Ole Jakob Løland

Alder:
  RSS

Om Ole Jakob

Følgere

Bibelen mindre unik i en digital tidsalder

Publisert over 4 år siden

Gjør det noe med vår felles oppfatning av Bibelen at tekst flyttes fra papir til nett? Ja, en hel del, vil jeg mene.

I Teologisk Tidsskrift 27. ­november argumenterer­ jeg for at digitalisering ­påvirker måten vi leser tekster på. Denne teknologiske­ revolusjonen gir leserne en ny erfaring av tekst, men kan også true den kristne ideen om ­Bibelen som «bøkenes bok». Har ­Bibelen gjort seg for avhengig av ­kodeksen (publiseringsformen) til å kunne­ overleve som «bøkenes bok», når den utfordres av den elektroniske­ teksten?

Dette er en utfordring for rette­snoren om Skriften alene. Protestantismen skal livnære seg av dette hellige og autoritative knippet av tekster. Men i en ­digital tidsalder som vår kan ­Bibelens opphøyde posisjon settes under et nytt press.

Unik status. Ettersom ideen om det helt særegne ved Bibelen ble dyrket gjennom kodeksen som den vanligste bokformen, vil vi antakelig stå overfor noe nytt når den erstattes av den ­digitale formen. Dette er ikke primært fordi de bibelske tekstene legges ut på nett, men fordi hele vår oppfatning av hva en bok og en tekst er endres. Dette påvirker Bibelens allmennkulturelle ­autoritet. Ingen annen bok i vestlig kultur har en status som kan måle seg med Bibelen.

Det greske biblion kommer fra biblos,som på gresk benevner barken eller margen fra ­papyrusplanten, og dermed ­papiret eller skriveunderlaget i antikken. Fordi det er et be­arbeidet hjelpemiddel fra naturen, er biblos også et eksempel på tekno­logi. Vi kan vanskelig tenke oss den hellige boken Bibelen uten teknologien bak Bibelen, det vil si kodeksformen.

Digital trussel. Med internett opplever vi i dag den største tekno­logiske forvandlingen av vestlig skriftkultur siden Guten­berg. Forskere fremhever entusiastisk at vi er vitner til en ­demokratisering av skriften. ­Internett tillater alle å skrive, twitre og blogge.

Det å gjøre tankene sine kjent for en leserskare eller offentlighet er ikke lenger forbeholdt noen få. I antikken var det et lite mindretall som hadde lese- og skriveferdigheter. Med det ­moderne samfunnets papirmedier var det å få tankene sine på trykk forbeholdt en elite av forfattere, journalister og forskere.­ Med internett er det plutselig åpent for nær sagt alle.

I bokens historie har Bibelens materielle enhet blitt befestet som samling av ord mellom to permer. Disse ordene har utgjort et verk med en begynnelse og en slutt, med en respektfull leser på utsiden av boken som ikke har vært i stand til å blande seg inn i eller endre boken innenfra, på det vi i dag kaller en «inter­aktiv» måte.

Forskjellen mellom forfatter og leser har vært vanntett. Den digitale teksten utgjør en konstant trussel mot dette skrift­synet eller bibelsynet, for digitaliseringen tydeliggjør det intertekstuelle ved hjelp av linker til utenomtekstlige kilder og parallelltekster som umiddelbart kan komme opp på skjermen med ett eneste klikk.

I vår tid er forskjellen mellom forfatter og leser mindre enn noen gang. Det skal ikke mye til for å gå over fra rollen som ­leser på internett til forfatter i det samme mediet.

Store kontraster. Den kristne gudstjenestefeiringen kan ­anses som en form for motstand mot den nye teknologien, all den tid kodeksen forblir objektet eller formatet for helliggjørelsen. Men få kommer til gudstjeneste uberørt av den teknologiske revolusjonen.

En av Bibelens mest kjente ­myter er om hvordan Israels­ gud, Jahve, ga de ti bud som stein­tavler hvor budene var risset inn i stein (2. Mosebok). De ti bud var med andre ord et ­meningsinnhold som var hugget inn på en fysisk overflate med stor kraft. Skriften kunne virke evig og uforanderlig.

Kontrasten til vår tids ­omgang med skrift kunne knapt vært større. På internett er ingen tanker hugget i stein. Tvert imot etterlater våre tastetrykk ­meningsinnhold uten at vi skriver dem inn på en fysisk overflate. Det gjør skriften vår mer foranderlig og langt mindre håndfast. Vi kan raskt slette, redigere og skrive ny tekst – som om skriften bare er en del av et tilfeldig spill hvor tanker kommer og går like raskt som ett enkelt tastetrykk. Forestillingen om uforanderlige autoritative ord som er en del av en forutbestemt guddommelig plan eller «bøkenes bok» med en uforanderlig mening, synes fjernere enn noensinne.

Gjenoppdagelse. Den digitale revolusjonen truer Bibelens tradisjonelle posisjon, men truer den dermed teksten? At den digitale leseren fornemmer dette spillet i den elektroniske teksten, bør dermed også bety at den samme leseren oppdager bibeltekstenes flertydige spill som har blitt undertrykt av tradisjonelle oppfatninger av Bibelens entydighet. Å la den digitale leseerfaringen forme bibeltolkningen kan med andre ord bety at Bibelens tekster frigjøres, at den bibelske tekstligheten tas på alvor. Et nytt litterært rom kan åpnes opp for oss som barn av den digitale tidsalder.

Kirkegangen holder seg stabilt lav i Norge og folk blir i liten grad eksponert for kultisk omgang med Bibelen. Den digitale utviklingen ser ut til å akselerere den spådde relativiseringen som kommer på grunn av religiøse endringsprosesser. ­Relativiseringen av Bibelens status kan skyte fart i den delen­ av verden som påvirkes aller mest av ­digitale medier, som her i Norge.­ Dette bereder samtidig grunnen for (gjen)oppdagelsen av Bibelens tekster og dens ­litterære rom, dens skriftlighet.

Bibelens spesielle status kan ikke holdes oppe med henvisning til at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker for folk, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi den er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internett.

Mindre unik. Vår tids leser kommer til ­bibelteksten med en forventning om at den er mindre unik. Det er en forventning som blant annet er skapt ut fra den digitale leseerfaringen.

Forventningen bærer større preg av at teksten alltid er basert på andre tekster, står i relasjon til andre tekster og dermed heller ikke har én unik og bestemt mening. Bibelen vil i mindre og mindre grad oppfattes som én bok som taler med én stemme. På den måten vil det også bli tydeligere at Bibelen som tekst heller aldri har vært dette.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 9.11.2015

Gå til innlegget

Er Brasils fremtid protestantisk?

Publisert nesten 5 år siden

Dramatiske 
eksorsismer og nye pinseritualer har tatt Bibelens plass. Er det særlig protestantisk?

I nærmere fire århundrer 
hadde Den katolske kirke religions­monopol i Brasil. Så kom pinsevekkelsen. Det var første virkelige trusselen mot det katolske hegemoniet. Og det har vært dramatisk: De siste tiårene har hundretusener av brasilianere forlatt Den katolske kirke.
Fenomenet som har gått under navnet «pinsevekkelse» i Latin-Amerika har vært så voldsomt at det fikk forskere på et tidspunkt til å spørre om protestantismen kom til å ta over kontinentet som den dominerende religionsform. Var til og med fremtiden til landet, hvor det bodde flest katolikker i hele verden, protestantisk?

Siden jeg for første gang møtte den allestedsnærværende pinsebevegelsen i Latin-Amerika har jeg spurt meg selv om hvor i all verden dette fenomenet kommer fra. For vi snakker om en kristen vekkelse som har endret det religiøse kart i hele regionen drastisk i løpet av ganske få tiår. Dette er fortsatt verdens raskest voksende form for kristendom.

Mistanke. Men helt siden jeg studerte den brasilianske pinsevekkelsen på nært hold sammen med jesuittmunker på et katolsk presteseminar i Belo Horizonte, har jeg næret mistanke overfor den vanlige forestillingen om at hele pinsevekkelsen er fullt og helt protestantisk. Den vanlige oppfatningen er jo at pinsevekkelsen er en radikal utgave av protestantismen og slik sett den rake motsetning til katolisismen — i enda større grad enn den lutherdommen jeg selv har vokst opp med i en norsk kontekst. Men pinsevekkelsen er fascinerende kompleks, og den nyeste bølgen av pinsevekkelser i Brasil har brutt med fundamentale trekk ved den klassiske og eldste pinse-
vekkelsen som kom til landet fra USA og Sverige rundt 1910.

Der hvor den klassiske pinse­vekkelsen stiftet sekteriske 
menigheter som betraktet nytelser det jordiske ga som djevelske 
fristelser, omfavner nypentekostale kirker rikdom og 
materielle goder med herlighetsteologiske begrunnelser. Og der hvor de tidlige pinsemenighetene i Brasil påla de omvendte en streng moralkodeks ved hjelp av en fundamentalistisk bibelforståelse, har de neopente­kostale pastorene lagt streng kristenmoral til side. Hvorfor?

Drastiske endringer. I den neste utgaven av tidsskriftet Studies in World Christianity 
argumenterer jeg for at denne forskjellen utgjør en av de viktigste når det kommer til det som skulle være protestantismens grunnpillar: Skriften alene.

Ved å sammenligne det jeg hevder er de mest drastiske endringene i bibelbruk innenfor kristendommen i Brasil, kommer jeg frem til en hypotese som ifølge min skotske redaktør kan lede til «voldsom uenighet» innenfor forskningsfeltet:

Nye pinsekirker i Brasil har mer til felles i sitt forhold til Skriften med folkelig katolisisme enn de har med protestantiske kirker, enten disse protestantiske kirkene er er klassiske pinsekirker (Assembleias de Deus), lutheranere eller metodister.

Ja, katolsk frigjøringsteologi er mye mer bibelrettet enn nypinsekirker som vanligvis regnes som protestantiske, ja, som regner katolske troende som Djevelens representanter på jord. Hvordan kan dette ha seg?

Brente bibler. Jo, i århundrer 
levde brasilianere så å si uten Bibelen, selv om landet var 
katolsk. For Den katolske kirke var Bibelen et symbol på antikatolisisme. Ja, katolske prester gikk regelrett til det skritt å brenne bibler som protestanter brakte med seg på 1800-tallet offentlig!
De var redd for intet mindre enn en protestantisk reformasjon. Men historiske protestantiske kirkesamfunn fikk aldri 
taket på de store massene i 
Latin-Amerika. Det skjedde først med pinsevekkelsen.

For brasilianerne var Bibelen først og fremst et magisk objekt som ble brukt i messen på linje med andre materielle religiøse objekter. De hørte sjelden en bibel­tekst bli lest på morsmålet sitt, selv de få gangene de befant seg i et kirkerom. Det var ikke bibeltekster, men det visuelle som var de troendes primære medium for det guddommelige. Slik er det også i nypinsekirker!
Sammenlignet med den klassiske pinsevekkelsen har de nye pinsekirkene marginalisert 
Bibelen. I kontrast til de klassiske pinsekirkene stifter de nye pinsekirkene sjelden bibelgrupper for refleksjon, men bruker i stedet Bibelen performativt i demonutdrivelser og helbredelser.

Magisk objekt. Bibelen er mer et magisk objekt på linje med 
andre objekter i en teatralsk forestilling enn den er en kilde til refleksjon om troslivet. Ja, i 
motsetning til bibelorienterte pinsekirker kan man i de nye pinsekirkene med utspring i Brasil gå på gud­stjenester uke etter uke uten å høre en eneste bibeltekst bli opplest i sin originale form. Dramatiske eksorsismer og nye pinseritualer har tatt Bibelens plass. Er det særlig protestantisk?

Dette kritiske perspektivet må vi ha om spørsmålet om hvorvidt Brasils fremtid er protestantisk skal ha noen mening. For det er vitterlig et paradoks at en av de raskest voksende «protestan­tiske» vekkelsene i vår tid — en erobringsvillig brasiliansk pinse­vekkelse som nå er på fremmarsj i en rekke land — skyver protestantismens grunnpilar i 
bakgrunnen: Bibelen.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 12.06.2015

Gå til innlegget

Ikke likegyldig hvordan Bibelen brukes

Publisert over 5 år siden

Vi sår tvil om hvorvidt Monty Pythons Life of Brian er så ufarlig eller så lite blasfemisk som mange i ettertid vil ha det til.

I vår bok Bibelen i populærkulturen er en av konklusjonene at Bibelens autoritet som både hellig tekst og kulturarv utfordres av populærkulturen.

Når populærkulturens referanser til Bibelen bidrar til å sette den kirkelige fortolkningsrammen i bakgrunnen, påvirker dette også Bibelens posisjon i kulturen.

Den kommersielle bruken av Bibelen er en spennende ressurs for religiøse aktører og prester som meg selv, samtidig som den samme bruken setter Bibelens status som «bøkenes bok» under et nytt press. Fenomenet er komplekst.

Ikke likegyldig. Jeg vil hevde at Andreas Kristiansens innlegg (Vårt Land 22. oktober) ikke tar høyde for denne kompleksiteten: Han skriver at «Det farlige med dagens underholdningsprogrammer er at de nesten alltid overser religion som en faktor i våre dagligliv».

Kristiansen skriver som om det er likegyldig hvordan Bibelen brukes, bare den brukes. Tilstedeværelsen av bibelske og religiøse referanser presenteres som et utvetydig gode: Jo mer, desto bedre.

Lektoren presenterer for eksempel The Simpsons som en serie kristne bør omfavne uten å blunke, fordi det «er et av de få programmene som viser at det er vanlig å gå i kirken».

Ifølge Kristiansen er det i denne serien «typer som karikeres, ikke kristendommen». I vår bok viser vi hvordan det ikke bare er typiske religiøse væremåter eller forestillinger som parodieres, men også hellige tekster. Dermed går parodien også til hjertet av noe av det hellige for de troende i Bokens religioner, i dette tilfellet jødedom og kristendom.

Gått glipp av. For Kristiansen later parodien til å være fullstendig uproblematisk, ettersom «parodier skjer fordi originalen har en viktig plass i kulturbevisstheten, og gjerne er noe man ser opp til».

På denne måten har han gått glipp av noe av parodiens sentrale funksjon, nemlig at i sin bruk av originalen (i dette tilfellet Bibelen) fungerer parodien også kritisk.

Parodien kan også latterliggjøre, spotte og ødelegge. I boka vår sår vi også tvil om hvorvidt Monty Pythons Life of Brian er så ufarlig eller så lite blasfemisk som mange i ettertid vil ha det til. Life of Brian var mer enn bare harmløs humor. Dette berører også sentrale problemstillinger om respekten for det hellige i kjølvannet av karikaturstriden.

Kulturelt skifte. Det betyr ikke at jeg tar til orde for «sensur og sanksjoner» i oppslaget eller i boka, slik Kristiansen antyder. Jeg mener likevel at forskere og offentligheten bør være oppmerksomme overfor det kulturelle skiftet i omgangen med det hellige, fra Life of Brian til South Park. Som forsker synes jeg fenomenet er umåtelig interessant.

Det betyr likevel ikke at jeg mener som Kristiansen, at «kristne bør glede seg over de få programmene som tar seg bryet med å inkludere religion og Bibelen». Hvis kristne er interessert i sin egen arv, bør de møte den til enhver rådende kultur med det kritiske lys evangeliet kaster over både samtidskulturen og Bibelens tekster.

Som prest mener jeg det er en hellig oppgave. Er det ikke mulig å stå opp for dette uten å bli stemplet som en «surmulende fari-seer»?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27-10-2014

Gå til innlegget

Valget av Jorge Bergoglio som ny pave har aktualisert spørsmålet om Den katolske kirkes rolle under militærdiktaturet. For Bergoglios rolle under diktaturet er ikke enestående, men tvert imot talende for katolske lederes skjebnesvangre valg i en prøvelsestid for kirken.

I kjølvannet av valget av Bergoglio som Den katolske kirkes pave har argentinerens rolle under militærdiktaturet blitt gjenstand for debatt. Dette har skjedd med utgangspunkt i bortføringen, fengslingen og torturen av to jesuittprester, Fransisco Jalics og Orlando Yoirio. Førstnevnte varslet fredag at han var blitt forsonet med Bergoglio, uten at han ga en eneste ny opplysning som var egnet til å tilbakevise anklagene fra Yoirio om Bergoglios medskyldighet i forfølgelsen. Jalics skrev bare: «Jeg kan ikke ta stilling til p. Bergoglios rolle i disse hendelsene.»

Om Bergoglios beslutning om å ta de to prestene ut av tjeneste i slummen på dette tidspunktet, var en bevisst eller uintendert grunn til at Jalics og Yoirio ble bortført kan vi ikke være sikre på. Vitneutsagn står mot hverandre, og det er flere uforklarlige forhold som gjør det vanskelig å trekke konklusjoner i akkurat denne hendelsen.

Det vi derimot vet mer sikkert er Bergoglios generelle strategi under militærdiktaturet. Noe av mest interessante i denne sammenheng er at denne strategien var representativ for de fleste av de katolske kirkelederne. Like interessant er det å se at de som valgte denne strategien senere har blitt forfremmet til mer og mer mektige posisjoner.

Hovedsakelig kan vi spore tre grunnleggende holdninger overfor militærregimet som tok makten 24. mars 1976. Et mindretall støttet aktivt opp under diktaturet, mens et annet mindretall tok skarp avstand fra det. Som en mellomposisjon valgte mange å unngå direkte kritikk av regimet, men i stedet være i nær dialog med kuppmakerne og tale enkeltmenneskers sak. I denne gruppen befant den nåværende pave seg. Og dette har vært forsvarstalen som har blitt holdt mot kritikken av paven de siste dagene om at han ikke gikk offentlig ut mot regimet: Han valgte i stedet å arbeide i det skjulte for å få uskyldige ut av juntaens fengsler. Slik argumenterte også Vatikanets utsending under juntatiden for at han heller ikke kritiserte militærregimet. Hans navn var kardinal Pio Laghi.

Selv om vi vet lite spesifikt om Bergoglios handlinger helt konkret, vet vi mye om den mer innflytelsesrike pavelige utsendingen Laghi. Han er derfor et talende eksempel på hvorfor Den katolske kirke som helhet i Argentina aldri ble den sterke motkraften til diktaturet, slik kirken var det i andre latinamerikanske land under den kalde krigen.

Victorio Bonamín var de militæres biskop, og blant dem som antydet at høyere makter hadde planlagt generalenes kommende overtagelse. Det var uklart hvorvidt biskopen opptrådte som konspirator eller profet i månedene før kuppet. Men at han hadde mer informasjon enn det fleste om generalenes planer er det liten tvil om.

– Der det utøses blod, finnes frelse. Og Gud frelser gjennom hæren til nasjonen. (…) Vil ikke Gud en dag ønske noe mer av de militære styrkene, at de skal gå forbi sine normale funksjoner? sa biskop Bonamín under en messe 23. september 1975, der visegeneral Roberto Viola hadde tatt plass på den første kirkebenken.

På samme tid hadde biskop Tortolo aktivt oppsøkt president Isabel Perón for å få henne til å trekke seg, etter at general Jorge Videla hadde bedt biskopen om å presse presidenten. Bonamín og Tortolo var representanter for biskoper som ønsket et maktskifte.

Stadig flere snakket om et forestående militærkupp, og selv ikke Pio Laghi tok avstand fra Bonamíns preken. Laghi hadde betydelig makt, selv om han ikke kunne overprøve de lokale biskopenes avgjørelser. Allerede i 1975 hadde han blitt kjent med generalenes planer, da Isabel Perón fortalte ham om ultimatumet hun hadde blitt presentert for av admiral Emilio Massera. Trekk deg frivillig, eller bli tvunget ut, var det krystallklare budskapet. Båndene mellom enkelte biskoper og de militære lederne var tette.

Laghi holdt ikke Isabel Peróns betroelser for seg selv. Siden italieneren hadde ankommet Argentina året i forveien, hadde han utviklet et nært forhold til USAs ambassadør, Robert Hill. Hill sendte Laghis beretninger videre til Henry Kissinger i Washington. Men Laghis bekjentskaper stoppet ikke der.

Kirkediplomaten ble en god venn av admiral Massera. De to spilte tennis sammen, og Laghi hadde både viet barna og døpt barnebarna hans. Laghi ble i tillegg skriftefar for general Videla, og i offentlige sammenhenger betegnet han stadig generalen som ”en god kristen”. De nære maktrelasjonene sikret Laghi unik kjennskap til de politiske begivenhetenes gang i Argentina.

USA ble informert om de militæres planer om kupp 17. Mars 1976 via sin ambassadør.Den politiske støtten fra USA var imidlertid ikke tilstrekkelig. Generalen ønsket også et klarsignal fra den katolske kirke. Natt til 23. mars 1976 tok biskop Tortolo og biskop Bonamín imot generalene Jorge Videla og Ramón Agosti i sitt bispesete i Buenos Aires. Få timer senere dukket de samme generalene opp på argentinsk TV og radio. Militærkuppet hadde fått sin kirkelige velsignelse og kunne gjennomføres.

I ukene som fulgte ble sosialt radikale katolske katekister, seminarister, nonner og prester fengslet og flere av dem drept. De var i nettopp denne perioden Fransisco Jalics og Orlando Yoirio satt fengslet, og biskop Angelelli ble drept ble drept i en iscenesatt bilulykke av regimet. Listen over martyrer var allerede lang.

Spørsmålet var om hendelsene ville føre til at kirken fordømte overgrepene og avlegitimerte diktaturet som enkelte biskoper støttet. Ville den forby biskopene å delta i seremonier der de velsignet hærens tropper og luftforsvarets jagerfly? Ville den gjøre som kirken i Paraguay, å nekte en diktator nattverd?

Nei. En øredøvende stillhet fra kirkens øverste ledere fulgte i kjølvannet av Angelellis død. Ingen offentlig kritikk. Ingen krav om etterforskning. Ikke engang anerkjennelse av Angelelli som en martyr, en kristen som døde i kampen for troen, selv om det fantes flere bevis for hans martyrium enn mange av kirkens kanoniserte helgener.

Saken var at Angelelli var upopulær blant flertallet av de andre biskopene. Han hadde gått i bresjen for frigjøringsteologi, og kritisert biskopene for å tie om overgrepene i Argentina. Han hadde selv måtte betale med livet for å stille regimet til ansvar for de lange avhørene, torturen og forsvinningene.

En drøy måned etter drapet på biskopen møtte pavens utsending på nytt USAs ambassadør. Ifølge ambassadøren fortalte el nuncio Pio Laghi at mange militære ledere kommer til prester i skriftemål og ”forteller at de ikke får sove om natten på grunn av torturen de utfører i løpet av dagen, på en måte som gjør at vi har en klar idé om de militære styrkenes ansvar for menneskerettighetsbruddene”. Til tross for dette var Laghi overbevist om at generalene Viola og Videla ”var gode personer og ville forhindre maktmisbruket i sikkerhetsstyrkene, samt ordne opp i regjeringen”.

Dagen i forveien hadde Laghi og biskopene som var innvalgt som representanter for hele bispekollegiet, spist lunsj med juntaen. Innholdet fra møtet ble ikke kjent for offentligheten, men nedtegnet i den argentinske bispekonferansens referater, og finnes i dag i dens arkiver. Biskopene hadde informert juntaen om at de kontinuerlig mottok ”etterlysninger av kidnappede og fengslede”, i tillegg til at mange personer kom med ”samvittighetsproblemer fordi de hadde måttet bistå i tortur”. Samtidig presiserte biskopene at de på ingen måte var ute etter å kritisere regimet, da ”vi er klar over at hvis man mislykkes, vil det med stor sannsynlighet lede til marxismen, og derfor følger vi den nåværende restaurasjonen av landet, påbegynt og ledet av de militære styrkene, med forståelse”.

Selv om han ikke var en del av det argentinske bispekollegiet, spilte Laghi en helt sentral rolle under slike møter. Foruten å være pavens representant var han også en type leder eller budbringer for de utenlandske diplomatene i Argentina. 23. mai hadde den norske ambassadøren sittet i møte med Laghi og 41 andre diplomater fra i alt 32 land. Diplomatkorpset var unisont enige om at regimets arrestasjoner og drap var klare brudd på en rekke sentrale menneskerettighetskonvensjoner. Diplomaten som ble gitt mandatet til å overbringe denne kritikken til militærjuntaen, var ingen andre enn Laghi. Den katolske kirke ble dermed utpekt som det mest sentrale bindeleddet mellom landenes utenriksstasjoner og den argentinske regjeringen.

Pave Paul VI hadde også rettet oppmerksomheten mot Argentina. I et møte med den argentinske ambassadøren to uker senere uttrykte han sorg ”over de nylige hendelsene som har kostet dyrebare menneskeliv, inkludert livene til ulike personer med kirkelige funksjoner, under forhold som fortsatt venter på en tilfredsstillende forklaring”. Dette var kanskje den sterkeste konfrontasjonen som hadde funnet sted mellom kirken og diktaturet. Paven fastslo at menneskeliv hadde gått tapt, og verden ventet på en forklaring fra de argentinske myndighetene. Nasjonens sikkerhet eller subversjonens farer var ikke mål som helliget drapene. Pavens ord, som gikk ut til media, tjente ikke diktaturets internasjonale omdømme. Samtidig var det en forsiktig kritikk. Paven hadde videreført Det andre Vatikankonsil med å delegere makt nedover i kirken. Dermed var det vanskelig for paven å overprøve den argentinske bispekonferansens observasjoner og konklusjoner, særlig når hans personlige utsending ikke formidlet andre versjoner av den argentinske virkeligheten. Derfor kom det ingen åpne fordømmelser av det argentinske diktaturet fra pavestolen. Paven hadde delegert ansvaret nedover og demokratisert kirken. Demokratiseringen forhindret ham å tvinge gjennom sin vilje, og de motstridende meldingene om hva som faktisk var tilfellet i Argentina, gjorde ham moderat. Ville han fordømt militærregimet hvis de argentinske kardinalene og biskopene under ham hadde gitt ham belegg for det? Var det Laghi som sto i veien?

Selv om USAs ambassadør, Robert Hill, hadde forsikret sine overordnede i Washington om at den argentinske juntaen ikke var en trussel mot amerikanske interesser, hadde han advart mot forventede menneskerettighetsbrudd. USA hadde imidlertid ikke foretatt seg noe for å stanse kuppet. Tvert imot. Kuppmakerne hadde fått lån i milliardklassen fra dag én. Likevel var menneskerettigheter blitt et hett politisk tema i USA, og Henry Kissinger sendte en av sine sekretærer til Argentina med beskjed om å sette seg inn i ”en av de mest kompliserte, tvetydige og vanskelige situasjonene i Latin-Amerika”. Kissingers utsending, Charles W. Bray, oppholdt seg i Buenos Aires samtidig som Lidio og Lydia var på flukt. Den første han tok kontakt med, var Pio Laghi, og den pavelige utsendingen var mer enn villig til å bistå med informasjon. Laghi forklarte Bray at situasjonen ikke kunne forstås ut fra et amerikansk eller europeisk synspunkt. Juntaen hadde allerede avvist anklagene om menneskerettighetsbrudd, som kom fra nettopp USA og Europa, spesielt fra politisk forfulgte i eksil. Ifølge Laghi hadde Argentina aldri vært et reelt demokrati. Dermed var det ikke et sant demokrati som hadde blitt veltet med juntaens maktovertagelse. Laghis uttalelse var i samsvar med kirkens langvarige motstand mot peronismen. Laghi snakket som om Perón aldri skulle vært demokratisk valgt, noe som passet godt sammen med internasjonale rykter om at peronismen var fascisme og Perón en diktator. Med andre ord, hadde ikke de militære hatt noe valg. Samtidig kritiserte Laghi de militære på enkelte punkter.

- Mange militære ledere ser kommunister overalt. Alt er rødt. Alle som forsvarer menneskerettigheter eller sier noe som helst de ikke er enige i, kalles subversive og behandles deretter. Dessuten lider arbeiderklassen under juntaens økonomiske program, fremholdt han.

Til tross for dette understreket han at alt ikke var svart, for det var ”fremgang i kampen mot terroristene, og de militære lederne er optimistiske”. ERP (den marxist-leninistiske geriljaen) var overvunnet, men hvis regjeringen ikke klarte å løse de sosiale problemene og ta hånd om ”overdrivelsene” i militærets fremferd, ville alt kunne mislykkes.

- Det vil kunne utløse en sosial reaksjon, som Montoneros vil dra fordel av.

Laghi snakket som om den katolske Montoneros-geriljaen var en fiende av både diktaturet og kirken. Han overså fullstendig at Montoneros i realiteten var et produkt av Det annet Vatikankonsil, og besto hovedsakelig av aktive katolikker, inkludert ordensfolk og prester.

For å unngå en reaksjonen mot regimet fra folk som Montoneros ville kunne utnytte oppfordret Laghi USA til å fortsette med sitt ”stillferdige diplomati”, og advarte mot en offisiell fordømmelse av menneskerettighetsbrudd fra den amerikanske Kongressen. Det ville være ”katastrofalt”, mente han. Pavens representant holdt altså fast ved at drapene på kirkens egne biskoper og prester burde møtes med stille diplomati. Han gjorde det han kunne for at USA ikke skulle kritisere juntaen foran verdensopinionen. Amnesty International, som offentliggjorde nye menneskerettighetsbrudd i Argentina hver eneste uke, hadde tydeligvis ikke forstått problemet.

I 1977 ble Jimmy Carter valgt til ny president i USA. Carter var overbevist om at den betente situasjonen i Argentina ikke lot seg løse politisk uten aktiv deltagelse fra den katolske kirke. På den måten ble paveutsendingen Pio Laghi den fremste representanten for hele det internasjonale diplomatkorpset i møtene med det argentinske regimet. Og Carter sendte sin menneskerettighetsekspert Patricia Dean til Laghi for å orienteres om situasjonen.

Laghi benektet overfor Dean at den katolske kirke i Argentina var forfulgt, til tross for at mennesker ble tvunget ut av landet og prester ble likvidert. Vatikanets representant i Argentina fremhevet dessuten at de argentinske generalene kjente til menneskerettighetsbruddene som ble begått under deres ledelse. Å nevne dette for dem ville bare være å “strø salt i sårene deres”, mente Laghi.

De fremstående argentinske biskopene ville verken ta imot besøk fra Mødrene på Mailplassen eller snakke om forsvinningene i offentligheten. Dokumentasjon om forsvinningene og drapene ble aldri sendt fra Vatikanets utsending Pio Laghi til paven. Og da Mødrene på Maiplassen i 1979 endelig hadde fått audiens hos paven, ble møtet avlyst i siste sekund. Pio Laghi hadde gitt paven beskjed rett før møtet om at Mødrene var kommunister.

De samme forsvinningene som biskopene i Argentina fortiet var imidlertid en del av Nobelkomiteens offisielle begrunnelse for tildelingen av Nobels fredspris til Perez Esquivel. De argentinske biskopene var ikke blant dem som applauderte tildelingen, og påpekte i en offisiell pressemelding at menneskerettighetsforkjemperen ikke hadde noen som helt forbindelse med kirken i Argentina. Biskop Italo de Stéfano uttalte at prisen var gitt til ”en agent for den subversive krigen” og hevdet at ”dette var som å gi fredsprisen til Josef Stalin”. Mindre enn ti prosent av biskopene sendte gratulasjonsbrev til den katolske menneskerettighetsforkjemperen. Det store flertallet hadde behov for å markere avstand da Esquivel den 10. desember 1980 mottok fredsprisen i Oslo.

For å forstå den generelle linjen overfor diktaturet til dagens pave, er denne beretningen om biskopene og Pio Laghis handlinger helt avgjørende. Den katolske kirke som helhet bestrebet seg på å ikke kritisere regimet, og hvis vår nåværende pave hadde gjort dette ville han begått en like stor risiko som det frigjøringsteologene gjorde. Flere av dem, som nevnte Angelelli, måte bøte med livet for sin kritikk. Av frigjøringsteologene som overlevde fengsling og tortur, ble mange tvunget i eksil. Og enda verre for noen, kirkens ledere ville ikke vedkjenne seg dem. På toppen av den politiske forfølgelsen, kom den religiøse utstøtelsen. Ut over 1980-tallet ble frigjøringsteologer som hadde vært de argeste kirkelige kritikere av militærregimene systematisk forbigått i alle utnevnelsene til pave Johannes Paul II.

Pave Frans I var ikke alene i sin fortielse av ugjerningene i Argentina. Han var snarere representativ for Den katolske kirke som helhet i landet. Slik sett var pavevalget forrige uke et treffende valg. Man valgte en mann fra den toneangivende majoritet blant kirkelederne i Latin-Amerika som beholdt sine posisjoner gjennom diktaturene – en representativ mann for kirkens lederskap i en tragisk epoke av Argentinas dramatiske nyere historie.

Ole Jakob Løland

Universitetsstipendiat og prest i Den norske kirke

Kilder:

Dinges, John The Condor Years (2004) New York /London: The New Press.

Dussel, Enrique La história de la iglesia latinoamericana (1992) Consejo Latinoamericano de Ciencias Sociales.

Gill, Anthony Rendering Unto Caesar. The Catholic Church and the State in Latin America (1998) Chicago /London: TheUniversity ofChicago Press.

Lewis, Paul Guerillas and Generals. The “Dirty War” in Argentina (2002)  Westport /Connecticut /London: Praeger.

Verbitsky, Horacio Doble Juego. La Argentina Católica y Militar (2006)  Buenos Aires: Editorial Sudamericana.

Wornat, Olga Nuestra Santa Madre. Historia pública y privada de la Iglesia Católica Argentina (2002) Buenos Aires: Ediciones B.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere