Oddbjørn Johannessen

Alder: 62
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Har jobbet som lærer i alle skoleslag fra barneskole til universitet, samt virket som litteraturkritiker og frilansjournalist. Har også vært taxi-sjåfør.

Har vært bidragsyter i og redaktør for flere bøker - samt publisert artikler i div. tidsskrifter, først og fremst om skjønnlitterære og (lokal)historiske emner. Var i perioden 1993-1996 knyttet til forskningsprosjektet "Regional religiøsitet: Religion, kulturmøter, regionale særtrekk" (KULT/Norges forskningsråd). Publiserte artikler i dette prosjektet: "Religionen i Agder-litteraturen - møter og kollisjoner" (i Tidsskrift for kirke, religion og samfunn 1/1993), "Øvelser i grensesetting i et stort øde landskap; Kjell Askildsen og Håvard Rem - to antifundamentalister fra Bedehusland" (i Tore Meistad (red.): Religiøsitet og litteratur i et regionalt perspektiv, KULTs skriftserie nr. 68, Norges forskningsråd 1996). I forlengelsen av dette prosjektet skrev jeg dessuten kapitlet "Fra Krag til Knausgård; noen forfatterblikk på 1900-tallets sørlandske kristenliv" i boka Bløde konsonanter - hard religion? (red. Agnes-Margrethe Bjorvand og Pål Repstad, Kommunion forlag 2002).

Redaktør av tre tematiske sangantologier (m/historikk for hver sang):
- Blott en dag. 40 folkekjære religiøse sanger og viser (Ex Libris 1988).
- Glade jul. 40 folkekjære julesanger (Ex Libris 1989).
- Seiren vet vi at vi får. Arbeiderbevegelsens sanger (Tiden 1991).

Noen nyere bokutgivelser (medredaktør og bidragsyter):

- Metaforenes tyranni (Høyskoleforlaget 2005).
- Kritikkens forgreninger. Om samfunnskritikk i litteratur og samfunnsvitenskap (Høyskoleforlaget 2008).
- Hamsun på Sørlandet (Bokbyen forlag 2009).
- Kunstens form og kulturens bruk" (Portal Akademisk 2011).
- Bidragsyter i boka Eidsvollsmennene - hvem var de? (Norsk Slektshistorisk Forening 2014).

Sysler ellers en del med slekts- og lokalhistorie.

Følgere

Helvetesangst

Publisert 17 dager siden - 15395 visninger

«I lange tider hadde jeg mareritt om helvete. Drømmer som jeg våknet av som voksen, livredd. Denne frykten (…) forfulgte meg lenge etter at jeg hadde lagt kristendommen bak meg. Frykten lå dypt inni meg og slo først ordentlig ut i meg som voksen mann».

Sitatet i ingressen er hentet fra Alf van der Hagens dialogbok «Kjell Askildsen. Et liv» (Oktober forlag 2014, s. 51-52).  Forfatteren Kjell Askildsen (f. 1929) vokste opp i et strengt pietistisk hjem i Mandal. Foreldrene var engasjert både i Den evangelisk-lutherske frikirke og i Kinamisjonen (Misjonssambandet).  Han forteller selv at han deltok aktivt på bedehuset fram til han var i sekstenårsalderen.  Da ble han ateist – og har siden vært det.  Helvetesangsten fortsatte altså likevel å plage ham i nattlige mareritt lenge etter at han var blitt voksen.

Tematikken ble aktualisert da jeg nettopp leste en parallell historie i Alv van der Hagens nyeste dialogbok, «Satiriker med helvetesangst» (Vårt Land forlag 2018) – der hovedpersonen er den eminente avistegneren Marvin Halleraker (som bl.a. tegner for Vårt Land).  Halleraker beskriver en oppvekst som likner på Askildsens, til tross for at det er en generasjons aldersforskjell dem imellom.  Han forteller at helvetesangsten har et slikt skrekkpotensiale at den på et eller annet vis kan bli sittende igjen i årevis – ja, kanskje for alltid -  også hos den som for lengst har avskrevet helvete som en religiøs fiksjon.

Mange moderne mennesker synes antakelig dette høres merkverdig ut, men for meg er dette gjenkjennelig, selv om jeg ikke har hatt pietistiske foreldre.  Min mor tilhørte et lavkirkelig, kristent ungdomsmiljø før min tid. Min far revolterte (om enn ganske forsiktig) mot en oppvekst som var ekstremt pietistisk, og utviklet en aversjon mot «sekter» - men han har hele livet hatt en interesse for kirkebygg.  Den større slektskonteksten var massivt kristen – der de fleste konfesjoner (med unntak av Den katolske kirke) var representert, inklusive et knippe predikanter, sangevangelister og bedehusformenn.  Alle var snille og velmenende mennesker, men helvete trodde de på.  Det var udiskutabelt. Det sto om det i Skriften, og den var urokkelig.

Jeg gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei fra jeg kunne gå til jeg var i 10-årsalderen.  Om det var mye helvetesforkynnelse der, er jeg usikker på – men jeg hadde som liten jevnlige mareritt om helvete.  De var så plagsomme at min far ville ta meg ut av søndagsskolen, men jeg nektet.  I det pubertetsalderen meldte seg, levde jeg et par år «ute i verden» - dvs. jeg oppførte meg vel omtrent som andre barn, selv om jeg var heller forsiktig av meg.  Jeg var redd for å gjøre for mange gale ting (helvete var stadig en trussel).  Så ble jeg frelst.  Jeg var 14 år, og ble valgt inn i styret i det kristne skolelaget.  Deretter fulgte noen år der jeg med visse mellomrom ble sendt på lederkurs i skolelagsregi – og på noe som het «Indremisjonens lederskole» (sommerkurs av en ukes varighet).  Det var tett med bibeltimer på disse kursene - og jeg gjorde den lavkirkelige, lutherske teologien (med spesiell vekt på syndserkjennelse og livets to utganger) til min.  Helvetesangsten ble fortrengt av frelsesvissheten.

Det var likevel noe som skurret.  Var hele poenget med evangeliet å unngå fortapelsen?  Slik hørtes det i hvert fall ut på lutherske vekkelsesmøter.  Jeg opplevde atskillige predikanter (som her skal få lov til å være anonymisert) som med gråtkvalt røst malte helvetets gru med brede penselstrøk, og det var heller ingen grenser for hvor svart menneskets hjerte kunne males for å presse fram dyp syndserkjennelse og frelsesbehov hos tilhørerne.  Livet ble framstilt som en ussel forgård til evigheten.  En forgård enten til evig liv med Gud eller til evig fortapelse.  Livet i seg selv var altså ikke så mye verdt.

Så oppdaget jeg Jesusvekkelsen – og pinsebevegelsen.  Det ble troende dåp og åndsdåp.  Lutheranerne hadde jo glemt Den hellige Ånd!  Livet var ikke bare en traurig forgård.  Livet kunne også være en forsmak på himmelen. Halleluja!  Hvorfor fokusere på helvete når Ånden gjorde levende – her og nå?  Det ble lett å vitne. Ordene kom til en.  «Mitt hjerte er mettet av Guds velbehag!»  Men…fortapelsen forsvant selvsagt ikke. Den ble bare forkynt på en litt annen måte.  En aldeles skrekkelig forestilling som har skremt mange pinsevenner som ikke har vært helt stø i troen, er tanken om opprykkelsen – «The Rapture».  Plutselig – uten forvarsel – skal de frelste bli rykket opp i skyene, mens de som ikke har sin sak i orden med Gud, blir igjen.  Det er en forestilling som har forårsaket mange mareritt.

Frelsesarméen dukket så opp i livet mitt – og fremdeles vekker mine år som soldat der gode minner?  Hvorfor?  Jo, for der fant jeg et fellesskap hvor gledesbudskapet og et godt sosialt miljø sto i fokus – kombinert med en sosialetisk bevissthet som var integrert i det teologiske.  Himmelen var riktignok det endelige målet, men det var også et mål å bringe så mye himmel til jorden som mulig.  Helvete ble det, så vidt jeg husker, snakket lite om – bortsett fra at det ble sett på som et kall å bringe så mange mennesker som mulig ut av et personlig og sosialt helvete her og nå.  Jeg er fremdeles glad i Frelsesarméen.

Likevel:  Det holdt ikke.  Den største anstøtssteinen for tanke og følelse var og ble forestillingen om livets to utganger, enten til salighet eller til fortapelse, enten til himmel eller til helvete.  Denne anstøtssteinen finnes i all tradisjonell kristendom, uansett konfesjon.  Så registrerer jeg at det finnes både liberale og konservative kristne som i dag avskriver helvete – og godt er det.  Men jeg registrerer også at de sliter litt med argumentasjonen.

Jeg mistet troen, men ikke helvetesangsten – i hvert fall ikke umiddelbart.  I årene etter at jeg ikke lenger greide å tro, hadde jeg flere skremmende opplevelser.  Ikke i nattlige mareritt, slik som Kjell Askildsen kan fortelle om – men midt på lyse dagen.  Jeg hørte noe jeg tolket som Guds røst.  Den kunne rope på meg fra hustak mens jeg spaserte i en bygate.  En gang mens jeg satt i klittene ved den danske vesterhavskysten og så ut over horisonten mens jeg strevde med vanskelige tanker, sa den:  «Dette kommer du aldri ut av!». Jeg oppfattet det som en trussel - en helvetesdom. 

Nå er dette mange år siden, og jeg plages ikke lenger av helvetesangst – men det hender at jeg, helt uforvarende, kan bli overfalt av en ubestemmelig uro – og jeg tror jeg vet hvor den kommer fra.

Gå til innlegget

«Hin time i Getsemane». En påskepreken.

Publisert 23 dager siden - 1894 visninger

Jeg har tidligere publisert en «julepreken» her i Verdidebatt.no – og da bør jeg vel følge opp med en «påskepreken», selv om det er atskillig mer utfordrende for en som mistet sin aktive kristentro for mange år siden.

Den delen av evangelienes påskeberetning som alltid, helt siden barneårene, har berørt meg sterkest, er skjærtorsdagsfortellingen – første akt i den kristne kirkes tredelte påskedrama. Den kan leses som en litterær framstilling av menneskets grunnvilkår. Et tidløst, allmennmenneskelig drama som får en særlig sterk effekt ved at hovedpersonen i utgangspunktet er presentert som suveren - ja, intet mindre enn guddommelig. Slik sett kan dramaturgien også minne om den vi finner i oldtidens greske tragedie.

Det tidløse ved skjærtorsdagsfortellingen kan ellers illustreres ved å knytte an til den framstillingen av menneskets eksistensielle stilling som vi finner i deler av den litterære modernismen: Opplevelsen av «sjelens ubotelige ensomhet». Det dreier seg her imidlertid ikke bare om å stirre inn i tilværelsens sorte hull, men like mye om det mellommenneskelige.

Underveis i fortellingen blir vi presentert for ulike sider ved det nettopp det mellommenneskelige: Det starter med markeringen av felleskap (påskemåltidet), men allerede der slår idyllen sprekker. Leseren (og Jesus) vet at en av de tilstedeværende ikke er til å stole på. Så får vi et eksempel på det vi i litteraturteorien kaller et frampek («foreshadowing»): Jesus forteller venneflokken at han vet hvem dette er, uten direkte å navngi Judas.  Dette skaper en spenning i fortellingen, som blir endelig utløst på et senere tidspunkt.  Venneflokken – med unntak av Judas - forlater så gjestehuset og begir seg i vei mot Oljeberget og inn i Getsemane-hagen.

Noen av detaljene fortelles litt ulikt i de fire evangeliene, men la oss følge den eldste teksten (Markus) litt videre. Jesus gir uttrykk for tvil når det gjelder vennenes lojalitet og mot – noe som fører til sterk protest fra Peter. Og her dukker det opp et strukturelt element i teksten som er godt kjent fra flere typer såkalt formellitteratur: Den episke tretalls-loven. Det var den danske filologen og folkloristen Axel Olrik (1864-1917) som først formulerte den i sine «Episke love i folkedigtningen». Jesus forutsier at Peter skal komme til å fornekte ham tre ganger.  Deretter går Jesus lenger inn i hagen for å be – og han tar med seg tre av vennene (Peter, Jakob og Johannes).  Han ber dem våke og be med ham, men de sovner.  Dette skjer tre ganger.  Så dukker Judas opp sammen med en flokk som er væpnet med sverd og stokker for å arrestere Jesus. Judas har solgt sin lojalitet for 30 (tre x ti) sølvpenger.

Fortellingen tilhører barnelærdommen for de fleste av oss, så det er unødvendig å gjenfortelle det videre forløpet, men det er interessant å registrere denne bruken av kjente, episke elementer – noe som tyder på at vi har med en tekst å gjøre som er blitt gitt en bevisst litterær utforming.

I tillegg til Jesus selv, er det to av flokken hans fortellingen fokuserer på: Peter og Judas.  De øvrige er nokså summarisk presentert.  Hvorfor disse to? De har det til felles at begge svikter sin beste venn når han trenger dem mest.  Den ene nekter for at han noen gang har kjent ham - for å redde sitt eget skinn.  Den andre angir ham til dem som vil ta livet av ham – for å oppnå en personlig økonomisk gevinst.  Begge innser etter hvert sitt svik, og den erkjennelsen får ulikt utfall: Peter angrer og gråter ut sin fortvilelse, mens Judas angrer enda dypere og går bort og henger seg.  Det mangler ikke på dramatikk!

Dramatisk er det selvsagt også når historiens helt, Jesus, som inntil da har framstått som en selvbevisst læremester, møter veggen i Getsemane.  Han som i rundt tre år har vært en fryktløs guru for en flokk outsidere, gitt dem selvrespekt og hatt svar på livsgåtene – og som har våget å provosere det religiøse og politiske lederskapet – plutselig blir «grepet av angst og gru». Ja, Lukas bruker ekstreme bilder om tilstanden hans: «Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden».

Jeg leser skjærtorsdagsberetningen som en åpen, dypt menneskelig tekst om troskap, svik, angst og ensomhet. Den stiller seg solidarisk med mennesket i dets svakeste og mest utsatte stunder.  Og for den troende får selvsagt beretningen en ekstra dimensjon ved at det angivelig er Gud selv som her gjennomlever menneskets angst og fortvilelse.

Jeg har ofte stusset over at det er så få av påskesalmene som griper fatt i skjærtorsdagsbudskapet. Den mest kjente er kanskje den jeg refererer til i overskriften, «Hin time i Getsemane», opprinnelig skrevet av amerikaneren Edward P. Hammond i 1866.

God påske til alle, troende som ikke-troende!

Gå til innlegget

Jeg er skeptisk

Publisert rundt 1 måned siden - 1032 visninger

Sylvi Listhaug er en politiker som står for omtrent alt jeg selv ikke står for, og jeg er enig i det meste av den kritikken som har kommet mot henne. Likevel er jeg skeptisk til om mistillitsforslaget mot henne er bra for landet.

I skrivende stund ser det ut til at Bjørnar Moxnes' mistillitsforslag mot justisminister Sylvi Listhaug vil få flertall i Stortinget, og at Erna Solberg dermed vill stille kabinettspørsmål.  Dersom hun ikke flytter Listhaug til et annet departement, blir det regjeringskrise.  Det er ingen signaler som tyder på at statsministeren vil bøye av her. Sannsynligvis er det også helt umulig, siden det ikke vil bli akseptert av FrP.

Slik jeg ser det, er jeg svært usikker på om en regjeringskrise vil være det beste for landet nå - av flere grunner:

1. Det finnes ikke, så vidt jeg kan se, noe avklart alternativ.  Styringspartiet AP er av prinsipp alltid klar til å ta ansvar, men har ennå ikke fått samlet seg etter Giske-saken.  Tidspunktet for å overta regjeringsmakten er derfor svært uheldig.  Dessuten vil det bli snakk om en mindretallsregjering som antakelig vil få alle mulige kjepper stukket i hjulene av en ydmyket, ny opposisjon.  Hvem skal AP få med seg?  Jo, SV og SP, kanskje - men neppe KrF, som er dypt splittet.

2. "Daddelvedtaket" mot Sylvi Listhaug er skarpt, ja nærmest drepende. Det burde være nok i denne omgang.  Sylvi Listhaug vil bli fulgt med argusøyne framover, både av opposisjonen og av Høyre. Hun vil ikke ha noe å gå på.

3. En Sylvi Listhaug som "martyr" for en del av FrPs grunnfjell (samt for diverse høyreradikale og høyreekstreme utgrupper) - og som mulig leder for en råpopulistisk fraksjon av FrP på Stortinget, vil antakelig bli mer splittende enn en temmet statsråd.

Gå til innlegget

Tro uten følelser?

Publisert rundt 1 måned siden - 1513 visninger

En replikk til en interessant meningsutveksling - litt på etterskudd.

I et innlegg i Vårt Land 20. februar («Tro uten fyrverkeri») gjorde Åste Dokka seg til talsperson for de «upersonlig kristne» - det vil si kristne som tror, uten henvisning til spesielle åndelige opplevelser.  I en kommentar til dette («Bekjennelser fra en frafallen») fortalte så Lars Laird Iversen 27. februar om sin vei bort fra troen, men likevel med noen gjenkjennende nikk til Åste Dokkas posisjon.

Jeg fulgte den debatten som kom i kjølvannet av Dokkas innlegg med interesse. Flere meldte seg på med erfaringer og synspunkter. Selv kan jeg kjenne meg igjen i mye av det Laird Iversen skriver om sin egen «frafallshistorie».   

Det er imidlertid noe som skurrer litt for meg i forhold til en kristentro som ikke er erfaringsbasert i den forstand at fornemmelsen av gudsnærvær, av en form for "sanksjon", ikke skulle være viktig.  Jeg synes det er vanskelig å tenke seg en sterk religiøs tro uten at den også "føles" på en eller annen måte. Jeg tenker ikke da i første rekke på det som gjerne kalles karismatiske opplevelser.

Nå har jeg selvsagt ikke så mye annet å forholde meg til enn min egen fortid som troende, og da var jeg hellig(!) overbevist om at jeg kjente Guds nærvær.  Ikke på en slik måte at jeg hørte Guds stemme, men som en slags manifestasjon av det vi ofte sang: "Det kan ei forklares, det må blott erfares hvor salig det er hos Jesus".

Troen forsvant sammen med nærværsfølelsen - og på avstand, i ettertid, kunne jeg analysere denne fornemmelsen som noe jeg hadde innbilt meg.  En rent "intellektuell" tro er imidlertid for meg en umulighet, så når Laird Iversen skriver at han på et tidspunkt også mistet «den intellektuelle siden av troen», så er jeg usikker på hva han mener.

Så kan nok jeg også si som han at "jeg er frafallen, men falt ikke så langt" - for jeg trives jo godt sammen med kristne mennesker, og jeg deler mange av de samme verdiene.  Dessuten er jeg hekta på gamle bedehussanger og salmer – ikke med den intellektuelle delen av mitt jeg, men med følelsesdelen.

Gå til innlegget

Kristenkonservativ og politisk radikal – 1968 in memoriam

Publisert 3 måneder siden - 872 visninger

I forbindelse med at det er 50 år siden «ungdomsopprørsåret» 1968, gjenoppfrisker Vårt Land viktig informasjon om vår relativt nære kirkelige og politiske historie.

1968 forbindes gjerne med studentopprør, hippie-bevegelse – ja, i det hele tatt ungdomsgenerasjonens opprør mot autoriteter på alle plan. Det er mange forklaringer på det som skjedde i hele den vestlige verden fra da av og framover på 1970-tallet – og perioden vil også kunne beskrives og evalueres på høyst ulikt vis, avhengig av betrakterens eget ståsted.  Noen kritikere (særlig en del kristne) vil raskt trekke fram fenomener som «normoppløsning», «fri sex» og denslags.

Et hovedpoeng i Vårt lands oppslag er at da den politiske radikalismen også slo gjennom blant mange unge kristne her i landet, så var den ikke nødvendigvis koblet til liberal kristendom - men i svært mange tilfeller faktisk til konservativ «bedehuskristendom».

Oppslaget vakte til live en del personlige minner, selv om jeg er for ung til å kalle meg «ekte sekstiåtter».  Jeg ble tenåring det året.  Et viktigere år i min egen «ideologiske utvikling» var 1970.  Da begynte jeg å interessere meg for politikk.  Bakgrunnen min i en industriarbeiderfamilie, samt begivenheter på den verdenspolitiske arenaen (Vietnam-krigen, atomtrusselen, u-landsproblematikken m.m.), gjorde at jeg plasserte meg nokså langt til venstre.  Samme år ble jeg også valgt inn i styret i det kristne skolelaget på ungdomsskolen der jeg var elev.  Denne koblingen fant jeg uproblematisk – ja, rett ut sagt naturlig.  Jeg opplevde ingen motsetning mellom konservativ kristendom og politisk radikalitet. Snarere tvert om.  Forkynte ikke Jesus selv et anti-materialistisk budskap – og holdt ikke de første kristne seg med et egalitært samkvem der det hadde alt felles?

I enkelte saker oppsto det likevel noen «knuter».  Et eksempel var abortspørsmålet.  På et tidspunkt i 1974 havnet jeg i en alvorlig lojalitetskonflikt, der jeg var aktiv i Sosialistisk Valgforbunds ungdom samtidig som jeg gikk på husbesøk og samlet underskrifter for Folkeaksjonen mot fri abort.  For øvrig hadde jeg fremdeles styreverv i Skolelaget (et engasjement som fortsatte videre i gymnaset og deretter på lærerskolen), og jeg var soldat i Frelsesarmeen.  Den politiske helten min på det tidspunktet ble den kristne SV’eren Otto Hauglin, som tok dissens da forslaget til ny abortlov ble behandlet i Stortinget i 1975.

I dag befinner jeg meg på mange vis et annet sted både politisk og livssynsmessig, men jeg har ikke problemer med å hente fram igjen den engasjerte tenåringen jeg en gang var – og jeg kan forstå hvordan han tenkte.

I vår tid, der mange forbinder konservativ kristendom med nasjonalisme, Oslo-symposiet og fremmedfiendtlighet, var det litt befriende å bli minnet om noen andre mulige koblinger ved lesningen av Vårt Lands oppslag – som jeg legger en lenke til her:

https://reportasje.vl.no/artikkel/244-her-kommer-den-nye-tid

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
2 minutter siden / 7928 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
7 minutter siden / 7928 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
17 minutter siden / 7928 visninger
Tore Danielsen kommenterte på
9. April vil aldri skje igjen!
25 minutter siden / 481 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
28 minutter siden / 7928 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
30 minutter siden / 7928 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
34 minutter siden / 7928 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ser du ulven?
39 minutter siden / 7928 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
41 minutter siden / 7928 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
43 minutter siden / 7928 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7928 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 1 time siden / 7928 visninger
Les flere