Olav Magnus Fredheim

Alder:
  RSS

Om Olav Magnus

Styreleder i Norges kristelige legeforening

Følgere

Gale premisser om overbehandling og eutanasi

Publisert rundt 2 måneder siden

Ved livets slutt trenger man lindring, ikke tilbud om å bli tatt livet av.

I Vårt Land 23. september fremfører teologiprofessor og katolikk Knut Ruyter sine argumenter for legalisering av eutanasi.

Som troende og som teolog, må han gjerne argumentere for sitt synspunkt om at det å gi dødelige medikamentdoser til dem som ber om det, er en del av kristen nestekjærlighet. Slik han er sitert, synes imidlertid hans etiske og teologiske resonnement å bygge på feilaktige premisser og manglende medisinsk innsikt.

Overbehandling 

Ruyter ­argumenterer for at eutanasi skal være løsningen på problemet med medisinsk overbehandling. Overbehandling forekommer dessverre ofte, og innebærer at man gir behandling som i verste fall er både plagsom og nytteløs til pasienter med kort forventet levetid.

Løsningen på dette problemet er ikke å ta livet av pasientene. Vi som er helsepersonell, må bli flinkere til å avslutte behandling som er plagsom og nytteløs. Dessuten må vi bli flinkere til å snakke med pasienter og pårørende om hvorvidt behandling som kan forlenge livet, bidrar til kvalitetstid eller forlenger lidelse.

Mange pasienter når et punkt der de – selv om de gjerne skulle vært friske lenger – ikke orker å være syke stort lenger. Da avgrenser vi behandlingen til å kun gi god symptomlindring gjennom det naturlige sykdomsforløpet. Når vi erstatter overbehandling med lindring og omsorg, behøves ikke eutanasi som alternativ.

Naturlig død 

Ruyter argumenterer videre for at det flertallet som dør i sykehus og sykehjem – og ikke hjemme – ikke dør en naturlig død, og at dette i seg selv utgjør et argument for eutanasi.

Påstanden om at døden i ­sykehus eller sykehjem ikke er en naturlig død, må tilbakevises. En naturlig død er å dø av sykdommen slik den utvikler seg – uten verken å fremskynde eller å utsette døden. Selv om bedre planlegging og organisering av tjenester kunne føre til at flere kunne dø hjemme, vil det alltid være mange som behøver opphold i sykehus eller sykehjem for å få tilstrekkelig medikamentell lindring og pleie, eller for å oppleve tilstrekkelig trygghet i livets slutt.

Det at man kan dø i sykehjem, på sykehus eller i palliative sykehusavdelinger, gir flere mulighet for en god død enn når «alle» døde hjemme. Da det vanlige var å dø hjemme, døde man vanligvis uten medisinsk oppfølging eller tilgang på smertelindring. Det at man kan dø i institusjoner som kan gi god lindring og pleie, er et argument mot behovet for eutanasi. Det er ingen motsetning mellom å dø i sykehus eller sykehjem og å dø en naturlig død.

Lindring i livets slutt 

Hvilke­ konkrete erfaringer Ruyter gjorde seg på sine foreldres dødsleie, vet jeg ikke. Vi som arbeider med å lindre alvorlig syke og døende, erfarer daglig at vi kan gi god lindring i livets slutt. Erfaringer som de Ruyter bærer på om en lidelsesfull avslutning av livet, berører likevel og er vonde. Imidlertid finnes det en annen vei enn å etablere et tilbud om å gi dødelige medikamentdoser.

Alternativet er å sørge for at kompetanse og kapasitet innen lindrende behandling blir stadig bedre.

Ved livets slutt trenger lidende mennesker lindrende medisinering, god pleie og menneskelig nærhet, ikke tilbud om å bli tatt livet av. Å stille syke overfor et valg om å leve eller å bli tatt livet av, er det motsatte av å kommunisere «du er verdifull, du betyr noe til tross for din sykdom».

Gå til innlegget

Hvem er levedyktige?

Publisert over 7 år siden

Debatten om abort av levedyktige fostre bør ikke bare handle om seinaborter av friske fostre, men også om hvorvidt man kan tillate seinabort på syke fostre.

Gjennom den siste uken har mange av oss blitt rystet over informasjon om at det har blitt utført provoserte aborter på normale fostre så seint i svangerskapet at man er i grenseområdet for når for tidlig fødte barn kan reddes. Det er positivt at både politikere fra en rekke partier og Helsedirektoratet klargjør at det ikke er akseptabelt å utføre abort på levedyktige fostre. Dette får direkte konsekvenser for hvor sent i svangerskapet abortnemndene kan innvilge abort på friske fostre.

 

Men debatten om seinaborter og levedyktighet har også en annen side. Hvor seint i svangerskapet er det akseptabelt å abortere fostre som ikke er ”normale”? Abortloven åpner for seinaborter gjennom hele svangerskapet dersom tilstanden er ”uforenlig med liv”. Men hva er definisjonene av ”uforenlig med liv”? Hvor lenge må man leve etter fødselen for at det skal defineres som et liv? Og hvor stor andel av barna må overleve grensen?

 

I et rundskriv fra 2001 skriver Helse- og omsorgsdepartementet (HOD): ”Vedkommende tilstand vil kunne være forenelig med overlevelse i minutter, timer, dager eller noen uker. Tilstanden kan her likevel være «uforenelig med liv» dersom erfaringer klart tilsier at overlevelsesmulighetene er tilnærmet ikke-eksisterende utover en slik tidsperiode”. Altså mener HOD at et liv som varer inntil noen uker ikke er et liv som har en verdi i seg selv eller er verd å forsvare.

 

Det at disse livene defineres å ikke ha en verdi i seg selv, har dramatiske konsekvenser på to områder. For det første sender man signaler til blivende foreldre om at det naturlige vil være å ta abort. Gjennom media kjenner vi eksempler på at gravide ikke bare får informasjon om at abort er en mulighet, men at dette presenteres på en slik måte at det oppleves som et press om å ta abort. For det andre fører dette til at man ikke satser på å bygge kompetanse for hvordan disse barna best kan behandles – verken når det gjelder livsforlengende eller lindrende behandling. Da får man en negativ spiral der dårlig prognose og dårlig lindring underbygger abort som et naturlig valg i stedet for at man setter inn tiltak for å fremme livet som det naturlige valget.

 

Samtidig som man setter en stopper for seinabort av friske fostre, bør man også stille spørsmål ved om det er riktig å abortere fostre som dersom de blir født ved termin, vil kunne leve i timer, dager og uker. Enkelte barn med diagnoser som i dag omtales som å være "uforenlig med liv" kan i følge internasjonale rapporter leve i måneder til år, og da må man slutte med en dødelig språkbruk om at disse tilstandene ikke er forenlige med liv. Derfor trengs det en bredere gjennomgang av hvordan regelverket for seinaborter og levedyktighet praktiseres.

 

Innlegget er skrevet av Olav Magnus S. Fredheim (styreleder) og Ingrid M. Hardang(etikkutvalget) på vegne av Norges kristelige legeforening. Innlegget ble trykket i Adressavisen 25. mai og Stavanger Aftenblad 26. mai 2012. 

Gå til innlegget

I Vårt Land 30. april forsvarer partisekretær Silje Schei-Tveitdal at SV går inn for et generelt tilbud om tidlig ultralyd i svangerskapet. Hennes innlegg viser i likhet med vedtakene i SVs landsstyre og sentralstyre både manglende medisinsk innsikt.

Manglende medisinsk innsikt

Tidlig ultralyd vil gi mistanke om avvik i langt flere tilfeller enn der det faktisk er noe galt. Tall fra Finland tyder på at så mye som 97 % av kvinnene under 35 år der undersøkelsen viser avvik, egentlig bærer et friskt foster. I Norge vil dette innebære at 3000 gravide hvert år vil få en feilaktig beskjed om avvik hos fosteret. Disse vil neppe oppleve redusert uro i svangerskapet. 

 

Unødig ressursbruk

Ordningen SV foreslår vil av to grunner være svært ressurskrevende. For det første er fosterdiagnostisk tidlig ultralyd en mer omfattende undersøkelse enn både undersøkelsene som utføres privat og undersøkelsene som gjøres ved smerter eller blødning tidlig i svangerskapet. For det andre innser sentralstyret i SV at et tilbud om tidlig ultralyd er et vanskelig valg for den gravide. Det å få informasjon om at man mistenker eller har påvist et avvik, kan også sette foreldrene i en vanskelig situasjon. Tilbud om grundige informasjonssamtaler både før og etter er derfor fornuftig. Men også dette krever ressurser. Det å bruke penger på et tiltak uten helseeffekt, som så fører til at man må bruke enda mer penger på å begrense skadeeffekten, er meningsløst.

 

Langsiktige konsekvenser

Utfallet av tidlig-ultralyd-saken vil være avgjørende for hvordan vi forholder oss til framtidig testing av fostre med tanke på evner, egenskaper og risiko for å utvikle sykdom. Innenfor laboratoriemedisinen er fosterdiagnostikk basert på analyse av foster-DNA (arvestoff) i mors blod på fremmarsj. Slik testing vil gi mer informasjon enn ultralyd og vil være et naturlig neste steg dersom man aksepterer tanken om at foreldrene har rett til mest mulig informasjon om fosteret. Vi vet at Downs syndrom og mindre anatomiske misdannelser som leppe-kjeve-ganespalter fører til selektiv abort. Dette indikerer at selv lett forhøyet risiko for mer eller mindre alvorlige tilstander vil føre til abort. Det er lite troverdig å si at man er motstander av sorterting hvis man tar det første steget på denne veien.

 

Frihet eller press?

Kunnskap om barnets helsetilstand vil føre til at blivende foreldre må ta et aktivt valg om hvorvidt man skal bære frem barnet eller ta abort. Det å bli stilt overfor et slikt valg er ikke et gode. Det er en belastning samfunnet bør skåne en for. Når man har hatt muligheten til å velge bort, vil de som fullfører svangerskapet også bli gjort ansvarlig for barnets helsetilstand og funksjonsnivå. Det vil føre til et press om å ta abort.

 

SV ønsker at alle skal oppleve seg verdifulle og velkomne. De innser at rutinemessig tidlig ultralyd til alle gravide (screening) ville signalisere det motsatte – at annerledes barn ikke er velkomne. Det SV dessverre ikke ser, er at et ”tilbud” i realiteten vil bli en screening. Hvordan kan de forvente at man takker nei, når de fremstiller undersøkelsen som et gode? Erfaringene fra Danmark der praksis ligner denne ”mellomløsningen”, er høy oppslutning og at man ofte velger abort når det påvises avvik. SVs politikere må derfor være forberedt på å bære ansvaret for innføringen av sorteringssamfunnet. De kan ikke skyve dette ansvaret over på den enkelte kvinne ved å gjemme seg bak retorikken om kvinners valgfrihet.    

 

----------------------

Innlegget er skrevet av Olav Magnus S. Fredheim (styreleder) og Ingrid M. Hardang (etikkutvalget) på vegne av Norges kristelige legeforening. En forkortet utgave av innlegget ble trykket i Vårt Land 10. mai 2012

Gå til innlegget

I Vårt Land 30. april forsvarer partisekretær Silje Schei-Tveitdal at SV går inn for et generelt tilbud om tidlig ultralyd i svangerskapet. Hennes innlegg viser i likhet med vedtakene i SVs landsstyre og sentralstyre både manglende medisinsk innsikt.

Manglende medisinsk innsikt

Tidlig ultralyd vil gi mistanke om avvik i langt flere tilfeller enn der det faktisk er noe galt. Tall fra Finland tyder på at så mye som 97 % av kvinnene under 35 år der undersøkelsen viser avvik, egentlig bærer et friskt foster. I Norge vil dette innebære at 3000 gravide hvert år vil få en feilaktig beskjed om avvik hos fosteret. Disse vil neppe oppleve redusert uro i svangerskapet. 

 

Unødig ressursbruk

Ordningen SV foreslår vil av to grunner være svært ressurskrevende. For det første er fosterdiagnostisk tidlig ultralyd en mer omfattende undersøkelse enn både undersøkelsene som utføres privat og undersøkelsene som gjøres ved smerter eller blødning tidlig i svangerskapet. For det andre innser sentralstyret i SV at et tilbud om tidlig ultralyd er et vanskelig valg for den gravide. Det å få informasjon om at man mistenker eller har påvist et avvik, kan også sette foreldrene i en vanskelig situasjon. Tilbud om grundige informasjonssamtaler både før og etter er derfor fornuftig. Men også dette krever ressurser. Det å bruke penger på et tiltak uten helseeffekt, som så fører til at man må bruke enda mer penger på å begrense skadeeffekten, er meningsløst.

 

Langsiktige konsekvenser

Utfallet av tidlig-ultralyd-saken vil være avgjørende for hvordan vi forholder oss til framtidig testing av fostre med tanke på evner, egenskaper og risiko for å utvikle sykdom. Innenfor laboratoriemedisinen er fosterdiagnostikk basert på analyse av foster-DNA (arvestoff) i mors blod på fremmarsj. Slik testing vil gi mer informasjon enn ultralyd og vil være et naturlig neste steg dersom man aksepterer tanken om at foreldrene har rett til mest mulig informasjon om fosteret. Vi vet at Downs syndrom og mindre anatomiske misdannelser som leppe-kjeve-ganespalter fører til selektiv abort. Dette indikerer at selv lett forhøyet risiko for mer eller mindre alvorlige tilstander vil føre til abort. Det er lite troverdig å si at man er motstander av sorterting hvis man tar det første steget på denne veien.

 

Frihet eller press?

Kunnskap om barnets helsetilstand vil føre til at blivende foreldre må ta et aktivt valg om hvorvidt man skal bære frem barnet eller ta abort. Det å bli stilt overfor et slikt valg er ikke et gode. Det er en belastning samfunnet bør skåne en for. Når man har hatt muligheten til å velge bort, vil de som fullfører svangerskapet også bli gjort ansvarlig for barnets helsetilstand og funksjonsnivå. Det vil føre til et press om å ta abort.

 

SV ønsker at alle skal oppleve seg verdifulle og velkomne. De innser at rutinemessig tidlig ultralyd til alle gravide (screening) ville signalisere det motsatte – at annerledes barn ikke er velkomne. Det SV dessverre ikke ser, er at et ”tilbud” i realiteten vil bli en screening. Hvordan kan de forvente at man takker nei, når de fremstiller undersøkelsen som et gode? Erfaringene fra Danmark der praksis ligner denne ”mellomløsningen”, er høy oppslutning og at man ofte velger abort når det påvises avvik. SVs politikere må derfor være forberedt på å bære ansvaret for innføringen av sorteringssamfunnet. De kan ikke skyve dette ansvaret over på den enkelte kvinne ved å gjemme seg bak retorikken om kvinners valgfrihet.    

 

---------------------

Innlegget er skrevet av Olav Magnus S. Fredheim (styreleder) og Ingrid M. Hardang (etikkutvalget) på vegne av Norges kristelige legeforening. En forkortet versjon ble trykket i papirutgaven av Vårt Land.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
11 dager siden / 1288 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1266 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 1143 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 845 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
12 dager siden / 805 visninger
Disco, kirken og kreativiteten
av
Henrik Peder Govertsen
19 dager siden / 679 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere