Odvar Omland

Alder: 97
  RSS

Om Odvar

Engasjert i kristelig virksomhet. For tiden formann i Kristent Mannsarbeid.Er leder av styret i stiftelsen Blå Kors Drammen. Totalavholdende siden 1950. Tidligere rådmann og har innehatt forskjellige kommunale og fylkeskommunale tillitsverv - vært vararepr. til Stortinget

Følgere

Skudd for baugen

Publisert nesten 2 år siden

Jeg leser om historiske linjeskifter. Jeg leser om felles kjøreregler. Jeg leser om å forandre for å bevare. Alle tre er overskrifter som dreier seg om Høyre og KrF. Min enkle oppdagelse fra jeg i 1950 ble «politisk våken» og til dags dato er min erfaring at de to partiene egentlig har vært «hjertevenner» ved flere anledninger.

Og jeg har også i mitt politiske liv som lokalpolitiker og fylkespolitiker, og også litt som sentral politiker, hatt et meget godt øye til Senterpartiet. En allianse mellom disse tre partiene – H, Sp og KrF – vil være en ønskestilling for meg. Men jeg er ikke blant dem som roper hurra for at Sp har valgt venstresiden. Jeg roper heller ikke hurra for at Knut Arild Hareide har nesa si vendt mot venstresiden.

For sikkerhets skyld er det kanskje greit at KrF får kjøreregler når veien framover skal stakes ut under det ekstraordinære landsmøtet 2. november – slik KrF-ideologen Erik Lunde skriver i Vårt Land 2. oktober. Men jeg vil også heie på et innlegg i samme avis av sentralstyremedlem i KrF, Tove Welle Haugland. Hun skriver at tiden er overmoden for at KrF søker makt og innflytelse for tydeligere gjennomslag. Å jobbe for en sentrumsregjering med Ap, med støtte fra SV, er en altfor høy pris å betale. Et risikoprosjekt med KrFs livsrett som innsats.

Gå til innlegget

Hvilken vei?

Publisert nesten 2 år siden

Jeg tenker på våre kristne norske røtter – Jeg leser om historisk linjeskifte -Jeg leser om felles kjøreregler - Jeg leser om å forandre for å bevare. Alle tre er overskrifter som dreier seg om Høyre og KrF.

 Min enkle oppdagelse fra jeg i 1950 ble «politisk våken» og til dags dato er min erfaring at de to partiene egentlig har vært «»hjertevenner» ved flere anledninger. Og jeg har også i mitt politiske liv som lokal-politiker fylkespoliltiker og også litt som sentral politiker hatt et meget godt øye til Senterpartiet. En allianse mellom disse tre partiene H, Sp og KrF vil være en ønskestilling for meg. Men er ikke av de som roper hurra for at Sp har valgt venstresiden. Jeg roper heller ikke hurra for at Knut Arild Hareide har nesa si vendt mot venstresiden. I midlertid lever den norske styringsmodellen så sterk i alle politiske partier at respekten bør høyeste grad være tilstede for hverandres valg. Ennten man velger venstre- eller høyresiden. For sikkerhets skyld er det kanskje greit at KrF får kjøreregler når veien framover skal stakes ut i forbindelse med det ekstraordinære landsmøte< 2. november – slik KrF-ideologen Etrik Lunde skriver i sin artikkel i Vårt land. Men jeg vil ikke unnlate å heie på et innlegg i samme avis av sentralstyremedlem i KrF, Tove Welle Haugland. Hun skriver at tiden er overmoden for at KrF søker makt og innflytelse for tydeligere gjennomslag. Å jobbe for en sentrumsregjering med AP , med støtte fra SV har altfor høy pris og er et risikoprosjekt med KrF`s livsrett som innsats . Jeg føyer til: Fare for et skudd for baugen.


Gå til innlegget

Hvor lenge ønsker man å holde debatten gående om Geir Jørgen Bekkevolds enkjønnende «vielsesopptreden»?

At det måtte storme litt om Geirs valg, forstår jeg. Men KrF kan da selvsagt ikke stå eller falle med det? Jeg har riktignok ment at den familiepolitiske talspersonen vurderte feil. Han burde ha forstått på forhånd at hans opptreden ville bli kritisert. En kunne nesten tro at han for et øyeblikk lot som han glemte eller feilvurderte at dette kunne medføre en slik storm. Men vil man partiets beste og mener dens stemme er viktig i dagens samfunn, ja da får man respektere at noen av oss av og til «tråkker i salaten». For øvrig ønsker vi vel ikke noen «saueflokk»?.
Det er kanskje betimelig å nevne hva som skjedde i partiets barndom. Tenker på den avgrunn det egentlig var mellom tre fremtredende herrer Ronald Fangen, Erling Wikborg og Petter Koren på den ene side og partiets første stortingsrepresentant på den andre siden, Nils Lavik. Lavik var hovedaksjonæren som likevel klarte å sameine en mer intelektuelt og kulturåpent livssyn med den «Vestlandskristendommen» Lavik var vant til. Til et landsdekkende parti. Sammen i samme parti nærmest et mirakel. Disse fire herrene fant altså fram til saker de sto sammen om. Skulle det være så mye vanskeligere å finne saker i dag man står sammen om?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 2 måneder siden / 3707 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
15 dager siden / 1239 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
21 dager siden / 895 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
13 dager siden / 842 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
13 dager siden / 638 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 608 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
25 dager siden / 569 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere