…sa en ung arabisk mann jeg snakket med. Han opplevde at han og andre muslimer ikke hadde gjort nok for å rope ut hvilken stor synd det var å drepe sivile.

Det var for et par uker siden.  Jeg snakket med en ung arabisk mann om terror og bildet av muslimer i Vesten. Jeg hadde sagt noe om at jeg mente mange i Norge hadde et feilaktig bilde av muslimer. Han var enig. Men han følte at han – som muslim – også hadde en del av ansvaret for det.

- Det er vår skyld, Olav. Det er vi muslimer som ikke har ropt det ut høyt nok, sånn at alle kan høre det: At drap på sivile er mot islam. At terror er en stor, stor forbrytelse. Det er vi som ikke har skreket ut at Bin Laden er en morder og at det han har gjort har vært en hån mot alt islam står for.

Han virket oppriktig frustrert og lei seg da han sa det.

***

Jeg tenkte på denne samtalen i dag, da det kom fram at det sannsynligvis er en ung fransk-algerier med tilknytning til al-Qaida som står bak de grusomme drapene på tre franske soldater (et par av dem var faktisk muslimer) og en del jødisk-franske barn på en jødisk skole i Tolouse. Jeg vet at det er som om det søkker i mange mennesker med muslimsk bakgrunn når slike ting skjer, ettersom de vet av erfaring  at slike ting ofte blir assosiert med det kollektive bildet av “muslimene”. ‘Nå igjen’, tenker mange. ‘Hvorfor kan vi ikke bare få leve livene våre i fred uten at det skal bli så mye bråk og konflikter’?

Jeg skrev på bloggen min om slike følelser etter 22. juli, men da fra et personlig perspektiv: For da var det jeg, som kristen, som plutselig kunne få troen min assosiert med terror. Jeg skrev: “Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?”

Denne opplevelsen er det mange muslimer i Vesten som går med. De opplever at deres religion, som de føler handler om fred og respekt for mennesker, stadig blir forbundet med vold og terror – enten fra storsamfunnets side eller hos de voldelige ekstermistene selv.

***

Og derfor ble jeg minnet om samtalen min med denne unge arabiske mannen. Han tok det som et personlig nederlag at folk forbandt islam med terror. Han følte at det var hans ansvar. At han ikke hadde gjort nok for å presentere den sanne islam for folk, den islam han trodde på, som sa at drap på barn og drap på sivile var en stor forbrytelse. Han lurte også på om han hadde gjort nok for å bemøte de av hans trosfeller som støttet drap på sivile.

- Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å rope det ut, at slike ting aldri kan forsvares, sa han.

***

Hva tenker dere? Har muslimer et ansvar for å si fra om slike ting, selv om det er ting de ikke selv støtter?

Og hvordan kan vi ikke-muslimer nærme oss denne tematikken på best mulig måte?

(dette er en lett redigert versjon av et innlegg fra bloggen min, http://muslimprosjektet.wordpress.com/)

De er "utlendinger" i skolegården i Oslo. Men også "utlendinger" når de er på ferie i Marokko. Da blir muslimsk identitet en trygg havn.

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

- For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en “kravstor muslim”, en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

- Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

- Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

- Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

- Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er “utlendinger”. Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

- Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er “utlendinger” eller “norske” av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

- Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir “utlendinger” både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var “utlendinger”. At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. “Det ordner seg?” Eller: “Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske”? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som “ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut”.

Men han tok også noen forbehold.

- Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

(dette er forøvrig et innlegg som jeg også har publisert på bloggen min)

Dette er et forsøk på oppklaring.

Det forrige innlegget jeg skrev skapte mye debatt og stor oppstand. Jeg skrev om en forskningsartikkel av en britisk forsker som hevdet at den "kristne sivilisasjonen" var ansvarlig for flere dødsfall enn den "islamske sivilisasjonen".

Det kom mange gode motinnlegg, og jeg innså at jeg i det opprinnelige innlegget hadde formulert meg for bastant i forhold til hva det var grunnlag for i tallene. Jeg tok klare forbehold helt fra starten - men endte likevel opp med å bruke for kraftige ord i konklusjonen.

-------------

Jeg har ikke noe ønske om å forlenge debatten dette skapte. Men et par mennesker jeg har stor respekt for har kommentert overfor meg at jeg med dette innlegget kan være med på å styrke en feilaktig mye om "den blodige kristendommen". Moren min sa det slik: "Olav, det folk leser ut av dette er at du mener at kristendommen er mer voldelig enn islam". Og debattanten Bjørn Are Davidsen fryktet at denne forskningen, som er metodisk svak, kunne bli brukt til å sverte kristendommen som "blodig".

Dette er noe helt annet enn det jeg ønsket å oppnå med å skrive dette innlegget, så da skriver jeg et innlegg til - hvor jeg prøver å forklare bedre hva jeg mener.

-------------

Jeg skal prøve å si det kort og enkelt, slik at det blir så lite rom for misforståelser som mulig.

1. Vestlige lands historie er full av kriger og massakrer. Muslimske lands historie er også full av kriger og massakrer. Sannsynligvis har vestlige soldater tatt livet av flere mennesker enn hva muslimske soldater har klart. Det skyldes at Vesten de siste hundreårene har hatt et teknologisk overtak, og derfor har vært i stand til å drepe mange flere. Det skyldes altså ikke kristendommen, og det skyldes ikke noen spesielle trekk ved Vesten. Den grunnleggende sannheten om verden er at mennesker har drept hverandre til alle tider, uavhengig av religion og kultur.

2. Grusomhetene som har blitt utført av vestlige mennesker har som oftest ikke skjedd på grunn av kristendommen som normativ religion. Selv korstogene - som hadde en eksplisitt kristen begrunnelse - handlet antagelig vel så mye om et politisk ønske om territoriell ekspansjon, økonomi, og interne spenninger i de europeiske landene.

---- det er et viktig prinsipielt poeng her, som er viktig å få fram: Religion blir i blant brukt til å LEGITIMERE vold. Men det betyr ikke at religionen er ÅRSAKEN til av volden oppstår. ----

3. Grusomhetene som har blitt utført av muslimer har som oftest ikke skjedd på grunn av islam som normativ religion. Den tidlige arabiske ekspansjonen, da arabere kjempet jihad for å utbre islam - handlet antagelig vel så mye om økonomi og vanlig politisk maktbegjær. (noe som blir godt dokumentert i denne boka om de første arabiske erobringene av historikeren Hugh Kennedy).

-----------

Punkt nr. 2 her - at grusomheter som har skjedd i Vesten ikke har skjedd på grunn av kristendommen - er det antagelig mange som vil nikke gjenkjennende til. Men det er sikkert en del som vil stusse over punkt 3. Er ikke "jihad" en del av islam? Begrunner ikke Bin Laden terror med islam, da? Jo, det stemmer. Men da må vi tilbake til det prinsipielle poenget over - og spørre om denne terroren skjer PÅ GRUNN AV islam, eller om islam blir brukt til å legitimere den.

Når det gjelder selvmordsbombing, så har den amerikanske forskeren Robert Pape undersøkt det grundig ved hjelp av statistiske metoder. Hans funn er klare: Selvmordsbombing handler om politikk, og nærmere bestemt okkupasjon av et land av fremmede styrker - ikke om religion.

Det samme funnet fant meningsmålingsinstituttet Gallup da de laget den største undersøkelsen om muslimer verden over noen sinne, "Who speaks for Islam" (fint gjengitt av Dagbladet her). De fant ut at ca. 7 prosent av verdens muslimer kunne regnes som "radikalere", altså noen som støttet terror mot sivile. Det betyr altså ikke at de er potensielle terrorister, men at de kunne støtte terror. Hva kjennetegnet disse? De var IKKE mer personlig religiøse enn andre. Derimot hadde de et annet politisk verdensbilde: De mente i større grad enn andre at Vesten eller USA prøver å dominere muslimske land militært.

----------

Det finnes mye mer man kan skrive og si om disse temaene. Men jeg håper i hvert fall at jeg nå fikk klarere fram hva jeg mener!

Og bare for å understreke det, før jeg gir opphav til nye misforståelser: Målet her er ikke å relativisere forskjellen på islam og kristendom. Jeg er selv en troende kristen, og tror at det kristne budskapet er sant - ikke islam. Men min tro står og faller ikke på hvorvidt kristne land har oppført seg fantastisk og muslimske land har oppført seg grusomt. Mennesket er et fallent vesen, og har til alle tider stelt til leven og ugagn - noe som er tilfelle for både muslimer og kristne.

(dette er en redigert utgave av en artikkel fra bloggen min)

----

For noen dager siden kom jeg over en forskningsartikkel som prøver seg på et svært omfattende prosjekt: Nemlig å finne ut hvorvidt det stemmer at islam er en mer voldelig religion enn andre, slik man i blant kan lese i debatter om islam.

Forskeren tar utgangspunkt i Samuel Huntingtons tese om at verden kan deles inn i ulike “sivilisasjoner“, blant annet den kristne, anti-teistiske (altså ateistiske, den kommunistiske), den islamske, den indiske, med mer. Så finner han de tallene forskere i dag opererer med for hvilke dødsfall som følge av krig eller konflikt de ulike sivilisasjonene har vært ansvarlige for, fra antikken og fram til i dag.

I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg leste om dette, fordi det jo åpenbart er svært vanskelig å si noe sikkert om dødsfall i ulike konflikter helt tilbake til antikken (noe forskeren selvfølgelig er klar over), og fordi artikkelen er gitt ut av en islamsk institusjon i Jordan.

Men da jeg leste ble jeg positivt overrasket. For det første er forfatteren, Naveed S. Sheikh, en seriøs forsker som tidligere har gitt ut to tunge bøker om den muslimske verden i dag. For det andre presenterer artikkelen funnene på en ryddig måte. For det tredje er det ingen tendenser her til å unnskylde kriger eller koloniseringer av muslimer. De tidlige islamske krigene – blant annet slaget ved Yarmuk – står oppført som ting den islamske siviliasjonen må ta på sin kappe, ikke som en krig muslimene den gangen var nødt til å ta i selvforsvar. Og den arabiske/islamske slavehandelen står oppført.

———

Og resultatene forfatteren kommer fram til er forbløffende. Ikke bare har den islamske sivilisasjonen vært mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen, den er faktisk en av de mest fredelige sivilisasjonene over hodet. Et ca. anslag er at den islamske siviliasjonen har vært ansvarlig for 32 mill. voldelige dødsfall. Mens den kristne sivilisasjonen har vært ansvarlig for ca. 178 mill. voldelige dødsfall. Selv om man trekker fra 2. verdenskrig, som sto for ca.60 mill. voldelige dødsfall, kommer likevel den islamske verden ut som langt mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen.

———-

Man skal selvfølgelig være forsiktig med hvilke konklusjoner man trekker av dette. Dette er svært grove og enkle tall. Det står ingenting her om årsaker til dødsfall, om forskjeller innad i sivilisasjonene, og så videre. En rimelig faktor å ta med er for eksempel at den kristne og den kommunistiske sivilisasjonen kommer såpass høyt opp på lista fordi kristne og kommunistiske land i mange år hadde et stort teknologisk forsprang, og derfor hadde mulighet til å drepe mange flere mennesker. Dessuten må disse tallene korrigeres for befolkning i de ulike siviliasjonene: En sivilisasjon på 100.000 mennesker vil åpenbart ta livet av færre enn en siviliasjon på 1.000.000 mennesker.

Likevel sier disse tallene oss noe: De bør parkere, en gang for alle, alle påstander om at den islamske verden per def er mer voldelig enn andre sivilisasjoner eller kulturer. For  i historisk perspektiv er det helt feil.

———

Da jeg skrev om dette på bloggen min kom det mange reaksjoner. Så jeg klargjør med en gang hva jeg IKKE mener med å skrive dette. Jeg prøver IKKE å si at det finnes “sivlisasjoner” med visse egenskaper eller trekk. Det mener jeg ikke. Tvert i mot. Jeg prøver heller ikke å vurdere den ene “sivilisasjonen” opp mot den andre.

Jeg prøver heller ikke å måle islam opp mot kristendommen eller hinduismen eller buddhismen, og si at det ene er bedre eller dårligere enn det andre basert på antall mennesker som er drept. Det er ikke slik at alle kriger eller dødsfall skyldes religion. Første verdenskrig i Europa skjedde ikke PÅ GRUNN AV kristendommen, selv om det skjedde i den kristne kultursfæren.

Men: I dagens islamdebatt – spesielt på nettet- blir det ofte sagt at muslimsk terror skyldes en antatt inneboende voldelighet i islam. Og dette blir ofte kontrastert med kristendommen, som blir fremstilt som fredelig og humanistisk. Det disse tallene viser oss er at det neppe er islams “iboende voldelighet” som er årsaken til muslimsk terror i dag. I så fall ville den islamske “sivilisasjonen” logisk sett vært mer voldelig enn andre opp gjennom historien. Og det har den altså ikke vært.

Jeg skriver et siste innlegg som gjesteskribent. Takk for følget så langt!

Dette innlegget vil kanskje vekke sterkere reaksjoner enn de forrige innleggene jeg har skrevet. Jeg skal nemlig skissere hvilken vei jeg mener vi bør legge oss på fremover dersom vi ønsker å bidra til en fredelig løsning i Midtøsten.

--------

Jeg kom nemlig for et par år siden fram til at vi trenger økonomiske sanksjoner mot Israel. Det var ikke lett for meg å tenke den tanken. Som jeg har skrevet er jeg svært glad i Israel og folket der (om enn på en komplisert måte), og å gå inn for sanksjoner mot Israel er på en måte å gå inn for sanksjoner mot en del av meg selv.

Noen klargjøringer: Jeg ønsker ikke boikott av Israel. Noen ønsker å kutte kontakt med alle israelske institusjoner og så videre, boikotte alle israelske varer, med mer. Det ønsker ikke jeg. Derfor bruker jeg ikke lenger ordet boikott, fordi det assosieres med en slik total-boikott. Det jeg ønsker er at man skal rette såkalte sanksjoner direkte mot okkupasjonen. Det vil si: Ikke importere varer som er produsert på Vestbredden. Ikke investere i firmaer som er involvert i okkupasjonen, på den ene eller andre måten. Slik får man fram at det ikke er Israel i seg selv man er mot, men okkupasjonen av de palestinske områdene.

Et enkelt sted å starte for Norge er med oljefondet. Organisasjonen Who Profits har laget en liste over selskaper som er involvert i okkupasjonen. Oljefondet har trukket seg ut av ett slikt selskap - Elbit. Men vi er fortsatt inne i 32 andre. Det er ikke vanskelig å trekke seg ut av de resterende. Det krever bare litt politisk mot.

--------

Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg er for dette, så godt jeg kan. En vanlig innvending er at dette bare vil presse israelere opp i et hjørne, gjøre dem mer ekstreme osv. Erling Rimehaug, som kjenner bedre til Israel og Midtøsten enn mange andre i Norge, skrev for eksempel dette på verdidebatt nylig: "Jeg tror boikott vil bidra til at de som tror at våpenmakt og isolasjon er løsningen, vil vinne fram i Israel."

Ja - dette er en reell fare med en total-boikott. Men sanksjoner mot okkupasjonen vil neppe få en slik effekt. Da får man nemlig kommunisert at man ikke er mot Israel i seg selv, men mot okkupasjonen. Og man isolerer ikke Israel eller israelere på noen som helst måte.

Et annet argument er at det er urettferdig, ettersom man ikke foreslår sanksjoner mot land som på mange måter er verre, Nord-Korea for eksempel. Ja, på en måte er dette sant. Men når man sier dette misforstår man: Sanksjoner er ikke en moralsk "straff" for dårlig oppførsel. Det er et instrument man kan bruke fordi det kanskje kan virke. Sanksjoner virker nesten garantert ikke mot Nord-Korea. Men de kan meget vel komme til å virke mot Israel.

--------

Hvorfor kan sanksjoner virke mot Israel? Jeg skal prøve å forklare det så kort og enkelt som jeg kan.

Rimehaug refererer i innlegget sitt til Burma: "«Derfor gjør boikott vondt verre», er tittelen på en kronikk i Dagbladet skrevet av Erik Solheim i fjor. Den handlet om forholdet til militærdiktaturet i Burma. Israel er vel ikke verre enn de burmesiske generalene?"

Nei, Israel er ikke verre enn Burma. Burma er et diktatur. Israel er et demokrati. Men - og det er et veldig viktig men - det er nettopp fordi Israel er et demokrati at sanksjoner kan virke. Fredsforskningsinstituttet PRIO publiserte for noen år siden en rapport og senere en fag-artikkel fra en forsker om hvorvidt økonomiske sanksjoner virker. Resultatet var tilsynelatende nedslående for de som er tilhengere av sanksjoner som politisk virkemiddel: Sanksjoner virker stort sett ikke.

Eller?

Ikke helt. Sanksjoner virker stort sett ikke mot diktatur. Men de kan virke mot demokratier. Grunnen er at udemokratiske ledere ikke blir kastet uansett, og derfor fortsetter å ture frem slik de vil. Men demokratiske ledere som opplever sanksjoner kan komme til å justere kursen, ettersom dårligere økonomi og så videre kan komme til å gå ut over dem i valg. Noen eksempler på dette er den velkjente boikotten mot Sør-Afrika, sanksjonene mot Serbia-Montenegro i perioden 92-95, og sanksjonene USA hadde mot Nicaragua på 80-tallet. Alle førte til endring.

---------

En annen grunn til at jeg ønsker sanksjoner mot okkupasjonen er at jeg er helt overbevist om at det trengs press utenfra for at Israel skal gi fra seg tilstrekkelig med land til at det kan bli en levedyktig palestinsk stat. Hvis man ser nøye på Israels politikk over tid ser man nemlig at det avtegner seg et mønster som er relativt lett å avlese:

- Israel ønsker suverenitet over store deler av Øst-Jerusalem

- Israel ønsker å beholde Jordandalen og grensen mot Jordan

- Israel ønsker å beholde et nettverk av bosetninger på Vestbredden, med palestinsk land innimellom

- Israel ønsker å beholde vannressursene på Vestbredden

- Israel ser for seg at dagens barriere/mur skal danne en fremtidig grense for den palestinske staten

Det er vanskelig å dokumentere alt dette i et innlegg på Verdidebatt. For svært god og grundig dokumentasjon anbefaler jeg to bøker av den nå avdøde israelske akademikeren Tanya Reinhart, der hun ser i detalj på hva israelske politikere og militære ved ulike anledninger har uttalt til israelsk presse om aktuell politikk og langsiktige mål. Her vil jeg bare trekke fram at det er en kontinuitet i de israelske strategiske planene: Fra Allon-planen i 1967, til "Allon-plus"-planen Netanyahu la fram 1997, til det tilbudet palestinerne fikk av Ehud Barak i 2000. Byggingen av barrieren/muren følger dessuten omtrent samme linjer som disse planene.

--------

Dersom Israel står fast på dette - kontroll over Jordandalen, nettverk av bosetninger mm - vil det aldri kunne bli noen palestinsk stat. Noen mener at dette skyldes frykt, og at bare Israel får tillit til palestinerne så vil det ikke være noe problem. Blant annet hevdet VGs Hanne Skartveit nylig dette. Når det gjelder folket i Israel er det noe i en slik forklaring: Mange israelere tror genuint at palestinerne over hode ikke ønsker fred, og bare ønsker å kaste dem på sjøen.

Likevel er denne forklaringen for enkel. Israel har hatt relativt tydelige strategiske interesser helt siden 1967, som ikke bare skyldes frykt. Dette er ikke spesielt for Israel. Nesten alle stater i verden ønsker å ha kontroll over så mye territorium og ressurser som de kan. Men det betyr likevel at Israel neppe vil gi opp tilstrekkelig med land og ressurser til at det kan bli en palestinsk stat uten press utenfra.

Så vil det kanskje være noen som spør: Hva med Hamas? Bør det ikke være press på dem også, slik at de godtar Israel? Jo, det er jeg enig i. Men det presset er der allerede. I dag har man bare økonomisk press på den ene parten. Det er på tide å legge press på den andre parten også.

--------

Dette ble et langt innlegg. Håper leserne kom seg gjennom!

Til avslutning: Israel vekker sterke følelser for mange av Verdidebatts lesere. Det gjør det også for meg. Å gå inn for sanksjoner mot okkupasjonen kan nok gjøre litt vondt for noen av oss. Det gjør det for meg hvertfall. Men et spørsmål: Dersom det er en god sjanse for at dette virkelig kan virke, og at det kan være med på å skape en fredelig fremtid for både palestinere og jøder - er det ikke da vår plikt å prøve? Selv om det gjør vondt?

I mitt forrige innlegg på Verdidebatt skrev om mitt personlige og kompliserte forhold til Israel. Hjertet mitt er i Israel, men hodet er der ikke lenger.

I dag vil jeg skrive om et fenomen jeg har oppdaget: Kristne israelsvenner som gjennomgår samme type krise, at forestillingene de har om Israel brister. Men de lander et helt annet sted - i antisemittismen.

-----------

- Jeg har innsett det. Jeg tror det er noe med dette folket. Noe som er annerledes enn andre. jeg tror de er et vrangt folkeslag. De retter seg ikke etter noen FN-resolusjoner! Det er akkurat som i GT: Jødefolket gjorde hele tiden opprør og var ulydige. Uff. Vi kristne har faktisk ansvar for å tale dette ulydige folket til rette.

jeg pratet med en middelaldrende kristen mann. Han fortalte at han alltid hadde regnet som en sterk venn av Israel og av jødene. De var Guds utvalgte folk, og Gud hadde lovet dem Israel.

Men etter hvert ble det for mye av det han leste og så i media som bare ikke stemte. Hvordan kunne "Guds utvalgte folk" gjøre slike ting? Han reiste ned til Israel/Palestina, og det han så der styrket ham i hans oppfatning: Det var Israels feil.

- Det var da jeg skjønte det. De er fortsatt som på profetenes og kongenes tid.  Jødene er ulydige og vrange. Jeg elsker dem fortsatt, for det er vi pålagt, men det er en kjærlighet til et syndig folk med store svakheter, sa han.

------------

Hvis noen skulle være i tvil: Dette er reinspikka antisemittisme.

Jøder er ikke verre enn andre. De er helt vanlige mennesker, verken bedre eller verre. Grunnen til at Israel og israelere handler som de gjør, er historien deres det siste århundret og situasjonen i dag. Det skyldes ikke spesielle "jødiske egenskaper" som eventuelt skiller dem fra andre.

Jeg analyserer denne mannen slik: Hans måte å forholde seg til Israel og israelere var ikke basert på virkeligheten. Det var basert på en viss type kristen teologi, som ikke var i kontakt med virkeligheten. For ham var jøder kvalitativt annerledes enn andre, på en positiv måte - fordi det var slik han leste Bibelen. Da dette brast sluttet han ikke å tenke på jødene ut fra religiøse termer. Men han fant fram til andre bilder i den jødisk-kristne tradisjonen som han kunne bruke: Israelsfolket som gjør opprør mot Gud i GT.

-------------

Jeg har møtt andre som også prater på lignende måter.

- Før var jeg en venn av jødene. Men så skjønte jeg at de er jo like ulydige i dag, sa en gammel dame til meg.

Og så videre.

Dette har lært meg noe viktig: En del av det kristne Israelsvennskapet er farlig. Det er ikke basert på virkeligheten. Derfor kan det lett slå over til sin egen motsetning. Jødevenner blir plutselig til jødefiender, og de skjønner det ikke alltid selv.

Alternativet er å se på jøder som helt vanlige mennesker, og å se på Israel som en helt vanlig stat. Verken mer eller mindre. Det betyr ikke at man ikke har lov til å være ekstra glad i jøder eller israelere - jeg er det, for eksempel. Men i øyeblikket man begynner å bruke Bibelen for å forstå jødefolket og konflikten i dag, så har man gitt seg inn på en vei som lett kan føre galt av sted.

Vårt Land har bedt meg være gjesteskribent noen dager nå, på grunn av situasjonen i Midtøsten. Bakgrunnen for denne forespørselen er nok at jeg vokste opp i Jerusalem som misjonærbarn i et jødisk miljø, prater hebraisk (og litt arabisk), og generelt er engasjert i det som skjer der nede.

Jeg tillater meg å være litt personlig i dette første innlegget. Jeg vil prøve å beskrive mitt forhold til Israel. Kanskje er det noe andre kan kjenne seg igjen i?

-------

Jeg har funnet ut at min forhold til Israel kan beskrives som et ulykkelig kjærlighetsforhold. Israel utgjør en stor del av meg: Hvis jeg hører hebraisk i Oslos gater blir jeg varm inni meg. Da den israelske deltageren sang den nydelige balladen "Milim" (som betyr "ord") i Eurovision heide jeg i hemmelighet på ham. Jeg elsker israelsk pop, rock og jazz - Shlomo Artzi, Shalom Hanoch, Daniel Zamir med flere - og jeg prøver å lese i det minste et par hebraiske romaner i året.

Men denne kjærligheten er ikke lykkelig. Hjertet mitt er i Israel, 100%. Men hodet er ikke der lenger. Det skjedde gradvis etter at jeg fylte 20, tror jeg. Jeg leste og hørte mye om Israel i norske medier. Okkupasjon, sionisme, bla bla bla. Først avviste jeg det bare: Antisemittisme. Skjev dekning. Fordommer. Men så fant jeg ut at jeg måtte finne ut av det selv. Jeg leste bok etter bok. Om situasjonen i dag, og om historien.

Og jo mer jeg leste, jo mer raste mitt bilde av Israel sammen.

-------

Først forsvant forestillingen om "ha-shtachim", altså Vestbredden/Gaza (eller Judea og Samaria som noen israelere sier). Jeg forstod at det dreide seg om en regelrett okkupasjon, mot både folkeretten og palestinernes ønsker.

Men jeg beholdt forestillingen om at alt var bra FØR 1967. At det var okkupasjonen som var det store feilsteget, mens ting hadde vært bra før det.

Men også denne forestillingen brast. Da jeg begynte å lese om 1948 og tiden før staten Israels opprettelse skjønte jeg at heller ikke Israels fødsel eller første år var uskyldige: Israel ble til på ruinene av et annet folk. Sannsynligvis - selv om man ikke vet det sikkert - var det sionistiske lederskapet interessert i at palestinerne skulle forsvinne, og spilte en aktiv rolle i det. I det minste hadde de ikke noe i mot at flyktningene forsvant.

Den siste forestillingen som brast var forestillingen om dagens Israel, om samfunnet på den "riktige" siden av den grønne linjen: Jeg innså at landet siden opprettelsen hadde basert seg på en aktiv diskriminering mot den arabiske delen av befolkningen. Blant annet får ikke arabiske byer eller landsbyer lov til å utvide seg geografisk, mens jødiske områder kan bre seg nærmest ubegrenset.

(og bare så det er sagt: det jeg skriver her betyr ikke at jeg mener at palestinerne bare er gode eller ikke har begått feil, og jeg forstår selvfølgelig bakgrunnen for den sionistiske bevegelsen og at Israel ble opprettet).

-------

Denne schizofrenien, denne ulykkelige kjærligheten, prøver jeg å leve med så godt jeg kan. Hver gang jeg drar ned til Israel blir jeg kastet inn i et virvar av motstridende følelser. Det ene sekundet gleder jeg meg over å høre språket, over å møte de direkte israelerne - å merke temperamentet, å kjenne luktene, å se landskapet. Det neste øyeblikket får jeg et glimt av muren, eller jeg ser en araber som blir stoppet og kroppsvisitert av en israelsk soldat. Da kommer andre følelser opp.

Nå er jeg i Norge. Men når slike ting som hendelsen utenfor Gaza skjer, så blir identitetskonflikten akutt - selv om jeg befinner meg langt unna.

Har jeg noen løsning på denne personlige identitetskonflikten? Nei, ikke ennå. Jeg tror ikke jeg vil utvikle et lykkelig kjærlighetsforhold til Israel før landet blir i stand til å satse på en fredelig framtid, enten det blir i form av to stater eller én demokratisk stat før alle. Fram til det skjer har jeg i det minste bestemt meg for at ingenting skal få rokke ved varmen jeg føler for det israelske folket og de vanlige menneskene som bor der. Men hæren, makteliten i landet og statens politikk tillater jeg meg å mislike.

-------

Denne konflikten - mellom hjerte og hode, mellom kjærlighet til Israel og motstand mot en del av det staten gjør - er det nok ikke bare jeg som opplever. Det er ekstra intenst for meg, antagelig, i og med at jeg har vokst opp der. Men jeg har inntrykk av at også en del kristne Israelsvenner har begynt å se Israel med nye øyne de siste årene.

Er det noen som kan kjenne seg igjen?

Den siste tiden har jeg merket meg at det går en het debatt blant unge religiøse muslimer om det er lov å høre på musikk eller ikke. En del sier ja og noen sier nei.

Men her skal det handle om noe litt annet.

------------

Jeg har nemlig merket meg at noen av dem som mener at musikk ikke er lov - altså haram - bruker et spesielt type argument mot "musikk-tilhengerne".

- Dere er bare opptatt av å tilfredsstille kuffar. Snart sier dere at alkohol er tillatt også, leste jeg på en nettside.

Kuffar er flertall av kafir, altså vantro på arabisk. I seg selv betyr det ikke annet enn at en person ikke er muslim, men i praksis brukes det ofte i en viss nedsettende betydning. Ikke-muslim er et nøytralt ord, mens kafir/kuffar er mer negativt (akkurat slik ikke-kristen er nøytralt, mens vantro eller frafallen er mer negativt).

Til grunn for dette argumentet ligger en forestilling om at muslimer aldri bør etterligne kuffar, nesten uansett.  Det har støtte i noen vers i koranen, som kan tolkes dithen at muslimer ikke bør ta etter ikke-muslimer. Mens andre vers kan tolkes annerledes.

På engelsk har denne tenkemåten fått et eget navn: "Not Invented Here". Dersom en idé kommer fra en gruppe eller person man konkurrerer med, kan man hvertfall ikke godta det! Hvis ikke-muslimer synes musikk er ok, kan en muslim hvertfall ikke høre på musikk. Hvis ikke-muslimer er for demokrati, kan man hvertfall ikke være for demokrati. Osv.

Eller: Hvis en kollega på jobben som man misliker kommer med en idé, må man for all del ikke være enig.

-----------

Men det er ikke bare hos muslimer at Not Invented Here-syndromet finnes. I Norge ser vi for eksempel at FrP på relativt kort tid har gått fra å være det partiet i Norge som var minst opptatt av likestilling og feminisme, til nå å bruke det aktivt i retorikken sin. Det er vel ikke helt urimelig å anta at det er fordi de forstod at det var et retorisk våpen de kunne bruke i innvandringsdebatten?

Og Pål Espen Kapelrud har i en masteroppgave fra UiO dokumentert hvordan Vebjørn Selbekk og avisen Magazinet først forsvarte blasfemi-paragrafen da debatten gjaldt kristendommen - det skulle ikke "være fritt fram for å tråkke på menneskers tro og overbevisning".  Men et par år senere, da karikatur-saken oppstod i Danmark, endret de oppfatning - nå gjaldt det islam.

(så skal det legges til at jeg synes Vebjørn Selbekk er en modig mann som jeg har stor respekt for!)

Jeg husker også en debatt om bibelsyn jeg var i for noen år siden: Jeg mente at han jeg pratet med var vel fundamentalistisk. Så jeg utbrøt: "Men det der er jo som å høre en muslim prate! De mener jo at hvert ord i koranen kommer rett fra Guds munn. Men mener vi kristne det?" Og utrolig nok gjorde det argumentet at jeg vant diskusjonen.

-----------

Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de.  Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna. Eller?

Men dette er feil. Jeg har lært masse av de muslimene jeg har møtt. Og jeg håper at noen kan lære noe av meg også, selv om jeg er usikker på akkurat hva det skulle være;)

Dessuten: Muslimer og kuffar er vel ikke avgrensede grupper som står på hver sin side av skolegården, liksom, der alle er enige med hverandre? Jeg er for eksempel dundrende uenig med mange ikke-muslimer: Jeg er mot krigen i Afghanistan. Jeg er for en relativt konservativ samlivsmoral. Mm. Og like stor uenighet finnes blant muslimer.

------------

Eller hva sier dere lesere? Kan dere kjenne igjen Not Invented Here-tenkningen fra deres eget liv?

(dette er et redigert innlegg fra bloggen min: http://muslimprosjektet.wordpress.com/ )

Dette blir andre muslim-innlegg fra meg på veldig kort tid... men her legger jeg i hvert fall ut et leserinnlegg jeg har på trykk i dagens Vårt Land, i forbindelse med debatten de arrangerer på torsdag! Kommentér også gjerne på bloggen min.

----------

- Det står jo i Koranen. Muslimer må drepe alle kristne.

 Jeg pratet med en kristen kompis om bokprosjektet jeg hadde begynt på. Jeg skulle henge en del i muslimske miljøer og bo hos en muslimsk familie. Målet var å finne ut om det var grunn til å frykte islam og muslimsk innvandring, slik mange var begynt å gjøre. Kompisen min var ikke i tvil.

- Det kan jo være du treffer en og annen hyggelig muslim. Men de tar neppe Koranen på alvor, sa han.

Bokprosjektet er fortsatt ikke ferdig. Men jeg vet mer enn jeg gjorde da jeg begynte. Og nå har Vårt Land bedt meg om å være med i en debatt der temaet er «truer islam Norsk kultur?». Her er noen av erfaringene jeg har gjort meg.

--------------

Muslimer, ikke islam. For det første: Spørsmålet vi bør stille er ikke om «islam» truer Norge. Spørsmålet er om muslimer truer Norge. Det finnes nemlig ikke noe abstrakt islam. Islam blir til i livet til muslimer – hos lærde og vanlige folk, hos menn og kvinner, hos pakistanere og marokkkanere, hos unge og gamle. Og islam tolkes på mange forskjellige måter. Jeg har møtt fundamentalister som mener at kvinner helst ikke skal forlate hjemmet. Men jeg har også møtt mange feministiske studenter som tolker Koranen på måter som er fullt kompatible med moderne likestilling. Jeg håper derfor at vi kan slutte å diskutere et abstrakt «islam» og løsrevne koranvers, og heller prate om og med de muslimene som faktisk er her.

Vil ikke ta over. Den andre tingen jeg vil slå fast – og her har jeg blitt veldig sikker – er at muslimene i Norge ikke ønsker å «ta over». Jeg har pratet med ganske mange muslimer etter hvert, både vanlige folk og ledere, og jeg har ennå ikke møtt en eneste som går med skjulte planer om noen islamsk revolusjon i Norge. De fleste er veldig glade i den norske modellen, med demokrati og velferdsstat, og det blir ofte sagt at Norge ligger nærmere det islamske idealet enn de fleste muslimske land.

---------------

Problemer innad i miljøene. Men i løp av arbeidet har jeg også innsett at det finnes problemer innad i minoritetsmiljøene. Det er en del vold mot kvinner og barn. Dessuten er sosial kontroll et problem, men på ulike måter for gutter og jenter. Jenter opplever for mye sosial kontroll, og mange har mindre bevegelsesfrihet enn guttene. På den annen side er det paradoksalt nok mange gutter som opplever for lite sosial kontroll. Mange får lov til å gjøre akkurat det de vil, noe som har gjort at en svært høy andel av minoritetsguttene ikke fullfører videregående. Dermed vil de slite med å få jobb, noe som kan føre til at en del av dem føler seg på siden av det norske samfunnet.

Spørsmålet er om dette er et problem for Norge, eller i Norge? Er det noe som truer hele det norske samfunnet? Eller er det utfordringer som vi kan håndtere og leve med – på linje med andre utfordringer som alkoholproblemer eller fattigdom? Jeg tror at det er problemer i Norge, altså at det ikke truer Norge som land. Og problemene dreier seg ikke om hva som blir forkynt i norske moskeer, som tvert i mot oppfordrer til å ta utdanning og arbeid.

Utfordringene dreier seg heller om økonomi, utdanning, arbeid og sosial klasse, og om møtet mellom tradisjonelle kulturer og moderne norsk kultur.

--------------

 Forskjellige. Så da kompisen min hevdet at muslimer er forpliktet til å drepe alle kristne, ga jeg et enkelt svar.

- Jeg har ikke møtt noen muslimer som tolker Koranen på den måten. Vi kristne er ganske forskjellige, og tolker Bibelen på ulike måter, ikke sant? Muslimene er like forskjellige. Men er det noe de norske muslimene har felles så er det at de ikke går med hemmelige planer om å ta over.