Ole Jakob Løland

Alder:
  RSS

Om Ole Jakob

Følgere

Pinsevennenes valgseier i Brasil

Publisert rundt 1 måned siden - 466 visninger

Det er med Jair Bolsonaro som med Donald Trump: De hadde ikke blitt valgt uten evangelikale kristnes støtte. Hvordan kunne dette skje i Brasil?

Det kristne høyre i Brasil har i denne valgkampen begynt å ligne mer og mer på sin forløper i USA – hysterisk hat mot det som smaker av «kommunisme» og massiv fiksering på «kristne verdi­saker»: Seksualundervisning for skolebarn, abort, homofilt ekteskap.

Skummel kjønnsideologi. 

I Brasil ble «kit gay» en effektiv symbolsak for høyresiden. Selv om valgrådet forbød høyre­populisten Bolsonaro å publisere videoer hvor motkandidaten fra det brasilianske arbeiderpartiet (PT) Fernando Haddad ble assosiert med «kit gay» hadde nok inntrykket festet seg blant mange
pinsevenner allerede: Haddad ville påvirke barn i skolen til å skifte kjønn eller til å velge å bli homofile. «A ideología de gênero» eller kjønnsideologien er en fare som truer pinsevenner over hele Latin-Amerika – fra de som stemte mot fredsavtalen i Colombia til de som stemte for Bolsanero sist helg.

Så hvorfor skjedde ikke dette
tidligere? Pinsevennene har jo stort sett vært konservative i disse spørsmålene, eller? Ja og nei. De mer klassiske pinsevennene har vært verdikonservative,
mens nypinsevennene (med Igreja Universal do Reino de Deus som den største) har vært noe mer liberale (Edir Macedo fra IURD uttalte en gang at
Jesus aldri fordømte homofile), noe som også har gjort de sistnevnte mer opportunistiske: De har alliert seg med PT og sentrum når de har tjent på det. De er religiøse entreprenører med et lite ideologisk og sterkt pragmatisk syn på politikk. At alle presidentkandidater IURD-lederen har støttet siden 1989 vitner om en suksessrik pinseleder rede til å snu kappen etter vinden – blant annet for å sikre sine allianser med den politiske eliten i landet. Det øker sjansen for å beholde medielisenser for å spre sine budskap og bygge flere kirker.

Samlet pinsekirkene. 

Det nye nå er at Bolsonaros høyreside har klart å samle pinsekirkene som både har hatt størst oppslutning innenfor brasiliansk protestantisme og mest kontroll over medier (aviser, TV-kanaler, store på Twitter osv.): De tidligere rivalene Edir Macedo og Silas Malafaia samlet seg under Bolsonaros banner. Får man først med seg disse kreftene, er mye gjort i et brasiliansk presidentvalg.

Når det er sagt, så ville antakelig mange brasilianske pinsevenner og andre karismatiske kristne stemt på Lula om PT-
lederen hadde vært på valg. Forskning tyder på at selv ikke i de mest sekteriske og autoritære menighetene følger medlemmene sin pastor blindt. Med
sosialistenes massive støtte blant de fattigste i Nordøst-Brasil var det nok mang en pinsevenn i denne delen av landet som på valgdagen trosset pastorenes formaninger og stemte på Fernando Haddad – etter oppfordringer fra den fengslede og umåtelig populære Lula. I denne fattigere delen av Brasil stemte de på Haddad, ikke minst fordi millioner av fattige fikk hjelp gjennom Lula og Arbeiderpartiets «Bolsa Familia»-program.

Foregitt nøytralitet. 

Noe av det aller mest interessante med religionens politiske rolle i Brasil de siste årene har vært å følge posisjoneringen til den katolske bispekonferansen (CNBB). Etter å ha kritisert riksrettprosessen mot arbeiderpartiets president Dilma Rouseff i 2016, til å fordømme svekkelsen av
arbeiderrettigheter iverksatt av etterfølgeren Michel Temer og hans høyreorienterte regjering, var det vanskeligere å beskylde
Den katolske kirke for å ha konspirert med høyrekrefter. Fra tidlig av i denne valgkampen ble katolske ledere spurt om hvilken side de ville velge. I særlig grad ble de konfrontert med Bolsonaros kontroversielle uttalelser. Biskopene har holdt fast ved at de er nøytrale i demokratiske valg; at de begrenser seg til bevisstgjøring om demokrati ute i menighetene; og til sist at de legger til rette for politisk debatt – blant annet den TV-overførte debatten fra pilegrimsstedet Aparecida, som i år ble innledet av kardinal Dom Sérgio da Rocha.

I denne politiske virkeligheten fremstår Den katolske kirke interessant nok som en liberal stemme: De forbyr sine prester å stille som kandidater, til forskjell fra pinsekirker hvor pastorer gjerne søker politisk makt. Og de fleste biskopene nekter å ta stilling i valget, fordi det er den brasilianske befolkningens selvstendige folkevilje som de mener skal avgjøre. Dessuten er de katolske biskopene langt mer uttalte forsvarere av demokratiet enn de innflytelsesrike pinse­lederne. Men så var Den katolske kirke også en langt sterkere stemme mot diktaturet enn det pinsekirkene noen gang var.

Bolsonaros utskjelling. 

I dette 
valget har bispekonferansen i Brasil begrenset seg til å oppfordre brasilianere til å stemme på en kandidat som støtter demokratiet. I en del ører har likevel den påståtte nøytraliteten blitt tolket som at biskopene egentlig advarer mot Bolsonaro, i lys av høyrepopulistens gjentatte forsvar for militærediktaturet (1964-1985). Nettopp derfor var Bolsonaros utskjelling av de katolske kirkelederne langt ut i valgkampen interessant. Han skjelte ut biskopene for å være «den råtne delen» av Den katolske kirke i landet. Dermed hadde han muligens demonstrert hvor begrenset makt brasilianske
biskoper også har. Her kan en kandidat som skjeller ut lederne i landets største kirke likevel
beholde sin enorme popularitet og bli valgt til president. Ja, det er kanskje nettopp gjennom slike kontroversielle angrep at Bolsonaro har klart å selge sitt produkt: Et bilde av en sterk mann som står opp mot eliten.

At heller ikke pinsevennene er et passivt stemmekveg betyr nok også at en fremtidig sentrum-venstre-kandidat kan slå en kile inn i denne stadig voksende velger­massen. Mye kan skje med pinsevennenes preferanser til neste valg. I mellomtiden holder vi pusten – ja, noen av oss tyr sågar til bønn – enten det er for seksuelle minoriteter, regnskogen i Amazonas eller det unge demokratiet i Brasil.

Gå til innlegget

Når Bibelen blir dystopi

Publisert 7 måneder siden - 357 visninger

Finnes det rom for en gudstro fri for deres totalitære undertrykkelse? I den nye sesongen av TV-serien The Handmaid’s Tale antydes et svar gjennom hovedrollefiguren Offred.

Unge europeere vender seg vekk fra kristendom i hopetall, meldte The Guardian for kort tid siden (21. mars). Ifølge undersøkelsen oppga over halvparten av nordmenn mellom 16 og 29 år at de ikke hadde noen religion. Endringene virker dramatiske. 

Bibelsk skrekkscenario.

Om sekulariserte europeere manglet et påskudd for å vende institusjonell kristendom ryggen, kunne man anbefalt den prisvinnende TV-serien The Handmaid’s Tale, som nå går i sin andre sesong på HBO. Romanen av Margaret Atwood som serien er basert på, var inspirert av det kristne høyres triumfer på 1980-tallets politiske arenaer i USA. TV-seriens appell, med dens koblinger mellom kristenfundamentalisme og totalitarisme, fikk stor gjennomslagskraft da den ble sluppet rett etter innsettelsen av Donald Trump som USAs president. 

Liberale vestlige TV-seeres frykt for det totalitære ble næret gjennom et bibelsk skrekkscenario: I republikken Gilead hadde bibeltro kristne gjort USA til et totalitaristisk regime med Bibelen i hånden. Som deres ledere sier det i serien: De hadde bygget på «den gode boken» og vendt tilbake til «tradisjonelle verdier» - gjenkjennelige figurer fra politisk retorikk i USA.

Patriarkalsk diktatur. 

På denne måten får serien hamret inn den potensielle faren ved å bygge på «tradisjonelle verdier» med grunnlag i Bibelen. Mens nåtidens virkelige kristenfundamentalister vil begrense kvinners adgang til abort, har TVseriens kristenfundamentalister i en fjern fremtid innført et patriarkalsk diktatur med eksplisitt henvisning til en klassisk bibelhistorie om Israels stamfar Jakob i 1. Mosebok. Når patriarkens andre hustru Rakel ikke blir gravid med ham, bestemmer Rakel seg for å gi ham slavekvinnen sin i stedet: «Her er slavekvinnen min, Bilha. Gå inn til henne! Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne.» (1 Mos 30,3). 

Det som bibelteksten skildrer i en bisetning før leseren ledes videre i handlingen, maler HBOserien frem for TV-seerens øyne igjen og igjen: Slavekvinnene i serien («the Handmaids») tvinges til å ligge på de frie kvinnenes knær mens de voldtas av «kommandantene» eller føder. Det hele blir en frastøtende visualisering av en knapp opplysning fra bibelteksten – hvor familieforholdet mellom Jakob, konene og slavekvinnene blir realisert som en modell for hele samfunnet i den totalitære Gilead-republikken. Er ikke dette for drøyt? Blir ikke Bibelen forvrengt og misbrukt?

Et rikholdig reservoar. 

The Handmaid’s Tale illustrerer hvordan Bibelen brukes i populærkultur på mangfoldige vis. Selv om nordmenn og europeere sjeldnere møter Bibelens motiver gjennom kirkens forkynnende fortolkning, er de fleste storforbrukere av populærkulturelle uttrykk hvor «Bøkenes bok» er et rikholdig reservoar av mening for filmskapere, serieforfattere og musikkartister. Når The Simpsons parodierer Bibelen, er bibelbruken snarere komisk enn dystopisk. Og når den britiske rapartisten Stormzy feirer sin kommersielle suksess på årets Brit Awards med låta «Blinded by Your Grace» avspeiler bibelbruken hans tradisjonell vekkelseskristendom. 

Som nordmenn befinner vi oss i en kulturell situasjon hvor en ny generasjon med etterkommere av 68-erne foretar et mer stillfarent brudd med kristendommen: Nybakte foreldre lar være å døpe barna sine i en skala Norge ikke har sett tidligere. Vi har ikke hatt lavere dåpstall på 1.000 år. Idet mange møter kirken som institusjon med et likegyldig skuldertrekk, fortsetter de å leve i en kultur hvor Bibelen stadig utgjør et kraftsentrum for livsfortolkning – blant annet fordi boksamlingen kommer tilbake til oss gjennom amerikanskdominert populærkultur. Med bibelinspirert kvinneundertrykkelse får vi Bibelen i vrangstrupen med serier som The Handmaid’s Tale. Men Bibelen kommer uansett tilbake gjennom bakdøra: Vi lar være å gå i kirken og legger oss i stedet ned i sofaen for å se på Netflix.

Etterlater et rom. 

Som bibelforsker er det interessant å spore Bibelens etterliv i vestlig populærkultur, særlig fordi den meningsproduksjonen som «den gode boken» gir opphav til ikke er entydig. Gileads bibelbruk i The Handmaid’s Tale vekker avsky. Men nettopp fordi den presser noen av de bibelske motivene inn i totalitære former etterlater den et mulig rom hos seeren for bibeltolkning: Er kommandantenes syn på bibeltekstene rimelig eller presser andre tolkninger seg på? Finnes det rom for en gudstro fri for deres totalitære undertrykkelse? 

I den nye sesongen av TVserien antydes et svar gjennom Elizabeth Moss’ medrivende iscenesettelse av hovedrollefiguren Offred. På rømmen ender Offred opp i de tomme kontorlokalene til den liberale avisen The Boston Globe. Hun finner stearinlys, tørkede blomster og et homoflagg som hun bygger et alter ved hjelp av. 

Når hovedpersonen ber sin tynnslitte bønn til Gud, er det den undertryktes stemme vi ikke kan la være å få sympati med. Den desperate gudstroens oppriktighet slår igjennom undertrykkernes religiøse falskhet. Offreds rop er oppriktighetens klage, men tvilen blir igjen: Finnes det noen Gud som kan høre ropet?

Trykket i Vårt land 22. mai 2018

Gå til innlegget

Lulas kirke i et splittet Brasil

Publisert 8 måneder siden - 123 visninger

Reaksjonene på biskopens velsignelse av den korrupsjonsdømte ekspresidenten, gjenspeilersplittelser i både kirke og samfunn.

Store deler av sivilsamfunnet i Brasil mener det er udemokratiske krefter som har ledet til fengslingen av tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva, også innenfor Den katolske kirke.

Noe av det siste ekspresidenten gjorde før han overga seg til det føderale politiets varetekt 7. april var å feire katolsk gudstjeneste utenfor metallarbeidernes hovedkvarter i São Paulo. Gudstjenesten var ledet av en biskop som har fordømt prosessen mot Lula som en «forfølgelse» av en rettferdighetssøkende mann. For arvtakerne av frigjøringsteologien i Brasil har fengslingen av Lula vært et hardt slag.

Undergraver rettsstaten.

«Landets mest populære politiker skubbet av banen i et uverdig spill som undergraver rettsstaten», skrev Bergens Tidende på lederplass to dager etter fengslingen av Lula. Ordene kunne vært uttalt av en fremstående biskop i Brasils katolske kirke, Dom Angélico Sândalo Bernardino. Den 85-årige biskopen ledet folkemassene som støttet Lula utenfor hovedkvarteret til Lulas gamle fagforbund gjennom katolsk bønn i timene før Lula ble tatt hånd om av politiet. Det var et sterkt symbolsk uttrykk for en langvarig allianse mellom den politiske venstresiden i Brasil og toneangivende krefter i Den katolske kirke.

Det var også Bernardino som holdt katolsk messe på samme sted i 1980 da Lula var fengslet av militærdiktaturet for å ha ledet en streik blant arbeiderne. Det var nettopp slike symbolhandlinger fra Den katolske kirkes side som var med på å delegitimere diktaturet (1964-1985). Ikke minst spilte kardinal Paulo Evaristo Arns (1921-2016) en nøkkelrolle i å avsløre regimets menneskerettighetsbrudd, avsløringer som ledet frem til diktaturets fall. Samtidig spilte frigjøringsteologisk orienterte lekfolk og prester fremstående roller i menneskerettighetsgrupper og geriljabevegelser som opponerte mot militærregimer i andre latinamerikanske land.

Kontroversielle.

Men frigjø­ringsteologer som Bernardino har alltid vært kontroversielle, selv når de har blitt forfremmet til biskoper. Det viser også hvordan kirken er delt i synet på en sak som splitter det brasilianske samfunnet: Lula og Det brasilianske arbeiderpartiet PTs regjeringsmakt fra 2003 til 2016.

Gudstjenesten som biskop Bernardino holdt side om side med Lula og hans støttespillere i en meget spent situasjon, der det føderale politiet sto klare til å aksjonere, ble da også sterkt kritisert av andre segmenter i kirken. De hevdet biskopen ikke hadde overholdt kirkens liturgi og latt hele gudstjenesten utarte seg til å bli en politisk markering for Det brasilianske arbeiderpartiet. Biskop Bernardino derimot, fremholdt at Lula var urettmessig dømt. «Må Jesus beskytte og være hans styrke, min venn og kamerat», lød biskopens bønn for den venstreorienterte ekspresidenten.

Brasil er nå et splittet land. Reaksjonene på biskopens velsignelse av Lula gjennom hans siste timer i frihet er symptomer på splittelser i både kirke og samfunn. Brasil går mot et spennende valg 7. oktober. Populariteten til sittende president Michael Temer er stadig på et svært lavt nivå og kandidaturet til den umåtelig populære Lula synes å være stoppet av korrupsjonssiktelsen mot ham.

Hyller Donald Trump. 

To av dem som står igjen er knyttet til den stadig mer politiserte pinsekristendommen: Marina Silva og Jair Bolsanero. Sistnevnte har uttalt at militærdiktaturet (19641985) burde ha drept flere mennesker, han hyller Donald Trump og påpeker at han aldri ville hatt homofile sønner ettersom hans barn har fått en god oppdragelse.

Idet Vatikanet satte inn sine kirkepolitiske angrep mot frigjøringsteologien utover 1980-tallet, var den kirkelige radikalismen i det mest folkerike katolske landet i verden altfor grunnfestet til at den noen gang ble utradert – ikke engang blant kirkens øverste ledere. Det er neppe noe land hvor frigjøringsteologien har stått så sterkt som i Brasil. Og i dag ledes den brasilianske bispekonferansen av en mann som ble ordinert av kardinal Arns og som har betegnet den kontroversielle frigjøringsteologien som «sann kristen spiritualitet»: biskop Leonardo Steiner.

14. mars ble det venstreradikale byrådsmedlemmet Marielle Franco myrdet. Det var fransiskanerordenen i Rio de Janeiro-området og frigjøringsteologen Frei Betto som fra kirkelig hold først rykket ut med sin uforbeholdne hyllest av Francos kamp mot diskriminering. Og dominikanermunken Betto var ikke sen med å plassere Franco inn i rekken av martyrer:

Når frem til alle oss. 

«Skuddene som endte Marielles liv, når frem til alle oss som kjemper for, med Jesu ord, at ‘alle skal ha liv og overflod’ (Joh 10,10). Martyrenes død viser at der hvor urettferdighet utbres så forsøker den å råde over rettferdigheten. Gandhi, Luther King, Chico Mendes er bare noen få eksempler på hvordan de døde bestemmer over de levende», forkynte frigjøringsteologen. Franco var også påvirket av frigjøringsteologien. Det populære medlemmet i bystyret for det venstreradikale partiet PSOL var katolikk og hadde blitt flasket opp i en katolsk menighet i et fattigkvarter i Rio de Janeiro hvor hun hadde vært katekist i ti år før hun ble partipolitiker. På den måten gikk hun samme vei som Marina Silva – fra en katolsk menighet formet i den latinamerikanske frigjøringsteologiens bilde og til sosial aktivisme og senere partipolitikk på den brasilianske venstresiden. Og mens Marina Silva hadde brutt ut av PT i protest mot miljøpolitikken og blitt en mer sentrumsorientert politiker med bred appell, forble Franco en aktivist til venstre for PT. Mens Marina Silva ble pinsevenn og forsikret velgerne i presidentvalgene i 2010 og 2014 om at hun ikke kom til å liberalisere abort eller kriminalisere homofobi, var Franco forkjemper for homofile og lesbiske rettigheter. Politisk bruk av kristendommen i Brasil er mangfoldig.

Ikke uberørt. 

Det politiske Brasil er mer polarisert enn på mange år. Men i et land hvor flertallet fortsatt er katolikker er ikke Den katolske kirke uberørt av de politiske motsetningene, ikke minst fordi noen av motsetningene er kirken nærmest opphav til selv: Den katolske kirke har inntatt posisjoner i spørsmål om abort og seksuelle minoriteter som brukes til å fyre opp den politiske retorikken. Nå skulle det bare mangle at den mest folkerike nasjonalkirken i verden ikke rommet ulike meninger, et stort mangfold av praksiser og sterke motsetninger. En katolsk kirke er jo også en allmenn kirke. Samtidig vil Den katolske kirke om noen år kunne bli en minoritetskirke i et religiøst landskap preget av pinsevennenes raske vekst og en økning av gruppen som oppgir at de ikke lenger har noen religiøs tilknytning. En av katolisismens bastioner står under press i en dramatisk tid for Latin-Amerikas regionale stormakt.


Trykket i Vårt land 23. april 2018

Gå til innlegget

Den spontane argentineren

Publisert 9 måneder siden - 510 visninger

Forkynnelsen hans er full av liv. Han får statsledere til å smile. Og han viser en ektefølt nærhet i møtet med flyktninger og fanger. Helt fra pave Frans for fem år siden viste seg på balkongen på Petersplassen for første gang har den gamle mannens spontanitet vært en styrke i møte med massene. Men i år syntes spontaniteten å slå over i brutal arroganse. Hadde pavens spontanitet blitt hans fiende?

Den 18. januar i år skulle paven til å feire messe på en åpen plass utenfor Iquique, en by helt nord i Chile. Dagene i forveien hadde katolske kirker blitt brent i urbefolkningens kamp for landrettigheter. Samtidig hadde demonstrasjonene i hovedstadsgatene mot pave Frans utartet seg til å bli voldelige protester. For av de chilenske kirkelederne som eskorterte paven under besøket hadde biskop Juan Barros fått en prominent plass. Avisspaltene var fylt med anklager fra chilenske ofre for seksuelle overgrep som hevder at den samme Barros som pave Frans i 2015 hadde forfremmet til biskop beskyttet presten som forgrep seg på dem. Og på veien inn til messefeiringen på den siste dagen på det offisielle besøket i landet ble paven konfrontert av journalisters kritiske spørsmål om Barros. En synlig provosert pave gikk til et angrep på ofrenes versjon: ”Den dagen de viser meg bevis mot biskop Barros, da skal jeg snakke. Det finnes ikke ett eneste bevis mot ham. Alt er baksnakkelser!” tordnet paven.

I Chile økte raseriet og oppgittheten blant overgrepsofre. I USA rykket kardinal Sean O’Malley fra Boston ut og kritiserte pavens utfall. Den progressive kardinalen mente at en holdning om at ”hvis du ikke kan bevise så tror vi det ikke” var et slag i ansiktet på overgrepsofrene. Det hele var oppsiktsvekkende, også fordi det var paven selv som hadde utnevnt O’Malley til å lede arbeidet mot seksuelle overgrep i kirken. Dessuten var overgriperen som Barros angivelig skulle ha beskyttet fra strafferettslig forfølgelse, Fernando Karadima, allerede dømt i en kirkelig domstol i Vatikanet basert på de samme ofrenes forklaringer. Og som om det ikke var nok så var O’Malley i utgangspunktet en av pavens støttespillere i den interne maktkampen i kardinalkollegiet.

På flyet fra Sør-Amerika ba paven om unnskyldning for utfallet. Det hjalp lite. Skaden hadde allerede skjedd. Bildet av en ufølsom pave som nektet å tro på overgrepsofre og til alt overmål la bevisbyrden på ofrene hadde satt seg fast i chilensk offentlighet. Pave Frans hadde vist seg fra en side vi ikke hadde sett. Hadde argentineren mistet selvkontroll? Eller hadde han begynt å bli gammel og glemsk?

Dette er en karismatisk pave som helt fra sine første dager i pavestolen har kommunisert mer med gester enn med ord, mer med sterke symbolhandlinger enn velskrevne encyklikaer. Noen av pavens mest berømte uttalelser fremstår som uttrykk for pavens spontanitet under pressekonferanser, som utsagnet om homofile på flyet hjem fra verdensungdomsdagene i Brasil i juli 2013: «Hvis en person er homofil og søker Gud og har en god vilje og søker Gud; hvem er jeg da til å dømme?”

Tatt ut av sin sammenheng bærer utsagnet bud om en revolusjon i Den katolske kirkes forhold til homofile. Men pavens spontane utsagn skaper også usikkerhet – en usikkerhet som liberale krefter tar til inntekt for sin sak, mens mer konservative kardinaler som Raymond Bruke bruker som påskudd for sin ytterliggående pavekritikk. Spontaniteten leder til splittelse og uenighet. Men har egentlig Kirkens teologi omkring homofilt samliv blitt det minste endret? Hvor vellykkede slike pavelige innfall på pressekonferanser er som utøvelse av paveembetet forblir usikkert.

Mindre tvil er det nok om besøkene på Cuba i 2015 og 2016 som suksesshistorier. Ikke bare fant han tonen med Obama og Castro-brødrene. Da Obama roste Frans for hans bidrag til å bringe de tidligere fiendene nærmere hverandre hadde paven høstet fruktene av mange års stille og møysommelig kirkediplomati – helt siden antikommunisten pave Johannes Paul II fra sitt besøk hos kommuniststaten i 1998 satte i gang arbeidet for tilnærming fra den kapitalistiske supermakten. Det var på basis av dette diplomatiske håndverket og de geopolitiske omstendighetene at pavens varme og spontanitet kom til sin rett.

Mindre hyllest har paven fått for sin rolle i møtet med den humanitære og politiske krisen i Venezuela. Stilt overfor den verste økonomiske nedgangen i nyere latinamerikansk historie hadde Den katolske kirke i utgangspunktet forspilt mange av mulighetene sine. Flere av biskopene var sentralte støttespillere for kuppet mot den demokratisk valgte presidenten Hugo Chávez i 2002. En av dem, Baltazar Porras, gjorde pave Frans til kardinal i oktober 2016. Paven har ennå ikke takket ja til president Maduros invitasjon om et offisielt besøk. Men han aksepterte at den autoritære Maduro fikk audiens hos ham som ledd i at Vatikanet skulle megle mellom Maduro-regimet og opposisjonen i 2016. Etter at opposisjonen brøt forhandlingene har paven oppfordret dem til å gå tilbake til forhandlingsbordet. Men er det virkelig noe å forhandle om eller lar Vatikanet seg bruke av Maduro-regimet? Fungerer pavens retorikk om «dialog» og «fredelige løsninger» som avledning fra legitime krav for en væpnet motstand? Det bør ikke overraske at pave Frans har høstet kritikk for sin rolle i flere latinamerikanske medier, deriblant argentinske.

Mange har sammenliknet Frans med Johannes XXIII og det finnes påfallende likheter mellom dem: Men forskjellen er også enorm: Johannes XXIII åpnet et rom som Frans ennå ikke har åpnet. 78 år gammel kalte italieneren inn til et konsil som reformerte katolsk teologi. Pave Frans fyller 82 år i desember. Men en reform av Johannes XXIII sitt kaliber lar vente på seg under dette pontifikatet. Store ord om «omveltning» og «revolusjon» i Den katolske kirke må etter fem år med Pave Frans fortsatt tas med en klype salt.

 

Ole Jakob Løland

Medforfatter av boka "Global kristendom" (kommer på Universitetsforlaget)

 

Gå til innlegget

Paven vi bare kan drømme om

Publisert nesten 2 år siden - 298 visninger

Vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik Netflix-serien viser. Hadde det bare vært så vel.

Kort tid etter at den ­argentinske kardinalen Jorge Bergoglio ble valgt til pave i mars 2013, ble diskusjonene om hans rolle under militærdiktaturet raskt fortrengt av hans brede appell. 

Å se en pave besøke flyktninger på Lampedusa eller vaske føttene til innsatte i fengsler skapte en umiddelbar kontrast mellom argentinerens varme menneskelighet og den tyske forgjengerens kalde intellektualisme.

Å høre paven si «hvem er jeg til å dømme homofile?» i juli 2013 var som musikk i ørene til mennesker både innenfor og utenfor kirken som lenge hadde håpet på mer liberale toner fra verdens største religiøse organisasjon.

Medienes yndling

Som den argentinske filosofen José Fernández Vega har vært inne på, svarte pavens gester og liberale signaler til en lengsel hos mange: En revolusjon fra toppen i en så mektig og konservativ kirke – dette var jo utrolig!

Så havnet paven på forsiden av Rolling Stone Magazine, tidligere prydet av idoler som Bono og Bob Dylan. Paven var blitt medienes­ yndling. Som NRK-journalist Tomm Kristiansen oppsummerte det: «Han er en slags frigjøringsteolog i Vatikanets gylne saler.» (27. juni, 2016)

Paven er pop

Det fikk vi enda en bekreftelse på da Netflix slapp filmen Llámame Francisco som miniserie i sentrale katolske land før nyttår. Filmen presenterer på sett og vis ønskedrømmen av en pave som når det høyeste trinn i hierarkiet etter å ha vært en utrettelig helt for å beskytte ofre for militærdiktaturet i Argentina fra 1976 til 1983.

Bildet som gis er entydig: Jorge Bergoglio gjorde alt han kunne under diktaturet, og han sto på riktig side i konflikten. Og som et ekko av Tomm Kristiansens ­påstand viser Netflix-serien en scene hvor Bergoglio forsvarer­ frigjøringsteologien overfor junta­ledere. I Argentina er imidlertid dette kontroversielt.

Kontrast

På nyåret blusset derfor den gamle diskusjonen opp igjen i argentinske medier om Bergoglios egentlige rolle ­under diktaturet. Journalisten Horacio Verbitsky bygger nok en gang opp under bildet av en ­argentinsk jesuitt med et tvilsomt blad fra diktaturets ­dager. Dette i sterk kontrast til det ­offisielle bildet som Vatikanet helt siden pavevalget har dyrket.

Ifølge Vatikanets pressetalsmann Federico Lombardi­ (15. mars 2013) har det aldri vært «konkrete eller troverdige ­anklager» mot Bergoglio. Verbitsky har hele tiden fremholdt et annet bilde, bygd på de høyst­ konkrete anklagene fra den ­katolske presten Orlando Yorio, som døde i 2000.

Kidnappet og torturert

Yorio ble 23. mai 1976 kidnappet av de militære sammen med en ­annen jesuittprest, Fransisco Jalics. De var fengslet i fem måneder og ­utsatt for grov tortur, i likhet med tusenvis av andre. Frem til sin død hevdet Yorio at Bergoglio var medskyldig i deres lidelser.

I Netflix-serien derimot, er denne konflikten mellom de to helt borte. Det var en konflikt som ble særlig intensivert da Bergoglio fratok Yorio lære­stolen på jesuittenes «Colegio Maximo» hvor Yorio var en av de fremste eksponentene for frigjøringsteologien.

På dette tidspunktet tok Bergoglio avstand til denne teologiske­ bevegelsen, særlig representert gjennom «den tredje verden-prester» som biskop Enrique Angelelli. I serien på Netflix derimot, presenteres Bergoglio og Angelelli som nære samarbeidspartnere, før Angelelli blir drept av regimet.

For langt?

Verbitsky står bak noe av den viktigste gravejournalistikken rundt den argentinske katolske kirkens rolle under diktaturet. Spørsmålet er likevel om han har gått for langt i sine anklager. Antallet pave-biografier er økende, og flere av dem er etter mitt skjønn i begeistring for paven påfallende ukritiske til denne delen av historien.

Motstridende stemmer

Men en av dem som trekker inn flest kilder er den ferske biografien av Marcelo Larraquy, Cóigo Fransisco. Larraquy gikk allerede i 2015 ut i den spanske avisen El Pais med konklusjonen etter sin brede research for boka.

Forfatteren hevder at Yorios påstand om at Bergoglio overga prestene til de militære, er opphavet til «den svarte legenden» om paven, og at denne ikke er i samsvar med verken historien eller konklusjonene til det ­argentinske rettsvesenet. Tvert imot brukte Bergoglio de interne ­kanalene i kirken for å få løslatt de to prest­ene. Han hjalp også mange ­andre, særlig til å flykte.

Det tjener denne biografien til ære at den utførlig løfter frem de motstridende stemmene om Bergoglio.

En av de første som dokumenterte kirkens medansvar for forsvinninger, drap og tortur under militærregimet var advokaten Emilio Mignone. Som sentral i Amnestys arbeid under diktaturet kjente Mignone godt til dynamikken mellom biskopene og de militære. Han sto også sentralt plassert i arbeidet med å få løslatt de to jesuittene.

Kritisk lys

Mignone konkluderte i 1986 med at de ­militære tolket biskop Aramburu sin ­beslutning om å frata presterettighetene til som et signal fra ­biskopen om at Yorio kunne ­arresteres. I tillegg hadde biskopen­ nektet Yorio beskyttelse, en opplysning som Bergoglio lot gå til de militære.

Ikke bare det: Det var Bergoglios beslutning om å presse ­Yorio ut av jesuitterordenen som gjorde det mulig for Aramburu å frata Yorio retten til å holde messe. Det faktum at Yorio og Jalics ble kidnappet få dager etter kardinal Aramburus beslutning, stiller den nåværende paves rolle i et kritisk lys.

Komplekse konfliktlinjer

Diakonen Lidio Dominguez (1936-2012) arbeidet i slummen sammen med nettopp disse to prestene. I arbeidet med biografien om Dominguez (Lidio. En Uvanlig Historie, Spartacus 2009), som kom som flyktning til Hønefoss, fikk jeg innblikk i situasjonen deres. Aramburu var også biskopen som nektet å hjelpe Dominguez da han var på flukt fra de militære.

Glansbildet til Netflix-serien dekker over komplekse konfliktlinjer fra et av de mørkeste ­kapitlene i moderne latinamerikansk kirkehistorie. Når kanskje verdens mektigste religiøse leder er hovedpersonen i TV-­serien og var en sentral aktør­ i Den ­katolske kirke under diktaturet, kunne man ønsket seg en mer ærlig omgang med en historie som ettertiden ennå ikke har fått tilstrekkelig kunnskap om. Noen håpet på mer da Den katolske kirke åpnet deler av sine arkiver for noen av ofrene for diktaturet nå i oktober – 40 år etter kuppet. Det var neppe en dag for tidlig. Likevel kom det ingenting som kunne bidra til å renvaske paven.

Ikke fiksjon

I argentinske medier forsvarer regissøren seg med at det er «fiksjon». Men mesteparten av serien er slett ikke fiksjon. Det presenterer allment anerkjente historiske fakta. Da blir manipulasjonen av ­enkelthendelser som den omdiskuterte kidnappingen desto mer problematisk.

Netflix gir oss den paven vi vil ha. For vi skulle så gjerne sett at pave Frans hadde stått opp mot diktaturet, slik serien viser. Hadde det bare vært så vel.


FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 08.02.2017

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 15 timer siden / 457 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 15 timer siden / 294 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 15 timer siden / 459 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 285 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 16 timer siden / 121 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 1 time siden / 561 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 2 timer siden / 483 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 2 timer siden / 7442 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 3 timer siden / 1191 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 3 timer siden / 547 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 547 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 4 timer siden / 561 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 547 visninger
Les flere