Øyvind A. Jørgensen

Alder: 68
  RSS

Om Øyvind A.

Født og oppvokst i Larvik. Gift. Har vært kallskap. i Kviteseid og prost i Vest-Telemark. Er nå pensjonist.

Følgere

Valgprogram - prinsipper og forvirring

Publisert 28 dager siden - 183 visninger

Jeg hører til dem som ikke forstår at lederen av et valgprogram kan være fritatt fra objektivitetskravet, og mener det er forskjellsbehandling å tillate religiøse symboler i et valgprogram når det er forbudt i nyhetssendinger. 

Objektivitetskravet må gjelde

Objektivitetskravet i debatt- og nyhetsprogrammer er begrunnet i programmenes funksjon og egenart, og forbudet mot religiøse symboler er knyttet til dette kravet. Like høye krav til objektivitet og uavhengighet er satt til medarbeidere i valgprogram, og det ligger i sakens natur at det må være slik.

Når en skal avgjøre om objektivitetskravet skal gjelde for andre typer program, er det ikke nok å se hva disse programmene kalles eller hvilken gruppe de tilhører. Man må f.o.fr. spørre hvilken funksjon programmet har, hvilken sammenheng det står i osv., og om de krav som stilles til objektivitet i andre program også er relevante her.

Når jeg ser hvordan «Faten tar valget» blir presentert, mener jeg dette programmet klart må komme inn under objektivitetskravet. Det blir presentert som en «valg-dokumentarserie.» Det skal formidle kunnskap om de ulike politiske miljøene og ikke minst bringe nyheter fra valgkampen. Det kommer til å innneholde samtaler, meningsutvekslinger, kommentarer og vurderinger. Bakgrunnnen er at «mange unge ikke aner hva de skal stemme» og «kanskje vet for lite om politikk.» Dette skal nå NRK og Faten Mahdi Al-Hussaini hjelpe dem til å bli litt klokere på. 

Faten tar valget - og påvirker

For NRK, Vårt Land og mange andre er det visst helt selvsagt at dette programmet ikke kommer inn under noe objektivitetskrav, men det er vanskelig å få øye på en eneste refleksjon over forholdet mellom dette programmets funksjon og de grunnleggende prinsippene som gjelder for objektivitet i vårt samfunn. Ikke engang det at programlederen og NRK vil påvirke seerne i deres partivalg, har vakt noen bekymring. Seerne vil bli kjent med Faten bl.a. gjennom fire fjernsynssendinger. De vil sikkert oppleve henne som en sympatisk og klok person og lytte til henne. Så skal hun, håper hun, finne «sitt parti.» Hvilket det er, får seerne vite før de går til valgurnene.

I stedet for refleksjon over valgprogram og objektivitet får vi høre igjen og igjen: «Faten er subjektiv. Hun skal være subjektiv. Slik er konseptet.» Ja, dette har NRK bestemt. Jeg mener at objektivitetskravet til en valgdokumentar ligger på et dypere, mer prinsipielt plan. Det er ikke noe en redaksjon skal kunne sjalte ut eller inn etter eget valg. 

Programmene er ikke vesensforkjellige

Hvis man skal avgjøre på en rettferdig måte om det er diskriminerende at én programleder får bære et religiøst symbol mens en annen ikke får, er det ikke nok å si at «dette skal være subjektivt.» I så fall har den ene parten fått lov til å trekke konklusjonen i egen favør. Det som eventuelt skulle bli konklusjonen, er gjort til premiss, og man får det svaret man har bestilt: «Fordi programmet er definert som subjektivt, gjelder ikke kravet om objektivitet. Fordi det ikke er krav om objektivitet, er programmet annerledes enn et nyhetsprogram. Fordi pogrammet er annerledes enn et nyhetsprogram, har programlederen rett til å opptre subjektivt - og bære et religiøst symbol.» Mitt poeng er at man må avgjøre om det er grunn til å sette ulike objektivitetskrav til de to programmene. Da er det ikke nok å vise til visse ulikheter eller forskjellige navn på programmene. Spørsmålet er om det er vesentlige forskjeller, vurdert i forhold til behovet for objektivitet. Etter min mening er ikke dette valgprogrammet og et nyhetsprogram vesensforskjellige i så måte. 

Forvirring

I første avsnitt ovenfor har jeg uten videre gått ut fra at NRK stiller like høye krav til objektivitet og uavhengighet til medarbeidere i valgprogram som i nyhetssendinger. Det samme antar jeg må gjelde i Urix, Politisk kvarter osv. Først nå, av ulike årsaker, etter at jeg hadde lagt ut denne kommentaren på Verdidebatt, har jeg lest Likestillings- og diskrimineringsombudets svar på en klage. Jeg viser til Vårt Land 19.8., jeg finner ikke svaret på LODs hjemmeside. Til min store overraskelse har ikke ombudet lagt noen vekt på det som hos NRK og andre er kronargumentet, at «programmet skal være subjektivt», at «Faten bare representerer seg selv» osv. LOD sier bare at det er «to forskjellige programlederroller» med forskjellige regler, og at en programleder i «en programserie om valget» kan bære kors. Men når forbudet mot kors i  nyhetsprogrammer er direkte begrunnet i objektivitetskravet, reiser LODs svar noen viktige prinsipielle spørsmål. Hvis LOD har forstått reglene rett, må en spørre NRK: Stiller dere svakere krav til objektivitet i valgprogrammene enn i nyhetsprogrammene? Er det f.eks. svakere krav til uavhengighet hos Jarle Roheim Håkonsen i valgstudio enn til en nyhetsreporter ved et distriktskontor? Og hvordan kan i tilfelle denne forskjellen komme til syne i sendingene?

Gå til innlegget

Ekstremisme som avledning?

Publisert rundt 1 måned siden - 212 visninger

Dr. Muhammad Tahir-ul-Qadri har vært i Norge og talt mot ekstremisme. Godt er det, men det er også kjent at Qadri står bak blasfemiloven i Pakistan og at han bl.a. støtter steining som straffemetode og dødsstraff for blasfemi. Påfallende er det da å se hvor lite mediene og andre har konfrontert ham med dette. Han blir heller beæret med honnørord, og noen tar ham nesten i forsvar.

 

Avledning?

Det er sikkert mange grunner til dette. Kan en av dem være at ekstremismen avleder oppmerksomheten? Noe må utvilsomt være fordreid i perspektivene når en mann får heder og ære for å si noe som er selvsagt for de fleste, at unge mennesker ikke skal sprenge bomber i kjøpesentre eller utføre andre terrorhandlinger. Gjør trusselen fra terrorismen at enhver som er mot terror, mottas med takk uansett hva han ellers står for? En kan også spørre om ekstremismen flytter grensene for hvordan andre holdninger og handlinger blir vurdert. Når ekstremistene er så til de grader ekstreme, kan mye annet destruktivt falle inn under det ikke-ekstreme og bli regnet som «moderat».

 

Hvor redde skal vi være?

«Konservativ islam - hvor redde skal vi være?» er tema for en debatt som Vårt Land arrangerer på Arendalsuka i år. For meg er det noe uklart hva som ligger i begrepet «konservativ islam». Når det blir spurt om «hvor redde» vi skal være, tenker jeg at «konservativ islam» på forhånd må være definert som en av de retningene vi bør være mer eller mindre redde for. Er det slik, fungerer det avledende. Hvorfor ikke rett og slett spørre: «Har vi grunn til å være redde for islam?»

 

Hva bør vi frykte?

Terroraksjoner i avisredaksjoner, på utesteder, i gatene og andre steder er noe alle mennesker er redde for. Likevel, så groteske og skremmende disse aksjonene enn er, er det tallmessig en svært liten gruppe mennesker som utfører dem og heller ikke mange som støtter dem, prosentvis sett. De standpunktene som Tahir-ul-Qadri står for, derimot, blir antakelig støttet av hundrevis av millioner muslimer og gjør seg i ulik grad gjeldende, både i lovverk og kultur, i hele den muslimske verden. Hundrevis av millioner - om vi ikke må ta i bruk milliardtallet - lever daglig i en eller annen undertrykkelse p.g.a. dette.

 

Hva med «islam selv»?

Det snakkes mye om ekstremisme, islamisme, salafisme, fundamentalisme osv., men hva sier islam selv? At det er vanskelig å definere, tolke og trekke grenser for islam, gjør ikke spørsmålet irrelevant. Det mest ømtålige og virkelig vanskelige spørsmålet er hvilken sammenheng det kan være mellom islam og straffer for blasfemi, straff for frafall, mangel på religionsfrihet, kvinneundertrykkelse osv. På hvilke måter virker Koranens og hadithenes ord inn her, og gudsbildet, synet på forholdet mellom religion og samfunn, Muhammeds eksempel osv.?

Muhammad Tahir-ul-Qadri har aktualisert disse spørsmålene ved sitt besøk. Selv om han åpenbart kan tale med to tunger, er hans teologi helhetlig, og den er grundig forankret i tradisjonell islamsk lære. Da kan det  vel vanskelig hevdes at det han sier om steining, blasfemi osv. ikke har noen sammenheng med islam? Eller har han som avviser terror med sin muslimske læreautoritet, fullstendig misforstått islam i de andre temaene han taler om?

Når det gjelder terror, tviler jeg ikke et øyeblikk på hans motstand, men når det er totalt uforenlig med islam å  drepe religionskritikerne i Charlie Hebdo, forstår jeg ikke hvorfor han anser det påkrevet ut fra den samme islam å drepe dem som besudler Muhammeds navn med nedsettende bemerkninger i Pakistan. Kanskje noen islam-kyndige kan forklare det?

Gå til innlegget

Koranvers til besvær

Publisert 6 måneder siden - 604 visninger

Maryam Trine Skogen kommenterte Koranen og flerkoneri i Vårt Land 10.3.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange muslimer har problemer med at Koranen tillater en mann å ha flere koner. I fjor sommer sa en islamforsker til Vårt Land at Koranen har «opphevet» regelen om flerkoneri, og at det til med står der at flerkoneri «ikke er lov.» I forhold til denne åpenbare feilinformasjonen er det et framskritt for folkeopplysningen når Maryam Trine Skogen skriver at et koranvers «angir at det er mulig å inngå ekteskap med inntil fire koner», Vårt Land 10.3.

Unnskylder Koranen

Samtidig setter Skogen fram en del påstander som er egnet til å svekke det Koranen faktisk sier. «I Koranen finnes to vers som taler om flerkoneri», sier hun. Her hadde det absolutt vært relevant å nevne at det står en god del om Muhammed selv og hans mange koner. Riktignok sto han i en særstilling siden Allah hadde tillatt ham å ha flere enn fire koner, men det kan ikke være tvil om at hans eksempel har formet synet på flerkoneri i islam, sammen med hans ord i Koranen og praksisen med flere koner blant muslimene, noe jeg antar er behørig bevitnet i hadith-litteraturen og hos muslimske historieskrivere. Å ha flere koner må ha vært både legitimt og normalt.

Derfor har jeg vanskelig for å se hvor grunnlaget er når Skogen og andre framstiller det som om monogami er normen for Muhammed og i Koranen. Muhammed begrenset det tillatte antall koner til fire. Det var nytt, og betydde i en viss forstand en begrensing. Han sa også at de som var redde for å gjøre forskjell på konene, skulle nøye seg med én, eller med deres slavinner. Men det er ikke en generell «oppfordring til å begrense polygami», som Skogen hevder, og det er i alle fall ikke noe her som nærmer seg å skulle «direkte forby det.»

Koranen oppfordrer ikke til flerkoneri, får vi høre, «snarere tvert imot.» Men hva annet kan man kalle det enn en oppfordring når Koranen sier i Sure 4,3: «Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire»?

Ikke prinsipielt monogami

Et moment som sjelden nevnes i denne sammenhengen, er at islam ikke har en ekteskapsforståelse som er prisipielt monogam, at det dreier seg om «de to», mannen og kona. Dette bekrefter også Skogen indirekte når hun understreker at polygami ikke har noe for seg «i Norge i dag.»

Halal-elskerinner

Med en gang stusset jeg over uttrykket. Er det ikke en selvmotsigelse? Men jeg regner med at Skogen sikter til menn som skaffer seg elskerinner under dekke av at det dreier seg om legitime flerkone-ekteskap. Mange kvinner lever i kronisk bekymring for at dette skal hende dem, får vi opplyst. At dette med «halal-elskerinner» er en fæl uting, er sikkert de fleste enige om. Men hva om mannen ikke får seg elskerinne, men tar en kone til, eller to eller tre, på lovlig vis etter islamsk sharia? Det sier ikke Skogen noe om, men det er her det virkelige besværet ligger, for henne og de kvinnene som rammes, for dette er jo tillatt ifølge Koranen.

Gå til innlegget

Er toleranse lik relativisme?

Publisert 8 måneder siden - 561 visninger

Toleranse er ikke å mene at alt er like sant og like godt.

Vårt Land omtalte 26. januar en Fafo-rapport om ungdom med og uten innvandrerbakgrunn. Et av temaene er religiøs toleranse, og de unge blir blant annet spurt om de er enige i følgende utsagn: «Min religion/mitt livssyn er det eneste akseptable.»

Forskeren bak rapporten, Jon Horgen Friberg, understreker at spørsmålet er åpent for tolkning. «Det eneste akseptable» kan bety «at det bør være det eneste livssynet som tillates i samfunnet», men kan også bety «det eneste akseptable for en selv eller Gud dersom man vil slippe inn i himmelen, noe de fleste religiøse mennesker antakelig mener.»

Man må derfor være varsom med å tolke de ­unges svar, skriver han. Likevel blir svarene på dette spørsmålet i det videre brukt som grunnlag for å si hvilke grupper som er «mer tolerante» og «mindre tolerante», og muslimene kommer dårlig ut.

Relativisme? I den grad de unge har forstått «akseptabelt-spørsmålet» som et spørsmål om lydighet mot Gud, eller tilslutning til en absolutt sannhet, er det urimelig å kalle dem intolerante om de sier at deres tro eller livssyn er det «eneste akseptable.» Toleranse er ikke å mene at alt er like sant og like godt. Det må være mulig å hevde at en tro, en overbevisning eller en mening er den rette, ja til og med den eneste rette, uten å bli stemplet som intolerant.

Toleranse i samfunnsmessig sammenheng er det viktige spørsmålet om vi anerkjenner andres rett til å ha sin overbevisning, rett til å leve etter den og til å hevde den uten å risikere forbud, straff, sjikane og lignende. Når Friberg senere skal få deltakerne i undersøkelsen til å utdype hva de legger i svarene sine, er det viktig at han bidrar til at de forstår forholdet mellom de tolkningsalternativene han selv har formulert, som er sitert ovenfor. I en del spørsmål ville det være opplysende om muslimer ble bedt om å presisere i hvilken grad det de mener skal gjelde i Norge, også skal gjelde i et muslimsk land.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 01.02.2017

Gå til innlegget

Er forbønn lik dødedåp?

Publisert 12 måneder siden - 136 visninger

Hvis mormonerne vil vise respekt for andres tro og valg, er det bare én god vei, å spørre dem som lever om de vil tillate å bli døpt av dem etter sin død.

På et sted i landet bodde en mann som ikke var den ivrigste kirkegjenger og som brukte litt for mye av det sterke, noe som av og til også kom til syne i hans daglige arbeid. En dag kom en av stedets ivrige kristne til arbeidsplassen hans. «Jeg ber for deg hver dag, jeg», sa hun. «Det gjør jeg for deg også», svarte han. Det var åpenbart en blank løgn, men i en viss forstand var den befriende sann, for den satte roller og respekt­ på rett plass.

Bønn er noe godt, og de fleste setter pris på forbønn, men bønn kan også brukes på uheldige måter og kan til og med være krenkende for andre mennesker. Bønn må brukes med vett og forstand og respekt for andre. Ofte er det best at bønnen blir bedt i det stille.

Hyggelig. Levi Fragell og Jens Brun-Pedersen sier at de ikke tror på forbønn, men at det er hyggelig likevel når noen ber for dem. Nå tror jeg nok disse to har hatt noen ubehagelige opplevelser med forbønn også, men det er altså ikke regelen. Annerledes ville de nok ha opplevd det om de for eksempel ved en stedfortreder ble opptatt som medlemmer i en menighet og deretter skrevet inn i medlemsprotokollen. Det ville vært en handling av en ganske annen karakter enn å bli bedt for.

«Det finnes en god del mennesker som synes det er ubehagelig å bli utsatt for handlinger av religiøs karakter», skriver Alf Gjøsund (Vårt Land 29. september). Knut Refsdal, generalsekretær i Norges Kristne Råd, ville se det som «et overgrep mot min integritet og tro» hvis han ble døpt etter sin død, som det blir praktisert hos mormonerne, (Vårt Land 24. september). I Vårt Land 4. oktober har han justert uttrykket til «respektløst». «Ville det vært prinsipielt annerledes enn om Refsdal selv hadde mormonere på sin bønneliste?» spør Gjøsund.

Ja, vil jeg si. Rett nok kan en argumentere for at det her ikke er en absolutt forskjell i enhver henseende, hvis en vil legge seg på et høyt presisjonsnivå. Men det er en ganske vesentlig forskjell mellom de to handlingene. En dåp er en konkret, fysisk handling som blir utført mens det døde menneskets navn blir uttalt, og handlingen blir skrevet ned i en protokoll. Når mormonerne henviser til Paulus, får også dåpen deres en skjellsettende, innholdsrik og meningstung karakter, som hos ham. Jeg mener Refsdal med frimodighet kan stå for sin uttalelse.

Takke nei. Ifølge Dag Aanensen har alle mulighet­ til å takke nei til dåp eller andre seremonier «i åndeverdenen­» (Vårt Land 24. september). Hvordan deres nei eller ja blir formidlet til dem som forretter dåpen i denne verden, sa han ikke noe om, heller ikke hvorfor det er nødvendig å be etterkommere­ om tillatelse hvis den det gjelder, har sagt ja. Hvis en som har vært død i hundre år, skal døpes, vil det gjerne være mange å spørre. Avgjøres da saken ved simpelt flertall? Teller et tipp-oldebarns mening like mye som et barnebarns? Hvis mormonerne vil vise respekt for andres tro og valg, er det bare én god vei, å spørre dem som lever om de vil tillate å bli døpt av dem etter sin død.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.10.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
23 minutter siden / 6260 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
43 minutter siden / 6260 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
44 minutter siden / 6260 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6260 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 134 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Om du kan være god uten Gud?
rundt 2 timer siden / 217 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 3 timer siden / 134 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 425 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 548 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 548 visninger
Les flere