Jakob Anfindsen

Alder: 36
  RSS

Om Jakob

Er ansatt som stipendiat på MF med fordypning i Det nye testamentet. Har drevet mye med ulikt form for menighetsengasjement, primært rettet mot ungdom. Generelt interessert i mange av de temaene som diskuteres på verdidebatt.

Følgere

Kritikken mot Kokkvold

Publisert rundt 10 år siden

Nazneen Khan-Østrem er ute i mediene med skarp kritikk rettet mot Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgard Kokkvold. Han er eurosentrisk, fordomsfull, lite prinsipiell, bidrar til å underbygge stereotyper, uttaler seg ved hjelp av generaliseringer og tegner et forfeilet bilde av en pågående sivilisasjonskonflikt. Dette er frisk tale, og man spør seg hva nevnte Kokkvold kan ha gjort galt. I det følgende vil jeg konsentrere meg om forhold Khan-Østrem tar opp som gjelder forholdet mellom Norge og innvandrere.

Kokkvold uttalte ved en bestemt anledning at andregenerasjons innvandrere trenger opplæring i hva ytringsfrihet og vår form for pressefrihet innebærer. Dette er en generalisering hun reagerer på og som avfeies fordi andregenerasjons innvandrere har gått på norsk skole og derfor må betegnes som produkter av denne. Men om alle som har gått på norsk skole skal forstås som produkter av norsk skole, og ingenting annet, må vel det i rettferdighetens navn også kalles en betydelig generalisering.

Kokkvold bruker uttrykket ”muhammedaner”. Og, påpeker Khan-Østrem: ”Alle med et minimumskjennskap til islam vet at muslimer ikke tilber Profeten”. Mener hun virkelig at Kokkvold tror dette, eller at alle som hører ham vil forstå ham dit hen? Selv har jeg aldri tenkt at ordet ”muhammedaner” med nødvendighet sier noe om hvem som tilbes og ikke tilbes. Like lite som jeg tenker at en ”lutheraner” tilber Martin Luther, eller en ”fransiskaner munk” tilber Frans av Assisis. Kanskje finnes det likevel gode grunner for ikke å bruke uttrykket ”muhammedanere”? Men at det automatisk avdekker kunnskapsløshet om hva islam er, stiller jeg meg foreløpig tvilende til.

Da Zahid Mukhtar uttalte at han hadde forståelse for drapet på Theo van Gogh reagerte Kokkvold kraftig. Han advarte mot slike holdninger, snakket om forholdet mellom muslimer og kristne og manet nordmenn til klar tale om hva slags livsform vi foretrekker å ha i Norge. Khan-Østrem spør retorisk om ikke ytringsfriheten er til for Zahid Mukhtar også. Men har Kokkvold noen gang antydet at Mukhtar skal bringes til taushet? Hvis ikke blir Khan-Østrem sin påstand om inkonsekvens meningsløs. Om Kokkvold derimot hadde gått ut offentlig og uttrykt forståelse for at folk har lyst til å ta livet av Zahid Mukhtar, eller hans meningsfeller, da hadde han vært inkonsekvent. Og vi kan jo gjette hva slags reaksjoner en slik uttalelse ville skapt. Men å fordømme en gitt ytring, uten å ville forby denne, er selvsagt på ingen måte uforenelig med et kompromissløst forsvar for ytringsfriheten.

Khan-Østrem misliker Kokkvolds håndtering av karikaturstriden, og påpeker at karikaturtegningene ikke er oppstått i ”nøytralt ideologisk rom”. Videre beklager hun seg over at Kokkvold ikke vil forstå tegningenes historiske og politiske kontekst. Hvem som hevder at tegningene befinner seg i et nøytralt ideologisk rom vites ikke. Heller ikke hvilken historisk og politisk kontekst som skulle tvinge Kokkvold til å innta en annen holdning enn den han har vist.

Opplevelsen av ulik virkelighetsforståelse, og vurdering av hva som er en relevant kontekst, trenger seg på. Etter å ha lest kronikken sitter jeg nok med en følelse av at jeg befinner meg i en litt annen verden enn Khan-Østrem. Som kristen er jeg oppvokst med at korset kan snus opp ned og brukes som hoppestang på vår statsfinansierte TV-kanal. Så vidt jeg husker ledet ikke dette til verken ambassadeangrep, påtennelse av flagg, trusler, boikott eller offentlig kanossagang. I en norsk kontekst framstår derfor karikaturtegningene som relativt ”harmløse” i seg selv. Reaksjonene på tegningene derimot, og deres konsekvenser for åpenheten i det offentlige rom, framstår som alt annet enn harmløse. I en slik situasjon er jeg derfor ikke i tvil om at Kokkvold sin tydelige stemme trengs.

P.S. Jeg uttaler meg på bakgrunn av kronikken publisert i forkortet form i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2010/08/27/kultur/debatt/kronikk/kokkvold/samtiden/13128936/

Gå til innlegget


I kjølevannet av den viktige debatten Jens Brun Pedersen har stått i spissen for de siste dagene, og hans ønske om en livssynsnøytral stat, ønsker jeg å trekke fram et eksempel som jeg mener avdekker at dette er en målsetning som er vanskelig å nå i praksis.

For en tid tilbake satt jeg i et samarbeidsmøte sammen med representer for ulike ungdomstilbud i bygda. Jeg satt som representant for det lokale bedehuset. Jeg forstod raskt at det tilbudet jeg representerte var å regne som litt på siden, fordi det ikke ”rettet seg mot alle”. De andre representerte derimot kommunale, og dermed ”nøytrale”, ungdomstilbud. I praksis vil det ofte si rusfritt diskotek. At et av de kommunale ungdomstilbudene knapt trakk noen ungdommer i det hele tatt, mens vi av og til var over 100 på våre arrangementer, de aller færreste med kristen bakgrunn, la ingen demper på entusiasmen over bredden i eget tilbud.

De som vet noe om bedehuskulturen i Norge vet at der finnes det en betydelig minoritet som ikke oppfatter diskotek som en livssynsnøytral aktivitet, eller de sangene som spilles som innholdsmessig livssynsnøytrale. Likevel drifter kommuner i Norge lokale ungdomsdiskotek, og står ansvarlig for å skaffe lokaler. Vårt bedehus er bygget og drevet på frivillighet.

Om man skulle fulgt logikken til JBP er det vel nærliggende å tenke at bedehusfolket kunne slått i bordet og krevd ”livssynsnøytralt” kommunalt ungdomstilbud. Hva nå enn det skulle være? Mener JBP at alle kommunale ungdomsdiskotek skal nedlegges av hensyn til en religiøs minoritet og deres samvittighet?

Som kristen ville det aldri falle meg inn å kreve dette. Jeg tror heller vi må leve med at flertallet av og til er nødt til å få det litt som de vil, og at tilsynelatende gode prinsipper kan være lite egnet for å tvinge gjennom i praksis. La oss heller forsøke å leve med både lokale diskotek og gudstjeneste på NRK.  

Gå til innlegget

Finnes det en "sunn" selvmedlidenhet?

Publisert nesten 11 år siden

Hanne Nabintu Herland sin artikkel om misjonsbarns oppvekstvilkår skaper store reaksjoner. Hun påstår at hun hadde til hensikt å nyansere bildet av hva en oppvekst i utlandet kan innebære, ved å belyse de mange positive aspektene ved å få bo i utlandet. Dette er maktpåliggende for henne i en tid da misjonærer og kristne mobbes i media. Så langt, så vel!

Tittelen hennes røper imidlertid at hun ikke bare vil media og kristenmobbere til livs. Hun ønsker å sette en stopper for selvmedlidenhet, og da i særdeleshet den som praktiseres av misjonærbarn. Vi er blitt et folk av sytere, som leter etter feil hos våre foreldre og i vår oppvekst. Det hører ingen steder hjemme i "verdens rikeste land".

Hanne er snar til å legge til at de som faktisk har blitt utsatt for seksuelle overgrep eller fysisk avstraffelse fortjener beklagelse og hjelp. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at de som har blitt rammet av slike overgrep allikevel kan oppleve seg truffet av Hanne sitt opprop mot syting og selvmedlidenhet. 

Og hva med de som "bare" opplevde seg valgt bort av sine egne foreldre, men som aldri ble utsatt for noe direkte overgrep? Eller de som "bare" savnet og lengtet etter nærkontakt med mor og far? De som "bare" fikk ødelagt gudsforholdet sitt, fordi de trodde Gud hadde sagt til pappa og mamma at de skulle ofre alt, barna inkludert, i Herrens tjeneste?

Og hva med alle oss andre? Hvordan skal vi forholde oss til det som har gjort vondt i livet, samtidig som vi fastholder det gode? Det finnes jo alltid noen som hadde det værre. Og det finnes jo som oftest alltid noe positivt det er mulig å fokusere på. Men holder det?

Jeg tror det ville være en god start å skille mellom "sutring" og "klage". Jeg er for tiden på leting etter skillet mellom disse to fenomenene, men er ikke lenger i til om at skillet finnes.

Det finnes en måte å forholde seg til egne sår på som ikke bringer oss videre, som ikke leder til oppgjør, forsoning, legedom eller nytt liv. Det er sutringen. Men det finnes også en sunn og god "klage", som nettopp hjelper oss til å gå videre med våre sår, samtidig som vi fastholder alt det positive vi har fått med oss. Og denne sunne klagen skal vi ikke sette stopper for.

Hva er så forskjellen mellom "sutring" og "klage"? Kanskje handler det om at den som sutrer ikke eier sin egen smerte, men har hengitt all sin oppmerksomhet til omstendighetene? Kanskje handler det om at den som sutrer ikke viser genuin sårbarhet eller vilje til å la seg trøste eller ta imot hjelp?

Mennesker trenger sjelden hjelp til å sutre over dårlig helsevesen, den håpløse sjefen, de elendige politikerne eller ektefellen som ikke forstår noe som helst. Det klarer vi som oftest fint på egen hånd. Ikke minst i våre menigheter. Den ekte, sårbare, hudløse, genuine klagen derimot: det er ofte sjelden vare.

Sutreviser har vi neppe behov for. Klagesalmer derimot kan vi neppe klare oss uten!

Gå til innlegget

Barnevelsignelse i Dnk

Publisert rundt 11 år siden

Konseptet "folkekirke" byr på en rekke utfordringer. Blant de største er trolig spørsmålet om forholdet mellom barnedåp og opplæring i kristen tro.

Hvordan skal vi forholde oss til en situasjon der det er stor avstand mellom hva kirken legger i dåpshandlingen og hva faddere og foreldre legger i den samme handlingen? Dette er det smertefulle spørsmålet jeg stiller meg selv nesten hver gang jeg er tilstede ved en barnedåp i Dnk. Her er noen av de alternativene løsningsforslagene jeg ofte hører.

1. Vi kan trøste oss med at Gud er større, og henvise til dåpens vertikale aspekt. Vi kan si at det først og sist er Gud som handler i dåpen, uavhengig av hva vi måtte forstå med den. På denne måten kan til og med faddere og foreldres uvitenhet, likegyldighet, motstand osv. nærmest forstås som et redskap for forkynnelsen av Guds ufortjente nåde.

2. Vi kan fornekte hele problemet, og hevde at ingen har rett til å sette seg til dommer over andres motiver.

3. Vi kan ta skylden selv, og si at vi som kirke må bli bedre på dåpsopplæring. Eller at dåpssamtalen må gjennomføres med større alvor. osv. En variant av denne løsningen er å skylde på staten som ikke har bevilget nok penger til trosopplæring.

4. Vi kan ta til ordet for en eller annen form for kirketukt ved døpefonten. Altså at prest skal si nei til folk som ber om dåp på et grunnlag som ikke harmonerer med kirkens eget.

5. Vi kan hevde at man burde fokusere positivt. Prøv heller å forkynn evangeliet for dåpsfølget. Se dette som en misjonsmulighet.

Er det virkelig mulig å fornekte hele problemet (jf. 2)? Jeg tror ikke det. Om man bor i et lite lokalsamfunn hvor "alle kjenner alle" slik jeg gjør, skal man ikke delta på mange gudstjenester før man havner i en merkelig situasjon. Presten erklærer plutselig at du, sammen med en person du vet tar ettertrykkelig avstand fra kirken og alt dets vesen, får del i et hellig ansvar sammen: oppfølging av dåpsbarnet. Enda mer vanlig er det å oppleve at faddere og foreldre lover å lære barnet å bruke Herrens nattverd, men selv blir sittende når nattverden feires senere i samme gudstjeneste (dette er minst like vanlig som at de deltar). De lover å oppdra barnet i kristen tro, men leser tekstmeldingene sine når forsakelsen og troen bekjennes. Om man arbeider med konfirmanter, slik jeg gjør, er det også en kjennsgjerning at de fleste døpte går gjennom livet med befriende lite oppdragelse i den kristne tro. Vi vet at dåpen i Dnk i praksis er frikoblet fra kristen opplæring. Vi liker det dårlig. Men vi kan jo ikke gjøre noe med det, annet enn å bli bedre på trosopplæring...

Hva gjør dette med kirken? Det gjør at den får et enormt kommunikasjonsproblem som staves TROVERDIGHET. Om ikke fadderforpliktelsen tas seriøst, og alle i kirken "vet" at vi ikke kan regne med at den tas seriøst heller, hvordan kan vi da forvente at noen skal gidde å ta oss på alvor når vi går opp på prekestolen og påstår at vi forvalter et hellig evangelium? Om vi tillater at innholdet ord og sakramant vannes ut, hvilke troens kilder har vi da å tilby søkende mennesker i kirkens rom?

Nå har sikkert de fleste gode lutheranere forlengst påbegynt et svarinnlegg som handler om at det er Gud som handler i dåpen (jf. 1). Jeg tror også det er Gud som handler i dåpen! I praksis kan imidlertid den sannheten brukes for effektivt å avblåse en hver kritikk mot enhver form for dåpspraksis. Det er jo uansett Gud som handler, så kritikken bommer alltid og uansett så lenge den ikke rammer Gud selv.

Jeg spør tilbake: hvem er det som handler i nattverden? Jo, de fleste er nok enige om at det også er Gud. Nattverden er et nådesmåltid. Gud kommer oss imøte og handler med oss pga sin egen vilje, og ikke våre gjerninger. Hva sier så Paulus når nattverden forvaltes feil i menigheten i Korint? Sier han at Gud er større? At Guds nåde forkynnes ekstra kraftfullt gjennom menighetens skrøpelighet og svakhet? At det er flott at nattverden når ut til mennesker som ennå ikke har forstått hvilken rikdom de får del i? Nei, det sier ikke Paulus.

"Dere samles på en måte som ikke er til nytte men til skade" (1 Kor 10,17)

"Når dere så kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere holder" (1 Kor 10,20)

"For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms" (1 Kor 10,29)

Det er altså fult mulig for oss mennesker å ødelegge en nattverdshandling, selv om det er Gud som dypest sett handler gjennom nattverden. Og et hovedproblem er altså at de gjennomførte handlingen uten å tenke på det faktiske innholdet (1 Kor 10,29).

Det er selvsagt bra med bedre trosopplæring, bedre dåpssamtaler og mer statlig tilskudd. Men hva skal vi gjøre med de mange som oppsøker kirkens dåp, men som ikke ønsker at barnet skal få del i Herrens død og oppstandelse, eller at barnet skal få en motkraft til den synd og skyld det har del i ved sin fødsel som menneske? Heller ikke ønsker de å forplikte seg til å oppdra barnet i å forsake djevelen eller tro på den treenige Gud. Og de har ingen forutsetninger for å lære barnet å ta del i kirkens liv, eller Herrens nattverd, i og med at de selv ikke bruker noen av delene?

Hva er det egentlig disse dåpsfølgene er ute etter? Ironisk nok synes det for meg som om mange "egentlig" betrakter dåpen som en barnevelsignelse. Og da blir spørsmålet: hvorfor kan vi ikke tilby dem det i Dnk? Vi lager gjerne fest for dere i kirken. Vi synger med dere. Ber for og med dere. Tenner gjerne lys. Kler gjerne opp barnet i flott drakt. Bærer det gjerne rundt i kirken og viser det stolt fram. Tilbyr gjerne en høytidelig rite. Men dåp... nei, det er faktisk noe ganske annet.

Er dette en form for kirketukt? Ja. Ville det blitt spetakkel? Helt sikkert. Ville det være med å gjenreise kirkens selvrespekt, og dåpens alvor, innhold og forpliktelse? Kanskje. Ville det bedret forholdet til kirkesamfunn som opplever dagens dåpspraksis i folkekirken som ubibelsk? Trolig. Er det gjennomførbart i praksis?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere