Ole Petter Erlandsen

Alder: 57
  RSS

Om Ole Petter

Faglig leder i Åpne Dører Norge. Tidligere hovedpastor i Oslo Vineyard. Skribent, forkynner, forfatter og samfunnsdebattant med sterk tro på at nøkkelen til framtiden ligger i vår åndelige arv.

Følgere

Koreakrigen og Kirken i Korea

Publisert rundt 1 måned siden

Idag markerer vi at det er 70 år siden Korea-krigens begynnelse – en krig som kostet millioner av menneskeliv og som ga oss permanent deling av Korea. Men også en krig som førte til en omfattende vekkelse i Sør-Korea og en undergrunnskirke i Nord-Korea som fortsetter å vokse – mot alle odds.

Den meningsløse krigen. Koreakrigen var både et nederlag for etterkrigstidens fredshåp og en ytterligere skjerping av frontene i den kalde krigen. De nordkoreanske stridsvognene som med sovjetisk støtte rullet inn over den magiske grensen langs 38. breddegrad hadde ett mål – et kommunistisk styre på hele den koreanske halvøya. Slik gikk det ikke - isteden fikk man en tre års sammenhengende lidelse med enorme materielle og menneskelige tap på begge sider, intens amerikansk bombing og intervensjon fra såvel FN som Kina. Og sluttresultatet ble omtrent som da de startet - med en grense trukket langs 38. breddegrad.

For mange er dette kjent stoff. Mindre kjent er den spennende og smertefulle historien om den koreanske kirken, som havnet i en skvis mellom de stridende partene og som ble ofre for kommunistenes brutale forfølgelse.

Kristne som flyktet sørover. Allerede før Koreakrigen var et faktum, var forfølgelsen i det kommunistiske nord en realitet; Titusener av kristne forsvant, massehenrettelser ble satt i system og kristne flyktet sørover eller gikk under jorda. Rundt 200.000 av landets 500.000 kristne flyktet fra Nord-Korea i løpet av krigen. Slik ble forfølgelsen i nord en katalysator for vekkelsen i sør, hvor den eventyrlige kirkeveksten har ført til at rundt 30% av befolkningen idag regner seg som kristne. Og på tross av enkelte skandaler og sammenblandinger mellom politikk og religion, så har den kristne innflytelsen i Sør-Korea forvandlet det koreanske samfunnet og ført til gjennomgripende reformer som har løftet opp kvinner, barn og samfunnets fattige. Sør-Korea er også et av de landene som pr. idag sender flest misjonærer til andre deler av verden.

Vekkelsen i nord. Men egentlig var det i nord at den kristne kirken hadde det sterkeste fotfestet: En omfattende vekkelse, som startet i 1907 i Pyongyang, startet da lederne i Jangdaehyun Church etter uker med bønn begynte å bekjenne sin synd og Den Hellige Ånd falt. I løpet av måneder spredte vekkelsen seg til hele nord-regionen, og antallet troende økte fra rundt 10.000 til 250.000 i 1910. I Pyongyang var én av fire innbyggere kristne, det ble bygd sykehus og skoler i stort tempo, og antallet kirker ble så stort at byen på folkemunne ble kalt «Østens Jerusalem».

I dagens Pyongyang er det ikke mulig å finne igjen stedet hvor Jangdaehyun Church en gang lå; den ble jevnet med jorden for å gi plass til to 20 meter høye statuer av Kim Il-Sung og sønnen Kim Jong-Il, statuer alle må bøye seg for når de passerer. Slik demonstrerer myndighetene for all verden at den kristne troen er utradert og erstattet av kommunismens idealer.

Eller – er den det? For hvordan gikk det egentlig, og hva hendte med de par-tre hundre tusen kristne som ikke flyktet sørover?

Klappjakt på kristne. Da krigen var over, ga Kim Il-Sung ordre om at den kristne troen skulle rykkes opp med rot, og at kristne familier skulle elimineres i tre generasjoner. Var bestefar kristen, skulle også hans barn og barnebarn drepes, eventuelt settes i høyrisiko konsentrasjonsleir sammen med ham. Denne innbitte aggresjonen mot alt som smaker av kristen tro er påfallende, men er typisk for det hatet mot kristen tro som har preget marxismen. I 1962 hevdet Kim Il-Sung i en tale at målet var nådd – at alle prester og pastorer var drept, og at alle kristne var satt i fangeleir. Og selv om dette ikke var tilfelle, så er det grunn til å regne med at antallet kristne sank betraktelig mellom 1953 og 2000.

Men kirken i Nord-Korea lever, selv om den hele tiden lever i fare for å bli avslørt og angitt. Angiverkulturen stikker så dypt at de fleste kristne ikke engang tør å dele troen med sine barn, som på skolen blir opplært til å tro at kristne er onde spioner som dreper uskyldige barn for å selge deres blod og organer. Dersom barna oppdager kontrarevolusjonære tendenser hos foreldrene – for eksempel om de finner en bibel – så er de lært opp til å angi sine egne foreldre. Da er det ikke så overraskende at mange foreldre velger å legge barna i Guds hender og håper at de finner troen på egen hånd.

Som for Lee Joo-Chan. «Jeg visste at foreldrene mine var annerledes», fortalte han, «for de tok seg av de syke, de fattige og de som led nød. Om natten leste de fra en hemmelig bok som jeg ikke fikk se … og jeg visste også at hvis jeg noen gang snakket om dette til noen andre, så ville familien vår bli hentet.»

Hvor mange kristne finnes det i Nord-Korea? World Watch List (WWL), Åpne Dørers oversikt over hvilke stater kristne opplever høyest grad av forfølgelse, opererer med et sted mellom 200.000 og 400.000 kristne i Nord-Korea. Av disse befinner mellom 50.000 til 70.000 seg til enhver tid i en av landets fangeleire. Nord-Korea ligger også på topp på World Watch List, slik de har gjort det de siste 18 årene.

Men selv om nordkoreanerne i 70 år har vært utsatt for intens indoktrinering fra de står opp til de legger seg, så er det mye som tyder på at regimet er gjennomskuet: «Selv om regimet ikke har endret seg, så har folket gjort det», heter det i en rapport fra Christian Solidarity Worldwide (CSW) fra 2018 . CSW påpeker at sultkatastrofene på 1990-tallet var en vekker for mange, og at det da for alvor gikk opp for nordkoreanerne at myndighetene ikke ville dem vel. Dette har åpnet for en svart økonomi og utbredt korrupsjon, men har også gitt økt åpenhet for omverdenen og for Evangeliet.

Vekst på tross av. Med slike rammebetingelser er det nesten ikke til å tro at en undergrunnskirke kan overleve, og enda mer utrolig at den vokser. Mye av dette er takket være utholdende bønn og praktisk støtte fra den verdensvide kirke, en støtte som ofte formidles via kirkene i Kina. Det er også et faktum at nordkoreanske kristne fortsetter å forkynne et radikalt evangelium hvor det å leve hellig og overgitt framfor Gud er det viktigste man kan gjøre i livet. Her har vi mye å lære.

70-årsdagen for Koreakrigen er et trist jubileum, og det finnes heller ikke mange lyspunkter i dagens Nord-Korea, som på grunn av Korona-krisen igjen er eksponert for sult og fattigdom. Men det går an å glede seg over verdens modigste kirke, og be om at Gud styrker og bevarer den.

Dette innlegget sto på trykk i avisen Dagen 25. juni 2020

Gå til innlegget

Når kirken er på sitt beste

Publisert 4 måneder siden

I boka «The rise of Christianity» skriver sosiologen Rodney Stark at en av de viktigste årsakene til at oldkirken vokste, var evnen til å gi håp i vanskelige tider. Som under pesten i Romerriket i år 165 og 251, da dødsraten var rundt 30%, og døende mennesker ble kastet i rennesteinen av frykt for smitte. Og da innbyggerne flyktet ut av byene, rykket de foraktede kristne inn - for å pleie syke og døende. Noen av dem døde, både pleiere og pasienter, men pleien ga flere overlevende. Og kirken vokste.

Når hverdagen rokkes, når mange lammes av frykt og panikk og sykdom rammer, er det kanskje viktigere enn noen gang å gripe et bibelsk perspektiv på tilværelsen. Og ingen er vel bedre læremestere enn den forfulgte kirke, som har mest erfaring i å møte vanskelige ting.

Vi er aktører i en kamp mellom Guds rike og Satans rike

«Livet er ikke enkelt», sa den unge nigerianeren, «men jeg trøster meg med at jeg ennå ikke har lidd så mye som apostlene – eller Jesus Kristus selv».  Rashidi (navnet er endret) var av muslimsk hærkomst, men hadde valgt å følge Jesus – og ble slått helseløs av sin egen far før han hadde flyktet for sitt liv. Da vi traff ham, gikk han på ett års bibeltrening som skulle forberede ham på å vende tilbake til sine egne. For oss noe bortimot en utenkelighet, for Rashidi en naturlig følge av at han hadde valgt Jesus.

Rashidi hadde et bibelsk perspektiv mange av oss har mistet; forståelsen av at denne verden «ligger i det onde» (1 joh 5:19), og at vi er en del av den store kampen mellom godt og ondt, Guds rike og Satans rike, lys og mørke. For dette er vår identitet: Vi er Guds utsendinger i en verden som desperat trenger et møte med Guds kjærlighet - selv når det koster.

260 millioner kristne i verden opplever høy, svært høy eller ekstrem forfølgelse. Tallene er hentet fra World Watch List 2020, og gjelder de 50 landene hvor det er vanskeligst å være en kristen. Trass i dette, opplever vi at våre brødre og søstre i disse landene er takknemlige for å ha blitt kjent med Jesus, og at vanskelighetene ikke får dem til å tvile på Guds godhet.

Har vi et gudsbilde og et gudsforhold som holder når sykdom, nederlag, frykt og forfølgelse rammer? Eller er Gud bare de gode tiders gud? Et gudsbilde som ikke klarer å romme vanskelige tider er ikke bare ubibelsk, men også ubrukelig i møte med verdens ondskap og egne lidelser. Der har vi mye å lære av våre forfulgte brødre og søstre.

De gode nyhetene er at Jesus Kristus har seiret

For problemer vil komme. «I verden har dere trengsler», sa Jesus, før han fortsetter: «Men vær frimodige, jeg har seiret over verden» (Joh 16:33).  Alle får sin porsjon vanskeligheter i livet, men de gode nyhetene er at Jesus har seiret over det onde. Jesu død og oppstandelse betyr ikke bare tilgivelse for våre synder, men også at Jesus sto fram som seierherre over de onde maktene og åndskreftene, ja døden selv. Vi har del i en kosmisk seier. Vi er på vinnerlaget, selv om det ikke alltid er synlig. Vi kan glede oss midt i lidelsene, i vissheten om at lidelsene en dag skal ta slutt. Vi kan legge våre bekymringer i Hans hånd, for vi vet at Han har seiret. Vi kan gi håp og lindring til en verden som lever i frykt og usikkerhet, fordi vi selv har fått del i et evig håp.

Det er når ting er vanskelig at kirken fungerer på sitt beste.

«Bare vi er trofaste mot kallet, så er vi overbevist om at det er mulig å se denne nasjonen forvandlet i vår levetid», forteller en kirkeleder oss. Han leder en menighet i Iran, et land hvor myndighetene slår ned på ethvert forsøk på å samle kristne og hvor det er forbudt å eie en persisk bibel. Likevel er den årlige kirkeveksten, ifølge Operation World, på rundt 20%.  Og på tross av presset er den iranske kirken til stede og støtter fattige naboer, hjelper kvinner ut av prostitusjon og forkynner evangeliet i fengslene.

Jeg tror vi trenger å våkne og se at kirken ikke er en kulturinstitusjon eller en påminnelse om tidligere tiders tro, men et Guds redskap til forvandling av samfunnet, en surdeig som påvirker omgivelsene med Guds verdier. Kirken, summen av alle de troende, er den eneste institusjonen som kan gi håp, fordi vi har et håp som er forankret i evigheten. Vi har de beste forutsetningene for å gi vår tid, våre ressurser og – om nødvendig – våre liv, fordi vi vet at det finnes et liv etter dette. Og kirken er den eneste aktøren i samfunnet som kan gjøre alt uten å frykte, fordi vi vet at Han som har all makt i himmel og på jord har full kontroll.

Vi har det sterkeste våpenet – bønn.

I denne kampen har vi våpen vi kanskje kunne gjøre bedre bruk av. Som bønn. Bønn er mer enn bare å legge våre personlige bekymringer på Ham, selv om det også er dét. Bønn er mer enn bare å takke.  Bønn er å åpne opp for Guds inngripen og Guds løsninger når ting ser som mest håpløst ut. Det er å samarbeide med Den Hellige Ånd om ting som Gud allerede er i ferd med å gjøre. Det er «begynnelsen på et opprør mot uretten i verden», for å si det med teologen Karl Barth.

«Be for oss». Det er det første våre forfulgte brødre og søstre spør oss om. Det betyr mer enn penger og materiell støtte, mer enn besøk og mer enn at vi tar opp deres sak med myndighetene. Det kommer fra mennesker som har opplevd kraften i bønn, kraften i å involvere Gud i det vanskelige.

Så be for vårt eget folk i denne tiden – vi trenger det. Men glem heller ikke den globale kirke. Det vi står foran av sykdom og død i tiden framover kan bli som en liten bris i forhold til den stormen som kan komme i andre deler av verden - hvor folk bor tett og helsestellet er dårlig. Be om at myndighetene i disse landene tar gode beslutninger og legger personlig prestisje til side. Be om at kirken i disse landene kan gi håp. Be om at de vanskelige tidene verden står foran gjør at Guds kjærlighet kan nå enda flere.  Da kan vi oppleve at Gud vender det som er vanskelig til noe som gagner Hans rike.

Dette innlegget har stått på trykk i Dagen og Norge IDAG.

Gå til innlegget

Dette er et ord til kristne ledere - de som i økende grad utsettes for et press om å endre forkynnelse om kjønn og seksualitet. Som blir kalt ukjærlige fordi de ennå ikke har gitt etter. Som begynner å snakke om «to syn» fordi alle andre gjør det. Og som synes det er stadig tyngre å forkynne tydelig om hva de står for og hva de opplever at Bibelen lærer.

Men dette er også et ord til deg som bærer på seksuelle følelser du opplever som problematiske. Du som ønsker å følge Guds vilje, men føler at det er lite åpenhet og lite støtte å få.

Dette er en oppfordring – om å tørre, om å stå for noe, om å gå mot strømmen.

Den kristne motkulturen

I all sin ufullkommenhet har den kristne kirke alltid framholdt at seksualiteten trenger rammer. Vi har løftet fram én livsstil – ektepakten, det livslange forholdet mellom mann og kvinne, det Bibelen sammenligner med forholdet mellom Kristus og kirken. Vi har bygd en sunn familiekultur, og vi har over hele verden vært i første rekke i kampen mot prostitusjon, utnyttelse, løssluppen sex, flerkoneri og familievold. Dette har vært en del av vårt kall om å disippelgjøre nasjoner. Det er en kamp vi kan vedkjenne oss, og en kamp vi fortsatt står i.

Frihetskampen som ikke er vår

Men de siste tiårene har vi blitt dratt inn i en kamp som ikke er vår, og som i sum dreier seg om retten til grenseløs sex. I denne kampen blir alle som våger å gjøre motstand kalt homofobe, ukjærlige, gammeldagse, intolerante eller fordømmende. I denne kampen går ingen går fri før de vifter med regnbueflagg, går i parader eller - i det minste – toner ned forkynnelsen om seksualitet, ekteskap og familie.

Men å løfte fram det biologiske og det naturgitte - at mann og kvinne er skapt for hverandre – er ikke det samme som å være homofob, ukjærlig eller intolerant. Man kan likevel støtte menneskers rett til å velge den samlivsformen de ønsker. Det som derimot er intolerant, er å presse andre til å mene, flagge for eller stå for noe de egentlig ikke er enig i. 

Ett eller to syn?

Intensjonen bak en aksept av likekjønnet samliv kan være god – å formidle et evangelium som omfavner alle og som møter folk der de er. Likevel er teologien bak sviktende og de praktiske implikasjonene uoversiktlige. For køen av legninger, identiteter og livsstiler som ønsker aksept er bortimot endeløs. Hva med enslige - er det ikke ukjærlig å nekte dem et seksualliv, om det så er uforpliktende? Eller de bifile, som føler behov for nærhet fra både kvinner og menn? Eller de som ikke klarer å holde seg til bare én?

Aksept er i beste fall en kortsiktig løsning som kjøper oss litt tid. Presset mot den kristne seksualetikken vil bare fortsette. Det må finnes en annen og bedre vei.

Det kristne kallet er å si nei til seg selv

Har vi glemt at selve essensen i livet med Jesus er å si nei til seg selv? For dette er evangeliet i et nøtteskall; Gud er kjærlighet, men for å leve i denne kjærligheten må jeg vende meg bort fra det som står Gud imot.  

I Kristus kalles alle til forsakelse, alle blir bedt om å si nei til seg selv. For noen er forsakelsene små, for andre nesten uutholdelige. For noen gjelder det seksuelle følelser, for andre er det penger, posisjon, livsstil eller relasjoner.

Alle har noe de må si nei til. Alle har sider ved sin seksualitet de må gi til Gud. Om jeg skulle bli fristet til å ha mer enn én kvinne i mitt liv, så er dette mange gode grunner til ikke å leve det ut; å leve det ut ville ført til sorg for meg selv og de jeg elsker, og det ville ruinert mitt forhold til Gud.  Og målt opp mot den største av alle gaver – det å få være Guds barn i Kristus – så er det ingen forsakelse som er for kostbar og ingen omvendelse som er for stor.

Ikke hetero, ikke homo, men «i Kristus»

Vårt kall som kirke er verken å bekrefte eller legitimere seksuelle følelser, handlinger eller identiteter. Tvert om er vårt kall å løfte fram den ene identiteten som trumfer alle andre – å være «i Kristus», hvor det verken er mann eller kvinne, ung eller gammel, mørk eller lys, hetero eller homo, men hvor Kristus er alt og i alle. Jeg trenger ikke lenger «finne meg sjæl», for Kristus har funnet meg og gitt meg en identitet som Guds elskede barn, ufortjent og på tross av mine feil, på tross av hva jeg føler og på tross av hva andre måtte tenke om meg. Dette er nåden, dette er det ufortjente, dette er den identiteten jeg kan ta til eie som min egen.

Og her kunne jeg stoppet. Men det er mer. For det holder ikke bare å mene, vi må også møte mennesker der de er - med Guds kjærlighet og Guds nåde.

Kirken – det forvandlende fellesskapet

Som kirke har vi gjort mange feil i forhold til seksualiteten. Vi har stemplet seksuell synd, særlig det som gjelder samme kjønn, som verre enn andre. Vi har latt som om følelser mellom mennesker av samme kjønn ikke eksisterer - og ihvertfall ikke her i vår menighet. Og vi har akseptert samfunnets skarpe inndeling i homo og hetero som om vi det skulle være forskjellige kategorier mennesker, istedenfor å erkjenne at vi alle er brutte mennesker som trenger å komme til Gud med vår seksualitet.

Men å føye en ny synd til disse – å tilby aksept istedenfor nåde – hjelper ingen.

Aksept er en billig erstatning for det vi er kalt til – nemlig å lytte, å med-lide, å elske, å være medmenneske. For kjærligheten unnskylder ikke synd, men forstår at vi alle er litt skeive og rare og trenger Guds nåde. Jeg med mine utroskapstanker kan ikke heve meg over min bror, som kjenner en dragning mot menn, eller for den saks skyld mot barn. Det kristne fellesskapet skulle nettopp være et sted hvor det er trygt å stå fram som den man er, vel vitende om at vi alle er i samme båt, at vi alle har skavanker og at vi alle er mennesker som trenger å inkludere Gud i våre liv.

For vi er kalt til å elske mennesker ubetinget: Gode, onde, forbrytere, homofile, narkomane, sexforbrytere, besteborgere, flyktninger og fattige. Alle som det regner på, sier Jesus, for nettopp sånn viser Gud at Han elsker alle. Vi skal elske dem og ikke være redd for noen, men vi skal heller ikke gi aksept til noe Bibelen avviser.

Det som virkelig er mangelvare, er fellesskap hvor vi tør å snakke sant om livet – fra talerstolen, i mindre grupper og en-til-en. Vi har ofte bygd overfladiske og vellykkede fellesskap for mennesker som tilsynelatende fikser livet. Men fikse livet er det ingen av oss som gjør - det var jo derfor Jesus kom, og det er derfor vi trenger hverandre. Tror vi på vår egen teologi, at vi er tilgitte syndere på vei mot gjenopprettelse og hellighet, så tror vi også på et fellesskap hvor det er trygt å bringe det vanskelige fram i lyset; ekteskapsproblemer, pornoavhengighet, problemer med å leve enslig eller avvikende seksuelle følelser. Bare for å nevne noe.

Bare slike fellesskap har kraft til å forvandle menneskeliv. Og forvandling er noe vi trenger. 

Gå til innlegget

Den religiøse analfabetismen og skolen

Publisert over 1 år siden

Igjen er det fokus på KRLE-faget og kristendommens plass i skolen. Sist ut er Jens Brun-Pedersen, som i sitt innlegg «Religionsfaget tas ikke på alvor» hevder at KRLE-faget er for viktig til at det kan overlates til ett parti.

Her har han min fulle støtte. Hvordan vi underviser om religion og livssyn bør ha interesse for ethvert politisk parti, enhver trosretning og enhver pedagog.  Jeg er også enig i at KRLE bør være et rent kunnskapsfag fag siden religion også er relevant i andre fag.

Men der stopper kanskje enigheten. For der Brun-Pedersen kjemper mot det han kaller en «favorisering av kristen tro», ser jeg en slik favorisering som naturlig. Der han er opptatt av å begrense det kristne innslaget i skolen, er jeg opptatt av å utvide det.

Relevant læring

Ingen forventer at en pakistansk skole skal undervise like mye om kristen tro som islam. Islam er det samfunnet er bygd på, det er det som er relevant for landets historie og det er det elevene har behov for å kunne for å forstå eget samfunn. Ingen synes at det er noe underlig.

Slik tenker vi også i Norge – i de fleste fag. I norsk lærer elevene mer om norsk enn om utenlandsk litteratur, og vi synes det er selvsagt. Vi lærer mer om norsk historie enn om internasjonal historie. I samfunnsfag lærer man mer om den norske samfunnsmodellen enn om den kinesiske, enda det finnes flere mennesker i Kina enn i Norge.

Helt til vi kommer til religion. Da henfaller vi til et merkelig resonnement om at alt skal presenteres på like fot, og man må slåss for å få aksept for å lære mer om den tro som har dominert norsk virkelighet i over 1000 år.

I Norge er kristen tro grunnlaget for vår historie, våre lover, våre verdier og vår litteratur. Å kunne bibelhistorien er vesentlig for å forstå billedkunst og litteratur. Å kjenne innholdet i kristen etikk er nødvendig for å forstå lovveerket og verdiene i det samfunnet vi er en del av. Å kjenne de kristne tankene om Gud og skaperverket er nødvendig for å forstå vår historie og vår kultur. Det er en integrert del av oss – selv hos den mest sekulære blant oss.

Marginalisering av tro

For det som burde engasjere oss mest, er ikke KRLE, eller om kristen tro får 49 eller 51% av undervisningstiden. Det er alle de andre fagene hvor tro og verdier formidles – som samfunnsfag, biologi og – for den saks skyld – norsk. Det handler om hvordan historie og fortid presenteres. Hvilke verdier som formidles i samlivslæren, og hvilken respekt for andre syn og innfallsvinkler som blir demonstrert. Det dreier seg om biologien skal formidle en undring over livets forunderlighet, eller om livet presenteres som en tilfeldighet.

La oss ta historie. Det burde være selvsagt at den troen som framfor noen har preget vår historie, våre lover, våre ideer og vår kultur blir løftet fram i historiefaget. Det burde være ukontroversielt selv for en humanetiker, for det dreier seg om å være sann i forhold til vårt opphav. Men slik er det ikke - systematisk gjennomgang av lærebøker har tvert imot påvist at den kristne delen av historien har blitt minimert, forvrengt og omtalt på en sånn måte at man kan få inntrykk av at det beste hadde vært om kristendommen aldri hadde funnet veien til landet vårt.

Utdeling av bibler i skolen?

Og nei, bibelutdeling i skolen er ikke forkynnelse, ikke noe «frikort … til å dele ut sin hellige tekst», som Christian Lomsdalen hevder i sitt innlegg på verdidebatt 4. mars. En hvilken som helst annen bok med samme påvirkningsgrad som Bibelen ville ikke bare blitt delt ut gratis på skolen - den ville også vært obligatorisk lesestoff og pensum.

Det er greit å ikke like Bibelen. Det er også greit å ikke like Ibsen eller Amalie Skram, men de skal faktisk leses, fordi noen har definert disse som er en viktig del av vår kulturarv. Å kjenne Bibelen er ikke bare nødvendig for å kunne løse kryssord, som Rolv Wesenlund sa, og ikke bare for å bli europeere, som Jens Bjørneboe hevdet, men for å kjenne oss selv. Fordi samfunnets verdier, ja selv Human-etisk forbunds verdier, springer ut fra en kristen etisk tenkning og de fortellingene Jesus fortalte –om barmhjertighet, om tilgivelse og nye muligheter, om å dele med de fattige, fortellinger som har etset seg inn i vår bevissthet.  

Til slutt – KRLE

Til slutt – KRLE og religionsfaget. Jens Brun-Pedersen tar til orde for at religionsfaget burde bli et rent kunnskapsbasert fag. Enig. KRLE bør gi kunnskap om kjernen i kristen tro, og de andre trossystemene som inkluderes i faget, og det vil hjelpe elevene til å forstå andre fag. Det er et merkelig faktum når det gjelder religionsfaget at det er lettere å snakke om de ytre delene av troen – høytider, ritualer og liturgiske farger – enn det trosmessige innholdet.

Og, igjen. At barna våre lærer mest om kristen tro burde være selvsagt og lite kontroversielt. Dette er ikke et spørsmål om preferanser, men om relevans. Vi forbereder våre barn på det norske samfunnet, ikke det kinesiske eller pakistanske. Javisst, vi skal lære vidsyn, vi skal lære toleranse og vi trenger kunnskap om andre religioner – men for å forstå den store verden trenger vi først og fremst kunnskap om vår egen lille, og den troen som dannet den.

Økende mangfold må ikke møtes med økende forvirring, men med økt kunnskap – om oss selv, og dernest om andre.  Bare slik kan vi motvirke at den religiøse analfabetismen får overtaket.

Gå til innlegget

Om mørkemenn og vår glemte historie

Publisert over 1 år siden

Vi må nyansere bildet av «mørkemannen».

‘Kjell Ingolf ­Ropstad er ingen ­mørkemann», skriver kommentator Trine Eilertsen i Aftenposten 24. januar. Kommentaren kom etter uker med hets i media og kommentar­felter, der karakteristikker som ypperste­prest, pietist – og ­altså, mørkemann, har ­sittet løst. Vi trenger mangfoldet, sier ­Eilertsen, vi trenger at så ­mange synspunkter, verdier, ­erfaringer og meninger som mulig er ­representert. Det er det vi har politikk til.

Snevret inn liv. 

Men selv ikke en Trine Eilertsen ­klarer å ­gjøre dette uten å skyve ­foran seg en ­utskjelt og ­misforstått ­gruppe. Mørkemennene. De som var flere før, de som ­dominerte all livs­førsel og la sin mørke hånd over alt som avvek fra ­malen, som fordømte ­mennesker som ønsket å leve ­annerledes og som snevret inn liv. Det er kultur­radikalismens syn på ­kristen virksomhet som får prege ­kommentaren, og det i en ­konservativ avis som Aften­posten.

Ingen vil fornekte at en ­effekt av kristen forkynnelse har vært at mennesker har kjent seg ­utstøtt. Fordømt. Utsatt for ­lovisk og fordømmende forkynnelse hvor man aldri blir bra nok. Vi kjenner lokalsamfunn som har vært sterkt segregert – mellom de som gikk på bedehuset og de som gikk på fylla. Og de mange midt imellom, som ble dratt mot det ene eller det andre. Dette er sider ved vår kristne kultur og historie vi gjerne skulle vært foruten, og som vi trenger å ta et oppgjør med.

Kulturradikalernes ­bilde. 

Men sannheten om den ­pietistiske og personlige kristendommen er langt større enn hva dagens journalister klarer å fange opp. Vi er alle ofre for kulturradikalernes bilde av kristen tro som mørk, undertrykkende og snever. Alle er vi preget av skoleverkets glorifisering av opplysningstiden på bekostning av vår kristne arv fra samme epoke. Alle har vi hatt lærere som har snakket foraktelig om vår kristne arv, og vi har lyttet ukritisk.

Men sannheten er en annen. For historisk sett var pietister og vekkelseskristne pionerer innen fattigomsorg, barnehjems­etablering, rusomsorg, skolegang og næringsutvikling – ja, det meste av det vi idag kalle samfunnsbyggende virksomhet. Og det var nettopp fordi de hevdet at en kristen tro måtte vise seg i vår livsførsel og i holdningen til vår neste. Gud, som var både nådig og nidkjær, ville holde oss ansvarlige for hvordan vi skjøttet våre ressurser.

Våre dagers terminologi. 

Ta min oldefar Ole. Som ung bondesønn forlot han sin trygge læreplass som skomakersvenn fordi «baade mesteren og svendene drak saa det var en gru». Han kastet seg på Norlands­handelen, og sultet og frøs seg gjennom ­dyrekjøpte erfaringer før han reiste hjem og bygde opp en skofabrikk fra grunnen av. Med tiden ble han en holden mann og samfunnsbygger som var raus både overfor ansatte og misjonen. Men altså – etter våre dagers terminologi – en mørkemann.

Men Ole var ikke alene. ­Haugevekkelsen, som gjennomsyret landet vårt fra ­begynnelsen av 1800-tallet, var preget av en nøysom forvaltning av de ­ressursene Gud hadde gitt, til ­alles beste. De fattige skulle få hjelp til selv å komme seg ut av sin fattigdom – eller hjelp til selvhjelp, som vi ville kalt det idag. Bedrifter ble etablert i et omfang man knapt hadde trodd var ­mulig. Professor Ola ­Grytten regner for eksempel med at 14 av 19 møbelbedrifter i Sykk­ylven alene ble stiftet på et «haugiansk eller kristent grunnlag». For ­Norge betydde en velstandsutvikling uten sidestykke, og en utvikling som la et grunnlag for det samfunnet vi har idag.

Pietistisk inspirert arbeid. 

I kjølvannet av de p­ietistiske ­vekkelsene kom også det ­sosiale arbeidet. Kirkens ­Bymisjon ­startet for eksempel som et ­pietistisk inspirert arbeid, ­«Foreningen for indre Mission i Christiania», som blant ­annet drev søndagsskoler, fattigpleie, barnehjem, husflidskole for p­rostituerte og sykepleier­utdanning.

Lignende ting skjedde også ­andre steder. England fikk sine ragged schools med skolegang for hundretusener av fattige barn, Frelsesarmeen og Wesleys radikale og sosiale forkynnelse. Tyskland var preget av herrn­huternes radikale holdning til likeverd og trosfrihet.

Og dette er ikke bare fjern ­historie – dette er historie som preger mange verdier vi i dag tar som selvsagte. Det var ikke
liberale krefter som sto i spissen for å kjempe for trykke- og tale­friheten; det var mennesker som ønsket frihet til å forkynne Guds ord. Slaveriet ble ikke ­bekjempet av opplysningstidens tenkere, men av kristne som mente at det stred mot ånden i Guds ord å eie et annet menneske. Og slik kunne vi fortsette.

Et oppgjør. 

Som kristne trenger vi å ta inn over oss at kristen forkynnelse har utløst «skam, frykt, ensomhet og utenforskap», som Eilertsen skriver. Det er ­sider ved vår forkynnelse vi må ta et oppgjør med.

Som nasjon er det noe ­annet vi trenger. Vi trenger å ta inn over oss at vi har fortiet og ­bagatellisert viktige deler av vår ­kristne historie. Vi trenger et ­rikere, sannere og mer ­nyansert bilde enn det vi har pleid å få. Dette er en utfordring til skoleverk og læreplaner, men også til media.

For uten å forstå historien ­forstår vi heller ikke oss selv. Hvem vi er. Eller hvorfor vi er som vi er.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 2899 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 2092 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
12 dager siden / 1108 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
26 dager siden / 618 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 577 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
5 dager siden / 564 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
23 dager siden / 376 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere