Oddbjørn Johannessen

Alder: 63
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

«Hin time i Getsemane». En påskepreken.

Publisert over 1 år siden

Jeg har tidligere publisert en «julepreken» her i Verdidebatt.no – og da bør jeg vel følge opp med en «påskepreken», selv om det er atskillig mer utfordrende for en som mistet sin aktive kristentro for mange år siden.

Den delen av evangelienes påskeberetning som alltid, helt siden barneårene, har berørt meg sterkest, er skjærtorsdagsfortellingen – første akt i den kristne kirkes tredelte påskedrama. Den kan leses som en litterær framstilling av menneskets grunnvilkår. Et tidløst, allmennmenneskelig drama som får en særlig sterk effekt ved at hovedpersonen i utgangspunktet er presentert som suveren - ja, intet mindre enn guddommelig. Slik sett kan dramaturgien også minne om den vi finner i oldtidens greske tragedie.

Det tidløse ved skjærtorsdagsfortellingen kan ellers illustreres ved å knytte an til den framstillingen av menneskets eksistensielle stilling som vi finner i deler av den litterære modernismen: Opplevelsen av «sjelens ubotelige ensomhet». Det dreier seg her imidlertid ikke bare om å stirre inn i tilværelsens sorte hull, men like mye om det mellommenneskelige.

Underveis i fortellingen blir vi presentert for ulike sider ved det nettopp det mellommenneskelige: Det starter med markeringen av felleskap (påskemåltidet), men allerede der slår idyllen sprekker. Leseren (og Jesus) vet at en av de tilstedeværende ikke er til å stole på. Så får vi et eksempel på det vi i litteraturteorien kaller et frampek («foreshadowing»): Jesus forteller venneflokken at han vet hvem dette er, uten direkte å navngi Judas.  Dette skaper en spenning i fortellingen, som blir endelig utløst på et senere tidspunkt.  Venneflokken – med unntak av Judas - forlater så gjestehuset og begir seg i vei mot Oljeberget og inn i Getsemane-hagen.

Noen av detaljene fortelles litt ulikt i de fire evangeliene, men la oss følge den eldste teksten (Markus) litt videre. Jesus gir uttrykk for tvil når det gjelder vennenes lojalitet og mot – noe som fører til sterk protest fra Peter. Og her dukker det opp et strukturelt element i teksten som er godt kjent fra flere typer såkalt formellitteratur: Den episke tretalls-loven. Det var den danske filologen og folkloristen Axel Olrik (1864-1917) som først formulerte den i sine «Episke love i folkedigtningen». Jesus forutsier at Peter skal komme til å fornekte ham tre ganger.  Deretter går Jesus lenger inn i hagen for å be – og han tar med seg tre av vennene (Peter, Jakob og Johannes).  Han ber dem våke og be med ham, men de sovner.  Dette skjer tre ganger.  Så dukker Judas opp sammen med en flokk som er væpnet med sverd og stokker for å arrestere Jesus. Judas har solgt sin lojalitet for 30 (tre x ti) sølvpenger.

Fortellingen tilhører barnelærdommen for de fleste av oss, så det er unødvendig å gjenfortelle det videre forløpet, men det er interessant å registrere denne bruken av kjente, episke elementer – noe som tyder på at vi har med en tekst å gjøre som er blitt gitt en bevisst litterær utforming.

I tillegg til Jesus selv, er det to av flokken hans fortellingen fokuserer på: Peter og Judas.  De øvrige er nokså summarisk presentert.  Hvorfor disse to? De har det til felles at begge svikter sin beste venn når han trenger dem mest.  Den ene nekter for at han noen gang har kjent ham - for å redde sitt eget skinn.  Den andre angir ham til dem som vil ta livet av ham – for å oppnå en personlig økonomisk gevinst.  Begge innser etter hvert sitt svik, og den erkjennelsen får ulikt utfall: Peter angrer og gråter ut sin fortvilelse, mens Judas angrer enda dypere og går bort og henger seg.  Det mangler ikke på dramatikk!

Dramatisk er det selvsagt også når historiens helt, Jesus, som inntil da har framstått som en selvbevisst læremester, møter veggen i Getsemane.  Han som i rundt tre år har vært en fryktløs guru for en flokk outsidere, gitt dem selvrespekt og hatt svar på livsgåtene – og som har våget å provosere det religiøse og politiske lederskapet – plutselig blir «grepet av angst og gru». Ja, Lukas bruker ekstreme bilder om tilstanden hans: «Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden».

Jeg leser skjærtorsdagsberetningen som en åpen, dypt menneskelig tekst om troskap, svik, angst og ensomhet. Den stiller seg solidarisk med mennesket i dets svakeste og mest utsatte stunder.  Og for den troende får selvsagt beretningen en ekstra dimensjon ved at det angivelig er Gud selv som her gjennomlever menneskets angst og fortvilelse.

Jeg har ofte stusset over at det er så få av påskesalmene som griper fatt i skjærtorsdagsbudskapet. Den mest kjente er kanskje den jeg refererer til i overskriften, «Hin time i Getsemane», opprinnelig skrevet av amerikaneren Edward P. Hammond i 1866.

God påske til alle, troende som ikke-troende!

Gå til innlegget

Jeg er skeptisk

Publisert over 1 år siden

Sylvi Listhaug er en politiker som står for omtrent alt jeg selv ikke står for, og jeg er enig i det meste av den kritikken som har kommet mot henne. Likevel er jeg skeptisk til om mistillitsforslaget mot henne er bra for landet.

I skrivende stund ser det ut til at Bjørnar Moxnes' mistillitsforslag mot justisminister Sylvi Listhaug vil få flertall i Stortinget, og at Erna Solberg dermed vill stille kabinettspørsmål.  Dersom hun ikke flytter Listhaug til et annet departement, blir det regjeringskrise.  Det er ingen signaler som tyder på at statsministeren vil bøye av her. Sannsynligvis er det også helt umulig, siden det ikke vil bli akseptert av FrP.

Slik jeg ser det, er jeg svært usikker på om en regjeringskrise vil være det beste for landet nå - av flere grunner:

1. Det finnes ikke, så vidt jeg kan se, noe avklart alternativ.  Styringspartiet AP er av prinsipp alltid klar til å ta ansvar, men har ennå ikke fått samlet seg etter Giske-saken.  Tidspunktet for å overta regjeringsmakten er derfor svært uheldig.  Dessuten vil det bli snakk om en mindretallsregjering som antakelig vil få alle mulige kjepper stukket i hjulene av en ydmyket, ny opposisjon.  Hvem skal AP få med seg?  Jo, SV og SP, kanskje - men neppe KrF, som er dypt splittet.

2. "Daddelvedtaket" mot Sylvi Listhaug er skarpt, ja nærmest drepende. Det burde være nok i denne omgang.  Sylvi Listhaug vil bli fulgt med argusøyne framover, både av opposisjonen og av Høyre. Hun vil ikke ha noe å gå på.

3. En Sylvi Listhaug som "martyr" for en del av FrPs grunnfjell (samt for diverse høyreradikale og høyreekstreme utgrupper) - og som mulig leder for en råpopulistisk fraksjon av FrP på Stortinget, vil antakelig bli mer splittende enn en temmet statsråd.

Gå til innlegget

Tro uten følelser?

Publisert over 1 år siden

En replikk til en interessant meningsutveksling - litt på etterskudd.

I et innlegg i Vårt Land 20. februar («Tro uten fyrverkeri») gjorde Åste Dokka seg til talsperson for de «upersonlig kristne» - det vil si kristne som tror, uten henvisning til spesielle åndelige opplevelser.  I en kommentar til dette («Bekjennelser fra en frafallen») fortalte så Lars Laird Iversen 27. februar om sin vei bort fra troen, men likevel med noen gjenkjennende nikk til Åste Dokkas posisjon.

Jeg fulgte den debatten som kom i kjølvannet av Dokkas innlegg med interesse. Flere meldte seg på med erfaringer og synspunkter. Selv kan jeg kjenne meg igjen i mye av det Laird Iversen skriver om sin egen «frafallshistorie».   

Det er imidlertid noe som skurrer litt for meg i forhold til en kristentro som ikke er erfaringsbasert i den forstand at fornemmelsen av gudsnærvær, av en form for "sanksjon", ikke skulle være viktig.  Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en sterk religiøs tro uten at den også "føles" på en eller annen måte. Jeg tenker ikke da i første rekke på det som gjerne kalles karismatiske opplevelser.

Nå har jeg selvsagt ikke så mye annet å forholde meg til enn min egen fortid som troende, og da var jeg hellig(!) overbevist om at jeg kjente Guds nærvær.  Ikke på en slik måte at jeg hørte Guds stemme, men som en slags manifestasjon av det vi ofte sang: "Det kan ei forklares, det må blott erfares hvor salig det er hos Jesus".

Troen forsvant sammen med nærværsfølelsen - og på avstand, i ettertid, kunne jeg analysere denne fornemmelsen som noe jeg hadde innbilt meg.  En rent "intellektuell" tro er imidlertid for meg en umulighet, så når Laird Iversen skriver at han på et tidspunkt også mistet «den intellektuelle siden av troen», så er jeg usikker på hva han mener.

Så kan nok jeg også si som han at "jeg er frafallen, men falt ikke så langt" - for jeg trives jo godt sammen med kristne mennesker, og jeg deler mange av de samme verdiene.  Dessuten er jeg hekta på gamle bedehussanger og salmer – ikke med den intellektuelle delen av mitt jeg, men med følelsesdelen.

Gå til innlegget

I forbindelse med at det er 50 år siden «ungdomsopprørsåret» 1968, gjenoppfrisker Vårt Land viktig informasjon om vår relativt nære kirkelige og politiske historie.

1968 forbindes gjerne med studentopprør, hippie-bevegelse – ja, i det hele tatt ungdomsgenerasjonens opprør mot autoriteter på alle plan. Det er mange forklaringer på det som skjedde i hele den vestlige verden fra da av og framover på 1970-tallet – og perioden vil også kunne beskrives og evalueres på høyst ulikt vis, avhengig av betrakterens eget ståsted.  Noen kritikere (særlig en del kristne) vil raskt trekke fram fenomener som «normoppløsning», «fri sex» og denslags.

Et hovedpoeng i Vårt lands oppslag er at da den politiske radikalismen også slo gjennom blant mange unge kristne her i landet, så var den ikke nødvendigvis koblet til liberal kristendom - men i svært mange tilfeller faktisk til konservativ «bedehuskristendom».

Oppslaget vakte til live en del personlige minner, selv om jeg er for ung til å kalle meg «ekte sekstiåtter».  Jeg ble tenåring det året.  Et viktigere år i min egen «ideologiske utvikling» var 1970.  Da begynte jeg å interessere meg for politikk.  Bakgrunnen min i en industriarbeiderfamilie, samt begivenheter på den verdenspolitiske arenaen (Vietnam-krigen, atomtrusselen, u-landsproblematikken m.m.), gjorde at jeg plasserte meg nokså langt til venstre.  Samme år ble jeg også valgt inn i styret i det kristne skolelaget på ungdomsskolen der jeg var elev.  Denne koblingen fant jeg uproblematisk – ja, rett ut sagt naturlig.  Jeg opplevde ingen motsetning mellom konservativ kristendom og politisk radikalitet. Snarere tvert om.  Forkynte ikke Jesus selv et anti-materialistisk budskap – og holdt ikke de første kristne seg med et egalitært samkvem der det hadde alt felles?

I enkelte saker oppsto det likevel noen «knuter».  Et eksempel var abortspørsmålet.  På et tidspunkt i 1974 havnet jeg i en alvorlig lojalitetskonflikt, der jeg var aktiv i Sosialistisk Valgforbunds ungdom samtidig som jeg gikk på husbesøk og samlet underskrifter for Folkeaksjonen mot fri abort.  For øvrig hadde jeg fremdeles styreverv i Skolelaget (et engasjement som fortsatte videre i gymnaset og deretter på lærerskolen), og jeg var soldat i Frelsesarmeen.  Den politiske helten min på det tidspunktet ble den kristne SV’eren Otto Hauglin, som tok dissens da forslaget til ny abortlov ble behandlet i Stortinget i 1975.

I dag befinner jeg meg på mange vis et annet sted både politisk og livssynsmessig, men jeg har ikke problemer med å hente fram igjen den engasjerte tenåringen jeg en gang var – og jeg kan forstå hvordan han tenkte.

I vår tid, der mange forbinder konservativ kristendom med nasjonalisme, Oslo-symposiet og fremmedfiendtlighet, var det litt befriende å bli minnet om noen andre mulige koblinger ved lesningen av Vårt Lands oppslag – som jeg legger en lenke til her:

https://reportasje.vl.no/artikkel/244-her-kommer-den-nye-tid

 

Gå til innlegget

Utfordrende Jesus-bilder

Publisert over 1 år siden

Jeg vokste opp med den langhårede Jesus med kjortel og et uforstyrret, fredsælt blikk. Han som kunne stille stormer, og som elsket alle barna.

 

Senere i livet ble han mer utfordrende - og etter som årene gikk, rett og slett problematisk å forholde seg til. 

I året som nå straks er omme, er det kommet flere Jesus-bøker på det norske bokmarkedet, og noen av dem utfordrer de tradisjonelle Jesus-bildene.  Det synes jeg er interessant.

Vårt Lands Alf Kjetil Walgermo presenterer et knippe av dem her:

https://www.vl.no/meninger/kommentar/nye-vegar-til-jesus-1.1076354

Jeg har brukt deler av romjulen til å lese Halvor Moxnes' bok Historien om Jesus (Verbum forlag 2017), og er nå i gang med Knut Ryghs oversettelse av Marcus J. Borgs Gjenoppdag kristendommen (Kom forlag 2017).  Jeg opplever det som forfriskende for tanke og sinn å la min agnostisisme utfordres av helt andre måter å betrakte Jesus på enn det som var vanlig i min aktive kristne fortid.

Jeg vil med dette oppfordre dere, mine kristne venner, til også å la dere utfordre av noen andre Jesus-bilder enn dem mange av dere vanligvis forholder dere til.

Og med dette vil jeg ønske alle med-/motdebattanter et riktig godt nytt år!

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere