Ole Jakob Filtvedt

Alder:
  RSS

Om Ole Jakob

Følgere

Paulus, Luther­ og ­Barclay

Publisert over 1 år siden

Om man kommer til Paulus for å få et klinkende klart svar på hvor lite man kan gjøre og likevel bli frelst til slutt, blir man fort skuffet.

Skrevet av Karl Olav Sandnes Professor, MF og Ole Jakob Filtvedt Postdoktor i NT.

Denne uken holdt paulusforskeren Barclay et foredrag på MF basert på boka Paul and the Gift. På denne bakgrunn laget Vårt Land en sak 5. september med etterfølgende reaksjoner dagen etter. Lesere som ikke kjenner til Barclay kan kanskje få inntrykk av at han er kontroversiell fordi han hevder at Paulus og Luther ikke har samme nådeforståelse. Dersom Barclay er kontroversiell, er det vel heller fordi han av noen oppfattes som for luthersk. Selv om Barclay også kritiserer visse lutherske standpunkt, bidrar han samtidig til at grunnleggende lutherske innsikter rehabiliteres. Barclays Paulus er blant de «mest lutherske» som finnes blant moderne forskere, og som samtidig anerkjennes bredt.

Tolkingsrevolusjon. 

Barclays prosjekt må forstås på bakgrunn av at det har skjedd en aldri så liten tolkningsrevolusjon innenfor paulusforskningen. Toneangivende forskere har i tiår hevdet at Paulus verken var spesielt opptatt av tradisjonelle lutherske spørsmål, eller gir tradisjonelle lutherske svar på disse spørsmålene. Barclay bidrar faktisk til å nyansere dette bildet. Samtidig kan verken han eller vi ganske enkelt kan se bort fra den kritikken mot visse lutherske tolkninger av Paulus som har kommet de siste tiårene.

Det er i dag stor enighet blant forskere om at det bildet mange har hatt av jødedommen som en «gjerningsreligion» der mennesker gjør gode ting for å fortjene sin frelse, er en karikatur. Det gir derfor liten mening å lese Paulus sine brev som et oppgjør med en slik gjerningsreligion. Det er i det hele tatt problematisk å generalisere fra de tingene Paulus sier om «loven» og «lovgjerninger» til «ting som mennesker gjør for å oppnå fortjeneste fremfor Gud».

Det som primært reiser spørsmålet om verdien av lovgjerninger for Paulus er ikke en teori om hva mennesker kan gjøre for å fortjene frelse, men spørsmålet om hvorvidt hedninger skal la seg omskjære – og holde hele ­loven – for å kunne få del i pakten. Dette situasjonsbestemte problemet er for Paulus et selvstendig anliggende, og ikke bare en anledning for å diskutere det han egentlig er opptatt av – hvor mye eller lite mennesker må gjøre­ for å fortjene sin frelse. Samtidig er evangeliet for Paulus noe mye mer enn et redskap for å løse sosiale problemer, det er også et svar på et grunnleggende­ menneskelig problem, nemlig syndens makt.

Tro og gjerninger.

Om vi så spør om Paulus likevel har noe å si om forholdet mellom «tro og gjerninger», møter vi et komplekst bilde. Spørsmålet om frelses­visshet, som var så sentralt for Luther, har ikke samme­ betydning for Paulus. Om man kommer til Paulus for å få et klinkende klart svar på hvor lite man kan gjøre og likevel bli frelst til slutt, blir man derfor fort skuffet. Som Moxnes riktig hevder i Vårt Land 6. september så finner du ingen klar tanke i Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Frelse skildres i noen få tilfeller som tilgivelse (jf. Rom 4), men tanken om et tilbakevendende behov for å motta tilgivelse, er det vanskeligere å finne belegg for hos Paulus. Det man derimot finner mye av, er beskrivelser av hvordan troende er gått over fra døden til livet, fra slaveri til frihet, fra å drives av sitt «kjøtt og blod» til å drives av Ånden.

Selv om kristne ikke er syndfrie, og selv om de fortsatt kjemper mot sitt «gamle jeg», vil de vinne denne kampen fordi de har fått Ånden. Paulus forkaster ikke tanken om en siste dom ­etter gjerninger. Han tror at kristne kan «oppfylle» loven, selv om de ikke er «under» den. Paulus kan likevel ikke tas til inntekt for tanken om at kristne blir syndfrie. Hans gjentatte formaninger om å leve det nye livet, vitner indirekte om at Paulus visste at troende ikke alltid gjorde det, og derfor måtte formanes. Selv om Paulus aldri sier noe i retning av «samtidig synder og rett­ferdig», skildrer han likevel det å bli likedannet med Kristus som en stadig pågående og ikke ennå fullendt prosess.

Hvor ble det av nåden? 

Har vi glemt at Guds nåde er større enn menneskers synd, at frelsesgaven gis nettopp til de som i utgangspunktet manglet Guds herlighet, eller at Gud rettferdiggjør de ugudelige? På ingen måte! Og det er her boka til Barclay er så verdifull. Den gir oss en mer mangefasettert forståelse av Guds nåde. På den ene siden fremholder Barclay at Guds nåde gis uavhengig av alle menneskelige verdihierarkier – det være seg etnisitet, kjønn, sosial status eller moralsk fortreffelighet. Guds gave i Kristus gis til nettopp de som ikke fortjener den.

På den andre siden vektlegger Barclay at Guds gave transformerer den som tar den imot, slik at man blir det man ikke i utgangspunktet var – nemlig passende mottakere av Guds nåde. For Barclay er det altså ikke noe ved mennesker som gjør at de fortjener Guds nåde. Men når og såfremt mennesket er blitt en ny skapning, så begynner det også å leve et liv som korresponderer med Guds vilje. Dette transformerte livet kan man vanskelig hevde at «ikke har noe med frelse å gjøre», for Paulus.

Klarhet og kompleksitet.

Vi synes Barclays lesning av Paulus i det store og hele er overbevisende, men har forståelse for at andre kan komme til andre konklusjoner enn oss. Det vi derimot har vanskeligere for å forstå, er hvordan noen kan hevde, som Petter Olsen gjør i Vårt Land 6. september, at «hvis man ser på det Paulus skriver i sin helhet, tenker jeg det er klart at …»

Så lenge temaet er forholdet mellom tro og gjerninger, hva vi gjør og hva Gud gjør med henblikk på den endelige dom og frelse, strever vi med å se at noen har grunnlag for å hevde at deres egen lesning fremgår med klarhet av det Paulus skriver. De lutheranere som insisterer på å gjenta slagord om at de har skriftens klare vitnesbyrd på sin side i spørsmål som dette, står i fare for å gjøre seg selv irrelevante som samtalepartnere for den som faktisk vet noe om hvor kompliserte disse spørsmålene er i paulusforskingen.

Problemet er ikke primært at Paulus formulerer seg uklart, men at nettopp helheten, hva Paulus også sier, gjør bildet så sammensatt. Dette kan illustreres med Fil 2,12-13 hvor Paulus formaner mottakerne til å «arbeide på deres egen frelse», for så å si at Gud er virksom i denne prosessen. Slike tekster kan man ikke bare se bort i fra, om det er Paulus man tolker.

Luthersk innstilling. 

Debattene innenfor paulusforskingen har betydelig økumenisk potensial. Lutheranere burde være de første til å ønske en nylesning av Bibelen velkommen. Vi kan vanskelig tenke oss en mindre luthersk innstilling enn i praksis melde seg ut av debatten som foregår, fordi man er tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord.

Trykket i Vårt Land 11. september 2018.

Gå til innlegget

Egelands to selvportretter

Publisert over 1 år siden

Tom Egeland har skrevet en kronikk som tilsynelatende handler om Jesus og Paulus. I virkeligheten handler den først og fremst om ham selv.

Denne artikkelen skrev jeg sammen med min kollega Hilde Brekke Møller, og den ble først publisert på NRK.no 03.08.2018.

I en fersk kronikk setter Tom Egeland Paulus og Jesus opp mot hverandre, og spør hvorfor konservative kristne lytter til Paulus istedenfor Jesus. Jesus var tross alt en snill mann med et budskap om medmenneskelighet og varme. Han lærte oss å omfavne alle mennesker.

Paulus, derimot, var både homofob og negativ til kvinner. Han «løftet Jesus ut av jødedommen», og var også skaperen av det vi kjenner som kristendom, til tross for at han manglet grunnlag for å uttale seg om hva kristen tro skal være.

Egeland framholder at Paulus aldri møtte den jordiske Jesus, og at historien om et møte med den oppstandne Jesus ble laget etter Paulus’ død. For å kunne mene noe om en mann han aldri hadde møtt, måtte Paulus nedtone verdien av den jordiske Jesus, og heller satse på å guddommeliggjøre ham.

Jesus hevet over historien
Slik tegner Egeland karikaturer av Paulus og Jesus. Samtidig tegner han seg selv, fra to ulike vinkler. Portrettet av Jesus speiler Egelands egne holdninger. Portrettet av Paulus speiler måten Egeland går frem på når han skaper sitt Jesusbilde. Egelands Jesus er ikke bundet til fortiden, men snakker i nåtid om hva han vil at «vi» skal gjøre. Der Egelands Paulus er preget av sin samtids holdninger, er Egelands Jesus fri fra dette. Jesus representerer vår tids idealer om kjærlighet.

Her viser Egeland seg som en bedre historieforteller enn historieforsker, for det finnes ikke noen uttalelser fra Jesus om homofil kjærlighet eller samliv. Ved å løfte Jesus ut av hans samtid, opphøyes Jesus omtrent slik han mener at Paulus en gang gjorde det.

Egelands grums
Egeland setter søkelyset på bibelsk grums, og det kan det være grunn til å gjøre. Men ved å fjerne Jesus fra hans jødiske samtid, og samtidig overbetone skillet mellom det nye og Det gamle testamente, åpner Egeland ubevisst for noe av det farligste grumset som finnes i kristendommens historie.

Dette grumset baserer seg på forestillingen om at Jesus står i radikal kontrast til holdningene fra Det gamle testamente og de jødene som levde samtidig med ham, slik at han istedenfor kan fungere som garantist for holdningene som «vi» i dag kan være bekjent av. Jesus blir dermed kilde til den positive selvbekreftelse som ulike «vi» gjennom historien har hatt behov for, og datidens jøder blir stående som eksponent for ulike typer grums. Denne kontrastfortellingen kommer faktisk ganske klart til uttrykk i Egelands kronikk, når han knytter grumset i Bibelen særlig til Det gamle testamente, og til Paulus’ kultur og religion. Det Egeland her i realiteten gjør, ligner veldig på det han feilaktig tror at Paulus engang forsøkte på, nemlig å løfte Jesus ut av jødedommen.

Egelands kristendom
Ved å konstruere Paulus som antihelt og Jesus som helt, har Egeland skapt seg en kristendom som han riktignok ikke tror på, men likevel agiterer for. Til denne kristendommen trenger han både Paulus og Jesus.

Egelands Jesus gir kristendommen dens positive innhold, og representerer altså de holdningene som Egeland selv kjenner seg hjemme i. For at Jesus skal få anledning til å fylle en slik rolle, trengs imidlertid hjelp fra Egelands Paulus. For ved å skape en kontrast mellom det gamle og det nye, og ved å løsrive Jesus fra datidens jødedom, kan Egeland gjøre det han tror at Paulus engang lykkes med, nemlig å konstruere sin kristendom.

Egeland har sånn sett tegnet to selvportrett: Jesus er den som tilsynelatende ligner mest, fordi han deler Egelands holdninger. Men også Egelands karikatur av Paulus, viser seg ved nærmere iakttakelse å ha mange trekk til felles med karikaturtegneren selv. Egelands omgang med Jesus har han nemlig lært av den Paulus han selv har konstruert.

 

I den grad jeg eller Hilde Brekke Møller deltar i den påfølgende samtalen gjør vi dette som enkeltpersoner, selv om vi skrev hovedinnlegget sammen.

Gå til innlegget

Ulike veier for ulike personer

Publisert over 1 år siden

En del vil nok faktisk, som Dokka, oppleve det akademiske systemet som et fengsel. Og da er det til det beste for alle at de rømmer. Men det trenger faktisk ikke å bety at det er noe galt med systemet

Åste Dokka svarer på min kronikk («Å skrive for å lære», VL 28.mai), med å understreke at det er andre ting enn det akademiske systemet som har formet henne som skribent, samtidig som hun gjentar at tellekantsystemet motvirker kreativitet, både språklig og innholdsmessig («Var det tellekantsystemet som formet meg», VL 30. mai). Dokkas svar gir meg anledning til å komme med en presisering. 

Veldig mange som tar en teologisk doktorgrad ender opp med å jobbe som noe annet enn forskere. Og det trenger ikke å være noen tragedie for verken samfunnet, kirken eller den det gjelder. En doktorgrad kan gi verdifull ballast og kompetanse, også for folk som skal drive med noe annet enn å forske – og faktisk også for den som synes det å skrive avhandlingen var en lidelse fra a til å. Det virker som om jeg og Dokka er enige om akkurat dette. 

Når det gjelder dem som har tenkt å bli noe annet enn forskere, er jeg helt med på at det å skrive masse internasjonale og spesialiserte fagartikler neppe er den beste måten å bruke tid, talent og ressurser på. Disse skal nok heller bruke erfaringene og kompetansen de fikk innenfor akademia til å formidle teologi på andre måter. Men, og her er vi kanskje uenige – jeg tror de av oss som gjerne ønsker å forbli innenfor akademia i forskerstillinger har veldig godt av å skrive spesialiserte fagartikler og bøker, og at det vil gjøre oss til bedre forskere, formidlere, undervisere og veiledere. Og, som jeg også har understreket i tråden under mitt innlegg på verdidebatt.no, det er slett ikke sikkert at forskere blir dårligere til å formidle og popularisere teologi av at de også bruker tid på å skrive for fagfeller. 

Så tror jeg bare vi får ta til etterretning at vi sitter igjen med veldig ulike opplevelser av hvorvidt det er stimulerende eller hemmende å skrive tekster som skal vurderes av fagfeller. Dokka opplever at hun blir tvunget til å gjenta etablerte sannheter, og til å temme sin djervhet. Jeg opplever meg utfordret til å forsøke å formulere noe nytt, og til å si dette på en litt modigere måte enn jeg ellers ville våget. Det er ikke opplagt at det finnes noen fasit her. Det kan like gjerne være slik at ulike personer har ulike kreative prosesser og trives med å skrive ulike type tekster. 

En del vil nok faktisk, som Dokka, oppleve det akademiske systemet som et fengsel. Og da er det til det beste for alle at de rømmer. Men det trenger faktisk ikke å bety at det er noe galt med systemet. De aller færreste skal jo bli fastboende innenfor det akademiske systemet. De fleste bør og skal gjøre noe helt annet. Det gjelder også mange av dem som har en doktorgrad. Derfor er bare fint at det finnes ulike veier for ulike personer

Trykket i Vårt land 4. juni 2018

Gå til innlegget

Å skrive for å lære

Publisert over 1 år siden

«Tellekanter» er undervurdert, og det er Åste Dokka selv et utmerket godt eksempel på.

Åste Dokka har reist en viktig debatt om akademisk teologi («Teologien og tellekantene», VL 8. mai). 

Hun spør om ikke det systemet den akademiske teologien foregår innenfor, tvinger teologer til å bruke all sin tid på å skrive for hverandre, i veldig spesialiserte tidsskrift og om veldig sære tema. Og hun mer enn antyder at dette går på bekostning av teologiens formidlingsforpliktelse ovenfor kirke og samfunn. Særlig er hun spørrende til det såkalte «tellekantsystemet»: at man får poeng for å publisere i bestemte tidsskrift og på bestemte forlag, og at det knyttes økonomiske incentiver til disse publiseringspoengene for både forskerne selv og institusjonene de tilhører. Dette resulterer i at forskere bare skriver for hverandre, om ting som bare forskere bryr seg om, og i et språk som bare forskere orker å lese.

Bortkastet? 

I en oppfølgingsartikkel («Teologi som teller», VL 15. mai) skrev Dokka at det er vanskelig å forestille seg et større misforhold mellom arbeidsinnsats og leserkrets enn det som gjelder for akademiske artikler på internasjonalt toppnivå. Det krever enormt mye innsats å få slike publisert, men de støver ned i bibliotekene. Dette er en form for innvending jeg ofte møter når jeg forteller folk at jeg jobber som forsker. Hvordan klarer jeg å motivere meg for å brukes månedsvis eller årevis på å skrive artikler og bøker som tross alt når et veldig begrenset publikum? Gjør jeg dette bare for å få disse mye omtalte «publiseringspoengene»? 

Ofte er det slik at de som stiller meg slike spørsmål selv har en mastergrad. Da hender det jeg spør tilbake: hvor lang tid brukte du på å skrive din masteravhandling? Og: hvor mange tror du leste den? Misforholdet er åpenbart. Det tok måneder eller kanskje til og med mange år å skrive avhandlingen, men nesten ingen leste den. De få som leste den gjorde det ikke frivillig. Alle vet jo dette før de begynner skriveprosessen. Så hvorfor gidder så mange mennesker å gjøre det likevel?

Verdifull i seg selv. 

Det handler selvsagt om at en mastergrad kvalifiserer til spennende jobbmuligheter, men også om mye mer. De som synes det er helt merkelig at jeg skriver artikler som ganske få vil lese, har munnen full av gode grunner for hvorfor de skulle skrive en masteravhandling som så å si ingen vil lese. «Ved å skrive avhandlingen, fikk jeg fordypet meg i et problem jeg synes var spennende». «Jeg fikk verdifull øvelse i å uttrykke meg skriftlig, og til å forme en faglig fundert argumentasjon». «Det skjedde noen med meg gjennom skriveprosessen; jeg ble tryggere på min egen faglighet». «Terskelen for å skrive en ny tekst er mye lavere nå, for nå vet jeg at jeg mestrer det». 

Alle disse svarene kan også overføres på min forskning, og de har noe vesentlig til felles. De beskriver det å skrive en tekst som en prosess som er verdifull i seg selv. Å skrive handler ikke bare om å formidle noe til andre. I tillegg handler det om å lære noe selv. Skriveprosessen er også en dannelsesprosess. Man lærer faktisk på en helt annen måte ved å skrive, enn ved bare å lese og tenke for seg selv. Mange ganger jeg har latt meg begeistre av egne ideer mens jeg løper meg en tur, for så å oppdage at de egentlig er helt banale idet jeg forsøker å uttrykke ideene skriftlig.

Tellekantene. 

Tross alle dets ufullkommenheter, og selv om systemet sikkert kan og bør justeres både slik og sånn, må jeg faktisk innrømme at jeg er glad for at det forhatte «tellekantsystemet» finnes. Det har gitt meg en helt nødvendig dytt til å våge å teste ut tankene mine skriftlig, og til å dele disse med internasjonale toppforskere. Jeg skjerpes når jeg leser og skriver noe, vel vitende om at det jeg jobber med etter hvert skal sendes til internasjonale kolleger. Jeg lærer noe nesten hver gang jeg får tekstene mine i retur med kritiske og konstruktive innspill fra navnløse kolleger, som er eksperter på det jeg har forsøkt å si noe om, og som har vurdert om min tekst burde få komme på trykk. Det er for øvrig rett og slett en myte at man må skrive om virkelighetsfjerne tema for å få ting publisert på internasjonalt toppnivå. 

Så jeg skriver altså egentlig bare for meg selv? Nei, det er selvsagt meningen at all denne arbeidsinnsatsen skal komme noen andre enn meg selv til gode. Av og til håper jeg jo at noen lærer noe nyttig av å lese det jeg har skrevet. Mange av de tingene jeg skriver vil sikkert ha en veldig begrenset påvirkning, men det er ikke så lett for meg å vurdere på forhånd hvilke av mine egne tekster som har varig verdi. Når de er publisert, lever de imidlertid sitt eget liv. Langt klokere mennesker enn meg selv kan få tak dem nå som de ikke støver ned i en skrivebordsskuff. På basis av mine begrensede innsikter kan disse kloke hodene kanskje skrive og tenke noe som er virkelig smart. Nettopp fordi forskning er et verdensomspennende samarbeidsprosjekt, har tekster et virkningspotensial som langt overskrider kapasiteten til den forskeren som skrev dem.

Formidling. 

Men det stopper ikke der. Jeg er faktisk helt sikker på at det å skrive faglige tekster har gjort meg til en bedre underviser, formidler og veileder, enn jeg ellers ville vært. Særlig håper jeg at min egen erfaring med å skrive vil være til hjelp når jeg veileder studenter som selv skal skrive sine store og små tekster, og som utvilsomt lærer veldig mye av å forsøke på dette. Paradoksalt nok er faktisk Åste Dokka selv et utmerket eksempel på nettopp det hun forsøker å argumentere imot. Hun kan formulere seg. Hun har lest bredt og dypt. Hun skriver argumenterende og reflekterende tekster. Hun er vant til å diskutere med folk som tenker annerledes enn henne selv, og deltar konstruktivt i debattene hun genererer. Jeg er ikke i tvil om at en viktig grunn til at hennes tekster er så gode og leseverdige som de faktisk er, er at hun har «kastet bort» årevis innenfor det akademiske systemet som hun nå kritiserer.

Trykket i Vårt land 28. mai 2018

Gå til innlegget

Man kan ikke velge å være utvalgt

Publisert rundt 6 år siden

Hvor mye av kampen mot gutteomskjæring handler egentlig om ideologi?

Ideologisk omskjæringsforbud. For mye av debatten om omskjæring av guttebarn har handlet om helseeffekter. Selv om debatten også angår muslimer, vil jeg i det følgende fokusere på den ideologikonflikten som oppstår i møtet mellom jødisk begrunnelse for omskjæring, og begrunnelsene som gis av de som ønsker å forby omskjæring av guttebarn. Flere har med rette understreket at omskjæring handler om mye mer enn helse for jøder, og at man også må ta høyde for den religiøse begrunnelsen. Det mange likevel overser, er at også omskjæringsmotstanderne argumenterer ideologisk, og at heller ikke de kan gjemme seg bak «rene» medisinske argumenter, forankret i objektive fakta. Human-etisk forbund har for eksempel hevdet at de ikke bare er imot omskjæring av barn fordi det innebærer en helserisiko, men også fordi det er et irreversibelt inngrep som truer med å frata barnet dets religionsfrihet, i og med at barnet ufrivillig gis en religiøs identitetsmarkør. Men dermed har de også gjort seg til talsmenn for en bestemt ideologi. Spørsmålet er om de har rett til å tvinge denne på alle oss andre og våre barn.

 

Den moderne fortellingen. Teologen Stanley Hauerwas har hevdet at vi lever i en tid hvor mennesker tror at de ikke bør ha noen annen fortelling enn den fortellingen de velger selv. Å «ha en fortelling» er å vite hvor du kommer fra, hva livet ditt handler om, hvilken retning det har og hvor du er på vei. I dag tror mange at denne fortellingen må være selvvalgt for at menneske skal være fritt. Med dette som utgangspunkt formes det vi kunne kalle den «moderne fortellingen», som handler om hvordan individet skaper seg selv gjennom oppbrudd, frigjøring og selvvalg. Dette frihetsidealet forutsetter ikke bare at individet står fritt, på ett eller annet tidspunkt, til å bryte med den fortellingen det er blitt gitt som barn. Ideelt sett burde faktisk barnet være ”uten fortelling” frem til det kan velge selv hvem det vil være.

     

Samtykkekompetanse. Omskjæringsmotstanderne vil derfor ikke forby omskjæring, de vil bare sette en aldersgrense. Du må gjerne være religiøs, med andre ord, såfremt du er det på deres premiss og tilpasser deg den «moderne fortellingen». I den fortellingen fødes det livssynskompetente individet en gang i tenårene, for da har han endelig utviklet evnen til samtykke, den evnen som gjør ham i stand til å skape seg selv og sin egen fortelling. Før den tid må man for all del forhindre at barnet utsettes for påvirkning som gjør at det ikke kan velge helt fritt når samtykkekompetansen endelig er fullt utviklet. Det gjelder å forme uformede mennesker, som kan forme seg selv. Problemet er bare at også det moderne frihetsidealet krever innlæring for å kunne godtas – det er ikke en forestilling barnet er født med. Noen er derfor nødt til å fortelle barnet at det ikke bør ha noen fortelling ennå. Og så får man jo bare håpe at barnet aldri oppdager at den ”moderne fortellingen” også er en fortelling. En fortelling som barnet aldri har valgt selv, men som likevel i stor grad styrer hvilke valg det senere kommer til å gjøre. For hvis barnet oppdager dette, kunne det jo begynne å tvile på om det virkelig hadde fått anledning til å begynne livet uten noen bestemt fortelling.

 

Frykten for det irreversible. For å realisere det moderne frihetsidealet må man nemlig det irreversible til livs. Mon tro det ikke er dette som er omskjæringens største provokasjon – at det ikke kan reverseres? Å komme det irreversible til livs er en forutseting for at mennesket med den selvvalgte fortellingen kan tre frem. Problemet er bare at dette mennesket ikke finnes i den virkelige verden, men bare i den «moderne fortellingen». For all barneoppdragelse er irreversibel. Ja, livet selv er irreversibelt. Vi er alle situert i tid og rom, med kropp, kultur, språk og familie som vi ikke har valgt selv. Foreldre former sitt barns tanker, holdninger, verdier og fordommer – de gjør barnet til en person det aldri noensinne kan velge ikke å være lenger.

 

Hjertets omskjærelse. Det gamle testamentet snakker om hjertets omskjærelse, og vil med det understreke at den ytre omskjærelsen er et symbol på lydighet og tillit til Gud – som skal springe ut av et forvandlet hjerte. Kanskje kunne vi si at alle foreldre omskjærer sine barns hjerter, i den forstand at de setter irreversible avtrykk på deres sjels-, tanke- og følelsesliv. Det er egentlig hjertets omskjærelse som må forbys for at den moderne fortellingen skal kunne realiseres. Dette er imidlertid umulig, det innser alle. Derfor blir forhuden arena for den ideologiske boksekampen.

 

Utvalgt. Et interessant trekk ved den «moderne fortellingen» er at den er konstruert som en direkte antitese til den bibelske – som handler om Guds utvelgelse. Det er ingen plass for utvelgelse – langt mindre for kollektiv utvelgelse –i fortellingen om individet som ble fritt da det valgte sin egen fortelling.Den bibelske fortellingen bæres derimot av forestillingen om at Gud har valgt oss før vi er i stand til å velge ham. Guds initiativ går forut for vårt. Guds utspill tar ikke ifra oss friheten, men er dens forutsetning. Vi skaper ikke oss selv, vi er blitt skapt. Vi blir ikke oss selv ved å forme vår egen fortelling, men ved å innlemmes i Guds fortelling.

 

Innlemmet. I den bibelske fortellingen kaller Gud Abraham, gir ham sine løfter, og former på den måten en verdensomspennende familie. Når jødiske guttebarn omskjæres, innlemmes de i dette generasjonsfellesskapet. De blir en del av sine forfedres fortelling, med alt hva den inneholder av smerte, håp, fellesskap og forpliktelser. Gjennom omskjærelsen blir det jødiske barnet gitt en fortelling som det ikke har valgt selv, og som det per definisjon ikke kunne ha valgt selv. Fordi omskjærelsen er et tegn på utvelgelse, er det et selvstendig poeng at ritet ikke er selvvalgt. Man kan ikke velge å være utvalgt. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
25 dager siden / 1681 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
5 dager siden / 1604 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
25 dager siden / 1198 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
21 dager siden / 1154 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 876 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
15 dager siden / 823 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 792 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere