Oddbjørn Johannessen

Alder: 63
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Visjon Norge har i løpet av de tre siste langhelgene hatt besøk av tre utenlandske predikanter som kaller seg selv «profeter». Alle kveldsmøtene er blitt kringkastet «live».

Førstemann ut var Rich Vera, som er innsatt av den høyst kontroversielle Benny Hinn som hans personlige etterfølger i Orlando, Florida. Nestemann, Dionny Baez, er fra Venezuela, men har sin base i Philadelphia, Pennsylvania. Han er nærmest for en «husvenn» å regne i Visjon Norge, etter en rekke besøk de siste årene. Sistemann, William Undi, holder til i den sør-afrikanske byen Johannesburg, men er opprinnelig fra Zimbabwe. Han har bl.a. gått i «skole» hos Bill Johnson i Bethel, Redding. De tre har altså det til felles at de markedsfører seg som «profeter», og at de brukes som trekkplastre av Jan Hanvold, som for øvrig titulerer seg «apostel».

Et tydelig fellestrekk ved de tre predikantene er at de først og fremst er fokusert på «action» mer enn på preken.  Det mirakuløse og spektakulære står i fokus. Alskens sykdommer blir påstått helbredet – både i møtesalen og blant dem som sitter ved TV-apparatene.  Predikantene kaller fram utvalgte mennesker i salen og «profeterer» over dem – og både unge og gamle faller i gulvet i fleng, angivelig slått av Den Hellige Ånds kraft. Støynivået er høyt.

Hvorfor bry seg?

Hvorfor bry seg om denne virksomheten?  Kan ikke Hanvold og Visjon Norge få holde på med sitt?  Folk kommer vel til disse møtene frivillig – og vi har jo religionsfrihet?  Jo, vi har trosfrihet og religionsfrihet - og det er nok ikke så mange kristne her i landet som finner mening i denne typen møter. Likevel vil jeg mene at virksomheten bør følges med et kritisk blikk i offentligheten av flere grunner, bl.a. disse:

- Selv om det aktive miljøet bak disse seansene antakelig ikke er så stort, har TV Visjon Norge tusenvis av seere i Skandinavia - og i verden for øvrig er det denne typen "kristendom" som ekspanderer (Sør-Amerika, Afrika, Asia).

- En del av det som skjer i disse møtene, må karakteriseres som psykiske overgrep – f.eks demonutdrivelser (som det var flere eksempler på i møtene med Rich Vera). Ofrene er gjerne folk som lider av psykiske plager av en eller annen art, og som får forklart at det skyldes demoner.

- At slike seanser kringkastes på denne måten, kan være konfliktfylt i forhold til personvernet. Her blir mennesker som kan identifiseres, ganske ubeskyttet eksponert for "all verden" med sine personlige sykdommer, traumer og livsnederlag.

- Det er mye penger involvert, og Visjon Norge driver en svært aggressiv tigging, særlig rettet mot ensomme og eldre mennesker som angivelig kan bli fri sine plager ved å "så" penger til kanalen.

Forkynnelsen

Når det gjelder forkynnelsen, er den basert på såkalte «kunnskapsord», som «profetene» får direkte fra Gud – uten at den tar omveien om Bibelen. Dette er for øvrig et kjent trekk ved alle predikanter innenfor den såkalte New Apostolic Reformation (NAR). I tillegg til vekten på overnaturlige mirakler, står «så-og-høste»-teologien sentralt.  Den er hovedingrediensen i Jan Hanvolds egen forkynnelse, og de inviterte predikantene legger også stor vekt på dette. Utvalgte bibelvers blir tolket innenfor en herlighetsteologisk ramme, der såkornet er penger – og innhøstningen tolkes konkret i form av materielle velsignelser. La meg ta med et par eksempler fra møtene med William Undi:

Den sør-afrikanske «profeten» serverte flere mirakelhistorier fra sitt eget liv. Han fortalte bl.a. at Gud i 2016 hadde bedt ham gi bort to biler han eide. Motstrebende adlød han - og, simsalabim! De neste 8 månedene mottok han på mirakuløst vis én ny bil hver måned!  Budskapet var at om man tar et steg i tro, vil man ikke bare bli åndelig, men også materielt velsignet. Det er en lov i Guds rike. Her brukte han en svært søkt tolkning av Jesu lignelse om den fortapte sønn som eksempel (Luk. 15).  Han hevdet at når denne sønnen valgte å forlate sin kummerlige tilværelse for å vende hjem til faren, så tok han et steg i tro – og ble belønnet med materiell velstand.

Ellers er det et særtrekk ved denne typen predikanter at «kunnskapsordene» fra Gud også gjør dem synske. Dette er særlig tydelig i William Undis forkynnelse. Han kaller folk fram til podiet og forteller dem detaljerte opplysninger fra deres livshistorier (hva barna heter, fødselsdatoer til familiemedlemmer, hendelser fra deres liv og levnet osv.). Den som har lest litt om «hot reading» og «cold reading», vil gjenkjenne denne typen teknikker fra slik virksomhet som illusjonister og «klarsynte» benytter seg av. Dette har ingenting jo med kristendom å gjøre.

Jeg synes teologer og kirkeledere bør se det som et særlig ansvar – ja, faktisk en plikt - å kritisere dette uvesenet, selv om disse miljøene antakelig ikke er mottakelige for teologiske argumenter (opplevelser trumfer teori - ut fra forestillingen om at "Ånden gjør levende", mens "bokstaven slår ihjel").

Utilbørlig pengepress

Det gjentatte maset om å støtte Visjon Norge økonomisk, nådde nye høyder under det siste møtet med William Undi. «Profeten» fortalte at han hadde fått beskjed direkte fra Gud om at det var 7 mennesker i salen som skulle gi 110.000 kroner hver umiddelbart, og han oppfordret disse 7 til å melde seg.  Det så ut til at det var 5 som responderte.  Kameraet zoomet inn på en av dem. Undi «så» at mannen var 65 år, og han kom også med flere personlige opplysninger – samt at mannen egentlig ikke hadde lyst til å gi denne summen.  Etter hvert nikket han – til Undis og forsamlingens halleluja-rop.

 «Spott mot Ånden»?  

I de ekstremkarismatiske miljøene som Jan Hanvold og Visjon Norge representerer, er det et par bibelord som brukes flittig for å bringe kritiske røster fra troende kristne til taushet: Mark. 3, 28-29 og Matt. 12, 31-32. I sistnevnte henvisning kan vi lese følgende:

"Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende."

Resonnementet går som følger:

- Det er Den hellige Ånd som virker i våre møter (og som taler gjennom "profetene", som får folk til til å falle i gulvet osv.).

- Kritikk av våre møter er derfor ensbetydende med å kritisere Den Hellige Ånd ( = spotte DHÅ).

- Ergo: Den som kritiserer oss, setter seg utenfor Guds tilgivelse.

Dette er en type religiøst maktspråk som sannsynligvis er effektiv medisin mot kritikk fra en god del kristne som oppfatter disse bibelversene som skremmende.

Kristendom?

Dersom det er noen ånd i disse møtene, er den definitivt ikke hellig.  Det er nok mer sakssvarende å kalle den vanhellig.  Jeg hører av og til reaksjoner fra enkelte kristne, som går omtrent som så:  "Ja, Hanvold sier og gjør mye rart - og noen av de predikantene han inviterer, er ekstreme - men Jesus blir jo forkynt. Det ville være synd å kaste barnet ut med badevannet".  Til det har jeg følgende svar: Ta det med ro. Det er ikke noe barn i dette vannet. Det er gode grunner for å spørre seg om dette vulgære sirkuset i det hele tatt kan kalles kristendom. I så fall må det vel være en kristendom på vranga?

 

Gå til innlegget

Jeg har med ikke så liten forbauselse lest innlegget «Hvis vi var prester i Frikirken» av Kjersti Haave Reknes og Runar Reknes.

Innlegget (Vårt Land 26. februar) er et forsvar for tilhørige-ordningen i Den norske kirke, samtidig som det er en kritikk av et tidligere innlegg, skrevet av prest i Den evangelisk-lutherske frikirke, Leif Gunnar Sandvand (Vårt Land 22. februar).  Sandvand uttrykte der støtte til Humanetisk Forbunds prinsipielle standpunkt, som innebærer at Den norske kirke ikke automatisk skal kunne regne udøpte barn som tilhørige dersom en av foreldrene er medlem i DNK.

Prinsipiell tenkning.

Reknes og Reknes legger bort all form for prinsipiell tenkning i sitt innlegg, som har et tydelig misjonsfokus: Faller ordningen bort, forsvinner også en mulighet til å nå disse barna med evangeliet. De avslutter sitt innlegg slik: Dersom Den norske kirke ikke lenger kan sende invitasjoner til tilhørende barn, vil de aldri få invitasjon fra en menighet. La oss stå sammen om å nå så mange som mulig, og la oss få beholde de tilhørende!

Dette er det selvsagt lov å mene, men budskapet er først og fremst appellativt. Ethvert forsøk på en prinsipiell tilnærming mangler. Det henvises til subjektive erfaringer av at mange foreldre som ikke døper barna sine, «likevel (ønsker) at barna skal få et forhold til sin lokale kirke og til kristen tro». Det holder ikke som argument.

Tilhørige. 

Jeg har selv tre barn. Siden min kone var passivt medlem av DNK da de ble født (jeg meldte meg ut i 1974), oppdaget vi etter hvert, siden vi flere ganger fikk henvendelser og invitasjoner fra den lokale kirken, at de var regnet som tilhørige. Det ble vi svært overrasket over, siden barna ikke var døpt, og siden vi ikke selv hadde tatt kontakt med kirken.

Bente Sandvig og Jens Brun-Pedersen fra Humanetisk Forbund formulerte nylig (Vårt Land 26. februar) det som etter mitt syn må være det eneste prinsipielt holdbare standpunkt i denne saken:

Hvis man ønsker at ens barn skal høre til samme tros- eller livssynssamfunn som man selv gjør, bør man aktivt melde fra til trossamfunnet om dette.

Gå til innlegget

Oslo Symposium – nok en gang

Publisert 6 måneder siden

Israel, abort og forholdet til homofili/likekjønnede ekteskap er de tre fokusområdene når Oslo Symposium i nok et valgår samles midt i mars. Dette er vel det nærmeste vi kommer den reaksjonære, amerikanske Tea Party-bevegelsen på norsk.

Når symposie-general Bjarte Ystebø stemmer brysttonen i avisen sin, «Norge I DAG», skal ingen være i tvil om hva som står på spill. Selv om det argumenteres «sekulært», er det politiske grunnlaget en fundamentalistisk lesning av Bibelen, utmyntet i noen symbolsaker bakt inn i et sterkt høyreorientert univers.  Ystebø foregir å være talsmann for en kristen grasrotbevegelse – der grunnmuren er «Den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem (ICEJ)», «Norge I DAG» og «Kristenfolket».  Sistnevnte er Ystebøs egen konstruksjon, og meningen er åpenbart å fortelle verden at det her er snakk om det egentlige, det sanne kristenfolket (i bestemt form!).  Og kristenfolkets viktigste oppgaver som samfunnsaktører er å forsvare staten Israel med nebb og klør (og selvsagt flytte den norske ambassaden til Jerusalem), reversere abortloven – og kjempe mot likekjønnede ekteskap.

Vel, alt dette er det selvsagt lov til å mene i et liberalt demokrati.  Vi har – heldigvis – ytringsfrihet her i landet.  Ikke overraskende stiller det semi-teokratiske Partiet De Kristne (PDK) med flere talere. I tillegg finner vi noen av landets mest kontroversielle, ekstremkarismatiske predikanter – så som Visjon Norges Jan Hanvold (som også skal sende highlights fra symposiet i TV-kanalen sin) og Stephan Christiansen fra Jesus Revolution. Det er som det skal så være i en slik amerikanskinspirert, kristen-reaksjonær setting. 

Og så er det selve hovedtrekkplasteret, da – den forhenværende presidentkandidat og Tea Party-leder i den amerikanske kongressen, Michelle Bachmann.  Ingen overraskelse, det heller.  Oslo Symposium har ellers helt fra starten av i 2011 betraktet FrP som en alliert. Derfor vil det være få som løfter på øyenbrynet når finansminister Siv Jensen, Christian Tybring-Gjedde og selveste Sylvi Listhaug står på talerlisten. Og Hanne Nabintu Herland hører også med. Selvsagt gjør hun det.

Så langt er det en slags ideologiske helhet over programmet.  Men så var det de andre talerne, da – eller, rettere sagt, noen av dem.  Nyslått statsråd Kjell Ingolf Robstad var vel nærmest selvskreven etter at han ledet den blå delen av KrF til knapp seier i regjeringsspørsmålet gjennom forrige høst interne debattmaraton – og det på høystemte utsagn om en historisk mulighet for å få opphevet paragraf 2C i abortloven.  Men hva har Knut Arild Hareide å gjøre på symposiet? Eller Civita-leder Kristin Clemet?  For ikke å snakke om Klassekampens og Rødts Mímir Kristjánsson? Det går over min forstand.

Oslo Symposium ville antakelig ha blitt et nokså beskjedent, internt seminar for relativt likesinnede, om ikke kjendiser fra politikk og samfunnsliv hadde stilt opp, og på den måten gitt legitimitet til et av de mest bakstreverske religiøst-politiske verkstedene her til lands. Oslo Symposium hadde rett og slett ikke vært så mye å skrive hjem om uten disse kjendisene, som ser ut til å ha slukt propagandaen fra Ystebø & Co om at det er her de møter «kristenfolket» (fremdeles i bestemt form). Det siste vil nok svært mange kristne (de fleste?) reservere seg mot. Men kjendisene bidrar til å gjøre religiøse ekstremister som Jan Hanvold og Stephan Christiansen stuerene – og gir indirekte anerkjennelse til symposie-støttespillernes oppfatning av at politikk er «åndskamp».

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
21 dager siden / 3348 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 2443 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
15 dager siden / 2441 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
29 dager siden / 2363 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1822 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
12 dager siden / 1657 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
28 dager siden / 1501 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
9 dager siden / 1399 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere