Olav Magnus Fredheim

Alder:
  RSS

Om Olav Magnus

Styreleder i Norges kristelige legeforening

Følgere

Hvem er levedyktige?

Publisert rundt 7 år siden

Debatten om abort av levedyktige fostre bør ikke bare handle om seinaborter av friske fostre, men også om hvorvidt man kan tillate seinabort på syke fostre.

Gjennom den siste uken har mange av oss blitt rystet over informasjon om at det har blitt utført provoserte aborter på normale fostre så seint i svangerskapet at man er i grenseområdet for når for tidlig fødte barn kan reddes. Det er positivt at både politikere fra en rekke partier og Helsedirektoratet klargjør at det ikke er akseptabelt å utføre abort på levedyktige fostre. Dette får direkte konsekvenser for hvor sent i svangerskapet abortnemndene kan innvilge abort på friske fostre.

 

Men debatten om seinaborter og levedyktighet har også en annen side. Hvor seint i svangerskapet er det akseptabelt å abortere fostre som ikke er ”normale”? Abortloven åpner for seinaborter gjennom hele svangerskapet dersom tilstanden er ”uforenlig med liv”. Men hva er definisjonene av ”uforenlig med liv”? Hvor lenge må man leve etter fødselen for at det skal defineres som et liv? Og hvor stor andel av barna må overleve grensen?

 

I et rundskriv fra 2001 skriver Helse- og omsorgsdepartementet (HOD): ”Vedkommende tilstand vil kunne være forenelig med overlevelse i minutter, timer, dager eller noen uker. Tilstanden kan her likevel være «uforenelig med liv» dersom erfaringer klart tilsier at overlevelsesmulighetene er tilnærmet ikke-eksisterende utover en slik tidsperiode”. Altså mener HOD at et liv som varer inntil noen uker ikke er et liv som har en verdi i seg selv eller er verd å forsvare.

 

Det at disse livene defineres å ikke ha en verdi i seg selv, har dramatiske konsekvenser på to områder. For det første sender man signaler til blivende foreldre om at det naturlige vil være å ta abort. Gjennom media kjenner vi eksempler på at gravide ikke bare får informasjon om at abort er en mulighet, men at dette presenteres på en slik måte at det oppleves som et press om å ta abort. For det andre fører dette til at man ikke satser på å bygge kompetanse for hvordan disse barna best kan behandles – verken når det gjelder livsforlengende eller lindrende behandling. Da får man en negativ spiral der dårlig prognose og dårlig lindring underbygger abort som et naturlig valg i stedet for at man setter inn tiltak for å fremme livet som det naturlige valget.

 

Samtidig som man setter en stopper for seinabort av friske fostre, bør man også stille spørsmål ved om det er riktig å abortere fostre som dersom de blir født ved termin, vil kunne leve i timer, dager og uker. Enkelte barn med diagnoser som i dag omtales som å være "uforenlig med liv" kan i følge internasjonale rapporter leve i måneder til år, og da må man slutte med en dødelig språkbruk om at disse tilstandene ikke er forenlige med liv. Derfor trengs det en bredere gjennomgang av hvordan regelverket for seinaborter og levedyktighet praktiseres.

 

Innlegget er skrevet av Olav Magnus S. Fredheim (styreleder) og Ingrid M. Hardang(etikkutvalget) på vegne av Norges kristelige legeforening. Innlegget ble trykket i Adressavisen 25. mai og Stavanger Aftenblad 26. mai 2012. 

Gå til innlegget

I Vårt Land 30. april forsvarer partisekretær Silje Schei-Tveitdal at SV går inn for et generelt tilbud om tidlig ultralyd i svangerskapet. Hennes innlegg viser i likhet med vedtakene i SVs landsstyre og sentralstyre både manglende medisinsk innsikt.

Manglende medisinsk innsikt

Tidlig ultralyd vil gi mistanke om avvik i langt flere tilfeller enn der det faktisk er noe galt. Tall fra Finland tyder på at så mye som 97 % av kvinnene under 35 år der undersøkelsen viser avvik, egentlig bærer et friskt foster. I Norge vil dette innebære at 3000 gravide hvert år vil få en feilaktig beskjed om avvik hos fosteret. Disse vil neppe oppleve redusert uro i svangerskapet. 

 

Unødig ressursbruk

Ordningen SV foreslår vil av to grunner være svært ressurskrevende. For det første er fosterdiagnostisk tidlig ultralyd en mer omfattende undersøkelse enn både undersøkelsene som utføres privat og undersøkelsene som gjøres ved smerter eller blødning tidlig i svangerskapet. For det andre innser sentralstyret i SV at et tilbud om tidlig ultralyd er et vanskelig valg for den gravide. Det å få informasjon om at man mistenker eller har påvist et avvik, kan også sette foreldrene i en vanskelig situasjon. Tilbud om grundige informasjonssamtaler både før og etter er derfor fornuftig. Men også dette krever ressurser. Det å bruke penger på et tiltak uten helseeffekt, som så fører til at man må bruke enda mer penger på å begrense skadeeffekten, er meningsløst.

 

Langsiktige konsekvenser

Utfallet av tidlig-ultralyd-saken vil være avgjørende for hvordan vi forholder oss til framtidig testing av fostre med tanke på evner, egenskaper og risiko for å utvikle sykdom. Innenfor laboratoriemedisinen er fosterdiagnostikk basert på analyse av foster-DNA (arvestoff) i mors blod på fremmarsj. Slik testing vil gi mer informasjon enn ultralyd og vil være et naturlig neste steg dersom man aksepterer tanken om at foreldrene har rett til mest mulig informasjon om fosteret. Vi vet at Downs syndrom og mindre anatomiske misdannelser som leppe-kjeve-ganespalter fører til selektiv abort. Dette indikerer at selv lett forhøyet risiko for mer eller mindre alvorlige tilstander vil føre til abort. Det er lite troverdig å si at man er motstander av sorterting hvis man tar det første steget på denne veien.

 

Frihet eller press?

Kunnskap om barnets helsetilstand vil føre til at blivende foreldre må ta et aktivt valg om hvorvidt man skal bære frem barnet eller ta abort. Det å bli stilt overfor et slikt valg er ikke et gode. Det er en belastning samfunnet bør skåne en for. Når man har hatt muligheten til å velge bort, vil de som fullfører svangerskapet også bli gjort ansvarlig for barnets helsetilstand og funksjonsnivå. Det vil føre til et press om å ta abort.

 

SV ønsker at alle skal oppleve seg verdifulle og velkomne. De innser at rutinemessig tidlig ultralyd til alle gravide (screening) ville signalisere det motsatte – at annerledes barn ikke er velkomne. Det SV dessverre ikke ser, er at et ”tilbud” i realiteten vil bli en screening. Hvordan kan de forvente at man takker nei, når de fremstiller undersøkelsen som et gode? Erfaringene fra Danmark der praksis ligner denne ”mellomløsningen”, er høy oppslutning og at man ofte velger abort når det påvises avvik. SVs politikere må derfor være forberedt på å bære ansvaret for innføringen av sorteringssamfunnet. De kan ikke skyve dette ansvaret over på den enkelte kvinne ved å gjemme seg bak retorikken om kvinners valgfrihet.    

 

----------------------

Innlegget er skrevet av Olav Magnus S. Fredheim (styreleder) og Ingrid M. Hardang (etikkutvalget) på vegne av Norges kristelige legeforening. En forkortet utgave av innlegget ble trykket i Vårt Land 10. mai 2012

Gå til innlegget

I Vårt Land 30. april forsvarer partisekretær Silje Schei-Tveitdal at SV går inn for et generelt tilbud om tidlig ultralyd i svangerskapet. Hennes innlegg viser i likhet med vedtakene i SVs landsstyre og sentralstyre både manglende medisinsk innsikt.

Manglende medisinsk innsikt

Tidlig ultralyd vil gi mistanke om avvik i langt flere tilfeller enn der det faktisk er noe galt. Tall fra Finland tyder på at så mye som 97 % av kvinnene under 35 år der undersøkelsen viser avvik, egentlig bærer et friskt foster. I Norge vil dette innebære at 3000 gravide hvert år vil få en feilaktig beskjed om avvik hos fosteret. Disse vil neppe oppleve redusert uro i svangerskapet. 

 

Unødig ressursbruk

Ordningen SV foreslår vil av to grunner være svært ressurskrevende. For det første er fosterdiagnostisk tidlig ultralyd en mer omfattende undersøkelse enn både undersøkelsene som utføres privat og undersøkelsene som gjøres ved smerter eller blødning tidlig i svangerskapet. For det andre innser sentralstyret i SV at et tilbud om tidlig ultralyd er et vanskelig valg for den gravide. Det å få informasjon om at man mistenker eller har påvist et avvik, kan også sette foreldrene i en vanskelig situasjon. Tilbud om grundige informasjonssamtaler både før og etter er derfor fornuftig. Men også dette krever ressurser. Det å bruke penger på et tiltak uten helseeffekt, som så fører til at man må bruke enda mer penger på å begrense skadeeffekten, er meningsløst.

 

Langsiktige konsekvenser

Utfallet av tidlig-ultralyd-saken vil være avgjørende for hvordan vi forholder oss til framtidig testing av fostre med tanke på evner, egenskaper og risiko for å utvikle sykdom. Innenfor laboratoriemedisinen er fosterdiagnostikk basert på analyse av foster-DNA (arvestoff) i mors blod på fremmarsj. Slik testing vil gi mer informasjon enn ultralyd og vil være et naturlig neste steg dersom man aksepterer tanken om at foreldrene har rett til mest mulig informasjon om fosteret. Vi vet at Downs syndrom og mindre anatomiske misdannelser som leppe-kjeve-ganespalter fører til selektiv abort. Dette indikerer at selv lett forhøyet risiko for mer eller mindre alvorlige tilstander vil føre til abort. Det er lite troverdig å si at man er motstander av sorterting hvis man tar det første steget på denne veien.

 

Frihet eller press?

Kunnskap om barnets helsetilstand vil føre til at blivende foreldre må ta et aktivt valg om hvorvidt man skal bære frem barnet eller ta abort. Det å bli stilt overfor et slikt valg er ikke et gode. Det er en belastning samfunnet bør skåne en for. Når man har hatt muligheten til å velge bort, vil de som fullfører svangerskapet også bli gjort ansvarlig for barnets helsetilstand og funksjonsnivå. Det vil føre til et press om å ta abort.

 

SV ønsker at alle skal oppleve seg verdifulle og velkomne. De innser at rutinemessig tidlig ultralyd til alle gravide (screening) ville signalisere det motsatte – at annerledes barn ikke er velkomne. Det SV dessverre ikke ser, er at et ”tilbud” i realiteten vil bli en screening. Hvordan kan de forvente at man takker nei, når de fremstiller undersøkelsen som et gode? Erfaringene fra Danmark der praksis ligner denne ”mellomløsningen”, er høy oppslutning og at man ofte velger abort når det påvises avvik. SVs politikere må derfor være forberedt på å bære ansvaret for innføringen av sorteringssamfunnet. De kan ikke skyve dette ansvaret over på den enkelte kvinne ved å gjemme seg bak retorikken om kvinners valgfrihet.    

 

---------------------

Innlegget er skrevet av Olav Magnus S. Fredheim (styreleder) og Ingrid M. Hardang (etikkutvalget) på vegne av Norges kristelige legeforening. En forkortet versjon ble trykket i papirutgaven av Vårt Land.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere