Oddbjørn Johannessen

Alder: 64
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Et «dramatisk angrep» på folkekirken?

Publisert rundt 1 år siden

I Dagens Vårt Land (25/9) kan vi lese om reaksjonene på at Den norske kirke fra 1. oktober ikke lenger får melding om medlemmer som får barn, slik at det kan sende dåpsinvitasjon til dem.

Kirkevergen i Sandnes, Andreas Eidsaa, slår alarm.  Dåpstallene i hans sokn vil i 2019 kunne gå ned fra 47 prosent til 30 prosent, spår han.  Ord og vendinger som «et dramatisk angrep på folkekirken» anvendes.  Ja, faktisk «et av de verste angrep på folkekirken», leser vi. «Kirkerådet burde ha trykket på alarmknappen for lenge siden», tordner kirkevergen videre.

Bakgrunnen er en endring i den nye Lov om folkeregistrering som ble innført i fjor, og som Den norske kirke (DNK) har fått et helt år på å tilpasse seg. Fram til nå har DNK kunnet hente informasjon om alle barn som blir født, og som har en forelder i sitt medlemsregister. Disse barna har så automatisk blitt lagt til som såkalt «tilhørige».

Andre tros- og livssynssamfunn har i vekslende grad benyttet seg av samme informasjonsmulighet, men DNK har vært i en særstilling, siden det har vært en automatikk i ordningen. Dette må betraktes som en anakronisme - en overlevning fra den gangen DNK, i egenskap av å være statens offentlige religionsvesen, hadde ansvaret for å folkeregistrere alle nyfødte.

Jeg – og mange med meg – hilser endringene velkommen.  Ingen av mine tre barn er døpt, men siden min kone er passivt folkekirkemedlem, ble de automatisk «tilhørige» - selv om jeg har vært utmeldt siden 1974.  Vi fikk dermed i sin tid tilsendt både dåpsinvitasjon, invitasjon til mottakelse av «4-årsbok» og ny dåpsinvitasjon da barna kom i konfirmasjonsalder.  Det var først i sistnevnte tilfelle jeg ble klar over at barna var «tilhørige».  De tidligere henvendelsene antok jeg var slike som ble sendt til alle barnefamilier. Nå som DNK formelt ikke lenger er en statskirke, skulle det bare mangle at praksisen med å regne nyfødte barn som «tlhørige», uten at foreldrene aktivt har gitt sitt samtykke, får fortsette.

Et «angrep» på folkekirken?  Tøv!  At dåpstallene vil komme til å synke, er sikkert riktig – men det må betraktes som en helt naturlig og riktig prosess.  Medlemstallet i DNK vil dermed kanskje nærme seg det reelle tallet på dem som faktisk er aktive der.

Trykket i Vårt Land 27. september 2018.

Gå til innlegget

Morfars kristendom

Publisert over 1 år siden

Min morfar var konservativ kristen – og mangeårig formann på det lokale bedehuset. Når jeg stadig kritiserer en del av kristendommens utvekster, tenker jeg ofte på hva han ville ha sagt.

Jeg ser for meg hvordan han ville ha ristet på hodet av mirakelpredikanter og umoralsk pengemas på angivelig kristne fjernsynskanaler.  Jeg hører ham protestere heftig mot en påstått hellig ånd som slår folk i gulvet.  Ja, jeg synes også å høre hans innvendinger mot pågående misjonering – og selv om han nok trodde på «livets to utganger», kom det aldri svovel ut av hans munn.

Dette innlegget handler ikke om hvorvidt den kristne tro er sann eller ei, men om hva slags følger troen kan ha.  Det var ingen andre tegn som fulgte morfar enn viljen og evnen til å gjøre andre vel.  For meg var han et ideal gjennom hele oppveksten.  Han levde som han lærte – og var nok ofte streng med seg selv, men svært tolerant og forståelsesfull overfor andre.  Hans kristendom skulle leves, ikke doseres. «Kvardagskristen vil eg vera, syn for segn det krev Guds ord. Samklang mellom liv og læra, det er himmelsong på jord», kunne han synge. 

Morfar tok sin kristendom alvorlig, men var ellers ingen alvorsmann.  Tvert imot: Han var en stor humorist.  I familieselskapene innledet han riktignok alle måltider med noen bibelvers og en kort bønn – men han tværet det aldri ut.  Og etterpå var det latter og lek.

Hvorfor skriver jeg dette? Er mine personlige morfar-minner relevante i et innlegg på en offentlig debattside?  Jeg håper det.  Egentlig handler ikke dette om ham.  Jeg har nemlig kjent flere slike «kvardagskristne».  De har ikke kalt seg verken «profeter» eller «apostler» - og heller ikke påstått at de var talerør for noen hellig ånd.

Hver gang jeg hører disse karismatiske skrikhalsene som maser om «å så og høste» penger og velstand, som proklamerer det ene mirakel etter det andre, driver ut «onde ånder» av sakesløse medmennesker og får folk til å falle som fluer – så tenker jeg på hva morfar ville ha sagt.  Han ville ha blitt rystet i sitt innerste. Jeg blir selv opprørt her jeg sitter når jeg tenker på det.  Opprørt over disse sjarlatanene som gjør min morfars tro til et vulgært freak-show.

Vel, dette var kanskje et litt for privat følelsesutbrudd – men det var godt å få sagt det!

Gå til innlegget

Visjon Norge – nok en gang

Publisert over 1 år siden

Jeg var på møte med «profeten» Dionny Baez i går kveld. Det vil si: Jeg fulgte live-sendingen fra TV Visjon Norge. I dag sitter jeg med en ekstremt uggen følelse.

Det er sikkert en del som lurer på hvorfor jeg, som avviser den slags ekstremreligion i utgangspunktet, likevel velger å utsette meg for slikt gang på gang.  Det enkle svaret er behovet for å kunne være faktabasert i min kritikk.  Så er det sikkert også en del som undrer seg over mitt engasjement knyttet til noe mange – både kristne og ikke-kristne - vil oppfatte som et ytterliggående randfenomen. Det enkle svaret her er at TV Visjon Norge har et høyt seertall og – ikke minst – at kanalen gis legitimitet både ved at mange kristne organisasjoner kjøper sendetid der, og at politikere og kristenledere lar seg bruke av kanalen.

Det er ikke mer enn et år siden Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen og Sylvi Listhaug kom med personlige hilsener i en gratulasjonsvideo i forbindelse med kanalens 14-årsmarkering.  Hva om politikere og kirkeledere som har gitt Visjon Norge reklame ved å vise ansiktet sitt der, ga seg selv i hjemmelekse å studere hele opptaket av gårsdagens seanse?  Kanskje de da ville reservere seg ved neste korsvei?

Når det gjelder gårsdagens taler, Dionny Baez, har jeg til nå tenkt at han er så «far out» at han blir uspiselig for andre enn ekstremkarismatikere som Jan Hanvold, Jan-Aage Torp og deres krets. I gårsdagens møte dukket imidlertid også Norge I dag-redaktør Finn Jarle Sæle opp og skamroste Hanvold og TV Visjon Norge!  Hver for seg har antakelig personene Hanvold, Torp og Sæle ikke særlig støtte blant norske kristne – men det kan se ut til at samarbeidet mellom TV Visjon Norge, Kristen Koalisjon Norge (der Torp er styreleder) og avisen Norge Idag stadig blir tettere.  Det planlegges nå et «talkshow» (inklusive intervjuer med «høy og lav») ledet av Torp og med Sæle som redaksjonelt ansvarlig, som visstnok skal starte sine sendinger på TV Visjon Norge denne høsten.  Hvem kommer til å stille opp?

Tilbake til gårsdagens møte:  Før «profeten» ble sluppet løs på scenen, var det flere runder med det sedvanlige, hanvoldske pengemaset – men forut for dette intervjuet han et ektepar som fortalte om et personlig «annus horribilis», der de hadde mistet en sønn i selvmord.  En tragisk fortelling som rørte meg – og Jan Hanvold lyttet, tilsynelatende empatisk.  Men hva brukte han så tragedien til?  Jo, til å mase om penger til TV-kanalen sin – fordi den representerte den beste medisin mot selvmord!  At det går an! 

Så var det tid for «profeten» Baez i fri dressur (ja, han kaller seg faktisk «profet»).  I all korthet:  Det ble mye tungetale, hyl og skrik og «gymnastiske øvelser» både på scenen og i salen.  Og selvsagt var det flere som etter hvert ble slått i gulvet av Den Hellige Ånd.  Teologisk vurdert var talen helt innholdsløs.  Selv om navnet Jesus stadig ble ropt og skreket, kan jeg ikke tenke meg at noen seriøse teologer vil finne på å kalle dette kristendom.  Baez minnet mest om en blanding av tryllekunstner og Lisa Williams på speed.  New Age-guruen Lisa Williams har som spesialitet å holde folksomme møter, der hun (i tillegg til å formidle kontakt med avdøde mennesker) «ser» hvilke plager utvalgte mennesker i salen sliter med.  Hun «mottar» også ofte navn og symbolske tall fra «åndeverdenen».  Dette gjorde også Baez i går kveld.  Plutselig, midt i talen, så eller hørte han tallet 142 – og han trengte da hjelp fra forsamlingen til å gi det mening.  Tallet kom selvsagt fra Den Hellige Ånd – og etter hektisk tasting på mobilkalkulatoren kom fasiten: Det var 142 dager igjen av 2018!  Halleluja!

Tallet 142 ble så et omdreiningspunkt i det spekulative budskapet.  Han pekte, på Lisa Williams-vis, ut personer i salen, navnga barn og ektefeller til de utvalgte, fortalte hvilke plager de slet med – og lovet deretter at de alle skulle oppleve fantastiske mirakler i løpet av de neste 142 dagene.  Og det var ikke måte på hvor mange «profeter» som skulle reises opp i Norge før 2018 var omme.  «Jeg profeterer, jeg profeterer!»

Jeg har i løpet av de siste årene lidd meg gjennom flere slike møter – for dokumentasjonens skyld.  Gårsdagens seanse er noe av det mest motbydelige jeg har sett her til lands så langt.  Heldigvis så det ikke ut til at det var barn til stede denne gangen.  Forrige gang Baez var på besøk, slo Den Hellige Ånd barn helt ned i 5-årsalderen i gulvet.

Kjære kristne - dette er en type forkynnelse som tramper troen deres ned i søla!  Hvis noe fremdeles skal kunne kalles blasfemi, så må det være dette.

Gå til innlegget

Å sensurere fortidens kunst

Publisert over 1 år siden

I Vårt Land kan man i dag (24. juli) lese om studenter ved universitetet i Manchester som for noen dager siden malte over det kjente diktet «If» av Rudyard Kipling.

Kiplings dikt fra 1895 var publisert på et veggmaleri i studentforeningens lokaler, og etter først å ha malt over teksten med hvitmaling, ble «If» erstattet av et 100 år yngre dikt av den afro-amerikanske menneskerettsaktivisten Maya Angelou.  Aksjonen må forstås som en politisk protest fra studentenes side mot en forfatter som allerede i sin levetid ble kritisert for å forsvare britisk kolonialisme – og for å være rasist.  Det siste først og fremst begrunnet i hans dikt «The White Man’s Burden».

Studentenes adferd kan i og for seg være forståelig, i og med at deler av Kiplings forfatterskap er preget av et samfunns- og menneskesyn få europeere (forhåpentligvis) vil identifisere seg med i dag.  En slik aksjon er likevel ikke uproblematisk.  Ja, kanskje vi bør si det så sterkt at den er basert på kulturhistorisk vankunne.  Kipling ble født i 1865 og døde i 1936 og var et barn av sin tid, men han var også en dyktig – og mangfoldig - forfatter som har en sentral plass både i britisk litteraturhistorie og i verdens litteraturhistorie for øvrig.  Han fikk Nobels litteraturpris i 1907, og «alle» kjenner selvsagt Jungelboken.

En av Rudyard Kiplings jevnaldrende kolleger – som også mottok Nobels litteraturpris (1920) – er vår egen Knut Hamsun (1859-1952).  Hans største ulykke var kanskje at han levde til etter 2. verdenskrig.  Dermed ble hans problematiske samfunns- og menneskesyn eksponert på en atskillig mer skremmende måte enn Kiplings.  Betyr det at det bør være fritt fram for norske studenter å sensurere/overmale noen av Hamsuns skjønnlitterære tekster i protest mot hans nazi-ideologi?

Nei, la oss heller kritisere og diskutere tekstene.  Gjerne avvise dem – men også ha et våkent blikk for at god skjønnlitteratur (og kunst for øvrig) gjerne er kompleks og flerstemmig.  Det enøyde er som oftest forbeholdt propagandaen.  Det å ville "rense" fortidens kunst for ubehageligheter er å gå den forenklende propagandaens ærend - retrospektivt.

- Flåsete å forflate Kipling til en rasist

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere