Øyvind A. Jørgensen

Alder: 68
  RSS

Om Øyvind A.

Født og oppvokst i Larvik. Gift. Har vært kallskap. i Kviteseid og prost i Vest-Telemark. Er nå pensjonist.

Følgere

Maria

Publisert 16 dager siden - 98 visninger

Vårt Land bringer nytt fra forskningen. Flott. Det er neppe noe å si på Thomas Arentzens beskrivelese av Romanos Melodens og Oldkirkens Maria-framstillinger, onsdag 1.11. Beskrivelsen av dagens oppfatninger av Maria er nok ikke like treffende, men Arentzen har sikkert rett i at Maria ikke spiller den samme sentrale rolle i dag som i Oldkirken. Hans doktoravhandling er både litteraturvitenskap og kirkehistorie. Temaet er Maria, men mer presist kan en vel si at det er Romanos Melodens diktning og hans samtids Maria-bilder som er forskningsobjektet.

Arentzen mener nok ikke at Romanos gir oss noen kunnskap om Maria som historisk person. Men jeg lurer på om han ikke bare er litteratur- og historieforsker, men også beveger seg inn dogmatikken og vil si noen om Maria som skikkelse i kristen tro og kirkelig liv. Han slår et slag for den fortellerkunsten som Romanos representerer, som «også har en klar teologisk pregnans.» Det finnes mye «verdifullt Maria-stoff» fra denne perioden, sier han, stoff som er skrevet til kirkelige festdager, mens Maria spiller en mindre sentral rolle i vår protestantiske tradisjon i dag. En kan lure på om forskeren mener vi gjør noe galt, vi som ikke deler Romanos’ Maria-bilde, når han sier at «Maria er fratatt den autoriteten hun hadde i Oldkirken.»

Sammenlikningene er i alle fall ganske ladde. Hos Romanos og hans samtidige er Maria den myndige, en kraftfull og vakker kvinne med makt og evne til å formidle Guds ord. Hun uttaler seg med teologisk tyngde og det er hun som styrer huset. Hun har guddommelig kraft fra sin sønn, er talskvinne for menneskene og en naturlig og viktig del av den store frelsesgjerningen. I «vår» Maria-forståelse, derimot, møter vi henne i hjemmekoselige julekrybber. Hun er en svekket skikkelse, yndig, underdanig, tander og stakkarslig, en omsorgsfull morsfigur som bare venter på å lage kjøttkaker for å glede barna når de kommer hjem.

I skrivende stund er dagens Vårt Land kommet i hus. Arentzens utsagn har «ein noko syrleg brodd», skriver lederskribenten. M.a.o. skal de ikke betraktes som forskningsresultater, og det har vel heller ikke Arentzen ment. Jeg vil tro at mange, også overbeviste protestanter, ikke kjenner seg igjen i det Maria-bildet «vi» angivelig skal ha. F.ø. støtter jeg Vårt Land i at Maria ikke må bli framstilt som en mindre myndig kvinne. Det er det heller ingen grunn til. Da tror jeg det er mye bedre å lese om henne i Bibelen enn i fantasifulle fortellinger fra Oldkirken.

Gå til innlegget

Tegninger, trusler og dilemma

Publisert 26 dager siden - 176 visninger

En liten høsttur til Danmark ga anledning til å se utstillingen «BILLEDSTORM - Blasfemi i kunsten fra reformasjonen til i dag» på Skovgaard Museet i Viborg. Den har vakt debatt, spesielt fordi den ikke har tatt med Muhammed-tegningene.

Tegne Muhammed?

Både Jyllands-Postens og Charlie Hebdos Muhammed-tegninger er velkjente, likeså de drapstruslene, opptøyene, brannene og annet som fulgte, og ikke minst drapene på tolv mennesker i og utenfor redaksjonen til CH i Paris i 2015. Det ble intense debatter om ytringsfrihet og blasfemi. Mange av mediene fant det riktig å ikke trykke bilder av Muhammed, da dette ville oppfattes som blasfemisk av muslimer. Vårt lokale Vest-Telemark Blad tok det standpunktet, og jeg støttet det i et leserinnlegg. Selv om det må være lovlig og må kunne gjøres uten fare for liv og helse, er man ikke forpliktet til å publisere noe som krenker det som andre mennesker setter høyt og har respekt for. 

Når temaet er blasfemi

Situasjonen blir annerledes når Skovgaard Museet har som målsetting for utstillingen å «fokusere på blasfemi» og «forbudte billeder.» Da blir det problematisk at de ikke viser nabobyens tegninger som utløste så store tumulter for noen få år siden, og heller ikke noen tegning fra Charlie Hebdo. En del av begrunnelsen for dette er høyst forståelig. Ledelsen vil ikke skape «en potentiel sikkerhedsmæssig udfordring for museets gæster og personale.» Dessuten mener de at mangfoldet og nyansene i debatten om blasfemi og ytringsfrihet ville «gå fløjten» dersom Muhammed-tegningene ble vist.

Når jeg leser muséets begrunnelse, er det særlig noe som forundrer meg. Avgjørelsen virker så ubesværet, nesten som det skulle være helt naturlig å utelate disse tegningene. Jeg tenker at uansett hva vi mener om å vise dem, så setter truslene oss i et betydelig dilemma. Når ikke tegningene blir vist, vil det lett oppfattes som at volden har virket. Truslene tar i realiteten valget fra oss, og de som mener det er rett å vise slike tegninger, får sin ytringsfrihet begrenset. 

Andre bilder blir vist

Muhammed-tegninger kan man ikke se på utstillingen, men så kan en, til gjengjeld hadde jeg nær sagt, se atskillige fotografier av Andres Serranos «Immersion» eller «Piss Christ», der et platskrusifiks er senket ned i en glassbeholder med kunstnerens urin. Dette bildet har en framskutt plass i hovedhallen og er utstillingens hovedlogo. Det står på plakaten utenfor, på bannerne på hver side av inngangen, i de fire vinduene i nabohuset vegg i vegg med domkirken, på nettet og i et arbeidshefte for skoleelever, og, tro det eller ei, i resepsjonen kan du få kjøpt postkort med den korsfestede Kristus i kunstnerens piss for 12 kroner pr. stk. eller 6 kort for kr. 60! «Jesus» i heftige sex-scener er også å se på en av TV-skjermene i lokalet. 

Forskjellsbehandling

Vi kjenner også andre eksempler på at terskelen er høyere for å sjikanere islam enn andre religioner. Charlie Hebdo har kanskje gitt det mest groteske. At noen av medarbeiderne etter drapene på kollegene sa at de ikke ville tegne Muhammed, skal de ikke bebreides for. Men da de ved ettårsmarkeringen forkynte at «morderen løper fortsatt», i en skikkelse med et rasende ansikt, blod på  hendene og gevær på ryggen, tegnet de ham på en måte som de aller fleste vil forbinde med den kristne Gud. Ikke bare karikerte de ham, de gav ham også skylden for drapene på deres kolleger!

«Problemet er religion», sier noen. Ingunn Solheim i NRK sa dette om ofrene for terroren i Charlie Hebdos lokaler: «Skotne og drepne fordi dei latterleggjer prestar, imamar og rabbinarar.»

Vi husker også at Otto Jespersen ville brenne Bibelen i Ålesund i 2006. Å brenne Koranen kom ikke på tale, for han hadde enda noen år å leve, regnet han med. Da ordføreren oppfordret ham til å la være å brenne Bibelen, rev han ut Det nye testamentet og brente jødenes bibel i stedet. 

Ta dem som ikke truer deg

La oss tenke oss følgende: En rektor i ungdomsskolen sier til elevene sine: «Ikke provoser de sterke og hissige. Det er det både pedagogiske og andre fornuftige grunner til. Dessuten kan det være farlig. Dem som ikke tar igjen, derimot, kan dere henge ut og sjikanere. Vi har ytringsfrihet og takhøyde her på skolen.» Denne rektoren ville snart blitt tema i Dagsrevyen og Brennpunkt.

Når Skovgaard Museet i samarbeid Folkekirkens Skoletjeneste har utarbeidet undervisningsmateriell for 7., 8. og 9. klasse, er det noe av det samme de gjør. «Piss Christ» lyser mot elevene, men noen tegning av Muhammed får de ikke se, selv om både «Muhammed-krisen» og drapene i Paris er omtalt i opplegget.

For noen år siden fortalte en kollega en historie. En ny prest var kommet til bygda. En i menigheten gir ham et råd: «Hvis du vil tale mot noen, så ta mormonerne, for dem er det ingen av her.» Historien er neppe sann, men like fullt skjer dette overalt. Ta dem som ikke truer deg! Ta Mormons bok! 

Bare blasfemi?

Mange vil være tilbakeholdne med å vise bilder som muslimer oppfatter som blasfemiske. Men når det er tale om islam og ytringsfrihet, kommer en ikke utenom et annet dilemma, at det i store deler av den muslimske verden er en annen oppfatning av ytringsfrihet enn den vi har i våre vestlige demokratiske samfunn. «Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i Islam» (1990) som er undertegnet av 45 land, fastsetter f.eks. at «enhver har rett til å uttrykke sin mening fritt», men «på en slik måte som ikke er i strid med Sharia.» I praksis kan mye av det som kan tegnes på papir, skrives i bøker eller vises på teatrene anses for å være «i strid med Sharia.»

 Provosert?

«Hvad provokerer jer og hvorfor?» lyder et av diskusjonsspørsmålene til skoleelevene. Hva med meg, ble jeg provosert? Ja, jeg er provosert av forskjellsbehandlingen, for den handler om noe mer enn bare en utstilling i Viborg. Jeg synes også det er usmakelig med «Piss Christ» på postkort. Men selve bildet provoserer meg i grunnen ikke så mye. Noe av grunnen er at en ikke kan se at den oransje fargen er Serranos piss, det får en opplyst særskilt. Dessuten sier Serrano at han ikke har ment å vanære Kristus. Men jeg håper også at jeg er preget av min tro. I den er selve korsets mening at Jesus lot seg utsette for hån og spott og ga sitt liv i døden.

Likevel skal jeg innrømme at jeg gjorde min egen lille «billedstorm» i Viborg. De får lovprise bildet de som vil, men jeg regner ikke Serranos verk for kunst. Hvis ikke det var for ham som er avbildet og hans storhet, så ville ikke dette bildet hatt den minste interesse. En plastfigur kan alle kjøpe, et glass er lett å få tak i, og hvem som helst kunne ha pissa i det.

Gå til innlegget

Valgprogram - prinsipper og forvirring

Publisert 3 måneder siden - 208 visninger

Jeg hører til dem som ikke forstår at lederen av et valgprogram kan være fritatt fra objektivitetskravet, og mener det er forskjellsbehandling å tillate religiøse symboler i et valgprogram når det er forbudt i nyhetssendinger. 

Objektivitetskravet må gjelde

Objektivitetskravet i debatt- og nyhetsprogrammer er begrunnet i programmenes funksjon og egenart, og forbudet mot religiøse symboler er knyttet til dette kravet. Like høye krav til objektivitet og uavhengighet er satt til medarbeidere i valgprogram, og det ligger i sakens natur at det må være slik.

Når en skal avgjøre om objektivitetskravet skal gjelde for andre typer program, er det ikke nok å se hva disse programmene kalles eller hvilken gruppe de tilhører. Man må f.o.fr. spørre hvilken funksjon programmet har, hvilken sammenheng det står i osv., og om de krav som stilles til objektivitet i andre program også er relevante her.

Når jeg ser hvordan «Faten tar valget» blir presentert, mener jeg dette programmet klart må komme inn under objektivitetskravet. Det blir presentert som en «valg-dokumentarserie.» Det skal formidle kunnskap om de ulike politiske miljøene og ikke minst bringe nyheter fra valgkampen. Det kommer til å innneholde samtaler, meningsutvekslinger, kommentarer og vurderinger. Bakgrunnnen er at «mange unge ikke aner hva de skal stemme» og «kanskje vet for lite om politikk.» Dette skal nå NRK og Faten Mahdi Al-Hussaini hjelpe dem til å bli litt klokere på. 

Faten tar valget - og påvirker

For NRK, Vårt Land og mange andre er det visst helt selvsagt at dette programmet ikke kommer inn under noe objektivitetskrav, men det er vanskelig å få øye på en eneste refleksjon over forholdet mellom dette programmets funksjon og de grunnleggende prinsippene som gjelder for objektivitet i vårt samfunn. Ikke engang det at programlederen og NRK vil påvirke seerne i deres partivalg, har vakt noen bekymring. Seerne vil bli kjent med Faten bl.a. gjennom fire fjernsynssendinger. De vil sikkert oppleve henne som en sympatisk og klok person og lytte til henne. Så skal hun, håper hun, finne «sitt parti.» Hvilket det er, får seerne vite før de går til valgurnene.

I stedet for refleksjon over valgprogram og objektivitet får vi høre igjen og igjen: «Faten er subjektiv. Hun skal være subjektiv. Slik er konseptet.» Ja, dette har NRK bestemt. Jeg mener at objektivitetskravet til en valgdokumentar ligger på et dypere, mer prinsipielt plan. Det er ikke noe en redaksjon skal kunne sjalte ut eller inn etter eget valg. 

Programmene er ikke vesensforkjellige

Hvis man skal avgjøre på en rettferdig måte om det er diskriminerende at én programleder får bære et religiøst symbol mens en annen ikke får, er det ikke nok å si at «dette skal være subjektivt.» I så fall har den ene parten fått lov til å trekke konklusjonen i egen favør. Det som eventuelt skulle bli konklusjonen, er gjort til premiss, og man får det svaret man har bestilt: «Fordi programmet er definert som subjektivt, gjelder ikke kravet om objektivitet. Fordi det ikke er krav om objektivitet, er programmet annerledes enn et nyhetsprogram. Fordi pogrammet er annerledes enn et nyhetsprogram, har programlederen rett til å opptre subjektivt - og bære et religiøst symbol.» Mitt poeng er at man må avgjøre om det er grunn til å sette ulike objektivitetskrav til de to programmene. Da er det ikke nok å vise til visse ulikheter eller forskjellige navn på programmene. Spørsmålet er om det er vesentlige forskjeller, vurdert i forhold til behovet for objektivitet. Etter min mening er ikke dette valgprogrammet og et nyhetsprogram vesensforskjellige i så måte. 

Forvirring

I første avsnitt ovenfor har jeg uten videre gått ut fra at NRK stiller like høye krav til objektivitet og uavhengighet til medarbeidere i valgprogram som i nyhetssendinger. Det samme antar jeg må gjelde i Urix, Politisk kvarter osv. Først nå, av ulike årsaker, etter at jeg hadde lagt ut denne kommentaren på Verdidebatt, har jeg lest Likestillings- og diskrimineringsombudets svar på en klage. Jeg viser til Vårt Land 19.8., jeg finner ikke svaret på LODs hjemmeside. Til min store overraskelse har ikke ombudet lagt noen vekt på det som hos NRK og andre er kronargumentet, at «programmet skal være subjektivt», at «Faten bare representerer seg selv» osv. LOD sier bare at det er «to forskjellige programlederroller» med forskjellige regler, og at en programleder i «en programserie om valget» kan bære kors. Men når forbudet mot kors i  nyhetsprogrammer er direkte begrunnet i objektivitetskravet, reiser LODs svar noen viktige prinsipielle spørsmål. Hvis LOD har forstått reglene rett, må en spørre NRK: Stiller dere svakere krav til objektivitet i valgprogrammene enn i nyhetsprogrammene? Er det f.eks. svakere krav til uavhengighet hos Jarle Roheim Håkonsen i valgstudio enn til en nyhetsreporter ved et distriktskontor? Og hvordan kan i tilfelle denne forskjellen komme til syne i sendingene?

Gå til innlegget

Ekstremisme som avledning?

Publisert 3 måneder siden - 214 visninger

Dr. Muhammad Tahir-ul-Qadri har vært i Norge og talt mot ekstremisme. Godt er det, men det er også kjent at Qadri står bak blasfemiloven i Pakistan og at han bl.a. støtter steining som straffemetode og dødsstraff for blasfemi. Påfallende er det da å se hvor lite mediene og andre har konfrontert ham med dette. Han blir heller beæret med honnørord, og noen tar ham nesten i forsvar.

 

Avledning?

Det er sikkert mange grunner til dette. Kan en av dem være at ekstremismen avleder oppmerksomheten? Noe må utvilsomt være fordreid i perspektivene når en mann får heder og ære for å si noe som er selvsagt for de fleste, at unge mennesker ikke skal sprenge bomber i kjøpesentre eller utføre andre terrorhandlinger. Gjør trusselen fra terrorismen at enhver som er mot terror, mottas med takk uansett hva han ellers står for? En kan også spørre om ekstremismen flytter grensene for hvordan andre holdninger og handlinger blir vurdert. Når ekstremistene er så til de grader ekstreme, kan mye annet destruktivt falle inn under det ikke-ekstreme og bli regnet som «moderat».

 

Hvor redde skal vi være?

«Konservativ islam - hvor redde skal vi være?» er tema for en debatt som Vårt Land arrangerer på Arendalsuka i år. For meg er det noe uklart hva som ligger i begrepet «konservativ islam». Når det blir spurt om «hvor redde» vi skal være, tenker jeg at «konservativ islam» på forhånd må være definert som en av de retningene vi bør være mer eller mindre redde for. Er det slik, fungerer det avledende. Hvorfor ikke rett og slett spørre: «Har vi grunn til å være redde for islam?»

 

Hva bør vi frykte?

Terroraksjoner i avisredaksjoner, på utesteder, i gatene og andre steder er noe alle mennesker er redde for. Likevel, så groteske og skremmende disse aksjonene enn er, er det tallmessig en svært liten gruppe mennesker som utfører dem og heller ikke mange som støtter dem, prosentvis sett. De standpunktene som Tahir-ul-Qadri står for, derimot, blir antakelig støttet av hundrevis av millioner muslimer og gjør seg i ulik grad gjeldende, både i lovverk og kultur, i hele den muslimske verden. Hundrevis av millioner - om vi ikke må ta i bruk milliardtallet - lever daglig i en eller annen undertrykkelse p.g.a. dette.

 

Hva med «islam selv»?

Det snakkes mye om ekstremisme, islamisme, salafisme, fundamentalisme osv., men hva sier islam selv? At det er vanskelig å definere, tolke og trekke grenser for islam, gjør ikke spørsmålet irrelevant. Det mest ømtålige og virkelig vanskelige spørsmålet er hvilken sammenheng det kan være mellom islam og straffer for blasfemi, straff for frafall, mangel på religionsfrihet, kvinneundertrykkelse osv. På hvilke måter virker Koranens og hadithenes ord inn her, og gudsbildet, synet på forholdet mellom religion og samfunn, Muhammeds eksempel osv.?

Muhammad Tahir-ul-Qadri har aktualisert disse spørsmålene ved sitt besøk. Selv om han åpenbart kan tale med to tunger, er hans teologi helhetlig, og den er grundig forankret i tradisjonell islamsk lære. Da kan det  vel vanskelig hevdes at det han sier om steining, blasfemi osv. ikke har noen sammenheng med islam? Eller har han som avviser terror med sin muslimske læreautoritet, fullstendig misforstått islam i de andre temaene han taler om?

Når det gjelder terror, tviler jeg ikke et øyeblikk på hans motstand, men når det er totalt uforenlig med islam å  drepe religionskritikerne i Charlie Hebdo, forstår jeg ikke hvorfor han anser det påkrevet ut fra den samme islam å drepe dem som besudler Muhammeds navn med nedsettende bemerkninger i Pakistan. Kanskje noen islam-kyndige kan forklare det?

Gå til innlegget

Koranvers til besvær

Publisert 8 måneder siden - 609 visninger

Maryam Trine Skogen kommenterte Koranen og flerkoneri i Vårt Land 10.3.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange muslimer har problemer med at Koranen tillater en mann å ha flere koner. I fjor sommer sa en islamforsker til Vårt Land at Koranen har «opphevet» regelen om flerkoneri, og at det til med står der at flerkoneri «ikke er lov.» I forhold til denne åpenbare feilinformasjonen er det et framskritt for folkeopplysningen når Maryam Trine Skogen skriver at et koranvers «angir at det er mulig å inngå ekteskap med inntil fire koner», Vårt Land 10.3.

Unnskylder Koranen

Samtidig setter Skogen fram en del påstander som er egnet til å svekke det Koranen faktisk sier. «I Koranen finnes to vers som taler om flerkoneri», sier hun. Her hadde det absolutt vært relevant å nevne at det står en god del om Muhammed selv og hans mange koner. Riktignok sto han i en særstilling siden Allah hadde tillatt ham å ha flere enn fire koner, men det kan ikke være tvil om at hans eksempel har formet synet på flerkoneri i islam, sammen med hans ord i Koranen og praksisen med flere koner blant muslimene, noe jeg antar er behørig bevitnet i hadith-litteraturen og hos muslimske historieskrivere. Å ha flere koner må ha vært både legitimt og normalt.

Derfor har jeg vanskelig for å se hvor grunnlaget er når Skogen og andre framstiller det som om monogami er normen for Muhammed og i Koranen. Muhammed begrenset det tillatte antall koner til fire. Det var nytt, og betydde i en viss forstand en begrensing. Han sa også at de som var redde for å gjøre forskjell på konene, skulle nøye seg med én, eller med deres slavinner. Men det er ikke en generell «oppfordring til å begrense polygami», som Skogen hevder, og det er i alle fall ikke noe her som nærmer seg å skulle «direkte forby det.»

Koranen oppfordrer ikke til flerkoneri, får vi høre, «snarere tvert imot.» Men hva annet kan man kalle det enn en oppfordring når Koranen sier i Sure 4,3: «Ta til ekte det som passer dere av kvinner, to, tre eller fire»?

Ikke prinsipielt monogami

Et moment som sjelden nevnes i denne sammenhengen, er at islam ikke har en ekteskapsforståelse som er prisipielt monogam, at det dreier seg om «de to», mannen og kona. Dette bekrefter også Skogen indirekte når hun understreker at polygami ikke har noe for seg «i Norge i dag.»

Halal-elskerinner

Med en gang stusset jeg over uttrykket. Er det ikke en selvmotsigelse? Men jeg regner med at Skogen sikter til menn som skaffer seg elskerinner under dekke av at det dreier seg om legitime flerkone-ekteskap. Mange kvinner lever i kronisk bekymring for at dette skal hende dem, får vi opplyst. At dette med «halal-elskerinner» er en fæl uting, er sikkert de fleste enige om. Men hva om mannen ikke får seg elskerinne, men tar en kone til, eller to eller tre, på lovlig vis etter islamsk sharia? Det sier ikke Skogen noe om, men det er her det virkelige besværet ligger, for henne og de kvinnene som rammes, for dette er jo tillatt ifølge Koranen.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6319 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6760 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2202 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3552 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 474 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7987 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2659 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 332 visninger
2 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 15 timer siden / 52 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 15 timer siden / 160 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 18 timer siden / 215 visninger
1 kommentarer
Ledsagere som ikke lytter
av
Øyvind Håbrekke
rundt 21 timer siden / 804 visninger
6 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 81 visninger
1 kommentarer
Evig prøvekanin
av
Solveig-Marie Oma
1 dag siden / 165 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjetil Nilsen kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
3 minutter siden / 804 visninger
Odd Sverre Hove kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4402 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Klart nei til dødsstraff
rundt 1 time siden / 237 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Midtøstens nye urokråke
rundt 1 time siden / 332 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 1 time siden / 756 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1357 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 2 timer siden / 804 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4402 visninger
Kjell Sørsdal kommenterte på
til krig mot frelsesbønn!
rundt 4 timer siden / 76 visninger
Les flere