Oddbjørn Johannessen

Alder: 64
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Jeg - en "fremmedkulturell"?

Publisert over 1 år siden

Familien vår har nettopp byttet husvære. Det å flytte er i seg selv en slitsom prosess, og så opplever man gjerne noen dager uten en del av modernitetens duppeditter og duppedatter, så som TV-kanaler og internett-forbindelse. Det kan være en god tid for ettertanke og statusoppdatering over et lengre tidsspenn.

Foran barndomshjemmet.

 

Jeg var barn i siste halvdel av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet - og vokste opp i ei lita bygd på Sørlandet, der alle kjente alle.  Ja, ikke bare det.  De fleste som bodde der var også på et eller annet vis i slekt med hverandre.  Og slik hadde det vært i mange generasjoner.  Graden av utflytting og innflytting var lav.

Hvordan levde vi?  Jo, mennene var yrkesaktive - flere som småbrukere og fiskere, som generasjonene før dem.  Noen var sjøfolk - og noen få var blitt industriarbeidere.  Kvinnene?  De var hjemmeværende husmødre, så godt som alle sammen.  Fasiliteter?  Svært få - i hvert fall av moderne art.  Inntil jeg var i seks-syvårsalderen hadde vi verken innlagt vann, kjøleskap eller vaskemaskin.  Far, som var blant de "moderne" som jobbet i industrien, måtte hver morgen ut i brønnen og hente inn nok vann til dagsforbruket - før han syklet til fabrikken noen kilometer unna.  Om vinteren var brønnen tilfrosset, så han måtte opp ekstra tidlig.  Maten ble oppbevart i spiskammeret og i kjelleren (vi hadde kjellerlem i kjøkkengolvet).  Strøm hadde vi, men ikke telefon.  "Badet" var ei sinkbalje - og vårt fornødne gjorde vi på utedoen i skogkanten (stort hull for de voksne, lite hull for barna).  Hovedveien var smal og gruslagt (asfalt var stort sett et byfenomen).  Rutebilen passerte to ganger om dagen.  Et fåtall i bygda hadde bil.

Hva med det sosiale livet?  Hva med fritidstilbud?  Jo, det sosiale livet foregikk på butikken (med pakkedisk og "ventebenk"), på posthuset, på brygga, hos naboen - eller på bedehuset (som var bygdas eneste institusjon i tillegg til den todelte skolen).  Bedehuset tilhørte Guds Menighet på Vegårshei, og oldefar hadde vært med på å bygge det på dugnad.  Over prekestolen hang portrettene av alle forstanderne i menighetens historie.  Menn med alvorlige ansikter.  Og en innrammet tekst (gullbokstaver på svart bunn): "Hidtil har Herren hjulpet".  Ellers hadde bygda et idrettslag, som de fleste var medlemmer av (i det minste støttemedlemmer).

Hvorfor forteller jeg dette?  For å utpensle en dyster barndom?  På ingen måte.  Minnene er gode - og trygge.  Men når jeg tenker tilbake, slår det meg at det sannelig ikke er lenge siden min personlige verden var førmoderne.  Og jeg vil tro at mange nordmenn på min alder - fra bygde-Norge - vil kjenne seg igjen, selv om vi gjerne vil holde oss med en selvforståelse som bl.a. innebærer at vi tilhører moderniteten, og at "de andre" representerer et stadium vi forlot for flere generasjoner siden. Hva om vi pirket litt i en slik selvforståelse?

«Gamle dager» - plusser og minuser

Det var mange gode kvaliteter i dette samfunnet.  Folk tok stort sett vare på hverandre.  De brydde seg.  Men begrensningene var også påtakelige.  Det var slett ikke greit å stikke seg ut på noe vis.  Kvinnene skulle helst gå med ermeforkle og skaut til hverdags.  Det var kun ei dame i bygda som brukte sminke (dvs. leppestift).  Det ble det snakket om.  I den andre enden av skalaen befant gamle Gundelle seg.  Hun var over 80 år og bodde i et hus en av mine forfedre hadde bygd på slutten av 1600-tallet.  Hun gikk hele året med svart, fotsid stakk, knappestøvletter og "slør" foran ansiktet. Mennene hadde litt større frihet.  De kunne for eksempel på en varm sommerdag godt ha med seg et par øl i båten - og det ble også tolerert at de av og til kunne bruke litt friske gloser, i hvert fall når de var i sving med et eller annet kroppsarbeid.  Jeg hadde kun hørt om én skilsmisse. Det var i nabobygda - men de voksne hvisket om det, og ristet på hodet.

Om jeg skal summere det hele opp, levde jeg altså mine første år i et avgrenset lite samfunn, der tida nærmest hadde stått stille i noen generasjoner.  Rollemønsteret var fastlagt, og Gud var allestedsnærværende og selvfølgelig.  Liten grad av "utvandring" og "innvandring".  De fleste var mer eller mindre i slekt med hverandre.  Et av mine oldeforeldrepar var sågar fetter og kusine (søskenbarnekteskap, altså - fy!).  Kom det fremmede innom, ble de beglodd og vurdert.  Ikke ondskapsfullt - men nysgjerrig.  De måtte "plasseres".  Jeg kan jo føye til at første gang jeg så en "neger", var på torvet i Arendal midt på 60-tallet.  Jeg brukte flere dager på å fordøye det :)  Jeg hadde jo inntil da bare sett "hedningene i Afrika" på lysbilder i bedehuset.  Opplysningstiden hadde bare glimtvis nådd hjembygda mi.

Så - igjen - hvorfor forteller jeg dette?  Jo, det hender jeg reflekterer litt over min "reise" fra en - kanskje noe forsinket - "førmoderne" tilstand til moderniteten.  Og da slår et meg at jeg på et vis bærer på noen "fremmedkulturelle" erfaringer, som det antakelig kan ha noe for seg å minne meg selv på i møte med mennesker i dagens Norge som likner litt på dem jeg vokste opp med - og jeg har ennå ikke nådd pensjonsalderen.  Et nyttig memento?

Ting tar tid

Det er (minst) to grunnleggende måter man kan forholde seg til historien på:

1) Man kan idealisere den, og betrakte utviklingen som et forfall fra verdier som var bedre.

2) Man kan betrakte fortiden som fullstendig passé, la ”spist være spist” – og leve i nuet med fokus på framtida.

Selvsagt vil det i de fleste tilfeller være snakk om en blanding av det to holdningene til det fortidige – men blandingsforholdet er ikke uvesentlig. Legger man for stor vekt på 1), låser man seg fast i det nostalgiske, og det er lett å betrakte alle endringer med dyp skepsis. Legger man for stor vekt på 2), kan man miste blikket for sammenhenger – og i verste fall risikere å miste seg selv.

Jeg oppfatter historien som en grunnleggende lineær prosess (med noen ”repetisjonsrunder” underveis). Hendelser og innovasjoner kan nok betraktes moralsk som ”gode” eller ”onde”, og vi har en viss mulighet til å påvirke utviklingen – men ikke at utvikling skjer. Mentalt og sosialt er det helt vesentlig for funksjonsevnen at vi klarer å gjøre stadiene underveis til en integrert del av vårt eget jeg.

All utvikling tar tid (en innlysende innsikt) – og den må ta sin tid for nettopp å kunne integreres.  Det er samtidig nødvendig å se seg selv både som et subjekt i historien og som et objekt for de historiske prosessene.

Et bevisst forhold til egen historie gjør forhåpentligvis at man også kan gjenkjenne seg i andres. Om noen hadde rykket meg ut av det ”førmoderne” samfunnet jeg vokste opp i, og plassert meg direkte inn i moderniteten, hadde nok ikke det gått så bra. Det er en lærdom jeg finner nyttig i møte med en del innvandrere (det gjelder selvsagt ikke alle) som ikke har fått tid nok på den nødvendige prosessen. For å få til en god integrering er det helt sentralt å være bevisst på dette, men ofte forventer vi at de – nærmest over natten – skal bli ”som oss”.

Generasjonskløftens utfordringer

Hvordan skal jeg klare meg ei uke uten internett? utbrøt husets yngste en av dagene.  Jeg vurderte da om jeg skulle holde et lite foredrag for ham om flanellografen…

 

PS!  En variant av dette innlegget ble også publisert her i VD for seks år siden.

 

Gå til innlegget

Et dikt for denne dagen (1. mai)

Publisert over 1 år siden

I år er det 100 år siden Hans Børli, tømmerhoggeren og lyrikeren fra Eidskog, ble født. Han har skrevet mange flotte dikt - også et som jeg synes passer godt både på denne dagen og i et debattforum med fokus på verdier.

Min trosbekjennelse

Jeg trur på den nakne legende
om mennesket Jesus Kristus.
Jeg trur på ham slik han var
før menneskene formet hans bilde
på perlebesatte krusifikser,
før sjølbehagelige prester
lespet hans navn over silkedukede altere
i katedraler reist til hans ære,
før de velsignet blodige krigsvåpen
og sang hans navn over slagmarkene,
før de kamuflerte falskhet og råttenskap
med hans hellige stråleglorie.

Jeg trur på tømmermannens sønn –
den fattigste av de fattige.
Han som ikke eide en stein
å kvile sitt trøtte hode mot.
Han som prediket
kjærlighetens og brorskapens evangelium
for pøbelen på byenes torg.
Han som hjalp der sjukdom og nød herjet,
og gråt bittert
over sitt folks bunnløse elendighet.

Han som gikk uanfektet omkring
mellom skjøger og lassiser
med spissborgernes hånende øyne rettet
mot seg,
Han som dreiv høkerne ut av templet
med hvinende piskeslag.
Ham trur jeg på.

Denne Jesus
det evige og sanne menneske –
måtte dø mellom røverne på Golgata,
dømt som en fare for samfunnet.
Slavenes og piskesvingernes
gjennområtne samfunn.

Men hans Via Dolorosa
går som en skinnende vei
gjennom alle århundrer.
Det store og gode menneskes vei
- mot lengselens morgenland.

(Fra Villfugl, 1946)

Gå til innlegget

Helvetesangst

Publisert over 1 år siden

«I lange tider hadde jeg mareritt om helvete. Drømmer som jeg våknet av som voksen, livredd. Denne frykten (…) forfulgte meg lenge etter at jeg hadde lagt kristendommen bak meg. Frykten lå dypt inni meg og slo først ordentlig ut i meg som voksen mann».

Sitatet i ingressen er hentet fra Alf van der Hagens dialogbok «Kjell Askildsen. Et liv» (Oktober forlag 2014, s. 51-52).  Forfatteren Kjell Askildsen (f. 1929) vokste opp i et strengt pietistisk hjem i Mandal. Foreldrene var engasjert både i Den evangelisk-lutherske frikirke og i Kinamisjonen (Misjonssambandet).  Han forteller selv at han deltok aktivt på bedehuset fram til han var i sekstenårsalderen.  Da ble han ateist – og har siden vært det.  Helvetesangsten fortsatte altså likevel å plage ham i nattlige mareritt lenge etter at han var blitt voksen.

Tematikken ble aktualisert da jeg nettopp leste en parallell historie i Alv van der Hagens nyeste dialogbok, «Satiriker med helvetesangst» (Vårt Land forlag 2018) – der hovedpersonen er den eminente avistegneren Marvin Halleraker (som bl.a. tegner for Vårt Land).  Halleraker beskriver en oppvekst som likner på Askildsens, til tross for at det er en generasjons aldersforskjell dem imellom.  Han forteller at helvetesangsten har et slikt skrekkpotensiale at den på et eller annet vis kan bli sittende igjen i årevis – ja, kanskje for alltid -  også hos den som for lengst har avskrevet helvete som en religiøs fiksjon.

Mange moderne mennesker synes antakelig dette høres merkverdig ut, men for meg er dette gjenkjennelig, selv om jeg ikke har hatt pietistiske foreldre.  Min mor tilhørte et lavkirkelig, kristent ungdomsmiljø før min tid. Min far revolterte (om enn ganske forsiktig) mot en oppvekst som var ekstremt pietistisk, og utviklet en aversjon mot «sekter» - men han har hele livet hatt en interesse for kirkebygg.  Den større slektskonteksten var massivt kristen – der de fleste konfesjoner (med unntak av Den katolske kirke) var representert, inklusive et knippe predikanter, sangevangelister og bedehusformenn.  Alle var snille og velmenende mennesker, men helvete trodde de på.  Det var udiskutabelt. Det sto om det i Skriften, og den var urokkelig.

Jeg gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei fra jeg kunne gå til jeg var i 10-årsalderen.  Om det var mye helvetesforkynnelse der, er jeg usikker på – men jeg hadde som liten jevnlige mareritt om helvete.  De var så plagsomme at min far ville ta meg ut av søndagsskolen, men jeg nektet.  I det pubertetsalderen meldte seg, levde jeg et par år «ute i verden» - dvs. jeg oppførte meg vel omtrent som andre barn, selv om jeg var heller forsiktig av meg.  Jeg var redd for å gjøre for mange gale ting (helvete var stadig en trussel).  Så ble jeg frelst.  Jeg var 14 år, og ble valgt inn i styret i det kristne skolelaget.  Deretter fulgte noen år der jeg med visse mellomrom ble sendt på lederkurs i skolelagsregi – og på noe som het «Indremisjonens lederskole» (sommerkurs av en ukes varighet).  Det var tett med bibeltimer på disse kursene - og jeg gjorde den lavkirkelige, lutherske teologien (med spesiell vekt på syndserkjennelse og livets to utganger) til min.  Helvetesangsten ble fortrengt av frelsesvissheten.

Det var likevel noe som skurret.  Var hele poenget med evangeliet å unngå fortapelsen?  Slik hørtes det i hvert fall ut på lutherske vekkelsesmøter.  Jeg opplevde atskillige predikanter (som her skal få lov til å være anonymisert) som med gråtkvalt røst malte helvetets gru med brede penselstrøk, og det var heller ingen grenser for hvor svart menneskets hjerte kunne males for å presse fram dyp syndserkjennelse og frelsesbehov hos tilhørerne.  Livet ble framstilt som en ussel forgård til evigheten.  En forgård enten til evig liv med Gud eller til evig fortapelse.  Livet i seg selv var altså ikke så mye verdt.

Så oppdaget jeg Jesusvekkelsen – og pinsebevegelsen.  Det ble troende dåp og åndsdåp.  Lutheranerne hadde jo glemt Den hellige Ånd!  Livet var ikke bare en traurig forgård.  Livet kunne også være en forsmak på himmelen. Halleluja!  Hvorfor fokusere på helvete når Ånden gjorde levende – her og nå?  Det ble lett å vitne. Ordene kom til en.  «Mitt hjerte er mettet av Guds velbehag!»  Men…fortapelsen forsvant selvsagt ikke. Den ble bare forkynt på en litt annen måte.  En aldeles skrekkelig forestilling som har skremt mange pinsevenner som ikke har vært helt stø i troen, er tanken om opprykkelsen – «The Rapture».  Plutselig – uten forvarsel – skal de frelste bli rykket opp i skyene, mens de som ikke har sin sak i orden med Gud, blir igjen.  Det er en forestilling som har forårsaket mange mareritt.

Frelsesarméen dukket så opp i livet mitt – og fremdeles vekker mine år som soldat der gode minner?  Hvorfor?  Jo, for der fant jeg et fellesskap hvor gledesbudskapet og et godt sosialt miljø sto i fokus – kombinert med en sosialetisk bevissthet som var integrert i det teologiske.  Himmelen var riktignok det endelige målet, men det var også et mål å bringe så mye himmel til jorden som mulig.  Helvete ble det, så vidt jeg husker, snakket lite om – bortsett fra at det ble sett på som et kall å bringe så mange mennesker som mulig ut av et personlig og sosialt helvete her og nå.  Jeg er fremdeles glad i Frelsesarméen.

Likevel:  Det holdt ikke.  Den største anstøtssteinen for tanke og følelse var og ble forestillingen om livets to utganger, enten til salighet eller til fortapelse, enten til himmel eller til helvete.  Denne anstøtssteinen finnes i all tradisjonell kristendom, uansett konfesjon.  Så registrerer jeg at det finnes både liberale og konservative kristne som i dag avskriver helvete – og godt er det.  Men jeg registrerer også at de sliter litt med argumentasjonen.

Jeg mistet troen, men ikke helvetesangsten – i hvert fall ikke umiddelbart.  I årene etter at jeg ikke lenger greide å tro, hadde jeg flere skremmende opplevelser.  Ikke i nattlige mareritt, slik som Kjell Askildsen kan fortelle om – men midt på lyse dagen.  Jeg hørte noe jeg tolket som Guds røst.  Den kunne rope på meg fra hustak mens jeg spaserte i en bygate.  En gang mens jeg satt i klittene ved den danske vesterhavskysten og så ut over horisonten mens jeg strevde med vanskelige tanker, sa den:  «Dette kommer du aldri ut av!». Jeg oppfattet det som en trussel - en helvetesdom. 

Nå er dette mange år siden, og jeg plages ikke lenger av helvetesangst – men det hender at jeg, helt uforvarende, kan bli overfalt av en ubestemmelig uro – og jeg tror jeg vet hvor den kommer fra.

Gå til innlegget

«Hin time i Getsemane». En påskepreken.

Publisert over 1 år siden

Jeg har tidligere publisert en «julepreken» her i Verdidebatt.no – og da bør jeg vel følge opp med en «påskepreken», selv om det er atskillig mer utfordrende for en som mistet sin aktive kristentro for mange år siden.

Den delen av evangelienes påskeberetning som alltid, helt siden barneårene, har berørt meg sterkest, er skjærtorsdagsfortellingen – første akt i den kristne kirkes tredelte påskedrama. Den kan leses som en litterær framstilling av menneskets grunnvilkår. Et tidløst, allmennmenneskelig drama som får en særlig sterk effekt ved at hovedpersonen i utgangspunktet er presentert som suveren - ja, intet mindre enn guddommelig. Slik sett kan dramaturgien også minne om den vi finner i oldtidens greske tragedie.

Det tidløse ved skjærtorsdagsfortellingen kan ellers illustreres ved å knytte an til den framstillingen av menneskets eksistensielle stilling som vi finner i deler av den litterære modernismen: Opplevelsen av «sjelens ubotelige ensomhet». Det dreier seg her imidlertid ikke bare om å stirre inn i tilværelsens sorte hull, men like mye om det mellommenneskelige.

Underveis i fortellingen blir vi presentert for ulike sider ved det nettopp det mellommenneskelige: Det starter med markeringen av felleskap (påskemåltidet), men allerede der slår idyllen sprekker. Leseren (og Jesus) vet at en av de tilstedeværende ikke er til å stole på. Så får vi et eksempel på det vi i litteraturteorien kaller et frampek («foreshadowing»): Jesus forteller venneflokken at han vet hvem dette er, uten direkte å navngi Judas.  Dette skaper en spenning i fortellingen, som blir endelig utløst på et senere tidspunkt.  Venneflokken – med unntak av Judas - forlater så gjestehuset og begir seg i vei mot Oljeberget og inn i Getsemane-hagen.

Noen av detaljene fortelles litt ulikt i de fire evangeliene, men la oss følge den eldste teksten (Markus) litt videre. Jesus gir uttrykk for tvil når det gjelder vennenes lojalitet og mot – noe som fører til sterk protest fra Peter. Og her dukker det opp et strukturelt element i teksten som er godt kjent fra flere typer såkalt formellitteratur: Den episke tretalls-loven. Det var den danske filologen og folkloristen Axel Olrik (1864-1917) som først formulerte den i sine «Episke love i folkedigtningen». Jesus forutsier at Peter skal komme til å fornekte ham tre ganger.  Deretter går Jesus lenger inn i hagen for å be – og han tar med seg tre av vennene (Peter, Jakob og Johannes).  Han ber dem våke og be med ham, men de sovner.  Dette skjer tre ganger.  Så dukker Judas opp sammen med en flokk som er væpnet med sverd og stokker for å arrestere Jesus. Judas har solgt sin lojalitet for 30 (tre x ti) sølvpenger.

Fortellingen tilhører barnelærdommen for de fleste av oss, så det er unødvendig å gjenfortelle det videre forløpet, men det er interessant å registrere denne bruken av kjente, episke elementer – noe som tyder på at vi har med en tekst å gjøre som er blitt gitt en bevisst litterær utforming.

I tillegg til Jesus selv, er det to av flokken hans fortellingen fokuserer på: Peter og Judas.  De øvrige er nokså summarisk presentert.  Hvorfor disse to? De har det til felles at begge svikter sin beste venn når han trenger dem mest.  Den ene nekter for at han noen gang har kjent ham - for å redde sitt eget skinn.  Den andre angir ham til dem som vil ta livet av ham – for å oppnå en personlig økonomisk gevinst.  Begge innser etter hvert sitt svik, og den erkjennelsen får ulikt utfall: Peter angrer og gråter ut sin fortvilelse, mens Judas angrer enda dypere og går bort og henger seg.  Det mangler ikke på dramatikk!

Dramatisk er det selvsagt også når historiens helt, Jesus, som inntil da har framstått som en selvbevisst læremester, møter veggen i Getsemane.  Han som i rundt tre år har vært en fryktløs guru for en flokk outsidere, gitt dem selvrespekt og hatt svar på livsgåtene – og som har våget å provosere det religiøse og politiske lederskapet – plutselig blir «grepet av angst og gru». Ja, Lukas bruker ekstreme bilder om tilstanden hans: «Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden».

Jeg leser skjærtorsdagsberetningen som en åpen, dypt menneskelig tekst om troskap, svik, angst og ensomhet. Den stiller seg solidarisk med mennesket i dets svakeste og mest utsatte stunder.  Og for den troende får selvsagt beretningen en ekstra dimensjon ved at det angivelig er Gud selv som her gjennomlever menneskets angst og fortvilelse.

Jeg har ofte stusset over at det er så få av påskesalmene som griper fatt i skjærtorsdagsbudskapet. Den mest kjente er kanskje den jeg refererer til i overskriften, «Hin time i Getsemane», opprinnelig skrevet av amerikaneren Edward P. Hammond i 1866.

God påske til alle, troende som ikke-troende!

Gå til innlegget

Jeg er skeptisk

Publisert over 1 år siden

Sylvi Listhaug er en politiker som står for omtrent alt jeg selv ikke står for, og jeg er enig i det meste av den kritikken som har kommet mot henne. Likevel er jeg skeptisk til om mistillitsforslaget mot henne er bra for landet.

I skrivende stund ser det ut til at Bjørnar Moxnes' mistillitsforslag mot justisminister Sylvi Listhaug vil få flertall i Stortinget, og at Erna Solberg dermed vill stille kabinettspørsmål.  Dersom hun ikke flytter Listhaug til et annet departement, blir det regjeringskrise.  Det er ingen signaler som tyder på at statsministeren vil bøye av her. Sannsynligvis er det også helt umulig, siden det ikke vil bli akseptert av FrP.

Slik jeg ser det, er jeg svært usikker på om en regjeringskrise vil være det beste for landet nå - av flere grunner:

1. Det finnes ikke, så vidt jeg kan se, noe avklart alternativ.  Styringspartiet AP er av prinsipp alltid klar til å ta ansvar, men har ennå ikke fått samlet seg etter Giske-saken.  Tidspunktet for å overta regjeringsmakten er derfor svært uheldig.  Dessuten vil det bli snakk om en mindretallsregjering som antakelig vil få alle mulige kjepper stukket i hjulene av en ydmyket, ny opposisjon.  Hvem skal AP få med seg?  Jo, SV og SP, kanskje - men neppe KrF, som er dypt splittet.

2. "Daddelvedtaket" mot Sylvi Listhaug er skarpt, ja nærmest drepende. Det burde være nok i denne omgang.  Sylvi Listhaug vil bli fulgt med argusøyne framover, både av opposisjonen og av Høyre. Hun vil ikke ha noe å gå på.

3. En Sylvi Listhaug som "martyr" for en del av FrPs grunnfjell (samt for diverse høyreradikale og høyreekstreme utgrupper) - og som mulig leder for en råpopulistisk fraksjon av FrP på Stortinget, vil antakelig bli mer splittende enn en temmet statsråd.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere