Øyvind A. Jørgensen

Alder: 70
  RSS

Om Øyvind A.

Født og oppvokst i Larvik. Gift. Har vært kallskap. i Kviteseid og prost i Vest-Telemark. Er nå pensjonist.

Følgere

Handhilsing – hva mener muslimene?

Publisert 3 måneder siden

I Vårt Land 28.8. uttaler Basim Ghozlan og Shoaib Sultan seg om muslimsk handhilsepraksis og om episoden mellom Zeliha Acar og kronprinsen i Al-Noor-moskéen. «De fleste har et avslappet forhold til dette med håndhilsing», opplyser de, og «å nekte å håndhilse på noen av det motsatte kjønn blir stadig mindre utbredt.» Hvordan dette spørsmålet står i forhold til islamsk tro og lære, tar de ikke opp her.

Det gjorde Basim Ghozlan og Senaid Kobilica i Dagsrevyen 13.9. i fjor. Se nrk.no. Der viser de til en fatwa (en ikke-bindende vurdering ut fra islamsk lov) fra Det europeiske fatwarådet, «den mest autoritative kilde for muslimer i Europa.» Rådet uttalte at det er tillatt for muslimer i vestlige land å handhilse på tvers av kjønn «når det er behov for det» «for å unngå misforståelser.» (NRKs oversettelse «så lenge det er behov for det» kan vekke mindre hyggelige assosiasjoner. Hvor den oversettelsen kommer fra, vet jeg ikke.)

Ifølge fatwaen er det ulike islamske meninger om spørsmålet. Vi vet også at et kort intervju eller en nettartikkel har begrenset presisjonsnivå, men den mest naturlige forståelsen både av fatwaen og de to norske talsmennene er at denne tillatelsen er et situasjonsbegrunnet unntak. Ikke unntak fra islam, men fra hovedregelen i islam. Kobilica bekrefter dette. Muslimer må tenke seg om før de nekter å handhilse, «spesielt når man har en uttalelse fra fatwarådet som sier at det finnes en åpning i islam som tillater dem å gjøre noe de ikke ville gjort i muslimske kontekster.» Hva de grunnleggende rammene sier, synes å være klart her, men i ikke-muslimske kontekster er det altså «en åpning» for å gjøre ting annerledes. 

«Jeg er tro mot hovedkildene, som er Koranen og hadithene», sier Zeliha Acar. Fatwa-rådet, Ghozlan og Kobilica tar et annet valg enn henne i praksis, men i det grunnleggende ser det ut til at de er på linje med henne.

Det blir stadig etterlyst mer kunnskap om islam i samfunnet vårt. Da kan det nevnes at begrunnelsene for handhilse-tillatelsen aktualiserer et par viktige spørsmålsstillinger omkring islam. Den første er forholdet mellom hva som iflg. islamsk lære skal gjelde i «muslimske kontekster» og hva som skal gjelde i andre kontekster. En norsk muslim kan f.eks. være mot blasfemilover i Norge, samtidig som han mener slike bør gjelde i muslimske land. Foreligger det noen kunnskap om i hvilke saker og i hvilken grad norske muslimer har slike dobbelte standpunkt avhengig av muslimsk og ikke-muslimsk kontekst? Har Bushra Ishaq funnet ut noe om dette i sine undersøkelser?

Den andre spørsmålsstillingen er forholdet mellom islam i Norge og islam i verden. Det er en real sak å søke kilder internasjonalt. Mange gjør det, formelt og uformelt. Noe paradoksalt er det riktignok i denne saken. Temaet er hvordan muslimer skal te seg i Norge og Europa, men de som fastsetter fatwaen, er et råd som for en stor del består av medlemmer fra ikke-vestlige muslimske stater, og de øvrige medlemmene ser ut til å ha sine røtter fra slike land. Det er ikke ett europeisk-klingende navn å finne her. Lederen er den kjente dr. Yusuf al-Qaradawi, og et av medlemmene er Mahboub-ul-Rahman fra Norge. (Kilde: Wikipedia) Forbindelsen til fatwa-rådet berører et viktig og vanskelig spørsmål: På hvilke måter og i hvilken grad er og blir muslimer i vestlige land avhengige av eller selvstendige fra den islam som lever i de muslimske majoritetslandene?

Gå til innlegget

Handhilsing på ulike måter

Publisert 3 måneder siden

At det har kommet reaksjoner på at Zeliha Acar fra Islamsk Råd ikke handhilste på kronprinsen i moskéen på Skui, er ikke så rart, men jeg kan ikke se at det må oppfattes som en fornærmelse. Hun og de andre kvinnene viste respekt på sin måte ved å holde handa på hjertet og ellers være vennlige og hyggelige. Kronprinsen har da også sagt at han opplevde møtet med moskéen som godt.

Den harde kritikken Acar har fått av Vebjørn Selbekk og andre, synes jeg ikke er rettferdig. Al-Noor-moskéen kunne nok ha behov for å forklare enkelte ting for kronprinsen etterpå, men noen direkte beklagelse synes jeg ikke det var grunn til. Den som burde få enn unnskyldning, må vel være moskéen selv, fra gjesten Zeliha Acar, som har greid å kludre det skikkelig til for dem.

Jeg deler altså Alf Gjøsunds hovedsynspunkt overfor Selbekk i kommentaren «Majestetsfornærmelsen» i VL 28.8., men synes nok hendelsen i moskéen kaller på litt mer refleksjon. «Hva skjedde?» skriver Gjøsund. «Hun hilste på kronprinsen på en litt annen måte. Hun la hånden på hjertet. Det var det hele.» Ja, var det det?

I et helsides oppslag i VL 27.8. forklarer hun bl.a. hva som skjedde den dagen. «Jeg hadde hånda på hjertet lenge før han kom, slik at han forhåpentligvis kunne ta hintet for å unngå en klein situasjon.» Helt høflig var det vel ikke å gjøre dette lenge før kronprinsen kom, antakelig mens han hilste på noen andre, men intensjonen var i alle fall god, det var å ikke sette kronprinsen i forlegenhet.

Men med all mulig tydelighet går det fram at hensikten med dette signalet ikke bare var å varsle hva hun selv kom til å gjøre, men å si hva hun forventet at han skulle gjøre, nemlig la være å handhilse. Og «det var ikke noe problem», forteller hun. «Det at han strakk fram hånden varte kun i to sekunder.»

Da kronprinen kom til den neste kvinnen, holdt han handa på hjertet, som vi ser av bildene. En spontan, naturlig og sympatisk reaksjon. Etter nærmere refleksjon tenker jeg situasjonen på det første bildet bør være den mest normale: Den som ikke vil handhilse på noen av det andre kjønn, hilser med handa på hjertet og viser sin respekt på den måten. Den som følger skikken med å handhilse, rekker fram handa og viser respekt på den måten. Hendene berører ikke hverandre, men hilser likevel. Eller er meningen at de muslimene som ikke vil handhilse, skal hilse på muslimsk måte, og at ikke-muslimer som hilser på dem, også skal hilse på muslimsk måte?

Gå til innlegget

Ytringsfrihetens grenser

Publisert 3 måneder siden

Håvard Nyhus hadde interessante refleksjoner i kommentaren 7. aug. Slik jeg forstår det, tar han ikke bare opp ytringsfrihetens yttergrenser, men også andre grenser som kan bli satt og som gjør at mange ikke tør si det de mener.

Akkurat dette har jeg tenkt på i det siste i forbindelse med Vårt Lands lederartikkel 16. juli om «Troendes identitet.» Utgangspunktet var Bushra Ishaqs kommentar dagen før om mange norske muslimers opplevelse av utrygghet. Forståelsen for det og engasjementet for respektfull behandling av muslimer og andre er både rett og rimelig. Derimot stusset jeg over hvilket eksempel som ble satt i fokus, og jeg synes de slutningene som ble trukket, var altfor vidtrekkende.

Ishaq hadde skrevet at en typisk kommentar hun hører, er: «Du er grei, men religionen din er et problem.» Hvordan dette må oppleves, vil naturligvis avhenge av situasjonen og ulike andre faktorer. «Religionen din» er også en smule tvetydig, men som det står, med «du er grei» til innledning, mener jeg «religionen din» høyst sannsynlig må bety islam som religion og ikke Bushra Ishaqs personlige trosliv.

Vårt Lands leder trekker sitatet i motsatt retning: «Religionen din» blir til «troen din», troen blir identifisert med personen selv, og «problem» blir til «uønsket.» Så er dette utsagnet, som aller rimeligst må forstås om en religion, blitt til at «du er uønsket.» Det er da en kan spørre hvor mye en kan si før en blir gjort skyldig i å ha påført en annen en dyp personlig krenkelse.

Jeg er enig med Vårt Land i at vi i en viss forstand ikke kan skille mellom sak og person, fordi det mennesker står for i «sak», er en del av identiteten deres. Det gjelder både for religiøs tro, livssyn, overbevisninger, tilhørighet osv. Derfor er det så viktig at omtale, samtale, debatt og diskusjon er saklig og respektfull. Samtidig må vi skjelne mellom sak og person, også på den måten at det må være mulig å kritisere en «sak» uten at de som står for den, kan hevde at de av den grunn er krenket som mennesker.

Som Vårt Land skriver, er muslimene er en minoritet i Norge, og minoriteter er mer sårbare enn andre. Bushra Ishaq hører også til denne minoriteten. Samtidig hører det med til bildet at hun er en dreven debattant og har mulighet til å forsvare islam på landets fremste medieplattformer.

Gå til innlegget

Maria

Publisert rundt 2 år siden

Vårt Land bringer nytt fra forskningen. Flott. Det er neppe noe å si på Thomas Arentzens beskrivelese av Romanos Melodens og Oldkirkens Maria-framstillinger, onsdag 1.11. Beskrivelsen av dagens oppfatninger av Maria er nok ikke like treffende, men Arentzen har sikkert rett i at Maria ikke spiller den samme sentrale rolle i dag som i Oldkirken. Hans doktoravhandling er både litteraturvitenskap og kirkehistorie. Temaet er Maria, men mer presist kan en vel si at det er Romanos Melodens diktning og hans samtids Maria-bilder som er forskningsobjektet.

Arentzen mener nok ikke at Romanos gir oss noen kunnskap om Maria som historisk person. Men jeg lurer på om han ikke bare er litteratur- og historieforsker, men også beveger seg inn dogmatikken og vil si noen om Maria som skikkelse i kristen tro og kirkelig liv. Han slår et slag for den fortellerkunsten som Romanos representerer, som «også har en klar teologisk pregnans.» Det finnes mye «verdifullt Maria-stoff» fra denne perioden, sier han, stoff som er skrevet til kirkelige festdager, mens Maria spiller en mindre sentral rolle i vår protestantiske tradisjon i dag. En kan lure på om forskeren mener vi gjør noe galt, vi som ikke deler Romanos’ Maria-bilde, når han sier at «Maria er fratatt den autoriteten hun hadde i Oldkirken.»

Sammenlikningene er i alle fall ganske ladde. Hos Romanos og hans samtidige er Maria den myndige, en kraftfull og vakker kvinne med makt og evne til å formidle Guds ord. Hun uttaler seg med teologisk tyngde og det er hun som styrer huset. Hun har guddommelig kraft fra sin sønn, er talskvinne for menneskene og en naturlig og viktig del av den store frelsesgjerningen. I «vår» Maria-forståelse, derimot, møter vi henne i hjemmekoselige julekrybber. Hun er en svekket skikkelse, yndig, underdanig, tander og stakkarslig, en omsorgsfull morsfigur som bare venter på å lage kjøttkaker for å glede barna når de kommer hjem.

I skrivende stund er dagens Vårt Land kommet i hus. Arentzens utsagn har «ein noko syrleg brodd», skriver lederskribenten. M.a.o. skal de ikke betraktes som forskningsresultater, og det har vel heller ikke Arentzen ment. Jeg vil tro at mange, også overbeviste protestanter, ikke kjenner seg igjen i det Maria-bildet «vi» angivelig skal ha. F.ø. støtter jeg Vårt Land i at Maria ikke må bli framstilt som en mindre myndig kvinne. Det er det heller ingen grunn til. Da tror jeg det er mye bedre å lese om henne i Bibelen enn i fantasifulle fortellinger fra Oldkirken.

Gå til innlegget

Tegninger, trusler og dilemma

Publisert rundt 2 år siden

En liten høsttur til Danmark ga anledning til å se utstillingen «BILLEDSTORM - Blasfemi i kunsten fra reformasjonen til i dag» på Skovgaard Museet i Viborg. Den har vakt debatt, spesielt fordi den ikke har tatt med Muhammed-tegningene.

Tegne Muhammed?

Både Jyllands-Postens og Charlie Hebdos Muhammed-tegninger er velkjente, likeså de drapstruslene, opptøyene, brannene og annet som fulgte, og ikke minst drapene på tolv mennesker i og utenfor redaksjonen til CH i Paris i 2015. Det ble intense debatter om ytringsfrihet og blasfemi. Mange av mediene fant det riktig å ikke trykke bilder av Muhammed, da dette ville oppfattes som blasfemisk av muslimer. Vårt lokale Vest-Telemark Blad tok det standpunktet, og jeg støttet det i et leserinnlegg. Selv om det må være lovlig og må kunne gjøres uten fare for liv og helse, er man ikke forpliktet til å publisere noe som krenker det som andre mennesker setter høyt og har respekt for. 

Når temaet er blasfemi

Situasjonen blir annerledes når Skovgaard Museet har som målsetting for utstillingen å «fokusere på blasfemi» og «forbudte billeder.» Da blir det problematisk at de ikke viser nabobyens tegninger som utløste så store tumulter for noen få år siden, og heller ikke noen tegning fra Charlie Hebdo. En del av begrunnelsen for dette er høyst forståelig. Ledelsen vil ikke skape «en potentiel sikkerhedsmæssig udfordring for museets gæster og personale.» Dessuten mener de at mangfoldet og nyansene i debatten om blasfemi og ytringsfrihet ville «gå fløjten» dersom Muhammed-tegningene ble vist.

Når jeg leser muséets begrunnelse, er det særlig noe som forundrer meg. Avgjørelsen virker så ubesværet, nesten som det skulle være helt naturlig å utelate disse tegningene. Jeg tenker at uansett hva vi mener om å vise dem, så setter truslene oss i et betydelig dilemma. Når ikke tegningene blir vist, vil det lett oppfattes som at volden har virket. Truslene tar i realiteten valget fra oss, og de som mener det er rett å vise slike tegninger, får sin ytringsfrihet begrenset. 

Andre bilder blir vist

Muhammed-tegninger kan man ikke se på utstillingen, men så kan en, til gjengjeld hadde jeg nær sagt, se atskillige fotografier av Andres Serranos «Immersion» eller «Piss Christ», der et platskrusifiks er senket ned i en glassbeholder med kunstnerens urin. Dette bildet har en framskutt plass i hovedhallen og er utstillingens hovedlogo. Det står på plakaten utenfor, på bannerne på hver side av inngangen, i de fire vinduene i nabohuset vegg i vegg med domkirken, på nettet og i et arbeidshefte for skoleelever, og, tro det eller ei, i resepsjonen kan du få kjøpt postkort med den korsfestede Kristus i kunstnerens piss for 12 kroner pr. stk. eller 6 kort for kr. 60! «Jesus» i heftige sex-scener er også å se på en av TV-skjermene i lokalet. 

Forskjellsbehandling

Vi kjenner også andre eksempler på at terskelen er høyere for å sjikanere islam enn andre religioner. Charlie Hebdo har kanskje gitt det mest groteske. At noen av medarbeiderne etter drapene på kollegene sa at de ikke ville tegne Muhammed, skal de ikke bebreides for. Men da de ved ettårsmarkeringen forkynte at «morderen løper fortsatt», i en skikkelse med et rasende ansikt, blod på  hendene og gevær på ryggen, tegnet de ham på en måte som de aller fleste vil forbinde med den kristne Gud. Ikke bare karikerte de ham, de gav ham også skylden for drapene på deres kolleger!

«Problemet er religion», sier noen. Ingunn Solheim i NRK sa dette om ofrene for terroren i Charlie Hebdos lokaler: «Skotne og drepne fordi dei latterleggjer prestar, imamar og rabbinarar.»

Vi husker også at Otto Jespersen ville brenne Bibelen i Ålesund i 2006. Å brenne Koranen kom ikke på tale, for han hadde enda noen år å leve, regnet han med. Da ordføreren oppfordret ham til å la være å brenne Bibelen, rev han ut Det nye testamentet og brente jødenes bibel i stedet. 

Ta dem som ikke truer deg

La oss tenke oss følgende: En rektor i ungdomsskolen sier til elevene sine: «Ikke provoser de sterke og hissige. Det er det både pedagogiske og andre fornuftige grunner til. Dessuten kan det være farlig. Dem som ikke tar igjen, derimot, kan dere henge ut og sjikanere. Vi har ytringsfrihet og takhøyde her på skolen.» Denne rektoren ville snart blitt tema i Dagsrevyen og Brennpunkt.

Når Skovgaard Museet i samarbeid Folkekirkens Skoletjeneste har utarbeidet undervisningsmateriell for 7., 8. og 9. klasse, er det noe av det samme de gjør. «Piss Christ» lyser mot elevene, men noen tegning av Muhammed får de ikke se, selv om både «Muhammed-krisen» og drapene i Paris er omtalt i opplegget.

For noen år siden fortalte en kollega en historie. En ny prest var kommet til bygda. En i menigheten gir ham et råd: «Hvis du vil tale mot noen, så ta mormonerne, for dem er det ingen av her.» Historien er neppe sann, men like fullt skjer dette overalt. Ta dem som ikke truer deg! Ta Mormons bok! 

Bare blasfemi?

Mange vil være tilbakeholdne med å vise bilder som muslimer oppfatter som blasfemiske. Men når det er tale om islam og ytringsfrihet, kommer en ikke utenom et annet dilemma, at det i store deler av den muslimske verden er en annen oppfatning av ytringsfrihet enn den vi har i våre vestlige demokratiske samfunn. «Kairo-erklæringen om menneskerettigheter i Islam» (1990) som er undertegnet av 45 land, fastsetter f.eks. at «enhver har rett til å uttrykke sin mening fritt», men «på en slik måte som ikke er i strid med Sharia.» I praksis kan mye av det som kan tegnes på papir, skrives i bøker eller vises på teatrene anses for å være «i strid med Sharia.»

 Provosert?

«Hvad provokerer jer og hvorfor?» lyder et av diskusjonsspørsmålene til skoleelevene. Hva med meg, ble jeg provosert? Ja, jeg er provosert av forskjellsbehandlingen, for den handler om noe mer enn bare en utstilling i Viborg. Jeg synes også det er usmakelig med «Piss Christ» på postkort. Men selve bildet provoserer meg i grunnen ikke så mye. Noe av grunnen er at en ikke kan se at den oransje fargen er Serranos piss, det får en opplyst særskilt. Dessuten sier Serrano at han ikke har ment å vanære Kristus. Men jeg håper også at jeg er preget av min tro. I den er selve korsets mening at Jesus lot seg utsette for hån og spott og ga sitt liv i døden.

Likevel skal jeg innrømme at jeg gjorde min egen lille «billedstorm» i Viborg. De får lovprise bildet de som vil, men jeg regner ikke Serranos verk for kunst. Hvis ikke det var for ham som er avbildet og hans storhet, så ville ikke dette bildet hatt den minste interesse. En plastfigur kan alle kjøpe, et glass er lett å få tak i, og hvem som helst kunne ha pissa i det.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1328 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1283 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 887 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
15 dager siden / 816 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere