Oddbjørn Johannessen

Alder: 63
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Kan forestillingen om den vrede Gud som krever blodoffer, og forestillingen om den kjærlige Fader som elsker sine barn med fullkommen kjærlighet, gå i hop - uten at resultatet blir et schizofrent gudsbilde?

Forsoningslæren er noe av det mest ubegripelige ved tradisjonell kristendom, synes jeg (selv om jeg tidligere i livet fant den fullkomment logisk).

Litt folkelig uttrykt er altså tanken at en sint Gud krever et oppgjør fra de menneskene han har skapt i sitt bilde - et oppgjør de ikke er i stand til å ta. Derfor må de straffes. Så viser det seg at han har en løsning i bakhånd, som han kan blidgjøre seg selv med. Ved å la sin egen sønn bli pint og drept, så kan han anse dette som en stedfortredende straff. Han retter altså baker for smed, for å si det med Johan Hermann Wessel.

Menneskene er ikke dermed nødvendigvis kvitt Guds vrede - for forsoningen gjelder jo bare dem som tror det forholder seg slik som beskrevet. De øvrige slipper ikke unna straffen, som nå gjøres ekstra pinefull.

Det står mye om Guds vrede i GT. Der møter vi en Gud som ikke lar seg fornærme uten at det medfører grufulle straffedommer. Ja, i fortellingen om Noah og vannflommen er han så misfornøyd med hele skaperverket sitt at han vil ødelegge det meste av det. Etter "syndfloden" angrer han, kan vi lese, men tilfreds med menneskene blir han likevel ikke. De skikker seg ikke slik han hadde tenkt.

Hvordan kan raseriet over den feilvaren han har skapt, mildnes ved at han lar sin sønn korsfeste? Hvordan samsvarer dette med forestillingen om den kjærlige Fader som elsker sine barn med fullkommen kjærlighet – uten at gudsbildet blir schizofrent?

Gå til innlegget

"Min" Jesus. En kjettersk preken.

Publisert over 1 år siden

Jeg har foretatt noen dykk i evangeliene, der Jesu uttalte verdier er idealer som fremdeles betyr mye for meg. I stikkordsform kan de formuleres slik: Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse.

Selv om det er mange år siden jeg kunne kalle meg troende, har jeg stadig sans for Jesus. Han er jo en gammel venn, og gamle venner slår man ikke hånden av sånn uten videre.  I barndommen representerte han trygghet, og gjennom hele ungdomstiden og inn i ungvoksen alder hadde han og jeg et nært forhold.

Nå er det gjerne slik at etter hvert som tiden går, og man kommer på avstand fra hverandre, ser man en del ting i et noe endret perspektiv.  Hva blir igjen av Jesus-relasjonen dersom man, som jeg, ikke lenger kan tro på religiøse forestillinger som jomfrufødsel, oppstandelse, mirakler, himmel og helvete ("livets to utganger")?

Verdier

Det jeg sitter igjen med er et sett med verdier, der overskriften kanskje kan være "Den gylne regel": Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem (Matt. 7,12).  Den finnes riktignok også innenfor andre tradisjoner enn den kristne (som jeg er oppvoks i), men slik evangeliene presenterer Jesus, kom han med en rekke interessante og radikale eksempler på hva dette kan bety i praksis – bl.a. i bergprekenen.  Etter de såkalte "saligprisningene" presenterer han sine tolkninger av "loven", der han setter et empatisk forhold til "nesten" i sentrum, f.eks. slik:

Dere har hørt det er sagt: 'Øye for øye og tann for tann'. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot dem som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på ditt høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Eller slik:  Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere (Matt. 5, 42-44). 

Dette er radikalt. Ja, kanskje vi sågar vil beskrive det som ekstremt.  Noen ganger kan det imidlertid være nødvendig å spissformulere seg for å understreke og tydeliggjøre et poeng, og jeg tror det er det Jesus gjør her.  Samtidig er det naturlig å tenke seg at kompromissløsheten er påvirket av at Jesus levde innenfor en apokalyptisk kontekst, preget av en overbevisning om at enden var nær: Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer (Matt. 24,34).

Mange av Jesus-ordene inneholder advarsler mot materialisme, og radikaliteten i disse er nok også influert av det apokalyptiske fokus han hadde, for eksempel formaningen om å ikke samle seg skatter på jorden (Matt. 6, 19ff) – og det krasse budskapet til den rike, unge mannen: Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg (Luk. 18, 22-23).  Til disiplene kommenterer han, som de fleste vil huske, det siste slik (v. 25): Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike". Essensen i dette er et verdisyn som advarer mot å la seg fange i en materialistisk tankegang.

Jesus viser gang på gang at han solidariserer seg med de fattige og de marginaliserte.  Hans omgang med – og holdning til - "tollere og syndere", skjøger og andre utstøtte eksemplifiserer dette (Luk 5, 27-32; Matt. 9, 10-13; Joh. 8, 2-11).  Og når han skal finne sine nærmeste fortrolige, søker han blant fattige fiskere.  Tydeligere enn i Matt. 26, 35-40 kan det neppe sies:

For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» Men kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg'.

Interessant i denne sammenheng er også lignelsen om "Det store gjestebudet" (Luk. 14, 7-24), der alle de innbudte melder forfall, fordi de er opptatt med en eller annen form for business.  Verten (som her formidler Jesu budskap) sier da til tjeneren sin: Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.

Selvsagt må også lignelsen om den barmhjertige samaritan nevnes (Luk. 10, 25-37) – fortellingen om mannen som hadde blitt overfalt av røvere, og som etter å ha blitt utsatt for grov vold, lå halvdød i veikanten.  Representantene for det religiøse etablissementet (presten og levitten) gikk rett forbi ham, mens en samaritan (som var betraktet som vranglærer og fiende), fikk "inderlig medfølelse" med ham. Han renset og vasket sårene og tok ham med til et herberge.  Hvorfor fortalte Jesus denne historien?  Jo, som et svar på spørsmålet fra en lovkyndig om hvem som kunne betraktes som ens "neste". Lignelsen var ment som en praktisk eksemplifisering av Jesu forutgående utsagn: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Første del av utsagnet var nok uproblematisk for den lovkyndige. Anstøtssteinen lå i siste setning (det kompromissløse nestekjærlighetsbudet).

La meg også ta med den kjente episoden fra Getsemane-hagen, der Peter tar sverdet og hugger øret av øversteprestens tjener, som kommer for å arrestere Jesus (Matt. 26, 52-53). Hvordan reagerte Jesus?  Jo, med følgende ord til Peter: Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. En naturlig "oversettelse" av det som står etter kommaet: Vold avler vold.

Jeg har foretatt noen dykk i evangeliene, der Jesu uttalte verdier er idealer som fremdeles betyr mye for meg.  I stikkordsform kan de formuleres slik: Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse. Når det gjelder det siste – tilgivelse – henger det nøye sammen med begrepet nåde.

Nåde

Den store nåde-fortellingen, slik jeg ser det, er lignelsen om den bortkomne sønn (Luk. 15, 11-32) – om den unge mannen som det hadde gått over styr for i livet, og som hadde sviktet farens tillit. Da han i sin fortvilelse bestemmer seg for å vende hjem med sine nederlag, blir han ikke avvist av faren. Tvert imot.  Det brukes her tilsvarende ord om farens reaksjon, som de som blir anvendt om den barmhjertige samaritan: Faren fikk "inderlig medfølelse" med sønnen.  Nåde. Et høyst dennesidig begrep i denne sammenheng, slik jeg leser teksten.  Det finnes en mulighet for en ny start i livet for den det har gått skeis for – men det betinger at noen er til stede og viser nåde i stedet for fordømmelse: Denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.

Begrepene verdier og nåde gir ingen mening for meg, om de ikke er anvendelige for livet her og nå. Det hinsidige er irrelevant. Det er et "terra incognita".  Ideen om rettferdiggjørelse, slik det særlig er betont i den protestantiske teologitradisjonen, framstår som det motsatte.  En nådeforståelse som innebærer at en Hitler kan bli frelst, mens en Gandhi går fortapt, finner jeg uakseptabel.

Hva så med de krasse domsordene evangeliene tillegger Jesus? Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans, sa han ("Menneskesønnen", "kongen") - ifølge Matt. 25, 41 – til dem som satt ved hans venstre side.  Jeg tolker billedbruken her som farget av Jesu (og hans samtids) apokalyptiske perspektiv. Vi skal legge merke til at tiltalen de dømte blir stilt overfor i fortellingen, er en fatal unnlatelsessynd

For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Oppsummert lyder domsgrunnlaget slik:  Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere ikke gjort mot meg.

Dommen er også streng i lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Luk. 16, 19-31). Den rike mannen har veltet seg i luksus og oversett den fattige Lasarus, som har oppholdt seg ved mannens port, full av verkende sår, i håp om å kunne "mette seg med det som falt fra den rikes bord".  Når Lasarus dør, blir han båret av engler til "Abrahams fang", mens den rike mannens skjebne blir evig lidelse i dødsrikets flammer. Også forestillingen om "to utganger" av livet i denne fortellingen, samsvarer nok med oppfatninger i Jesu samtid, men nåtidsleseren vil nok fornemme en viss rettferdighet i denne billedlige beskrivelsen.  Den rike mannen får som fortjent, mens den fattige får oppreisning.  Logikken i det hele tjener et pedagogisk siktemål – og opp gjennom historien har disse fortellingene antakelig gitt håp og trøst til mange mennesker som har måttet tåle brutal undertrykkelse, vold og fattigdom. En gang skal rettferdigheten seire. Vi kan for eksempel ane det i den musikalske tradisjonen fra slavetidens USA (blues og en tidlig gospel).

 

Cherrypicking? Kristne verdier?

Mange vil nok hevde at jeg holder meg med en idealisert Jesus?  Javisst gjør jeg det.  Cherrypicking?  Det også. I større eller mindre grad driver vi jo alle med det, men slik – og bare slik - kan jeg fortsette å ha Jesus som venn.  Sett i retrospekt, skjønner jeg hvorfor jeg tilbrakte det meste av min aktive kristentid i Frelsearméen, som alltid har arbeidet etter følgende motto: Soup, soap, salvation (i nettopp den rekkefølgen!).

Så observerer jeg som et paradoks at mange av dem som i dag snakker sterkt og høylytt om kristne verdier – og hevder kristendommens betydning for utviklingen av et demokratisk og humanistisk samfunn - er de ivrigste til å åndeliggjøre Jesu egne, krasse verdiutsagn.  Men hva er da "kristne" verdier, hvis de ikke nettopp forankres i de verdiene Jesus selv sto for – slik de presenteres i evangeliene?  Ikke noe annet enn "en lydende malm og en klingende bjelle", for å si det med Paulus.

 

 

Gå til innlegget

Anabaptistene - reformasjonens stebarn

Publisert nesten 2 år siden

I dag, 31. oktober, markeres 500-årsdagen for Martin Luthers 95 teser, og reformasjonen både hylles og kritiseres.

Selv om Luther-året 2017 i utgangspunktet forholder seg til det som skjedde på denne dato for 500 år siden, er fokus satt på hele reformasjonen - selvsagt først og fremst på den lutherske delen av den.

Reformasjonen var en bred og nokså mangslungen bevegelse, og det kan vel være på sin plass å også nevne reformasjonens "stebarn" - de som ble uglesett av alle de andre reformatoriske gruppene.  Jeg tenker på anabaptistene, som Luther m.fl. nedsettende kalte "gjendøperne".  Den behandling disse fikk - av "den kompakte majoritet" (dvs. både av de "store" reformatorene Luther, Zwingli og Calvin, av den katolske kirke og av diverse fyrster) - er en historisk og kirkehistorisk skamplett.

De ble forfulgt, torturert og henrettet i hopetall - både fordi de hadde "feil" teologi og fordi de var ulydige mot statsmakten (et flertall av dem var pasifister).  Behandlingen av anabaptistlederen Balthasar Hubmaier og kona kan stå som et skrekkens eksempel.  Han endte sitt liv på kjetterbålet i 1528, etter å ha blitt grusomt torturert. Deretter ble kona hans druknet i Donau med en stein om halsen.

Dette er også en del av reformasjonshistorien.

Gå til innlegget

Jeg har som regel bilradioen på når jeg pendler mellom mine arbeidssteder i Kristiansand og Grimstad. Av og til ellers også. Siden jeg ennå ikke har skaffet meg DAB, er jeg nå prisgitt rest-FM.

Trafikk og musikk er en kombinasjon jeg liker – særlig når selve kjøringen foregår i godt oppkjørte spor.  Jeg har derfor hatt for vane å veksle mellom ulike kanaler som har musikk på programmet.  Nå har den ene kanalen etter den andre blitt taus for oss DAB-løse.  Vi er dermed henvist til diverse lokalradiostasjoner som fremdeles holder stand på FM-nettet. 

Noen av disse er svært lokale – og da mener jeg ekstremt lokale. Ofte kan man få et inntrykk av at både programledere og lyttere er bosatt langs den samme bygdeveien i indre eller ytre Agder.  Og kombinert med programledernes forkjærlighet for danseband-musikk, blir det ganske smalt, for å si det enkelt.  Så finnes det en kanal der et par entusiaster snakker euforisk og internt om 5.-divisjonsfotball.  Temmelig smalt, det også.

For å få litt mer variasjon, tyr jeg da gjerne til floraen av kristelige radiokanaler, som det er forbausende mange av.  Når jeg nevner variasjon, tenker jeg ikke på budskapet (som er forutsigbart og repeterende) – men på musikken.  De fleste av disse kanalene veksler her sør om å ta plass under Gimlekollen (Gimra) radios paraply.  Hva kan jeg så si om denne musikken?  Vel, la meg konsentrere med om ytterpunktene – f.eks. kanalen med det evangeliealluderende navnet "Radio 3,16" eller den mer trauste "Radio Evangeliets Røst".  Førstnevnte kanal spiller mye såkalt "lovsang", mens "Evangeliets Røst" sverger til bedehustradisjonen.

"Lovsang" er en sjanger som er utviklet etter min tid som aktiv i kristne sammenhenger, selv om jeg nok kan huske noe som liknet i kjølvannet av Jesus-vekkelsen på 70-tallet.  Jeg må innrømme at jeg ikke får helt grep på den.  Musikerne og sangerne virker ofte profesjonelle, men i mine ører blir det gudsjammerlig(!) kjedelig.  Sangene likner til forveksling på hverandre. Fulle av repetisjoner er de også, både når det gjelder melodi og tekst.  Skjønt tekst?  Kan det å gjenta fraser som "Jesus, I love you" nærmest i det uendelige (i hvert fall i 5-6 minutter) egentlig kalles en tekst?

Nei, takke meg til "Evangeliets Røst"!  Mangt kan sies om gamle bedehussanger, men de har i hvert fall tekst.  Ofte forteller de også en historie.  Noen av dem er i tillegg skrevet av folk med et visst poetisk talent.  Og når det gjelder melodiene, er det dessuten mulig å skille dem fra hverandre.  Enkelheten er av et litt annet og ærligere slag når "Flekkerøyguttene" stemmer i, enn når all verdens "lovsangere" serverer sine glatte repetisjoner.  Slik opplever i hvert fall jeg det.  Dessuten kan jeg jo synge med, for mange av disse gamle sangene sitter fremdeles i hukommelsen – for eksempel denne:

Ut å fiske, ut å fiske for min mester –

ut å fiske i all slags vær.

Jeg kan ikke ligge still.

Garnet mitt jeg kaste vil!

Fange mange fisker til min Herre kjær.

 

Flekkerøyguttene

Gå til innlegget

Hva mener biskop Braut?

Publisert rundt 2 år siden

Er det «innafor» å undervise unge mennesker i at øving gjør profetmester? Hva mener du om Acta bibelskoles teologiske profil og praksis, biskop Braut?

Acta bibelskole, som drives av IMI-kirken i Stavanger, har utvidet sitt undervisningstilbud med en «profetiskole» og en «helbredelsesskole» – med godkjenning fra Utdanningsdirektoratet. Jeg har sett gjennom presentasjonsvideoene for disse to tilbudene på Acta bibelskoles hjemmeside, og jeg må innrømme at jeg fikk bakoversveis.

Profeti-studentene skal øve seg i hvordan de skal «høre Guds stemme», og de skal lære både å «profetere over andre» og hvordan de skal «utruste andre til å gjøre det samme». Helbredelses-studentene skal blant annet ha praksisperioder der de skal lære å «helbrede» folk på gata.

Er det ingen voksne teologer på denne skolen som ser vanviddet? Og hvorfor er det ikke flere teologer og andre ansvarlige kirkeledere utenfor skolen som protesterer høyt og tydelig? Teologer og kirkeledere svikter sin oppgave om de ikke kommer med kraftige advarsler.

Her er det tydelig at inspirasjonen fra den ekstremkarismatiske Toronto-bevegelsen og liknende fenomener er sterkt tilstede. På skolens nettsider opplyses det da også at lederen for «profetiskolen» har en treårig utdannelse ved Bethel Church, Redding (ledet av den kontroversielle ekstremkarismatikeren Bill Johnson) på CV-en sin.

Flere av de utenlandske lærerne som skal stå for deler av undervisningen, er tilknyttet såkalte «ministries» med en Toronto-inspirert teologisk profil.  Det gjelder blant annet Randy Clark («Global Awakening»), David Wagner («Father's Heart School of Prophecy») og Mark Marx («Healing on the Streets»).

IMI-kirken er, ifølge menighetens egen nettside, «tilsluttet Normisjon og en del av Den norske Kirke.» Dermed bør jo biskopen i Stavanger ha noen synspunkter på virksomheten, som han er satt til å føre åndelig tilsyn med.

Er det virkelig nå «innafor» i lutherske sammenhenger å sende unge mennesker ut på gata for å trene seg opp i «guddommelig helbredelse»? Er det «innafor» å undervise unge mennesker i at øving gjør profetmester? Hva mener du om Acta bibelskoles teologiske profil og praksis, biskop Braut?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere