Ole Jakob Løland

Alder:
  RSS

Om Ole Jakob

Følgere

Takk for informative innspill

Publisert nesten 5 år siden

Til Oddbjørn Johannessen: Jeg forstår godt ditt spørsmål om hvorvidt jeg beskriver her ligner på katolisisme. På den tilmålte plassen til en kronikk så er det mange poenger og nyanser fra artikkelen i Studies in World Christianity som må utelates fra fremstillingen.

Brasiliansk neopentekostalisme har tatt opp i seg mange elementer fra ‘megachurches’ og deres teologi i USA. Det har vært et utbredt oppfatning, også innenfor forskning på den globale pinsevekkelsen, at mye av latinamerikansk pinsevekkelse er «importert» utenfra, særlig fra USA. Jeg har i artikkelen forsøkt å moderere dette bildet litt, ut fra min interesse for hva som skjer i en lokal kontekst når globale trender, ideologer og teologier kommer utenfra. Ut fra antakelsen om at religiøsitet som har preget et land som Brasil gjennom århundrer i visse former lever videre, selv når merkelappen endres fra «katolsk» til «protestantisk», har jeg sammenliknet disse religionstypenes forhold til Bibelen. Jeg vil ikke være bombastisk å hevde at brasiliansk neopentekostalisme som helhet ligner mer på katolisisme enn protestantisme. Derimot hevder jeg at når vi zoomer inn bildet på dette spesifikke forholdet og bruken av Skriften, så ser vi noe som kan kaste nytt lys over det mer generelle bildet. Men din påminnelse om at ‘megachurches’ er et fenomen som går langt ut over neopentekostalismen i Brasil, er absolutt på sin plass og henleder oppmerksomheten mot toneangivende globale trender.

Til Håkon Hovda: Som luthersk prest kunne jeg sagt mye om de mildt sagt problematiske sidene ved denne nye formen for pinsevekkelse som har vokst fra i Brasil og derfra spredt seg til 172 land (i tilfellet med Igreja Universal do Reino de Deus). Men mitt anliggende i artikkelen har vært å beskrive hva som har skjedd historisk. Men jeg kan forsikre deg om at det er mange kristne ledere i Brasil, katolikker så vel som pinsevenner, som er veldig kritisk til og bekymret over neopentekostalismens fremmarsj.

Til Are Karlsen: Ja, jeg kunne ha trukket denne beskrivelsen nærmere leseren ved å knytte det til Trosbevegelsen og andre karismatiske fenomener i Skandinavia. Grunnen til at jeg ikke gjorde det, er først og fremst at jeg ikke har detaljert nok kunnskap om forholdene her hjemme til å trekke slutninger og presise paralleller. Jeg vil holde meg til det jeg kan belegge tilfredsstillende faglig sett.

Nei, hensikten min var ikke å sammenligne klassiske pinsevekkelse i Brasil med «en hvilken som helst bedehus- eller frikirkeforsamling» i en norsk eller nordeuropeisk kontekst, selv om klassisk pinsevekkelse og lavkirkelig protestantisme avgjort har mye til felles. Jeg har vært opptatt av de markante skiftene i bibelbruk i brasiliansk kristendom, og der introduserer klassisk pinsevekkelse historisk sett noe markant nytt i forhold til folkelig katolisisme og ikke så mye i forhold til protestantiske kirkesamfunn som befant seg i Brasil før pinsevekkelsen.

Neopentekostalismen i Brasil har vokst meget raskt og vi bør spørre oss hvorfor. I forhold til Bibelen er det min oppfatning at steget fra katolisismen til neopentekostalismen kanskje ikke har vært så stort som man skulle anta ut fra den uttalte og skjerpede religionskonflikten mellom disse størrelsene. Massene lar seg ofte mindre styre av uttalt ideologi enn religiøse praksiser, etter min oppfatning.

For å illustrere noe av denne dynamikken: Når neopentekostale pastorer utfører eksorsismer hvor de "driver ut" demoniske ånder fra Canomble (rester fra afrikanske slavers religion), bekrefter disse pastorene paradoksalt nok noe av sannhetsverdien i en slik førmoderne åndetro. Å utføre eksorsismer er i en viss forstand å anerkjenne eksistensen av det som skal drives ut som virkelig.

Til Levi Fragell: En samtale om ulike religionsformers postive og negative konsekvenser for mennesker er noe som kan være viktig og fruktbart på tvers av forskjellige livssyn og på bakgrunn av høyst ulike livserfaringer. John Rawls' tanke om en overlappende enighet kan her gjøre seg gjeldende, i det man ut fra ulike religiøse og livssynsmessige begrunnelser kan enes om en rekke foruroligende utviklingstrekk.

At New York Times har en stor sak er jo, som du er inne på, unektelig et symptom på at den globale pinsevekkelsen har en massiv innvirkning på menneskers liv. Det er det all grunn til å ta på alvor.

Gå til kommentaren

Du har helt rett

Publisert nesten 7 år siden
Det er ikke alle småbarnsfamilier i Norge som har økonomisk mulighet til å jobbe deltid.

Du har helt rett i at min tekst ikke tok høyde for klasseperspektivet, og at mange familier ikke har råd til at en eller begge foreldrene går ned i deltidsstilling. Og dette kommer til å bli verre og verre ettersom verken de rødgrønne eller de borgerlige vil gjøre noe vesentlig for å skattlegge bolig og bremse den usosiale boligprisveksten - for ikke å snakke om kravet til egenkapital som ekskluderer småbarnsforeldre uten arv.

Likevel mener jeg at store deler av den unge middelklassen i Norge diskuterer familiepolitikk som om ingen av oss har råd til å prioritere deltid, f eks gjennom et mindre sentralt eller arealmessig mindre boligobjekt - all den tid bolig er det som binder opp mesteparten av mange småbarnsfamiliers forbruk.

Mulighetene er her - riktignok ikke for enhver som vil - men for mange som i dag ikke vil.

La oss diskutere som om store deler av den norske middelklassen kunne tatt andre valg - idag.

Gå til kommentaren

Trusselen fra virkeligheten

Publisert nesten 7 år siden
Arild Holta – gå til den siterte teksten.
Du forsvarer en feilkonklusjon med en sannhet.

Du forsvarer en svak hypotese med gale observasjoner.

Din tese om at politikere alltid gjør det de sier tåler ganske enkelt ikke prøving eller testing i omgang med virkeligheten.

Men kanskje fungerer den godt i tankeboblen verdidebatt.no?

Gå til kommentaren

Veiene ut av tidsklemma er her

Publisert nesten 7 år siden
Som Hannah Helseth og Martine Aurdal skrev i sin kronikk "Fri oss fra fasiten" (Dagbladet 2005, men like aktuell i dag), så må feminismen erobre utopien om muligheten til å leve ulike liv.

Takk for et fint innlegg, med en spennende tese om årsaken til husmorforakten.

Jeg gir min fulle tilslutning til påstanden om atfeminismen må erobre utopien om muligheten til å leve ulike liv. Men jeg er i likhet med Randby noe mer skeptisk til ropet om utopier i tidsklemmedebatten.

Jeg har respekt for at hverdangen to fulltidsarbeidende foreldre som standard er en ganske annen virkelighet enn 1950-tallets «far jobber og mor er hjemme»-modell som gjaldt mange normenn. Det ga en annen type frihet – ikke like mange flatskjermer, men i mange tilfeller desto mer tid. Det gjaldt særlig der hvor denne modellen ble fortsatt praktisert utover 1970- og 1980-tallet da husarbeidet hadde blitt betydelig effektivisert.

Likevel mener jeg at debatten også bør handle om hvilke historisk gode muligheter vi som småbarnsforeldre har i dag, i tråd med Randbys innlegg ovenfor. Er det virkelig slik at vi alle må velge fulltidsarbeid-modellen? Og er det ikke på høy tid at vi som menn og fedre endelig velger deltid for å prioritere barn og husarbeid?

Takket være arbeiderbevegelsens seire gjennom de siste hundre år har vi en sterk arbeidsmiljølov for norske arbeidstakere. Denne lovens § 46A er svarer så godt til Nina Björk og andres etterlysning av foreldre som nedprioriterer karrieren av hensyn til barna sine, at den er verdt å sitere: «En arbeidstaker som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for å få redusert sin arbeidstid, har rett til dette dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten særlige ulemper for virksomheten. Arbeidstidsreduksjonen kan tas ut som arbeidsfrie perioder». Med «andre vektige velferdsgrunner» nevnes behov for mer tid til samvær med barn.

Deltidshverdagen er her – for den som vil.

Gå til kommentaren

Eldgammel lærdom

Publisert nesten 7 år siden
Lars Randby – gå til den siterte teksten.
Men det krever at man ikke bare roper på at andre må stille opp for enn, man må ville og gjøre innsatsen for å gjennomføre selv.

Spriket mellom retorikk og politikk er like gammelt som demokratiet selv. Det er ingen ønsketenkning - bare eldgammel lærdom.

At dette spriket også viser seg i norsk familiepolitikk bør derfor ikke komme som noen stor overraskelse.

Forøvrig synes jeg Lars Randby har et banalt, men like fullt treffende poeng i en familiepolitisk debatt hvor høyresiden vil kaste penger etter foreldre for at de skal ta vare på barna sine.

Det er virkelig grunn til å stille spørsmål til de som skal hegne om de såkalte "familieverdiene" om hvorfor småbarnsforeldre skal sponses for å gjøre det som burde være en almennmenneskelig og kristen plikt: Ta ansvar for valget man har tatt med å få barn.

Det er et paradoks at det er høyresiden som her mener at staten skal kompensere for inntekts- og karrieretapet det er å prioritere sine egne barn. Høyresiden skylder jo til vanlig venstresiden for at staten griper for mye inn i individenes liv.

Dessuten er det ikke gitt at den beste måten å utøve dette ansvaret på er å holde barna hjemme og redusere tiden før skolealder til husets fire vegger. Det er dette retorikken i den såkalte "familiepolitikken" legger opp til.

Er det nødvendig å enda en gang peke på misforholdet mellom retorikk og politikk?

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere