Ole Jakob Løland

Alder:
  RSS

Om Ole Jakob

Følgere

Paven taler Jair Bolsonaro midt imot

Publisert 2 måneder siden

Brasils «Donald Trump» får uventet motstand fra paven

I en video lagt ut på pavens Twitter-konto 4. juli, oppfordrer paven troende til å be Gud om upartiske dommere som ikke favoriserer, men står opp for rettferdighet. De bør følge­ Jesu eksempel, han som aldri forhandlet bort sannheten, sier paven. Bakteppet for videoen er Sérgio Moros (Bolonaros justisminister) kontroversielle rolle i fengslingen av Brasils tidligere president, Luiz Inácio Lula da Silva. Timingen til pavens utspill får ulike stemmer i sosiale medier til å tolke utspillet som en irettesettelse av Bolonaro.

Helt siden «Brasils Donald Trump» ble valgt til president i fjor høst, har man spurt seg om hvordan pave Frans ville komme til å reagere. På den ene ­siden er Bolsonaro garantisten for at abortlovgivningen i Brasil ikke vil liberaliseres. Men på den ­andre siden representerer ­Bolsonaro en høyredreining som gir enda større spillerom til markedskreftene som paven er kritisk til ut fra omkostningene en uregulert kapitalisme har for de fattige. På toppen av dette har Bolsonaro lovet å bruke­ større deler av Amazonas til ­næringsformål, hvilket betyr mer ­avskoging.

Handlingens menn 

Under pave Benedikt XVI hadde det neppe skapt så store overskrifter, for den tyske paven var ikke særlig profilert på miljøspørsmål. Med pave Frans har derimot «klima-
endringer» kommet inn som begrep i offisiell pavelig diskurs, og miljøencyklikaen «Laudato Si» har et politisk potensial som ennå ikke er uttømt. Fremfor alt ikke overfor en brasiliansk president som vil forlate Parisavtalen og bagatelliserer bekymringen for Amazonas hos europeiske statsledere som uttrykk for en «økologisk psykose». (Så da var det vel utslag av en psykose at Norge brukte åtte bistandsmilliarder for å bremse nedhuggingen av regnskogen i Brasil.)

Den tidligere offiseren Bolsonaro kommer åpenbart ikke bare med tomme ord. Tvert imot har hans regjering vist seg som handlingens menn (kun to kvinner har blitt utnevnt til statsråder i regjeringen). I juni ble nesten dobbelt så mye av Brasil avskoget sammenlignet med juni i fjor. Når Bolsonaro holder slike valgløfter, leder det ham ut i en potensiell konflikt med institusjonen som har høyest troverdighet blant brasilianere, kun overgått av militæret: Den katolske kirken.

Politisk spenning

Da ­bispe-synodens generalsekretær, kardinal Baldisseri, 12. ­desember ­annonserte at det vil avholdes en synode om Amazonas i ­oktober i år, gjorde det deler av det ­politiske lederskapet i Brasil bekymret. General Augusto ­Heleno uttalte i februar at det er en fare for at biskopene på Amazonas-møtet i Vatikanet kommer til å ta til orde for jordfordeling og regnskogen som urbefolkningens eiendom. Det verserte rykter om at brasilianske myndigheter ville overvåke katolikker, noe Heleno avviste. Likevel er slike signaler foruroligende for Amazonas-aktivister, enten de er fra den katolske kirken eller ei, for motstanden mot dem har til dels vært voldelig. Det kan være sterke interesser man setter seg opp mot.

Kardinal Baldisseri proklamerte at synoden vil særlig fokusere på «nye evangeliseringsmåter for den delen av Guds folk, særlig urfolkene, som ofte blir glemt og som har dårlige fremtidsutsikter, også på grunn av krisen i Amazonas-regnskogen, som er en viktig lunge for vår planet». Dette utsagnet rommer mye av den politiske spenningen mellom det overnasjonale miljøengasjementet som «Laudato Si» tar til orde for og den nasjonale suvereniteten over Amazonas som brasilianske regjeringsmedlemmer vektlegger i disse dager. Og når president Bolsonaro i innsettelsen, som et ekko av Donald Trump, erklærer at heretter er det «Brasil over alt» (Brasil acima de tudo) sender det også et signal til en global institusjon som den katolske kirken om å holde seg unna interne anliggender. Baldisseris utsagn illustrerer hvordan pave Frans slett ikke ser på Amazonas som et internt brasiliansk anliggende. I hans øyne er regnskogen «en viktig lunge for vår planet». Så hvor direkte vil paven være i sin kritikk av Bolsonaros avskogingsregime på Amazonas-møtet i Roma i oktober?

Justismord 

Pavens uvanlige Twitter-video er en pekepinn på hva slags konfrontasjon vi kan vente oss. Mens enkelte av biskopene har fordømt behandlingen av Lula og kalt den politisk forfølgelse, har pave Frans på sin side skrevet brev til den fengslede Lula. Var det fordi Lula skrev først og paven simpelthen svarte ut fra høflighet? Tonen i brevet er diplomatisk og fokuserer på at Lula har gjennomgått prøvelser, ikke fordi han er urettmessig fengslet, men fordi han har mistet noen av sine nærmeste. På den annen side svarer pave Frans slett ikke på alle brev han får fra mennesker verden rundt. Og pave Frans hadde heller ikke behøvd å formulere til en korrupsjonsdømt at «jeg vil uttrykke min åndelige nærhet til deg» (quero lhe manifestar minha proximidade espiritual). Var det et diplomatisk tegn på ektefølt solidaritet med ekspresidenten?

Twitter-videoen til paven ­peker i samme retning for mange i Brasil som mener Lula er offer for et justismord etter høyresidens «kupp» mot Dilma Rousseff i 2016. For Vatikanet må ha visst at Intercept-lekkasjene har forsterket anklagene mot dommeren som fikk Lula dømt og som nå er Bolsonaros mann i regjeringen, Sergio Moro.

Moro må nå møte til direktesendte høringer i Senatet hvor opposisjonen angriper ham for å ha vært partisk og politisk motivert i det som burde vært en upartisk dommeravgjørelse i saken mot Lula. Få dager senere kommer paven med generelle advarsler mot dommeres partiskhet og politisering av domstolene. Tilfeldig?

Ikke i tvil 

Nettavisen The ­Intercept har gjennom juni måned lagt ut en rekke chattelogger, lydopptak, videoer og bilder som gravejournalister har funnet eller fått overlevert omkring rettsforfølgelsen og korrupsjonssiktelsen av tidligere president Luiz Inácio Lula da Silva. I spissen for det hele er ingen ringere­ enn Pulitzer-vinneren Glenn Greenwald – et globalt symbol på ytringsfrihet og gravejournalistikk etter at han var med og avslørte Edward Snowdens NSA-filer.

Bolsonaros hovedmotstander i fjorårets presidentvalg, Fernando Haddad, tok pavens ­video til inntekt for sitt og Lulas syn. Heller ikke Greenwald var i tvil da han så pavens Twitter-video: «This is truly amazing. The Pope - the actual Pope - produced a beautiful & eloquent ­video about the necessity of having a judge who is honest and impartial and not cheating for one side: so obviously a denunciation of Bolsonaro’s Justice Minister ­Sergio Moro.»

Paven blir tolket som kritiker av Bolsonaro-regjeringen i Brasil. Det er neppe langt unna sannheten.

Gå til innlegget

Abortforkjempere på offensiven

Publisert 4 måneder siden

Biskopene i Argentina innrømmer at de ble tatt på senga i fjor av hvor sterk og bred støtte argentinske feminister hadde for sin abortkamp.

I fjor klarte den katolske kirke og konservative politikere med nød og neppe å avverge fremveksten av det de kaller en «dødens kultur» i Argentina: Forslaget om legalisering av abort ble avvist av Senatet og lovgivningen fra 1921 ble stående for å straffe kvinner som tar abort. Nå er abortforkjemperne klare for omkamp.

Tirsdag ble nok en gang et forslag om å myke opp abortloven lagt frem i den argentinske Kongressen. I opptakten til det som kan bli en ny massemobilisering var noen av de fremste abortforkjemperne samlet på Cannes-festivalen i Frankrike, mens de argentinske biskopene møttes hos pave Frans i Roma. Frontene er steile og spørsmålet en politisk verkebyll i det søramerikanske landet.

Presidentkandidaten Alberto Fernández fra Unidad Ciudadana sa nylig at legalisering av abort ikke er en prioritet for koalisjonen han stiller for. At økonomisk politikk også deler det argentinske folket kommer neppe til å forhindre Fernández, eller biskopene for den saks skyld, i å ta opp det temaet frem mot valget.

Felles uttalelse

Flere av kirkeledere mente at åpningen for å behandle et lovforslag i fjor var en avledningsmanøver fra president Mauricio Macri for å la abortsaken ta vekk oppmerksomheten fra det mange anså som en katastrofal økonomisk politikk. På møtet med pave Frans for et par uker siden kom de argentinske biskopene med en felles uttalelse hvor de beklaget at regjeringen hadde åpnet for å behandle lovforslaget. Debatten hadde i seg selv gjort stor skade, mente biskopene.

En ting er å være soleklar i sitt standpunkt som kirke på at abort i så å si alle tilfeller er moralsk forkastelig og et utrykk for syndens makt i en fallen verden. Noe annet er å beklage at en offentlig samtale om temaet finner sted, eller å gjøre det som står i deres makt for å forhindre at et lovforslaget behandles av en demokratisk valgt nasjonalforsamling. Enda lengre gikk biskopene i Córdoba i fjor da de advarte argentinerne om at legalisering av abort ville forvandle Argentina over natten til «et fordekt diktatur». En sterk anklage i et samfunn som fortsatt lider av et nasjonalt og politisk traume etter militærdiktaturets tortur, forsvinninger og drap i årene mellom 1976 og 1983.

At pave Frans samme år sammenlignet kvinner som tar abort med en person som hyrer inn en leiemorder, bidro neppe til et mer opplyst offentlig ordskifte i et opphetet Argentina.

Celeber støtte

Kort tid etter at biskopene var samlet i Roma kom den argentinske regissøren Juan Solanas til Cannes-festivalen for å promotere dokumentaren om abortkampen i hjemlandet, Que Sea Ley. Lavbudsjettdokumentaren overrasket med å få heder og ros i Cannes, samtidig som feministene i Argentina fikk celeber støtte av filmstjernen Penelope Cruz og den anerkjente regissøren Pedro Almodóvar. Den internasjonale kultureliten poserte med det grønne skjerfet til abortforkjemperne. Men aktivistene vet at det slett ikke er nok å ha kultureliten med på laget. De er avhengig av å kommunisere at et liberalt abortsyn ikke er et dekadent overklassefenomen, men også er et spørsmål om fattiges rettigheter.

Dokumentaren forteller historien om en barnerik fattig familie der de små vokser opp uten en mamma. Mammaen er død fordi hun ble nektet abort til tross for at livet hennes sto i fare som kreftsyk. Igjen sitter besteforeldre, far og en stor barneflokk i et slumskur. Dette skjedde fordi legene og lovgiverne har «visse religiøse ideer», sier dokumentaren, som på den måten peker på religionens rolle som det store problemet i et spørsmål som også har menneskerettslige og helsemessige aspekter.

Retten til å velge

Derfor er det også interessant at en av grupperingene som har publisert en «trailer» for dokumentaren på youtube er abortforkjemperne som kaller seg «Católicas por el Derecho a Decidir»; katolikker for retten til å velge. Den katolske lekmannsbevegelsen har også etablert seg i Mexico og Brasil. Slike grupper kan med sitt eierskap til det katolske bremse noe av «de autentiske kristne mot de radikale ateistene»-dynamikken som fort gir abortmotstanderne seieren i slike politiske kamper.

Argentinske feminister kjemper en kamp mot verdens største religiøse organisasjon for å bli avskrevet som sekulære ekstremister. Når det er en kamp de nesten vant under fjorårets avstemninger i nasjonalforsamlingen er det også fordi den katolske kirken i Argentina står svakt. Den har tapt oppslutning og valget av en argentinsk pave har ikke ført til noen katolsk oppblomstring blant vanlige argentinere. Tvert imot sekulariseres den katolske befolkning, som ikke er interessert i å la seg diktere av biskopenes abortmotstand. Folk vil velge selv.

Interessant er det også at Den norske kirkes lutherske søsterkirke i Argentina har slått en kile inn mellom sekulær støtte og religiøs motstand til oppmykningen av abortlovgivningen. Med kristne argumenter har de gått inn for en liberalisering – slik kirken også støttet Argentinas lov om likekjønnet ekteskap i 2010.

Tatt på senga

Biskopene i Argentina innrømmer at de ble tatt på senga i fjor av hvor sterk og bred støtte argentinske feminister hadde for sin abortkamp. En del aner nok også at løpet kan være kjørt: De som fylte gatene i Buenos Aires under fjorårets avstemning er unge mennesker – jenter ned i tenårene som er provosert over og sinte på den eldre generasjonen som ikke vil beskytte dem mot illegale abortklinikker hvor kvinner mister livet etter farlige inngrep.

Det er disse unge aktivistene som bærer bilder av de døde kvinnene gjennom gatene, som om ofrene var martyrer for en kamp, som er landets fremtid. Det kan være på høy tid at de får gjennom sin vilje.

Ole Jakob 
Løland

Postdoktor, Det 
teologiske fakultet

Gå til innlegget

Argentinas uoffisielle helgen

Publisert 5 måneder siden

Privilegerte Carlos Mugica valgte å vie livet sitt til fattige mennesker og politisk aktivisme. 11. mai for 45 år siden ble han skutt og drept på vei ut av kirken etter messefeiring. Hans politiske budskap preger fortsatt argentinerne.

Den argentinske erkebiskopen José María Arancedo har hyllet ham som en mann som levde i dyp tro og i enhet med kirken. Pave Frans har avvist at presten var kommunist og slått fast at han kjempet for rett­ferdighet. Likevel er ikke Carlos Mugica offisielt anerkjent som katolsk martyr. I dag kommer Katolikker i Buenos Aires til å gå i prosesjoner og minnemarkeringer for den folkekjære presten.

Splittende 

I februar fikk den katolske menigheten Isla Macie­l i arbeiderstrøket ­Avellaneda ny prest. Noe av det første han gjorde­ var å fjerne dekorasjonene­ i kirken til minn­e om Mugica, sammen med bilder av Mødrene på Maiplassen – de som utrettelig møtte opp på plassen foran presidentpalasset i Argentina for å etterlyse sine savnede barn ­under militær­diktaturet – «los desaparecidos». Prestens resolutte rensning av kirkerommet fikk tidligere katekister i menigheten til å protestere overfor ­biskopen. Minnet om Mugica splittet prest og menig­het, særlig fordi likvideringen av Carlos ­Mugica i 1974 innledet en rekke politiske attentater før militærregimet mellom 1976 og 1983 tok livet av mer enn 10.000 venstreorienterte og opposisjonelle. Særlig utsatt var prester som var med i Mugicas bevegelse «Prester for den tredje verden».

Privilegert slumprest

På den ene siden har store deler av det argentinske samfunnet levd i fortrengning og fornektelse av hva som skjedde årene rett før og under diktaturet. På den ­andre siden har kampen for å holde minnet om ofrene levende også blitt politisert, kanskje aller mest tydelig gjennom tidligere president Cristina de Kirchner som har trykket Carlos Mugica til sitt bryst – også fordi minnet om den selvoppofrende slumpresten Mugica har vært politisk kapital. Det skyldes ikke bare at Mugica var et ikon på kampen for slumbeboernes rettigheter, men også at Mugica valgte å gå inn i politikken for å arbeide for Juán Peróns regjering da demokratiet kom tilbake til Argentina i 1973. I likhet med Kirchner var Mugica selverklært peronist. En begavet overklassesønn som valgte å bli slumprest og svoren peronist – kunne Kirchner valgt et sterkere symbol for politikken hun hevdet å føre for Argentinas mange fattige?

Mange argentinere har for lengst anerkjent Carlos Mugica som en hellig person. De beundrer en person med overklasse­bakgrunn som med viten og vilje­ valgte å leve i slummen med de fattige samt bevege seg inn i maktens saler for å kjempe for de fattige derfra ut fra den folkelige politiske ideologien peron­ismen. Argentinere i dag hyller presten, også for å ha sagt opp i protest fordi høyrekreftene i Peróns ­regjering ble for sterke og gevinstene for de fattige borte. Og de husker tydelig ordene han svarte med da han ble konfrontert med dødstrusler: «Vi frykter ikke undertrykkelsen. Vi frykter at vi med vår medskyldige stillhet og feighet en dag blir konfrontert med Guds dom». Når slike­ uttalelser resiteres som om de var hellige ord fra en karis­matisk mann som lojalt fulgte Jesus fra Nasaret, mens døds­skvadronene var på vei, er det uttrykk for en folkelig katolisisme­ som lever sitt eget liv – uten offisiell godkjennelse fra Roma.

Politisk drap 

Mugica ble skutt på åpen gate en mai-kveld i 1974. Skuddene utenfor kirken hans i Buenos Aires kunne høres og de skulle høres.

Drapet på slumpresten var det første i en lang rekke av forsvinninger og drap på radikale kirkeledere i Argentina, frem til diktaturet svant hen i 1983. Det skulle statuere et eksempel og avskrekke katolikker fra å følge Mugicas radikalisme.

I dag er de høyreorienterte ­militærdiktaturene fra den kalde­ krigen i Latin-Amerika historie. I stedet står modige prester og biskoper i den katolske kirken overfor et knippe autoritære venstreregimer. Rett før påske ble den regimekritiske biskopen Silvio Báez fra Nicaragua kalt tilbake til Roma av pave Frans – antakelig for å bringe ham i sikkerhet fra Ortegas dødsskvadroner. Nicaragua kunne fått sin martyr. Men Guds tjenere vitner sterkest når de er i live.

Gå til innlegget

Ratzingers siste hilsen

Publisert 5 måneder siden

Joseph Ratzingers fremstilling av overgrepsskandalene i Den katolske kirke dreier oppmerksomheten vekk fra eget ansvar og over til et samfunn der de moralske standardene angivelig har «kollapset».

Inngangen til den stille uke i den katolske kirken ble alt annet enn stille. 11. april fikk internasjonale medier tak i et innlegg om seksuelle overgrep i kirken som skal være skrevet av forhenværende pave Benedikt XVI. Det skulle etter planen publiseres i et tysk tidsskrift, men ble i stedet spredd på internett. Den 92 år gamle Joseph Ratzinger sine betraktninger har provosert mange og oppmuntret andre. Samtidig er utspillet fra den tidligere paven et unntak fra hans selvpålagte offentlige taushet rundt de mange kontroverser som nå preger kirken. Det vekker oppsikt.


Vestlig dekadanse

Washington Post sin vinkling var at Ratzinger talte pave Frans midt imot. Selv om det kan være en overdrivelse, peker innlegget likevel i en annen retning enn det pave Frans gjorde på det kirkelige toppmøtet i Roma 21.-24. februar. Argentineren satte overgrepskrisen på den globale agendaen for verdens største kirkesamfunn ved å invitere alle ledere for de nasjonale bispekonferansene til toppmøtet. På den måten ga paven et kraftig signal om at overgrep i den katolske kirke ikke kan reduseres til et problem som er avgrenset til enkelte vestlige land. Overgrepene var ikke simpelthen et utslag av vestlig dekadanse.

I årevis har biskoper dekket over presters overgrep, mens mange lekfolk har tiet og overgrepsofre har kjempet for å bli trodd. Mange har gått en lang vei frem det historiske møtet i Roma i februar hvor skandalen var satt øverst på agendaen av pave Frans. Mens mange i kirken tidligere nektet for at overgrep ble begått av prester mot mindreårige, er det nå enighet blant liberale så vel som konservative i kirken om at overgrep har vært et massivt problem. Det som splitter kirken på opprivende vis er i særlig grad årsaksforklaringene.


Skylden på USA

Pave Johannes Paul II tematiserte i liten grad overgrepene i sitt virke som kirkens øverste leder. Da han først gjorde det, var det i lys av oppmerksomheten problemet fikk i USA. Da var polakken opptatt av å forklare og avgrense fenomenet til det nordamerikanske samfunnet. Det samfunnet, og ikke den katolske kirken, var den som satt på anklagebenken, sa han i sin tale til barn og unge på verdensungdomsdagene i 1993. I et brev til de nordamerikanske biskopene i samme år la han også skylden på et USA som var altfor liberalt og kalte det for «an irresponsibly permissive society».

Det er påfallende at det er i vestlige land som USA, Australia og Irland at overgrepene har forsårsaket de største avisoverskriftene og de høyeste erstatningskravene. Noen vil berømme disse samfunnene som velfungerende rettsstater med liten grad av korrupsjon sammenlignet med en del andre land hvor katolisismen står sterkt. Mens andre vil igjen insistere på sammenhengen mellom vestlig liberalitet og seksuelle overgrep.


Ikke bare Vesten

Den pavelige kommisjonen for beskyttelse av mindreårige vedtok i september at Brasil, Zambia og Filippinene skulle være åsteder for et pilotprosjekt der kirken skal gi større rom for å lytte til overgrepsofre. Mens pave Frans på denne måten signaliserer at problemet går langt ut over Vesten, fokuserer Ratzinger i sitt siste innlegg på vestlig normoppløsning som årsak. Og samtidig som pave Frans viser vesentlig handlekraft som pave i spørsmålet, nevner ikke Ratzinger paveembetets handlingsrom eller Vatikanets makt med ett eneste ord i sin historie om overgrepsskandalen. Det hele er en delikat situasjon: En tidligere pave hever stemmen og motsier potensielt sett den regjerende paven. Kan en av dem da være ufeilbarlig?

Liberale katolikker hevder gjerne at årsakene til overgrepskrisen er hierarkiske strukturerer, berøringsangst overfor seksualitet og sølibatet for prester. Mer konservative stemmer fremhever på sin side at overgrepene skyldes et nytt og løssluppent syn på seksualitet etter 68’er-opprøret, også på presteseminarene. Samtidig knytter de en stadig større aksept for homofili de siste tiårene sammen med pedofili. De hevder de er uklare grenser mellom det ene og det andre, blant annet fordi mange av de mindreårige som er misbrukt av mannlige prester er unge gutter. Der hvor de liberale hevder at årsaken er strukturell, mener altså typisk konservative at årsaken er kulturell. Og her skriver Ratzinger seg tydelig inn blant de konservative med sitt partsinnlegg, når han blant annet påstår at mellom 1960 og 1980 «kollapset» de moralske standardene for seksualitet «fullstendig». Det er riktignok ikke første gang den tyske teologen beskriver det moderne samfunnet med bred pensel.


Homoseksuelle klikker

Fra før av visste vi at Ratzinger som teologiprofessor i Tübingen i 1968 ble rystet av det anti-autoritære studentopprøret i daværende Vest-Tyskland. Men først nå har vi fått innblikk i hvor tett han har koblet opprøret til seksuelle overgrep begått av prestene i sin egen kirke. Radikalismen på 60-tallet ledet til «homoseksuelle klikker» ved presteseminarene. På samme tid ble pedofili i kjølvannet av 68’er-opprøret «diagnostisert som tillatt og sømmelig», ifølge Ratzinger.

Denne forståelsen av 1960-tallets kulturelle revolusjon og dens konsekvenser for den katolske kirkens håndtering av overgrepssaker er interessant fordi vi får et tydeligere innblikk i mentaliteten som har preget den øverste ansvarlige for håndteringen av overgrepsskandalen i årene mellom 2005 og 2013. Spørsmålet om hva som må gjøres henger alltid sammen med oppfatningen om hva som har skjedd. Jo mer problemet er kulturelt betinget av et gudløst moderne samfunn som har forlatt kristen moral, jo mindre vil endring av kirkelige strukturer hjelpe. Dermed blir også spørsmålet om sølibat avfeid som irrelevant for diskusjonen om seksuelle overgrep.


Særegen versjon

Den italienske forskeren Massimo Faggioli påpekte at Ratzingers versjon av hva som har skjedd kun er «en liten del av historien og en meget særegen versjon» hvor Vatikanets rolle i det hele i løpet av nesten fire tiår ikke engang er nevnt (Washington Post 11.04.19). Det er noe av det mest interessante med Ratzingers forklaring: Hans fremstilling dreier oppmerksomheten bort fra hans eget ansvar som utøver av paveembetet og lar blikket i stedet kretse rundt et moderne samfunn – angivelig i full moralsk kollaps.

Spørsmålet mange stiller seg er også i hvilken grad denne virkelighetsoppfatningen deles av pave Frans, som nylig advarte mot å overdrive det rettslige perspektivet på overgrepene. De er fremfor alt et åndelig problem som må bekjempes med åndelige midler, fremholdt en pave som for noen måneder siden skal ha stanset biskopene i USA i å vedta mer konkrete standarder for biskoper ved varsler om overgrep.

«Hvorfor fikk pedofili slike proporsjoner?» («Why did pedophilia reach such proportions?) spør Ratzinger. Alle nikker vi gjenkjennende til spørsmålet, men en del av oss blir ikke beroliget av svaret hans: «Ultimately, the reason is the absence of God.»


Sviktende håndtering

I dette urovekkende enkle og samtidig mystifiserende svaret ligger kanskje også noe av årsaken til den katolske kirkens sviktende håndtering av alvorlig kriminalitet i egne rekker. Mange av institusjonens ledere har overdrevet religiøse forklaringsmodeller stilt overfor massiv menneskelig lidelse som også må avhjelpes med psykologisk og rettslig ekspertise. For altfor ofte har den katolske kirken opptrådt som en parallell rettsstat som skal etterforske, dømme og straffe sine egne i all hemmelighet – uten åpenhet overfor verken verdslige myndigheter eller rammede ofre.

Det er urovekkende enkelt, også fordi teologi kan være et svakt analyseredskap. For hvilken forklaringskraft har egentlig et utsagn om at Gud skal ha vært fraværende?

Gå til innlegget

Pavens bønn for Venezuela

Publisert 8 måneder siden

Pavens taler om fred og forsoning har hittil vært ganske ukontroversielle. Men i Venezuela har den humanitære krisen og den politiske undertrykkelsen nå gått så langt at pavens oppfordringer om fredelig sameksistens nå også kritiseres som tomme ord i en prekær situasjon. For heller ikke etter den siste tids masseprotester har pave Frans villet kritisere det autoritære regimet ledet av Nicolás Maduro.

Tilfeldighetene ville ha det til at pave Frans landet på latinamerikansk jord i Panama kort tid etter at opposisjonslederen Juan Guaidó hadde utropt seg selv til landets midlertidige president foran folkemasser som protesterte mot Nicolás Maduros styre. Paven kom til den lille republikken i Mellom-Amerika for å møte unge pilegrimer fra hele verden, på arrangementet Pavens verdensungdomsdager.

10. januar i år ble Maduro formelt innsatt som president for seks nye år av Venezuelas høyesterett – til høylytte protester fra biskopene i Den katolske kirke i landet. De kritiserte nok en gang regjeringen i landet og betegnet Maduros presidentskap som illegitimt. Derfor vakte det også oppsikt at Vatikanet sendte en utsending til seremonien. Ønsket pave Frans å støtte Maduros regime med sin representant Monsignor George Koovakod?

Noen dager i forveien hadde hele 20 ekspresidenter fra land over hele Latin-Amerika gjort noe helt uvanlig: Gått sammen om å forfatte et åpent brev til paven for å rette søkelyset mot undertrykkelsen av menneskerettigheter i Nicaragua og Venezuela. De hadde åpenbart blitt bekymret av tonen i pave Frans sin julepreken 25. desember der paven ba for samstemmighet og forsoning blant folk i de to landene uten å berøre de trange kårene for demokratiet. De tidligere statslederne tilhørte i all hovedsak partier på høyresiden i latinamerikansk politikk og kalte det som deler av venstresiden i regionen hyller som «sosialisme» for et «militarisert narko-diktatur». Interessant nok viste de til pave Johannes XXIII sin encyklika fra 1959 «Ad Petri Cathedram» som formaner statsledere over hele kloden til å fremkalle samstemmighet og harmoni i sine samfunn. Ekspresidentene siterte imidlertid encyklikaen på at de som undertrykker menneskers frihet ikke kan bidra til denne fundamentalt viktige enheten for fredelige og velfungerende samfunn. De kritiserte med andre ord paven for å glatte over en virkelighet preget av undertrykkelse når paven gang på gang ber om fred og samhørighet i Venezuela – uten å kritisere makthaverne for undertrykkelsen. Og de tidligere statslederne viste hvordan katolsk sosiallære og pavelige encyklikaer stadig har aktualitet og må fortolkes. Denne fortolkningen avleder også ulike oppfatninger om hva den katolske kirken og dens overhode bør foreta seg i dagens spente situasjon.

På bakgrunn av dette nye politiske presset og de dramatiske hendelsene i gatene i Caracas var det knyttet stor spenning til hva paven ville si om det oljerike landet som var satt i brann av det som på samme tid lignet både storpolitisk manøver fra Washington og en folkereisning mot et diktatur. Hvis pave Frans var en revolusjonær figur ville han kanskje også støtte en revolusjon som hans egne biskoper til alt overmål hadde gitt sin støtte til? Men nei. Da paven etter flere dagers taushet om Venezuela endelig uttalte seg kom den gjenkjennelige retorikken om at han følte med det venezuelanske folket og at han håpet partene ville finne en fredelig løsning. Da Vatikanet la en lignende melding ut på pavens Twitter-konto kom det uvanlige mye kritikk av pave Frans fra alminnelige Twitter-brukere. Med paven på Twitter har det å tale Roma midt imot fått en mindre heroisk klang. Like fullt er mediet en indikasjon på hvordan paven treffer med sine ulike offentlige utspill.

Vatikanets ambivalente rolle som en potensielt sett diskret støtte til et splittende og autoritært regime må sammen med de nasjonale biskopenes sterke kritikk av det samme regimet sees i lys av kirkestatens tidligere rolle som megler mellom partene i Venezuela. Opposisjonen gikk høsten 2016 med på dialog med Maduros regjering så sant Vatikanet var villig til å megle. Forhandlingene brøt raskt sammen, men det er ikke umulig at Vatikanet gjør seg klare for å innta en lignende rolle i en overgangssituasjon – uansett hvem som skulle sitte ved makten om noen uker eller måneder – enten det blir en regjering støtte av Vesten eller av Russland, Tyrkia, Bolivia og Cuba. De fire sistnevnte rykket raskt ut med sin støtte til Maduro og synliggjorde dermed også hva slags geopolitisk heksegryte Vatikanets kirkediplomati kan falle oppi hvis paven er konsekvent og resolutt i sitt forsvar av liberale rettigheter som frie demokratiske valg i Venezuela.

Til forskjell fra andre stater kan ikke Vatikanet like lett boikotte en stat eller tilbakekalle alle dens representanter. I et katolsk-dominerte land som Venezuela er kirken uansett så sterkt tilstede i byer og lokalsamfunn at den også må veie sin kritikk av staten opp mot behovet for å beskytte sine egne.

Like fullt kan prisen for pavens angivelige nøytralitet i under dagens tilspissede forhold bli en forverring av de allerede kritiske levekårene for venezuelanere flest. Gevinsten kan på noe lenger sikt være at Vatikanet får innta en nøkkelrolle i få i gang en helt avgjørende dialog mellom partene – som igjen kan gavne Venezuela.

Pave Frans foretok også et interessant strategisk valg da han valgte Pietro Parolin som sin statssekretær, det vil si ansvarlige for ledelsen av pavens sentrale sekretariat. Som diplomatisk utsending til Venezuela fra 2009 til 2013 kjenner Parolin landet fra innsiden og har førstehåndserfaring med regimet mot slutten av Hugo Chávez’ regjeringstid.

Tiden for at venstrepopulistene vinner valg i Venezuela er over. Nå avlyser de dem istedet. Som støttespillere for opposisjonen står høyrepopulistene Trump og Bolsonaro i front. Midt i dette forsøker paven å finne sin plass – i det vanskelige dilemmaet mellom rollen som hardtslående profet og diskret statsleder med et diplomatisk korps rede til å megle.

Ole Jakob Løland

Postdoktor, Det teologiske fakultet, UiO

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere