Øyvind Økland

Alder: 61
  RSS

Om Øyvind

Førsteamanuensis ved Mediehøgskolen Gimlekollen. Fagområde: Mediefag, interkulturell kommunikasjon. Tidligere rektor ved Danvik Folkehøgskole og daglig leder i Wycliffe bibeloversettere. Opptatt av blant annet interkulturell dialog, ungdomskultur, sosiale medier og globaliseringsspørsmål.

Følgere

Det rare landet kalt Uganda

Publisert over 4 år siden - 1840 visninger

Vi oppfører oss som en historieløs og ufordragelig storebror som skal sette en lillebror på plass.

Frank Aarebrot snakket nylig om det rare landet kalt utlandet. I debatten rundt den nye homoloven i Uganda, kan det være fristende å snakke om det rare landet kalt Uganda. Det kan se ut som om det er det bildet Norge og nordmenn har av landet når man ser på reaksjonene på loven. En slik lov «må ikke tåles av Norge», og man må reagere sterkt med å holde tilbake millioner i bistandsmidler.

Norge er redd for økt fundamentalisme, radikalisme, terrorisme og annen styggedom, men spørsmålet er om bedreviterholdningen vi stadig viser fram overfor verden, snarere er med på å trigge økt frustrasjon og harde motreaksjoner. Dersom menneskerettighetene var noe selvopplagt som vi har praktisert fra tidenes morgen, hadde vår kritikk av Uganda i homofilisaken hatt økt troverdighet. Nå oppfører vi oss mer som en historieløs og ufordragelig storebror som skal sette en lillebror på plass.

Ydmyke. For 40 år siden var homofili forbudt i Norge. Det er ikke fryktelig lenge siden, så kanskje vi skal være litt mer ydmyke? Homokampen blir ofte sett på som et ledd i en utviklingsprosess som fører hen til et stadig bedre samfunn. Så kan man spørre seg hvorfor man ikke reagerer på manglende likestilling og andre saker som ikke er på stell. Og er det slik at av alle samfunn er Vesten (les Norge) kommet lengst på veien mot dette ultimate samfunnet? Og de som ikke er kommet så langt må hjelpes, utvikles og snakkes til rette?
Forståelsen av menneskerettighetene er et relativt spørsmål der prinsipper og konkrete utmyntinger påvirkes av samfunnsutviklingen. Debatter om hva som er bestandig og hva som er bevegelig går i vårt eget samfunn – og endrer seg.

Kolonihistorisk. Det er ikke med dette sagt at pressmidler som handelsboikott og kutt i bistand aldri har noe for seg. Et eksempel kan være kampen mot apartheid-regimet i Sør-Afrika. Poenget er at saker som altfor lett blir sugd inn i en sår kolonihistorisk kontekst, bør håndteres på en mer musikalsk måte. Ugandas president Yoweri Museveni iscenesetter i alle fall en «felle» når han stempler kritikere som gamle imperialister. Norge går rett inn i den, og dermed gjøres homofili-forbudet til noe annet; til en nok en sak om «Vesten mot resten».

Kanskje er Museveni en kynisk bruker av det nyttige imperialismekortet. Kanskje er dette en avledningsmanøver for å få oppmerksomheten bort fra andre forhold i Uganda som presidenten ikke makter å løse. Kanskje er vår mistanke om at det er en avledningsmanøver vår avledningsmanøver; at vi ikke våger å ta inn over oss det at tidligere koloniland er møkka lei for våre stadige behov for å «statuere et eksempel», som utenriksminister Børge Brende uttrykker det. De som utvikler hat overfor den vestlige verden får i hvert fall enda mer ammunisjon.

Imperialistisk. Fra tid til annen forsvarer også norske politikere seg med at de slett ikke opptrer imperialistisk fordi man tar afrikanske partnerland på alvor og kritiserer dem på grunnlag av internasjonale dokumenter de selv har undertegnet, som for eksempel Menneskerettighetserklæringen. Det å skulle ta «hensyn til» afrikansk kultur vil imidlertid fort bli oppfattet som paternalistisk. Hva er så det å sette egen kultur i sentrum, når Norge og andre vestlige land alltid vet best hva som er Menneskerettighetene og vil universalisere egne nåtidige praktiserer?

I en etter-kolonial og stadig mer globalisert tid fungerer opplevelsen av å måtte stå skolerett for siviliseringstiltak utenifra, stadig dårligere. Vi hadde sannsynligvis ikke tålt det, om det var omvendt. Å få andre i tale er noe annet enn å tale til. Det krever andre holdninger og forståelser for hva universalitet er for noe, og helt andre kommunikasjonsstrategier.
Å «ta tak i Uganda», slik utenriksminister Børge Brende uttrykker det, ved å stoppe norske bistandspenger har kanskje en norsk indrepolitisk effekt, men hjelper neppe på de homofiles situasjon i Uganda. Og nå skal vi rasle med sabelen om bistandskutt overfor hele 31 land i Afrika hvor det å være homofil er ulovlig?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5. MARS 2014. Skrevet sammen med kollega Asle Jøssang.

Gå til innlegget

Fantasiløs journalistikk?

Publisert over 5 år siden - 759 visninger

Etter en helg med VM-gull i fleng, og MGP-finale med masse intervjuer av både vinnere og tapere, lurer jeg på om journalistikken har tatt noen steg videre i sin utvikling.

Før het det: "Hva føler du nå?", men nå heter det: "Hva tenker du om det?" Jeg så det utallige ganger i løpet av helgen. Det være seg Dag Erik Pedersen eller Jenny Skavlan/Erik Solbakken i MGP. 

Dette er ingen dyptpløyende analyse av denne, men heller et hjertesukk.  Jeg vet at ting må tas på sparket og at man ikke får så mye tid til å tenke ut de mest glupe spørsmålene til seierherene/damene, men er det likevel så vanskelig å variere språket og spørsmålene?

Det som irriterer meg mest er følgende spørsmål: «Det ble gull igjen Svendsen, hva tenker du om det?» Eller: Du hadde suverent beste langrennstid i dag, Svendsen, hva tenker du om det?» Dette er bare noen av mange eksempler. Dag Erik Pedersen er en av de fremste eksponentene for denne revolverjournalistikken, men jeg ser den sprer seg til svært mange andre også.

I mange år har vi spøkt over klisje-spørsmålet «hva føler du nå», men nå ser det altså ut som om journalistikken har utviklet seg et hakk, fra føleri til tankevirksomhet, fra hjerte til hjerne. Om dette er en utvikling i riktig retning kan man vel spørre seg.

Det er for så vidt ikke nødvendig å henge ut sportsjournalistikken. Atle Bjurstrøm og mange andre i Dagsrevyen har lagt seg til samme vane, for ikke å snakke om Melodi Grand Prix’ programledere Jenny Skavlan og Erik Solbakken. Er dette en motesak som vil forsvinne? Jeg håper det. Det må være mulig å trene seg opp til mer variasjon og kreativitet, selv i en spontan intervjusituasjon.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Svenske tilstander
26 minutter siden / 2371 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 1154 visninger
Daniel Hisdal kommenterte på
Nåde hos Luther - og hos Paulus, uforenlige motsetninger?
rundt 2 timer siden / 413 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 2 timer siden / 2371 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18449 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 18449 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 2 timer siden / 1154 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Hva er «oppnådde resultater» i kirken?
rundt 2 timer siden / 975 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 2 timer siden / 2674 visninger
Les flere