Oddbjørn Johannessen

Alder: 64
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Tro uten følelser?

Publisert nesten 2 år siden

En replikk til en interessant meningsutveksling - litt på etterskudd.

I et innlegg i Vårt Land 20. februar («Tro uten fyrverkeri») gjorde Åste Dokka seg til talsperson for de «upersonlig kristne» - det vil si kristne som tror, uten henvisning til spesielle åndelige opplevelser.  I en kommentar til dette («Bekjennelser fra en frafallen») fortalte så Lars Laird Iversen 27. februar om sin vei bort fra troen, men likevel med noen gjenkjennende nikk til Åste Dokkas posisjon.

Jeg fulgte den debatten som kom i kjølvannet av Dokkas innlegg med interesse. Flere meldte seg på med erfaringer og synspunkter. Selv kan jeg kjenne meg igjen i mye av det Laird Iversen skriver om sin egen «frafallshistorie».   

Det er imidlertid noe som skurrer litt for meg i forhold til en kristentro som ikke er erfaringsbasert i den forstand at fornemmelsen av gudsnærvær, av en form for "sanksjon", ikke skulle være viktig.  Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en sterk religiøs tro uten at den også "føles" på en eller annen måte. Jeg tenker ikke da i første rekke på det som gjerne kalles karismatiske opplevelser.

Nå har jeg selvsagt ikke så mye annet å forholde meg til enn min egen fortid som troende, og da var jeg hellig(!) overbevist om at jeg kjente Guds nærvær.  Ikke på en slik måte at jeg hørte Guds stemme, men som en slags manifestasjon av det vi ofte sang: "Det kan ei forklares, det må blott erfares hvor salig det er hos Jesus".

Troen forsvant sammen med nærværsfølelsen - og på avstand, i ettertid, kunne jeg analysere denne fornemmelsen som noe jeg hadde innbilt meg.  En rent "intellektuell" tro er imidlertid for meg en umulighet, så når Laird Iversen skriver at han på et tidspunkt også mistet «den intellektuelle siden av troen», så er jeg usikker på hva han mener.

Så kan nok jeg også si som han at "jeg er frafallen, men falt ikke så langt" - for jeg trives jo godt sammen med kristne mennesker, og jeg deler mange av de samme verdiene.  Dessuten er jeg hekta på gamle bedehussanger og salmer – ikke med den intellektuelle delen av mitt jeg, men med følelsesdelen.

Gå til innlegget

I forbindelse med at det er 50 år siden «ungdomsopprørsåret» 1968, gjenoppfrisker Vårt Land viktig informasjon om vår relativt nære kirkelige og politiske historie.

1968 forbindes gjerne med studentopprør, hippie-bevegelse – ja, i det hele tatt ungdomsgenerasjonens opprør mot autoriteter på alle plan. Det er mange forklaringer på det som skjedde i hele den vestlige verden fra da av og framover på 1970-tallet – og perioden vil også kunne beskrives og evalueres på høyst ulikt vis, avhengig av betrakterens eget ståsted.  Noen kritikere (særlig en del kristne) vil raskt trekke fram fenomener som «normoppløsning», «fri sex» og denslags.

Et hovedpoeng i Vårt lands oppslag er at da den politiske radikalismen også slo gjennom blant mange unge kristne her i landet, så var den ikke nødvendigvis koblet til liberal kristendom - men i svært mange tilfeller faktisk til konservativ «bedehuskristendom».

Oppslaget vakte til live en del personlige minner, selv om jeg er for ung til å kalle meg «ekte sekstiåtter».  Jeg ble tenåring det året.  Et viktigere år i min egen «ideologiske utvikling» var 1970.  Da begynte jeg å interessere meg for politikk.  Bakgrunnen min i en industriarbeiderfamilie, samt begivenheter på den verdenspolitiske arenaen (Vietnam-krigen, atomtrusselen, u-landsproblematikken m.m.), gjorde at jeg plasserte meg nokså langt til venstre.  Samme år ble jeg også valgt inn i styret i det kristne skolelaget på ungdomsskolen der jeg var elev.  Denne koblingen fant jeg uproblematisk – ja, rett ut sagt naturlig.  Jeg opplevde ingen motsetning mellom konservativ kristendom og politisk radikalitet. Snarere tvert om.  Forkynte ikke Jesus selv et anti-materialistisk budskap – og holdt ikke de første kristne seg med et egalitært samkvem der det hadde alt felles?

I enkelte saker oppsto det likevel noen «knuter».  Et eksempel var abortspørsmålet.  På et tidspunkt i 1974 havnet jeg i en alvorlig lojalitetskonflikt, der jeg var aktiv i Sosialistisk Valgforbunds ungdom samtidig som jeg gikk på husbesøk og samlet underskrifter for Folkeaksjonen mot fri abort.  For øvrig hadde jeg fremdeles styreverv i Skolelaget (et engasjement som fortsatte videre i gymnaset og deretter på lærerskolen), og jeg var soldat i Frelsesarmeen.  Den politiske helten min på det tidspunktet ble den kristne SV’eren Otto Hauglin, som tok dissens da forslaget til ny abortlov ble behandlet i Stortinget i 1975.

I dag befinner jeg meg på mange vis et annet sted både politisk og livssynsmessig, men jeg har ikke problemer med å hente fram igjen den engasjerte tenåringen jeg en gang var – og jeg kan forstå hvordan han tenkte.

I vår tid, der mange forbinder konservativ kristendom med nasjonalisme, Oslo-symposiet og fremmedfiendtlighet, var det litt befriende å bli minnet om noen andre mulige koblinger ved lesningen av Vårt Lands oppslag – som jeg legger en lenke til her:

https://reportasje.vl.no/artikkel/244-her-kommer-den-nye-tid

 

Gå til innlegget

Utfordrende Jesus-bilder

Publisert nesten 2 år siden

Jeg vokste opp med den langhårede Jesus med kjortel og et uforstyrret, fredsælt blikk. Han som kunne stille stormer, og som elsket alle barna.

 

Senere i livet ble han mer utfordrende - og etter som årene gikk, rett og slett problematisk å forholde seg til. 

I året som nå straks er omme, er det kommet flere Jesus-bøker på det norske bokmarkedet, og noen av dem utfordrer de tradisjonelle Jesus-bildene.  Det synes jeg er interessant.

Vårt Lands Alf Kjetil Walgermo presenterer et knippe av dem her:

https://www.vl.no/meninger/kommentar/nye-vegar-til-jesus-1.1076354

Jeg har brukt deler av romjulen til å lese Halvor Moxnes' bok Historien om Jesus (Verbum forlag 2017), og er nå i gang med Knut Ryghs oversettelse av Marcus J. Borgs Gjenoppdag kristendommen (Kom forlag 2017).  Jeg opplever det som forfriskende for tanke og sinn å la min agnostisisme utfordres av helt andre måter å betrakte Jesus på enn det som var vanlig i min aktive kristne fortid.

Jeg vil med dette oppfordre dere, mine kristne venner, til også å la dere utfordre av noen andre Jesus-bilder enn dem mange av dere vanligvis forholder dere til.

Og med dette vil jeg ønske alle med-/motdebattanter et riktig godt nytt år!

 

Gå til innlegget

«Kan det komme noe godt fra Nasaret?»

Publisert nesten 2 år siden

Jeg har én gang i livet skrevet en slags ”juleandakt”, der jeg forsøkte å gripe fatt i det allmenne i juleevangeliet – det som kan appellere både til troende, tvilere og ikke-troende. Vi snakker kanskje om en av vår kulturs grunnfortellinger?

("Karl Bertil Jonssons julafton" - Tage Danielsson/Per Åhlin)

 

Kan det komme noe godt fra Nasaret? Dette fordomsfulle spørsmålet gjaldt julens hovedperson da han som voksen mann hadde oppsøkt mer sentrale strøk. Men spørsmålet er også nært forbundet med barnet i krybben i den fattigslige Betlehems-stallen, som er det mer konkrete utgangspunktet for følgende betraktninger.

 

Jesus ble – som historisk person – aldri på noe tidspunkt i livet medlem av det gode selskap, selv om ettertiden har gitt ham en annen posisjon. Han er – i hvert fall formelt – hovedperson i den kirkelige høytiden vi nå går inn i. Det sniker seg likevel ofte inn en noe beklemmende følelse av at fødselsdagen ikke lenger er avhengig av fødselsdagsbarnet. Ja, kanskje går det an å si det så sterkt at feiringen gjør seg best uten. At høytidsmarkeringen først og fremst er av rituell art – og det kan vel være verd noen tanker…

 

Så blev det da jul som det blir hvert år,

og julefest holdtes i hver en gård

så langt som den hellige kristenhet når.

 

Og ribbe og surkål og øl og dram

man åt og drakk til ære for ham

som fødtes i armod og døde i skam.

 

(…)

 

Hver eneste sjel i vår kristenhet

blev løftet på bølger av kjærlighet!

For fred er det beste – som alle vet.

 

Slik formulerte lyrikeren Rudolf Nilsen seg i det ironiske diktet ”Fred på jord” i 1929. Et relevant apropos også til julefeiringen i 2017, sannsynligvis. Ja, kanskje er Rudolf Nilsens spark mer på sin plass i vår tid. Vi har ikke samme type klasseforskjeller som man hadde i mellomkrigssamfunnet, men julen tydeliggjør de forskjellene som fremdeles er der. For at julefeiringen skal bli vellykket, er det – om ikke en betingelse, så i hvert fall en stor fordel om man kan skilte med et harmonisk og lykkelig familieliv og en solid bankkonto. Gavehysteri, pyntehysteri, lykkehysteri kaver opp en tilværelse som for mange er problematisk nok fra før. Denne utvendigheten ved vår moderne julefeiring, som gjør kjøpesentrene til de egentlige katedraler og markedsførerne til seremonimestre, står i grell kontrast til den livsforståelse barnet i krybben er et uttrykk for, og som er et betimelig korrektiv til oss alle – om vi kaller oss kristne eller ei.

 

Det allegoriske innhold i Bibelens Jesus-bilder, enten det er barnet i krybben, snekkersønnen fra provinsbyen Nasaret, autoritetsrefseren eller den forlatte på korset forteller en sammenhengende historie om solidaritet. En solidaritet først og fremst med dem som faller utenfor all ”vellykket” konvensjonalitet. En solidaritet med praktiske konsekvenser. I tråd med dette finner ikke den voksne Jesus fram til de veltilpassede, til samfunnsstøttene når han skal velge seg sine nærmeste fortrolige. I stedet oppsøker han taperne: fattige fiskere, kompromitterte tollere og kvinner med tvilsomt rykte. Han var i sitt virke konsekvent outsider og provokatør – ikke for provokasjonens skyld – men for solidaritetens. Dermed ble han også et konstant hår i suppa for de ”rettroende”. Og han provoserte vedtatte religiøse normer ved å bryte regler som var menneskefiendtlige. Han jaget pengevekslerne ut av tempelet, og han kalte de religiøse autoritetene ”kalkede graver”. Han våget å stille seg laglig til for hogg ved å være tydelig, ved å ta stilling. Han var i beste forstand motkulturell.

 

De rike ble pisket med svøper og ord:

i dem hadde ondsinnet røtter.

Men synderen spiste ved frelserens bord,

og skjøgene lå ved hans føtter.

At mesteren blev som han blev, er det rart,

med omgang av sådan en art?

 

Slik beskriver Rudolf Nilsen ham i et annet juledikt. Og kanskje nettopp i litteraturen – og ofte hos forfattere som i teologisk eller kristen forstand er ”kjettere” – har bildet av solidaritetens Jesus overlevd i en type outsiderposisjon der han fungerer som en – ikke moraliserende – men moralsk utfordring: ”De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt”. Skjønnlitteraturens julebeskrivelser formidler som oftest ”den andre historien” – ikke glansbildet av den lykkelige kjernefamilien som utstråler uendelig harmoni og mett trygghet. Det er historien om kulde, ensomhet, fattigdom – om det å være utenfor. Det eneste selskap Sigbjørn Obstfelders nattevandrer har i diktet ”Julaften”, er en ”stakkels frostdød spurv”, og vi kjenner alle H. C. Andersens ”lille pige” som har noen skarve fyrstikker som eneste juletrøst. Der eventyret har latt fattigdommen få et romantisk skjær, er alle harmoniserende og formildende omstendigheter borte i Amalie Skrams ”Karens jul”. Naturalistisk nøkternt lar forfatteren den tragiske fortellingen tone ut slik, etter at Karen har frosset i hjel i et skur sammen med sitt nyfødte barn: ”Den første arbeidsdag efter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transporterer bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere”

 

Hvorfor trekker jeg så fram det mange vil oppleve som oversentimentale historier fra et annet århundre? Ikke for sentimentalitetens skyld, men for perspektivets. Det disse litterære eksemplene forteller, er blant annet historien om det å være utenfor et privilegert, eksklusivt og ekskluderende fellesskap. Og det er en historie som kan oppdateres. Nå finner man kanskje ikke så mye av den ”klassiske” fattigdommen her på berget, men mange flere enn vi liker å tenke på er satt utenfor de priviligertes fellesskap.

 

I Jens Bjørneboes dikt ”Litterær jul” er de perspektiverende ordene lagt i munnen på uteligger-lyrikeren Ole Kobbenuten, som for en sjelden gang varmer seg på en kafé (det er hans form for julefeiring):

 

…og enda engang myser han mot ruten

og ser at nu i dag til en forandring

er borgerhæren stedt på vintervandring.

Som beduiner gjennem ørkensanden,

slik stolprer de i dype vintersneen

og kjøper små presenter til hinannen.

 

En dag i året tenker de på andre,

og derfor må de ideligen vandre,

mens vi kan strekke bena i kaféen

og hvile under granens glade glitter.

Nu er det jul, nu er det vi som sitter!

 

Kirkens høytider – i særlig grad julen – er sannsynligvis de periodene av året det er vanskeligst å være annerledes. Det er så godt som et faktum at det nettopp da er ensommere å være ensom. Mer problematisk å være arbeidsløs, gammel, syk, flyktning eller på annen måte en avviker fra det antatt normale. Og det bør være et paradoks - både for kirken og for samfunnet ellers. Disse høytidene burde jo være fellesskaps-fremmende. Et bibelord trenger seg på i all sin krasshet, og det er lagt i munnen på Vårherre selv: ”Jeg tåler ikke urett og høytid sammen”.

 

Det er – om noen skulle tro det – ikke mitt anliggende å ta julegleden fra noen, men julen kunne vel være et velegnet memento for de fleste av oss. En tid for ettertanke. En tid for å rense hjerne og hjerte i stedet for å synke sammen under vekten av alle julebordene – i stedet for å slite vettet av seg for å finne igjen normalpulsen etter alle de desperate handleturene. Kanskje man da også fikk tid og anledning til å løfte blikket noen tommer? Og kanskje man kunne risikere å oppdage et medmenneske eller to som man ellers ikke ville lagt merke til?

 

Bildet av barnet som ble født i en stall vekker de mykeste følelsene i oss, følelser som har med omsorg, omtanke og beskyttelse å gjøre. Samtidig – når vi kjenner barnets videre skjebne – formidler det et budskap om solidaritetens fødsel - en solidaritet som imidlertid stadig vil være truet. Det finnes alltid en Herodes. Sagt på en annen måte: Den kalde, livsfiendlige kynisme som Herodes representerer i evangelieberetningen, er ikke som fenomen tidsbestemt – men den har mange ansikter. Den er solidaritetens dødsfiende. Jens Bjørneboe har på sitt vis gitt uttrykk både for herodeskreftene og håpet i det litt tvetydige diktet ”Natten” – og med et ønske om en god jul gir jeg ham siste ordet:

 

Natten inatt er hellig.

Noe skal skje.

Det som skal komme fra himmelen

er ikke bare sne.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal dø i natt.

Nysådd og angst og matt

spirer en himmel i isen

der gaten er blank og glatt.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal fødes i natt

Vår mørke, kjølige klode

er ikke helt forlatt.

Fra hennes lysende søsken

kommer der noen i natt.

 

(En versjon av denne teksten ble også postet her i VD for et par år siden.)

Gå til innlegget

Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen

Publisert nesten 2 år siden

Kan forestillingen om den vrede Gud som krever blodoffer, og forestillingen om den kjærlige Fader som elsker sine barn med fullkommen kjærlighet, gå i hop - uten at resultatet blir et schizofrent gudsbilde?

Forsoningslæren er noe av det mest ubegripelige ved tradisjonell kristendom, synes jeg (selv om jeg tidligere i livet fant den fullkomment logisk).

Litt folkelig uttrykt er altså tanken at en sint Gud krever et oppgjør fra de menneskene han har skapt i sitt bilde - et oppgjør de ikke er i stand til å ta. Derfor må de straffes. Så viser det seg at han har en løsning i bakhånd, som han kan blidgjøre seg selv med. Ved å la sin egen sønn bli pint og drept, så kan han anse dette som en stedfortredende straff. Han retter altså baker for smed, for å si det med Johan Hermann Wessel.

Menneskene er ikke dermed nødvendigvis kvitt Guds vrede - for forsoningen gjelder jo bare dem som tror det forholder seg slik som beskrevet. De øvrige slipper ikke unna straffen, som nå gjøres ekstra pinefull.

Det står mye om Guds vrede i GT. Der møter vi en Gud som ikke lar seg fornærme uten at det medfører grufulle straffedommer. Ja, i fortellingen om Noah og vannflommen er han så misfornøyd med hele skaperverket sitt at han vil ødelegge det meste av det. Etter "syndfloden" angrer han, kan vi lese, men tilfreds med menneskene blir han likevel ikke. De skikker seg ikke slik han hadde tenkt.

Hvordan kan raseriet over den feilvaren han har skapt, mildnes ved at han lar sin sønn korsfeste? Hvordan samsvarer dette med forestillingen om den kjærlige Fader som elsker sine barn med fullkommen kjærlighet – uten at gudsbildet blir schizofrent?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere