Ole Jakob Løland

Alder:
  RSS

Om Ole Jakob

Følgere

Med Trump på tronen

Publisert over 3 år siden

De som lurer på hvordan Donald Trump kunne bli valgt, bør studere kristendommens nyere utvikling i USA.

Hvordan kunne 80 prosent av evangelikale kristne i USA stemme på Donald Trump? Mannen er jo ikke akkurat noe godt moralsk forbilde for kristne!

Spørsmålet og påstanden konfronterte jeg en sørstatsbaptist med på Facebook dagen etter presidentvalget i USA. Svaret jeg fikk var først en klage over den høye regningen han fikk for Obamas helsereform, deretter en forsikring om at Trump «velger de riktige folkene». Det harmonerte godt med ting jeg hadde lest underveis i valgkampen, både i medier og forskningslitteraturen om de evangelikale kristne.

Abort og homofili

Denne gruppen er ikke bare opptatt av at «de riktige folkene» skal lede USA fra Washington, det vil si åndelige ledere som står opp for «kristne verdier» og «religiøs frihet» – disse vage betegnelsene som ofte forblir uforklart når mantraet om dem er nok til å føle seg litt tryggere på at man er i gode hender som kristen.

De nykarismatiske blant evangelikale kristne i USA er for det meste uinteresserte i polemikk rundt politiske spørsmål om abort og homofili. Det mektige kristne høyre som fikk Ronald Reagan valgt i 1980, finnes ikke lenger i samme velorganiserte form. Og unge evangelikale er mer åpne for at homofili bør aksepteres. Samtidig er de stort sett uinteresserte i å ta den ideologiske og teologiske kampen for homofile og lesbiskes rettigheter.

Overfladisk

Hvis en lurer på hva disse unge kristne er ute etter, eller hvordan det er mulig for nordamerikanske kristne å stemme på Donald Trump, så er det kanskje en idé å gå inn på hjemmesiden til det som for øyeblikket er USAs største megakirke, «Lakewood Church». Se på videoene som viser hvor mye gudstjenestene ligner på en vanlig konsertopplevelse med Coldplay eller U2.

Hvis du som de fleste andre ikke er et musikkpoliti med høye sjangerkrav, men bare vil ha en musikalsk «feelgood»-opplevelse, er dette kirken for deg. Helt til du kommer til teologien, selvfølgelig. Der stopper en oppbyggelig opplevelse for en alminnelig nordmann, og likhetene mellom Trumps retorikk og forkynnelsen begynner å vise seg: Dette evangeliet er så individualistisk, så spirituelt overfladisk og blottet for kritisk tenkning at de fleste nordmenn ville trenge få minutter før de begynner å lengte etter en stiv og langtekkelig høymesse i Den norske kirke med en velutdannet teolog med seks års kritisk teologi bak seg.

Herlighetsteologi

I en megakirke som denne serveres herlighetsteologi som sier at hvis du tror så vil Gud krone dine anstrengelser med «suksess», et av de viktigste kodeordene. Dette er en forholdsvis udogmatisk tro på Jesus, kombinert med en terapeutisk tro på deg selv og en selvsagt tro på det frie markedet. I Lakewood Church i Houston får du høre om Bill Gates som ble millionær «fordi han hadde visjoner og drømmer som gjorde ham til millionær» (søndagsprekenen 11.12.16). Frigjøringsteologer som ønsker å supplere teologien med en marxistisk analyse om den internasjonale arbeidsdeling som utnytter billig arbeidskraft i den tredje verden og tjener Bill Gates’ interesser er det siste du får høre om her. Fjernt er også Bernie Sanders’ tale om den amerikanske arbeiderklassen som har sakket akterut. Ordet «klasse» gir ingen mening i et herlighetsteologisk univers hvor du kan få suksess bare du tror på deg selv og stoler på Gud. Dette er «feelgood»-kristendom som forteller deg akkurat det du vil høre: Tenk positivt – du har alle muligheter – fordi Gud er god!

Ingen maser

Den indignerte innvendingen man ofte har hørt mot Trumps presidentkandidatur, har gjerne vært: «Den mannen sier jo bare det folk vil høre! Han er en populistisk demagog!» Vel, akkurat det samme tenker jeg som teolog når jeg ser på online-prekenene til Lakewood Church. For her får ingen beskjed om å ta sitt kors opp og gå. Her forespeiles ingen store personlige eller samfunnsmessige ofre som følger av autentisk kristen omvendelse.

Ingen maser, som vi gjør i Den norske kirke, om andre mennesker som har det fælt. Og ingen kritiserer hulheten i myten om Den amerikanske drømmen med en gammeltestamentlig profets karisma, slik pastorene i Barack Obamas afroamerikanske kirke i Chicago har gjort. I denne megakirken prises Kristus stort sett som en triumferende skikkelse som sitter på tronen.

Fraværende

I denne bølgen av nypinsekristendom som Nord-Amerikas største megakirke representerer, er også den strenge moralen fra konservativ kristendom påfallende fraværende. På en av gudstjeneste nå i desember ble alle alenemødre bedt om å reise seg opp, ikke for å få en reprimande for at barna vokser opp med bare en forelder. Nei, for å forsikre dem om at barna deres er velsignet og at enhver «single parent» gjør en kjempejobb, før det fra podiet ble proklamert i Guds navn at 2017 kom til å bli det beste året finansielt sett.

Dette står i motsetning til sørstatsbaptistenes megakirke i Dallas, hvor noe av den tydeligste Donald Trump-støtten fra evangelikalt hold kom. I Lakewood-kirken minnes ikke de troende om at amerikansk høyesterett ifølge den underliggende teologien faktisk har legalisert fosterdrap i massiv skala og gjort syndig homofilt samliv til en fullverdig sivil ekteskapsform.

Avgjørende støtte

Da pastoren Joel Osteen ble presset på spørsmålet om homofili, kom det konservative ståstedet etter hvert frem. Men det er ikke noe han til stadighet forkynner om. Kanskje er det for negativt å fokusere på? Fjorårets bok fra bestselger-pastoren i megakirken het tross alt The Power Of I Am: Two Words That Will Change Your Life Today. Burde vi som er prester introdusere «teologisk bullshit» som egen kategori?

Donald Trump ville aldri vunnet over Hillary Clinton uten støtten fra USAs evangelikale kristne. Selv det store antallet «latinos» som er blant de 50.000 evangelikale som hver uke er på gudstjeneste i Lakewood Church, stemte ifølge undersøkelser på Donald Trump. Ville de også at den muren skulle bygges?

Nedadgående

Jeg tror mange av oss ikke har tatt inn over oss i hvor stor grad tradisjonell kristendom er på vei ned i USA. Den katolske kirke har opplevd et medlemsras i kjølvannet av overgrepsskandalene som enkelte år har kommet opp i 400.000. «Mainline»-retninger som metodister, prespyterianere og episkopale har færre medlemmer i dag enn i 1960, selv om innbyggertallet i samme periode har økt med over 100 millioner! Selv sørstatsbaptistenes andel av befolkningen er nå på vei tilbake, og det har skjedd ganske nylig, på 2000-tallet.

De som lurer på hvordan Donald Trump kunne bli valgt, bør studere kristendommens nyere utvikling i USA. Og de kan gjerne høre en herlighetsteologisk preken eller to – for eksempel fra pastor Joel Osteen enkelte forskere har hevdet er USAs mest innflytelsesrike evangelikale forkynner i dag.

For «prosperity gospel» er ikke noe avleggs fra 80-tallet. Det er en mektig ideologi som bidro til at det er Donald Trump som 20. januar innsettes som USAs 45. president.

Gå til innlegget

Fortell Listhaug hva et korstog egentlig er

Publisert over 3 år siden

Sylvi Listhaugs retorikk gjenspeiler en kamp om hvem som forvalter den sanne kristentroinnenfor det politiske. Biskopene bør oftere svare med teologisk språk.

Det er vel ett år siden ­biskopene i Den norske kirke besluttet å gå til angrep på regjeringens forslag til statsbudsjett. Forslaget om å flytte bistandsmidler til budsjettposten for mottak av flyktninger betegnet preses Helga Haugland Byfuglien­ som «uverdig». Det utløste et skred av verbale motangrep fra ­regjeringens side, først og fremst fra statsråd Sylvi Listhaug. Siden har statsråden vært aktiv i samfunnsdebatter om kristendommen i Norge.

For en drøy uke siden karakteriserte hun humanetisk kritikk av tradisjonen med skolegudstjenester før jul som «et korstog mot kristendommen» (Dagen 16. november). Som velartikulert­ og målrettet populist kan Listhaug i offentligheten fremstå som en mer intens og iherdig forsvarer­ av kristendommen enn selv b­is­kopene i Den norske kirke. Med andre ord, Listhaugs retorikk kan sies å gjenspeile en kamp om hvem som forvalter den sanne kristentro innenfor det politiske.

Politisk mynt. Selvsagt vil en politiker som bevisst slår politisk mynt på kristen tro møtes med mistanke om at vedkommende bare bruker kristendommen og ikke selv er særlig troende. På TV 2-programmet «Underhuset» (19. november) spurte Jon Hustad når Listhaug sist var i kirken. Hun slet med å huske når det var. Hustad oppnådde det han selv kanskje ønsket: Å så tvil om politikerens religiøse autentisitet.
Når biskopene kommer med offentlige utspill omkring poli­tiske spørsmål, gjør de seg til en del av et ordskifte som foregår på disse premissene: Også deres troverdighet står på spill som fortolkere av kristendommen. Biskopene har ikke satt spørsmålstegn ved Listhaugs kristne tro. De har heller ikke brukt samme retoriske virkemidler som statsråden. Men de er en del av spillet. På hvilken måte?

Rasjonell dialog. I neste utgave­ av Teologisk Tidsskrift argumenterer jeg for at denne debatten kan analyseres ut fra to ulike modeller for en moderne­ offentlighet. Den første modellen­ holdes­ frem av filosofen Jürgen Habermas. Her er rasjonelle overveielser i en dialog mellom to parter som er forsøker å bli enige om modellen. For at dette skal kunne skje bør helst troende oversette sine religiøse påstander til et sekulært språk.

En slik strategi viste biskop Atle Sommerfelt til i sitt svar til min kronikk «Biskopene bør lytte til Frp» for ett år tilbake. Biskopen skrev at «når vi deltar i samfunns­debatten, følger vi Habermas sin oppfordring om å delta som religiøst forankrede aktører og kommunisere i et allment språk i det offentlige rom» (18. november 2015).

Jeg mener høringsprosessen­ som statsråd Listhaug formelt sett inviterer biskopene og ­andre til, er et kroneksempel på Haber­mas’ modell. Biskopenes­ høringssvar er nesten frie for teologiske utsagn og har en ­argumentasjonsform som gjør at vi kunne forvente at biskopene og Listhaug kunne bli enige om at de hadde drøftet problemene i dialog bare de hadde sittet lenge­ nok sammen. Likevel vil jeg hevde­
at verken biskopene eller Listhaug begrenser seg til denne ­typen rasjonelle overveielser.

På villspor. Dette blir tydelig­ når jeg analyserer utspillene ­deres ved hjelp av den andre modellen for offentligheten, fra statsviteren Chantal Mouffe.­ Mouffe mener Habermas bringer­ moderne demokratier på et villspor, fordi den liberale rasjonalismen han representerer overser følelsene, lidenskapen og ikke minst verdimangfoldet i politikken. De som vil begrense det ­offentlige ordskiftet til rasjonelle overveielser, forstår ikke hvordan følelsesladde forestillinger om «folket» og «eliten», eller «Gud» og «troen» for den saks skyld, uansett fungerer mobiliserende. De kan ikke utryddes av rasjonelle argumenter. Demo­kratiets vesen er verbal strid. Høyrepopulismen er bare ett av flere symptomer på at det er slik, ifølge den belgiske statsviteren.

Ett år etter virker det enda tydeligere at biskopene i likhet med Listhaug ikke begrenset seg til Habermas’ prosedyrer for hvordan en offentlig meningsutveksling bør foregå. Biskop Per Arne Dahl brukte selveste juleevangeliet på kronikkplass i Aften­posten for å argumentere­ mot ikke-navngitte politikere som hevdet at «godhetstyranniet rir Norge som en mare» under den europeiske flyktningkrisen.

Kontrast. Selv om det var i spørsmåls form og uten at han brukte Frp-politikerens navn, skapte biskop Dahl en sterk kontrast mellom Listhaug og evangeliet: «Har vi glemt at vi alle, dypest sett, er flyktninger i verden, gjester som er avhengige av andre menneskers godhet og evne til å inkludere i et fellesskap. Har vi glemt at vi alle forkommer uten et herberge?»

Den implisitte meningen kunne­ forstås dithen at Listhaugs beskrivelse av et godhets­tyranni var uttrykk for manglende­ godhet. Biskopen gjorde det på lavmælt vis, men han gikk likevel rett inn i kjernen av den verbale striden. Var det autoritært, ­irrasjonelt og udemokratisk? Nei, mener jeg.

Religiøse grupper kan være med å utvide rammene for ­demokratiet, mener Mouffe. Ikke ved at de alltid begrenser seg til et sekulært språk, men ved at de på lik linje med andre grupper kan mobilisere rundt saker som konfronteres med andre verdier som de ikke er forenlige med. I motsetning til Mouffe er ikke jeg statsviter.

Teologisk språk. Men det er nettopp som teolog jeg vil lene meg på Mouffes argumenter og å fremholde at kirken ikke alltid behøver å følge Habermas.

Hvorfor svarte ikke biskopene med teologi da Sylvi Listhaug i februar gjorde som tidligere statsminister Kåre Willoch og brukte toregimentslæren mot kirkens politiske engasjement? Listhaug var jo på teologenes ­banehalvdel.

Kirken kan oftere bruke sitt eget teologiske språk. På den måten vil den være med på å ­utvide rammene for demokratiet.­ Da vil den også tydeligere vitne om den kristne tro i en moderne­ offentlighet, og bakgrunnen for hvorfor kirken engasjerer seg i spørsmål om skatt, klima og flyktninger vil kunne bli mer forståelig for folk.

Da vil også biskopenes engasjement kunne virke mer troverdig og statsråder vil vanskeligere kunne rettferdiggjøre seg selv med billige retoriske poenger i kampen om den sanne kristendom.

Ingen kristen bør umiddelbart­ sørge over at det er en kamp innenfor demokratiets rammer om kristendommen. For det ­betyr
jo egentlig at kristen tro ennå ­betyr noe i det offentlige rom. ­
Det gir muligheter for en institusjon som har tatt mål av seg til å være en levende folkekirke. Det gir for eksempel biskoper som kan sin kirkehistorie en gyllen anledning til å fortelle Sylvi Listhaug hva korstog egentlig er for noe. For korstogene hadde ikke sitt utspring i Human-Etisk Forbund.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.11.2016

Gå til innlegget

Verdien av Berge Furres intuisjon om pinsevekkelsens sentrale rolle for samfunnsutvikling i Latin-Amerika fikk vi bekreftet sist gjennom utfallet av folkeavstemningen i Colombia.Latin-Amerika

Med Donald Trump, Brexit og Nobels Fredspris for en fredsavtale avvist gjennom folkeavstemningen i Colombia har den offentlige debatten om politisk populisme tiltatt. Mange er urolig for hvordan politisk makt vinnes med en autoritet bygd på karisma.
Karisma er et ord som brukes om talegaver og lederegenskaper i politikken, men ikke minst som betegnelse for nådegavene som karismatiske kristne verden over ser som særlige manifestasjoner av Den hellige ånd. Kombinasjonen av kristendom og politikk basert på karisma har de siste to tiårene vært på fremmarsj i Latin-Amerika.

I januar 2003 holdt professor Berge Furre åpningsforelesningen ved Det teologiske fakultet i 2001 om nypinsevennene i Brasil. Som student fascinerte det meg at den tidligere SV-politikeren med åpenbare sympatier for den sosialt radikale frigjøringsteologien, befattet seg med nypinsevenner som ledet fattige inn i ideologier med motsatt fortegn av frigjøringsteologien: Antakelsen om at fattigdommens ulykke kunne bekjempes med eksorsismer og troen på at Gud ville belønne store pengesummer i kollektkassene med individuell lykke.

Prisverdig. Men det var prisverdig av Furre å lede våre blikk som studenter i retning av de politiske aspektene ved den brasilianske nypinsevekkelsen. Tidligere i år gikk Furre bort. I dag, på FN-dagen, er det tid for å minnes Furre med et seminar ved Det teologiske fakultet hvor vi tar kirkehistorikerens innsikter videre inn i ny forskning.

Verdien av Furres intuisjon om pinsevekkelsens sentrale rolle for samfunnsutvikling i Latin-Amerika har vi sett tydelige bekreftelser av i år, sist gjennom utfallet av folkeavstemningen om fredsavtalen i Colombia. I dagene etter folkets knappe «Nei!» lette analytikere etter mulige årsaker til det overraskende utfallet, og noen vektla pinsevennenes rolle: Under valgkampen mobiliserte evangelikale pastorer for å overbevise kristne velgere om å stemme nei til fredsavtalen.

For å sitere den evangelikale politikeren og pastoren i Bogotá, Marco Fidel Ramíez: president Santos og FARC-geriljaen hadde konspirert sammen for å forvandle Colombia til «et homoseksuelt diktatur», ut fra «en klar ateistisk-marxistisk motivasjon» (den colombianske avisen El Espectador 14. oktober). Og menighetene fulgte opp: De organiserte busser til stemmelokalene for å øke sjansen for et «nei» til avtalen. Hadde fredsforhandlerne i Havana, inkludert de norske fredsdiplomatene, oversett religionens betydning?

Motstand. Sant nok inneholder avtalen mellom den colombianske regjering og FARC-geriljaen formuleringer om likestilling og seksuell orientering. Og vi har sett på internasjonalt nivå at slike formuleringer er sensitive og møter motstand fra toneangivende kirkesamfunn, i særlig grad fra Den katolske kirke. I 2008 argumenterte Vatikanet mot et EU-initiativ i FNs generalforsamling mot vold og diskriminering og krevde at formuleringen om «seksuell orientering» skulle fjernes. Vatikanet bidro til at EU ble nedstemt av blant annet den arabiske liga, afrikanske land, Russland og Kina. I desember 2010 ble et lignende forslag med eksakt samme formulering om «sexual orientation» tatt ut, denne gang etter initiativ fra Benin på vegne av de afrikanske land.

Når dette er såpass sensitivt på et globalt nivå, med Vatikanet i spissen, overrasker det ikke at slike formuleringer i en fredsavtale i et katolsk land som Colombia kan brukes for det de er verdt av politiske motstandere av avtalen. Pinsepastorers advarsler mot et «homoseksuelt diktatur» virker overdrevne. Men de er vellykkede måter å så frykt befolkningen. Pinsekirker over hele det latinamerikanske kontinentet mobiliserer rundt saker som abort og homofili, og de vinner politisk oppslutning på det. I takt med pinsebevegelsens vekst får de større og større makt. De bør ikke lenger overses.

Pinsevekkelse. Brasil, som Berge Furre var særlig opptatt av, er på mange måter episenteret for det som av mange regnes som verdens raskest voksende religiøse bevegelse: Pinsevekkelsen. Ingen andre land har flere pinsevenner, antallet er stadig voksende og brasilianske pinsekirker sender misjonærer til en rekke andre land, særlig til Afrika. Få land har også en like mektig kristen-evangelikal blokk i nasjonalforsamlingen som nettopp Brasil.
2016 var året da Brasil tok det mange vil anse for å være en politisk og ideologisk u-sving.

Med en pinsevenn i spissen, Eduardo Cunha (nå suspendert og tiltalt for korrupsjon), ble president Dilma Rouseff suspendert, og med pinsevennenes overvekt ble det vedtatt å stille presidenten for riksrett. Det mange betegnet som et kupp, utgjorde en epokegjørende politisk høyredreining som ikke hadde skjedd uten stemmene fra den evangelikale blokken.
Dette betyr ikke at pinsevennenes inntog i brasiliansk politikk skal forstås som et ekko av det religiøse høyre i USA. Dynamikken er mer kompleks. Selv om mobiliseringen rundt abort og homofili til dels er lik, er for eksempel det brasilianske kirkelandskapet i utgangspunktet mer venstreorientert enn det nordamerikanske.

Det brasilianske arbeiderpartiet (PT) som har regjert i Brasil fra Lulas valgseier i 2002 og frem til Dilmas dramatiske fall i år hadde delvis røtter i sivilsamfunnets motstand mot diktaturet. Den kanskje viktigste arenaen for denne motstanden var Den katolske kirke og de frigjøringsteologisk orienterte basismenighetene, som lenge utgjorde en del av det brasilianske arbeiderpartiets grunnfjell.

Mobiliserer. Deler av den evangelikale blokken i Brasils kongress har vært avgjørende støttespillere i PTs vaklende koalisjoner i sosialpolitikken (særlig programmet «Bolsa Familia») som har bidratt til å løfte flere millioner av mennesker ut av fattigdom. Og i 2018 kan pinsevennen Marina Silva fra det politiske sentrum-venstre på nytt gjøre et godt presidentvalg. Hun fikk hele 20 prosent av stemmene i både 2010 og 2014. Kanskje kan Brasils neste president være en karismatisk kristen miljøaktivist?
I latinamerikansk politikk kan ting skifte raskt, særlig når pinsevennene for alvor mobiliserer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.10.2016

Gå til innlegget

Det finnes gode teologiske grunner til å ta Terje Tvedts beskrivelser av et godhetsregime på alvor – i langt større­ grad enn Den norske kirkes ledelse­ så langt har gjort.

Der hvor godhetsregimer er noe som lukker moralske svar inn i fasttømrede svar, er teologien en ressurs til å åpne for spørsmålene. Derfor finnes det gode teologiske grunner til å ta Terje Tvedts beskrivelser av et godhetsregime på alvor – i langt større grad enn Den norske kirkes­ ledelse, ved biskop Atle Sommerfeldt, så langt har gjort.

Godhetstyrrani.  Flyktningstrømmen til Europa­ står i sentrum for en av de mest polemiske stridighetene Den norske kirkes biskoper har kastet seg inn i på lenge. De siste ukenes debatt har kretset rundt Terje Tvedts begreper, godhetsregime og godhetstyranni. Debatten­ skjøt virkelig fart med Sylvi Listhaugs angrep på biskopenes utspill om statsbudsjettet, hvor hun brukte biskopene som eksempel på et godhetstyranni.

Fra Tvedts akademiske bruk, har begrepet fått en politisk bruk hos Listhaug, en tolkning av begrepet­ Tvedt sluttet seg til i Morgen
bladet-samtalen 16. mars.

Gunnar Stålsett skal ha forkynt om godhetstyranni at «dette­ kyniske­ nyordet går inn i vår kulturhistorie som uttrykk for forakt for det grunnleggende i vår kristne tro, som fornektelse av vår felles humanitet». Biskop Atle Sommerfeldt besvarte Tvedts kritikk av Stålsetts «bannbulle» med verken å forsvare Stålsetts fordømmelse av nyordet eller med å drøfte Tvedts forskning. Skulle vi anta at Stålsetts syn også var de andre biskopenes syn, at de som brukte nyordet gjorde det i kynisk forakt for menneskeverdet? Kunne fordømmelsen av Listhaug og Tvedt vært sterkere?

Skrekkeksempel. En reell dialog mellom Sommerfeldt og Tvedt synes å bli forhindret av at førstnevnte ser begrepet godhets-
tyranni som del av et akademisk maktspråk uten noe substansielt innhold, mens sistnevnte fastholder at det er en analytisk kategori­ for å beskrive verden. Men Sommerfeldt later ikke til å ha forstått begrepet slik det opptrer i Tvedts forskning.

Biskopen skriver at «I Maktutredningen i 2003 gjør han (Tvedt) etikk og normer i politikken til en individuell og moralsk størrelse innenfor sinnelagsetikkens tradisjon.» Men Tvedts beskrivelse av godhetsregimet i Maktutredningen er ikke slik.

Tvert imot mener Tvedt at det er den rådende diskursen innenfor bistandsfeltet som reduserer­ politikk til en sinnelagsetisk størrelse. På toppen av dette henviser Sommerfeldt til bruken av begrepet på høyresiden i amerikansk politikk, med Tea Party-bevegelsen som angivelig skrekkeksempel.

En biskop som Sommerfeldt kunne argumentert for hvorfor Tvedts begrep ikke er treffende for de bistandsdiskursene som har vært rådende. I stedet avviser Sommerfeldt kategorisk­ at «godhetsregimet» har noe relevans­ for kirkens selvforståelse. Biskopens argument har fornektelsens form, uten videre begrunnelse. Da blir argumentet vanskelig å vurdere.

Debattklima. Heller ikke blir problemet ryddet av veien med Lars Gules distinksjon mellom de deskriptive og normative, på verdidebatt.no 13. mars. Gule skriver at «når Tvedt kritiserer godhetsregimet i bistandspolitikken, er det fordi han mener bistanden i stor grad har slått feil».

Det er riktig at dette har vært et element i godhetsregimet Tvedt­ beskriver, men ikke det mest grunnleggende. Når Sommerfeldt i en artikkel fra 2011 (Nytt Norsk Tidsskrift) gjør dette aspektet­ til et hovedanliggende i sin imøtegåelse av Tvedts­ kritikk­, går vi glipp av flere viktige debatter­.

Når biskopen hevder at «godhetsregime» ikke har noen akademisk parallell i USA, blir han utøver av en tvilsom, retorisk strategi. Innenfor retningen «postkolonialisme» i USA har paralleller til godhetsregimer vært viktige akademiske begreper. Sommerfeldts argument likner litt for mye på et velkjent knep fra offentlig debatt: I stedet for å ta ballen (begrepsbruken og analysen), er biskopen farlig nær å ta mannen (Tvedt bruker et høyreekstremt begrep fra USA, uten grunnlag i forskningen). Er dette et debattklima vi ønsker å fremelske fra kirkelig hold?

Postkolonialismen analyserer hvordan nedarvede, vestlige koloniale­ tankemønstre lever vid-
ere i vår tid. Etter min mening får Tvedts beskrivelser av godhetsregimet virkelig verdi når det overlapper med spørsmål fra denne teoriutviklingen. Tvedts analyser har en resonansbunn i postkolonial teori, som kunne forbedret Tvedts analyser og som Sommerfeldt kunne diskutert fra kirkelig hold. Postkolonialisme har jo med tiden vunnet innpass i kristen teologi, og har blitt viktige perspektiver for kirker i Sør.

Fasttømret. Man kunne med Lars Gule forsvart biskopen med at selv brukt innenfor forskningen, er Tvedts begreper ikke nøytrale. Som Arne Tostensen bemerket i sin tidlige kritikk av Tvedt (Historisk Tidsskrift 2004), har Tvedts begrepsapparat og skrivestil et «polemisk sting». Men også verdiladde begreper må drøftes kritisk og ikke bare avfeies polemisk.

Biskop Sommerfeldt virker lite åpen for at Tvedts tankegods kan ha noen relevans for teologisk refleksjon. I 2011 kalte han Tvedts­ godhetsregime for en «karikatur». Men er det egentlig så fjernt for en kristen kirke å skulle være beredt overfor ulike former for «godhetsregimer»?

Når moralske og politiske begrunnelser­ for hvordan vi forsøker å lindre nøden blir identifiserbare som et fasttømret sett av typer for begrunnelser, nærmest immune mot kritikk, har vi med et godhetsregime å gjøre. I prinsippet burde det fra kirkelig hold ikke være vanskelig å tenke seg at ulike former for slike godhetsregimer kan oppstå i forskjellige kontekster. Vil det ikke være en viktig oppgave å identifisere dem?

Opprivende kraft. Og mer teologisk: Vil ikke en kristen forståelse av nøden sprenge rammene for enhver fasttømret og sementert forståelse av den? Kan ikke ethvert møte med den verste form for lidelse i kristen forstand være en åpenbaring, som spor av korshendelsen, med kraft til å vekke oss fra moralsk selvsikkerhet og politisk selvtilfredshet?

Ja, var ikke Luthers rettferdiggjørelseslære et oppgjør med en form for godhetsregime, et sett av moralske og rituelle praksiser som skulle bringe et garantert godt resultat i form av frelse? Har ikke den kristne teologien og kirkehistorien flere slike ressurser som kan brukes på fruktbart vis fra kirkelig hold i debatten?

Ofrene for vår tids kriger og katastrofer har i sin maktesløshet og lidelse det viktigste å tilby­ verden: Etikkens begynnelse. Verden kan overfor krigsofrenes lidelser vekkes fra sin moralske dvale. Lidelsen har en kraft til å vekke verden som ingenting annet har.

Bare i nøden og lidelsen kan vår verden bli vekket. Sagt med kristen terminologi: I Jesu kors og lidelse – som aktualiseres gjennom de fattiges lidelser i dag – finnes en opprivende kraft til moralsk handling som intet annet­ sted.

Det er en teologisk innsikt at de moralske og politiske svarene på nøden kan stivne og lukkes inne i fasttømrede svar, immune mot kritikk. Det finnes teologiske grunner til å tale om «godhetsregimer». Historikere og samfunnsvitere vil kunne gi verdifulle verktøy for å identifisere dem. Ta Tvedt på ordet. Problemstillingene som driver debatten, er for viktige til å avfeies som karikaturer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 4.4.2016

Gå til innlegget

Skal vi få lære Asle Tojes veier å kjenne?

Publisert rundt 4 år siden

I likhet med Asle Toje lurer jeg også på om kirkens talspersoner er ­skamfulle på vegne av kirkens egne ­fortellinger når de begrenser seg til det sekulære språket.

Asle Toje beskriver i Morgenbladet 26. februar Den norske kirke, på polemisk vis, som en institusjon fanget i sine egne paradokser.

Toje henter frem rimelig vilkårlige eksempler til å illustrere­ kirkens selvmotsigelser. Han ­begynner med det pussige bilde av en prost som spiller på bongo­tromme som det første eksempelet i en tirade som ender med det forfeilede i kirkens politiske engasjement: «De færreste går i kirken for å få politisk veiledning.» Intuitivt et hardtslående poeng, men hva om vi erstattet setningen med utsagnet «de færreste i Norge er spesielt opptatt av politikk, heller ikke de som går i kirken». Kanskje like sant, men mindre oppsiktsvekkende?

Fascinerende. Hver for seg er Tojes påstander fascinerende tankefigurer, som påstanden om at «aldri ble ordet ‘folkekirken’ brukt oftere enn da dette fellesskapet ble vanskelig å oppdrive i det virkelige liv.» En drivende dyktig essayist som Toje har funnet frem til Den norske kirke som et kjært objekt for sin offentlige skrivekunst.

Det er nesten så man kan kjenne hvordan pennen hans omfavner denne institusjonen, som er så full av paradokser, i alle fall så lenge forfatteren kan bevege seg fritt mellom ulike analytiske nivåer, fra det pseudososiologiske («Norge har blant de laveste kirkefremmøtene i noe kristent land») til det pseudoteologiske («frigjøringsteologiens sammenrøring av marxisme og Jesus»), dernest fra det avgrensede selvopplevde («det verste var trommene») til det grenseløst generaliserende («kirken har gått bort fra legemets oppstandelse»).

Et strengere analytisk blikk hadde gjenfunnet rester av ­enkelte paradokser, men neppe­ så morsomme og lettfattelige som de drivende elementene i Tojes retorikk. Å finne sammenlikninger av en tidligere statskirke­prest med «en ten­åringsgutts tilgang på pornografi­ og et låsbart rom» er jo ikke dagligkost i verken den kirkelige ­debatten eller fagtidsskrifter. Det blir drivende god polemikk, men finnes det spor av en interessant kritikk i Tojes polemiske stunt?

Får den oss til å tenke selvkritisk og nytt, slik polemikk på sitt beste kan lede til?
De fattige. Toje påstår at ­hovedproblemet er at kirken ikke har funnet seg selv. Men det han egentlig skriver om er presteskapets påståtte feiltrinn i sin «­sekulære glideflukt» mot fattige.

Hvis blikket og oppmerksomheten overfor fattige utgjør den fatale verdsliggjøringen av kirken, på bekostning av institusjonens hellighet, så er mange­ ­bibellesere som vil bli slått av hvor verdslig Jesus var.

Tojes varsko om kirkens selvpåførte sekularisering ville nok heller ikke gjort nevneverdig inntrykk på toneangivende europeiske religionsfilosofer (Nancy, Agamben, C. Taylor) som anser kristendommen som en sekulariserende kraft.

Og systematiske teologer i et hopetall ville sagt at denne jordvendtheten, til og med materialismen, er et uunnværlig aspekt ved og konsekvens av inkarnasjonsdogmet. Det later ikke til å være særlig mye substansielt å hente i Tojes teologi, hvor idealet synes å være prinsipielt sett å avstå fra å berøre eller bevege seg inn i noe som av samfunnet defineres som politisk. For skal evangeliets gyldighets­område avgrenses av samfunnets ­rådende normer?

Det styrker heller ikke Toje som en teologisk relevant samtalepartner når han hevder at kirken har forlatt troen på legemets oppstandelse. Hører han ikke trosbekjennelsen når han setter sine ben i kirken i høymessetid?

Treffende. Spørsmålet om hvordan kirken skal agere og forkynne om et felt som med kirkens blikk, omhandler «neste­kjærlighet», mens med samfunnets blikk omhandler «politiske interesser», er et pastoralt spørsmål. Det er her jeg som frigjøringsteologisk inspirert prest (tross Tojes karikatur av betegnelsen) anerkjenner at deler av Tojes polemikk kan verdsettes som treffende kritikk. Det er et spørsmål om språk, formidling og kommunikasjon.

At det avstedkommer en «­sekulær glideflukt» eksemplifiseres i kirkens flukt fra sitt eget teologiske og religiøse vokabular, som når Toje beskriver en biskop som prater «om internasjonale avtaler han ikke har satt seg inn i».

Hvorvidt det stemte i dette tilfellet skal ikke jeg mene noe om. Men at risikoen alltid ligger der når kirkens ledere både har lagt igjen sitt eget særegne­ språk i ­liturgien og beveget seg inn i saksfelt uten spesiell­ kompetanse­, er en verdifull ­påminnelse.

Dette er ikke bare et spørsmål om hvordan vi kommuniserer som kirke, som om språket var av kun instrumentell verdi. Dette er et dypere spørsmål om kirkens ledere forstår dybden av kirkens eget budskap i møte med verdens realiteter, og hvorvidt de våger å forkynne om det i et språk som også har kraft til å skape noe av hva det nevner; konfigurere ­virkeligheten som det heter i ­hermeneutikken.

I likhet med Toje lurer jeg også på om kirkens talspersoner er utrygge og/eller skamfulle på vegne av kirkens egne metaforer og fortellinger når de begrenser seg til det sekulære språket eller trekker på smilebåndet på direktesendt TV av spørsmål om hva Jesus ville sagt om et aktuelt problem.

Hvorfor hører vi så ofte om nød, men sjelden om dom? Hvorfor snakker biskopene om klima­endringer, men ikke om en syndflod? Hvorfor hører vi om skatt, men ikke om Mammon?

Betimelig. Dessverre virker det også som en betimelig ­påminnelse når Toje skriver om en preken med «tanker om hvilket parti Jesus ville stemt på». Vi har vært gjennom en budsjettbehandling i norsk politikk hvor kirkens offisielle holdning fra preses har vært at det ene budsjettforslaget var «uverdig».

Var det her kirkens moralske kapital skulle brukes? Er det nødvendig for, eller forsvarlig teologisk sett, med denne type verdivurderinger fra biskoper om konkrete budsjettforslag i et velfungerende demokrati som dagens norske? Dette er pastorale overveielser, og jeg vil mene at det er på dette nivået Tojes ­påstander har verdi som utgangspunkt for videre drøftelser.

Lagelig til. Som målskive for polemikk står kirken lagelig til. Men det er ingen grunn til å svare med samme mynt. Skal vi unnslippe den mest raljerende polemikken og skal vi unngå at polemikken mot kirken er treffer må vi dyrke det beste i oss selv som kirke: Troverdigheten som teologisk fortolker, med trygghet i vår egen arv og vårt eget særegne språklige og rituelle univers.

En kirke uten kristen tro er overflødig, skriver Toje. En kirke som gjør det samme som andre er også overflødig, vil jeg mene. Kirkens kall og kirkens misjon er å være noe som ingen ­andre er. Si ting som ikke har blitt sagt. Skape­ rom som ikke har blitt ­åpnet.

Hvis kirken er tro mot seg selv vil den oppdage at den av og til blir overflødig, fordi andre har tatt rollen eller ansvaret. Da skal den ikke føle seg truet, men glede seg over at nestekjærligheten finner uttrykk gjennom noe annet enn den selv.

Det å avstå fra å mene noe om politiske stridsspørsmål kan være et utslag av syndig unnfallenhet og nådeløs ansvarsfraskrivelse. Men det kan også være et uttrykk for erkjennelse av egne begrensninger, anerkjennelse av den sekulære offentlighetens relative autonomi og ikke minst en evangelisk tro på gudsgnisten i menneskers samvittighet og frihet. Kirkens tale kan være et resultat av heltemot. Men av og til kan det også være et ­vågestykke å tie.

Kirken må hele tiden leve i spennet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.3.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
19 dager siden / 1218 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
25 dager siden / 1210 visninger
Hjemmesentrert kirke
av
Joanna Bjerga
7 dager siden / 1115 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
11 dager siden / 851 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 2 måneder siden / 602 visninger
Humanismens hellige skrifter
av
Didrik Søderlind
nesten 2 år siden / 572 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere