Olav Elgvin

Jeg skriver et siste innlegg som gjesteskribent. Takk for følget så langt!

Dette innlegget vil kanskje vekke sterkere reaksjoner enn de forrige innleggene jeg har skrevet. Jeg skal nemlig skissere hvilken vei jeg mener vi bør legge oss på fremover dersom vi ønsker å bidra til en fredelig løsning i Midtøsten.

--------

Jeg kom nemlig for et par år siden fram til at vi trenger økonomiske sanksjoner mot Israel. Det var ikke lett for meg å tenke den tanken. Som jeg har skrevet er jeg svært glad i Israel og folket der (om enn på en komplisert måte), og å gå inn for sanksjoner mot Israel er på en måte å gå inn for sanksjoner mot en del av meg selv.

Noen klargjøringer: Jeg ønsker ikke boikott av Israel. Noen ønsker å kutte kontakt med alle israelske institusjoner og så videre, boikotte alle israelske varer, med mer. Det ønsker ikke jeg. Derfor bruker jeg ikke lenger ordet boikott, fordi det assosieres med en slik total-boikott. Det jeg ønsker er at man skal rette såkalte sanksjoner direkte mot okkupasjonen. Det vil si: Ikke importere varer som er produsert på Vestbredden. Ikke investere i firmaer som er involvert i okkupasjonen, på den ene eller andre måten. Slik får man fram at det ikke er Israel i seg selv man er mot, men okkupasjonen av de palestinske områdene.

Et enkelt sted å starte for Norge er med oljefondet. Organisasjonen Who Profits har laget en liste over selskaper som er involvert i okkupasjonen. Oljefondet har trukket seg ut av ett slikt selskap - Elbit. Men vi er fortsatt inne i 32 andre. Det er ikke vanskelig å trekke seg ut av de resterende. Det krever bare litt politisk mot.

--------

Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg er for dette, så godt jeg kan. En vanlig innvending er at dette bare vil presse israelere opp i et hjørne, gjøre dem mer ekstreme osv. Erling Rimehaug, som kjenner bedre til Israel og Midtøsten enn mange andre i Norge, skrev for eksempel dette på verdidebatt nylig: "Jeg tror boikott vil bidra til at de som tror at våpenmakt og isolasjon er løsningen, vil vinne fram i Israel."

Ja - dette er en reell fare med en total-boikott. Men sanksjoner mot okkupasjonen vil neppe få en slik effekt. Da får man nemlig kommunisert at man ikke er mot Israel i seg selv, men mot okkupasjonen. Og man isolerer ikke Israel eller israelere på noen som helst måte.

Et annet argument er at det er urettferdig, ettersom man ikke foreslår sanksjoner mot land som på mange måter er verre, Nord-Korea for eksempel. Ja, på en måte er dette sant. Men når man sier dette misforstår man: Sanksjoner er ikke en moralsk "straff" for dårlig oppførsel. Det er et instrument man kan bruke fordi det kanskje kan virke. Sanksjoner virker nesten garantert ikke mot Nord-Korea. Men de kan meget vel komme til å virke mot Israel.

--------

Hvorfor kan sanksjoner virke mot Israel? Jeg skal prøve å forklare det så kort og enkelt som jeg kan.

Rimehaug refererer i innlegget sitt til Burma: "«Derfor gjør boikott vondt verre», er tittelen på en kronikk i Dagbladet skrevet av Erik Solheim i fjor. Den handlet om forholdet til militærdiktaturet i Burma. Israel er vel ikke verre enn de burmesiske generalene?"

Nei, Israel er ikke verre enn Burma. Burma er et diktatur. Israel er et demokrati. Men - og det er et veldig viktig men - det er nettopp fordi Israel er et demokrati at sanksjoner kan virke. Fredsforskningsinstituttet PRIO publiserte for noen år siden en rapport og senere en fag-artikkel fra en forsker om hvorvidt økonomiske sanksjoner virker. Resultatet var tilsynelatende nedslående for de som er tilhengere av sanksjoner som politisk virkemiddel: Sanksjoner virker stort sett ikke.

Eller?

Ikke helt. Sanksjoner virker stort sett ikke mot diktatur. Men de kan virke mot demokratier. Grunnen er at udemokratiske ledere ikke blir kastet uansett, og derfor fortsetter å ture frem slik de vil. Men demokratiske ledere som opplever sanksjoner kan komme til å justere kursen, ettersom dårligere økonomi og så videre kan komme til å gå ut over dem i valg. Noen eksempler på dette er den velkjente boikotten mot Sør-Afrika, sanksjonene mot Serbia-Montenegro i perioden 92-95, og sanksjonene USA hadde mot Nicaragua på 80-tallet. Alle førte til endring.

---------

En annen grunn til at jeg ønsker sanksjoner mot okkupasjonen er at jeg er helt overbevist om at det trengs press utenfra for at Israel skal gi fra seg tilstrekkelig med land til at det kan bli en levedyktig palestinsk stat. Hvis man ser nøye på Israels politikk over tid ser man nemlig at det avtegner seg et mønster som er relativt lett å avlese:

- Israel ønsker suverenitet over store deler av Øst-Jerusalem

- Israel ønsker å beholde Jordandalen og grensen mot Jordan

- Israel ønsker å beholde et nettverk av bosetninger på Vestbredden, med palestinsk land innimellom

- Israel ønsker å beholde vannressursene på Vestbredden

- Israel ser for seg at dagens barriere/mur skal danne en fremtidig grense for den palestinske staten

Det er vanskelig å dokumentere alt dette i et innlegg på Verdidebatt. For svært god og grundig dokumentasjon anbefaler jeg to bøker av den nå avdøde israelske akademikeren Tanya Reinhart, der hun ser i detalj på hva israelske politikere og militære ved ulike anledninger har uttalt til israelsk presse om aktuell politikk og langsiktige mål. Her vil jeg bare trekke fram at det er en kontinuitet i de israelske strategiske planene: Fra Allon-planen i 1967, til "Allon-plus"-planen Netanyahu la fram 1997, til det tilbudet palestinerne fikk av Ehud Barak i 2000. Byggingen av barrieren/muren følger dessuten omtrent samme linjer som disse planene.

--------

Dersom Israel står fast på dette - kontroll over Jordandalen, nettverk av bosetninger mm - vil det aldri kunne bli noen palestinsk stat. Noen mener at dette skyldes frykt, og at bare Israel får tillit til palestinerne så vil det ikke være noe problem. Blant annet hevdet VGs Hanne Skartveit nylig dette. Når det gjelder folket i Israel er det noe i en slik forklaring: Mange israelere tror genuint at palestinerne over hode ikke ønsker fred, og bare ønsker å kaste dem på sjøen.

Likevel er denne forklaringen for enkel. Israel har hatt relativt tydelige strategiske interesser helt siden 1967, som ikke bare skyldes frykt. Dette er ikke spesielt for Israel. Nesten alle stater i verden ønsker å ha kontroll over så mye territorium og ressurser som de kan. Men det betyr likevel at Israel neppe vil gi opp tilstrekkelig med land og ressurser til at det kan bli en palestinsk stat uten press utenfra.

Så vil det kanskje være noen som spør: Hva med Hamas? Bør det ikke være press på dem også, slik at de godtar Israel? Jo, det er jeg enig i. Men det presset er der allerede. I dag har man bare økonomisk press på den ene parten. Det er på tide å legge press på den andre parten også.

--------

Dette ble et langt innlegg. Håper leserne kom seg gjennom!

Til avslutning: Israel vekker sterke følelser for mange av Verdidebatts lesere. Det gjør det også for meg. Å gå inn for sanksjoner mot okkupasjonen kan nok gjøre litt vondt for noen av oss. Det gjør det for meg hvertfall. Men et spørsmål: Dersom det er en god sjanse for at dette virkelig kan virke, og at det kan være med på å skape en fredelig fremtid for både palestinere og jøder - er det ikke da vår plikt å prøve? Selv om det gjør vondt?

I mitt forrige innlegg på Verdidebatt skrev om mitt personlige og kompliserte forhold til Israel. Hjertet mitt er i Israel, men hodet er der ikke lenger.

I dag vil jeg skrive om et fenomen jeg har oppdaget: Kristne israelsvenner som gjennomgår samme type krise, at forestillingene de har om Israel brister. Men de lander et helt annet sted - i antisemittismen.

-----------

- Jeg har innsett det. Jeg tror det er noe med dette folket. Noe som er annerledes enn andre. jeg tror de er et vrangt folkeslag. De retter seg ikke etter noen FN-resolusjoner! Det er akkurat som i GT: Jødefolket gjorde hele tiden opprør og var ulydige. Uff. Vi kristne har faktisk ansvar for å tale dette ulydige folket til rette.

jeg pratet med en middelaldrende kristen mann. Han fortalte at han alltid hadde regnet som en sterk venn av Israel og av jødene. De var Guds utvalgte folk, og Gud hadde lovet dem Israel.

Men etter hvert ble det for mye av det han leste og så i media som bare ikke stemte. Hvordan kunne "Guds utvalgte folk" gjøre slike ting? Han reiste ned til Israel/Palestina, og det han så der styrket ham i hans oppfatning: Det var Israels feil.

- Det var da jeg skjønte det. De er fortsatt som på profetenes og kongenes tid.  Jødene er ulydige og vrange. Jeg elsker dem fortsatt, for det er vi pålagt, men det er en kjærlighet til et syndig folk med store svakheter, sa han.

------------

Hvis noen skulle være i tvil: Dette er reinspikka antisemittisme.

Jøder er ikke verre enn andre. De er helt vanlige mennesker, verken bedre eller verre. Grunnen til at Israel og israelere handler som de gjør, er historien deres det siste århundret og situasjonen i dag. Det skyldes ikke spesielle "jødiske egenskaper" som eventuelt skiller dem fra andre.

Jeg analyserer denne mannen slik: Hans måte å forholde seg til Israel og israelere var ikke basert på virkeligheten. Det var basert på en viss type kristen teologi, som ikke var i kontakt med virkeligheten. For ham var jøder kvalitativt annerledes enn andre, på en positiv måte - fordi det var slik han leste Bibelen. Da dette brast sluttet han ikke å tenke på jødene ut fra religiøse termer. Men han fant fram til andre bilder i den jødisk-kristne tradisjonen som han kunne bruke: Israelsfolket som gjør opprør mot Gud i GT.

-------------

Jeg har møtt andre som også prater på lignende måter.

- Før var jeg en venn av jødene. Men så skjønte jeg at de er jo like ulydige i dag, sa en gammel dame til meg.

Og så videre.

Dette har lært meg noe viktig: En del av det kristne Israelsvennskapet er farlig. Det er ikke basert på virkeligheten. Derfor kan det lett slå over til sin egen motsetning. Jødevenner blir plutselig til jødefiender, og de skjønner det ikke alltid selv.

Alternativet er å se på jøder som helt vanlige mennesker, og å se på Israel som en helt vanlig stat. Verken mer eller mindre. Det betyr ikke at man ikke har lov til å være ekstra glad i jøder eller israelere - jeg er det, for eksempel. Men i øyeblikket man begynner å bruke Bibelen for å forstå jødefolket og konflikten i dag, så har man gitt seg inn på en vei som lett kan føre galt av sted.

Vårt Land har bedt meg være gjesteskribent noen dager nå, på grunn av situasjonen i Midtøsten. Bakgrunnen for denne forespørselen er nok at jeg vokste opp i Jerusalem som misjonærbarn i et jødisk miljø, prater hebraisk (og litt arabisk), og generelt er engasjert i det som skjer der nede.

Jeg tillater meg å være litt personlig i dette første innlegget. Jeg vil prøve å beskrive mitt forhold til Israel. Kanskje er det noe andre kan kjenne seg igjen i?

-------

Jeg har funnet ut at min forhold til Israel kan beskrives som et ulykkelig kjærlighetsforhold. Israel utgjør en stor del av meg: Hvis jeg hører hebraisk i Oslos gater blir jeg varm inni meg. Da den israelske deltageren sang den nydelige balladen "Milim" (som betyr "ord") i Eurovision heide jeg i hemmelighet på ham. Jeg elsker israelsk pop, rock og jazz - Shlomo Artzi, Shalom Hanoch, Daniel Zamir med flere - og jeg prøver å lese i det minste et par hebraiske romaner i året.

Men denne kjærligheten er ikke lykkelig. Hjertet mitt er i Israel, 100%. Men hodet er ikke der lenger. Det skjedde gradvis etter at jeg fylte 20, tror jeg. Jeg leste og hørte mye om Israel i norske medier. Okkupasjon, sionisme, bla bla bla. Først avviste jeg det bare: Antisemittisme. Skjev dekning. Fordommer. Men så fant jeg ut at jeg måtte finne ut av det selv. Jeg leste bok etter bok. Om situasjonen i dag, og om historien.

Og jo mer jeg leste, jo mer raste mitt bilde av Israel sammen.

-------

Først forsvant forestillingen om "ha-shtachim", altså Vestbredden/Gaza (eller Judea og Samaria som noen israelere sier). Jeg forstod at det dreide seg om en regelrett okkupasjon, mot både folkeretten og palestinernes ønsker.

Men jeg beholdt forestillingen om at alt var bra FØR 1967. At det var okkupasjonen som var det store feilsteget, mens ting hadde vært bra før det.

Men også denne forestillingen brast. Da jeg begynte å lese om 1948 og tiden før staten Israels opprettelse skjønte jeg at heller ikke Israels fødsel eller første år var uskyldige: Israel ble til på ruinene av et annet folk. Sannsynligvis - selv om man ikke vet det sikkert - var det sionistiske lederskapet interessert i at palestinerne skulle forsvinne, og spilte en aktiv rolle i det. I det minste hadde de ikke noe i mot at flyktningene forsvant.

Den siste forestillingen som brast var forestillingen om dagens Israel, om samfunnet på den "riktige" siden av den grønne linjen: Jeg innså at landet siden opprettelsen hadde basert seg på en aktiv diskriminering mot den arabiske delen av befolkningen. Blant annet får ikke arabiske byer eller landsbyer lov til å utvide seg geografisk, mens jødiske områder kan bre seg nærmest ubegrenset.

(og bare så det er sagt: det jeg skriver her betyr ikke at jeg mener at palestinerne bare er gode eller ikke har begått feil, og jeg forstår selvfølgelig bakgrunnen for den sionistiske bevegelsen og at Israel ble opprettet).

-------

Denne schizofrenien, denne ulykkelige kjærligheten, prøver jeg å leve med så godt jeg kan. Hver gang jeg drar ned til Israel blir jeg kastet inn i et virvar av motstridende følelser. Det ene sekundet gleder jeg meg over å høre språket, over å møte de direkte israelerne - å merke temperamentet, å kjenne luktene, å se landskapet. Det neste øyeblikket får jeg et glimt av muren, eller jeg ser en araber som blir stoppet og kroppsvisitert av en israelsk soldat. Da kommer andre følelser opp.

Nå er jeg i Norge. Men når slike ting som hendelsen utenfor Gaza skjer, så blir identitetskonflikten akutt - selv om jeg befinner meg langt unna.

Har jeg noen løsning på denne personlige identitetskonflikten? Nei, ikke ennå. Jeg tror ikke jeg vil utvikle et lykkelig kjærlighetsforhold til Israel før landet blir i stand til å satse på en fredelig framtid, enten det blir i form av to stater eller én demokratisk stat før alle. Fram til det skjer har jeg i det minste bestemt meg for at ingenting skal få rokke ved varmen jeg føler for det israelske folket og de vanlige menneskene som bor der. Men hæren, makteliten i landet og statens politikk tillater jeg meg å mislike.

-------

Denne konflikten - mellom hjerte og hode, mellom kjærlighet til Israel og motstand mot en del av det staten gjør - er det nok ikke bare jeg som opplever. Det er ekstra intenst for meg, antagelig, i og med at jeg har vokst opp der. Men jeg har inntrykk av at også en del kristne Israelsvenner har begynt å se Israel med nye øyne de siste årene.

Er det noen som kan kjenne seg igjen?

Den siste tiden har jeg merket meg at det går en het debatt blant unge religiøse muslimer om det er lov å høre på musikk eller ikke. En del sier ja og noen sier nei.

Men her skal det handle om noe litt annet.

------------

Jeg har nemlig merket meg at noen av dem som mener at musikk ikke er lov - altså haram - bruker et spesielt type argument mot "musikk-tilhengerne".

- Dere er bare opptatt av å tilfredsstille kuffar. Snart sier dere at alkohol er tillatt også, leste jeg på en nettside.

Kuffar er flertall av kafir, altså vantro på arabisk. I seg selv betyr det ikke annet enn at en person ikke er muslim, men i praksis brukes det ofte i en viss nedsettende betydning. Ikke-muslim er et nøytralt ord, mens kafir/kuffar er mer negativt (akkurat slik ikke-kristen er nøytralt, mens vantro eller frafallen er mer negativt).

Til grunn for dette argumentet ligger en forestilling om at muslimer aldri bør etterligne kuffar, nesten uansett.  Det har støtte i noen vers i koranen, som kan tolkes dithen at muslimer ikke bør ta etter ikke-muslimer. Mens andre vers kan tolkes annerledes.

På engelsk har denne tenkemåten fått et eget navn: "Not Invented Here". Dersom en idé kommer fra en gruppe eller person man konkurrerer med, kan man hvertfall ikke godta det! Hvis ikke-muslimer synes musikk er ok, kan en muslim hvertfall ikke høre på musikk. Hvis ikke-muslimer er for demokrati, kan man hvertfall ikke være for demokrati. Osv.

Eller: Hvis en kollega på jobben som man misliker kommer med en idé, må man for all del ikke være enig.

-----------

Men det er ikke bare hos muslimer at Not Invented Here-syndromet finnes. I Norge ser vi for eksempel at FrP på relativt kort tid har gått fra å være det partiet i Norge som var minst opptatt av likestilling og feminisme, til nå å bruke det aktivt i retorikken sin. Det er vel ikke helt urimelig å anta at det er fordi de forstod at det var et retorisk våpen de kunne bruke i innvandringsdebatten?

Og Pål Espen Kapelrud har i en masteroppgave fra UiO dokumentert hvordan Vebjørn Selbekk og avisen Magazinet først forsvarte blasfemi-paragrafen da debatten gjaldt kristendommen - det skulle ikke "være fritt fram for å tråkke på menneskers tro og overbevisning".  Men et par år senere, da karikatur-saken oppstod i Danmark, endret de oppfatning - nå gjaldt det islam.

(så skal det legges til at jeg synes Vebjørn Selbekk er en modig mann som jeg har stor respekt for!)

Jeg husker også en debatt om bibelsyn jeg var i for noen år siden: Jeg mente at han jeg pratet med var vel fundamentalistisk. Så jeg utbrøt: "Men det der er jo som å høre en muslim prate! De mener jo at hvert ord i koranen kommer rett fra Guds munn. Men mener vi kristne det?" Og utrolig nok gjorde det argumentet at jeg vant diskusjonen.

-----------

Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de.  Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna. Eller?

Men dette er feil. Jeg har lært masse av de muslimene jeg har møtt. Og jeg håper at noen kan lære noe av meg også, selv om jeg er usikker på akkurat hva det skulle være;)

Dessuten: Muslimer og kuffar er vel ikke avgrensede grupper som står på hver sin side av skolegården, liksom, der alle er enige med hverandre? Jeg er for eksempel dundrende uenig med mange ikke-muslimer: Jeg er mot krigen i Afghanistan. Jeg er for en relativt konservativ samlivsmoral. Mm. Og like stor uenighet finnes blant muslimer.

------------

Eller hva sier dere lesere? Kan dere kjenne igjen Not Invented Here-tenkningen fra deres eget liv?

(dette er et redigert innlegg fra bloggen min: http://muslimprosjektet.wordpress.com/ )

Dette blir andre muslim-innlegg fra meg på veldig kort tid... men her legger jeg i hvert fall ut et leserinnlegg jeg har på trykk i dagens Vårt Land, i forbindelse med debatten de arrangerer på torsdag! Kommentér også gjerne på bloggen min.

----------

- Det står jo i Koranen. Muslimer må drepe alle kristne.

 Jeg pratet med en kristen kompis om bokprosjektet jeg hadde begynt på. Jeg skulle henge en del i muslimske miljøer og bo hos en muslimsk familie. Målet var å finne ut om det var grunn til å frykte islam og muslimsk innvandring, slik mange var begynt å gjøre. Kompisen min var ikke i tvil.

- Det kan jo være du treffer en og annen hyggelig muslim. Men de tar neppe Koranen på alvor, sa han.

Bokprosjektet er fortsatt ikke ferdig. Men jeg vet mer enn jeg gjorde da jeg begynte. Og nå har Vårt Land bedt meg om å være med i en debatt der temaet er «truer islam Norsk kultur?». Her er noen av erfaringene jeg har gjort meg.

--------------

Muslimer, ikke islam. For det første: Spørsmålet vi bør stille er ikke om «islam» truer Norge. Spørsmålet er om muslimer truer Norge. Det finnes nemlig ikke noe abstrakt islam. Islam blir til i livet til muslimer – hos lærde og vanlige folk, hos menn og kvinner, hos pakistanere og marokkkanere, hos unge og gamle. Og islam tolkes på mange forskjellige måter. Jeg har møtt fundamentalister som mener at kvinner helst ikke skal forlate hjemmet. Men jeg har også møtt mange feministiske studenter som tolker Koranen på måter som er fullt kompatible med moderne likestilling. Jeg håper derfor at vi kan slutte å diskutere et abstrakt «islam» og løsrevne koranvers, og heller prate om og med de muslimene som faktisk er her.

Vil ikke ta over. Den andre tingen jeg vil slå fast – og her har jeg blitt veldig sikker – er at muslimene i Norge ikke ønsker å «ta over». Jeg har pratet med ganske mange muslimer etter hvert, både vanlige folk og ledere, og jeg har ennå ikke møtt en eneste som går med skjulte planer om noen islamsk revolusjon i Norge. De fleste er veldig glade i den norske modellen, med demokrati og velferdsstat, og det blir ofte sagt at Norge ligger nærmere det islamske idealet enn de fleste muslimske land.

---------------

Problemer innad i miljøene. Men i løp av arbeidet har jeg også innsett at det finnes problemer innad i minoritetsmiljøene. Det er en del vold mot kvinner og barn. Dessuten er sosial kontroll et problem, men på ulike måter for gutter og jenter. Jenter opplever for mye sosial kontroll, og mange har mindre bevegelsesfrihet enn guttene. På den annen side er det paradoksalt nok mange gutter som opplever for lite sosial kontroll. Mange får lov til å gjøre akkurat det de vil, noe som har gjort at en svært høy andel av minoritetsguttene ikke fullfører videregående. Dermed vil de slite med å få jobb, noe som kan føre til at en del av dem føler seg på siden av det norske samfunnet.

Spørsmålet er om dette er et problem for Norge, eller i Norge? Er det noe som truer hele det norske samfunnet? Eller er det utfordringer som vi kan håndtere og leve med – på linje med andre utfordringer som alkoholproblemer eller fattigdom? Jeg tror at det er problemer i Norge, altså at det ikke truer Norge som land. Og problemene dreier seg ikke om hva som blir forkynt i norske moskeer, som tvert i mot oppfordrer til å ta utdanning og arbeid.

Utfordringene dreier seg heller om økonomi, utdanning, arbeid og sosial klasse, og om møtet mellom tradisjonelle kulturer og moderne norsk kultur.

--------------

 Forskjellige. Så da kompisen min hevdet at muslimer er forpliktet til å drepe alle kristne, ga jeg et enkelt svar.

- Jeg har ikke møtt noen muslimer som tolker Koranen på den måten. Vi kristne er ganske forskjellige, og tolker Bibelen på ulike måter, ikke sant? Muslimene er like forskjellige. Men er det noe de norske muslimene har felles så er det at de ikke går med hemmelige planer om å ta over.

...så har jeg endelig møtt dem: Unge muslimer som ønsker å drive misjon overfor nordmenn. Traff dem på en stand nå på lørdag. Det tok sin tid! De fleste jeg har møtt hittil har primært snakket om "dialog" med andre religioner, og har ikke hatt noe sterkt ønske om at ikke-muslimer skal bli muslimer. Jeg har ofte hørt at muslimer først og fremst skal drive pr for islam ved å være eksemplariske mennesker, slik at andre kan forstå hva for en flott religion islam er. Det hørte jeg nylig fra en student på Blindern.

- Vet du Olav - vi må fikse opp ting i oss selv først. Ordne opp i livene våre. Fikse ting i de muslimske land. Bli de gode menneskene Allah vil at vi skal være. Da vil folk kanskje se at islam er sannheten. Før det har vi ikke noe med å be andre om å bli muslimer, sa han.

-----------

Men altså: Nå har jeg også møtt noen som ønsker at andre skal bli muslimer, fordi de mener at ikke-muslimer ikke kommer til Paradis.

- Det ville jo vært egoistisk ikke sant - å ikke fortelle folk om Sannheten? Når jeg vet hva som er sant. Da må jeg jo dele det med andre, sa en av dem engasjert til meg.

Jeg har selv vokst opp som misjonærbarn, så den slags utsagn kjenner jeg veldig godt til. Per i dag er jeg ikke nok ikke av den misjonerende typen, selv om jeg fortsatt er kristen. Men jeg har nok et mer positivt syn på misjon enn mange andre, og vet at misjon kan gjøres med respekt for annerledes troende. (selv om det selvfølgelig også finnes mange eksempler på dårlig misjon)

------------

Jeg lurer: Hvilke følelser får dere når dere leser om muslimer som misjonerer? Er det greit? Eller er det lettere å akseptere at kristne driver misjon enn at muslimer gjør det?

(dette er redigert innlegg fra bloggen min, kommentér gjerne der også!)

- Det er så mange misfortåelser om dette med kvinnen i islam, sa en ung norsk-kurdisk mann til meg.

- Altså, at vi skal ha rett til å slå kvinnen? Det står noe om det i koranen, men den riktige oversettelsen er at man aldri kan bruke mer enn en liten pinne, sa han.

Så trakk han fram en kunstgjort pinne som ganske riktig var ganske liten, 15-20 cm. Han demonstrerte hvordan han forsiktig ville tappe kona si på skulderen med den hvis han virkelig var nødt. Ikke slik at hun fikk vondt. Men slik at hun forstod poenget.

Og han fortalte hvordan det var strenge krav til mannen i islam: Mannen skulle virkelig elske kona si, ta seg av henne og familien, være så god mot henne som han bare kunne. Og jeg tviler ikke på at denne fyren var det: Han hadde et godt og vennlig uttrykk i ansiktet, og virket på ingen måte som noen hustyrann.

----------------

Samtidig mente han at mannen skulle være sjefen.

Og at man kan tappe kona si på skuldern med den lille pinnen.

Så jeg fikk en litt kjip følelse i magen. Tilsvarende argumenter har jeg hørt i den konservative kristne konteksten jeg kommer fra. "Mannen skal være leder, men han skal TJENE kvinnen og familien!" Og så videre. Og da har jeg alltid tenkt: Ja, flott, det funker sikkert i de familiene hvor mennene er snille og gode. Men hva med alle de mennene som ikke bare er snille? (og tross alt er det jo en del av dem). Hvis man sier at mannen skal være sjefen, gjør man det ikke da lettere for ham å misbruke sin posisjon? Og gjør man det ikke vanskeligere for kvinner å forsvare seg?

Slik tenkte jeg også nå. Denne mannen var åpenbart snill, og vil ikke misbruke sin leder-rolle i familien. Men alle de andre - hvis de først får lov til å tappe på skulderen med en liten pinne, vil ikke det også gjøre det lettere for dem å slå hvis de først blir sinte?

Dere kristne som leser dette her - hva tenker dere om teologien som sier at mannen skal være kvinnens hode?

--------------

(dette er et redigert utdrag fra bloggen min)

I tre dager har jeg nå bodd hos en muslimsk familie utenfor Oslo for å drive feltarbeid. Jeg skal ikke fortelle mye derfra foreløpig, men bare gi et tips om en ting som har vært en stor positiv overraskelse: Den engelske nyhetskanalen Al Jazeera.

Selv er jeg så sær at jeg ikke har TV hjemme. Derfor er det litt fascinerende å kunne synke ned i en sofa og zappe gjennom 100 kanaler... Familien her ser stort sett på amerikanske TV-serier på TV3 og nyheter fra NRK og TV2. (i likhet med norske familier flest, vil jeg tro). Men sent på kvelden, når de andre har gått i seng og jeg har blitt alene igjen i stua, har jeg fastnet ved Al Jazeera English - den engelske søsterkanalen til den mer kjente arabiske kanalen.

Og: Hvilken overraskelse! Jeg ventet meg melodrama, bilder av blodige ofre for israelske og amerikanske bomber, stadige tirader mot sionismen mm. Men: Det jeg hittil har sett er noe av den mest balanserte og opplyste journalistikken jeg har opplevd på lang tid.

Hvis man har blitt vant til CNN eller (Gud forby) Fox News, så er Al Jazeera en svært velkommen avkobling: Intervju-objektene får prate lenge og virkelig utvikle resonnementene sine. Og de kryssklipper intervjuobjekter på en så herlig frekk måte: Representanter for Hamas, representanter for Israel, israelske dissidenter, amerikanske politikere, forskere fra universiteter i den arabiske verden... Alle får slippe til. Alle får prate. Og alle møter kritiske spørsmål.

Men det aller deiligste med sendingene jeg hittil har sett på Al Jazeera er at de ikke utelukkende ser verden fra New York, Paris eller London. Nyheter fra India, Saudi-Arabia eller Brasil blir presentert med samme tyngde som historier fra Vest-Europa. Al Jazeera føles som en GLOBAL kanal på en helt annen måte enn CNN eller BBC World.

Har noen av dere andre fått sett på Al Jazeera? Hva tenker dere isf?

-----

(dette er et redigert innlegg fra bloggen min: http://muslimprosjektet.wordpress.com/2009/12/29/dagens-tips-al-jazeera/ )

Tre ting jeg opplevde forrige uke.

Pratet med en sekulær, ateistisk palestina-aktivist: "Jeg skjønner det ikke. Her har jødene opplevd holocaust. Og så blir de okkupanter selv? Det må være noe med dette folket. Jeg må innrømme at jeg tenker det i blant."

Pratet med en kristen, konservativ eldre mann: "Før var jeg svært israel-vennlig. Men så ble jeg mer og mer bevisst på at jødene er et vrangt folk gjennom hele det Gamle Testamentet. Gjør oppstand mot Gud og rettferdigheten. Slik er det jo nå også. Et vrangt folk".

Pratet med en ung muslim: "Det finnes kanskje noen gode jøder. Men de fleste av dem søker makt og ønsker å undertrykke muslimene".

-----------

I forrige uke ble jeg intervjuet av Fri Tanke, og der fortalte jeg om antisemittismen jeg har møtt i muslimske miljøer. Og det skal jeg ikke legge skjul på. Men jeg vil utvide bildet: Antisemittismen finnes ikke bare hos muslimer. Den finnes hos kristne, som bruker GT for å forklare politikk i dag, ut fra en forestilling om at "jødene" har noen essensielle egenskaper som har vært med dem fra starten. Og den finnes hos enkelte på venstresida, som i blant lar sitt rettferdige engasjement for Palestina tippe over i generell skepsis mot jøder. Eller hos liberale kamerater av meg som kan la falle "uskyldige" kommentarer som at "jødene kan i det minste lære oss å bygge murer".

Kanskje vi alle - muslimer inkludert - etter hvert klarer å se at jøder er mangfoldige, at de ikke har noen spesielle og essensielle negative eller positive egenskaper som preger dem mer enn andre? De er helt vanlige mennesker. For antisemittismen er fortsatt med oss. La ingen tro noe annet.

(dette er et redigert innlegg fra bloggen min)

Denne uka møtte jeg mine egne fordommer i døra. Jeg var hjemme hos en muslimsk familie i forbindelse med et bokprosjekt jeg holder på med. De er relativt konservative, og faren er "sjefen" i familien. Men diskusjonen var langt friskere enn jeg hadde trodd.

- Altså baba, det der er bare helt gammeldags. Seriøst?

Vi pratet om ekteskap og familie. De fortalte at en kusine skulle gifte seg, 22 år gammel. På høy tid, mente moren, hun var jo mer enn gammel nok. Det syntes faren også. Men eldstesønnen var ikke enig.

- Hun er jo bare 22! Hallo! Vi lever i 2009!

Og diskusjoen gikk friskt videre. Jeg må innrømme det: Nå støtte jeg plutselig på mine egne fordommer. Var det ok å diskutere så høylytt i en muslimsk familie? Kunne barna åpent si seg uenige med foreldrene sine? Og det på et så sensitivt område som ekteskap og samliv? Tydeligvis. Det hadde jeg ikke trodd. Plutselig fikk jeg korrigert en fordom.

Hva med dere andre - har dere opplevd ting som plutselig korrigerer fordommer dere gikk og bar på?

-------------

(dette er en redigert utgave av et innlegg fra bloggen min, muslimprosjektet.wordpress.com. Kommentér gjerne der også!)

"Det finns så mange kvinner, og så alt for liten tid", synger Jan Eggum i en ironisk sang.

Av en eller annen grunn tenkte jeg på den sangen i går. Igjen var jeg på et arrangement i moskeen jeg henger i, forbindelse med bokprosjektet jeg holder på med. Og som vanlig: En klar majoritet av de som kom dit var kvinner. Med hijab, uten hijab, eldre, yngre. Noen menn også. Men ikke mange. Og en av de yngre jentene sa det til meg, ironisk:

- Så islam undertrykker kvinner, liksom? Bare se her! Vi er jo nesten bare kvinner som henger her! Skulle vi liksom støtte så mye opp en religion som undertrykker oss?

Dette fenomenet - at de religiøse aktivitetene tiltrekker kvinner mer enn menn - er noe jeg kjenner igjen fra min egen kristne oppvekst. Kirker, bedehus, menigheter - de fylles opp av kvinnene.

Og denne jenta fortsatte.

- Problemet er ikke islam i seg selv, men kulturen i en del muslimske miljøer. Det er ikke tvil om at den kan være kvinneundertrykkende.

Om jeg skal gjøre en personlig tolkning blir det slik: Mange muslimske jenter i Norge lever i miljøer som i større eller mindre grad hindrer dem i å utfolde seg i like stor grad som menn. Dette er en generalisering, selvfølgelig, og slikt sett noe man skal passe seg for. Men det er nok noe i det. Og faktisk: I denne kulturen blir moskeen et frirom, der jenter får lov til å engasjere seg og være med. Der kan de få innflytelse og makt. Og slik fungerer den kanskje som en arena for kvinnefrigjøring? Kanskje. Hva tror dere?

(diskutér også gjerne på bloggen min: muslimprosjektet.wordpress.com)

Jeg merker at det sitter litt inne for meg å blogge om min personlige tro - er mye mer vant til å synse i vei om alt som er galt med verden ;) Men jeg har lyst å skrive litt om ordet "synd". Hvilken plass har det i troen vår? I livet vårt?

Da jeg var yngre var nemlig ordet "synd" noe jeg hadde vanskelig for å ta til meg. Jeg kjente meg ikke igjen i forkynnelsen jeg hadde møtt - var jeg en "fortapt synder"? Jeg følte meg egentlig ganske ok som menneske. Ikke som noe fantastisk eksemplar av arten, men heller ikke som en tvers igjennom håpløs fyr. Jeg fikk det bare ikke til å stemme, hele greia med at min tilstand var så ille at Jesus måtte DØ på grunn av det.

Det tenkte jeg en del på. Og faktisk vurderte jeg å skrive en bok om dette, en slags populær-teologisk greie der jeg ville argumentere for hvorfor "synd" egentlig var et begrep som vi kunne erstatte med andre begreper. Og vi burde være mer opptatt av Kristi OPPSTANDELSE og seier over døden enn av "soningen" og straffen han måtte ta på seg.

Men det siste året er det noe som har endret seg. Når jeg går til kirke er det syndsbekjennelsen jeg lever meg mest inn i, tror jeg. Å vite at jeg synder har blitt helt sentralt for meg i mitt forhold til Gud og andre mennesker. Når jeg erkjenner at jeg gjør en synd kommer jeg til Gud, og ber om tilgivelse og oppreisning slik at jeg kan klare det bedre neste gang. Det har blitt et kompass for meg: Hvor er jeg i forhold til Guds vilje?

Hva har skjedd? Jeg er ikke sikker. Men jeg har noen teorier:

- jeg forstår begrepet "synd" og "synder" annerledes i dag. Jeg tenker ikke lenger at ordet "synder" betyr at hele jeg bare er håpløs. Jeg vet at jeg har muligheten til å gjøre både godt og ondt. I blant synder jeg. Men ikke hele tiden. (dere teologer vil se at jeg her beveger meg bort fra en strengt luthersk, "ontologisk" syndsforståelse)

- jeg har møtt Gud på en sterkere måte, og har dermed også fått en sterkere opplevelse av at jeg selv kommer til kort.

- jeg tenker ikke at "synd" egentlig er alt som er fristende og deilig i livet, mens det "kristne livet" er kjedelig og asketisk. Jeg tenkte nok litt slik før. Nå tenker jeg at "synd" er alt det som river ned, som ødelegger for det gode livet Gud har skapt oss til å leve.

-------

Hvilke erfaringer har andre med dette? Føler dere at dere er syndere? Er "synd" viktig for dere i forholdet til Gud?

Jeg vil sterkt anbefale alle som har muligheten til det å lese siste utgave av Folkevett, magasinet til Framtiden i våre hender. Der var det en reportasje som gjorde dypt inntrykk på meg.

Journalisten deres har reist langs de store elvene på nedsiden av Himalaya - Ganges og Yangtze-elva blant annet - som gir vann og livsmuligheter til over en milliard mennesker. Men: Folkevetts journalist beskriver hvordan elvene kanskje vil være borte om 30-40 år. Klimaendringene gjør at ismassene på Himalaya sakte men sikkert forsvinner. Det betyr at de store elvene kan komme til å tørke inn i perioder av året.

Konsekvensene er enorme. Én milliard mennesker - uten livsgrunnlag. Én milliard mennesker på flukt?

Grunnen til at dette gjorde så stort inntrykk på meg er nok også at jeg selv var i dette området for litt over et år siden. Sammen med fotograf Erlend Berge gjorde jeg en reportasje fra Nepal for magasinet Agenda 3:16. Menneskene jeg møtte der gjorde sterkt inntrykk på meg. De gir ikke opp, selv om de lever med enorme klasseskiller, stor fattigdom og undertrykkende religiøsitet. Det siste de trenger er at hele området de bor i skal bli uvelelig fordi Himalaya-platået tørker inn...