Ole Petter Erlandsen

Alder: 55
  RSS

Om Ole Petter

Ektemann, far til fire, bestefar til to, pastor i Oslo Vineyard Kristne Fellesskap, forkynner og samfunnsdebattant

Følgere

Kristningen av Norge – historien om historien

Publisert rundt 1 måned siden - 2082 visninger

Historie dreier seg ikke bare om hva som har skjedd, men også om hvordan vi gjenforteller den. Dette er historien om hvordan fortellingen om kristningen av Norge ble kuppet og brukt i et politisk spill.

Rett før påske ble jeg intervjuet i Vårt Land om hvordan kristningen av Norge er omtalt i norske lærebøker. I denne kronikken vil jeg gå litt mer i dybden og spørre hvorfor. Hvorfor har kristningen gått fra å være et selvsagt høydepunkt i historien til å bli en fotnote? Hvem har skylda? Og er det noe vi kan gjøre?

Kristningen av Norge

For hva kan vel være viktigere å fortelle om enn en omveltning som ga oss:

● Et skriftspråk og et statsapparat
● Tilhørighet til det europeiske fellesskapet og en slutt på vikingtoktene
● En begynnende nasjonal identitet på bekostning av en splittende ætte- og stammetilhørighet
● Minimumsrettigheter for slaver og leilendinger
● Straffelover uten rom for blodhevn og ættefeider
● Begynnelsen på slutten for barneutsetting
● Begynnelsen på slutten for slaveriet
● Et sosialt sikkerhetsnett for de fattige
● Ny kultur og nye idealer hvor heltene ikke lenger den sterke og våpenføre, men den gode, den som gir sitt liv for andre – som St. Halvard.

Kampen om historien

18- og 1900-tallet var preget av politiske og ideologiske brytninger som handlet om hvem vi var og hvor vi var på vei. Her er noen av de faktorene som kom til å prege historien om historien:

● I jakten på vår nasjonale identitet sjel fant nasjonalromantikere, grundtvigianere og selvstendighetsforkjempere sammen i en idyllisering av det norrøne og førkristne – ofte på bekostning av kristendommen, som ble sett på som noe veikt og importert.

● Marxistiske historikere fikk makt over historiefaget. I en marxistisk/materialistisk historieoppfatning vil det være de økonomiske forholdene og kampen mellom klassene som er drivende i den historiske utviklingen. Ideologi, tro og kultur blir produkter av dette og redskaper i klassekampen. Og Kirken blir gjerne plassert på undertrykkernes side.

● Og - som Kaj Skagen påpeker i sin siste bok - eksisterte det etter krigen en bevisst ateistisk og kristendomsfiendtlige agenda. Den kristne lærerutdanningen ble nasjonalisert og skolen gjennomsekularisert.

Koht, Bull og Bull

To av de toneangivende historikerne på tidlig 1900-tall var Halvdan Koht og Edvard Bull d.e. Begge var arbeiderpartipolitikere og begge preget av en marxistisk historieforståelse.

Bull, som var minister i Hornsruds kortlivede regjering, uttalte i valgkampheftet «kommunisme og kristendom» fra 1923 at arbeiderpartiet skulle ha en «pågående og hensynsløs kirkepolitikk» og «sloss uforsonlig mot den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter».  Videre sier han at «Kirkens egentlige maktposisjon i vårt samfund ligger i skolen… Er det så at Kirken er vår fiende, blir det først og fremst i vår skolepolitik, vi må kjæmpe mot den».

Bulls doktoravhandling, «Folk og Kirke i Middelalderen», er et usedvanlig tynt og polemisk skrift som først og fremst forsøker å fortelle hvor lite kristningen har betydd for Norge. Og på mange måter er det nettopp Bulls historiesyn som blir viderefortalt – historien om det trivielle, det betydningsløse, det undertrykkende.

Det ble likevel sønnen, Edvard Bull d.y., som mer enn noen fikk prege historien om historien. Gjennom standardverket «Nordmenn før oss», som kom i opplag fra 1948 til langt ut på 80-tallet, skrev han seg inn i våre hoder og sinn. I Bulls verden er kristningen av Norge viet én og en halv sides omtale, omtrent like mye plass som er gitt til Svalbard og okkupasjonen av Øst-Grønland i 1930-årene. Det meste av det Bull skriver om kristen tro har en kritisk og negativ tone – så kritisk at man får inntrykk av at kristningen mest var til bry og byrde.

Revisjonismen fortsetter til denne dag

Bull er ute av skolen. Men for kort tid siden ble jeg kjent med Gaia, Gyldendals lærebokserie for ungdomsskolen, og oppdager den samme lemfeldigheten i omtalen av kristningen. Bak boka står ikke historikere, men et forfatterknippe bestående av en journalist, en biolog og en realfagsprofessor. Som altså har fått i oppgave å definere hva våre barn skal tenke om historien og en av de viktigste begivenhetene i Norges historie. Og som sikkert bare gjenforteller hva de selv har lært og lest.

«Kristendomen endra dagleglivet til folk» blir våre 11-åringer fortalt. Men hvordan? «Alle måtte gå til gudsteneste. Det var strengt forbode å arbeide på søndagar og andre helgedagar. Barn skulle døypast så snart som råd». Ingen videre kontekst blir gitt.

Så helgedagsbestemmelsene i kristenretten handler om gudstjenestetvang. Lett å kjenne seg igjen i for en 11-åring som er mot skolegudstjenester. At det også handler om lovbestemt fri og ferietid for alle, selv slaver, nevnes ikke. Heller ikke at dåpen innebar et påbud om at alle barn skulle vokse opp, og ikke settes ut til ville dyr. Bøter og tiende omtales i negative ordelag - ingenting sies om at 25% av Kirkens inntekter gikk rett til de fattige og nødlidende. Andre viktige ting – som gradvis avvikling av slaveriet – er ikke nevnt i det hele tatt.

Boka gjengir også anekdoten om kong Olav, som blir gjort obs på at han sitter og spikker på en søndag – og som velger å tenne på flisene mens de ligger i hånda hans. Ingen ytterligere forklaring blir gitt. En 11-åring vil se en sær historie om en fanatisk konge. Snorres opprinnelige lesere ville skjønt poenget, nemlig at heller ikke kongen sto over loven!

Slik har vi systematisk valgt å snakke ned vår historie og våre røtter. Her er det stoff nok for de som vil lage hovedfagsoppgaver om hvordan omtalen av en avgjørende del av vår historie ble en brikke i et politisk spill.

 

Nye læreplaner, nye lærebøker

I løpet av 2020 skal det lages nye læreplaner for skolen. Det er lov å forvente at våre skolemyndigheter klarer å fri seg fra forrige århundres ideologiske kamp og se på historien med friske øyne. Ikke bare når det gjelder kristningen, men også når det gjelder middelalderen, forholdet mellom tro og vitenskap og omtalen av folkevekkelsene på 1800-tallet – alle begivenheter som er preget av den samme ideologiske kampen.

Så skal nye lærebøker skrives. Det finnes ikke lenger noen sentral godkjenningsordning for lærebøker i skolen – kvaliteten er utelukkende forlagenes ansvar. Det er lov å håpe på at forlagene er dette anvaret bevisst. Sånn at våre barn og etterkommere skal kjenne sine røtter og være preget av kunnskap, ikke historiske myter og fordomsfullhet.

(Denne kronikken sto på trykk i Vårt Land den 18-4-2018, og gjengis her i sin helhet)

Gå til innlegget

#Metoo og de manglende grensene

Publisert 4 måneder siden - 9873 visninger

Alle visste om det. Men ingen snakket om det, for ingen ville bli sett på som snerpete. #Metoo er fenomenet vi ikke så komme, og som ingen vet hvor bærer.

På få måneder har #metoo-fenomenet vokst fra en enslig hashtag til en global bevegelse uten leder. Den har avslørt overgrep, ydmyket autoritetspersoner, endret rollelister og skapt debatt i alle medier og alle typer miljøer. Ofrene har endelig blitt hørt, og hodene ruller.

 

De manglende grensene

Men skurken i stykket er ikke menn med mangelfull impulskontroll, som enkelte hevder, og heller ikke alkoholen. Det #MeToo-kampanjen avslører, er et samfunn som ikke lenger vet hva sunne grenser er - fordi vi har omfavnet selve uansvarligheten. Den store skurken er vår gjennomseksualiserte og grenseløse kultur.

Som en bølge flommet den over oss på 60-tallet. Den seksuelle revolusjonen. Det var peace & love, og «love» ble definert som sex. Sex ble et nytelsesmiddel på linje med en god øl eller en underholdende film. Å begrense seksualiteten var unødvendig, livsbegrensende eller skadelig. Å mene noe annet var prippent og gammeldags. Og uten særlig debatt ble den kristne, monogame kjærligheten kastet på historiens skraphaug, og ingen så egentlig hva som ville komme isteden.

Femti år senere er det som var et ungdomsopprør blitt verdier for en hel sivilisasjon. Sekstiåtternes og hippienes ansvarsløshet har dannet normen for sjekking, utroskap og grensesetting. Vi er blitt en kultur hvor alle er hverandres jaktmark og hverandres bytte, og hvor ingen jaktlisens trengs.

 

Frykten for å være mørkenmann

Denne kulturen er som skapt for menn som ønsker å prøve seg. «Alle visste dette i min tid i Unge Høyre» leser vi på twitter. Alle har visst, ingen har handlet. For i det grenseløse samfunn er det aller verste å bli kalt mørkemann eller moralist. Da er vi heller passive tilskuere når sjefen legger an på den nyansatte sekretæren. Da er vi tause når porno blir gjort mainstream og finner veien fra ukepresse til gutterom. Da ber vi ungdommen sette egne grenser fordi vi ikke lenger har noen grenser å gi dem. Da lar vi det passere når samlivsspaltene preges av 13-årige jenter som lurer på om de må ha analsex fordi kjæresten vil det. Ikke engang russekulturen, en eneste lang #MeToo-event, har vi hatt mot nok til å stå opp mot – man er jo ung bare én gang. Døtrene våre sender vi ut i en verden hvor det er de som sier «nei» som er de pripne og kjipe. Vi er blitt et samfunn som er pinlig nøye med bilbelter og hjelmbruk, men som har null peiling på hvordan vi skal sikre våre døtre fra å bli antastet og forført.

Det er ikke noe nytt at menn med makt bruker sin innflytelse til å skaffe seg sex. Det som er nytt, er at vi ikke lenger har noen standard å måle det mot, ikke noe språk å bruke. Ord som renhet, anstendighet, avholdenhet, ære, sømmelighet og moral har blitt fremmedord, de har mistet sin kraft eller fått så endret innhold at de ikke kan brukes. Tilbake står vi med krenkelsens fattige ordforråd, som egentlig ikke klarer å uttrykke annet enn sårede følelser.

 

Setter en ramme

Kontrasten er det Jesus som står for: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» sa han. Jesus tar parti for den svake part, den som blir utnyttet, sviktet og forlatt. Jesus setter en ramme for de seksuelle følelsene som ingen av oss klarer å etterleve, men som er et ideal å strekke seg etter: Den eneste man skal hengi seg til, med øyne, hjerte og kropp, er den man er gift med. Alt annet faller utenfor.

For den største kjærligheten er den som sier nei til seg selv for en annens skyld. Den eksklusive kjærligheten, i dobbel forstand, er den som bare har plass til én. Den som ofrer egen komfort og livsutfoldelse for den andres skyld, den som følger med ned i de største dyp, men som også får også være med på de høyeste høyder. Det er det berusende og det fortvilende, det ekstatiske og det hjerteskjærende, kjærlighet på godt og ondt, i helse og i sykdom, i liv og mot død. Kjærligheten er å gi, ikke å ta for seg.

 

En blek skygge

Mot en sånn kjærlighet blir frihetens forkledde begjær ikke annet enn en blek skygge og en lek med følelser. Det er den neste erobringen, den neste opplevelsen, min spenning og min nytelse i sentrum. Det er en objektivisering av den andre, det er bruk og kast.

Derfor er det feil å tro at Kirken har en homostrid. Vi har en kamp om synet på sex. Om sex er en gudgitt forpliktelse knyttet til vårt kall som fedre, ektefeller, mødre og samfunnsborgere, eller om det er en rettighet og et nytelsesmiddel som jeg kan anvende som jeg vil. Det er ett kultursyn mot et annet, Jesu ord om ikke å se på en annen med begjær kontra det grenseløse samfunn hvor #MeToo er en sørgelig, men naturlig konsekvens.

Det klassiske, kristne seksualsynet er ikke definert etter hva vi sier nei til, men hva vi sier ja til. Og det er ikke så mye. Vi sier ja til det livslange, monogame og heterofile samlivet, to mennesker som gir seg til hverandre og blir ett. Vi tror seksualiteten og ekteskapet er hellig, og at avvik fra Guds standard er en arena for omvendelse, nåde og gjenopprettelse. Å forkynne og leve ut dette er vårt kall som kirke – om vi forstår det eller ikke.

 

Grenseløsheten

Ingen vet hvor #MeToo går, bortsett fra at vi vil se flere avsløringer komme. Men kanskje retter vi også søkelyset mot grenseløsheten. Kanskje finner vi at kostnaden i form av brutte relasjoner, klamydia-steriliteter, sexavhengighet, overgrep og trakassering er blitt for stor. Kanskje forstår vi at sex griper dypt i vårt sjelsliv, at sekstiåtterne tok feil, og at vi trenger normer for å beskytte hverandre.

Kanskje får vi en tid hvor vi åpent kan snakke om hva som er best for den enkelte og samfunnet – uten frykt for å bli kalt mørkemenn.

Det er ihvertfall lov å håpe.

Gå til innlegget

Hvorfor er vi så redde?

Publisert 8 måneder siden - 4050 visninger

På NRK Ytring og i Dagen forteller Karl A. Jahr om kristne som endrer på CV’en, sletter youtube-klipp og legger seg under radaren – av frykt for kritikk, av frykt for å ikke få en ønsket jobb eller av hensyn til eget omdømme. Men det vi glemmer, er at bibelen forteller oss at det å bli misforstått, diskriminert og forfulgt er en naturlig del av det å følge Jesus.

Det er ikke vanskelig å forstå Jahrs sympati med kristne som opplever å bli uglesett og diskriminert. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i det debattklimaet han beskriver – hvor kristne blir framstilt som sneversynte homohatere og kålhuer uten bakkekontakt. Vi har alle vært der, vi har hørt argumentene og blitt møtt med fordommene. Og det er riktig som Jahr gjør - å konfrontere et samfunn som tolererer det meste av ytringer, men som kan være avvisende overfor kristne.

Samtidig. Vi glemmer fort at motstand mot kristen tro er faktisk en normalsituasjon - bibelsk og historisk. Til de fleste tider og de fleste steder på kloden har kristne mennesker blitt misforstått, marginalisert eller forfulgt. Over hele verden opplever flere hundre millioner kristne diskriminering og forfølgelse for Jesu skyld - idag.  Det er den normalsituasjonen Kirkens herre beskriver når han forteller at hans venner skal bli forfulgt, utlevert, kastet i fengsel og hatet for hans navns skyld, løyet om og baktalt på alle måter.  Over 20 ganger i evangeliene snakker Jesus om det å bli forfulgt, og han snakker om det som den naturligste ting av verden.

Paulus, og Peter, og alle de nytestamentlige forfatterne fortsetter i samme spor. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt», sier Paulus. «Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet» sier Peter. Dette er normalen. Dette er en del av den åndelige kampen mellom det gode og det onde, Guds rike og Satans rike. Ditt blotte nærvær, og dine utradisjonelle valg, vil av mange oppleves som en fordømmelse av dem selv – uten at du ønsker det eller legger opp til det. Det er bare sånn det er.

Så velkommen til normalsituasjonen. Velkommen til en virkelighet hvor kristen tro gått fra å være respektert majoritetskultur til misforstått minoritetskultur. Det er her du hører hjemme, selv om du sliter med takle overgangen. Du sliter med at det ikke lenger er nok å henvise til et bibelvers for å begrunne et standpunkt. Du sliter med at samfunnet tar andre etiske valg enn hva det tidligere har gjort. Du sliter med å forstå den verden vi er satt inn i. Det gjør jeg også.

Men hva er løsningen? Løsningen er ikke å trekke seg inn i skapet. Skjule standpunkter. Fikse CV’en. Være tause med hvem vi tror på.

Tvert om. Løsningen er å leve et liv hvor vi er tro mot Jesu budskap, hele Jesu budskap, også de delene som går ut på å lide urett. Løsningen er å leve autentiske liv hvor vi gjør godt uten å vente å få noe godt igjen. Stå for det som er rett uten å vente å bli hørt. Handle i lojalitet mot Gud, uten tanke på vårt eget rykte. Fortsette å be for syke, selv om vi blir kritisert. Fortsette å gjøre godt mot de fattige, de fremmede og de marginaliserte. Fortsette å fortelle om Jesus som den eneste veien til Gud, uten tanke for eget omdømme og ettermæle. Komme ut av skapet, tone flagg, så fast i stormen, koste hva det koste vil.

Sagt på en annen måte: Å være lojal mot Kristus kan innebære at du må ta til takke med en dårligere betalt jobb med færre muligheter. Gå glipp av forfremmelse, eller måtte stå i den lange køen på NAV, om så skal være. "Å miste jobben er en forfremmelse", sa en venn av meg som visste hva han snakket om. Du kan risikere å miste venner. Bli misforstått og mistenkeliggjort. Bli baktalt og tillagt motiver du aldri har hatt. Sorry, det er dette du er kalt til, om du ønsker å følge Jesus. Dette er, tross alt, små ofre og små forsakelser: «I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod», skriver hebreerbrevets forfatter. Det finnes mer kostbare ofre. Det finnes de som setter livet til.

Oppmuntringen når det røyner på kommer, igjen, fra Kirkens herre: «Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt - for Menneskesønnens skyld. Gled dere på den dagen og hopp av fryd (min utheving), for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik gjorde også fedrene med profetene.» Som kristne tror vi at Gud ser, og at Gud lønner. Og at han lønner den som søker Ham først. Og vi kan møte motstand med glede.

Historien er full av vitnesbyrd om hvordan det kristne evangeliet har påvirket og forvandlet verden – enten vi snakker om de norske vekkelsene på 1800-tallet, kampen mot slaveriet i England eller borgerrettighetsbevegelsen i USA. I vår egen tid er det kristne evangeliet med på å forvandle samfunn verden over. Vårt kall som kirke er forvandling - å være lys i mørke, salt i verden og en surdeig som gjennomsyrer alt. Det har skjedd, det skjer, det er mulig, og det kan skje igjen, i Norge og resten av verden.

Men bare dersom Jesu venner er mer opptatt av selvfornektelse enn selvrealisering, mer opptatt av etterfølgelse enn ettermæle, og mer opptatt av lydighet enn av likes.

Gå til innlegget

Kristne verdier – hva er det egentlig?

Publisert 9 måneder siden - 2660 visninger

Visst er de der. De kristne verdiene. De er mange, de er viktige, og de har formet oss som nasjon og folk. Og vi trenger å kjenne dem og diskutere dem. Da unngår vi at debatten sporer av mot brunost og fellesgym. Og da blir vi istand til å møte det fremmede.

De kristne verdiene er ikke bare mange og viktige. De er også underliggende. Veldig underliggende. Så underliggende at når humanetikere og sosialister snakker om felles verdier som likhet, solidaritet og rettferdighet, så snakker de som om dette er universelle verdier som alle i hele verden støtter. Det er det knappest. Og kjennetegnet på kultur er nettopp at noe blir så selvsagt at vi knapt kan tro at det er mulig å være eller å tenke annerledes. Sånn sett er hele det norske folk dypt forankret i en kristen kultur, så forankret at vi ikke ser det selv.

Det betyr også at de kristne verdiene ikke er de kristnes eiendom. De har vokst fram som en del av vår felles identitet, ofte i brytninger med andre verdisyn og ideologier. 

De kristne verdiene har en historie og et opphav. Noe stammer fra selve kristningen og kristenretten som ble fastsatt av Olav i 1024. Annet kommer fra klostervesenet, reformasjonen, pietismen, haugianismen eller misjonsbevegelsen. Og svært, svært mye kan spores tilbake til Jesu radikale forkynnelse om menneskelivet.

Så hvilke kristne verdier snakker vi om, og hvordan har de vokst fram? La oss gjøre et forsøk:

Likeverd. Det norrøne samfunnet var ekstremt segregert, og en stor andel av befolkningen var rettsløse slaver. Rikfolk tok seg til rette og plyndret fattige: «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdom på den måten at de herjet både utenlands og innenlands» skriver Snorre. «Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet og stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem.». Med andre ord – det ble satt en effektiv stopper for organisert plyndring av fattige.

Ikke nok med dét. Med kristenretten ble det bestemt at treller skulle frigis over tid - for Guds skyld, for det står «På en søndag eller foran den hellige natt, skal man gi trellen fri.» Fordi for Gud teller trellen like mye som høvdinger og frie bønder. Konsekvensen ble at slaveriet – ihvertfall i den omgangen – døde ut et stykke ut på 1100-tallet.

Men klasseskillene fortsatte. Først på slutten av 1700-tallet ble de velstående borgernes særretter utfordret – av omvendte bønder, hauge-folk, som kjøpte handelsbrev, starter virksomheter og engasjerte seg i politikken. Allerede på Eidsvoll hadde flere av delegatene haugiansk bakgrunn, og utover 1800-tallet fylles Stortinget opp av bønder som ønsker å være mer enn bønder, og som begrunnet sitt engasjement ut fra bibelen.  

Barns rettigheter. Så var det barna. Den norrøne mann trengte ikke ta ansvar for egne barn med mindre han tok det opp på kneet (derav uttrykket «å knesette»). Utsetting av barn til ville dyr var tillatt, selv om det ikke var sett på som spesielt ærefullt. Med kristen mentalitet, kristen lovgivning og barnedåp fikk barnet automatisk rettsvern fra første stund – ihvertfall om man var født inn i en familie. Viktig for dem det gjaldt - selv om det også hører med til den triste delen av historien at barn utenfor ekteskap ikke fikk denne retten før i 1916…..og da på initiativ fra Arbeiderdemokratene.

Omsorg for fattige og syke. Omsorg for fattige og syke har fulgt den kristne kirke siden starten. Allerede kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte at hospitaler skulle bygges alle steder Kirken ble etablert. Fram til da hadde verden knapt sett annet enn lasaretter, og syke hadde lav status – slik de har det mange steder den dag idag.

Til Norge kom det første sykehuset med fransiskanerne på 1200-tallet, og både i middelalderen og senere var det geistlige ordner som pleiet syke.  Framveksten av moderne sykehus på 1800-tallet kom samtidig med Florence Nightingale og hennes forståelse av sykepleie som et kall fra Gud.

I den politiske debatten har alle partier langs hele aksen en felles forståelse av at fattige og syke har samme verdi som friske, og at de har rett på behandling og pleie. Ingen dum verdi, men faktisk utledet av en kristen omsorgstanke.

Skole og utdanning. Vi kan også nevne skolevesenet. Selve lese- og skrivekunsten, og det latinske alfabetet, kom med kristningen. Runer var aldri ment for annet enn minnesteiner og magi. Med lese- og skrivekunsten kom også behovet for utdanning, og det vokste fram skoler for overklassen knyttet til klostre og katedraler. Men den store alfabetiseringen, den som gjaldt uansett stand og klasse, kom først på midten av 1700-tallet, da den dypt troende kong Christian VI innførte konfirmasjon og almueskole.

Så obligatorisk skole ble innført fordi en dansk konge ønsket av vi skulle lære å lese bibelen. Men resultatet ble at Norge og Danmark fikk en lesekyndig befolkning over hundre år før mange andre europeiske land (bla. Sverige og England). Og kampen for at neste generasjon skal lære mer og stå bedre rustet var levende utover 1800-tallet, og finnes den dag idag.

Da er det greit å huske, når man diskuterer om RLE-faget skal ha en K i seg eller ikke, at diskusjonen i sin tid ikke gikk på om man skulle lære om bibelen, men om man også skulle lære andre ting.

Arbeidsetikk. Med Luther og reformasjonen kom en oppvurdering og en helliggjøring av alminnelig arbeid. Gode gjerninger, og et hellig liv, var en frukt av å se hverdagslige oppgaver som Guds kall: «Troen ser på alle disse ubetydelige, usmakelige og foraktede tingene med Åndens øyne, og er klar over at de alle er smykket med guddommelig godkjenning som med det mest dyrebare gull og juveler» sa Luther. Det mest åndelige man kunne gjøre, var ikke faste og pilegrimsreiser, men å tjene Gud og mennesker akkurat der man var.

Denne tanken ble videreført av pietistene, og her i landet særlig av Hauge og hans venner. Jorden skulle dyrkes, virksomheter skulle bygges – alle skulle ta i et tak, kvinner som menn: «Begge kjønn bør arbeide til alles felles nytte, det nyter de selv, deres barn og tjenere godt av» skrev Hauge i 1814.

Når det blir sagt at nordmenn har høy arbeidsmoral – vel, her har du mye av grunnen.

Sosialt engasjement. Og arbeidsetikken var igjen motivert av pietistenes og haugianernes sosiale engasjement. Ønsket om å utrydde fattigdom og få folk i arbeid har skapt mye av den grűnderkulturen vi har hatt i Norge, og som fortsatt er høyst levende mange steder: Den idealistiske fabrikkeieren som ikke først og fremst er opptatt av å tjene penger, men av å skape arbeidsplasser og tjene samfunnet. Jeg nedstammer selv fra haugianske etterkommere som drev skofabrikk på Vestlandet – en virksomhet som både ga arbeid i lokalsamfunnet og som generte overskudd til misjon og sosialt arbeid.

Godhet. Det forunderlige med kristendommens framvekst er hvor fort idealene skiftet. Hvilke historier vi forteller preger våre verdier.  Allerede på midten av 1000-tallet blir Hallvard Vebjørnsson feiret som helgen på Østlandet – denne unge slektningen av Olav den Hellige, som uten våpen velger å forsvare en forfulgt kvinne og som må bøte med livet. Borte er det norrøne idealet om den hevnende og tøffe krigeren – tilbake står det en som gir sitt liv for en annen, ikke ulikt det Jesus selv gjorde. «Gode gjerninger», og ønsket om å gjøre godt, har fulgt den kristne forkynnelse og den kristne kirke i Norge hele tiden siden, og preger den norske folkekulturen.

Forskjell på arbeid og hvile. Med kristenretten kom også bestemmelser om at søn- og helligdager skulle helligholdes ”med gudstjeneste og hvile fra arbeid”. Det gjaldt ikke bare frie menn, men også for leilendinger og slaver. Dette var vår første arbeidsmiljølov, og første gang de rike og mektiges rett til å bestemme over leilendinger og slaver utfordres. Nå var ikke siste kapittel skrevet, og de rike og mektiges undertrykkelse av småkårsfolk er også en del av vår historie. Men da mine forfedre, som var husmenn i Hallingdalen, kom i konflikt med storbonden om søndagsjobbing, så var det Bibelen de grep til. Og søndagsfri fikk de.

Vi har sett at søndagshandel har vært en vanskelig politisk sak i Norge - folk vil helst ha fri når det er søndag. Jeg tror mye av grunnen skyldes den viktige funksjonen helligdagen, helgen, har hatt i norsk kultur. 

Ytrings- og organisasjonsfrihet. Eller hva med ytringsfriheten, eller minst like viktig -  forsamlingsfriheten. Retten til å mene, og retten til å mene noe annet enn den herskende klasse.  Denne retten har hatt trange kår i menneskehetens historie, og har det mange steder den dag idag. Slik var det også i det kristne Europa – man trodde det herskeren trodde, og sa i stor grad det herskeren ville man skulle si. Dette er ikke noe unormalt, dette har mer vært normen til alle tider. Og da talefrihet, trykkefrihet og organisasjonsfrihet vokste fram på 1800-tallet, så var ikke det et sekularistisk prosjekt, men noe som vokste fram parallelt med vekkelsene på 17- og 1800-tallet. De som utfordret øvrigheten når det gjaldt ytringsfrihet og forsamlingsfrihet i Norge var ikke humanetikere, men kvekere, haugianere og herrnhuter som ønsket å gi uttrykk for troen sin på andre måter enn flertallet. Og som vant fram. Og som gjør at Norge, den dag i dag, i stor grad drives fram av idealistiske organisasjoner.

Troen på forvandling.  Misjonsiveren, om du vil. Den norske troen på forvandling, og på at vi kan få til gode endringer i andre deler av verden, har mye av sine røtter fra misjonsvekkelsen på 1800-tallet. Det er vanskelig å tenke seg dette idag, men mennesker i alle lag av folket solgte det de hadde, tok misjonsskole og reiste ut – for mange år eller for resten av livet. Mange kom ikke tilbake. Og her hjemme var det et misjonsfolk som var like idealistiske, og som samlet inn og sendte penger.

Denne misjonsidealismen er levende i mange miljøer fortsatt. Men enda mer gir den seg idag uttrykk i at Norge forsøker å være en ener i bistand, og har stor tro på vår evne til å skape fred overalt i verden.

Men hva med integrering, da? Her er jeg redd vår kristne arv kommer til kort. Ikke fordi Bibelen er taus - tvert imot står det mye i Bibelen om ta seg av de fremmede og innflytterne, og å elske selv sine fiender. Problemet er mer at Norge opp gjennom hele historien har vært et svært monokulturelt samfunn. Vi har ikke fått trening. Vi har ikke klart å forholde oss godt verken til innvandrende jøder, samer eller tatere. Vi har vanskeligheter med folk som mener noe annet enn "oss", og som står for noe som ikke er politisk korrekt. 

Det er der jeg tror vi har mye å vinne på en bevisstgjøring av våre kristne verdier. Jeg tror på verdien av å snakke om hvem vi er – vår historie og hva som har vært viktig for oss. Ikke som en reaksjon på det fremmede, men som en refleksjon rundt hva vi ønsker å bygge samfunnet på i framtiden, og hvilke verdier vi ønsker at også de fremmede skal slutte seg til.

Da må vi bli kvitt berøringsangsten når det gjelder vår kristne bakgrunn, og snakke åpent om hvem vi er og hvor vi kommer fra. 

Gå til innlegget

Ledere trengs – bedre ledere

Publisert over 1 år siden - 2940 visninger

Vi har vært passive tilskuere til at mennesker er blitt såret og ødelagt av det kristne fellesskapet. Det må få en slutt. Samtidig kan vi havne i motsatt grøft.

Våren og sommeren har vært preget av innlegg og artikler om ledelse. Dårlig ledelse, for det meste. Som «brent barn» har jeg ønsket dette fokuset velkommen. Som kristen leder er jeg spent på hva som kommer ut av det.

Vi har lest historier om press, manipulasjon og frykt. Mennesker som forteller at de har brukt år på å reise seg etter brutale ­møter med kristne miljøer. Det gjør vondt. Det burde ikke vært sånn.

Og skylden er, ihvertfall delvis, vår. Oss kristne ledere. Der usunne ledere har fått herje fritt, har vi dekket oss bak teologiske argumenter og en overdreven ­respekt for hverandre. Vært naive­ og oversett «elefanten i rommet» – den sprø lederen, som Alf Gjøsund skrev om i Vårt Land 5. august. Vi har vært passive tilskuere til at mennesker er blitt såret og ødelagt av det kristne fellesskapet. Det er ikke bra. Det må få en slutt.

• Les mine tidligere kronikker: Visst sviktet vi i Pastorgruppa, Brente barn – veien videre og Brente barn – veien tilbake til fellesskapet

Bedre ledelse.
Samtidig kan vi havne i motsatt grøft. Forkaste alt som heter lederskap. Fostre fram ledere som er værhaner mer enn spydspisser. Gi næring til en «meg-og-min-Gud»-teologi­ som skaper individualistiske­ troende og bryter ned fellesskapstanken.

Vi trenger ikke mindre ledelse. Men mer. Og bedre.
For sannheten er denne: Vi trenger lederskap. Norge – og Kristen-Norge – trenger ikke mindre ledelse, vi trenger mer. Flere og bedre ledere. Høvdinger, om du vil. Menn og kvinner som går foran og viser vei. Som tør å tenke stort hvor andre tenker smått. Som ser muligheter der andre ser problemer. Som fronter det som er rett, og ikke det som er populært. Som ikke er ute etter ære av mennesker, men som ønsker å ære Gud. Vi trenger dem i spissen for menigheter og bevegelser, og vi trenger dem i framskutte posisjoner ellers i samfunnet.

Vi trenger dem ikke bare fordi­ Bibelen og historien viser at Gud kaller enkeltmennesker til å lede, nei, vi trenger det for vår egen del. Vi trenger noen som kan røske oss ut av sløvhet og middelmådighet, levendegjøre evangeliets forvandlende kraft og mobilisere massene. Skape bevegelse. Være i brann og sette andre i brann.

Ledelse er ikke alltid det vi tror det er.
For ledelse er ikke å lytte til hva folk vil ha. Ledelse er ikke å finne minste felles multiplum. Det er å være et eksempel, en profetisk røst og en bauta. Den som skaper forvandling er ikke nødvendigvis den som er kompis med alle; det kan like gjerne være einstøingen som har hørt fra Gud og som tar konsekvensen av det. Hans Nielsen Hauge startet ikke med en komité for forvandling av Norge – han starte­t med seg selv. William Booth ville aldri blitt en pioner innen fattigdoms- og rusbekjempelse­ om han ikke brøt med den ­bevegelsen han var en del av og startet noe nytt og kontroversielt.

Åndelige ledere er menneske­r som tør å gå mot strømmen. Som tråkker på noen tær om det trengs. Som våger å feile. Som våger å si det som er upopu­lært, men sant. Som greier å stå alene, men som søker samarbeid med andre. Som tar den belastningen­ det er å være en Guds røst i samfunnet. Norge trenger slike ­ledere, mennesker som er dypt forankret i troen, og brennend­e engasjert i å se Guds rike bli synlig­ i samfunnet.

Alle feiler.
Alle ledere feiler. Alle bærer vi med oss en bagasje. Min tidligere menighetserfaring gjør at jeg kan være en nølende leder som ikke gir mennesker den tryggheten og veiledningen de trenger – for jeg skal ihvertfall ikke ha på meg at jeg manipu­lerer noen. Jeg bærer meg selv med meg, og mine dårlige erfaringer preger mitt lederskap – den ene eller andre veien.

«En leder er en som har privi­legiet av å kunne ødelegge for mange mennesker med enkle midler», har jeg sagt i et forsøk på å være morsom. Den ubehagelige sannheten er at en leders liv, hans eller hennes karakter, personlighet, temperament og livsførsel vil prege andre mennesker. På godt og ondt, og ofte på ondt.

Kanskje ikke så rart, da, at ­Bibelen setter opp noen kriterier for valg av gode ledere – i forhold til ekteskap, livsførsel, karakter, erfaring, gjestfrihet og familie. Ikke alle bør lede, og gode kriterier kan spare oss for de verste blemmene. Men perfekte blir vi aldri.

Aldri gøy.
Hvis alle ledere feiler, så må også alle ledere stå for sine feil. Å be om unnskyldning er aldri gøy, og jeg snakker av erfaring. Men det trengs – ikke minst for å holde oss ydmyke. Visjonære ledere må også være nære ledere – ledere som kan innrømme feil og gjøre justeringer. Innrømme at det nok ikke var Gud som talte likevel. At det ble et utidig press. At kulturen ble feil. Det gir meg håp når ­ledere som Alv Magnus og Andreas Nordli  står fram og forteller om hva de har lært, og hva de har endret på i Ungdom i Oppdrags ledestil. For målet er aldri å få rett, men å gi Gud rett.

• Les Andreas Nordli: I brann for saken – og jeg sitter i glasshus

• Les Andreas Nordli: Historien som rystet oss – og viser vei

• Les Alv Magnus: Ungdom i oppdrag – hva vi har lært
 

Sunn lederkultur.
Noen miljøer i Norge har ensidig dyrket fram det visjonære og gudgitte lederskapet. Det har gjort dem sårbare for selvbestaltede, uangripelige, Man-of-God-ledere som ikke lar seg korrigere og som alltid har rett.

Disse miljøene må finne ut hvordan man kan skape gode rammer rundt lederskapet. Mer kontroll, om du vil. Hvordan ­ledere kan ansvarliggjøres og settes i et forpliktende nettverk med andre, slik Pinsebevegelsen­ er i ferd med å gjøre. Og ikke minst – hvordan vi kan få et ­klima hvor det er lov å være svak og lov å innrømme feil – også for ledere.

Andre har vært så opptatt av å forhindre maktmisbruk at de har fjernet både misbruket og makten. Vi har fått ledere som ikke er ledere, men administratorer. Jeg kjenner visjonære og gode ledere som bruker all sin tid og krefter på å stange hodet mot et systemsom ikke vil la seg endre, men som heller favoriserer passive medlemmers ønske om status quo. Jeg tror ikke det er heldig.

Slike miljøer må tenke gjennom hva lederskap betyr og hva det allmenne prestedømme betyr (og det er ikke at alle skal kunne rope like høyt). Disse trenger å gi lederne tillit og rom til å lede, rom til å feile og rom til å lære av sine feil.

Møte.
Norges Kristne Råd og Modum Bad har invitert til åpent frokostmøte og samtale om ­ledelse i trosfellesskap i november. Det ser jeg fram til. Vi trenger mange slike samtaler. Vi trenger ærlige diskusjoner om hvordan vi kan forme en kultur og sette rammer som gir oss lederne vi trenger – de som både er dristige og visjonære, og samtidig kan innrømme feil og justere kursen. Det er noe vi – kristenfolket – og vår nasjon sårt trenger.

• Les Kari Halstensen med flere: Mulige veier til sunt kristent lederskap

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
23 minutter siden / 7152 visninger
Gunn Pound kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 60 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 60 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Gud i matematikken - Del III av ?
rundt 1 time siden / 147 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Morgenandaktene i NRK
rundt 1 time siden / 234 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 1042 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 534 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 2 timer siden / 349 visninger
Les flere