Ole Petter Erlandsen

Alder: 56
  RSS

Om Ole Petter

Far, bestefar, ektemann. Karriere som potet: Pastor, informasjonssjef, lærer, truckfører. Samfunnsdebattant og Jesus-fan

Følgere

Dette er et ord til kristne ledere - de som i økende grad utsettes for et press om å endre forkynnelse om kjønn og seksualitet. Som blir kalt ukjærlige fordi de ennå ikke har gitt etter. Som begynner å snakke om «to syn» fordi alle andre gjør det. Og som synes det er stadig tyngre å forkynne tydelig om hva de står for og hva de opplever at Bibelen lærer.

Men dette er også et ord til deg som bærer på seksuelle følelser du opplever som problematiske. Du som ønsker å følge Guds vilje, men føler at det er lite åpenhet og lite støtte å få.

Dette er en oppfordring – om å tørre, om å stå for noe, om å gå mot strømmen.

Den kristne motkulturen

I all sin ufullkommenhet har den kristne kirke alltid framholdt at seksualiteten trenger rammer. Vi har løftet fram én livsstil – ektepakten, det livslange forholdet mellom mann og kvinne, det Bibelen sammenligner med forholdet mellom Kristus og kirken. Vi har bygd en sunn familiekultur, og vi har over hele verden vært i første rekke i kampen mot prostitusjon, utnyttelse, løssluppen sex, flerkoneri og familievold. Dette har vært en del av vårt kall om å disippelgjøre nasjoner. Det er en kamp vi kan vedkjenne oss, og en kamp vi fortsatt står i.

Frihetskampen som ikke er vår

Men de siste tiårene har vi blitt dratt inn i en kamp som ikke er vår, og som i sum dreier seg om retten til grenseløs sex. I denne kampen blir alle som våger å gjøre motstand kalt homofobe, ukjærlige, gammeldagse, intolerante eller fordømmende. I denne kampen går ingen går fri før de vifter med regnbueflagg, går i parader eller - i det minste – toner ned forkynnelsen om seksualitet, ekteskap og familie.

Men å løfte fram det biologiske og det naturgitte - at mann og kvinne er skapt for hverandre – er ikke det samme som å være homofob, ukjærlig eller intolerant. Man kan likevel støtte menneskers rett til å velge den samlivsformen de ønsker. Det som derimot er intolerant, er å presse andre til å mene, flagge for eller stå for noe de egentlig ikke er enig i. 

Ett eller to syn?

Intensjonen bak en aksept av likekjønnet samliv kan være god – å formidle et evangelium som omfavner alle og som møter folk der de er. Likevel er teologien bak sviktende og de praktiske implikasjonene uoversiktlige. For køen av legninger, identiteter og livsstiler som ønsker aksept er bortimot endeløs. Hva med enslige - er det ikke ukjærlig å nekte dem et seksualliv, om det så er uforpliktende? Eller de bifile, som føler behov for nærhet fra både kvinner og menn? Eller de som ikke klarer å holde seg til bare én?

Aksept er i beste fall en kortsiktig løsning som kjøper oss litt tid. Presset mot den kristne seksualetikken vil bare fortsette. Det må finnes en annen og bedre vei.

Det kristne kallet er å si nei til seg selv

Har vi glemt at selve essensen i livet med Jesus er å si nei til seg selv? For dette er evangeliet i et nøtteskall; Gud er kjærlighet, men for å leve i denne kjærligheten må jeg vende meg bort fra det som står Gud imot.  

I Kristus kalles alle til forsakelse, alle blir bedt om å si nei til seg selv. For noen er forsakelsene små, for andre nesten uutholdelige. For noen gjelder det seksuelle følelser, for andre er det penger, posisjon, livsstil eller relasjoner.

Alle har noe de må si nei til. Alle har sider ved sin seksualitet de må gi til Gud. Om jeg skulle bli fristet til å ha mer enn én kvinne i mitt liv, så er dette mange gode grunner til ikke å leve det ut; å leve det ut ville ført til sorg for meg selv og de jeg elsker, og det ville ruinert mitt forhold til Gud.  Og målt opp mot den største av alle gaver – det å få være Guds barn i Kristus – så er det ingen forsakelse som er for kostbar og ingen omvendelse som er for stor.

Ikke hetero, ikke homo, men «i Kristus»

Vårt kall som kirke er verken å bekrefte eller legitimere seksuelle følelser, handlinger eller identiteter. Tvert om er vårt kall å løfte fram den ene identiteten som trumfer alle andre – å være «i Kristus», hvor det verken er mann eller kvinne, ung eller gammel, mørk eller lys, hetero eller homo, men hvor Kristus er alt og i alle. Jeg trenger ikke lenger «finne meg sjæl», for Kristus har funnet meg og gitt meg en identitet som Guds elskede barn, ufortjent og på tross av mine feil, på tross av hva jeg føler og på tross av hva andre måtte tenke om meg. Dette er nåden, dette er det ufortjente, dette er den identiteten jeg kan ta til eie som min egen.

Og her kunne jeg stoppet. Men det er mer. For det holder ikke bare å mene, vi må også møte mennesker der de er - med Guds kjærlighet og Guds nåde.

Kirken – det forvandlende fellesskapet

Som kirke har vi gjort mange feil i forhold til seksualiteten. Vi har stemplet seksuell synd, særlig det som gjelder samme kjønn, som verre enn andre. Vi har latt som om følelser mellom mennesker av samme kjønn ikke eksisterer - og ihvertfall ikke her i vår menighet. Og vi har akseptert samfunnets skarpe inndeling i homo og hetero som om vi det skulle være forskjellige kategorier mennesker, istedenfor å erkjenne at vi alle er brutte mennesker som trenger å komme til Gud med vår seksualitet.

Men å føye en ny synd til disse – å tilby aksept istedenfor nåde – hjelper ingen.

Aksept er en billig erstatning for det vi er kalt til – nemlig å lytte, å med-lide, å elske, å være medmenneske. For kjærligheten unnskylder ikke synd, men forstår at vi alle er litt skeive og rare og trenger Guds nåde. Jeg med mine utroskapstanker kan ikke heve meg over min bror, som kjenner en dragning mot menn, eller for den saks skyld mot barn. Det kristne fellesskapet skulle nettopp være et sted hvor det er trygt å stå fram som den man er, vel vitende om at vi alle er i samme båt, at vi alle har skavanker og at vi alle er mennesker som trenger å inkludere Gud i våre liv.

For vi er kalt til å elske mennesker ubetinget: Gode, onde, forbrytere, homofile, narkomane, sexforbrytere, besteborgere, flyktninger og fattige. Alle som det regner på, sier Jesus, for nettopp sånn viser Gud at Han elsker alle. Vi skal elske dem og ikke være redd for noen, men vi skal heller ikke gi aksept til noe Bibelen avviser.

Det som virkelig er mangelvare, er fellesskap hvor vi tør å snakke sant om livet – fra talerstolen, i mindre grupper og en-til-en. Vi har ofte bygd overfladiske og vellykkede fellesskap for mennesker som tilsynelatende fikser livet. Men fikse livet er det ingen av oss som gjør - det var jo derfor Jesus kom, og det er derfor vi trenger hverandre. Tror vi på vår egen teologi, at vi er tilgitte syndere på vei mot gjenopprettelse og hellighet, så tror vi også på et fellesskap hvor det er trygt å bringe det vanskelige fram i lyset; ekteskapsproblemer, pornoavhengighet, problemer med å leve enslig eller avvikende seksuelle følelser. Bare for å nevne noe.

Bare slike fellesskap har kraft til å forvandle menneskeliv. Og forvandling er noe vi trenger. 

Gå til innlegget

Den religiøse analfabetismen og skolen

Publisert 5 måneder siden

Igjen er det fokus på KRLE-faget og kristendommens plass i skolen. Sist ut er Jens Brun-Pedersen, som i sitt innlegg «Religionsfaget tas ikke på alvor» hevder at KRLE-faget er for viktig til at det kan overlates til ett parti.

Her har han min fulle støtte. Hvordan vi underviser om religion og livssyn bør ha interesse for ethvert politisk parti, enhver trosretning og enhver pedagog.  Jeg er også enig i at KRLE bør være et rent kunnskapsfag fag siden religion også er relevant i andre fag.

Men der stopper kanskje enigheten. For der Brun-Pedersen kjemper mot det han kaller en «favorisering av kristen tro», ser jeg en slik favorisering som naturlig. Der han er opptatt av å begrense det kristne innslaget i skolen, er jeg opptatt av å utvide det.

Relevant læring

Ingen forventer at en pakistansk skole skal undervise like mye om kristen tro som islam. Islam er det samfunnet er bygd på, det er det som er relevant for landets historie og det er det elevene har behov for å kunne for å forstå eget samfunn. Ingen synes at det er noe underlig.

Slik tenker vi også i Norge – i de fleste fag. I norsk lærer elevene mer om norsk enn om utenlandsk litteratur, og vi synes det er selvsagt. Vi lærer mer om norsk historie enn om internasjonal historie. I samfunnsfag lærer man mer om den norske samfunnsmodellen enn om den kinesiske, enda det finnes flere mennesker i Kina enn i Norge.

Helt til vi kommer til religion. Da henfaller vi til et merkelig resonnement om at alt skal presenteres på like fot, og man må slåss for å få aksept for å lære mer om den tro som har dominert norsk virkelighet i over 1000 år.

I Norge er kristen tro grunnlaget for vår historie, våre lover, våre verdier og vår litteratur. Å kunne bibelhistorien er vesentlig for å forstå billedkunst og litteratur. Å kjenne innholdet i kristen etikk er nødvendig for å forstå lovveerket og verdiene i det samfunnet vi er en del av. Å kjenne de kristne tankene om Gud og skaperverket er nødvendig for å forstå vår historie og vår kultur. Det er en integrert del av oss – selv hos den mest sekulære blant oss.

Marginalisering av tro

For det som burde engasjere oss mest, er ikke KRLE, eller om kristen tro får 49 eller 51% av undervisningstiden. Det er alle de andre fagene hvor tro og verdier formidles – som samfunnsfag, biologi og – for den saks skyld – norsk. Det handler om hvordan historie og fortid presenteres. Hvilke verdier som formidles i samlivslæren, og hvilken respekt for andre syn og innfallsvinkler som blir demonstrert. Det dreier seg om biologien skal formidle en undring over livets forunderlighet, eller om livet presenteres som en tilfeldighet.

La oss ta historie. Det burde være selvsagt at den troen som framfor noen har preget vår historie, våre lover, våre ideer og vår kultur blir løftet fram i historiefaget. Det burde være ukontroversielt selv for en humanetiker, for det dreier seg om å være sann i forhold til vårt opphav. Men slik er det ikke - systematisk gjennomgang av lærebøker har tvert imot påvist at den kristne delen av historien har blitt minimert, forvrengt og omtalt på en sånn måte at man kan få inntrykk av at det beste hadde vært om kristendommen aldri hadde funnet veien til landet vårt.

Utdeling av bibler i skolen?

Og nei, bibelutdeling i skolen er ikke forkynnelse, ikke noe «frikort … til å dele ut sin hellige tekst», som Christian Lomsdalen hevder i sitt innlegg på verdidebatt 4. mars. En hvilken som helst annen bok med samme påvirkningsgrad som Bibelen ville ikke bare blitt delt ut gratis på skolen - den ville også vært obligatorisk lesestoff og pensum.

Det er greit å ikke like Bibelen. Det er også greit å ikke like Ibsen eller Amalie Skram, men de skal faktisk leses, fordi noen har definert disse som er en viktig del av vår kulturarv. Å kjenne Bibelen er ikke bare nødvendig for å kunne løse kryssord, som Rolv Wesenlund sa, og ikke bare for å bli europeere, som Jens Bjørneboe hevdet, men for å kjenne oss selv. Fordi samfunnets verdier, ja selv Human-etisk forbunds verdier, springer ut fra en kristen etisk tenkning og de fortellingene Jesus fortalte –om barmhjertighet, om tilgivelse og nye muligheter, om å dele med de fattige, fortellinger som har etset seg inn i vår bevissthet.  

Til slutt – KRLE

Til slutt – KRLE og religionsfaget. Jens Brun-Pedersen tar til orde for at religionsfaget burde bli et rent kunnskapsbasert fag. Enig. KRLE bør gi kunnskap om kjernen i kristen tro, og de andre trossystemene som inkluderes i faget, og det vil hjelpe elevene til å forstå andre fag. Det er et merkelig faktum når det gjelder religionsfaget at det er lettere å snakke om de ytre delene av troen – høytider, ritualer og liturgiske farger – enn det trosmessige innholdet.

Og, igjen. At barna våre lærer mest om kristen tro burde være selvsagt og lite kontroversielt. Dette er ikke et spørsmål om preferanser, men om relevans. Vi forbereder våre barn på det norske samfunnet, ikke det kinesiske eller pakistanske. Javisst, vi skal lære vidsyn, vi skal lære toleranse og vi trenger kunnskap om andre religioner – men for å forstå den store verden trenger vi først og fremst kunnskap om vår egen lille, og den troen som dannet den.

Økende mangfold må ikke møtes med økende forvirring, men med økt kunnskap – om oss selv, og dernest om andre.  Bare slik kan vi motvirke at den religiøse analfabetismen får overtaket.

Gå til innlegget

Om mørkemenn og vår glemte historie

Publisert 7 måneder siden

Vi må nyansere bildet av «mørkemannen».

‘Kjell Ingolf ­Ropstad er ingen ­mørkemann», skriver kommentator Trine Eilertsen i Aftenposten 24. januar. Kommentaren kom etter uker med hets i media og kommentar­felter, der karakteristikker som ypperste­prest, pietist – og ­altså, mørkemann, har ­sittet løst. Vi trenger mangfoldet, sier ­Eilertsen, vi trenger at så ­mange synspunkter, verdier, ­erfaringer og meninger som mulig er ­representert. Det er det vi har politikk til.

Snevret inn liv. 

Men selv ikke en Trine Eilertsen ­klarer å ­gjøre dette uten å skyve ­foran seg en ­utskjelt og ­misforstått ­gruppe. Mørkemennene. De som var flere før, de som ­dominerte all livs­førsel og la sin mørke hånd over alt som avvek fra ­malen, som fordømte ­mennesker som ønsket å leve ­annerledes og som snevret inn liv. Det er kultur­radikalismens syn på ­kristen virksomhet som får prege ­kommentaren, og det i en ­konservativ avis som Aften­posten.

Ingen vil fornekte at en ­effekt av kristen forkynnelse har vært at mennesker har kjent seg ­utstøtt. Fordømt. Utsatt for ­lovisk og fordømmende forkynnelse hvor man aldri blir bra nok. Vi kjenner lokalsamfunn som har vært sterkt segregert – mellom de som gikk på bedehuset og de som gikk på fylla. Og de mange midt imellom, som ble dratt mot det ene eller det andre. Dette er sider ved vår kristne kultur og historie vi gjerne skulle vært foruten, og som vi trenger å ta et oppgjør med.

Kulturradikalernes ­bilde. 

Men sannheten om den ­pietistiske og personlige kristendommen er langt større enn hva dagens journalister klarer å fange opp. Vi er alle ofre for kulturradikalernes bilde av kristen tro som mørk, undertrykkende og snever. Alle er vi preget av skoleverkets glorifisering av opplysningstiden på bekostning av vår kristne arv fra samme epoke. Alle har vi hatt lærere som har snakket foraktelig om vår kristne arv, og vi har lyttet ukritisk.

Men sannheten er en annen. For historisk sett var pietister og vekkelseskristne pionerer innen fattigomsorg, barnehjems­etablering, rusomsorg, skolegang og næringsutvikling – ja, det meste av det vi idag kalle samfunnsbyggende virksomhet. Og det var nettopp fordi de hevdet at en kristen tro måtte vise seg i vår livsførsel og i holdningen til vår neste. Gud, som var både nådig og nidkjær, ville holde oss ansvarlige for hvordan vi skjøttet våre ressurser.

Våre dagers terminologi. 

Ta min oldefar Ole. Som ung bondesønn forlot han sin trygge læreplass som skomakersvenn fordi «baade mesteren og svendene drak saa det var en gru». Han kastet seg på Norlands­handelen, og sultet og frøs seg gjennom ­dyrekjøpte erfaringer før han reiste hjem og bygde opp en skofabrikk fra grunnen av. Med tiden ble han en holden mann og samfunnsbygger som var raus både overfor ansatte og misjonen. Men altså – etter våre dagers terminologi – en mørkemann.

Men Ole var ikke alene. ­Haugevekkelsen, som gjennomsyret landet vårt fra ­begynnelsen av 1800-tallet, var preget av en nøysom forvaltning av de ­ressursene Gud hadde gitt, til ­alles beste. De fattige skulle få hjelp til selv å komme seg ut av sin fattigdom – eller hjelp til selvhjelp, som vi ville kalt det idag. Bedrifter ble etablert i et omfang man knapt hadde trodd var ­mulig. Professor Ola ­Grytten regner for eksempel med at 14 av 19 møbelbedrifter i Sykk­ylven alene ble stiftet på et «haugiansk eller kristent grunnlag». For ­Norge betydde en velstandsutvikling uten sidestykke, og en utvikling som la et grunnlag for det samfunnet vi har idag.

Pietistisk inspirert arbeid. 

I kjølvannet av de p­ietistiske ­vekkelsene kom også det ­sosiale arbeidet. Kirkens ­Bymisjon ­startet for eksempel som et ­pietistisk inspirert arbeid, ­«Foreningen for indre Mission i Christiania», som blant ­annet drev søndagsskoler, fattigpleie, barnehjem, husflidskole for p­rostituerte og sykepleier­utdanning.

Lignende ting skjedde også ­andre steder. England fikk sine ragged schools med skolegang for hundretusener av fattige barn, Frelsesarmeen og Wesleys radikale og sosiale forkynnelse. Tyskland var preget av herrn­huternes radikale holdning til likeverd og trosfrihet.

Og dette er ikke bare fjern ­historie – dette er historie som preger mange verdier vi i dag tar som selvsagte. Det var ikke
liberale krefter som sto i spissen for å kjempe for trykke- og tale­friheten; det var mennesker som ønsket frihet til å forkynne Guds ord. Slaveriet ble ikke ­bekjempet av opplysningstidens tenkere, men av kristne som mente at det stred mot ånden i Guds ord å eie et annet menneske. Og slik kunne vi fortsette.

Et oppgjør. 

Som kristne trenger vi å ta inn over oss at kristen forkynnelse har utløst «skam, frykt, ensomhet og utenforskap», som Eilertsen skriver. Det er ­sider ved vår forkynnelse vi må ta et oppgjør med.

Som nasjon er det noe ­annet vi trenger. Vi trenger å ta inn over oss at vi har fortiet og ­bagatellisert viktige deler av vår ­kristne historie. Vi trenger et ­rikere, sannere og mer ­nyansert bilde enn det vi har pleid å få. Dette er en utfordring til skoleverk og læreplaner, men også til media.

For uten å forstå historien ­forstår vi heller ikke oss selv. Hvem vi er. Eller hvorfor vi er som vi er.

Gå til innlegget

Historie dreier seg ikke bare om hva som har skjedd, men også om hvordan vi gjenforteller den. Dette er historien om hvordan fortellingen om kristningen av Norge ble kuppet og brukt i et politisk spill.

Rett før påske ble jeg intervjuet i Vårt Land om hvordan kristningen av Norge er omtalt i norske lærebøker. I denne kronikken vil jeg gå litt mer i dybden og spørre hvorfor. Hvorfor har kristningen gått fra å være et selvsagt høydepunkt i historien til å bli en fotnote? Hvem har skylda? Og er det noe vi kan gjøre?

Kristningen av Norge

For hva kan vel være viktigere å fortelle om enn en omveltning som ga oss:

● Et skriftspråk og et statsapparat
● Tilhørighet til det europeiske fellesskapet og en slutt på vikingtoktene
● En begynnende nasjonal identitet på bekostning av en splittende ætte- og stammetilhørighet
● Minimumsrettigheter for slaver og leilendinger
● Straffelover uten rom for blodhevn og ættefeider
● Begynnelsen på slutten for barneutsetting
● Begynnelsen på slutten for slaveriet
● Et sosialt sikkerhetsnett for de fattige
● Ny kultur og nye idealer hvor heltene ikke lenger den sterke og våpenføre, men den gode, den som gir sitt liv for andre – som St. Halvard.

Kampen om historien

18- og 1900-tallet var preget av politiske og ideologiske brytninger som handlet om hvem vi var og hvor vi var på vei. Her er noen av de faktorene som kom til å prege historien om historien:

● I jakten på vår nasjonale identitet sjel fant nasjonalromantikere, grundtvigianere og selvstendighetsforkjempere sammen i en idyllisering av det norrøne og førkristne – ofte på bekostning av kristendommen, som ble sett på som noe veikt og importert.

● Marxistiske historikere fikk makt over historiefaget. I en marxistisk/materialistisk historieoppfatning vil det være de økonomiske forholdene og kampen mellom klassene som er drivende i den historiske utviklingen. Ideologi, tro og kultur blir produkter av dette og redskaper i klassekampen. Og Kirken blir gjerne plassert på undertrykkernes side.

● Og - som Kaj Skagen påpeker i sin siste bok - eksisterte det etter krigen en bevisst ateistisk og kristendomsfiendtlige agenda. Den kristne lærerutdanningen ble nasjonalisert og skolen gjennomsekularisert.

Koht, Bull og Bull

To av de toneangivende historikerne på tidlig 1900-tall var Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Begge var arbeiderpartipolitikere og begge preget av en marxistisk historieforståelse.

Bull, som var minister i Hornsruds kortlivede regjering, uttalte i valgkampheftet «kommunisme og kristendom» fra 1923 at arbeiderpartiet skulle ha en «pågående og hensynsløs kirkepolitikk» og «sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter».  Videre sier han at «Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen… Er det så at Kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den».

Bulls doktoravhandling, «Folk og Kirke i Middelalderen», er et usedvanlig tynt og polemisk skrift som først og fremst forsøker å fortelle hvor lite kristningen har betydd for Norge. Og på mange måter er det nettopp Bulls historiesyn som blir viderefortalt – historien om det trivielle, det betydningsløse, det undertrykkende.

Det ble likevel sønnen, Edvard Bull d.y., som mer enn noen fikk prege historien om historien. Gjennom standardverket «Nordmenn før oss», som kom i opplag fra 1948 til langt ut på 80-tallet, skrev han seg inn i våre hoder og sinn. I Bulls verden er kristningen av Norge viet én og en halv sides omtale, omtrent like mye plass som er gitt til Svalbard og okkupasjonen av Øst-Grønland i 1930-årene. Det meste av det Bull skriver om kristen tro har en kritisk og negativ tone – så kritisk at man får inntrykk av at kristningen mest var til bry og byrde.

Revisjonismen fortsetter til denne dag

Bull er ute av skolen. Men for kort tid siden ble jeg kjent med Gaia, Gyldendals lærebokserie for ungdomsskolen, og oppdager den samme lemfeldigheten i omtalen av kristningen. Bak boka står ikke historikere, men et forfatterknippe bestående av en journalist, en biolog og en realfagsprofessor. Som altså har fått i oppgave å definere hva våre barn skal tenke om historien og en av de viktigste begivenhetene i Norges historie. Og som sikkert bare gjenforteller hva de selv har lært og lest.

«Kristendomen endra dagleglivet til folk» blir våre 11-åringer fortalt. Men hvordan? «Alle måtte gå til gudsteneste. Det var strengt forbode å arbeide på søndagar og andre helgedagar. Barn skulle døypast så snart som råd». Ingen videre kontekst blir gitt.

Så helgedagsbestemmelsene i kristenretten handler om gudstjenestetvang. Lett å kjenne seg igjen i for en 11-åring som er mot skolegudstjenester. At det også handler om lovbestemt fri og ferietid for alle, selv slaver, nevnes ikke. Heller ikke at dåpen innebar et påbud om at alle barn skulle vokse opp, og ikke settes ut til ville dyr. Bøter og tiende omtales i negative ordelag - ingenting sies om at 25% av Kirkens inntekter gikk rett til de fattige og nødlidende. Andre viktige ting – som gradvis avvikling av slaveriet – er ikke nevnt i det hele tatt.

Boka gjengir også anekdoten om kong Olav, som blir gjort obs på at han sitter og spikker på en søndag – og som velger å tenne på flisene mens de ligger i hånda hans. Ingen ytterligere forklaring blir gitt. En 11-åring vil se en sær historie om en fanatisk konge. Snorres opprinnelige lesere ville skjønt poenget, nemlig at heller ikke kongen sto over loven!

Slik har vi systematisk valgt å snakke ned vår historie og våre røtter. Her er det stoff nok for de som vil lage hovedfagsoppgaver om hvordan omtalen av en avgjørende del av vår historie ble en brikke i et politisk spill.

 

Nye læreplaner, nye lærebøker

I løpet av 2020 skal det lages nye læreplaner for skolen. Det er lov å forvente at våre skolemyndigheter klarer å fri seg fra forrige århundres ideologiske kamp og se på historien med friske øyne. Ikke bare når det gjelder kristningen, men også når det gjelder middelalderen, forholdet mellom tro og vitenskap og omtalen av folkevekkelsene på 1800-tallet – alle begivenheter som er preget av den samme ideologiske kampen.

Så skal nye lærebøker skrives. Det finnes ikke lenger noen sentral godkjenningsordning for lærebøker i skolen – kvaliteten er utelukkende forlagenes ansvar. Det er lov å håpe på at forlagene er dette anvaret bevisst. Sånn at våre barn og etterkommere skal kjenne sine røtter og være preget av kunnskap, ikke historiske myter og fordomsfullhet.

(Denne kronikken sto på trykk i Vårt Land den 18-4-2018, og gjengis her i sin helhet)

Gå til innlegget

#Metoo og de manglende grensene

Publisert over 1 år siden

Alle visste om det. Men ingen snakket om det, for ingen ville bli sett på som snerpete. #Metoo er fenomenet vi ikke så komme, og som ingen vet hvor bærer.

På få måneder har #metoo-fenomenet vokst fra en enslig hashtag til en global bevegelse uten leder. Den har avslørt overgrep, ydmyket autoritetspersoner, endret rollelister og skapt debatt i alle medier og alle typer miljøer. Ofrene har endelig blitt hørt, og hodene ruller.

 

De manglende grensene

Men skurken i stykket er ikke menn med mangelfull impulskontroll, som enkelte hevder, og heller ikke alkoholen. Det #MeToo-kampanjen avslører, er et samfunn som ikke lenger vet hva sunne grenser er - fordi vi har omfavnet selve uansvarligheten. Den store skurken er vår gjennomseksualiserte og grenseløse kultur.

Som en bølge flommet den over oss på 60-tallet. Den seksuelle revolusjonen. Det var peace & love, og «love» ble definert som sex. Sex ble et nytelsesmiddel på linje med en god øl eller en underholdende film. Å begrense seksualiteten var unødvendig, livsbegrensende eller skadelig. Å mene noe annet var prippent og gammeldags. Og uten særlig debatt ble den kristne, monogame kjærligheten kastet på historiens skraphaug, og ingen så egentlig hva som ville komme isteden.

Femti år senere er det som var et ungdomsopprør blitt verdier for en hel sivilisasjon. Sekstiåtternes og hippienes ansvarsløshet har dannet normen for sjekking, utroskap og grensesetting. Vi er blitt en kultur hvor alle er hverandres jaktmark og hverandres bytte, og hvor ingen jaktlisens trengs.

 

Frykten for å være mørkenmann

Denne kulturen er som skapt for menn som ønsker å prøve seg. «Alle visste dette i min tid i Unge Høyre» leser vi på twitter. Alle har visst, ingen har handlet. For i det grenseløse samfunn er det aller verste å bli kalt mørkemann eller moralist. Da er vi heller passive tilskuere når sjefen legger an på den nyansatte sekretæren. Da er vi tause når porno blir gjort mainstream og finner veien fra ukepresse til gutterom. Da ber vi ungdommen sette egne grenser fordi vi ikke lenger har noen grenser å gi dem. Da lar vi det passere når samlivsspaltene preges av 13-årige jenter som lurer på om de må ha analsex fordi kjæresten vil det. Ikke engang russekulturen, en eneste lang #MeToo-event, har vi hatt mot nok til å stå opp mot – man er jo ung bare én gang. Døtrene våre sender vi ut i en verden hvor det er de som sier «nei» som er de pripne og kjipe. Vi er blitt et samfunn som er pinlig nøye med bilbelter og hjelmbruk, men som har null peiling på hvordan vi skal sikre våre døtre fra å bli antastet og forført.

Det er ikke noe nytt at menn med makt bruker sin innflytelse til å skaffe seg sex. Det som er nytt, er at vi ikke lenger har noen standard å måle det mot, ikke noe språk å bruke. Ord som renhet, anstendighet, avholdenhet, ære, sømmelighet og moral har blitt fremmedord, de har mistet sin kraft eller fått så endret innhold at de ikke kan brukes. Tilbake står vi med krenkelsens fattige ordforråd, som egentlig ikke klarer å uttrykke annet enn sårede følelser.

 

Setter en ramme

Kontrasten er det Jesus som står for: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» sa han. Jesus tar parti for den svake part, den som blir utnyttet, sviktet og forlatt. Jesus setter en ramme for de seksuelle følelsene som ingen av oss klarer å etterleve, men som er et ideal å strekke seg etter: Den eneste man skal hengi seg til, med øyne, hjerte og kropp, er den man er gift med. Alt annet faller utenfor.

For den største kjærligheten er den som sier nei til seg selv for en annens skyld. Den eksklusive kjærligheten, i dobbel forstand, er den som bare har plass til én. Den som ofrer egen komfort og livsutfoldelse for den andres skyld, den som følger med ned i de største dyp, men som også får også være med på de høyeste høyder. Det er det berusende og det fortvilende, det ekstatiske og det hjerteskjærende, kjærlighet på godt og ondt, i helse og i sykdom, i liv og mot død. Kjærligheten er å gi, ikke å ta for seg.

 

En blek skygge

Mot en sånn kjærlighet blir frihetens forkledde begjær ikke annet enn en blek skygge og en lek med følelser. Det er den neste erobringen, den neste opplevelsen, min spenning og min nytelse i sentrum. Det er en objektivisering av den andre, det er bruk og kast.

Derfor er det feil å tro at Kirken har en homostrid. Vi har en kamp om synet på sex. Om sex er en gudgitt forpliktelse knyttet til vårt kall som fedre, ektefeller, mødre og samfunnsborgere, eller om det er en rettighet og et nytelsesmiddel som jeg kan anvende som jeg vil. Det er ett kultursyn mot et annet, Jesu ord om ikke å se på en annen med begjær kontra det grenseløse samfunn hvor #MeToo er en sørgelig, men naturlig konsekvens.

Det klassiske, kristne seksualsynet er ikke definert etter hva vi sier nei til, men hva vi sier ja til. Og det er ikke så mye. Vi sier ja til det livslange, monogame og heterofile samlivet, to mennesker som gir seg til hverandre og blir ett. Vi tror seksualiteten og ekteskapet er hellig, og at avvik fra Guds standard er en arena for omvendelse, nåde og gjenopprettelse. Å forkynne og leve ut dette er vårt kall som kirke – om vi forstår det eller ikke.

 

Grenseløsheten

Ingen vet hvor #MeToo går, bortsett fra at vi vil se flere avsløringer komme. Men kanskje retter vi også søkelyset mot grenseløsheten. Kanskje finner vi at kostnaden i form av brutte relasjoner, klamydia-steriliteter, sexavhengighet, overgrep og trakassering er blitt for stor. Kanskje forstår vi at sex griper dypt i vårt sjelsliv, at sekstiåtterne tok feil, og at vi trenger normer for å beskytte hverandre.

Kanskje får vi en tid hvor vi åpent kan snakke om hva som er best for den enkelte og samfunnet – uten frykt for å bli kalt mørkemenn.

Det er ihvertfall lov å håpe.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere