Olav Elgvin

Alder: 40
  RSS

Om Olav

Er forsker på Fafo, og skriver doktorgrad ved Institutt for sammenliknende politikk ved UiB. Forsker på islam, men har ukvalifiserte meninger om en god del annet.

Følgere

Islam – nytt land, ny teologi?

Publisert over 8 år siden

Mange imamer og muslimske ledere mente at Norge i større grad enn de fleste muslimske har virkeliggjort viktige verdier og prinsipper innenfor islam.

Den norske debatten om islam har lenge vært preget av en kløft mellom den folkelige debatten om islam og muslimer og den akademiske islamforskningen. Nettbaserte debatter om islam og muslimsk innvandring er ofte orientert rundt spørsmål om islamsk lov (sharia) og islams antatt manglende kompatibilitet med demokrati og «vestlige verdier».

LES I VÅRT LANDS NETTUTGAVE: Vil unngå sharia-bråk

Den akademiske islamforskningen i Norge har derimot ofte – med noen unntak – handlet om spørsmål knyttet til identitet, migrasjonserfaring og kjønn. Spørsmål knyttet til islam, demokrati og politisk ideologi har i liten grad blitt systematisk behandlet. Kanskje skyldes det at islamforskere har opplevd den folkelige bekymringen for en islamsk «take-over» som virkelighetsfjern, og derfor ikke ansett det som faglig interessant. Jeg vil likevel hevde at dette har gjort at den folkelige bekymringen for islam og muslimsk innvandring på vesentlige punkter ikke har møtt forskningsbasert kunnskap.

Utforske. I min masteroppgave i Peace and Conflict Studies, som jeg leverte høsten 2011, forsøkte jeg å imøtegå noe av det jeg mente var mangelfullt dekket i tidligere norsk islamforskning. Jeg ønsket å undersøke nettopp den tematikken mange uttrykte bekymring for på nettet: At muslimer ønsket å forandre Norge til noe annet. Det jeg gjorde var å intervjue lederne i åtte av de ti største moskeene i Norge, både imam og styreleder. Jeg stilte dem spørsmål langs flere akser. Hva anså de som det ideelle samfunnet ifølge islam? Hvem skulle styre, og hvordan skulle lovene bestemmes? I tillegg spurte jeg dem hvilke politiske endringer de ønsket i sitt muslimske opprinnelsesland, dersom de kunne bestemme, og hvilke politiske endringer de ønsket i Norge. Slik ville jeg utforske om det var forskjeller på hva de anså som politisk ønskbart i muslimske land og i Norge, og hvordan dette hang sammen med deres syn på det ideelle, islamske samfunnet. 

Overrasket. Hovedfunnet mitt – som overrasket meg noe – var at alle lederne jeg intervjuet, uten unntak, anså Norge som et svært godt og velfungerende samfunn, og ikke hadde store ønsker om å forandre på ting. Situasjonen i den muslimske verden anså derimot de fleste av dem som svært mørk. Mange mente at Norge i større grad enn de fleste muslimske hadde virkeliggjort det de anså som viktige verdier og prinsipper innenfor islam. Likevel var det store forskjeller mellom disse lederne, og på hvilken måte de tilpasset islam til det norske, politiske systemet. Basert på svarene jeg fikk laget jeg fire kategorier som alle lederne passet i.

• Sekularistene: Disse lederne – som alle var styreledere og ikke imamer – ønsket et prinsipielt skille mellom religion og stat. Ifølge dem var det best både for religionen og samfunnet at det var et tydelig prinsipielt skille mellom stat og religion. For dem gjaldt det både i Norge og i den muslimske verden.

• Muslimdemokratene: Disse lederne – også bare styreledere – som jeg ga navnet «muslimdemokrater», er inspirert av de europeiske kristendemokratene. Kristendemokratene i Europa mener at kristendommen angir verdier samfunnet bør styres etter, men at kristendommen ikke angir noe ferdig samfunnssystem eller ferdige lover. Slik var det også med muslimdemokratene: De anså islam som et sett med verdier som burde prege samfunnet, men ikke som et fiks ferdig juridisk system.

• De demokratiske islamistene: Imamene – og en del av styrelederne – fordelte seg i to andre grupper. Den største gruppen blant imamene var de såkalte demokratiske islamistene. De demokratiske islamistene ønsket demokrati både i Norge i den muslimske verden. Men utover det ønsket de forskjellige systemer: I Norge ønsket de et liberalt demokrati, der lovene kun utgår fra folket. Men i den muslimske verden ønsket de at demokratiet skulle ha begrensninger, og ikke gå utover grensene de mente ble satt av tradisjonell islamsk lov – for eksempel når det gjaldt forbud mot frafall fra islam. Begrunnelsen deres for at de ønsket forskjellige system handlet om demokrati: Ifølge dem var en form for islamistisk demokrati ønskelig i den muslimske verden fordi muslimer selv ønsket det, mens det ikke var riktig i Norge – fordi nordmenn ikke ønsket det.

• De utopiske drømmerne: En annen gruppe blant imamene, og enkelte styreledere, var de jeg ga navnet utopiske drømmere. Disse ønsket i praksis et «norsk» politisk system både i Norge og i den muslimske verden. De mente likevel at dette ikke kunne likestilles med hva islam sa – ettersom islams ideal var et drømmesamfunn som ikke var realisert verken i Norge eller noe annet sted. I praksis hadde de dog ingen forslag til hvordan dette utopiske samfunnet skulle realiseres.

Tilpasse islam. Hovedfunnet i oppgaven er likevel at alle lederne jeg snakket på en eller annen måte forsøker å tilpasse islam til det politiske systemet i Norge. De begrunner på ulikt vis. Noen argumenterer for at det norske, politiske systemet faktisk er i tråd med hva islam sier – mens andre argumenterer med at det norske, politiske systemet er riktig fordi det er i tråd med den norske folkeviljen. Disse funnene kan selvfølgelig ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge. Likevel kan de antagelig si noe om tenkemåter man kan gjenfinne i bredere lag blant religiøse muslimer i Norge. 

INNLEGGET BLE FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS PAPIRUTGAVE 18.06.2012

Gå til innlegget

- Det er vår skyld

Publisert over 8 år siden

…sa en ung arabisk mann jeg snakket med. Han opplevde at han og andre muslimer ikke hadde gjort nok for å rope ut hvilken stor synd det var å drepe sivile.

Det var for et par uker siden.  Jeg snakket med en ung arabisk mann om terror og bildet av muslimer i Vesten. Jeg hadde sagt noe om at jeg mente mange i Norge hadde et feilaktig bilde av muslimer. Han var enig. Men han følte at han – som muslim – også hadde en del av ansvaret for det.

- Det er vår skyld, Olav. Det er vi muslimer som ikke har ropt det ut høyt nok, sånn at alle kan høre det: At drap på sivile er mot islam. At terror er en stor, stor forbrytelse. Det er vi som ikke har skreket ut at Bin Laden er en morder og at det han har gjort har vært en hån mot alt islam står for.

Han virket oppriktig frustrert og lei seg da han sa det.

***

Jeg tenkte på denne samtalen i dag, da det kom fram at det sannsynligvis er en ung fransk-algerier med tilknytning til al-Qaida som står bak de grusomme drapene på tre franske soldater (et par av dem var faktisk muslimer) og en del jødisk-franske barn på en jødisk skole i Tolouse. Jeg vet at det er som om det søkker i mange mennesker med muslimsk bakgrunn når slike ting skjer, ettersom de vet av erfaring  at slike ting ofte blir assosiert med det kollektive bildet av “muslimene”. ‘Nå igjen’, tenker mange. ‘Hvorfor kan vi ikke bare få leve livene våre i fred uten at det skal bli så mye bråk og konflikter’?

Jeg skrev på bloggen min om slike følelser etter 22. juli, men da fra et personlig perspektiv: For da var det jeg, som kristen, som plutselig kunne få troen min assosiert med terror. Jeg skrev: “Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?”

Denne opplevelsen er det mange muslimer i Vesten som går med. De opplever at deres religion, som de føler handler om fred og respekt for mennesker, stadig blir forbundet med vold og terror – enten fra storsamfunnets side eller hos de voldelige ekstermistene selv.

***

Og derfor ble jeg minnet om samtalen min med denne unge arabiske mannen. Han tok det som et personlig nederlag at folk forbandt islam med terror. Han følte at det var hans ansvar. At han ikke hadde gjort nok for å presentere den sanne islam for folk, den islam han trodde på, som sa at drap på barn og drap på sivile var en stor forbrytelse. Han lurte også på om han hadde gjort nok for å bemøte de av hans trosfeller som støttet drap på sivile.

- Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å rope det ut, at slike ting aldri kan forsvares, sa han.

***

Hva tenker dere? Har muslimer et ansvar for å si fra om slike ting, selv om det er ting de ikke selv støtter?

Og hvordan kan vi ikke-muslimer nærme oss denne tematikken på best mulig måte?

(dette er en lett redigert versjon av et innlegg fra bloggen min, http://muslimprosjektet.wordpress.com/)

Gå til innlegget

- Barna mine blir fremmede overalt

Publisert over 9 år siden

De er "utlendinger" i skolegården i Oslo. Men også "utlendinger" når de er på ferie i Marokko. Da blir muslimsk identitet en trygg havn.

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

- For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en “kravstor muslim”, en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

- Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

- Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

- Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

- Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er “utlendinger”. Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

- Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er “utlendinger” eller “norske” av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

- Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir “utlendinger” både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var “utlendinger”. At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. “Det ordner seg?” Eller: “Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske”? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som “ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut”.

Men han tok også noen forbehold.

- Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

(dette er forøvrig et innlegg som jeg også har publisert på bloggen min)

Gå til innlegget

Kristendom, islam og vold

Publisert rundt 10 år siden

Dette er et forsøk på oppklaring.

Det forrige innlegget jeg skrev skapte mye debatt og stor oppstand. Jeg skrev om en forskningsartikkel av en britisk forsker som hevdet at den "kristne sivilisasjonen" var ansvarlig for flere dødsfall enn den "islamske sivilisasjonen".

Det kom mange gode motinnlegg, og jeg innså at jeg i det opprinnelige innlegget hadde formulert meg for bastant i forhold til hva det var grunnlag for i tallene. Jeg tok klare forbehold helt fra starten - men endte likevel opp med å bruke for kraftige ord i konklusjonen.

-------------

Jeg har ikke noe ønske om å forlenge debatten dette skapte. Men et par mennesker jeg har stor respekt for har kommentert overfor meg at jeg med dette innlegget kan være med på å styrke en feilaktig mye om "den blodige kristendommen". Moren min sa det slik: "Olav, det folk leser ut av dette er at du mener at kristendommen er mer voldelig enn islam". Og debattanten Bjørn Are Davidsen fryktet at denne forskningen, som er metodisk svak, kunne bli brukt til å sverte kristendommen som "blodig".

Dette er noe helt annet enn det jeg ønsket å oppnå med å skrive dette innlegget, så da skriver jeg et innlegg til - hvor jeg prøver å forklare bedre hva jeg mener.

-------------

Jeg skal prøve å si det kort og enkelt, slik at det blir så lite rom for misforståelser som mulig.

1. Vestlige lands historie er full av kriger og massakrer. Muslimske lands historie er også full av kriger og massakrer. Sannsynligvis har vestlige soldater tatt livet av flere mennesker enn hva muslimske soldater har klart. Det skyldes at Vesten de siste hundreårene har hatt et teknologisk overtak, og derfor har vært i stand til å drepe mange flere. Det skyldes altså ikke kristendommen, og det skyldes ikke noen spesielle trekk ved Vesten. Den grunnleggende sannheten om verden er at mennesker har drept hverandre til alle tider, uavhengig av religion og kultur.

2. Grusomhetene som har blitt utført av vestlige mennesker har som oftest ikke skjedd på grunn av kristendommen som normativ religion. Selv korstogene - som hadde en eksplisitt kristen begrunnelse - handlet antagelig vel så mye om et politisk ønske om territoriell ekspansjon, økonomi, og interne spenninger i de europeiske landene.

---- det er et viktig prinsipielt poeng her, som er viktig å få fram: Religion blir i blant brukt til å LEGITIMERE vold. Men det betyr ikke at religionen er ÅRSAKEN til av volden oppstår. ----

3. Grusomhetene som har blitt utført av muslimer har som oftest ikke skjedd på grunn av islam som normativ religion. Den tidlige arabiske ekspansjonen, da arabere kjempet jihad for å utbre islam - handlet antagelig vel så mye om økonomi og vanlig politisk maktbegjær. (noe som blir godt dokumentert i denne boka om de første arabiske erobringene av historikeren Hugh Kennedy).

-----------

Punkt nr. 2 her - at grusomheter som har skjedd i Vesten ikke har skjedd på grunn av kristendommen - er det antagelig mange som vil nikke gjenkjennende til. Men det er sikkert en del som vil stusse over punkt 3. Er ikke "jihad" en del av islam? Begrunner ikke Bin Laden terror med islam, da? Jo, det stemmer. Men da må vi tilbake til det prinsipielle poenget over - og spørre om denne terroren skjer PÅ GRUNN AV islam, eller om islam blir brukt til å legitimere den.

Når det gjelder selvmordsbombing, så har den amerikanske forskeren Robert Pape undersøkt det grundig ved hjelp av statistiske metoder. Hans funn er klare: Selvmordsbombing handler om politikk, og nærmere bestemt okkupasjon av et land av fremmede styrker - ikke om religion.

Det samme funnet fant meningsmålingsinstituttet Gallup da de laget den største undersøkelsen om muslimer verden over noen sinne, "Who speaks for Islam" (fint gjengitt av Dagbladet her). De fant ut at ca. 7 prosent av verdens muslimer kunne regnes som "radikalere", altså noen som støttet terror mot sivile. Det betyr altså ikke at de er potensielle terrorister, men at de kunne støtte terror. Hva kjennetegnet disse? De var IKKE mer personlig religiøse enn andre. Derimot hadde de et annet politisk verdensbilde: De mente i større grad enn andre at Vesten eller USA prøver å dominere muslimske land militært.

----------

Det finnes mye mer man kan skrive og si om disse temaene. Men jeg håper i hvert fall at jeg nå fikk klarere fram hva jeg mener!

Og bare for å understreke det, før jeg gir opphav til nye misforståelser: Målet her er ikke å relativisere forskjellen på islam og kristendom. Jeg er selv en troende kristen, og tror at det kristne budskapet er sant - ikke islam. Men min tro står og faller ikke på hvorvidt kristne land har oppført seg fantastisk og muslimske land har oppført seg grusomt. Mennesket er et fallent vesen, og har til alle tider stelt til leven og ugagn - noe som er tilfelle for både muslimer og kristne.

Gå til innlegget

Kristendom, islam og vold

Publisert rundt 10 år siden

Dette er en forsøk på oppklaring.

Det

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere