Jakob Anfindsen

Alder: 35
  RSS

Om Jakob

Er ansatt som stipendiat på MF med fordypning i Det nye testamentet. Har drevet mye med ulikt form for menighetsengasjement, primært rettet mot ungdom. Generelt interessert i mange av de temaene som diskuteres på verdidebatt.

Følgere

Dersom vi åpner for at leger skal kunne reserve seg mot å henvise til abort - hva blir da det neste? Får vi ikke da snart en uholdbar situasjon, der et stadig mer pluralistisk samfunn tvinger fram stadig mer kuriøse samvittighetskonflikter?

Debatten om fastlegers rett til å kunne reserve seg mot å henvise til abort gikk jevnt og trutt på dette forum for en tid tilbake. Selv synes jeg debatten, og noen av argumentene som ble brukt, er minst like viktig å disktuere som selve spørsmålet. Selve saken, fastlegers reservasjonsrett, kan fort vise seg å ha vært langt større enn seg selv.

Blant de vanligste argumentene mot adgang til reservasjon syntes å være at det blir umulig å trekke en grense for hva som skal kunne gjelde som gyldig og alvorlig nok "samvittighetsgrunn". En av de som synes å argumentere langs disse linjer er Høyres Bent Høie. Med henvisning til at vi får et stadig mer pluralistisk samfunn, med stadig mer pluralistiske samvittighetsoverbevisninger, skriver han at å åpne for reservasjonsrett for fastleger er ”et prinsipp som også kan bære uheldig av sted”.

Med andre ord: hva blir det neste?

Dette er imidlertid en argumentasjon som synes å hvile på en meget problematisk forutsetning – nemlig at det ikke finnes allmenne moralske verdier som vi som samfunn kan navigere etter. Dersom slike allmenne moralske verdier finnes, og dersom det er mulig å komme til erkjennelse av hva disse består i, da er det også mulig å skjelne mellom hvilke verdier vi som samfunn ønsker å verne om, og ikke. Da er det, i hvert fall i prinsippet, mulig å argumentere rasjonelt for at visse samvittighetsoverbevisninger burde utløse reservasjonsordninger, mens andre ikke gjør det. At det likevel i praksis vil være krevende å vite nøyaktig hvor man trekker grensen, endrer ikke på dette viktige prinsipielle poenget.

Men dersom moralske overbevisninger ikke kan påberope seg å være knyttet til allmenne moralske verdier, men kun reduseres til å være et uttrykk for private synspunkt, er saken en helt annen. Som en av debattantene på dette forum uttrykte det: ”Det jeg synes er høyst problematisk ved å åpne døra med å gi fastlegen reservasjonsrett pga "samvittighet" er at dette faktisk signaliserer at legen på eget forgodtbefinnende kan sette seg til doms over og selv definere innholdet i en offentlig betalt ordning. Ene og alene ved å peke på høyst individuelle og irrasjonelle "samvittighetsgrunner" - som i praksis gjør det uangripelig, for det finnes overhode ingen rasjonell måte å avgjøre hvilke grunner som er gyldige eller ikke.”

Dette høres kanskje litt vel radikalt ut, men når Stoltenberg og Høie reduserer spørsmålet om henvisning til abort til legers privatmoral, står de i fare for å hevde akkurat det samme. Da er det heller ikke så rart at man bekymrer seg for at stadig nye grupper skal påberope seg samvittighetsfrihet i gitte saker, for da har man ikke noen rasjonell måte å avgjøre saken på. 

Dersom moral er en privatsak, og dersom objektive moralske verdier ikke eksisterer, får vi et samfunn hvor irrasjonelle aktører kjemper for at nettopp deres private moral skal få gjennomslag i samfunnet. Altså: en ren maktkamp. Og dersom moral kun er et spørsmål om makt likevel, er det tross alt fordelaktig at dette avgjøres ”demokratisk.” Da må hva som regnes for RETT utgår fra folkets MAKT.

Flere har altså bekymret seg for hvilke implikasjoner det har dersom fastleger innrømmes reservasjonsrett i spørsmål knyttet til abort: ­Hva blir da det neste? Man er bekymret for at samvittighetsrommet skal utvides til å omfatte stadig nye områder i samfunnet, noe som vil innskrenke folkemaktens anledning til å vedta hva som er rett.

Jeg, derimot, er bekymret for at folkeviljens makt skal utvides, slik at den fortrenger moralske verdier. Det er grunn til å minne om at også totalitære regimer kan være folkevalgt, og at noen av historiens grimmeste hendelser har utgått fra flertallsviljen. Men hvem har vel rett til å kritisere flertallet ut ifra sin egen irrasjonelle og høyst private samvittighet?

Innenfor helsesektoren vil trolig de etiske dilemmaene stå i kø de nærmeste generasjonene. Kombinasjonen av ny teknologi og en stadig lavere aksept for avvik og svakhet gir grunn til uro. Noen relativt ferske artikler (her, her og her) gir oss en pekepinn på hvilke spørsmål som kan bli aktuelle: selektert abort på bakgrunn av sykdom eller kjønn; aktiv dødshjelp på spedbarn og psykisk syke. Vi beveger oss med andre ord inn i et svært krevende landskap. Jeg fristes derfor til å stille spørsmålet tilbake til de som nå ønsker at fastleger skal tvinges til å henvise til abort – hva blir da det neste?  

Dersom teknologien stiller oss foran stadig nye dilemma, og dersom vi også beveger oss inn i et offentlig klima der stadig færre tror at det finnes allmenne moralske verdier som det er mulig å erkjenne og å navigere med utgangspunkt i, skal det bli uhyggelig spennende å se hva folkeviljen vedtar i fremtiden. Kanskje det om en generasjon er ”rett” å drepe spedbarn med visse karakteristika? Eller eldre som er blitt demente? Det er det som kjent bare folkeviljens makt som avgjør, og da gjelder det å rydde av veien brysomme hinder for at folkemakten skal få utfolde seg i kraft av statens helseapparat.  

Dersom du skulle være så uheldig å befinne deg blant mindretallet neste gang samvittighetsfrihet diskuteres – så husk at det ikke finnes objektive moralske standarder du kan påberope deg eller henvise til. Din moralske samvittighet er og blir en privatsak. Når de etiske dilemmaene står for døren er det godt å vite at det finnes noen som tar grep og bruker flertallsmakt, og hindrer at dette sklir fullstendig ut. 

Gå til innlegget

En kirke i streik - et teologisk problem

Publisert nesten 8 år siden

Presteforeningen har vedtatt at prester i framtiden kan komme til å bli tatt ut i streik. Dette truer etter min mening med å undergrave kirkens oppdrag i verden og evangeliets vesen. Hvor ble det av den teologiske debatten? Hvor er kirkens biskoper?

Presteforeningens vedtak om å oppheve sin selvpålagte reservasjon mot å streike er teologisk problematisk av en rekke ulike grunner. Allerede språket som brukes for å diskutere saken vitner om manglende teologisk refleksjon, fordi det impliserer en forståelse av kirken som en slags etat bestående av arbeidsgiver, arbeidstakere og brukere av kirkens tjenester. Denne forståelsen kommer til uttrykk når Presteforeningen bedyrer at en eventuell prestestreik hovedsakelig er ment å skulle ”ramme” arbeidsgiver. Hva skal det bety? Kirken er jo ikke i noen posisjon til å skulle ”ramme” noen som helst med noe annet enn evangeliets ord. Det er det eneste vi har å gi som kirke, og det eneste vi eventuelt kunne finne på å holde tilbake.

Den dagen kirken tror at den besitter noe annet enn evangeliet som den kan bruke som pressmiddel mot staten eller arbeidsgivere – uansett hvilken ”ytelse” dette skulle dreie seg om – har den derfor i realiteten forlatt det eneste grunnlag som er blitt gitt den. En slik kirke har falt for fristelsen som Jesus avviste, å gjøre steiner til brød i håp om å kunne gjøre mennesker avhengig av det den har å gi. En slik kirke binder mennesker til seg selv og de goder den innbiller seg at den er herre over, mens den var kalt til å binde mennesker til Jesus gjennom ordets og sakramentets frie gaver. En slik kirke har derfor sviktet sitt oppdrag.

Det er vel og bra at en prestestreik ikke skal gå ut over omsorg og sjelesorg for alvorlig syke. Men det er tydeligvis til å leve med at det går ut over kirkens misjonsoppdrag i verden. Dersom prester streiker fra deltakelse i vielser, dersom sykehjemsandakter bortfall, dersom konfirmantundervisning avlyses, eller høymessen bortfaller, er det ikke bare visse ytelser som holdes tilbake, men selve evangeliet. Men da er jo evangeliet blitt gjort til pressmiddel i en arbeidskonflikt. Men evangeliets karakter av å være gave gjør at det per definisjon ikke kan inngå som pressmiddel i en konflikt. Gi som gave det som dere fikk som gave, sa Jesus da han sendte ut sine disipler (Matt 10:8). Det er en ting at kirken selv gjør ære på de som er innsatt til en særlig tjeneste for evangeliet ved å underholde disse med lønn – en arbeider er som kjent sinn lønn verd. Noe ganske annet er det når kirken nekter å forkynne evangeliet med mindre staten spar opp mer penger, eller legger arbeidsforholdene bedre til rette.

Kirken gjør rett i å lønne sine heltidsmedarbeidere, og jeg unner alle medarbeidere i kirken den lønn de får. Likevel kan aldri denne lønnen gjøres til en betingelse for at evangeliet blir forkynt. Dersom det hefter økonomiske betingelser ved kirkens forkynnelse av evangeliet, slik en prestestreik impliserer at det gjør, er ikke evangeliet lenger noen gave, og dermed heller ikke lenger noe evangelium.

Evangeliets karakter av å være gave, henger uløselig sammen med evangelits utfordring til verden: den korsfestede og oppstandne Jesus er Herre. Det hører med til evangeliets kjerne at Jesus er blitt gitt all makt i himmel og på jord (Matt 28:18), og at alle verdens maktstrukturer, herskere og troner derfor er underordnet Jesu kongsmakt (Ef 1:20–23). Flere av de titlene som brukes om Jesus i NT – Guds sønn, frelser og Herre – er titler som implisitt utfordrer, relativiserer og undergraver Caesars herredømme. Tro ikke at evangeliet mangler politisk brodd!

En kirke som forkynner evangeliet om at Jesus er Herre, kan derfor aldri akseptere at dette herredømme underordnes eller betinges av verdens maktstrukturer. Men det er jo nettopp det som skjer ved en eventuell prestestreik. Hvorvidt evangeliet vil bli forkynt eller ikke på en gitt søndag, hvorvidt Jesus proklameres som den eneste sanne Herre, er nå prinsipielt betinget av den norske stats velvilje.

Evangeliets modige proklamasjon av Jesu kongsmakt, evangeliets freidige utfordring til alle verdens herskere, må alltid være korsmerket. Det er vel verdt å merke seg at det er den tilsynelatende maktesløse Jesus, på vei mot sitt kors, som stod ansikt til ansikt med Pilatus og forklarte ham at Pilatus sin makt var blitt gitt ham av Gud (Joh 19:8–11). Han hadde ingen pressmidler. Han hadde ingen ting å true med. Og nettopp dette viste hva slags kongsmakt han hadde. Det var kongsmakten til en korsfestet konge. 

Også vi som regner oss som Jesus etterfølgere, vi som vil følge en korsfestet konge, har derfor blitt fortalt at vi må regne med trengsel, forfølgelse og motgang i verden. Hvilket skrift i NT er det som ikke betoner dette? Det er ikke bare slik det tilfeldigvis forholder seg, det hører til kirkens vesenskjennetegn. Det betyr ikke at vi skal idyllisere lidelse eller trakte etter det. Men det betyr at vi som kristne ikke har noen grunn til å forvente at vi staten vil like oss, langt mindre at vi skal være lønnsledende blant statens ansatte. Dersom man ikke finner seg i å tjene evangeliet under de forhold som Dnk i dag befinner seg i, er det grunn til å spørre om det overhode finnes noen kontekst hvor våre bekvemlighetsbehov som kristne er dekket.

Dette handler ikke bare om hvorvidt vi tar Jesus på alvor når han forteller oss om den pris man må regne med å betale for å følge ham, det handler også om hvorvidt vi vil være i stand til å være troverdige vitner om herredømmet til en korsfestet konge. En kirke i streik er en kirke som takker høflig nei når Jesus inviterer oss til å dele hans kall, hans sendelse, hans lidelse, hans ære og hans kors i denne verden.

Dette handler derfor om kirkens selvforståelse og identitet. Et sentralt argument for prestestreik synes å være solidariteten med fagforeningsbrødrene som nå streiker på kirkens vegne. Det sier ikke så lite om hvordan kirken forstår seg selv og hvem de føler seg forpliktet til å vise solidaritet ovenfor. Vi må jo stå sammen med andre fagorganiserte i kampen om bedre lønn. Må vi virkelig det? Hvor ble det av solidariteten med den lidende kirke? De man som kristne skulle være spesielt knyttet til (Hebr 13:3). Dersom prester i Dnk ikke finner seg i å tjene evangeliet selv om de betales mangfoldige hundretusener – hvilket signal sender dette til de mange som lider for Jesu skyld? Burde de også gå ut i streik kanskje? Kreve overtidsbetalt og flere frihelger? Hva skal vi si til misjonærer som lever på minimalt med lønn og som med fare for sine liv utbrer evangeliet? Skal vi be dem om å kommeseg hjem for å skaffe seg en trygg jobb i det offentlige? Og hva planlegger egentlig presteforeningen å gjøre den dagen staten ikke bare nekter å innfri kirkens lønnskrav, men vender seg imot den på alle mulige måter? Nøyaktig hvilke krav er det da vi skal stå på? Nøyaktig hvilke tjenester er det da vi skal true med å holde tilbake?

Dersom konteksten er den verdensvide kirke, virker prestestreik blant godt betalte nordmenn ganske absurd. Men man trenger ikke engang å se utenfor landets grenser for å se at prestestreik er dårlig lederskap. Det er mulig prester tjener mindre enn andre yrkesgrupper som det kunne vært relevant å sammenligne prester med, men prester i Dnk tjener definitivt mer enn alle de som man som prest samarbeider med som medarbeidere for evangeliet. Også i Norge. Og er det ikke disse presten skulle følt seg spesielt knyttet til og solidarisk med? Dette gjelder vel så å si alle kolleger i Dnk, for ikke å snakke om de som er ansatt i frikirker eller misjonsorganisasjoner. Mange lever på givertjeneste og har ikke garanti for jobb i mer enn et halvt år om gangen. Burde de også gå ut i streik kanskje? Dersom presteri Dnk tjener for lite til at jobben er verdt å gjøre, burde vel absolutt alle andre kirkelige medarbeidere si opp sin stilling i indignert protest. Dersom kirkens best betalte menn og kvinner nekter å tjene evangeliet under de forhold de er blitt til del, og dersom disse setter eksempelet for tjeneste og lederskap i kirken, blir det ikke mange igjen.

Og hvilket signal sender prestene til alle kirkens frivillige, dersom de klager på lønna eller nekter å jobbe overtid? Vi som er frivillige i kirken jobber jo gratis. Vi gjør vår tjeneste i kirken ved siden av vår ”vanlige” jobb, altså på toppen av 37,5 timers arbeidsdag. Mange av oss jobber dessuten vesentlig mer enn dette. Vi jobber med andre ord bare "overtid" i kirken, og det er slik det må være. Medarbeiderskap i en kirke vil alltid ha karakter av å være tjeneste – og denne vilje til tjeneste må modelleres av kirkens lederskap. Er det noe begrep i NT som mer presist uttrykker hva kirkelig lederskap dreier seg om, enn ordet tjeneste? Finnes det noen aksjon som i større grad undergraver dette tjenesteidealet enn streik?

Streikende prester vil bane vei for en stabsdrevet servicemenighet, hvor kravet om lønn for innsats vil bre seg hos alle medarbeidere som en lammende gift. Den sikreste veien å gå for å nedbemanne kirkens viktigste ressurs, nemlig alle de frivillige som tjenestegjøruten å få betalt, er ledere som modellerer motvilje til tjeneste, og som teller timer og penger. 

Krav om mer penger er ikke bare et uttrykk for slett lederskap når man befinner seg midt i et tjenende fellesskap, det kommer også i klar konflikt med NT sine mange formaninger om å være tilfreds med det man har dersom man har nok til mat og klær (1 Tim 6:8; Hebr 13:5–6). Disse formaningene burde rope høyt, ikke bare til kirkens ansatte, men til alle kristne i Norge. I en tid hvor velstandsjaget er nesten grenseløst, hvor forventningene om lønnsvekst ikke kjenner noe tak, vil en prestestreik effektivt bidra til å undergrave kirkens potensial som motkultur. Ekstra spesielt blir dette når Dnk virker å være såpass opptatt av miljøsaken – vi får vel regne med at prestens ekstralønn ikke vil bidra til å finansiere økt forbruk? Når prestene blander sin stemme med folkets krav om bedre lønn, mister kirken sin mulighet til å tale med profetisk røst om at det finnes en annen måte å leve livet på. Nøysomhetsidealet burde være mer relevant enn noensinne i dagens Norge, og kirkens lederskap burde vise vei.

Ekstra umusikalsk var det at prestene proklamerte sin vilje til streik midt i fastetiden, i tiden da vi på en særlig måte innvier oss til å ta del i påskens mysterium ved å gi avkall på vårt eget. Er det mulig å tenke seg en symbolhandling som i større grad enn prestestreik ville bidratt til å undergrave kirkens kall til å følge ham som gav avkall på sitt eget på vei mot lidelse og kors? Er det mulig å tenke seg en symbolhandling som i større grad bidrar til å undergrave kirkens forkynnelse av at han som ble korsfestet – og som fortsatt bærer korsets merke på sin kropp – er oppstått som Herre over alt og alle? 

Gå til innlegget

Omvend meg også!

Publisert over 8 år siden

Om Kjetil Hope kan utsette seg for det beste innen kristen apologetikk kan ikke jeg være noe dårligere. Ateister, utfordringen er herved gitt!

Kjetil Hope har bestemt seg for å gi seg selv en utfordring, som går ut på å utsette seg selv for impulser som kan bidra til at han forandrer livssyn. Han har blant annet utfordret kristne til å tipse ham om litteratur som kan bidra til å overbevise ham om kristendommens sannhet. Han fortjener utvilsomt honør for sin åpne holdning. Hans innlegg kan leses her.

Som kristen kjente jeg meg utfordret av Kjetil Hope sin åpne innstilling. Jeg burde jo også være villig til å la min kristendom konfronteres med gode argumenter som kan gi opphav til alternative måter å betrakte livet på. Selv om det også hadde vært spennende å utfordres av andre religiøse overbevisninger, ønsker jeg i første omgang å utfordre meg selv til å lese ateistisk apologetikk.

Selv om jeg tar imot alle innspill med takk, ønsker jeg å komme med et bestemt ønske. Jeg er ikke primært interessert i ateister som argumenterer mot religion, men ateitister som argumenterer for sin egen ateisme. Jeg ønsker å lese ateister som forsvarer sin virkelighetsoppfatning mot de sterkeste innvendingene som kan reises mot deres posisjon, og som postivivt viser hvordan ateisme kan gi opphav til måter å betrakte og leve livet på som er bedre enn religiøse. 

Det er som kjent ofte lettere å argumentere imot et syn man ikke deler, enn å gi positive grunner for sitt eget syn. Jeg er mest vant til å lese religionskritikk fra ateistisk hold, men nå ønsker jeg altså å lese noe som kan overbevise meg om

(1) fraværet av tungtveiende grunner for ikke å være ateist

(2) de gode grunner som finnes for hvorfor jeg burde vurdere å bli ateist.

Så, ateister, utfordringer er herved gitt. Hva er det jeg burde lese som kan overbevise meg om at ateisme er tingen? Jeg tør ikke love, som Kjetil Hope, at jeg vil lese en bok i måneden, men kan love at jeg ønsker å se nærmere på dette.

Gå til innlegget

Mange har undret seg over VL sin nokså ukritisk positive anmeldelse av trekant, og det med god grunn. Her kommer tre perspektiv som jeg mener mangler i Woie sin analyse.

Trekant er et realityprogram

Mange diskuterer ”trekant” med utgangspunkt i at dette er en serie som handler om å snakke om seksualitet. Woie har nå prestert å skrive to lange kommentarer uten å tematisere det som burde vært en helt åpenbar ”case”: nemlig at NRK har laget et realityprogram om sex. Dette bidrar til å privatisere konseptet, vi får bli med inn i sex-livet til noen bestemte personer. Riktignok nevner Woie at programmet er ”tabloid”, men uanfektet av denne observasjonen fortsetter han å snakke om hvorvidt fenomener som våtsex, oralsex og analsex burde snakkes om offentlig, uten å drøfte måten NRK har valgt å gjøre dette på, nemlig ved hjelp av et realitykonsept.

Fordi dette perspektivet er fraværende diskuterer heller ikke Woie det faktum at NRK har valgt å la programlederne være deltakende observatører. Som Woie skriver: ”trekløveret får i oppdrag å skaffe seg informasjon og å lære om ulike former for utøvelse av seksualitet”. Dette er fullstendig misvisende! De skal ikke bare skaffe informasjon om, eller lære om, seksualitet. De skal også ut i ”felten” å gjøre seksuelle erfaringer, de skal utforske den seksuelle verden. Woie skriver at ”når dagen er over oppsummerer de lærdommen i fellesskap”. De utveklsinger meninger om god og dårlig sex. For noe tull! De oppsummerer ikke lærdommen, men øver sammen for åpent kamera på det de har lært. Ungdommen har ikke sex, slår Woie fast. Det er rett og slett et definisjonsspørsmål. Er det ikke sex om man puster seg fram til orgasme? Og hva skal man egentlig kalle det når ungdom står iført bare undertøy og ”tørrtrener” på ulike sex -stillinger, som de har lært på pornofilminnspilling? For å kunne drøfte dette nytter det ikke bare å spørre om hvorvidt de beholder klærne på eller ikke, slik Woie synes å tro

Åpenhet og åpenhet er to forskjellige ting

Den privatiserte vinklingen som skapes på grunn av programkonseptet, tolkes av Woie som en sunn og nødvendig åpenhet som burde applauderes. Som han skriver: ”ungdommene er imponerende åpne”. Denne analysen bæres av følgende mantra: vi trenger større åpenhet rundt seksualitet! Underforstått, norske ungdommer forholder seg til egen og andres seksualitet med et underskudd av åpenhet, og dette må det gjøres noe med. Som ungdomsarbeider gjennom mange år, stiller jeg meg sterkt tvilende til denne enkle analysen. Når vi vet hvordan ungdom faktisk legger ut intime detaljer om seg selv på internett, er det faktisk god grunn til å vente med applausen. Mange peker på at ungdom sliter med å ta inn over seg at de befinner seg i det offentlige rom, og at de betrakter blogger og hjemmesider som private arenaer. Hvis man skal følge Woie sin enkle logikk om at den åpenheten som preger Trekant er bra, så burde jo dette være av det gode. Hvem er vel vi voksne, som fortsatt føler på bluferdighet når vår intimitet eksponeres, til å tvinge dagens ungdom inn under vårt åk? Det må da vel være positivt at ungdom har et så avslappet forhold til egen kropp, at de uten problemer viser den for millioner av ukjente mennesker? Det vil jo by på unike mulighet til åpen og utvungen samtale om pupper og lår, ja endog navngitte pupper og lår, både på torg og i bedehus… Hurra!

Woie innrømmer riktig at det finnes grenser, men for å finne de trenger vi åpenhet. Men at åpenhet (les: intimitet) i det offentlige rom, slik trekant legger opp til, er en forutsetning for å lære seg å sette grenser i det private, virker på meg som alt annet enn selvsagt. Hvis ungdom lærer seg til at seksualitet er noe man helt hverdagslig og utvunget skal dele med hele det norske folk, i underholdningsøyemed, hvorfor i alle dager skal de da sette grenser i den private sfære? Hvorfor skal jeg nekte kjæresten min, venninnen min, den hyggelige naboen min, eller den kjekke læreren min som jeg er venn med på facebook, tilgang på den intimitet som jeg har lært at det er sunt å dele med hele det norske folk? Selve programkonsept har som sin forutsetning at intimgrenser er til for å utfordres, at bluferdighet og sjenanse er noe som skal overvinnes i innbitt kamp mot flau knising, og at grenser er noe som skal testes og tøyes. Alt sammen i den hensikt å bli kjent med sin egen seksualitet. Å tro at dette programmet skal kunne gi hjelp til grensesetting rundt egen seksualitet, må være det mest optimistiske profetien vårt land har brakt til torgs på svært lenge.

Men finnes det ikke en verdifull åpenhet? Jo, selvsagt finnes den. Den verdifulle åpenheten som vi burde ønske oss mer av, knytter seg imidlertid neppe til intimitetseksponering i det offentlige rom, men til seksualitet som faktisk ikke er tilgjengelig for alle. Det er først når seksualiteten min ikke er noe som hele det norske folk har tilgang på, at min åpenhet om denne vinner sin store verdi. Denne åpenheten trenger vi i den fortrolige og lekne samtalen mellom to elskende, mellom gode venner som har behov for å snakke om noe som er viktig for dem, når sjelesørgeren møter levd liv på godt og vondt, eller når foreldre skal våge å være voksenpersoner for sine barn. Det er i relasjonene i mitt levde liv, langt utenfor offentlighetens innsyn, der den ekte realityserien pågår, at åpenheten er et verdifullt gode som er verdt å kjempe for. Og det er denne åpenheten som nødvendigvis må gå tapt, om vi mister evnen til å skille mellom det private og det offentlige rom. Da er det ikke lenger noe å være åpen om.

Trekant presenteres som seksualveiledning

NRK har valgt å lage et program som ikke setter fokus på moral, og som ikke forteller deg hvor mange eller hvor få du skal ha sex med. Hvis Woie skulle begynne å dra inn moral i sin anmeldelse, ville ha tilført programmet et fremmedelement, noe som ligger utenfor dets interessefelt. Programmet erklæres dermed implisitt, utrolig nok, for i seg selv å være amoralsk. Den grunnleggende tematikken kan riktignok ikles moral i vår samtale etterpå, hvis vi har interesse av det.

Hvis vi skal følge Woie sin logikk antar jeg at det er mulig å lage tilsvarende undervisnings og underholdningsprogram om løgn, vold og tyveri uten å ta stilling til moralen i det som gjøres. Altså at ungdom plukkes ut til å ljuge, stjele og gi juling, uten at dette underkastes en moralsk diskurs. Dette er tross alt en del av ungdommers virkelighet, og det må vi ganske enkelt forholde oss til. Ja, mer enn det, vi må ta på alvor at ungdom lever i en verden der løgn, tyveri og vold er helt normalt. Vi lærer deg bare hvordan du skal gjøre det, og oppfordrer deg til å prøve deg frem, moralen får man diskutere hjemme etterpå…

Nei, om man ber ungdom gå ut å delta i gitte handlinger, oppfordrer de til og utforske alt fra tantris påkledd gruppesex til porno, for at dette skal være veiledning og undervisning, så forutsettes det implisitt at dette er moralsk uproblematisk. Det hele presenteres jo som en slags seksualundervisning, på hele Norges offisielle felleskanal. Dette gjør at programmet, i motsetning til Paradise Hotel og Hotel Cæsar, gjør mål av seg å formidle noe normativt, et program som skal gi hjelp og veiledning.

Mange vil nok ha ganske lett for å se at hvordan vi snakker til hverandre (løgn eller sannhet), hvordan vi forholder oss til andres eiendom (tyveri) og hvilken respekt vi viser for andres kropp og helse (vold), er moralsk spørsmål. Og mange vil ha tilsvarende vanskelig for å se at det å forvalte sin egen og andres seksualitet, er et moralsk spørsmål. Når vi forvalter seksualitet, forvalter vi hverandre helse, fremtid, følelser, personlighet, kropp og nærhetsbehov. Vi forvalter noen av de dypeste driftene, lengslene, drømmene og gledene i menneskelivet. Vi gir hverandre unike muligheter til å gjøre hverandre godt, og vondt. Vi forvalter muligheten for nytt liv, men også for død og sykdom. Ja, vi forvalter faktisk samfunnets og menneskehetens fortsatte eksistens. Om det er noe mellommenneskelig spørsmål under solen som er både døds og livsviktig, så er det sex. Og om det er noe område av vårt liv som aldri kan isoleres i noe amoralsk vakuum, og behandles som noe rent teknisk, så er det vår seksualitet. Hvis ikke det å ha sex er et moralsk spørsmål, hvilke handlinger er da verdt å underkaste moralsk diskurs?

Avsluttende bemerkninger

Jeg tar ikke her stilling til om trekant burde ha vært vist i sin nåværende form på TV. Videre er det helt sikkert mulig å bruke denne serien til å snakke fornuftig om sex, uavhengig om man mener programmet. Men da må vi altså forstå hva slags program det er snakk om, og hvilken tematikk som må behandles. Hvis vi blir enige om at dette er et program som ikke bare handler om å snakke om sex, men om å gjøre seksuelle erfaringer, er vi litt lenger på vei. Hvis vi blir enige om at intimitet i det offentlige rom ikke nødvendigvis er noe ungdom har underskudd på, tror jeg vi er nærmere virkeligheten. Og om vi innser at det ikke er mulig å lage et veiledningsprogram, som ber deg om å gjøre visse ting, men som ikke tar stilling til om de handlingene det oppfordres til er moralsk legitime eller ikke, ja da er det virkelig håp for samtalen.

Gå til innlegget

Gåten Harald Eia aldri løste

Publisert over 9 år siden

Gåten Harald Eia aldri løste

Agnes Bolsø så triumferende på Harald Eia, og spilte ut sitt antatt beste kort: “Du kan ikke forestille deg kjønn uten språk”. Eia så litt overrumplet ut, og påstod at det kunne han. Men jeg tviler på at selv tusen-kunstneren Eia er i stand til å forestille seg noe som helst, heller ikke kjønn, uten språk. Han møtte veggen i møte med et uttrykk for en måte å tenke på, som jeg tror svært forenklet kan fremstilles i form av tre påstander.

1.      1. Alt er språk: Vår kunnskap om virkeligheten er alltid i en eller annen forstand tolket kunnskap. Kunnskap som er tolket ved hjelp av språket vi (tilfeldigvis) har til rådighet. Vi kommer på en måte aldri bak eller utenom språket. Virkeligheten er tilgjengelig for oss som kunnskap og erkjennelse, gjennom det språket vi er henvist til å erkjenne ved hjelp av.

2.      2. Alt er pedagogikk: Språket vårt har vi jo en gang lært. Det er menneskeskapt, og det kunne teoretisk sett ha vært helt annerledes. Om all min kunnskap er språkbasert så er den også tillært. Da kan den også avlæres. Nye språklige forestillinger kan tillæres og fortrenge de vi ikke lenger ønsker oss. Hva slags skole man får når kunnskap oppfattes som noe man har blitt enige om, har Halvard Jørgensen på en ypperlig måte belyst her på verdidebatt:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat7/thread75652/

3.      3. Alt er politikk: Om virkelighet er hva vi til en hver tid har blitt enig om at nå skal være, er det er ingen ting som i prinsippet ligger på utsiden av hva vi kan vedta, forby eller bestemme oss for. Vi kan kort og godt bli enige om å vedta at virkeligheten er slik eller sånn. Så lenge vi har flertall på stortinget, selvsagt.

Det er mulig det er uvanlig å uttrykke seg på denne måten. Men det går en rød tråd fra Agnes Bolsø sin forståelse av kjønn til en lettvint åndelighet hvor man kan tenke eller føle seg til salighet. Fra overoptimistisk tro på effekten av nye holdningskampanjer, til påstanden om at kompliserte samfunnsproblemer oppløser seg selv så snart vi slutter å generalisere, eller lærer at vi ikke skal snakke om “oss og dem”. Så lenge avisene slutter å skrive eller omtale ting på en bestemt måte, eller rapportere om forhold med en bestemt vinkling. Om ikke dette funker kan vi jo alltids vedta at visse ord som før var ok, ikke lenger er legitime. Alle disse måtene å tenke på er frukter fra samme store og etterhvert svært frodige tre, hvis røtter er dypt plantet i en bestemt måte å tenke om språket på.

Det er ikke mulig å tenke seg kjønn uten språk. Men det er ikke dermed gitt at kjønn, eller resten av virkeligheten for den saks skyld, av den grunn kan reduseres til en renspråklig konstruksjon som kan læres og avlæres, defineres og omdefineres, vedtas eller forbys.

Men er det noen som kan gjøre det Harald Eia ikke gjorde på Hjernevask, nemlig å presentere et gjennomtenkt motargument i møte denne måten å tenke på?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
17 dager siden / 1998 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1744 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
15 dager siden / 1738 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
8 dager siden / 1073 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
11 dager siden / 888 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
22 dager siden / 880 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
3 dager siden / 871 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere