Ole Petter Erlandsen

Alder: 55
  RSS

Om Ole Petter

Ektemann, far til fire, pastor i Oslo Vineyard Kristne Fellesskap, forkynner og samfunnsdebattant, optimist og overbevist om at Jesus hadde rett

Følgere

Hvorfor er vi så redde?

Publisert 8 dager siden - 3644 visninger

På NRK Ytring og i Dagen forteller Karl A. Jahr om kristne som endrer på CV’en, sletter youtube-klipp og legger seg under radaren – av frykt for kritikk, av frykt for å ikke få en ønsket jobb eller av hensyn til eget omdømme. Men det vi glemmer, er at bibelen forteller oss at det å bli misforstått, diskriminert og forfulgt er en naturlig del av det å følge Jesus.

Det er ikke vanskelig å forstå Jahrs sympati med kristne som opplever å bli uglesett og diskriminert. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i det debattklimaet han beskriver – hvor kristne blir framstilt som sneversynte homohatere og kålhuer uten bakkekontakt. Vi har alle vært der, vi har hørt argumentene og blitt møtt med fordommene. Og det er riktig som Jahr gjør - å konfrontere et samfunn som tolererer det meste av ytringer, men som kan være avvisende overfor kristne.

Samtidig. Vi glemmer fort at motstand mot kristen tro er faktisk en normalsituasjon - bibelsk og historisk. Til de fleste tider og de fleste steder på kloden har kristne mennesker blitt misforstått, marginalisert eller forfulgt. Over hele verden opplever flere hundre millioner kristne diskriminering og forfølgelse for Jesu skyld - idag.  Det er den normalsituasjonen Kirkens herre beskriver når han forteller at hans venner skal bli forfulgt, utlevert, kastet i fengsel og hatet for hans navns skyld, løyet om og baktalt på alle måter.  Over 20 ganger i evangeliene snakker Jesus om det å bli forfulgt, og han snakker om det som den naturligste ting av verden.

Paulus, og Peter, og alle de nytestamentlige forfatterne fortsetter i samme spor. «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt», sier Paulus. «Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet» sier Peter. Dette er normalen. Dette er en del av den åndelige kampen mellom det gode og det onde, Guds rike og Satans rike. Ditt blotte nærvær, og dine utradisjonelle valg, vil av mange oppleves som en fordømmelse av dem selv – uten at du ønsker det eller legger opp til det. Det er bare sånn det er.

Så velkommen til normalsituasjonen. Velkommen til en virkelighet hvor kristen tro gått fra å være respektert majoritetskultur til misforstått minoritetskultur. Det er her du hører hjemme, selv om du sliter med takle overgangen. Du sliter med at det ikke lenger er nok å henvise til et bibelvers for å begrunne et standpunkt. Du sliter med at samfunnet tar andre etiske valg enn hva det tidligere har gjort. Du sliter med å forstå den verden vi er satt inn i. Det gjør jeg også.

Men hva er løsningen? Løsningen er ikke å trekke seg inn i skapet. Skjule standpunkter. Fikse CV’en. Være tause med hvem vi tror på.

Tvert om. Løsningen er å leve et liv hvor vi er tro mot Jesu budskap, hele Jesu budskap, også de delene som går ut på å lide urett. Løsningen er å leve autentiske liv hvor vi gjør godt uten å vente å få noe godt igjen. Stå for det som er rett uten å vente å bli hørt. Handle i lojalitet mot Gud, uten tanke på vårt eget rykte. Fortsette å be for syke, selv om vi blir kritisert. Fortsette å gjøre godt mot de fattige, de fremmede og de marginaliserte. Fortsette å fortelle om Jesus som den eneste veien til Gud, uten tanke for eget omdømme og ettermæle. Komme ut av skapet, tone flagg, så fast i stormen, koste hva det koste vil.

Sagt på en annen måte: Å være lojal mot Kristus kan innebære at du må ta til takke med en dårligere betalt jobb med færre muligheter. Gå glipp av forfremmelse, eller måtte stå i den lange køen på NAV, om så skal være. "Å miste jobben er en forfremmelse", sa en venn av meg som visste hva han snakket om. Du kan risikere å miste venner. Bli misforstått og mistenkeliggjort. Bli baktalt og tillagt motiver du aldri har hatt. Sorry, det er dette du er kalt til, om du ønsker å følge Jesus. Dette er, tross alt, små ofre og små forsakelser: «I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod», skriver hebreerbrevets forfatter. Det finnes mer kostbare ofre. Det finnes de som setter livet til.

Oppmuntringen når det røyner på kommer, igjen, fra Kirkens herre: «Salige er dere når folk hater dere, når de utstøter dere og håner dere og skyr navnet deres som noe ondt - for Menneskesønnens skyld. Gled dere på den dagen og hopp av fryd (min utheving), for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik gjorde også fedrene med profetene.» Som kristne tror vi at Gud ser, og at Gud lønner. Og at han lønner den som søker Ham først. Og vi kan møte motstand med glede.

Historien er full av vitnesbyrd om hvordan det kristne evangeliet har påvirket og forvandlet verden – enten vi snakker om de norske vekkelsene på 1800-tallet, kampen mot slaveriet i England eller borgerrettighetsbevegelsen i USA. I vår egen tid er det kristne evangeliet med på å forvandle samfunn verden over. Vårt kall som kirke er forvandling - å være lys i mørke, salt i verden og en surdeig som gjennomsyrer alt. Det har skjedd, det skjer, det er mulig, og det kan skje igjen, i Norge og resten av verden.

Men bare dersom Jesu venner er mer opptatt av selvfornektelse enn selvrealisering, mer opptatt av etterfølgelse enn ettermæle, og mer opptatt av lydighet enn av likes.

Gå til innlegget

Kristne verdier – hva er det egentlig?

Publisert rundt 2 måneder siden - 1319 visninger

Visst er de der. De kristne verdiene. De er mange, de er viktige, og de har formet oss som nasjon og folk. Og vi trenger å kjenne dem og diskutere dem. Da unngår vi at debatten sporer av mot brunost og fellesgym. Og da blir vi istand til å møte det fremmede.

De kristne verdiene er ikke bare mange og viktige. De er også underliggende. Veldig underliggende. Så underliggende at når humanetikere og sosialister snakker om felles verdier som likhet, solidaritet og rettferdighet, så snakker de som om dette er universelle verdier som alle i hele verden støtter. Det er det knappest. Og kjennetegnet på kultur er nettopp at noe blir så selvsagt at vi knapt kan tro at det er mulig å være eller å tenke annerledes. Sånn sett er hele det norske folk dypt forankret i en kristen kultur, så forankret at vi ikke ser det selv.

Det betyr også at de kristne verdiene ikke er de kristnes eiendom. De har vokst fram som en del av vår felles identitet, ofte i brytninger med andre verdisyn og ideologier. 

De kristne verdiene har en historie og et opphav. Noe stammer fra selve kristningen og kristenretten som ble fastsatt av Olav i 1024. Annet kommer fra klostervesenet, reformasjonen, pietismen, haugianismen eller misjonsbevegelsen. Og svært, svært mye kan spores tilbake til Jesu radikale forkynnelse om menneskelivet.

Så hvilke kristne verdier snakker vi om, og hvordan har de vokst fram? La oss gjøre et forsøk:

Likeverd. Det norrøne samfunnet var ekstremt segregert, og en stor andel av befolkningen var rettsløse slaver. Rikfolk tok seg til rette og plyndret fattige: «Det hadde vært skikk i Norge at sønner av hirdmenn eller rike bønder tok ut på hærskip og skaffet seg rikdom på den måten at de herjet både utenlands og innenlands» skriver Snorre. «Men etter at kong Olav tok kongedømmet, fredet han landet og stanset alt ran der i landet, og om det så var sønner av mektige menn som gjorde fredsbrudd eller annen lovløshet, da nøyde han seg ikke med mindre enn at de mistet liv og lemmer så sant han kunne straffe dem.». Med andre ord – det ble satt en effektiv stopper for organisert plyndring av fattige.

Ikke nok med dét. Med kristenretten ble det bestemt at treller skulle frigis over tid - for Guds skyld, for det står «På en søndag eller foran den hellige natt, skal man gi trellen fri.» Fordi for Gud teller trellen like mye som høvdinger og frie bønder. Konsekvensen ble at slaveriet – ihvertfall i den omgangen – døde ut et stykke ut på 1100-tallet.

Men klasseskillene fortsatte. Først på slutten av 1700-tallet ble de velstående borgernes særretter utfordret – av omvendte bønder, hauge-folk, som kjøpte handelsbrev, starter virksomheter og engasjerte seg i politikken. Allerede på Eidsvoll hadde flere av delegatene haugiansk bakgrunn, og utover 1800-tallet fylles Stortinget opp av bønder som ønsker å være mer enn bønder, og som begrunnet sitt engasjement ut fra bibelen.  

Barns rettigheter. Så var det barna. Den norrøne mann trengte ikke ta ansvar for egne barn med mindre han tok det opp på kneet (derav uttrykket «å knesette»). Utsetting av barn til ville dyr var tillatt, selv om det ikke var sett på som spesielt ærefullt. Med kristen mentalitet, kristen lovgivning og barnedåp fikk barnet automatisk rettsvern fra første stund – ihvertfall om man var født inn i en familie. Viktig for dem det gjaldt - selv om det også hører med til den triste delen av historien at barn utenfor ekteskap ikke fikk denne retten før i 1916…..og da på initiativ fra Arbeiderdemokratene.

Omsorg for fattige og syke. Omsorg for fattige og syke har fulgt den kristne kirke siden starten. Allerede kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte at hospitaler skulle bygges alle steder Kirken ble etablert. Fram til da hadde verden knapt sett annet enn lasaretter, og syke hadde lav status – slik de har det mange steder den dag idag.

Til Norge kom det første sykehuset med fransiskanerne på 1200-tallet, og både i middelalderen og senere var det geistlige ordner som pleiet syke.  Framveksten av moderne sykehus på 1800-tallet kom samtidig med Florence Nightingale og hennes forståelse av sykepleie som et kall fra Gud.

I den politiske debatten har alle partier langs hele aksen en felles forståelse av at fattige og syke har samme verdi som friske, og at de har rett på behandling og pleie. Ingen dum verdi, men faktisk utledet av en kristen omsorgstanke.

Skole og utdanning. Vi kan også nevne skolevesenet. Selve lese- og skrivekunsten, og det latinske alfabetet, kom med kristningen. Runer var aldri ment for annet enn minnesteiner og magi. Med lese- og skrivekunsten kom også behovet for utdanning, og det vokste fram skoler for overklassen knyttet til klostre og katedraler. Men den store alfabetiseringen, den som gjaldt uansett stand og klasse, kom først på midten av 1700-tallet, da den dypt troende kong Christian VI innførte konfirmasjon og almueskole.

Så obligatorisk skole ble innført fordi en dansk konge ønsket av vi skulle lære å lese bibelen. Men resultatet ble at Norge og Danmark fikk en lesekyndig befolkning over hundre år før mange andre europeiske land (bla. Sverige og England). Og kampen for at neste generasjon skal lære mer og stå bedre rustet var levende utover 1800-tallet, og finnes den dag idag.

Da er det greit å huske, når man diskuterer om RLE-faget skal ha en K i seg eller ikke, at diskusjonen i sin tid ikke gikk på om man skulle lære om bibelen, men om man også skulle lære andre ting.

Arbeidsetikk. Med Luther og reformasjonen kom en oppvurdering og en helliggjøring av alminnelig arbeid. Gode gjerninger, og et hellig liv, var en frukt av å se hverdagslige oppgaver som Guds kall: «Troen ser på alle disse ubetydelige, usmakelige og foraktede tingene med Åndens øyne, og er klar over at de alle er smykket med guddommelig godkjenning som med det mest dyrebare gull og juveler» sa Luther. Det mest åndelige man kunne gjøre, var ikke faste og pilegrimsreiser, men å tjene Gud og mennesker akkurat der man var.

Denne tanken ble videreført av pietistene, og her i landet særlig av Hauge og hans venner. Jorden skulle dyrkes, virksomheter skulle bygges – alle skulle ta i et tak, kvinner som menn: «Begge kjønn bør arbeide til alles felles nytte, det nyter de selv, deres barn og tjenere godt av» skrev Hauge i 1814.

Når det blir sagt at nordmenn har høy arbeidsmoral – vel, her har du mye av grunnen.

Sosialt engasjement. Og arbeidsetikken var igjen motivert av pietistenes og haugianernes sosiale engasjement. Ønsket om å utrydde fattigdom og få folk i arbeid har skapt mye av den grűnderkulturen vi har hatt i Norge, og som fortsatt er høyst levende mange steder: Den idealistiske fabrikkeieren som ikke først og fremst er opptatt av å tjene penger, men av å skape arbeidsplasser og tjene samfunnet. Jeg nedstammer selv fra haugianske etterkommere som drev skofabrikk på Vestlandet – en virksomhet som både ga arbeid i lokalsamfunnet og som generte overskudd til misjon og sosialt arbeid.

Godhet. Det forunderlige med kristendommens framvekst er hvor fort idealene skiftet. Hvilke historier vi forteller preger våre verdier.  Allerede på midten av 1000-tallet blir Hallvard Vebjørnsson feiret som helgen på Østlandet – denne unge slektningen av Olav den Hellige, som uten våpen velger å forsvare en forfulgt kvinne og som må bøte med livet. Borte er det norrøne idealet om den hevnende og tøffe krigeren – tilbake står det en som gir sitt liv for en annen, ikke ulikt det Jesus selv gjorde. «Gode gjerninger», og ønsket om å gjøre godt, har fulgt den kristne forkynnelse og den kristne kirke i Norge hele tiden siden, og preger den norske folkekulturen.

Forskjell på arbeid og hvile. Med kristenretten kom også bestemmelser om at søn- og helligdager skulle helligholdes ”med gudstjeneste og hvile fra arbeid”. Det gjaldt ikke bare frie menn, men også for leilendinger og slaver. Dette var vår første arbeidsmiljølov, og første gang de rike og mektiges rett til å bestemme over leilendinger og slaver utfordres. Nå var ikke siste kapittel skrevet, og de rike og mektiges undertrykkelse av småkårsfolk er også en del av vår historie. Men da mine forfedre, som var husmenn i Hallingdalen, kom i konflikt med storbonden om søndagsjobbing, så var det Bibelen de grep til. Og søndagsfri fikk de.

Vi har sett at søndagshandel har vært en vanskelig politisk sak i Norge - folk vil helst ha fri når det er søndag. Jeg tror mye av grunnen skyldes den viktige funksjonen helligdagen, helgen, har hatt i norsk kultur. 

Ytrings- og organisasjonsfrihet. Eller hva med ytringsfriheten, eller minst like viktig -  forsamlingsfriheten. Retten til å mene, og retten til å mene noe annet enn den herskende klasse.  Denne retten har hatt trange kår i menneskehetens historie, og har det mange steder den dag idag. Slik var det også i det kristne Europa – man trodde det herskeren trodde, og sa i stor grad det herskeren ville man skulle si. Dette er ikke noe unormalt, dette har mer vært normen til alle tider. Og da talefrihet, trykkefrihet og organisasjonsfrihet vokste fram på 1800-tallet, så var ikke det et sekularistisk prosjekt, men noe som vokste fram parallelt med vekkelsene på 17- og 1800-tallet. De som utfordret øvrigheten når det gjaldt ytringsfrihet og forsamlingsfrihet i Norge var ikke humanetikere, men kvekere, haugianere og herrnhuter som ønsket å gi uttrykk for troen sin på andre måter enn flertallet. Og som vant fram. Og som gjør at Norge, den dag i dag, i stor grad drives fram av idealistiske organisasjoner.

Troen på forvandling.  Misjonsiveren, om du vil. Den norske troen på forvandling, og på at vi kan få til gode endringer i andre deler av verden, har mye av sine røtter fra misjonsvekkelsen på 1800-tallet. Det er vanskelig å tenke seg dette idag, men mennesker i alle lag av folket solgte det de hadde, tok misjonsskole og reiste ut – for mange år eller for resten av livet. Mange kom ikke tilbake. Og her hjemme var det et misjonsfolk som var like idealistiske, og som samlet inn og sendte penger.

Denne misjonsidealismen er levende i mange miljøer fortsatt. Men enda mer gir den seg idag uttrykk i at Norge forsøker å være en ener i bistand, og har stor tro på vår evne til å skape fred overalt i verden.

Men hva med integrering, da? Her er jeg redd vår kristne arv kommer til kort. Ikke fordi Bibelen er taus - tvert imot står det mye i Bibelen om ta seg av de fremmede og innflytterne, og å elske selv sine fiender. Problemet er mer at Norge opp gjennom hele historien har vært et svært monokulturelt samfunn. Vi har ikke fått trening. Vi har ikke klart å forholde oss godt verken til innvandrende jøder, samer eller tatere. Vi har vanskeligheter med folk som mener noe annet enn "oss", og som står for noe som ikke er politisk korrekt. 

Det er der jeg tror vi har mye å vinne på en bevisstgjøring av våre kristne verdier. Jeg tror på verdien av å snakke om hvem vi er – vår historie og hva som har vært viktig for oss. Ikke som en reaksjon på det fremmede, men som en refleksjon rundt hva vi ønsker å bygge samfunnet på i framtiden, og hvilke verdier vi ønsker at også de fremmede skal slutte seg til.

Da må vi bli kvitt berøringsangsten når det gjelder vår kristne bakgrunn, og snakke åpent om hvem vi er og hvor vi kommer fra. 

Gå til innlegget

Ledere trengs – bedre ledere

Publisert rundt 1 år siden - 2906 visninger

Vi har vært passive tilskuere til at mennesker er blitt såret og ødelagt av det kristne fellesskapet. Det må få en slutt. Samtidig kan vi havne i motsatt grøft.

Våren og sommeren har vært preget av innlegg og artikler om ledelse. Dårlig ledelse, for det meste. Som «brent barn» har jeg ønsket dette fokuset velkommen. Som kristen leder er jeg spent på hva som kommer ut av det.

Vi har lest historier om press, manipulasjon og frykt. Mennesker som forteller at de har brukt år på å reise seg etter brutale ­møter med kristne miljøer. Det gjør vondt. Det burde ikke vært sånn.

Og skylden er, ihvertfall delvis, vår. Oss kristne ledere. Der usunne ledere har fått herje fritt, har vi dekket oss bak teologiske argumenter og en overdreven ­respekt for hverandre. Vært naive­ og oversett «elefanten i rommet» – den sprø lederen, som Alf Gjøsund skrev om i Vårt Land 5. august. Vi har vært passive tilskuere til at mennesker er blitt såret og ødelagt av det kristne fellesskapet. Det er ikke bra. Det må få en slutt.

• Les mine tidligere kronikker: Visst sviktet vi i Pastorgruppa, Brente barn – veien videre og Brente barn – veien tilbake til fellesskapet

Bedre ledelse.
Samtidig kan vi havne i motsatt grøft. Forkaste alt som heter lederskap. Fostre fram ledere som er værhaner mer enn spydspisser. Gi næring til en «meg-og-min-Gud»-teologi­ som skaper individualistiske­ troende og bryter ned fellesskapstanken.

Vi trenger ikke mindre ledelse. Men mer. Og bedre.
For sannheten er denne: Vi trenger lederskap. Norge – og Kristen-Norge – trenger ikke mindre ledelse, vi trenger mer. Flere og bedre ledere. Høvdinger, om du vil. Menn og kvinner som går foran og viser vei. Som tør å tenke stort hvor andre tenker smått. Som ser muligheter der andre ser problemer. Som fronter det som er rett, og ikke det som er populært. Som ikke er ute etter ære av mennesker, men som ønsker å ære Gud. Vi trenger dem i spissen for menigheter og bevegelser, og vi trenger dem i framskutte posisjoner ellers i samfunnet.

Vi trenger dem ikke bare fordi­ Bibelen og historien viser at Gud kaller enkeltmennesker til å lede, nei, vi trenger det for vår egen del. Vi trenger noen som kan røske oss ut av sløvhet og middelmådighet, levendegjøre evangeliets forvandlende kraft og mobilisere massene. Skape bevegelse. Være i brann og sette andre i brann.

Ledelse er ikke alltid det vi tror det er.
For ledelse er ikke å lytte til hva folk vil ha. Ledelse er ikke å finne minste felles multiplum. Det er å være et eksempel, en profetisk røst og en bauta. Den som skaper forvandling er ikke nødvendigvis den som er kompis med alle; det kan like gjerne være einstøingen som har hørt fra Gud og som tar konsekvensen av det. Hans Nielsen Hauge startet ikke med en komité for forvandling av Norge – han starte­t med seg selv. William Booth ville aldri blitt en pioner innen fattigdoms- og rusbekjempelse­ om han ikke brøt med den ­bevegelsen han var en del av og startet noe nytt og kontroversielt.

Åndelige ledere er menneske­r som tør å gå mot strømmen. Som tråkker på noen tær om det trengs. Som våger å feile. Som våger å si det som er upopu­lært, men sant. Som greier å stå alene, men som søker samarbeid med andre. Som tar den belastningen­ det er å være en Guds røst i samfunnet. Norge trenger slike ­ledere, mennesker som er dypt forankret i troen, og brennend­e engasjert i å se Guds rike bli synlig­ i samfunnet.

Alle feiler.
Alle ledere feiler. Alle bærer vi med oss en bagasje. Min tidligere menighetserfaring gjør at jeg kan være en nølende leder som ikke gir mennesker den tryggheten og veiledningen de trenger – for jeg skal ihvertfall ikke ha på meg at jeg manipu­lerer noen. Jeg bærer meg selv med meg, og mine dårlige erfaringer preger mitt lederskap – den ene eller andre veien.

«En leder er en som har privi­legiet av å kunne ødelegge for mange mennesker med enkle midler», har jeg sagt i et forsøk på å være morsom. Den ubehagelige sannheten er at en leders liv, hans eller hennes karakter, personlighet, temperament og livsførsel vil prege andre mennesker. På godt og ondt, og ofte på ondt.

Kanskje ikke så rart, da, at ­Bibelen setter opp noen kriterier for valg av gode ledere – i forhold til ekteskap, livsførsel, karakter, erfaring, gjestfrihet og familie. Ikke alle bør lede, og gode kriterier kan spare oss for de verste blemmene. Men perfekte blir vi aldri.

Aldri gøy.
Hvis alle ledere feiler, så må også alle ledere stå for sine feil. Å be om unnskyldning er aldri gøy, og jeg snakker av erfaring. Men det trengs – ikke minst for å holde oss ydmyke. Visjonære ledere må også være nære ledere – ledere som kan innrømme feil og gjøre justeringer. Innrømme at det nok ikke var Gud som talte likevel. At det ble et utidig press. At kulturen ble feil. Det gir meg håp når ­ledere som Alv Magnus og Andreas Nordli  står fram og forteller om hva de har lært, og hva de har endret på i Ungdom i Oppdrags ledestil. For målet er aldri å få rett, men å gi Gud rett.

• Les Andreas Nordli: I brann for saken – og jeg sitter i glasshus

• Les Andreas Nordli: Historien som rystet oss – og viser vei

• Les Alv Magnus: Ungdom i oppdrag – hva vi har lært
 

Sunn lederkultur.
Noen miljøer i Norge har ensidig dyrket fram det visjonære og gudgitte lederskapet. Det har gjort dem sårbare for selvbestaltede, uangripelige, Man-of-God-ledere som ikke lar seg korrigere og som alltid har rett.

Disse miljøene må finne ut hvordan man kan skape gode rammer rundt lederskapet. Mer kontroll, om du vil. Hvordan ­ledere kan ansvarliggjøres og settes i et forpliktende nettverk med andre, slik Pinsebevegelsen­ er i ferd med å gjøre. Og ikke minst – hvordan vi kan få et ­klima hvor det er lov å være svak og lov å innrømme feil – også for ledere.

Andre har vært så opptatt av å forhindre maktmisbruk at de har fjernet både misbruket og makten. Vi har fått ledere som ikke er ledere, men administratorer. Jeg kjenner visjonære og gode ledere som bruker all sin tid og krefter på å stange hodet mot et systemsom ikke vil la seg endre, men som heller favoriserer passive medlemmers ønske om status quo. Jeg tror ikke det er heldig.

Slike miljøer må tenke gjennom hva lederskap betyr og hva det allmenne prestedømme betyr (og det er ikke at alle skal kunne rope like høyt). Disse trenger å gi lederne tillit og rom til å lede, rom til å feile og rom til å lære av sine feil.

Møte.
Norges Kristne Råd og Modum Bad har invitert til åpent frokostmøte og samtale om ­ledelse i trosfellesskap i november. Det ser jeg fram til. Vi trenger mange slike samtaler. Vi trenger ærlige diskusjoner om hvordan vi kan forme en kultur og sette rammer som gir oss lederne vi trenger – de som både er dristige og visjonære, og samtidig kan innrømme feil og justere kursen. Det er noe vi – kristenfolket – og vår nasjon sårt trenger.

• Les Kari Halstensen med flere: Mulige veier til sunt kristent lederskap

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.2016

Gå til innlegget

Brente barns vei tilbake til fellesskapet

Publisert over 1 år siden - 3296 visninger

Mennesker som har vært en del av usunne miljøer, vet hvordan man ikke skal lede. Noen av de beste lederne vi har, er mennesker med sekterisk bakgrunn.

Brente barn kan ha en lang vei å gå for å vende tilbake til seg selv, til samfunnet og det kristne fellesskapet. Og vi som ledere kan gjøre veien lettere. Eller vanskeligere.

Dette vet jeg litt om – både fra min bakgrunn som brent barn på leit etter fellesskap (som jeg fortalte om i en kronikk i Vårt Land 14. mai: «Brente barn – veien videre»), og som leder for en menighet som selv har fått ta imot sårede mennesker. Dette er erfaringer jeg gjerne deler.

For ordens skyld – jeg har ­ingen brodd mot noen som helst, og har ingen spesielle miljøer i tankene, annet enn det jeg selv kommer fra. Ingen tilfeller er like, men jeg registrerer at sårede mennesker har en del like erfaringer like reaksjonsmønstre.

(Foto fra Oslo Vineyard 2016: Aslak Rønneseth)

• Les også Terje Hegertun: Tørsten etter det beste

Tror på menigheten. Men først: Jeg tror på menigheten. Jeg tror at å bli en del av en sunn ­menighet er det beste sårede mennesker kan gjøre mot seg selv – enten de er såret i familierelasjoner, på arbeidsplassen eller – ja, nettopp – i menighet eller kristen virksomhet. Jeg tror Jesu budskap om forsoning, helbredelse og gjenopprettelse, levd ut i et sunt fellesskap, er helbredende og gjenopprettende på alle plan.

• Les også Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

Problemet er bare at sårede mennesker ikke ser det samme som deg. Dere kan ha verdens beste miljø og verdens mest frigjørende forkynnelse. Det hjelper­ bare ikke dersom det dere gjør og sier framkaller ubehagelige ­assosiasjoner og fortrengte minner. Og det gjør det gjerne.

Forresten, det er et problem til. Det handler om hvordan vi tar imot. Forstår vi at sår­ede mennesker har andre ­behov, og må møtes på en annen måte? ­Aksepterer vi at sårede ­mennesker kan reagere på de merkeligste ting? Har vi den tålmodigheten som skal til?

Bry dere. Mange som forlater usunne miljøer, opplever ensomhet. Mange er blitt fortalt at de forlater Guds plan og er utsatt for åndelige angrep om de bryter med fellesskapet. Mange kjenner på skam.

Ta kontakt. Bry dere. Norge har underskudd på kristne som bryr seg. Som setter seg ned for å ta en kaffe og en prat. Som lytter. Jeg vet ikke om vi er redde for å bli besmittet av noe, eller om vi bare unngår det ubehagelige – jeg bare registrerer at sånn er det. Men sånn trenger det ikke fortsette. Bry deg. Ta kontakt!

Lytt. Og lytt. Det jeg trengte,­ var mennesker som lyttet – ikke mennesker som sa «det kan da ikke ha vært så ille» ­eller «sånn kan du ikke snakke om andre». Aller minst trengte jeg mennesker­ som fortalte meg at jeg ikke ville komme videre uten at jeg gikk tilbake og forsonte meg med tidligere ledere.

• Les også Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: Historien som rystet oss og viser vei

Den som har opplevd åndelige overgrep, vil ha vanskelig for å snakke om det. Finn noen som er gode til å lytte, og gi ofre frihet til å sette ord på følelser, opp­levelser, frustrasjon og fortvilelse. Noen vil trenge eksperthjelp, andre lang tids sjelesorg. De fleste vil bare trenge noen som har tid og forståelse.

Og, en ting til – aldri, aldri, aldri­ legg ansvaret for forsoning og gjenopprettelse på de som har blitt utsatt for åndelig overgrep. Led dem inn i en prosess av tilgivelse, for tilgivelse krever ingen motpart. Ansvaret for forsoning må være motpartens. Og det er ikke sikkert at det noengang vil skje.

• Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

Myk vei? Fins det en myk vei inn? «Er det greit at jeg setter meg ut i kaféen under forkynnelsen?» spurte hun. «Du skjønner, jeg sliter litt med menn som underviser fra Bibelen fra plattformen».

Selvsagt var det OK, og det fortalte jeg henne. «Men», sa jeg, «forsøk å se for deg at du én dag vil være i stand til å sitte gjennom en hel preken».
Det gjorde hun. Og slik ble det.

Det er viktig å gi mennesker frihet. Generelt. Enda viktigere er det å gi frihet til dem som har blitt berøvet den. Blir konformitetspresset for stort, vil de flykte. Gi dem litt slakk. Gi dem frihet til å komme og gå. Ting tar tid. De er ikke opprørske dersom de går, eller sier nei. De vokter bare litt ekstra på friheten sin.

Enkel vei? Finnes det en enkel vei ut? Da vi etter seks år uten menighet begynte i Oslo Vine­yard, var vi – til ledelsens store­ forundring – mest opptatt av hvor lett det ville være å slutte.

Vi trengte en bakdør. Vi trengte å vite at vi kunne si ja til noe uten å bli fanget på nytt.
Jeg tror ethvert fellesskap bør ha en bakdør. Vi eier ikke de menneskene som kommer til vår menighet – i høyden låner vi dem for kortere eller lengre tid. Fortell at det er greit å slutte. Fortell at alt de gjør er frivillig. Gi dem trygghet for at de ikke vil bli spist opp av fellesskapet.

Bygg tillit. Alle som er blitt utsatt for åndelig overgrep, vil ha problemer med ledere. ­Lederskap er for dem ensbetydende med bedrevitenhet, mangel på dialog og manipulasjon. I ­utgangspunktet vil de være skeptiske til deg. Det er ubehagelig, men ikke farlig. Vis dem at de tar feil. Ikke si det, men vis det.

Sårede mennesker trenger ikke dyre visjoner eller store ord. De trenger ikke ledere som er verdensmestere. De trenger ­ledere som vil noe, men som ikke vet alt, eller kan alt. Ledere som kan innrømme feil og be om tilgivelse om det trengs. Jesus var ikke mot lederskap, men lærte at lederen skal være som en tjener. Vær en tjener!

• Les også Andreas Nordli: I brann for saken - og jeg sitter i glasshus

Forvrengt. Mange sitter med forvrengte oppfatninger om Gud, fellesskapet, Guds nåde ­eller andre ting. Gud kan ha blitt en kravstor Gud med lite nåde og lite slingringsmonn. Bønn er blitt stress og krav istedenfor gudsnærvær og hvile. Alt er ikke fullbrakt, men avhengig av egen overgivelse og innsats.

Selv slet jeg med noe så enkelt som å be om råd – fordi jeg hadde lært at råd måtte følges («hvorfor ber du om råd når du likevel gjør som du vil?»). Det høres­ tullete ut, men jeg måtte lære å ta imot råd og ikke følge dem.

Jeg tror sunn teologi er noe av det mest helbredende som fins. Jesus sa han kom for å bære våre byrder. Sette fanger og undertrykte fri. Kristus har frigjort oss – til frihet. Åndens frukt er kjærlighet, glede og fred.

Forkynn frihet. Lær dem dybden i nåden. Gi dem en trygg identitet som Guds elskede barn. Lær dem å elske Guds nærvær. Lær dem at fellesskap ikke er farlig. Gi dem et sunt gudsbilde. Justér forvrengte oppfatninger.

En ressurs. Mennesker som har vært en del av usunne miljøer, har erfaringer ingen andre har. De vet hvordan man ikke skal lede. De vet hvilke knapper man ikke skal trykke på. Noen av dem har vært varslere, og vet litt om kostnaden ved å si fra. De har et hjerte for andre som har opplevd det samme. Mange av dem er idealister, og brenner for det gode.

Noen av de beste lederne vi har i vår menighet, er nettopp mennesker med sekterisk bakgrunn. Se dem som den ressursen de er, og ta den tiden som trengs.
For oss tok det for lang tid før vi begynte i menighet igjen. Minnene var for sterke, og likheten til det vi hadde opplevd for stor.

• Les også Kari Halstensen med flere: Mulige veier til sunt kristent lederskap

Jeg kjenner mange som har hatt lignende opplevelser, og som idag står uten fellesskap. Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg skulle ønske det kunne slutte å være sånn. Jeg ser at vi som menigheter har en jobb å gjøre, og jeg håper den blir gjort.
Det er vel verdt det. Guds velsignelse og lykke til!

• Les også Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JUNI 2016

Gå til innlegget

Brente barn – veien videre

Publisert over 1 år siden - 3165 visninger

Jeg har vært der selv. Jeg vet hva det vil si å stå under skadelige ledere. Jeg vet hvordan det er å miste friheten – ikke bare til å handle, men til å tenke.

Bare så du vet det: Jeg vet hva det gjør med selvbildet og gudsbildet når fortrolig informasjon blir allemannseie. Jeg vet hva det vil si å være både skyldig og offer, fordi man lærer å trykke hverandre ned. Jeg vet hvordan det er – fordi jeg er brent selv.

Samtidig vet jeg hva det vil si å lede. Ved et Guds under er jeg i dag leder og pastor. Jeg vet at ledelse­ er vanskelig og at alle ledere gjør ting som må snakkes om og gjøres opp. Men jeg vet også at det er himmelvid forskjell mellom enkeltfeil og de sosiale­ mekanismene som preger en sekterisk kultur – enten­ vi snakker om politiske eller religiøse­ sekter. Mekanismene er de samme.

Min historie. Jeg, 19 år, idealist­, brennende for Guds sak, lei av kompromiss og sløvhet, bryter­ opp fra min lutherske base og flytter til en frittstående, karismatisk­ menighet med stort selvbilde.

Det ble noen av de mest lærerike årene av mitt liv – og likevel et miljø som var skadelig både for meg selv og andre.

Da vi – min kone og jeg – seks år senere valgte å flytte, var vi uten venner, uten penger, uten utdanning, uten selvtillit, slitne, fulle av skam, dårlig samvittighet og psykiske reaksjoner. Det var litt av hvert å rydde opp i. 

Hvilke grep tok jeg for å vende tilbake til samfunnet, til meg selv og det kristne fellesskapet? Hva er det som gjør at jeg i dag kan være pastor og leder i en fri-
menighet? Hvorfor mistet jeg ikke troen? Hvilke tips har jeg til den som nå står i en tilsvarende ryddesjau i eget liv? Det ønsker jeg å si noe om.

Dette er dyrekjøpte erfaringer, og derfor også verdifulle erfaringer­. Om noe av dette kan hjelpe akkurat deg akkurat nå, så er det ingenting som kan glede meg mer!

Ikke skamfullt. Aller først – du trenger ikke skamme deg over at du lot deg rive med. Min erfaring er at det er de beste, mest brennende og mest reflekterte menneskene som blir ofre for sekteriske systemer. Du har ønsket å leve livet ditt mot strømmen. Og på ett eller annet tidspunkt ble engasjementet ditt fanget og brukt.

Ja, du har tatt beslutninger og gjort ting du angrer på. Du kan ha gått med på ting du aldri skulle gått med på. Du kan ha vært hard mot andre for å slippe unna selv. Alle som har vært en del av undertrykkende­ systemer vet hva jeg snakker om. Du har en sorteringsjobb foran deg for å finne hva som var bra og hva som var dårlig. Men la ikke skam prege deg – det trekker deg bare lengre ned.

Gud er veien ut. For dette er det andre jeg har lyst å si: Gud er veien ut av problemene. På ett tidspunkt sa jeg til Gud: «Dette uføret har jeg havnet i fordi jeg ønsket å følge deg. Jeg kunne vært sur og bitter og vendt meg fra deg. Men jeg ser samtidig at du er veien ut».

Det var ikke mye genialt jeg gjorde den første tiden etter bruddet. Men dette var genialt. Dette var et vendepunkt. Det var mange ting jeg ikke forstod, og Gud var én av dem, men jeg innså også at jeg trengte Hans hjelp. Jeg lærte å be på en måte som jeg aldri hadde gjort før – fordi jeg måtte. Jeg leste Bibelen på en ny måte – fordi jeg kunne. Jeg klamret meg til vers som Rom 8, 28 – «alle ting tjener den til det gode som elsker Gud» og valgte å tro det.

Og for alvor begynte jeg å forstå dybden i det Bibelen hadde forsøkt å fortelle meg hele tiden – at Gud elsker meg, dypt og inderlig­, og totalt uavhengig av hva jeg får til. Den opplevelsen unner jeg flere!

«Hvorfor» løser ingenting. Noe av problemet er at vi gir Gud skylda. Når mennesker gjør onde ting mot oss, retter vi skytset mot Gud; hvorfor var du ikke der, hvorfor beskyttet du meg ikke, hvorfor advarte du meg ikke mot det som var skadelig. Guds taushet, eller tilsynelatende taushet, har plaget lidende mennesker siden­ tidenes morgen.

Det er ikke galt å spørre hvorfor. Det er bare ikke så veldig konstruktivt. «Hvorfor» er ikke noe nyttig verktøy neste gang uforståelige ting oppstår. Det som virkelig hjelper deg, er at du gjennom alt lærer deg å stole­ på Gud i alle ting, også i det du ikke forstår. Erfaringsmessig er det sjelden Gud svarer på «hvorfor»-spørsmål, og jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg tror det har noe med tro – og at vi en dag skal forstå fullt ut, men at alt vi nå ser er stykkevis.

Tilgi – ikke glemme. Jeg er lei for å minne deg på det, men en viktig del av din helbredelses-
prosess er å tilgi. Om du ikke kjenner at du er klar for det akkurat­ nå, så bestem deg i hvert fall for at du vil bli klar.

Å tilgi er ikke det samme som å glemme. Å tilgi er ikke det samme­ som å tillate at noen kjører over deg igjen. Tilgivelse er å avstå fra hevn, å overlate et menneske til Gud, å ønske det beste for vedkommende, om ikke i følelsene så i hvert fall i viljen. Samme hvor urettferdig det føles, selv om den som har forbrutt seg mot deg egentlig burde kommet til deg først – ta din del på alvor.

Du tilgir ikke fordi Bibelen påbyr det – du tilgir fordi det er best. Det står i Bibelen fordi det er best. Fordi harde og bitre hjerter ikke er gode for noen. Å tilgi er en del av din frigjøringsprosess, fordi uten å tilgi vil den som har begått overgrep mot deg fortsette å prege livet ditt – negativt. Det er ikke sant at tiden leger alle sår, men tilgivelse og tid kan gjøre underverker.

Snakk – med de rette. Det kan være godt og helt nødvendig å snakke med mennesker som kommer fra samme miljø som deg. Finne ut at dere i bunn og grunn har opplevd det samme­. Få hjelp til å sette ord på det du aldri turte å sette ord på før. Se at du ikke er alene, eller rar. Men sårede­ mennesker kan også komme til å rive opp hverandres sår. Det kan kjennes godt å rakke ned på det man har vært en del av, men det er ikke sikkert det hjelper deg eller fører noe sted.

De viktigste samtalene har du med mennesker som står litt på utsiden, men som tror deg og forstår hva du snakker om. Noen vil trenge profesjonell hjelp. For andre er det nok å finne en god samtalepartner eller sjele-
sørger. Selv var jeg ikke flink til å oppsøke hjelp, og tror det sinket min egen prosess. Ikke la det sinke din!

Finn fellesskap. Brent barn unngår nye bål. For oss tok det seks år før vi turte å bli fast med i en menighet igjen – bare tanken på kristne møter fikk blodpumpa til å gå fortere. Men det hjalp den dagen vi fant en menighet som ga oss frihet nok til å nærme oss på våre premisser.

Et sunt fellesskap er helbredende. Bruk den tiden du trenger til å finne et fellesskap du kjenner deg hjemme i. Det vil være godt for deg. Og det trenger ikke ta seks år.

For det er håp. Du trenger ikke definere deg som noe offer­. Ditt forhold til Gud, lederskap og fellesskap­ trenger ikke være skadelidende for resten av livet. Prøv å se på det som en periode av livet du kan lære noe av, ting du ellers ikke ville lært.

Sakte, men sikkert vil du komme­ dit hen at dine vonde opplevelser blir en ressurs du kan ta med deg og bruke i møte med andre mennesker.

Det er ikke gratis, men det er verdt det. Og jeg ønsker deg lykke til!

Gå til innlegget

Lesetips

Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
3 dager siden / 2004 visninger
3 kommentarer
Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
25 dager siden / 495 visninger
0 kommentarer
Morfar er bibelsmugler
av
Line Konstali
rundt 1 måned siden / 802 visninger
1 kommentarer
Selektiv historieskrivning
av
Einar Thomassen
rundt 1 måned siden / 3599 visninger
3 kommentarer
For vår jord
av
Arne Johan Vetlesen
rundt 1 måned siden / 1943 visninger
9 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
8 minutter siden / 1090 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
11 minutter siden / 813 visninger
Audun Wold kommenterte på
Islamliknende atferd
15 minutter siden / 813 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
26 minutter siden / 1090 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
36 minutter siden / 1090 visninger
Inger Marie Johnsen Aralt kommenterte på
En sjanse til Smiths venner
40 minutter siden / 6965 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Islamliknende atferd
rundt 1 time siden / 813 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Joanna Bjerga kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Hvor ble det av Jesus?
rundt 1 time siden / 8987 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
rundt 1 time siden / 1090 visninger
Les flere