Oddbjørn Johannessen

Alder: 64
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Om Hanvold og hets. Et svar til Vårt Land.

Publisert 4 måneder siden

Vårt Lands lederartikkel 13. mai har som overskrift «Hetsen av Hanvold» - og i ingressen minnes det om at voksne som bruker ufint språk og mobbing i debatter, sender et dårlig signal til barn og unge. Dette siste bør det være allmenn enighet om. Overskriften kommer jeg tilbake til.

Lederartikkelen starter med å nevne de samarbeidspartnerne som i det siste har kuttet forbindelsen til TV Visjon Norge – og dette blir summert opp slik: «…det kan se ut som om Visjon Norges støttespillere har fått nok».  Ja, dette er utvilsomt en korrekt observasjon. Så gjenstår spørsmålet om hvorfor de har fått nok, og da nærmer vi oss nok kjernen bak den sterke kritikken av Hanvold og Visjon Norge, som i mange år har kommet både fra kristne og ikke-kristne.

Facebook-gruppa «Stans pengepredikantene» ble startet som et kritisk forum rettet mot den type uetisk kobling mellom penger og evangelium som Visjon Norge og liknende virksomheter er tuftet på.  Vårt Lands lederskribent presenterer følgende påstand: Facebook-gruppen Stans pengepredikantene har hatt svært mye hets av kanalsjef Jan Hanvold i kommentarfeltet sitt.  Er dette sant?  Ikke bare «hets», men sågar svært mye hets? Er skarp kritikk det samme som hets? Det er ikke så helt enkelt å definere hva hets er – i hvert fall ikke på basis av objektive kriterier.  Hos enkelte er krenkelsesterskelen lav, og til og med saklig kritikk kan oppfattes som hets.  Det er det en tradisjon for i den typen religiøse miljøer som Visjon Norge er en representant for.  Bibelsitater som «rør ikke Herrens salvede» og «Herren lar seg ikke spotte» blir brukt svært aktivt for å sette munnkurv på andre troende.  Det folk flest vil oppfatte som sunn kritikk, blir gjerne tolket som «motstandsånd».

En hovedmotivasjon for å starte «Stans pengepredikantene» var omsorg for alle ofrene for den virksomheten Visjon Norge og liknende miljøer representerer: Økonomisk utnyttede minstepensjonister, «brente barn», alle de som ligger igjen i veikanten - åndelig og psykisk forslått - etter for nær kontakt med en slik type business- og lykkereligion.  Målsettingen har selvsagt ikke vært å mobbe Hanvold.  Som lederskribenten er inne på, er det mange følelser involvert i denne typen problematikk. Vonde følelser. Mye sårhet.  

Selvsagt har det forekommet overtramp i kommentarfeltene til «Stans pengepredikantene». Det er det umulig å unngå når det er over 9000 medlemmer i ei gruppe.  Slikt forekommer også på Vårt Lands egen Facebook-side og i de fleste andre debattfora på nettet.  Gruppa har imidlertid tydelige, etiske retningslinjer, og personangrep og overtramp blir slettet hele tiden. Ofte blir også kommentarfelt stengt. Så hender det at noen «granskere» greier å fotografere enkelte overtramp før de blir slettet og bruker dette for å «dokumentere» hets. Det er det vanskelig å gjøre noe med. Det kan ellers være verdt å nevne at et stort antall av gruppas medlemmer er kristne, og blant disse er det både lekfolk og teologer.

Jeg sitter igjen med en følelse av at lederskribenten et stykke på vei stakkarsliggjør Hanvold, og at et underliggende premiss her er at Hanvold er en slags skjør "underdog" som vi bør behandle litt pent.  Han er rar og ekstrem - javel - men vi skal ikke tråkke på en mann som ligger nede.  Det er, slik jeg ser det, ingen grunn til å synes spesielt synd på Jan Hanvold. Han er leder (og eier) av Skandinavias største kristne TV-kanal, med anslagsvis mellom 100.000 og 150.000 seere.  Det betyr at han er i en maktposisjon i forhold til et stort antall mennesker – noe som selvsagt forsterkes ved at han angivelig har Gud på sin side. Denne stillingen bruker han også til, på «trumpsk» vis, å slenge om seg med nedsettende karakteristikker av alle han oppfatter som motstandere. I full offentlighet – på direktesendt TV – har han omtalt kritikere (med dårlig skjult henvisning til hvem det gjelder) som «psykiatriske tilfeller som har vært tvangsinnlagt», «grinebitere på vei mot graven», «sjuke», «sinnsforvirrede», «kommunister», «stalinister», «kristendomsforfølgere» osv.  Eksemplene kan forfleres.  I tillegg har han bl.a. hevdet at «gjerrige mennesker går til helvete». En standardfrase han ofte bruker om navngitte mennesker er denne: «Hvor dum kan du bli og fremdeles puste?» 

Nei, kritikk av Jan Hanvold – også meget skarp kritikk – er verken mobbing eller hets. Det er betimelig maktkritikk!  Så er jeg selvsagt helt enig med lederskribenten i at hjerteløs behandling av medmennesker ikke kan aksepteres. Det gjelder både oss vanlige meningsytrere og maktmennesker som Hanvold.

---
Oddbjørn Johannessen
Moderator i facebook-gruppa «Stans pengepredikantene».

Gå til innlegget

For ikke så mange år siden ville de fleste sett det som utenkelig at man i 2020 skulle oppleve forsøk på å bygge sterke, aggressive allianser mellom politisk og religiøs makt i Europa og USA. Dessverre kan vi ved inngangen til det nye tiåret observere noen skumle tendenser til nettopp dette.

Mens de fleste nok først og fremst vil forbinde slike allianser med konservative, islamistiske regimer andre steder på kloden, kan vi nå nærmest daglig lese om en amerikansk president som knytter sterke bånd til de mest ytterliggående, ekstremkarismatiske pastorene «over there». Disse titulerer seg gjerne som «apostler og profeter».  

En av disse religiøse ekstremistene – «apostel» Guillermo Maldonado – har i disse dager dradd i gang en kampanje i Miami kalt «Evangelicals for Trump», og Trump skal selv delta ved kampanjestart 3. januar i Maldonados egen megakirke, «King Jesus Ministry». Maldonado burde være kjent for en del nordmenn etter flere opptredener her i landet på «mirakelmøter» i regi av TV Visjon Norge.

Foranledningen for denne støttekampanjen fra en rekke evangelikale ledere er et oppsiktsvekkende oppslag nylig i det kjente, kristne magasinet «Christianity Today» til støtte for riksrett-tiltalen mot Trump. Magasinet karakteriserer Trump i ganske utvetydige ordelag som «umoralsk». «Christianity Today» ble grunnlagt av Billy Graham, og den avdøde «verdensevangelisten»s sønn – Trump-vennen Frank Graham – er rasende.  Han hevder at magasinet bryter med farens ideologiske grunnlag. Noe av det siste gamle Billy gjorde, var nemlig å stemme på Donald Trump.

En av Maldonados medsammensvorne bak kampanjen, er den kvinnelige predikanten Paula White Cain, som karakteriserer seg selv som Trumps «åndelige veileder».  Hun er visstnok nå ansatt i Det hvite hus – og her er det relevant å koble på en norsk forbindelse.  Jan Hanvold i Visjon Norge skrev nemlig i en «nyttårstale» han postet 1. januar på sin offisielle Facebook-side, at han håper å få Paula White Cain til Norge i løpet av 2020 – og han føyer til: «Hun er jo en nær venn av mine venner Apostel Maldonado og Dr Rodney Howard Browne.»

En som i hvert fall kommer til Visjon Norge – ja, faktisk i neste uke (9.-12. januar) – er «profeten» Rich Vera. Han har, som mange vil ha registrert, vært her flere ganger tidligere. Dette har skapt en del hurlumhei, særlig fordi han har utført demonutdrivelser for åpent kamera – og dessuten forsvart demonutdrivelser på barn. Rich Vera er ellers kjent for sin påstand om at han profeterte Donald Trumps valgseier, og at han i et tilfelle ble fraktet «i ånden» på innsiden av Det hvite hus.  Han oppholdt seg der (usynlig) i 8 timer og overhørte alle interne samtaler.

Mange – både innenfor og utenfor norsk kristenhet - rister på hodet av Jan Hanvold og hevder gjerne at han bør ties i hjel. Han representer et randfenomen man ikke bør gi oppmerksomhet. Jeg rister også på hodet av ham, men er uenig i en slik strategi. Selv om mannen og meningene hans er nokså «far out», er han altså «på nett med» med sterke krefter i amerikansk, evangelikal kristendom som har tette bånd til verdens mektigste president. Bare det burde være nok til at vi ikke burde tillate oss å la ham gå under radaren. I tillegg driver han altså Skandinavias største kristne TV-kanal, og når dermed fram til et stort publikum.

En annen kar de fleste – både innenfor og utenfor norsk kristenhet – rister på hodet av, er pastor Jan-Aage Torp i Oslokirken.  Han pleier først og fremst kontakt med konservative kristen-nasjonalister i Øst-Europa – men har de siste par årene knyttet sterkere og sterkere bånd også til Jan Hanvold og TV Visjon Norge.  Han har i lengre tid annonsert at han nå på nyåret skal være ansvarlig for et eget programtilbud på kanalen, «Hovedstaden», der han bl.a. skal intervjue innflytelsesrike kristenledere og politikere.

Både Hanvold og Torp er sterkt influert av såkalt «Dominion Theology» og det som gjerne kalles «The Seven Mountains Mandate».  Dette er sentrale tanker innenfor The New Apostolic Reformation (NAR), som bl.a. går ut på at Gud i «de siste tider» (dvs. i vår tid) skal reise opp apostler og profeter som skal mobilisere dedikerte kristne til å ta innflytelse over alle sentrale samfunnsområder.  I sin mest ekstreme form er dette intet mindre enn en teokratisk visjon. «Superpredikanter» som Guillermo Maldonado og Rich Vera er tydelige eksponenter for slikt tankegods. Det samme er mange av de rundt 200 evangelikale lederne som i julen signerte et protestbrev til «Christianity Today» i forbindelse med magasinets Trump-kritikk.

Vi ser diktatoriske tendenser for tiden både i USA og i Øst-Europa (særlig i land som Polen, Ungarn og Russland), der f.eks. rettsvesenets uavhengighet av politikken og religionen er under press.  Verdenspolitikken har vi her oppe mellom fjorder og fjell svært begrensede muligheter til å gjøre noe med, men vi kan og bør protestere høylytt når de tendensene som her er beskrevet, får talerstoler i vår midte!

Kristenfolk og politikere – la deres røst høres!  Boikott TV Visjon Norge!  Ikke still opp når Torp inviterer til dans i det nye TV-programmet sitt!

Gå til innlegget

Filmen DISCO har fått mye medieoppmerksomhet i det siste, og 19. oktober hadde Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge en kronikk på trykk med tittelen «Guds øyne er ikke problemet».

Jeg har lest denne kronikken med interesse, men den har definitivt sine problematiske sider. Borge er for så vidt inne på noe av dette selv når han skriver følgende:

«Kanskje er jeg også preget av egen oppvekst, i en bløt, vennlig vaffelkristendom, hvor Ten Sing-øvelsene på onsdager og sommerleirene i regi av KFUM var et sted hvor outsiderne i skolegården fikk lov til å blomstre, i utkanten av de brutale kravene fra (...) omverdenen (…). Vi snakket ikke om fortapelse, men om oppbyggelse. Med hånda på hjertet kan jeg si at jeg aldri har fryktet fortapelsen, verken for meg selv eller for mine gudløse venner eller barn.»

Han viser i det siterte at hans egen, subjektive kristen-erfaring er himmelvidt annerledes enn Mirjams i filmen - og det er jo et ærlig utgangspunkt. Det problematiske oppstår når han andre steder i kronikken langt på vei allmenngjør sin egen erfaring og rubriserer "Mirjamene" som en slags "nord-koreanere".

Disco er selvsagt også preget av et subjektivt blikk. Det er jo en spillefilm, der perspektiv og synsvinkel ligger hos hovedpersonen Mirjam - og hun får ikke tak på den nåden Borge etterlyser. Hun prøver i stedet så godt hun kan å "fylle seg med Jesus", slik hun blir bedt om. Filmen pretenderer dermed ikke å skulle presentere det typiske ved pentekostale menigheter eller kristne ungdomsmiljøer (eller kristendommen som sådan). Den er likevel informant-basert, og det er nok atskillig flere "Mirjamer" rundt omkring enn det Borges kronikk gir inntrykk av.

Han påpeker at "Disco er en viktig film, og kritikken den kommer med bør tas på alvor" - men sier samtidig at den ikke treffer hans hverdag, der utfordringene er helt annerledes og knyttet til mer sekulære forhold og bekymringer. Da er han tilbake til sitt subjektive utgangspunkt, og det er selvsagt helt legitimt - men det at filmen ikke treffer hans hverdag, sier oss vel ikke særlig mer enn akkurat det?

Det perspektivet som mangler fullstendig i Borges kronikk, er at det for mange (kanskje de fleste) vil være enda verre når Gud - og risikoen for å havne i et evig helvete - er involvert, enn tilfellet er i sekulære sammenhenger.  Kanskje er det hans egen miljøbakgrunn som spiller inn også her?  Fortapelsesangst synes jo ikke å være noe han har vært plaget med.  At det i en del karismatiske miljøer også finnes at stort potensiale for makt-ubalanse, fordi lederne gjerne blir oppfattet som spesielt «salvede» Herrens tjenere, kommer han heller ikke inn på – selv om dette er et sentralt element i Disco. Hva kan en usikker ungdom stille opp mot «kunnskapsord» direkte fra selveste Gud?

Borge trekker ellers inn antakelser om andres erfaringer i sitt forsøk på å vise hvor marginal problematikken i Disco er: «Det kunne vært spennende å spørre Snapchat-helsesøsteren Helsesista om hvor mange som kontaktet henne med bekymringer om ikke å strekke til i menigheten. Antakelig få eller ingen.» Kanskje har han rett i at «Helsesista» ikke har fått mange slike henvendelser, men det forteller oss ikke nødvendigvis noe annet enn at for ungdommer i de aktuelle kristne miljøene vil det være uaktuelt å oppsøke «sekulær» hjelp.  Mirjams løsning, innenfor det universet hun kjenner, blir jo «mer Gud».

«er det én ting jeg ikke bruker bekymringskvoten min på, så er det karismatisk kristendom», skriver Borge. Vel, det er på mange måter et høyst forståelig synspunkt – men kanskje burde han i rollen som kulturredaktør i en kristen avis ikke være så laidback her, og nærmest avfeie karismatisk kristendom med et gjesp.  I hvert fall ikke dersom han vil forstå en film som Disco.

Gå til innlegget

Min Disco-rapport

Publisert 12 måneder siden

Jeg har vært på kino og sett den mye omtalte filmen DISCO. Det ble en sterk opplevelse, og Josefine Frida i hovedrollen som Mirjam imponerte som skuespiller. Filmen har fått mange gode anmeldelser, men er også blitt møtt med innvendinger om at den ikke speiler virkelighetens kristenliv, kanskje bortsett fra noen ganske marginale miljøer.

Vi møter Mirjam i fire settinger i filmen: I Disco-danskonkurranser (der hun har vært verdensmester), den Hillsong-inspirerte pinsemenigheten "Friheten" (der stefaren er pastor), hos TV-pastoren i "Norges Visjonære" (som er hennes onkel) og i en ekstrem sekt (med trekk både fra katolisisme og radikal karismatikk).

Det er "broer" fra den ene settingen til den andre, og tittelen på filmen kan forstås som en gjennomgående metafor for det utvendige, fasaden, ritualene. Alle miljøene som blir presentert, er kjennetegnet nettopp ved at det er fasaden, den ytre representasjonen, ritualene som styrer. Det menneskelige har ingen plass. Individet forsvinner. Det er disharmonien mellom det ytre og det indre som utgjør filmens konfliktstoff. På Disco-scenen er den sminkede og utstafferte Mirjam den uslåelige, den vellykkede - helt til hun faller om av utmattelse. Utmattelsen har sin årsak i at hun befinner seg i en stadig større skvis mellom ekthet og forstillelse på en annen scene - som ledende lovsanger i den "gladkristne" menigheten "Friheten".

Pastor Per (Mirjams stefar) forkynner et inkluderende budskap - og på møtene framstår han og Mirjams mor som et særdeles lykkelig par. Det er imidlertid dårlig samsvar mellom liv og lære. På hjemmebane opplever Mirjam nemlig en til tider ganske så giftig stemning. Morens bror, TV-pastoren og "pengepredikanten" i "Norges Visjonære", framstår som et mulig alternativ - men han blir foraktet av Per ("han lurer penger fra minstepensjonister"). Konflikten mellom liv og lære blir tydelig når Per, for å redde menigheten "Frihetens" skrantende økonomi, også tyr til pengetigging med vipps-nummer på storskjerm og betalingsterminaler bak i salen.

Et interessant element i filmen, er noen autentiske opptak av en amerikansk TV-pastor, som et par steder dukker opp i bakgrunnen. Denne pastoren likner mistenkelig på den kontroversielle Steven Furtick, grunnlegger av og pastor i megakirken "Elevation Church". Han er en av USAs rikeste "pengepredikanter", og han har også i flere år hatt en tett kobling til Hillsong-bevegelsen. Dermed blir glimtene med ham et kommenterende element som danner en bro mellom "Friheten" og "Norges Visjonære".

Så etableres det også en bro mellom det vulgærkarismatiske i "Norges Visjonære" (der vi bl.a. ser noen møteglimt på TV av folk som faller under "Den hellige ånds kraft") og den ekstreme sekten som dukker opp i siste del av filmen. Broen dannes bl.a. ved at det på pengepredikant-altanen dukker opp en tungetalende pastor (for øvrig spilt av Anders Torp) som driver en "homo-demon" ut av en mann. Og utdrivelser av demoner viser seg å være en hovedgeskjeft i sekt-menigheten Mirjam etter hvert trekkes til.

Denne sektmenigheten framstår som en utradisjonell og uventet blanding av et avsondret, katolsk-inspirert fellesskap og en "Jesus-camp" etter modell av det danske "Faderhuset" (detaljert beskrevet i boka "Jesussoldaten" av Tone Egedius og Anders Torp). Her drives demoner ut av unge mennesker ved at besvimelser framprovoseres ved hjelp av en hyperventileringsteknikk (pusting i poser), i tillegg til at de øver seg i å "dø for Jesus" gjennom et ekstremt brutalt treningsprogram. Jeg antar det har vært et poeng nettopp å understreke det autoritært rituelle her. Det kan fungere BÅDE som en kontrast til menigheten "Friheten" OG som en illustrasjon av hvor ille det kan gå om det menneskelige blir fullstendig underlagt en forestilling om "Guds krav".

Regissør Jorunn Myklebust Syversen har basert filmen på en rekke informanters beretninger. Den har dermed en dokumentarisk basis. Så kan det selvsagt innvendes at mange kristne ikke vil kjenne seg igjen i beskrivelsene. Nei, heldigvis! Så er da heller ikke filmen en kritikk av kristendom eller religiøs tro som sådan. Noen innvendinger har også gått på at filmens problematikk kan være like relevant i sekulære miljøer. Ja, helt sikkert.

Det er imidlertid nettopp det at filmen foregår i kristne miljøer, som gjør at den griper så sterkt. Det er tross alt en himmelvid(!) forskjell mellom det å legge seier eller nederlag i ulike livsforhold i potten - og det å legge himmel eller helvete der. Når autoritetene taler på vegne av Gud, er potensialet for nederlag for den som ikke greier å leve opp til forventningene, avgrunnsdyp. Mirjams sårbarhet blir ikke sett. Til en psykolog hun har en terapisamtale med etter et selvmordsforsøk, uttrykker hun at hun "må" jo tro - og "svaret" blir "mer Gud". Filmens avslutning er åpen - og spørsmålet om Mirjams videre skjebne overlates til oss seere.

Pinsekarismatisk kristendom er sterkt ekspanderende på verdensbasis, og en trend har samtidig vært at makten innenfor den «nye» pinsebevegelsen har blitt sterkere og sterkere konsentrert hos ledere som hevder seg «utvalgt» av Gud. Dette er en uhyre skummel utvikling.

Flere norske pinsepastorer har uttalt at de tar filmens budskap alvorlig. Det er positivt. DISCO bør føre til selvransakelse – også hos kristenledere som ikke føler seg direkte truffet.

Gå til innlegget

Var debattinnlegget mitt en uheldig kontekst?

Publisert nesten 1 år siden

Øystein Gjerme skylder på en uheldig kontekst når han nærmest beklager seg overfor Visjon Norge. Det kan være min kontekst.

I Vårt Land på nett 19. september langer Jan Hanvold ut mot pastor Øystein Gjerme i Salt Bergenskirken.  «Jeg blir skuffet og lei meg når Øystein Gjerme har behov for å distansere seg fra oss», sier han.

Bakgrunnen for Hanvolds utspill ser ut til å være følgende:  10. september oppfordret jeg i et innlegg i avisa Dagen ansvarlige ledere i pinsebevegelsen til å ta et oppgjør med Visjon Norge. Jeg begrunnet denne oppfordringen med Visjon Norges høyst kontroversielle profil, både hva angår teologi og økonomi – og trakk fram tre eksempler på toneangivende miljøer innen pinsebevegelsen som hadde et «samrøre» med Visjon Norge: Salt Bergenskirken, Filadelfia Kristiansand og Evangeliesenteret.

12. september kom det svarinnlegg i Dagen fra pastor Øystein Gjerme i Salt Bergenskirken mht. forholdet mellom hans menighet og Visjon Norge. Han framholdt at det ikke var noe «samrøre» der.  «I Salt Bergenskirken har Visjon Norge ikke fått talerplass, ei heller har vi noen samarbeidsavtale med dem», skrev han. Han avsluttet svarinnlegget slik: «Fra 1. 1. 2020 har jeg også et større ansvar, som leder av pinsebevegelsen. Dette ansvaret vil jeg ta på meg med det største alvor».

Jeg syntes dette var et både ryddig og oppklarende svar.  I et responsinnlegg 17. september takket jeg derfor Øystein Gjerme for dette, men opprettholdt oppfordringen til pinsebevegelsen som sådan.

Underveis har debatten rast i diverse kommentarfelt på nettet - og det har også kommet lange kommentarer i sosiale medier fra Jan-Aage Torp (på Facebook og blogg) og Jan Hanvold (på Facebook). Øystein Gjerme har måttet tåle ganske mye svært usaklig kritikk, og en del av kritikerne har også trukket mine motiver i tvil.  Jan-Aage Torp omtaler meg som «den antikristelige Oddbjørn Johannessen», mens Jan Hanvold inkluderer meg (uten å nevne navn) i fellesskapet av "de verste kristofobe personene i Norge". Jeg kjenner meg ikke igjen i noen av disse karakteristikkene.

Jeg vet ikke om det er disse kritiske utspillene som har fått Øystein Gjerme i det samme Vårt Land-oppslaget til å komme med noe som likner en beklagelse overfor Visjon Norge. Han uttaler nemlig at han «forstår» at hans tilsvar til mitt innlegg i Dagen «kunne være provoserende for noen» - angivelig fordi «konteksten var uheldig».

Hvilken "uheldig" kontekst?  At debattinnlegget han svarte på, var skrevet av «en som viste seg å være en kjent kritiker av Visjon Norge»?  Jeg vil jo i det lengste håpe at svarene vil være de samme uavhengig av hvem som stiller spørsmålene.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere