Olav Elgvin

Alder: 40
  RSS

Om Olav

Er forsker på Fafo, og skriver doktorgrad ved Institutt for sammenliknende politikk ved UiB. Forsker på islam, men har ukvalifiserte meninger om en god del annet.

Følgere

Islam: Voldens religion?

Publisert rundt 10 år siden

(dette er en redigert utgave av en artikkel fra bloggen min)

----

For noen dager siden kom jeg over en forskningsartikkel som prøver seg på et svært omfattende prosjekt: Nemlig å finne ut hvorvidt det stemmer at islam er en mer voldelig religion enn andre, slik man i blant kan lese i debatter om islam.

Forskeren tar utgangspunkt i Samuel Huntingtons tese om at verden kan deles inn i ulike “sivilisasjoner“, blant annet den kristne, anti-teistiske (altså ateistiske, den kommunistiske), den islamske, den indiske, med mer. Så finner han de tallene forskere i dag opererer med for hvilke dødsfall som følge av krig eller konflikt de ulike sivilisasjonene har vært ansvarlige for, fra antikken og fram til i dag.

I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg leste om dette, fordi det jo åpenbart er svært vanskelig å si noe sikkert om dødsfall i ulike konflikter helt tilbake til antikken (noe forskeren selvfølgelig er klar over), og fordi artikkelen er gitt ut av en islamsk institusjon i Jordan.

Men da jeg leste ble jeg positivt overrasket. For det første er forfatteren, Naveed S. Sheikh, en seriøs forsker som tidligere har gitt ut to tunge bøker om den muslimske verden i dag. For det andre presenterer artikkelen funnene på en ryddig måte. For det tredje er det ingen tendenser her til å unnskylde kriger eller koloniseringer av muslimer. De tidlige islamske krigene – blant annet slaget ved Yarmuk – står oppført som ting den islamske siviliasjonen må ta på sin kappe, ikke som en krig muslimene den gangen var nødt til å ta i selvforsvar. Og den arabiske/islamske slavehandelen står oppført.

———

Og resultatene forfatteren kommer fram til er forbløffende. Ikke bare har den islamske sivilisasjonen vært mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen, den er faktisk en av de mest fredelige sivilisasjonene over hodet. Et ca. anslag er at den islamske siviliasjonen har vært ansvarlig for 32 mill. voldelige dødsfall. Mens den kristne sivilisasjonen har vært ansvarlig for ca. 178 mill. voldelige dødsfall. Selv om man trekker fra 2. verdenskrig, som sto for ca.60 mill. voldelige dødsfall, kommer likevel den islamske verden ut som langt mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen.

———-

Man skal selvfølgelig være forsiktig med hvilke konklusjoner man trekker av dette. Dette er svært grove og enkle tall. Det står ingenting her om årsaker til dødsfall, om forskjeller innad i sivilisasjonene, og så videre. En rimelig faktor å ta med er for eksempel at den kristne og den kommunistiske sivilisasjonen kommer såpass høyt opp på lista fordi kristne og kommunistiske land i mange år hadde et stort teknologisk forsprang, og derfor hadde mulighet til å drepe mange flere mennesker. Dessuten må disse tallene korrigeres for befolkning i de ulike siviliasjonene: En sivilisasjon på 100.000 mennesker vil åpenbart ta livet av færre enn en siviliasjon på 1.000.000 mennesker.

Likevel sier disse tallene oss noe: De bør parkere, en gang for alle, alle påstander om at den islamske verden per def er mer voldelig enn andre sivilisasjoner eller kulturer. For  i historisk perspektiv er det helt feil.

———

Da jeg skrev om dette på bloggen min kom det mange reaksjoner. Så jeg klargjør med en gang hva jeg IKKE mener med å skrive dette. Jeg prøver IKKE å si at det finnes “sivlisasjoner” med visse egenskaper eller trekk. Det mener jeg ikke. Tvert i mot. Jeg prøver heller ikke å vurdere den ene “sivilisasjonen” opp mot den andre.

Jeg prøver heller ikke å måle islam opp mot kristendommen eller hinduismen eller buddhismen, og si at det ene er bedre eller dårligere enn det andre basert på antall mennesker som er drept. Det er ikke slik at alle kriger eller dødsfall skyldes religion. Første verdenskrig i Europa skjedde ikke PÅ GRUNN AV kristendommen, selv om det skjedde i den kristne kultursfæren.

Men: I dagens islamdebatt – spesielt på nettet- blir det ofte sagt at muslimsk terror skyldes en antatt inneboende voldelighet i islam. Og dette blir ofte kontrastert med kristendommen, som blir fremstilt som fredelig og humanistisk. Det disse tallene viser oss er at det neppe er islams “iboende voldelighet” som er årsaken til muslimsk terror i dag. I så fall ville den islamske “sivilisasjonen” logisk sett vært mer voldelig enn andre opp gjennom historien. Og det har den altså ikke vært.

Gå til innlegget

Sanksjoner mot okkupasjon

Publisert over 10 år siden

Jeg skriver et siste innlegg som gjesteskribent. Takk for følget så langt!

Dette innlegget vil kanskje vekke sterkere reaksjoner enn de forrige innleggene jeg har skrevet. Jeg skal nemlig skissere hvilken vei jeg mener vi bør legge oss på fremover dersom vi ønsker å bidra til en fredelig løsning i Midtøsten.

--------

Jeg kom nemlig for et par år siden fram til at vi trenger økonomiske sanksjoner mot Israel. Det var ikke lett for meg å tenke den tanken. Som jeg har skrevet er jeg svært glad i Israel og folket der (om enn på en komplisert måte), og å gå inn for sanksjoner mot Israel er på en måte å gå inn for sanksjoner mot en del av meg selv.

Noen klargjøringer: Jeg ønsker ikke boikott av Israel. Noen ønsker å kutte kontakt med alle israelske institusjoner og så videre, boikotte alle israelske varer, med mer. Det ønsker ikke jeg. Derfor bruker jeg ikke lenger ordet boikott, fordi det assosieres med en slik total-boikott. Det jeg ønsker er at man skal rette såkalte sanksjoner direkte mot okkupasjonen. Det vil si: Ikke importere varer som er produsert på Vestbredden. Ikke investere i firmaer som er involvert i okkupasjonen, på den ene eller andre måten. Slik får man fram at det ikke er Israel i seg selv man er mot, men okkupasjonen av de palestinske områdene.

Et enkelt sted å starte for Norge er med oljefondet. Organisasjonen Who Profits har laget en liste over selskaper som er involvert i okkupasjonen. Oljefondet har trukket seg ut av ett slikt selskap - Elbit. Men vi er fortsatt inne i 32 andre. Det er ikke vanskelig å trekke seg ut av de resterende. Det krever bare litt politisk mot.

--------

Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg er for dette, så godt jeg kan. En vanlig innvending er at dette bare vil presse israelere opp i et hjørne, gjøre dem mer ekstreme osv. Erling Rimehaug, som kjenner bedre til Israel og Midtøsten enn mange andre i Norge, skrev for eksempel dette på verdidebatt nylig: "Jeg tror boikott vil bidra til at de som tror at våpenmakt og isolasjon er løsningen, vil vinne fram i Israel."

Ja - dette er en reell fare med en total-boikott. Men sanksjoner mot okkupasjonen vil neppe få en slik effekt. Da får man nemlig kommunisert at man ikke er mot Israel i seg selv, men mot okkupasjonen. Og man isolerer ikke Israel eller israelere på noen som helst måte.

Et annet argument er at det er urettferdig, ettersom man ikke foreslår sanksjoner mot land som på mange måter er verre, Nord-Korea for eksempel. Ja, på en måte er dette sant. Men når man sier dette misforstår man: Sanksjoner er ikke en moralsk "straff" for dårlig oppførsel. Det er et instrument man kan bruke fordi det kanskje kan virke. Sanksjoner virker nesten garantert ikke mot Nord-Korea. Men de kan meget vel komme til å virke mot Israel.

--------

Hvorfor kan sanksjoner virke mot Israel? Jeg skal prøve å forklare det så kort og enkelt som jeg kan.

Rimehaug refererer i innlegget sitt til Burma: "«Derfor gjør boikott vondt verre», er tittelen på en kronikk i Dagbladet skrevet av Erik Solheim i fjor. Den handlet om forholdet til militærdiktaturet i Burma. Israel er vel ikke verre enn de burmesiske generalene?"

Nei, Israel er ikke verre enn Burma. Burma er et diktatur. Israel er et demokrati. Men - og det er et veldig viktig men - det er nettopp fordi Israel er et demokrati at sanksjoner kan virke. Fredsforskningsinstituttet PRIO publiserte for noen år siden en rapport og senere en fag-artikkel fra en forsker om hvorvidt økonomiske sanksjoner virker. Resultatet var tilsynelatende nedslående for de som er tilhengere av sanksjoner som politisk virkemiddel: Sanksjoner virker stort sett ikke.

Eller?

Ikke helt. Sanksjoner virker stort sett ikke mot diktatur. Men de kan virke mot demokratier. Grunnen er at udemokratiske ledere ikke blir kastet uansett, og derfor fortsetter å ture frem slik de vil. Men demokratiske ledere som opplever sanksjoner kan komme til å justere kursen, ettersom dårligere økonomi og så videre kan komme til å gå ut over dem i valg. Noen eksempler på dette er den velkjente boikotten mot Sør-Afrika, sanksjonene mot Serbia-Montenegro i perioden 92-95, og sanksjonene USA hadde mot Nicaragua på 80-tallet. Alle førte til endring.

---------

En annen grunn til at jeg ønsker sanksjoner mot okkupasjonen er at jeg er helt overbevist om at det trengs press utenfra for at Israel skal gi fra seg tilstrekkelig med land til at det kan bli en levedyktig palestinsk stat. Hvis man ser nøye på Israels politikk over tid ser man nemlig at det avtegner seg et mønster som er relativt lett å avlese:

- Israel ønsker suverenitet over store deler av Øst-Jerusalem

- Israel ønsker å beholde Jordandalen og grensen mot Jordan

- Israel ønsker å beholde et nettverk av bosetninger på Vestbredden, med palestinsk land innimellom

- Israel ønsker å beholde vannressursene på Vestbredden

- Israel ser for seg at dagens barriere/mur skal danne en fremtidig grense for den palestinske staten

Det er vanskelig å dokumentere alt dette i et innlegg på Verdidebatt. For svært god og grundig dokumentasjon anbefaler jeg to bøker av den nå avdøde israelske akademikeren Tanya Reinhart, der hun ser i detalj på hva israelske politikere og militære ved ulike anledninger har uttalt til israelsk presse om aktuell politikk og langsiktige mål. Her vil jeg bare trekke fram at det er en kontinuitet i de israelske strategiske planene: Fra Allon-planen i 1967, til "Allon-plus"-planen Netanyahu la fram 1997, til det tilbudet palestinerne fikk av Ehud Barak i 2000. Byggingen av barrieren/muren følger dessuten omtrent samme linjer som disse planene.

--------

Dersom Israel står fast på dette - kontroll over Jordandalen, nettverk av bosetninger mm - vil det aldri kunne bli noen palestinsk stat. Noen mener at dette skyldes frykt, og at bare Israel får tillit til palestinerne så vil det ikke være noe problem. Blant annet hevdet VGs Hanne Skartveit nylig dette. Når det gjelder folket i Israel er det noe i en slik forklaring: Mange israelere tror genuint at palestinerne over hode ikke ønsker fred, og bare ønsker å kaste dem på sjøen.

Likevel er denne forklaringen for enkel. Israel har hatt relativt tydelige strategiske interesser helt siden 1967, som ikke bare skyldes frykt. Dette er ikke spesielt for Israel. Nesten alle stater i verden ønsker å ha kontroll over så mye territorium og ressurser som de kan. Men det betyr likevel at Israel neppe vil gi opp tilstrekkelig med land og ressurser til at det kan bli en palestinsk stat uten press utenfra.

Så vil det kanskje være noen som spør: Hva med Hamas? Bør det ikke være press på dem også, slik at de godtar Israel? Jo, det er jeg enig i. Men det presset er der allerede. I dag har man bare økonomisk press på den ene parten. Det er på tide å legge press på den andre parten også.

--------

Dette ble et langt innlegg. Håper leserne kom seg gjennom!

Til avslutning: Israel vekker sterke følelser for mange av Verdidebatts lesere. Det gjør det også for meg. Å gå inn for sanksjoner mot okkupasjonen kan nok gjøre litt vondt for noen av oss. Det gjør det for meg hvertfall. Men et spørsmål: Dersom det er en god sjanse for at dette virkelig kan virke, og at det kan være med på å skape en fredelig fremtid for både palestinere og jøder - er det ikke da vår plikt å prøve? Selv om det gjør vondt?

Gå til innlegget

Fra jødevenn til jødefiende

Publisert over 10 år siden

I mitt forrige innlegg på Verdidebatt skrev om mitt personlige og kompliserte forhold til Israel. Hjertet mitt er i Israel, men hodet er der ikke lenger.

I dag vil jeg skrive om et fenomen jeg har oppdaget: Kristne israelsvenner som gjennomgår samme type krise, at forestillingene de har om Israel brister. Men de lander et helt annet sted - i antisemittismen.

-----------

- Jeg har innsett det. Jeg tror det er noe med dette folket. Noe som er annerledes enn andre. jeg tror de er et vrangt folkeslag. De retter seg ikke etter noen FN-resolusjoner! Det er akkurat som i GT: Jødefolket gjorde hele tiden opprør og var ulydige. Uff. Vi kristne har faktisk ansvar for å tale dette ulydige folket til rette.

jeg pratet med en middelaldrende kristen mann. Han fortalte at han alltid hadde regnet som en sterk venn av Israel og av jødene. De var Guds utvalgte folk, og Gud hadde lovet dem Israel.

Men etter hvert ble det for mye av det han leste og så i media som bare ikke stemte. Hvordan kunne "Guds utvalgte folk" gjøre slike ting? Han reiste ned til Israel/Palestina, og det han så der styrket ham i hans oppfatning: Det var Israels feil.

- Det var da jeg skjønte det. De er fortsatt som på profetenes og kongenes tid.  Jødene er ulydige og vrange. Jeg elsker dem fortsatt, for det er vi pålagt, men det er en kjærlighet til et syndig folk med store svakheter, sa han.

------------

Hvis noen skulle være i tvil: Dette er reinspikka antisemittisme.

Jøder er ikke verre enn andre. De er helt vanlige mennesker, verken bedre eller verre. Grunnen til at Israel og israelere handler som de gjør, er historien deres det siste århundret og situasjonen i dag. Det skyldes ikke spesielle "jødiske egenskaper" som eventuelt skiller dem fra andre.

Jeg analyserer denne mannen slik: Hans måte å forholde seg til Israel og israelere var ikke basert på virkeligheten. Det var basert på en viss type kristen teologi, som ikke var i kontakt med virkeligheten. For ham var jøder kvalitativt annerledes enn andre, på en positiv måte - fordi det var slik han leste Bibelen. Da dette brast sluttet han ikke å tenke på jødene ut fra religiøse termer. Men han fant fram til andre bilder i den jødisk-kristne tradisjonen som han kunne bruke: Israelsfolket som gjør opprør mot Gud i GT.

-------------

Jeg har møtt andre som også prater på lignende måter.

- Før var jeg en venn av jødene. Men så skjønte jeg at de er jo like ulydige i dag, sa en gammel dame til meg.

Og så videre.

Dette har lært meg noe viktig: En del av det kristne Israelsvennskapet er farlig. Det er ikke basert på virkeligheten. Derfor kan det lett slå over til sin egen motsetning. Jødevenner blir plutselig til jødefiender, og de skjønner det ikke alltid selv.

Alternativet er å se på jøder som helt vanlige mennesker, og å se på Israel som en helt vanlig stat. Verken mer eller mindre. Det betyr ikke at man ikke har lov til å være ekstra glad i jøder eller israelere - jeg er det, for eksempel. Men i øyeblikket man begynner å bruke Bibelen for å forstå jødefolket og konflikten i dag, så har man gitt seg inn på en vei som lett kan føre galt av sted.

Gå til innlegget

Ulykkelig Israelskjærlighet

Publisert over 10 år siden

Vårt Land har bedt meg være gjesteskribent noen dager nå, på grunn av situasjonen i Midtøsten. Bakgrunnen for denne forespørselen er nok at jeg vokste opp i Jerusalem som misjonærbarn i et jødisk miljø, prater hebraisk (og litt arabisk), og generelt er engasjert i det som skjer der nede.

Jeg tillater meg å være litt personlig i dette første innlegget. Jeg vil prøve å beskrive mitt forhold til Israel. Kanskje er det noe andre kan kjenne seg igjen i?

-------

Jeg har funnet ut at min forhold til Israel kan beskrives som et ulykkelig kjærlighetsforhold. Israel utgjør en stor del av meg: Hvis jeg hører hebraisk i Oslos gater blir jeg varm inni meg. Da den israelske deltageren sang den nydelige balladen "Milim" (som betyr "ord") i Eurovision heide jeg i hemmelighet på ham. Jeg elsker israelsk pop, rock og jazz - Shlomo Artzi, Shalom Hanoch, Daniel Zamir med flere - og jeg prøver å lese i det minste et par hebraiske romaner i året.

Men denne kjærligheten er ikke lykkelig. Hjertet mitt er i Israel, 100%. Men hodet er ikke der lenger. Det skjedde gradvis etter at jeg fylte 20, tror jeg. Jeg leste og hørte mye om Israel i norske medier. Okkupasjon, sionisme, bla bla bla. Først avviste jeg det bare: Antisemittisme. Skjev dekning. Fordommer. Men så fant jeg ut at jeg måtte finne ut av det selv. Jeg leste bok etter bok. Om situasjonen i dag, og om historien.

Og jo mer jeg leste, jo mer raste mitt bilde av Israel sammen.

-------

Først forsvant forestillingen om "ha-shtachim", altså Vestbredden/Gaza (eller Judea og Samaria som noen israelere sier). Jeg forstod at det dreide seg om en regelrett okkupasjon, mot både folkeretten og palestinernes ønsker.

Men jeg beholdt forestillingen om at alt var bra FØR 1967. At det var okkupasjonen som var det store feilsteget, mens ting hadde vært bra før det.

Men også denne forestillingen brast. Da jeg begynte å lese om 1948 og tiden før staten Israels opprettelse skjønte jeg at heller ikke Israels fødsel eller første år var uskyldige: Israel ble til på ruinene av et annet folk. Sannsynligvis - selv om man ikke vet det sikkert - var det sionistiske lederskapet interessert i at palestinerne skulle forsvinne, og spilte en aktiv rolle i det. I det minste hadde de ikke noe i mot at flyktningene forsvant.

Den siste forestillingen som brast var forestillingen om dagens Israel, om samfunnet på den "riktige" siden av den grønne linjen: Jeg innså at landet siden opprettelsen hadde basert seg på en aktiv diskriminering mot den arabiske delen av befolkningen. Blant annet får ikke arabiske byer eller landsbyer lov til å utvide seg geografisk, mens jødiske områder kan bre seg nærmest ubegrenset.

(og bare så det er sagt: det jeg skriver her betyr ikke at jeg mener at palestinerne bare er gode eller ikke har begått feil, og jeg forstår selvfølgelig bakgrunnen for den sionistiske bevegelsen og at Israel ble opprettet).

-------

Denne schizofrenien, denne ulykkelige kjærligheten, prøver jeg å leve med så godt jeg kan. Hver gang jeg drar ned til Israel blir jeg kastet inn i et virvar av motstridende følelser. Det ene sekundet gleder jeg meg over å høre språket, over å møte de direkte israelerne - å merke temperamentet, å kjenne luktene, å se landskapet. Det neste øyeblikket får jeg et glimt av muren, eller jeg ser en araber som blir stoppet og kroppsvisitert av en israelsk soldat. Da kommer andre følelser opp.

Nå er jeg i Norge. Men når slike ting som hendelsen utenfor Gaza skjer, så blir identitetskonflikten akutt - selv om jeg befinner meg langt unna.

Har jeg noen løsning på denne personlige identitetskonflikten? Nei, ikke ennå. Jeg tror ikke jeg vil utvikle et lykkelig kjærlighetsforhold til Israel før landet blir i stand til å satse på en fredelig framtid, enten det blir i form av to stater eller én demokratisk stat før alle. Fram til det skjer har jeg i det minste bestemt meg for at ingenting skal få rokke ved varmen jeg føler for det israelske folket og de vanlige menneskene som bor der. Men hæren, makteliten i landet og statens politikk tillater jeg meg å mislike.

-------

Denne konflikten - mellom hjerte og hode, mellom kjærlighet til Israel og motstand mot en del av det staten gjør - er det nok ikke bare jeg som opplever. Det er ekstra intenst for meg, antagelig, i og med at jeg har vokst opp der. Men jeg har inntrykk av at også en del kristne Israelsvenner har begynt å se Israel med nye øyne de siste årene.

Er det noen som kan kjenne seg igjen?

Gå til innlegget

Not Invented Here!

Publisert over 10 år siden

Den siste tiden har jeg merket meg at det går en het debatt blant unge religiøse muslimer om det er lov å høre på musikk eller ikke. En del sier ja og noen sier nei.

Men her skal det handle om noe litt annet.

------------

Jeg har nemlig merket meg at noen av dem som mener at musikk ikke er lov - altså haram - bruker et spesielt type argument mot "musikk-tilhengerne".

- Dere er bare opptatt av å tilfredsstille kuffar. Snart sier dere at alkohol er tillatt også, leste jeg på en nettside.

Kuffar er flertall av kafir, altså vantro på arabisk. I seg selv betyr det ikke annet enn at en person ikke er muslim, men i praksis brukes det ofte i en viss nedsettende betydning. Ikke-muslim er et nøytralt ord, mens kafir/kuffar er mer negativt (akkurat slik ikke-kristen er nøytralt, mens vantro eller frafallen er mer negativt).

Til grunn for dette argumentet ligger en forestilling om at muslimer aldri bør etterligne kuffar, nesten uansett.  Det har støtte i noen vers i koranen, som kan tolkes dithen at muslimer ikke bør ta etter ikke-muslimer. Mens andre vers kan tolkes annerledes.

På engelsk har denne tenkemåten fått et eget navn: "Not Invented Here". Dersom en idé kommer fra en gruppe eller person man konkurrerer med, kan man hvertfall ikke godta det! Hvis ikke-muslimer synes musikk er ok, kan en muslim hvertfall ikke høre på musikk. Hvis ikke-muslimer er for demokrati, kan man hvertfall ikke være for demokrati. Osv.

Eller: Hvis en kollega på jobben som man misliker kommer med en idé, må man for all del ikke være enig.

-----------

Men det er ikke bare hos muslimer at Not Invented Here-syndromet finnes. I Norge ser vi for eksempel at FrP på relativt kort tid har gått fra å være det partiet i Norge som var minst opptatt av likestilling og feminisme, til nå å bruke det aktivt i retorikken sin. Det er vel ikke helt urimelig å anta at det er fordi de forstod at det var et retorisk våpen de kunne bruke i innvandringsdebatten?

Og Pål Espen Kapelrud har i en masteroppgave fra UiO dokumentert hvordan Vebjørn Selbekk og avisen Magazinet først forsvarte blasfemi-paragrafen da debatten gjaldt kristendommen - det skulle ikke "være fritt fram for å tråkke på menneskers tro og overbevisning".  Men et par år senere, da karikatur-saken oppstod i Danmark, endret de oppfatning - nå gjaldt det islam.

(så skal det legges til at jeg synes Vebjørn Selbekk er en modig mann som jeg har stor respekt for!)

Jeg husker også en debatt om bibelsyn jeg var i for noen år siden: Jeg mente at han jeg pratet med var vel fundamentalistisk. Så jeg utbrøt: "Men det der er jo som å høre en muslim prate! De mener jo at hvert ord i koranen kommer rett fra Guds munn. Men mener vi kristne det?" Og utrolig nok gjorde det argumentet at jeg vant diskusjonen.

-----------

Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de.  Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna. Eller?

Men dette er feil. Jeg har lært masse av de muslimene jeg har møtt. Og jeg håper at noen kan lære noe av meg også, selv om jeg er usikker på akkurat hva det skulle være;)

Dessuten: Muslimer og kuffar er vel ikke avgrensede grupper som står på hver sin side av skolegården, liksom, der alle er enige med hverandre? Jeg er for eksempel dundrende uenig med mange ikke-muslimer: Jeg er mot krigen i Afghanistan. Jeg er for en relativt konservativ samlivsmoral. Mm. Og like stor uenighet finnes blant muslimer.

------------

Eller hva sier dere lesere? Kan dere kjenne igjen Not Invented Here-tenkningen fra deres eget liv?

(dette er et redigert innlegg fra bloggen min: http://muslimprosjektet.wordpress.com/ )

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere