Ole Jørgen Anfindsen

Alder: 61
  RSS

Om Ole Jørgen

Samfunnsdebattant, redaktør av nettstedet HonestThinking og forfatter av «Selvmordsparadigmet» og «Fundamentalistiske favntak». For informasjon om sistnevnte, se http://honestthinking.org/no/Fundamentalisme/

For en tematisk ordnet oversikt over mine VD-artikler, samt lenker til innlegg av andre VD-skribenter som argumenterer mot eller drøfter mine synspunkter, se www.honestthinking.org/no/div/Verdidebatt.html.

Noen utfyllende detaljer: Er udtannet dr. scient. fra Institutt for informatikk ved Universitet i Oslo. Har bl.a. vært forsker i Telenor (FoU) og Det Norske Veritas (R&I), gjesteforsker ved GTE Laboratories (Massachusetts) og Sun Microsystems Laboratories (California), samt førsteamanuensis II ved Institutt for informatikk, UiO.

Følgere

Båtskam

Publisert 2 måneder siden

Endelig har det skjedd som jeg har gått og ventet på; media retter søkelyset mot manglende miljøfokus i båtbransjen. Her trengs det et krafttak eller to.

I fjor kjøpte kona og jeg en gammel seilbåt, og for første gang på mange år var jeg i våres på den årlige Sjøen for alle-utstillingen. En negativ overraskelse i den forbindelse var de mange utstillerne som promoterte fart og hestekrefter. 

Det var kanskje naivt av meg å tenke at miljøhensyn ville ha gjort sitt inntog i båtbransjen, men jeg syntes altså det hele var ganske skuffende. 

Mer forskning

Riktignok er det betydelig uenighet blant fagfolk, men føre var-prinsippet tilsier at vi bør forsøke å begrense CO2-utslippene våre. Joda, jeg har fått med meg at isen i arktis er tykkere enn forventet, og, joda, jeg vet at mange forskere mener det først og fremst er innstrålingen fra solen som bestemmer klimaet på jorden. Menneskeskapte utslipp av CO2 og metan (CH4) blir bokstavelig talt som en fis i kosmos. 

Mulig det. Men det blir etter min mening useriøst ganske enkelt å avfeie muligheten for at vi mennesker kan ha merkbar påvirkning på klimaet. Og da plikter vi, av hensyn til kommende generasjoner, å forske mer – åpent og ærlig, uten politisk/ideologisk styring (hvilket generelt er en forbannelse som nå rammer oss som en bumerang når folk nekter å tro på vitenskapen)  den ene eller andre veien - for å finne ut hva som er sant og hva som er feberfantasier, samtidig som vi tar grep for å senke utslippene. 

Brølende fartsuhyrer

Og i den forbindelse er det på høy tid at båtbransjen og båtfolket tar ansvar. Det må bli slutt på at brølende fartsuhyrer gjør livet surt for oss som vil seile og/eller tøffe fredelig rundt i skjærgården, samtidig som de altså forbruker enorme mengder drivstoff per time. 

Og mange hensynsløse fjols ser ut til å mangle forståelse for hva hekkbølgene deres steller i stand, både for fortøyde båter og for folk som koser seg på sjøen. 

Vi trenger innstramninger når det gjelder hvordan folk ter seg på sjøen. Holdningsskapende arbeid er neppe nok. 

Sikre rekreasjon

Jeg håper myndighetene snart kommer på banen med restriksjoner og avgifter som kan bidra til endrede innkjøps- og bruksmønstre, og dermed sikre rekreasjonsmuligheter langs vår vakre kyst, uten den miljøkriminaliteten vi nå stadig ser eksempler på. 

PS: Hvorfor i all verden har norske myndigheter tillatt vannskutere? Også her trengs det nytenkning og restriksjoner.

Gå til innlegget

Vårt Land og Paris-erklæringen

Publisert 7 måneder siden

Vårt Land fortsetter sitt korstog mot konservative hjertesaker, og slår disse gjerne i hartkorn med neo-fascisme og annen styggedom. Kanskje Paris-erklæringen kan hjelpe avisens fremste våpendragere til å se litt mer nyansert på tingene?

Vårt Lands manglende balanse og tendensiøse ordbruk i en del sammenhenger har vært påpekt ved tidligere anledninger (se f.eks. her).

Inntrykket man blir sittende igjen med, er dessverre at avisen ikke tar kritikken særlig alvorlig. Og for en måneds tid siden fikk vi nok en demonstrasjon av den aktuelle hersketeknikken, da avisen kommentator Une Bratberg fant det opportunt å formulere seg som følger: «Ledende demokratiforskere går så langt som å si at sosiale medier må ta noe av ansvaret for neo-fascismen og høyrepopulismens framgang.» Neo-fascisme og høyrepopulisme er altså to sider av samme sak!

Paris-erklæringen kan være en sunn motvekt mot et slikt ubalansert syn. Den er signert av tretten kristne akademikere fra ti ulike land. De som vil være mest kjent her i landet, er formodentlig professor i internasjonal politikk (UiO) Janne Haaland Matlary og filosof og forfatter Roger Scruton.

Det har ikke forhindret VL fra å gi den en temmelig tendensiøs dekning under overskriften «Franske akademikere ut mot 'falskt Europa'», og med den misvisende ingressen «Anerkjente franske intellektuelle har signert et manifest mot multikulturalisme og liberale verdier. – Nasjonalisme har blitt mote, mener forsker.»

Erklæringen består av 36 avsnitt eller paragrafer. Her er noen smakebiter (fete typer tilføyd av meg).

Sitat:

3. Det falske Europas beskyttere er forheksede av sin overtro på uavlatelig fremgang. De tror at historien er på deres side, og denne troen gjør dem hovmodige, foraktfulle og ute av stand til å erkjenne manglene ved den postnasjonale, postkulturelle verdenen de konstruerer. […] De ignorerer ikke bare Europas kristne røtter, de forkaster dem. [...]

17. Det falske Europa skryter også av et hittil usett engasjement for likestilling. […] men en utopisk løsrivelse fra virkeligheten har tatt overhånd. […]

20. Det falske Europas overmot er nå blitt tydelig, til tross for de store anstrengelsene dets forkjempere gjør for å komme opp med komfortable illusjoner. Fremfor alt viser det seg at det falske Europa er svakere enn noen trodde. [...]

23. Denne voksende skepsisen [hos vanlige folk] er absolutt berettiget. [...]

24. Arbeidet med fornyelsen starter med teologisk selvinnsikt. Den universalistiske og universaliserende arrogansen til det falske Europa avslører at det er et erstatningsreligiøst foretagende, der troen krever store forpliktelser – og kraftige forbannelser. [...]

25. Dette vil kreve at vi avstår fra den løgnaktige språkbruken som unndrar seg ansvar og nærer ideologisk manipulasjon. Det som sies om mangfold, inkludering og multikulturalisme, er tomprat. Ofte benyttes dette språket strategisk for å beskrive fiaskoer som suksesser: Når solidariteten i samfunnet rakner, er det «egentlig» et tegn på velkomst, toleranse og inkludering. Dette er markedsføringens språk, et språk som er ment til å skjule virkeligheten istedenfor å kaste lys over den. Vi må gjenopprette en ærbødig respekt for virkeligheten. Språket er et ømtålig instrument, og det fornedres når det blir brukt som klubbe. […]

26. For å bryte det falske Europas forbannelse, med sitt utopiske, pseudoreligiøse korstog for en grenseløs verden, behøves en ny form for statsmannskunst, og en ny type statsmenn. [...]

34. Det finnes stor bekymring i dagens Europa på grunn av fremveksten av det som kalles «populismen» – selv om begrepets betydning aldri ser ut til å bli forklart, og det i hovedsak brukes som ukvemsord. Vi har våre forbehold. […] Likevel anerkjenner vi at mye av dette nye politiske fenomenet kan representere et sunt opprør mot det falske Europas tyranni, hvor man betegner enhver trussel mot eget monopol på moralsk legitimitet som «antidemokratisk». Den såkalte «populismen» utfordrer diktaturet til status quo, eller «sentrumsfanatismen», og det med rette. […]

36. I dette øyeblikk ber vi alle europeere om å bli med på å avvise den utopiske fantasien om en flerkulturell verden uten grenser. […]

Sitat slutt.

Ovenfor har jeg blant annet valgt å fremheve med fete typer to setninger som drøfter «populisme». Jeg har gjort dette siden Vårt Land, og da altså i særdeleshet kommentator Une Bratberg, stadig bruker dette begrepet som en retorisk klubbe, og da gjerne i den hensikt å skape assosiasjoner mellom en folkelig og berettiget skepsis til hva de europeiske elitene holder på med på den ene siden, og voldelige og/eller totalitære og/eller menneskeverdsbenektende ideologier på den andre siden.

Dersom Bratberg og VL-redaksjonen forøvrig mener at Janne Haaland Matlary, Roger Scruton og de andre forfatterne av Paris-erklæringen er uansvarlige populister, eller er blitt forført av en eller annen ukristelig og farlig ideologi, synes jeg man skylder å forklare sine lesere dette.

I motsatt fall anmoder jeg om at man tar inn over seg at det finnes andre perspektiver på den pågående utviklingen Europa, enn de få og snevre Vårt Land stadig målbærer på leder- og kommentarplass. Og i så fall er det på høy tid at avisen vier Paris-erklæringen litt positiv oppmerksomhet. Et lengre intervju med Haaland Matlary bør være et absolutt minimum.

https://thetrueeurope.eu/paris-erklaeringen/

PS: I et mer overordnet perspektiv kan man gjerne si at denne artikkelen belyser problemstillingen (som både direkte og indirekte er trukket frem en rekke ganger de siste årene) om hvem som er i Vårt Lands målgruppe. Dersom professor Haaland Matlary (aktiv katolikk med lang fartstid i norsk politikk og samfunnsdebatt, medlem av Det pavelige akademi for sosialvitenskapene) ikke er i avisens målgruppe, er jo det en ganske tankevekkende observasjon.

 PPS: Paris-erklæringen bør for øvrig være svært aktuell lesning for KrF-politikere, ledere i Dnk og andre kirkesamfunn, samt medarbeidere i kristne tenketanker.

Gå til innlegget

Tvangsdigitalisering av Bærumsskolen

Publisert 9 måneder siden

Som lærer er det en bestemt sak som har plaget meg stadig mer de siste par-tre årene, og det er å være vitne til at digitale verktøy brukes på en måte som i praksis har negative effekter på elevenes læring.

Etter mange år i IT-bransjen gikk jeg i 2014 over til læreryrket.

Siden august 2017 har jeg jobbet fulltid i Bærumsskolen. Dette har vært interessante og givende år; det er et privilegium å være lærer, og jeg stortrives.

Det er likevel en bestemt sak som har plaget meg stadig mer de siste par-tre årene, og det er å være vitne til at digitale verktøy brukes på en måte som i praksis har negative effekter på elevenes læring.

Dette er et viktig fagfelt hvor forskerne er uenige om mye, og der de på ingen måte kan påstå at de har oversikt over sakens pro et contra.

Likevel ser vi at en del politikere og byråkrater kaster alle hemninger over bord og staker ut kursen mot en «digital fremtid».

Bærum kommune ser ut til å ligge langt fremme her, og man skal ikke jobbe lenge i Bærumsskolen før man får en klar fornemmelse av at på dette området – der vi virkelig kunne trenge en fortløpende evaluering av de erfaringene vi gjør – vil kommunen helst legge lokk på debatten.

Hvorfor det? Vel, inntrykket man blir sittende igjen med er at Bærum kommune har bestemt seg for å satse på digitalisering, og da forventer man lojalitet fra alle; motforestillinger er uønskede.

Dersom det stemmer, gir det grunn til å rope varsku; dette er i så fall new public management på ville veier.

At det kan være rimelig å forvente stor grad av lojalitet i en viss periode mens man prøver ut nye metoder og verktøy, er greit.

Men i det lange løp må en lærers primære lojalitet være hos elevene og deres foreldre, samt være forankret i idealer nedfelt i opplæringsloven og den generelle delen av skolens læreplan.

Det som for min del ble dråpen som fikk begeret til å renne over i denne lojalitetskonflikten, er at jeg de siste par ukene har opplevd at to ulike foreldrepar (hvis ungdommer jeg er lærer for), uavhengig av hverandre, har sendt meg lange og gjennomtenkte brev der de, på ulikt vis, uttrykker bekymring for hva de allestedsnærværende nettbrettene gjør med elevene og deres evne til å lære.

Ja, begge disse brevene inneholder avsnitt som formelig dirrer av oppdemmet frustrasjon.

Det ene foreldreparet er fortvilet over at Bærum kommune har innført obligatoriske nettbrett uten samtidig å sikre seg tilstrekkelig godt mot at dette får negative konsekvenser for elevene.

Det andre foreldreparet tar enda hardere i og skriver blant annet at ungdommen deres er «en prøvekanin for et prosjekt der konsekvensene hverken er blitt målt, studert eller tatt hensyn til».

Nå kan kommunen sikkert påberope seg enkelte målinger eller studier, samt forsikre oss om at disse (til en viss grad) tas hensyn til. Mulig det.

Disse foreldrene har likevel god grunn til å være fortvilte, skuffede, opprørte, frustrerte og enda litt til. Som lærer for ungdommene deres ønsker jeg å støtte dem, og derfor skriver jeg dette innlegget.

Forskningsresultatene er ikke entydige, men mye tyder på at det får negative konsekvenser når barn og unge omgir seg med digitale skjermer fra morgen til kveld.

Dette siste er glimrende oppsummert i boken «Homo digitalis», skrevet av en av Norges dyktigste forskningsjournalister, Bjørn Vassnes.

Det som er viktig på kort sikt nå, er å forhindre at kommunen føyer skam til skade ved å bytte ut papirbøkene med digitale bøker.

Jeg har tidligere undervist en klasse med digitale lærebøker i et helt år, og det er en erfaring som mildt sagt gir grunn til ettertanke.

Kan vi nå snart få en fri og åpen debatt om disse tingene, eller har Bærum kommune tenkt å fortsette med tvangsdigitaliseringen?


Av Ole Jørgen Anfindsen, lærer og informatiker.


*****

Opprinnelig publisert i Budstikka 12.12.2018. 

www.budstikka.no/debatt/barumsskolen/digitalisering/tvangsdigitalisering-av-barumsskolen/s/5-55-774057 


Se også: Det råder i dag en slags hallelujastemning i Bærumsskolen knyttet til den digitale revolusjon og bruk av iPad. Av Sturle Langslet, Bærum, frustrert lektor med cand.scient. i informatikk ved Universitetet i Oslo.
www.budstikka.no/debatt/ipad/sturle-langslet/ipad-i-barumsskolen-himmel-eller-helvete/s/5-55-423148



Gå til innlegget

Vårt Land som brobygger

Publisert 11 måneder siden

Vårt Land ønsker å være en bro mellom tro og tanke. Fint! Vårt Land bør også ha en ambisjon om å motvirke polarisering i samfunnet - med tilhørende forvitring av demokratiet - ved å bygge bro mellom mennesker av god vilje som har ulike moralske matriser.

I sin artikkel Vårt Land og politikken har konstituert sjefredaktør Alf Gjøsund gjort rede for VLs politiske linje. Jeg har kommet med det jeg håper er konstruktiv kritikk (se diverse kommentarer på den aktuelle tråden) av den linjen VL har lagt seg på de siste årene.


Her vil jeg forsøke å si noe positivt om hva jeg mener VL burde ha som en sentral del av sin visjon, nemlig ønsket om å bygge bro mellom mennesker. En av de tingene som nå truer vestlige demokratier, er den økende polariseringen i samfunnet. En rekke bøker og utallige artikler har de siste årene advart mot denne utviklingen. Selv har jeg ved flere anledninger fremhevet The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion av Jonathan Haidt som en meget god referanse på dette området.


Og nå nylig (i etterkant av den skadelige og skandaløse høyesterettsdommerutnevnelsesprosessen) har en av USAs mest kjente journalister skrevet artikkelserien The American Civil War, der han advarer om at borgerkrig kan bli resultatet om ikke demokrater og republikanere snart finner ut hvordan de kan respektere hverandres ulike perspektiver.


I stedet for å oppildne til hat mot konservative krefter som advarer mot en ikke-bærekraftig innvandrings- og integreringspolitikk (eller andre ting som provoserer VLs sentrale kommentatorer), burde VL forsøke å bygge bro mellom mennesker som har ulike moralske matriser (jf Haidt).


Om KrF velger å samarbeide mot høyre eller venstre er fullstendig underordnet i den store sammenheng. Om Erna eller Jonas er statsminister her i landet er selvsagt ikke uten betydning, men i den store sammenhengen er det neppe avgjørende. Den primære oppgaven for en kristen avis burde ikke være å fremme visse politiske saker, eller heie på visse partier eller ideologier. En kristen avis bør fremme verdier som redelighet, sannhetssøken, integritet, ærlighet, kjærlighet, overbærenhet, vennlighet, forståelse mellom mennesker og andre kjerneverdier som alle kristne (som er ved sine fulle fem) kan gi sin tilslutning til.


VL er i ferd med å opparbeide seg et troverdighetsproblem, fordi man har falt for fristelsen til å bli et "menighetsblad" for den kristne venstresiden, samtidig som man ikke unnser seg for å demonisere samvittighetsfulle og oppriktige kristne (og andre) som mener at samfunnet trenger noen doser konservatisme og forsiktighet for å unngå at velferdsstaten, demokratiet og enda litt til kjøres i grøfta.


Hvordan kan VL tro at avisen i det lange løp kan beholde den delen av sine lesere som ikke uten videre identifiserer seg med venstresiden i norsk politikk? Hvor blir det av den politiske og ideologiske bredden? Hvorfor skulle det være umulig for en kristen avis å gi rom for både konservative og progressive/liberale kommentatorer og spaltister?


I mer enn 20 år har jeg vært en aktiv deltager i samfunnsdebatten. Det vil si, de siste årene har jeg stort sett måttet ta en pause (og det er ikke så veldig lenge siden jeg ikke en gang kunne ha skrevet et VD-innlegg som dette). Til tross for mine gjentatte forsikringer om respekt for alles menneskeverd og andre sentrale, demokratiske verdier, har jeg opplevd å bli stemplet med de mest stigmatiserende merkelappene som venstresideaktivister stadig strør om seg med. Jeg har mer enn en gang sett det glødende hatet i hvitøyet, både i skriftlig form og ansikt til ansikt; både på arbeidsplasser, i media og i privatlivet; jeg har opplevd systematisk trakassering og utfrysning; jeg har mistet tidligere jobber; det har gått ut over helsa mi; og jeg lever daglig med usikkerheten om når det neste angrepet kommer. For meg er ikke denne typen diskusjoner noe fjernt og abstrakt. Det berører meg derfor dypt og personlig hver gang jeg åpner VL, og finner at perspektiver jeg representerer (og som jeg etter dype og langvarige overveielser er kommet til at min samvittighet tvinger meg til å stå for) blir latterliggjort, forhånet, forvrengt, karikert og demonisert, samt tildelt alle mulige inkonsekvente og urimelige merkelapper. Dette er lettvint og useriøst, og det er noe en kristen avis burde holde seg for god til.


Når det er store ting som står på spill, må vi alle godta at debatten blir opphetet, at det brukes sterke ord og friske formuleringer. Så vil det uunngåelig nok bli begått overtramp fra tid til annen, og derfor må hver og en av oss beklage de gangene vi skjønner at vi i vår iver har gått over streken. Det er en del av livet, og det er en del av et sunt og livskraftig demokrati. Men dersom den grunnleggende respekten for meningsmotstandernes menneskeverd og integritet kastes over bord, da er vi ille ute.


Jeg mener VL har et betydelig forbedringspotensial på de områdene jeg hinter til ovenfor. Jeg mener avisen de siste par årene er blitt for politisk og ideologisk smalsporet. Jeg etterlyser større bredde og takhøyde; mindre skråsikkerhet og mer ydmykhet; større respekt for meningsmotstandere, og større vilje til å inrømme feil når de blir påpekt.


Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt!



Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere