ­kunder. Dette er ifølge­ First ­House normal forretningsaktivitet, mens det ifølge­ ­Hanne ­Skartveit i VG er det å velge s­ide i konflikten mellom Norge og Kina.

Ikke bare Wetland, men også andre partnere i selskapet hevder at han var «privatperson» og hadde rollen «engasjert samfunnsborger» da han skrev.

Fakturert for lite? Jeg har vært headhunter i mange år og PR-rådgiver i nøyaktig tolv uker. Det er yrker med en del fellesstrekk. Ett av dem er at man stadig tenker framover, mot nye kunder. Min tanke da jeg leste ­Wetlands innlegg, var at han hadde fakturert for lite i det siste. Jeg ­antok at han gjorde seg lekker for ­norske bedrifter generelt – og de som vil selge til Kina spesielt. Norske næringslivsledere hater Jagland og elsker Obama, så slik sett satt nok den Jagland-kritiske­ kommentaren som et skudd.

Det konsulenter skriver i ­avisa, blir gjerne mer styrt av hvilke kunder de ønsker seg i framtiden enn av hvilke kunder de ­alle­rede har. Og én ting er sikkert: Privat­personen Wetland vil veldig ­gjerne at PR-mannen Wetland skal få viktige oppdrag hos store kunder. Kanskje den tidligere diplomaten også hadde ­glede av endelig å kunne skrive sin hjertens mening, det kunne han jo ikke før.

Kastrert puddel. Vinteren 2012 var jeg i samtale med flere ­store PR-byråer om mulig jobb. Samtlige PR-byårer mente det var uproblematisk, ja, til og med ønskelig, at jeg fortsatte å skrive kommentarer i pressen «som privatperson». At jeg var synlig ble regnet som en fordel, ikke som en ulempe.

Jeg startet derfor som PR-rådgiver hos et stort byrå og hadde i tillegg en skribentavtale med min gamle arbeidsgiver E24.

Kombinasjonen føltes feil fra første stund. I møte med hver­dagen var det ikke stort jeg ­­
kunne skrive om uten at det enten var til fordel eller til ulempe for en av selskapets rundt 200 ­
kunder. Jeg var en kastrert 
puddel på ­tur med Mammon i altfor kort lenke. Etter tolv uker sa jeg opp jobben.

Men hva om jeg hadde blitt i selskapet? Da hadde jeg antakelig langsomt vent meg til situasjonen, og som pudler flest, begynt å trives med min nye eier. Langsomt ville radaren skiftet retning. Jeg som privatperson ville bli mer og mer i ett med selskapets kommersielle interesser, slik det er for folk i de fleste jobber. Forlags­folk vil ha mer nullmoms på bøker,­ trailersjåfører vil ha bedre veier. Og dette mener de som privatpersoner, bevares.

Men det spesielle med PR-bransjen er at når de ytrer seg i offentligheten som «engasjerte­ borgere», er det umulig å se bort fra at det å påvirke presse og opinion er kjernen av oppdraget ­deres. I tillegg til det nettet av motiver og ambisjoner som finnes i en bransje med hemmelige kunder og stadig jag etter nye.

Må velge. Det er altså fullt ­mulig at det var privatpersonen som Wetland tok pennen fatt. Enten­ for å ­olje maskineriet til PR-rådgiveren Wetland, eller fordi han som engasjert samfunnsborger, ønsket å blåse ut om Nobel­komiteen.

Men han skal få et annet råd av meg enn han trolig fikk i First House: Du må velge, Wetland. Enten er du PR-mann, eller så er du en fri debattant. I hvert fall hvis du ønsker å bli tatt alvorlig som det siste.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND

Gå til innlegget

Ikke nedvurder Sørlandet

Publisert rundt 6 år siden

I Aftenpostens reportasje fra Sørlandet får kvinnene skylda for alt fra uføretall til kriminalitet. Det er tullete og respektløst.

Aftenposten har i helgen laget forside på Sørlandets hjemmeværende kvinner. De er visstnok kilden til dårlige levekår. Og Fylkesmannen følger opp:Sørlandsidyllen er en kulisse sier hun. Det er en drøy nedvurdering av landsdelens folk.

Den samme debatten gikk i fjor, i avisa Vårt Land. Både sjefredaktøren i Fædrelandsvennen og Vårt Lands Åshild Mathisen kalte manglende likestilling for ”Sørlandets verkebyll”.

Kanskje vi heller skal høre hva de hjemme- og deltidsarbeidende kvinnene sier selv? Rapporten ”Arbeid ute og hjemme: Sørlandske mødres valg og vurderinger” fra Agderforskning i 2005 er en grundig gjennomgang av kvinners valg med intervjuer av representative utvalg i seks kommuner.

Rapporten beskriver kvinner med et verdisyn vidt forskjellig fra storsamfunnets likestillingsideologi. De er glade for og stolte over å være hjemme. Ja, disse damene synes synd på sine medsøstre som må jobbe heltid. Hvis de møter nedsettende kommentarer fra yrkeskvinner tolker de det som utslag av misunnelse.

Kvinnene føler seg godt verdsatt i familie og omgangskrets for jobben de gjør hjemme. De tar aktivt avstand fra det materialistiske verdisynet de mener preger karrierekvinner i Oslo. ”Med flunkende nytt hus, hytte og båt, da må en jobbe!” som en av dem sier i en typisk kommentar.

De mener de kan være hjemme fordi de har råd til det. Og grunnen til at de har råd til det er at dels at de bor på et lite sted og dels at de velger bort en del materielle goder. Nettopp holdningen til det materielle er noe av det mest interessante i rapporten. Og jo mer religiøse de er, jo mer forfekter de verdien av tid framfor gods og gull. Er slike holdninger et problem, eller er det tvert i mot norsk motkultur på sitt beste?

Det betyr ikke at alt er solskinn i Agder. Det jeg også leser ut av rapporten er at disse kvinnene har få jobber å velge mellom, dersom de skulle ønske å jobbe. De utvalgte kommunene har en fattig næringsstruktur og både kvinner og menn har lav utdanning.

Arbeids- og næringsliv er et mer interessant spor enn manglende likestilling hvis man vil bedre levekårene i Agder. Å skylde på «gammeldagse kjønnsroller» er et sidespor, og en nedvurdering.

Typiske «sørlandskvinner» mener altså, ifølge forskningsrapporten der de selv blir intervjuet, at de er hjemme fordi barna har det best da. Det er en påstand vi yrkeskvinner ikke tåler å høre. Hvorfor? Fordi vi er livredd for at det kan være sant.

For det er det som er verkebyllen. Ikke yrkesaktiviteten, men hvordan vi stiller opp som mødre. Disse damene mener at de stiller opp for ungene sine og at vi som gjør karriere ikke gjør det. Men ærlig talt, her kan vel begge parter senke skuldrene litt? De tilpasser seg et ensidig og ikke altfor spennende arbeidsmarked ved å satse på nabolag og kirkeliv. Vi tilpasser oss et liv med høye utgifter, morsommere jobber men også en mer hesblesende hverdag.

Men Aftenposten ser ut til å svelge arbeidslinja rått, ved måten de presenterer en annen (og ferskere) forskningsrapport. Her får kvinnene skylda for alt fra uføretall til kriminalitet. Det er tullete og respektløst. Kvinner i alle landsdeler bør forsvare sin rett til å ta egne valg.

FØRST PUBLISERT I MIN EGEN BLOGG. LAGT UT HER ETTER REDAKSJONENS INISTIATIV. JEG HAR SELV BEGRENSET KAPASITET TIL Å FØLGE OPP EVT DEBATT.

Gå til innlegget

Svensk innvandringssensur

Publisert rundt 6 år siden

En kritisk bok om innvandring har blitt bestselger i Sverige. Komisk nok debatteres den bare i Danmark.

Sverige det landet i vesten som mottar flest flyktninger i forhold til befolkningen, Malta og Kypros unntatt. Ni av ti asylsøkere har ikke papirer på hvem de er. Sverige gir dem likevel opphold, i et langt større omfang enn andre nordiske land. De stiller heller ikke krav til familiens forsørgerevne ved familiegjenforening.

Boka «Invandring och mørkläggning» av Karl-Olov Arnstberg og Gunnar Sandelin er en kritisk gjennomgang av denne særsvenske innvandringspolitikken. Boka har solgt i ti tusen eksemplarer. De første fem tusen ble solgt uten medieomtale. Eneste unntak var Aftonbladet, som slaktet boka under overskriften «Samma gamle rasism». Artikkelen var illustrert av marsjerenede nynazister, i seg selv en grov trakassering av de to skikkelige forfatterne.

Danskene derimot, har gitt boka fått solid omtale. I Jyllandsposten ble den kalt «den viktigste svenske bok på mange år». Filosofen Lars Østman kalte den morsomt nok «Sveriges forbudte bog» i Berlingske.

Analfabeter. Forfatterne, henholdsvis professor i etnologi og journalist, er særlig opptatt av at innvandrernes manglende deltakelse i arbeidslivet. Innvandrerne til Sverige er for en stor del analfabeter, mens svenske arbeidsplasser er teknologiintensive og krever solid grunnutdanning. Ghettofiseringen gjør at andregenerasjon ikke integreres. Utenriks fødte utgjør femten prosent av befolkningen men hele 60 prosent av trygdebudsjettet. Kriminaliteten i ghettoene er enorm. Svenske medier oppgir ikke gjerningsmannens etnisitet ved forbrytelser. Folk har ikke godt av å vite det, mener svenske medier.

Forlaget Trolltekst, der jeg er medeier, utga «Invandring och mørkläggning» som ebok i fjor. En dag på senhøsten eksploderte salget gjennom nettsiden vår. Forfatterne hadde nemlig rykket inn en helsides annonse for boka i Dagens Nyheter, for å gjøre boka kjent. Annonsen, som overhodet ikke var rasistisk etter norsk målestokk, avfødte raseri i svensk kulturelite og demonstrasjoner på gaten. Til og med en biskop, Åke Bonnier, gikk hardt ut mot Dagens Nyheter fordi de hadde trykket den «rasistiske» annonsen. Som bokas ebokforleggere satt vi litt forbløffet på sidelinjen og bivånet bråket i Sverige.

Svensk elite og folket. Vi hadde også utgitt essayet «Oppdra folket» av Bjørn Stærk tidligere den høsten. Svensk elite lytter ikke til folket, de vil heller oppdra det, hevder Stærk. Harde fakta om innvandring anses ikke som sunt for folkets oppdragelse og blir derfor fortiet. Debatten om annonsen ble en eneste lang bekreftelse på at Stærks analyse var riktig.

Harald Eia framhevet også nylig, den store avstanden mellom svensk elite og folk, under overskriften «Så får man inte säja» i Klassekampen: Mens bare 16 prosent av nordmenn har ingen eller liten tillit til mediene, sier hele 44 prosent av svenskene at de har ingen eller liten tillit til sine medier, ifølge undersøkelsen Eia refererer.

Selvsensur. Hilde Sandvik, Kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende fulgte på med i danske Politiken, under overskriften «Something is rotten in the state of Sweden». Hun påpekte den sterke selvsensuren i svenske medier, parallellt med at svenskene faktisk har en sterk fascistisk tradisjon. Det er en eksplosiv og farlig miks. Hver 1. mai marsjerer svenske nynazister i Jönköping.

I går stoppet Trolltekst salget av «Invandring och mørkläggning» Hvorfor? Fordi forfatterne har lagt ut boka gratis på nett. En god tekst lar seg ikke stanse. Heldigvis.

Til høsten er det valg i Sverige. At boka er blitt gratis og tilgjengelig for alle er et lovende oppspark for valgkampen. Debatten om innvandring bør ikke overlates ekstremister.

(En forkortet versjon av denne teksten ble først publisert i Vårt Land 5. mai 2014)

Gå til innlegget

Bifil på Jan Mayen

Publisert over 6 år siden

Jan Mayen har ingen fastboende, men de 10-20 som til enhver tid er stasjonert der, må nå slutte å diskriminere hverandre.

Bifile overvintrende på Jan Mayen kan puste lettet ut. Ved årsskiftet lanserte nemlig Solveig Horne hele fire nye lover på diskrimineringsfeltet, 

Alle lovene gjelder også på Jan Mayen og Svalbard. Paragrafen om lovens geografiske virkeområde er sikkert nødvendig, rent lovteknisk. Men Jan Mayen-bestemmelsen viser det overdimensjonerte ved å lage en egen lov om hver eneste minoritet. Arbeidsmiljøloven har allerede et kapittel om diskriminering. 

Latterlig.

En lov er splitter ny og gjelder diskriminering på grunn av «seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk». Her presiseres det at loven også gjelder fremtidig seksuell orientering. Hvordan kan man diskriminere en seksuell legning som en person kanskje muligens kan få? 

Lover som virker absurde eller latterlige, svekker respekten for lover i alminnelighet. Og det er ikke latterlig. Det er alvorlig.

De nye diskrimineringslovene krever at bedriftene både har aktiviteter for å inkludere de nevnte gruppene, og at de rapporterer om disse aktivitetene.

Slike bestemmelser har vi hatt før også, uten at de har ført til noe særlig. Ethvert AS har et eget punkt i styrets beretning om likestilling mellom kjønnene, uten at det betyr et gram forskjell i den reelle likestillingen. I 2009 ble det også innført en tilsvarende aktivitetsplikt for å inkludere funksjonshemmede. En undersøkelse fra 2012 viste at bare to av 30 virksomheter hadde gjennomført slike aktiviteter. Som svar på pålegg som ikke virker, lanserer altså departementet enda flere pålegg: Nå skal enda flere grupper tas med i aktivitets- og rapporteringspliktene. 

Meningsløse.

Lovbestemte rettigheter og plikter er reelt sett ikke noe annet eller mer enn det som kan håndheves overfor myndighetene eller i en domstol. Lover som ikke kan håndheves, vil derfor reelt sett bli innholdsløse. Dermed straffer man bare de mest pliktoppfyllende, de som gjør sitt beste for å overholde loven til tross for at det er disse pliktoppfyllende som i utgangspunktet trengte loven minst.

Likestillingsminister Solveig Horne ønsker å styrke diskrimineringsvernet og argumenterer i Dagbladet med et eksempel der en ung jente blir sagt opp fordi hun er gravid, og så vel likestillingsombudet som diskrimineringsnemnda fastslår diskriminering. Men et slikt eksempel viser nettopp at nye lover er smør på flesk. Jentas rettsvern finnes jo allerede, i Arbeidsmiljøloven. 

For det første er oppsigelse på grunn av graviditet i seg selv ulovlig ifølge saklighetskravet i arbeidsmiljøloven. For det andre er graviditet også nevnt spesielt i en egen paragraf, og for det tredje faller saken inn under diskrimineringskapittelet i samme lov. Det jenta mangler er ikke lovparagrafer, men eventuelt penger til å kjøre saken.

Følelser og penger.

De nye lovene har en eneste bestemmelse som både er substansiell og som kan håndheves. Det er bestemmelsen om opplysningsplikt. Hvis du mener deg diskriminert på grunn av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, kan du kreve å få vite hva din kollega tjener. 

Det er lang tradisjon for ikke å måtte oppgi sin lønn i Norge. Dagens regjeringspartier har gått hardt ut mot offentliggjøring av skattelistene, av hensyn til personvernet. Det er derfor artig at nettopp en Frp-statsråd velsigner at en tredje person (kollegaen) mister sitt personvern fordi en kollega føler seg diskriminert. Men i disse kaskadene av innholdsløse og latterlige paragrafer er det nesten så jeg hilser opplysningsplikten velkommen. Den er i hvert fall konkret, selv om den er uklok. 

Bifil i lunsjen.

Det er bebudet at de fire lovene etter hvert skal samles til én lov. Det er å håpe at man skreller vekk noen av de nevnte minoritetene samtidig.

Forklaringen på hvorfor bifile trenger eget vern finnes på nettstedet arbeidslivet.no. Der er begrunnelsen for at det er vanskelig å være åpen bifil, at kun 15 prosent av de bifile er åpne om det på jobben og at dette er et problem.

Tja, kanskje folk flest synes seksuell tenning er lite egnet som lunsjdiskusjon? Eller at det hadde vært litt dårlig gjort overfor samboeren å komme ut med sin bifile legning blant kollegene? Igjen har jeg problemer med å se hvilke situasjoner loven skal dekke.

Hvit mann.

Det blir spennende å se hvem som blir førstemann på Jan Mayen til å kreve kollegaens lønnsopplysninger utlevert, og med hvilken minoritetsbegrunnelse. Bortsett fra fullt funksjonsfriske og fullstendig heterofile hvite menn uten noen politiske eller religiøse interesser, har vi jo alle en minoritetsidentitet å bruke i sakens anledning. 

Og heterofile hvite menn kan jo erklære seg bifile, hvis de trenger et påskudd for lønnsopplysninger, de også.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10. FEBRUAR 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
11 dager siden / 2975 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
8 dager siden / 1632 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
rundt 1 måned siden / 1466 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 1333 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
14 dager siden / 1076 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
19 dager siden / 652 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere