Olav Elgvin

Alder: 40
  RSS

Om Olav

Er forsker på Fafo, og skriver doktorgrad ved Institutt for sammenliknende politikk ved UiB. Forsker på islam, men har ukvalifiserte meninger om en god del annet.

Følgere

Reformist i tradisjonelle klær

Publisert over 4 år siden

Det Usman Rana tar til orde for, innebærer en reform av tradisjonell islam. Han vil bare ikke si det selv.

«Jeg er ikke myndig. Jeg er muslim». Med disse bitende ordene beskrev ­sosiologen og samfunnsdebattanten Kjetil Rolness i Morgenbladet det han mente var under­teksten i Usman Ranas bok ferske bok Norsk islam, som har undertittelen Hvordan elske Norge og Koranen samtidig.

Boken handler om hvordan Rana mener at muslimer i Norge­ bør forholde seg til det norske samfunnet. Man bør beholde en sosialkonservativ religiøs identitet, mener Rana, men samtidig­ støtte opp om den liberale og ­sekulære rettsstaten.

På mange måter er det en historisk bok. Det har vært skrevet mye i Norge om islam og muslimer, både av muslimer selv og av ikke-muslimer. Men såvidt jeg vet er dette første gang en norsk muslim prøver å skrive teologisk om hva det vil si å være i muslim i Norge, i en bredt tilgjengelig bok som skal nå ut til allmenmarkedet.

Misliker. I utgangspunktet skulle man kanskje trodd at dette ville blitt tatt imot med åpne armer. Tross alt: Vi lever i en verden der muslimer og ikke-muslimer ofte ser på hverandre med gjensidig skepsis, der minoriteter kan oppleve forfølgelse i mange deler av verden, og der en del muslimer er usikre på hvordan de skal forholde seg til den liberale rettsstaten. Det finnes nok verre ting å ta seg til enn å støtte opp om en sekulær stat der alle skal ha like rettigheter.

Likevel er det flere som har vært skeptiske til prosjektet hans. Noen, som Geir Ramnefjell i Dagbladet, ser ut til å mislike selve det faktumet at Rana målbærer konservative oppfatninger når det gjelder seksualitet, hijab, med mer.

Hedersord. Men for andre har problemet snarere dreid seg om selve fundamentet Rana står på. Han mener ikke at vi trenger noen «reform» av tradisjonell islam. For Rana er «tradisjonell islam» et hedersord.

Man kan være en tradisjonell muslim, og likevel støtte en liberal og sekulær stat, mener han. Han står fast på at Koranen er Guds direkte ord, og at profeten Muhammed var ufeilbarlig.
Og når Rana skal orientere seg teologisk om hva det vil si å være muslim i Vesten, går han ikke selv i aktiv dialog med Koranen eller den islamske tradisjonen. Han søker seg heller til etablerte teologiske autoriteter i USA og England.

Det var blant annet dette Kjetil Rolness reagerte på: Er det ikke et ideal å tenke selv? Skal religiøse muslimer bare akseptere ukritisk det de teologiske autoritetene mener?
For enkel. Men problemet med en del av denne kritikken, er at kritikerne litt for ukritisk har tatt Rana på ordet. Når Rana sier at det ikke trengs noen reform av islam, tenker kritikerne: «Aha! Vi visste det!»

Men denne konklusjonen er for enkel. Å argumentere teologisk for en liberal og sekulær stat, slik Rana gjør, er et brudd med deler­ av den islamske teologiske ­tradisjonen – selv om Rana ikke vil si det selv.

Når Rana skal argumentere for at det ikke er noen konflikt mellom å støtte tradisjonell ­islam og å støtte en sekulær stat, bruker han som eksempel hvordan muslimske land og stater rent faktisk har blitt styrt opp gjennom historien. I de fleste muslimske stater og riker som har eksistert, har makten ligget hos verdslige herskere: Sultaner, emirer, konger.

Noen ganger har de hørt på de muslimske teologene. Andre ganger har de ikke gjort det. Det at muslimske land blir styrt av religiøse lærde, slik man har sett det i Iran etter revolusjonen i 1979, i Syria under IS, eller i Afghanistan under Taliban, er heller unntaket enn regelen.

Homofili. Rana trekker også fram at mange muslimske stater­ ikke har blandet seg inn på ­mikronivå inn i folks liv. Selv om islamsk lov forbød homofili for eksempel, var det som oftest en sovende lov i før-moderne tid. Derfor var antakelig homofile forhold mellom menn mer ­utbredt før det 20. århundre i den ottomanske og arabiske verden enn i Vest-Europa.

Derfor, mener Rana, er det ikke noen konflikt mellom tradisjonell islam og den sekulære staten. Bare se hvordan muslimene har gjort det før: Som ­oftest har teologene holdt seg langt unna styre og stell! Men dette argumentet er nok litt for enkelt. Selv om teologene har holdt seg unna styre og stell, har de likevel ment at styre og stell burde skje i henhold til den islamske loven. Det har ikke nødvendigvis blitt praktisert.

Men idealet hos de aller fleste muslimske teologene har likevel vært at den islamske loven også skal gjelde for forhold mellom mennesker i samfunnet, og ikke bare i det man i dag tenker på som privatsfæren.

I likhet med jødedommen, og den tradisjonelle kanoniske retten­ innenfor katolisismen, har derfor islam inneholdt flere juridiske regler. Forhold som ekteskap og skilsmisse, arv, økonomi, strafferett med mer.

Et brudd. Alt dette har det ­eksistert regler for innenfor de tradisjonelle tolkningene av ­islam. Å si at man skal skille mellom religion og politikk, og at staten skal være sekulær, er derfor et brudd med hva de fleste islamske teologer har tenkt opp igjennom. Det er ikke et brudd med hvordan muslimske stater rent faktisk har vært styrt. Men det er et brudd med hvordan tradisjonelle islamske teologer har tenkt at samfunnet bør være.

Når kritikerne anklager Rana for å motarbeide nytenkning og reform, er det derfor mye de ikke får øye på. Rana er en teologisk reformist. Han sier det bare ikke selv. Men slik han gjør godt rede for i boken sin, er han ikke alene­ om dette. Han finner støtte for dette hos tunge muslimske teologer­ i Vesten, både i Europa og USA.

Det unike med boken til Rana, er at vi for første gang har fått presentert disse teologiske ­retningene i bokform på et lett og forståelig norsk, og at vi får se hvilke praktiske konsekvenser det kan ha for livet som muslim i Vesten: Å støtte bruk av hijab – men å godta det når jenter velger å gå uten. Å mene at homofili er synd – men ikke kaste en person ut av moskéen hvis han kommer ut av skapet som homofil.

Likevel har nok ikke siste ­ordet om norsk islam blitt sagt med denne boken. Rana er bare en av mange stemmer i en ny ­generasjon norske muslimer, som har vokst opp med tilhørighet­ både til islam og til Norge.

I den teologiske debatten om norsk islam, utgjør ikke Ranas bok noen sluttstrek. Den er en spennende og god begynnelse.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 30.04.2016

Gå til innlegget

Tre bud for religionskritikk

Publisert nesten 7 år siden

Tre tips til deg som ønsker at religionskritikken du kommer med skal få effekt.

Før jul hadde leder i Sosialistisk Ungdom, Andreas Halse, kommentar i Klassekampen lørdag 14. desember der han bega seg inn på religionskritikkens domene. Under tittelen "Hatets predikanter" skrev han at "hva som formidles i moskéer i Norge, måflyttes ut fra bønnerommene og inn i avisspaltene". Men det er ikke noen enkel øvelse å drive religionskritikk når religionen man kritiserer er en minoritetsreligion, slik islam er i Norge. Kritikken kan fort få motsatt effekt: Når mennesker som tilhører en minoritet opplever seg sterkt kritisert, kan de reagere med å lukke seg til, og bli mer konservative enn de var i utgangspunktet. Til en viss grad har nok dette allerede skjedd i Norge: En del unge muslimer i Norge har gått i konservativ retning. En av årsakene til dette er nettopp den islamkritiske atmosfæren Norge og andre vestlige land opplevde på 2000-tallet. Hva skal religions- eller islamkritiske mennesker gjøre da?

Dette ledet meg til å skrive en kronikk i Klassekampen om hva som kjennetegner god religionskritikk. Her gjengir jeg kronikken i noe modifisert form. Vi kan ta utgangspunkt i disse punktene:

• Det finnes religiøse ledere og religiøse miljøer i Norge som står for meninger som er kvinnediskriminerende, homofobe, osv. Det kan og bør kritiseres.

• Det finnes ogsåen utstrakt folkelig skepsis mot mennesker som identifiserer seg som religiøse, og spesielt mot muslimer.

• Kritikk av religiøse ledere og religiøse minoritetsmiljøer kan gjøre at de som blir kritisert bare blir mer konservative, og kan også få som bieffekt at skepsisen øker mot vanlige religiøse mennesker.

Har man dette i bakhodet, blir det lettere å uttrykke religionskritikken på en måte som faktisk fører til positive endringer. Da kan disse tre prinsippene som kan være til hjelp:

Første bud: Gjør kritikken konkret

Man bør kritisere konkrete tanker og konkrete praksiser, hos konkrete mennesker. Hvis man skriver om "norske moskéer" eller "muslimske miljøer", går kritikken til alle og ingen. Da er det ingen som trengeråforholde seg til kritikken, og de det virkelig gjelder kan vri seg unna. Videre kan en slik generell kritikk forsterke den folkelige skepsisen mot muslimer, ettersom det er "moskéene" eller "muslimske miljøer" som sådan som blir fremstilt som problemet. Når man derimot har en konkret og avgrenset adressat, som utfordres på et konkret område, unngår man at kritikken mistenkeliggjør hele grupper av mennesker. Dessuten er det først når kritikken blir konkret at den kan føre til forandring. Ingen miljøer vil forandre seg av at man anklager dem for "hat" sånn generelt. Derimot kan en konkret moské godt komme tilåforandre seg, dersom man kritiserer den for at en konkret praksis er kvinnediskriminerende.

 

Andre bud: Ha innsikt i det du kritiserer

Jo mer man kan om området man kritiserer, jo mer sannsynlig er det at kritikken man kommer med treffer. Selvfølgelig er det okå komme med kritiske ytringer selv om man ikke har doktorgrad om islam. Men det hjelper likevelå sette seg inn i hvordan ståa faktisk er. Blant annet er det viktig å være klar over at ulike typer kritikkverdige forhold ikke nødvendigvis dreier seg om ett og samme fenomen. For å ta et par eksempler som har blitt kritisert i muslimske miljøer:Plikten for kvinner til å stille opp seksuelt for ektemannen er et teologisk prinsipp som tradisjonelt har hatt bred oppslutning blant muslimske teologer, selv om det i våre dager har blitt utfordret av reformorienterte muslimske tenkere. Vold og overfall mot sivile personer derimot, slik som Amal Aden, har ingen teologisk legitimitet (mainstream islamsk teologi tillater ikke folk å ta loven i egne hender). Det er derfor ikke de som tilbringer mest tid i moskéen som utøver vold på gata. Dette er bare to eksempler på at den som vil kritisere må tilpasse kritikken etter forholdene. Man kan kritisere en imam hvis han sier at en kvinne ikke har rett til å nekte sin ektemann sex, men samme imam vil neppe være riktig adressat når en homofil mann blir slått ned av en rusa tenåring fredag kveld.

 

Tredje bud: Balansér kritikken

Dette gjelder spesielt når den eller de man kritiserer kommer fra en minoritet i samfunnet. For at den eller de som blir kritisert ikke skal reagere med å lukke seg, må kritikken balanseres: Man må velge sine kamper, og ikke komme med kritikk hele tiden. Det vekker også tillit dersom man i tillegg tilå kritisere interne forhold i minoritetene, også kritiserer rasisme, diskriminering, og antimuslimske holdninger i storsamfunnet. Da blir man lyttet til i større grad.

Jeg skal være den første til å innrømme at det ikke er enkelt å finne den balansen. Det er fort gjort å enten bli for myk og dialogorientert, eller for krass og unyansert. Men hvis man får til å komme med kritikk som er både konkret, nyansert og balansert, kan det fort skje at det man sier blir noe annet enn symbolske slag i luften.

Gå til innlegget

Skjev Muhammed-biografi

Publisert nesten 8 år siden

En ny lettlest biografi om Muhammed forteller oss ingenting om hvordan muslimer selv forestiller seg sin profet.

Den norske offentligheten har behov for gode og lettfattelige bøker om islam og muslimer. Derfor er det i utgangspunktet prisverdig at Cappelen Damm nå har gitt ut en biografi om profeten Muhammed i sin serie med biografier over kjente mennesker som er myntet på ungdom. Desto mer beklagelig er det at resultatet har blitt som det har blitt.   

I kristen tenkning kan man tale om «historiens Jesus og troens Kristus», for å skjelne mellom det man kan vite om Jesus ved historisk-kritiske metoder, og den han er i kirkens tro. Tilsvarende er det med Muhammed. Kanskje kunne man sagt «historiens Muhammed og troens profet»? «Historiens Muhammed» kan man næ±rme seg med ulike kilder: Muslimenes hellige skrifter, altså Koranen og hadith-samlingene, samtidige ikke-muslimske kilder, samt profet-biografiene som ble skrevet ned ca. 200 år etter Muhammeds død. For å forstå «troens profet» må man derimot se på hvordan religiøse muslimer selv fremstiller Muhammed, og hvordan de tolker beretningene om ham.

Forfatteren Knut Lindh har i denne biografien utelukkende fokusert på den første biten: Historiens Muhammed. Om man leser denne boka er det nemlig så godt som umulig å forstå hvorfor mange muslimer anser Muhammed som det beste mennesket som noen gang har levd. Boka tar utgangspunkt i diverse beretninger om Muhammed som ble skrevet ned i den biografiske sira-litteraturen ca. 150-200 år etter profetens død, på samme måte som journalisten Halvor Tjønn gjorde i sin langt tjukkere bok fra 2011, «Muhammed: Slik samtiden så ham». Etter en myk start om Muhammeds oppvekst bryter det løs: Krigføring, massehenrettelser, voldtekt og tortur.

Var det slik Muhammed var? Tja. Alt dette finnes i sira-litteraturen, side om side med beretninger om rettferdighet, empati og godhet. Skal man gjøre et ordentlig forsøk på å beskrive historiens Muhammed må man også si noe om hvordan sira-beretningene, som ble skrevet ned et godt stykke etter Muhammeds død, antakelig sier vel så mye om idealene og tankene som var rådende da de ble skrevet ned – altså en god stund etter Muhammed – som de sier om Muhammed selv eller hans egen samtid. Og man bør trekke inn de samtidige ikke-muslimske kildene: En rykende fersk bok fra den amerikanske religionsforskeren Stephen Shoemaker hevder for eksempel at disse kildene gir god grunn til å tro at Muhammed ikke døde i Mekka, slik den islamske tradisjonen har hevdet, men selv ledet invasjonen av Palestina og døde der.

Det som heller ikke kommer fram i Lindhs bok – og som er vesentlig å vite for norske lesere – er at profetbiografiene fra 800-tallet og utover aldri har blitt regnet for å være religiøst autoritative, i motsetning til Koranen og hadith-samlingene. Tvert i mot har de moralsk betenkelige beretningene som kommer fram der stadig blitt diskutert og fortolket kritisk av muslimske teologer. Malik bin Anas, den klassiske muslimske teologen som ga navn til Maliki-lovskolen innenfor islam, hevdet at profetbiografen Ibn Ishaq var en «løgner og falskner». Mange moderne muslimske tenkere forholder seg derfor kritisk til bildet som tegnes av profeten i de tidlige biografiene. Noe blir ansett for å være falskt, andre ting tolkes på nytt. Det er for eksempel ingen tvil om at Muhammed ledet mange militære raid. Ut fra profetbiografiene fra 800-tallet er det ikke urimelig å tolke dette som aggresjon eller koloniseringslyst. Men mange moderne muslimer tolker heller profetens militære ekspedisjoner som selvforsvar. På tilsvarende måte slår Lindh fast at profeten giftet seg med sin kone Aisha da hun var seks, og hadde samleie med henne da hun var ni. Dette står ganske riktig i noen beretninger om profeten. Men i dag mener mange muslimer at disse beretningene er falske, og at Aisha i realiteten må ha vært langt eldre.

Men ingenting av dette får vi vite i boken til Lindh. Vi blir presentert for en selektiv versjon av en antatt historisk Muhammed, som driver massehenrettelser og tortur. Hvordan muslimer tolker dette i dag glimrer fullstendig med sitt fravær. Dersom man ønsker å forstå hva muslimer i dag tenker og tror om sin hellige profet ender denne boka derfor opp med å være ganske nær ubrukelig.

En kortere versjon av denne teksten sto på på trykk som bokanmeldelse i Vårt Land 27.11.12.

Gå til innlegget

- Er ALT galt med oss, liksom?

Publisert rundt 8 år siden

Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men muslimer flest er ikke sånn.

(forsinket tekst om Abid Rajas kronikk - først publisert 21.10 på bloggen muslimprosjektet)

- Er ALT galt med oss, liksom?…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

- Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

- Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, “muslimske gutter flest”, liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.- It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  ”tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»”.- Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: “Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med”

15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: “Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp”.

Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: “Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år”.

Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.Ting jeg har glemt?

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania.

Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.Har jeg opplevd homofobi? Ja.Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger.

Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja. Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja. Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer “er”, eller om hvordan islam “er”.

Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:- de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.- de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.- de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:- en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.- en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.- en del muslimer misliker homofile.- en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. “Du er dust” er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som “når du gjør det der så blir jeg lei meg” kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke “muslimer generelt” eller “nordmenn generelt”).c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at “muslimer flest” er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

Gå til innlegget

- De roper høyt, men går ikke i moskéen

Publisert rundt 8 år siden

- De roper høyt, men går ikke i moskéen, sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube.

Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

- Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

- Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å “motbevise” filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

- Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at “religion som identitet” gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens “religion som personlig fromhet” gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

- Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

- Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere