Ole David Østli

Alder: 47
  RSS

Om Ole David

Gift, ett barn. Bibliotekar.

Følgere

Alternative lærdommer fra mellomkrigstiden

Publisert over 8 år siden

Hvilke lærdommer er det vi kan trekke av jødeutryddelsen og Mellomkrigstiden som ledet opp mot den? Det viser seg at det finnes minst to ulike svar på dette spørsmålet. Dette fører til at debattantene snakker forbi hverandre.

Med mellomkrigstiden mener man årene 1919-1939, særlig i Europa. Det er stor forskjell på hvordan jødene hadde det i 1920 og hvordan de hadde det i 1938. Det som gjør Solbergs sammenligning relevant, er et mellomkrigstiden representerer en dramatisk eskalering av en latent antisemittisme i Europa. Slik sett er det dynamikken vi kan lære noe av, ikke en sammenligning av hele tragedien til ende. Det man kan frykte er at muslimenes situasjon i dag ligner jødenes situasjon i begynnelsen av mellomkrigstiden, og altså hvordan vil diskrimineringen utvikle seg videre?

Så, hvilke lærdommer er det vi kan trekke av jødeutryddelsen og tiden som ledet opp mot den? Det har fascinert meg at det finnes to ulike versjoner:

1) Den jøde-fokuserte versjonen. For Israelere er Holocaust det endelige beviset på at jøder ikke er trygge noen steder, og at de derfor må ha en nasjonalstat for å være trygge. Dette er den versjonen som kjøpes av mange kristne i Europa og Amerika.

2) Den sosiologi-fokuserte versjonen. Her forsøker man å trekke ut noe generelt om hvor galt diskriminering kan føre av sted. Man forsøker å nøste opp hvordan jødehatet uttrykte seg på et tidlig stadium og hvordan det utviklet seg. Det som er så vanskelig å forestille seg er at jødehatet eskalerte veldig raskt i et veldig sivilisert land.

For de som er opptatte av Lærdom 1 vil en sammenstilling av mellomkrigstiden og diskriminering av andre grupper enn jøder være helt irrelevante, og vil om Oftestad sier, føles uhyrlig. For disse menneskene er kritikk av Israel langt nærmere assosiert med f.eks. nazismen.

For oss andre, som engstelig speider etter om også vårt veldig siviliserte land inneholder kimer til en hat-ideologi slik vi så den vokse frem i Tyskland, er det nettopp hat mot grupper som får varsellampene til å blinke. Hvorvidt disse gruppene er etniske, religiøse eller noe annet, er i den sammenhengen fullstendig likegyldig. Vi skal vel ikke måtte oppleve et Holocaust basert på alle grupperingskriterier for å lære noe om hva som fører dithen?

Les også artikkelen "Norway: Muslims and metaphors" av Hamid Dabashi: http://english.aljazeera.net/indepth/opinion/2011/07/201173184110804329.html

Gå til innlegget

Hva er norsk kultur?

Publisert over 8 år siden

Er det riktig å kalle norsk kultur kristen? Er det kristendommen som gir oss nordmenn et felles verdigrunnlag? Eller er det et annet fundament som samler oss og gjør at det norske samfunnet oppleves som nettopp det: Ett samfunn?

I debatten om det flerkulturelle samfunn kan man få inntrykk av at de kulturene som møtes er bygget på ulike religioner, spesielt kristendom og islam. Kristendommen antas å være vår norske kultur, mens innvandrernes kultur er en muslimsk kultur. Friksjoner og konflikter mellom kulturene blir da mer eller mindre redusert til en konflikt mellom religioner. Men er det riktig å si at den norske kultur er kristen? Vi er mange som finner en slik tanke veldig fremmed.

De som er kritiske til det flerkulturelle samfunn vil si at man et samfunn må ha noen felles verdier, og på et plan kan de ha rett i det. Hvis man skal kunne bli enige om noen ting, og hvis man skal kunne stole på hverandre, er det oftest nødvendig å bli enige om noen grunnprinsipper. I Norge er det ikke kristendommen som utgjør dette fundamentet lenger. 

For et par hundre år siden var den lutherske kristendom et slikt fundament for norsk samfunnsbygging. Men siden den tid har vårt samfunn gjennomgått en rivende kulturell utvikling, og jeg vil mene at i den grad det flerkulturelle samfunnet byr på utfordringer, er det ikke islam og kristendommen som må forsones, men islam og demokratiet.

Hva mener jeg med demokrati? Jeg må innrømme at jeg her bruker demokrati i en veldig vid betydning. Slik jeg ser det, er Norge og Vesten midt inne i en lang og smertelig prosess som begynte på 1700-tallet, og fremdeles, år for år, er synlig gjennom bl.a. samfunnsdebatt, kunst og lovgivning. Denne prosessen er det som dominerer norsk kultur, mer enn noen religion gjør. Nyere utslag av denne prosessen er likestilling mellom kjønn og likestilling mellom folk av ulike seksuelle legninger.

Fundamentet for "det store demokratiske prosjekt" er den idéen at alle mennesker er født likeverdige, og denne idéen er så gjennomgripende og så revolusjonerende, at alle andre verdier evalueres opp mot denne. Det demokratiske sivilisasjonsprosjektet er ikke unikt for Vesten, men har nok kommet lengst her, kanskje aller lengst nettopp i Norge.

Islam er kanskje mer av et samfunns-system enn kristendommen er, slik at kristendommen har vært en lettere match for det nye, enn islam vil være. Ikke desto mindre har jeg stor tro på prosjektet vårt, og mener at den demokratiske kultur er det noe av det ypperste mennesket har frembragt.

I denne forstand er jeg motstander av det flerkulturelle samfunn. Vårt samfunn må bygge på demokratiet. Så får folk bekjenne seg til hvilken religion de vil, eller ingen, innenfor den demokratiske kultur.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere