Lars Johan Materstvedt

Alder: 57
  RSS

Om Lars Johan

Professor i filosofi ved NTNU, dertil professorkompetanse i medisinsk etikk. Tidligere forsker i Kreftforeningen og forhenværende medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM). Hjemmeside:

www.materstvedt.net

Følgere

Den veien det blåser

Publisert 7 måneder siden - 834 visninger

Finnes det noen sammenheng mellom eutanasipraksisen og praksisen med mord på nyfødte? Forskningen gir foreløpig ingen entydige svar.

I Vårt Land 11. april svarer Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, på min kritikk av foreningens standpunkt i «dødshjelp»-debatten.

Han kommer her med interessante betraktninger, og sier han «bør gå i tenkeboksen». Bakgrunnen er at jeg mente Foreningen Retten til en verdig død burde gå inn for den nederlandske, brede modellen for eutanasi, ikke den snevre Oregon-modellen for legeassistert selvmord som foreningen hittil har fremmet. Kjeldstadli åpner for dette, og tar således mine innvendinger om de diskriminerende sidene ved Oregon-modellen på strak arm.

Kjeldstadli påpeker helt riktig at «en fordel med den hollandske loven er at den tar lidelse som utgangspunkt, ikke den forestående døden». Ja, det er nettopp dette som medfører inkludering av langt flere pasientgrupper enn såkalt døende. At lidelse er nøkkel­termen, ikke sykdom, er noe jeg selv har fremhevet i mange sammenhenger.

«Det kan vel kanskje hevdes», skriver Kjeldstadli som respons på min kritikk av Oregon-modellen, «at det er grov diskriminering og et lidelseshelvete for dem som får nei, men hvis Materstvedt får sin mening gjennom, må alle gjennom dette helvetet. Mener Materstvedt at det er problematisk om noen må gjennom dette, men helt greit dersom alle må det?»

Det mener jeg slett ikke. Som det fremgår av mitt innlegg, et det hverken et innlegg for eller mot legalisering. I stedet er det en analyse av hvilke argumentasjonslogiske konsekvenser det har å starte med bestemte premisser.

Når premissene er pasientens selvbestemmelse og subjektive lidelse, slik det er hos Foreningen Retten til en verdig død, følger den nederlandske modellen som konsekvens. Denne diskriminerer nemlig ingen samtykke­kompetente pasienter fra 12 år og oppover som ber om eutanasi, når deres lidelse er «utålelig/uutholdelig» og tilstanden er «uten utsikter til bedring» – eutanasilovens to hovedkrav.

Forbund av villige. At legene på feilaktig grunnlag kan si nei til enkelte forespørsler – og nesten halvparten får faktisk nei – er en annen sak. Forskning har dokumentert at mange leger, utrolig nok, ikke forstår lovens krav og hvor liberal den er når de sier nei. Derfor har det oppstått en organisasjon av «villige» leger som sier ja der andre har sagt nei, og drifter ambulerende legeteam som yter servicen eutanasi.

Kjeldstadli skriver at den hollandske loven «krever … at pasienten utrykkelig ber om dødshjelp. Uten at pasienten ber om hjelp, er dødshjelp mord». Dét er et særdeles viktig poeng. I fagterminologien går dette under betegnelsen LAWER, forkortelse for «Life ending Act Without Explicit patient Request».

Her finnes to underkategorier: a) pasienter som kan spørre om eutanasi, men ikke har gjort det, og b) pasienter som ikke kan spørre om eutanasi. Om en lege setter dødelige injeksjoner i tilfeller av a) eller b), er det per definisjon ikke eutanasi i Nederland. Og grunnen er enkel: Eutanasi er definert som «en leges intenderte (tilsiktede) drap på en person ved å injisere medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel».

Dømt for mord. LAWER er (medisinske) mord ettersom handlingene rammes av den nederlandske straffelovens artikkel 287. Høyesterett dømte i 2002 legen Wilfred van Oijen for mord på en av hans pasienter; et tilfelle av kategori a) ovenfor, ettersom den samtykkekompetente pasienten ikke hadde forespurt dødssprøyten – tvert i mot, pasienten hadde til og med gjort det klart at hun ikke ønsket å dø.

I Vårt Land 21. april skriver Ola Didrik Saugstad, professor i barne­sykdommer ved Universitetet i Oslo, at Kjeldstadli «fremstiller ... den nederlandske praksisen feil når han skriver», hva jeg siterte ovenfor, at «uten at pasienten ber om hjelp, er dødshjelp mord». Grunnen er ifølge Saugstad at det forekommer eutanasi av nyfødte.

Men her er det Kjeldstadli som har rett, og Saugstad som tar feil. Det finnes ikke noe slikt som «eutanasi av nyfødte» i Nederland. Saugstad nevner den nederlandske barnelegen Verhagen. Denne legen skriver artikler i medisinske tidsskrift om «nyfødteutanasi» og «neonatal eutanasi». Begge deler er feil, noe han selvsagt vet, så man lurer på hvorfor han gjør det. Kanskje han synes det er gode titler? Mye bedre, og korrekte, titler ville inneholde uttrykkene «nyfødtmord» og «neonatale mord».

Iboende selvmotsigelse. For dette er nemlig medisinske mord i kategorien b) ovenfor. Og selve uttrykket «eutanasi av nyfødte» er en eneste stor selvmotsigelse: Ettersom eutanasi er frivillig per definisjon både i nederlandsk lovgivning og i en rekke uttalelser og dokumenter fra den nederlandske legeforeningen KNMG, og nyfødte selvsagt ikke kan utøve en fri vilje, kan det ikke eksistere noe slikt.

Saugstad refererer til det han kaller «den nederlandske protokollen for eutanasi av nyfødte». Dette er den såkalte Groningen-protokollen, men den regulerer altså ikke eutanasi. Om legen følger denne, kan han eller hun unnslippe straffeforfølgelse. Man har dermed en regulering av en praksis som teknisk sett er ulovlig.

Det samme var tilfellet i svært mange år når det gjaldt eutanasi også. Den offisielle starten på praksisen kom med Postma-saken i 1973. Men praksisen var teknisk sett ulovlig frem til 2002, da Nederlands eutanasilov trådte i kraft. Innen da kunne legene «slippe unna» dersom de fulgte visse prosedyrer og retningslinjer – altså ikke ulikt praksisen med Groningen-protokollen – og med henvisning til straffelovens artikkel 40 om nødrett.

Et interessant spørsmål er om det er noen sammenheng mellom eutanasipraksisen og praksisen med mord på nyfødte – som jeg foreslår at Saugstad kaller det heretter. Forskningen gir ikke entydige svar, og de lærde­ strides i det spørsmålet.

Medisinske drap. Men det er jo slett ingen urimelig hypotese. I et samfunn der medisinske drap på forespørsel er blitt vanlig og dagligdags og slik normalisert, er det nærliggende å tenke at døden som «helsetilbud» også bør omfatte dem man mener lider utålelig, men uheldigvis ikke kan be om dødssprøyten.

Den som forsvarer eutanasi, må derfor svare på følgende utfordring: Hvorfor er ikke han eller hun også tilhenger av medisinske mord i kategorien b)? Mener man virkelig at disse små menneskene må fortsette å lide utålelig bare fordi de er så uheldige å mangle samtykkekompetanse?

Dét kan knapt kalles barmhjertig. Rettferdig er det ikke, heller. Og det er diskriminerende.

Lars Johan ­Materstvedt

Professor i filosofi ved NTNU, tidligere forsker i Kreftforeningen

Gå til innlegget

Verdighet for de ­utvalgte

Publisert 8 måneder siden - 115 visninger

Hva kan vel være mer konstruktivt enn å arbeide for ­likebehandling av lidende mennesker?

I Vårt Land 4. april kommenterer Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, mitt innlegg av 31. mars. Der ga jeg foreningen følgende utfordring: Hvordan vil man begrunne at ikke-døende og sterkt lidende pasienter – som for eksempel kroniske smerte­pasienter eller dem som har levd med ekstrem angst i årevis – skal nektes retten til å be om «dødshjelp»?

Tre anklager. For det første går foreningens paternalistiske syn overhodet ikke i hop med deres sterke understrekning av syke menneskers selv­bestemmelsesrett, og er følgelig selvmotsigende. For det andre kolliderer det med barmhjertighet overfor alle lidende som ønsker en kunstig, fremprovosert død ved en leges hjelp. Og for det tredje innebærer deres foretrukne modell, en lov som i Oregon, en bevisst urettferdig lovgiving.

Kjeldstadli ignorerer fullstendig disse sentrale innvendingene. I stedet konstaterer han at han «lever fint» med min paternalisme-diagnose av foreningens standpunkt. Om Norge skulle realisere Oregon-modellen, vil det være mange pasienter som slett ikke lever fint med den; de vil være henvist til sitt lidelseshelvete fordi noen andre mener at de lider på feil måte.

Bekrefter påstand. Foreningen Retten til en verdig død bekrefter med innlegget av 4. april min påstand: De står for grov diskriminering av alvorlig syke. Dét er noe alle bør merke seg.

Foreningen ønsker, skriver Kjeldstadli, en «konstruktiv tilnærming». Dét er enkelt å få til: Forkast nåværende uholdbare standpunkt, og gå i stedet inn for den nederlandske modellen.

Hva kan vel være mer konstruktivt enn å arbeide for ­likebehandling av lidende mennesker?

Gå til innlegget

Eutanasi og ­paternalisme

Publisert 8 måneder siden - 300 visninger

Foreningen Retten til en verdig død setter seg til doms over syke mennesker, og seiler under et falskt barmhjertighetsflagg.

I Vårt Land 28. mars går Ole Peder Kjeldstadli, leder av Foreningen Retten til en verdig død, i rette med både overlege Morten Horn og undertegnede. Utgangspunktet er separate innlegg av oss begge i forrige uke.

Kjeldstadli spør: «Hva er galt med at frivillig dødshjelp aksepteres for noen når alt håp er ute og bare lidelse gjenstår? Hvorfor kan ikke uhelbredelig syke ­mennesker i terminalfasen få bistand til å avslutte ­livet dersom de utvetydig ønsker det og et sett kontrollkriterier er ivaretatt?»

Diskriminerende. Både Horn og jeg har svart utførlig på dét spørsmålet mer enn én gang, så det er pussig at det kommer opp på nytt. Og svaret er som sagt: Det er i strid med prinsippet om selvbestemmelse for alle, og det innebærer grov diskriminering av for eksempel kronisk og psykisk syke.

På dette punktet slipper Kjeldstadli katta ut av sekken: «Men etter min oppfatning vil det være et riktig steg å la noen lide mindre om de får retten til å velge i en lidelsesfull terminalfase.» Allerede i 1984 avviste den nederlandske legeforeningen KNMG slik diskriminering. Vi kan ikke som leger, uttalte man, akseptere at pasienter som ofte lider mye lenger og mye mer enn døende ikke får tilgang på eutanasi.

Man kan jo bare tenke på kroniske smertepasienter for å se poenget. Mange av dem har en torturlignende hverdag, i år etter år. Jeg konstaterer at Kjeldstadli og hans forening mener at det får de bare «tåle».

Kriterier for «verdighet». På denne bakgrunn oppfordrer jeg alle som anser seg selv for liberale i eutanasi-spørsmålet, til å holde seg langt unna Foreningen Retten til en verdig død. «Verdighet» er der i gården forbeholdt pasienter som er så «heldige» at de er døende.

Dette er paternalisme av verste sort: Foreningen setter seg til doms over syke mennesker, og seiler under et falskt barmhjertighetsflagg. Hadde jeg selv vært for legalisering, ville jeg sagt at foreningen er en skam for saken. Og hadde jeg som legaliseringstilhenger i tillegg vært kronisk smertepasient, ville jeg blitt rasende på dem.

Bælærende. Kjeldstadli kaller meg «meget belærende». Selvsagt er jeg dét, når behovet for opplæring i dette komplekse temaet tydeligvis er så stort som det er i enkelte leire.

Videre skriver han om mitt innlegg at jeg vet «hva som er best for andre». Altså at jeg er paternalist. Det er beviselig «fake news», og her trengs åpenbart teskje-metoden for at Kjeldstadli skal forstå: En ikke-diskriminerende eutanasilovgivning overlater til absolutt alle lidende pasienter selv å avgjøre hva som er best for dem. Dette er det motsatte av paternalisme.

Derimot er det sant at Kjeldstadli og hans forening er paternalister. Kronisk og psykiatrisk syke kan ikke få tilgang på eutanasi, for de vet ikke sitt eget beste.

Gå til innlegget

En innføring i eutanasi

Publisert 8 måneder siden - 2534 visninger

Den liberale argumentasjon for legalisering av eutanasi er i virkeligheten autoritær og grovt diskriminerende.

I ET INNLEGG på verdidebatt.no 20.3. skriver leder av Unge Venstre, Tord Hustveit, at eutanasi er et tema som "fortjener en bredere og mer kunnskapsbasert debatt". Det er det ikke vanskelig å være enig i, og jeg har selv etterlyst det samme i utallige medieinnlegg.

Mye forvirring og uklarhet kan unngås om man starter med å rydde på begreps-planet og setter seg inn i hva som er hva. I så måte vil jeg være så ubeskjeden å henvise til en artikkel av undertegnede og lege og professor i medisinsk etikk, Reidun Førde, som vi skrev i Legetidsskriftet: "Fra aktiv og passiv dødshjelp til eutanasi og behandlingsbegrensning". 

Ut i fra Hustveits innlegg er det tydelig at han selv mangler vesentlig kunnskap om temaet, så det er jo både forståelig og ærlig at han ønsker mer opplysning. Dertil kommer at han åpenbart ikke ser at Unge Venstre slår seg selv på munnen med sin påstått liberale argumentasjon for legalisering: Denne er nemlig ikke liberal, men autoritær og grovt diskriminerende.

Først til fakta. Hustveit påstår at "den private autonomien og selvråderetten over egen kropp er et viktig prinsipp som gjelder de fleste faser i livet, men som vi ikke har mot slutten." Dét er positivt galt – det er falske fakta, for å bruke et populært uttrykk for tiden. Det er bare å lese pasientrettighetsloven, der det i § 4-9 slås entydig fast at "en døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling".

Dét kan innebære at man sier nei takk til mer antibiotika, som regnes som livsforlengende. Eller pasienten kan velge å slutte å spise og drikke, med den følge at døden kommer raskere. Som en lege uttrykte det på et seminar der jeg foreleste: "Enhver står fritt til å gjøre det, så ingen pasienter trenger hjelp av en lege til å ta sitt liv." I en slik situasjon vil man motta lindrende behandling og pleie, slik at symptomene på veien mot døden blir minst mulig plagsomme.

Hustveit påstår også at "i flere av landene som har innført dødshjelp har det kommet som følge av press nedenfra og ofte blitt hastig innført." Det stemmer heller ikke. Bare Canada kan sies å ha hatt en vel hurtig og ikke spesielt god prosess frem mot eutanasiloven som trådte i kraft der i 2016.

I Nederland og Belgia har man hatt svært grundige utredninger over mange år, inkludert både forskningsbasert og klinisk kunnskap om temaet; for dem som er interessert i detaljene, henvises til boken Euthanasia and Law in Europe (2008). Mest omfattende i Nederland, eutanasiens "hjemland", der legaliseringsprosessen startet i 1973 – altså for 44 år siden – da det falt dom i Postma-saken som omhandlet en lege som satte dødelige injeksjoner på sin syke mor på hennes frivillige forespørsel, altså eutanasi. Veien videre innebar utvikling og utprøving av kriterier for eutanasi og legeassistert selvmord.

Begge deler var teknisk sett ulovlig i årevis, men som ledd i et stort sosialt eksperiment fortsatte praksisen ved at leger normalt unnslapp rettsforfølgelse ved å vise til nødrettsparagrafen i straffeloven. Ikke før i 2002 fikk landet en egen lov som fullt ut legaliserte eutanasi og legeassistert selvmord. Det skal noe til å være grundigere enn dette. 

Også Oregon, der eutanasi er forbudt men legeassistert selvmord lovlig, hadde flere år med debatt og rettsbehandling i ulike instanser før loven trådte i kraft i 1997. De andre statene i USA som har en tilsvarende lov, har i bunn og grunn kopiert Oregon.

"Som samfunn er vi ikke tjent med å skyve bort vanskelige verdispørsmål som dødshjelp", skriver Hustveit. Jeg kunne ikke være mer enig. Det hjelper ikke å stikke hodet i sanden, for legaliseringstrykket finnes mange steder, og det er økende. Selv har jeg prøvd meg som profet i eget land, og uttalt til Universitetsavisa i Trondheim at "eutanasi kommer" også til Norge – og prøvd å forklare hvorfor.

Hustveit skriver vedrørende lagalisering at "hvordan det innføres vil også ha mye å si. Skal det være forbeholdt bare de sykeste og hvor skal eventuelt grensen gå?" Her kan jeg svare Unge Venstre direkte: Basert på deres egen bejubling av "den private autonomien og selvråderetten over egen kropp" kan man ikke operere med grenser overhodet uten dermed å slå seg selv på munnen. Et parti som kaller seg liberalt kan ikke både ha dette som etisk utgangspunkt, og samtidig mene at mange ikke skal få bestemme "over egen kropp". Det finnes et greit norsk uttrykk for slik tenkning: selvmotsigende. Og vi kan trygt legge til: diskriminerende.

Konsekvensen vil være at store pasiengrupper vil måtte lide videre og nektes eutanasi fordi de lider på "feil" måte i henhold til hvilke sykdommer Venstre eventuelt anser for verdige dødssprøyten.

Unge Venstre har altså allerede vist sitt sanne, anti-liberale ansikt ved i det hele tatt å reise spørsmålet om grensesetting. Og de er avslørt som illiberale på to viktige, konkrete punkt.

For det første har Hustveit en bekymring om "hvordan kan vi unngå utglidninger". Et parti som flagger selvbestemmelsen så høyt som Venstre, burde bifalle utglidninger. For dét innebærer at stadig flere mennesker får bruke sin selvbestemmelse. Nederlenderne er som vist verdensmestre i grundig utredning av eutanasispørsmålet, og i Nederland kan også kronisk syke og psykiatriske pasienter få eutanasi – altså ikke-døende pasienter hvis liv dermed ikke går "mot slutten", for å låne Hustveits uttrykk. 

Neste steg kan være at også eldre mennesker som er livstrøtte, men uten ledsagende alvorlig fysisk eller psykisk sykdom, vil kunne få eutanasi. En slik utvidelse av loven diskuteres i det nederlandske parlamentet. Skulle det skje, vil enda fleres selvbestemmelse bli respektert. En fjerdedel av nederlandske leger mener dette burde være lovlig.

Det andre eksemplet på anti-liberalitet er at Unge Venstre har gått "bort fra" eutanasi "og over til legeassistert selvmord". Man vil altså blokkere legens selvbestemmelse, også. For hva om ikke bare pasienten, men også legen, finner at eutanasi er en bedre løsning? Det er for eksempel mer effektivt som avlivningsmetode, noe studier viser. Siden Hustveit vil ha "fakta på bordet", skal han også i denne sammenheng få noen av meg: Nederlandske leger gir 23 ganger så ofte eutanasi som de praktiserer legeassistert selvmord. De legger vekt på å utføre denne bokstavelig talt siste tjenesten til sine pasienter, slik at de skal slippe å ta sitt eget liv.

For Unge Venstre, derimot, som gjerne liker å fremstille seg som mer liberale enn moderpartiet, er det helt i orden å tvinge pasienter til å begå selvmord. Forstå det den som kan. 

Det skulle på denne bakgrunn være klart at Venstre, for å være troverdig, burde gå inn for "nederlandske tilstander". Gjør man ikke dét, er man ikke liberal men autoritær. Undertegnede betrakter seg selv som temmelig liberal i en rekke spørsmål. Men et Venstre som vedtok å "reservere" unaturlig død for en utvalgt gruppe selvbestemmende pasienter, vil aldri få min stemme – og burde heller ikke få stemmen til noen som identifiserer seg med den liberale grunnverdien selvbestemmelse.


Lars Johan Materstvedt, professor i filosofi ved NTNU, tidligere forsker i Kreftforeningen. Akademisk hjemmeside: www.materstvedt.net

Gå til innlegget

Dødshjelpens forsvarere motsier seg selv

Publisert 11 måneder siden - 2013 visninger

Foreningen Retten til en verdig død kjemper for «dødshjelp», men vil likevel nekte kronisk og psykisk syke denne retten. Dette er paternalisme i ren form.

Debatten om aktiv dødshjelp er «i vinden» som aldri før. Reidun Kjelling Nybø leverte det interessante og velinformerte innlegget «Livsviktig med åpen debatt om dødshjelp» (Vårt Land 20. september). Morten Horn fulgte opp på verdidebatt.no.

Stadig flere land har legalisert praksisen – senest Canada i juni. Filosof Ole Martin Moen vil (Morgenbladet 21. oktober) «lovfeste at aktiv dødshjelp bør tillates når en pasient (1) lider uutholdelig, (2) har ingen realistiske utsikter til bedring og (3) har tatt et selvstendig valg om å dø.»

Ole Peder Kjeldstadli i Foreningen Retten til en verdig død ­bemerker i Morgenbladet 11. ­november og i Vårt Land at hans forening «arbeider for at loven endres slik at uhelbredelig syke mennesker i terminalfasen» skal kunne få såkalt aktiv dødshjelp.

Begge to leverer et paternalistisk og selvmotsigende forsvar for sine posisjoner.

Lide maksimalt. Deres felles hovedargument er retten til selvbestemmelse. Kjeldstadli vil ­likevel nekte for eksempel kronisk og psykisk syke retten til «dødshjelp» – disse må pent leve videre, deres «plikt er å lide maksimalt», for å sitere hans egen anklage mot norske politikere som er mot legalisering. Dette er paternalisme i ren form, som når foreldre sier til sine barn: «Du får gjøre akkurat som du vil, så lenge du gjør det jeg har bestemt.»

Det Kjeldstadli prediker er forøvrig i strid med lovene i BeNeLux-landene, som nettopp åpner for også ikke-terminale (ikke ­døende) pasienter – og der man har en ditto praksis. 
Moens kriterier er derimot i tråd med ­lovene i BeNeLux, som like fullt er ­paternalistiske: Du må lide ­enten somatisk eller psykiatrisk for å kunne motta «helse»-tilbudet om å bli drept av en lege.

For hvorfor skal dét være tilfellet? Dersom jeg bestemmer over mitt eget liv, og legen som er villig til å drepe meg bestemmer over sitt, følger det at jeg selvsagt må kunne be en lege om dette selv om jeg bare er lei av livet – og fullstendig uavhengig av om det finnes det Moen meget upresist kaller «realistiske utsikter til bedring».

Interessant nok mener nesten en tredjedel av legene i en ­nylig nederlandsk vitenskapelig ­undersøkelse at livstrøtthet, uten ledsagende alvorlig «utsiktsløs» somatisk eller psykiatrisk sykdom, burde kvalifisere for dødssprøyten.

Dødens stengte dør. Dette er ikke pasienter i noen tradisjonell forstand, ettersom ­deres ­lidelse er eksistensiell. Men dersom Moens lovforslag gikk igjennom, ville ikke disse få ­utøve sin selvbestemmelse nettopp fordi de ikke er pasienter – de «lider på feil grunnlag», og ­dødens ­medisinske dør er følgelig stengt for dem. Og dørvakten heter Ole Martin Moen. Kjære kollega: Jeg skal ha meg frabedt at folk som deg tar seg til rette i livet mitt om jeg skulle komme til å lide eksistensielt på denne måten, og bare ville dø med en leges hjelp.

Det er ekstra pinlig at en filosof ikke ser at han her slår seg selv på munnen når han bruker selvbestemmelsesretten som trumfkort. Enda verre blir det når Moen samtidig sier til Morgenbladet at han «er det som på engelsk 
heter left-libertarian». Den mest kjente libertarianske posisjonen er den Robert Nozick utvikler 
i klassikeren Anarchy, State, and Utopia fra 1974 (og som undertegnede skrev doktoravhandling om). Retten til selvbestemmelse er selve det etiske aksiomet i libertariansk tenkning. Hos 
Nozick springer denne retten ut av den enkeltes­ «self-ownership»: Ettersom ­enhver eier seg selv og sin kropp, kan han eller hun gjøre hva som helst med sitt eget liv. Som en konsekvens forsvarer han for eksempel det frivillige slaveri – gitt at det er mellom voksne samtykkende personer, som alle eier seg selv.

«Slavedriver». En stat som forbyr mennesker total kontroll over seg selv, er derimot en institusjonalisert, illegitim slavedriver, skriver Nozick. Den opp-
fører seg som om den hadde ­aksjer i kroppen din, og dermed kan være med på å bestemme over hva du foretar deg. Følgelig vil en stat som i det hele tatt opererer med kriterier for hvem som skal få «dødshjelp» utøve det Nozick kaller «delvis slaveri» («partial­ slavery»). Det er altså et slikt statlig slaveri den «frihets­elskende» Moen forsvarer, men Kjeldstadli er klart den største slavedriveren av de to.

Et annet lett identifiserbart ­hovedargument hos begge er det vi kan kalle «lidelsesargumentet». Dette er, ikke overraskende, særlig fremtredende hos hedonisten Moen – for «glede og lykke er det eneste som er godt i seg selv».

Men ut i fra dette argumentet burde de også forsvare medisinske mord: At leger bør kunne ta livet av pasienter som lider uutholdelig, men ikke kan forespørre dødssprøyten – eksempelvis alvorlig skadde nyfødte og sterkt senil demente. For hvordan kan man forsvare at disse pasientene har en «plikt» til «å lide maksimalt» (Kjeldstadli) bare fordi de ikke er samtykkekompetente? Hjerterått, og dertil dypt urettferdig.

For dem som måtte være ­interessert i detaljene i argumentet vises til en artikkel jeg i 2016 skrev sammen med lege og medisinsk etiker Morten Magelssen i Journal of Medical Ethics: «Medical murder in Belgium and the Netherlands».

I 2013 publiserte jeg artikkelen «Palliative care ethics: The problems of combining palliation and assisted dying» i tidsskriftet Progress in Palliative Care. Her lanserte jeg tesen om at legalisering av en medisinsk praksis medfører praksisens ­institusjonalisering – og med det dens normalisering.

Morgenbladets debattredaktør Marit K. Slotnæs bemerker 11. november i år: «I bio-etiske spørsmål, skriver Kristin Clemet, snakker forskerne gjerne om en typisk utvikling: Først skjer det en legalisering, det vil si at noe som før var forbudt, blir tillatt. Så skjer det en institusjonalisering, ved at helsevesenet påtar seg oppgaver og ansvar de før ikke hadde. Til sist skjer det en normalisering, som innebærer at holdningene endrer seg hos det store flertallet. Legalisering, institusjonalisering, normalisering. Utviklingen er tydelig når det gjelder abort, og Clemet ­mener å se det samme i land som har legalisert eutanasi.»

Drapsmonopol. En annen mulig utvikling er at legene vil miste sitt drapsmonopol i Nederland, og at livslidelse vil bli legalt kriterium for frivillige medisinske drap. Skulle det skje, vil det være «et lite steg for jussen, men et stort steg for selvbestemmelsen». Da vil det bli enda mer ­tydelig at Moen og Kjeldstadli sitter på sin høye hest med kallenavnet «­Paternalistisk inkonsistens».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 12.02.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6319 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6760 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2202 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3552 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 474 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7987 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2659 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 332 visninger
2 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 15 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 15 timer siden / 160 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 18 timer siden / 215 visninger
1 kommentarer
Ledsagere som ikke lytter
av
Øyvind Håbrekke
rundt 21 timer siden / 804 visninger
6 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 81 visninger
1 kommentarer
Evig prøvekanin
av
Solveig-Marie Oma
1 dag siden / 165 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjetil Nilsen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
3 minutter siden / 804 visninger
Odd Sverre Hove kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Klart nei til dødsstraff
rundt 1 time siden / 237 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 1 time siden / 756 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 2 timer siden / 804 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4402 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
til krig mot frelsesbønn!
rundt 4 timer siden / 76 visninger
Les flere