Oddbjørn Johannessen

Alder: 62
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Har jobbet som lærer i alle skoleslag fra barneskole til universitet, samt virket som litteraturkritiker og frilansjournalist. Har også vært taxi-sjåfør.

Har vært bidragsyter i og redaktør for flere bøker - samt publisert artikler i div. tidsskrifter, først og fremst om skjønnlitterære og (lokal)historiske emner. Var i perioden 1993-1996 knyttet til forskningsprosjektet "Regional religiøsitet: Religion, kulturmøter, regionale særtrekk" (KULT/Norges forskningsråd). Publiserte artikler i dette prosjektet: "Religionen i Agder-litteraturen - møter og kollisjoner" (i Tidsskrift for kirke, religion og samfunn 1/1993), "Øvelser i grensesetting i et stort øde landskap; Kjell Askildsen og Håvard Rem - to antifundamentalister fra Bedehusland" (i Tore Meistad (red.): Religiøsitet og litteratur i et regionalt perspektiv, KULTs skriftserie nr. 68, Norges forskningsråd 1996). I forlengelsen av dette prosjektet skrev jeg dessuten kapitlet "Fra Krag til Knausgård; noen forfatterblikk på 1900-tallets sørlandske kristenliv" i boka Bløde konsonanter - hard religion? (red. Agnes-Margrethe Bjorvand og Pål Repstad, Kommunion forlag 2002).

Redaktør av tre tematiske sangantologier (m/historikk for hver sang):
- Blott en dag. 40 folkekjære religiøse sanger og viser (Ex Libris 1988).
- Glade jul. 40 folkekjære julesanger (Ex Libris 1989).
- Seiren vet vi at vi får. Arbeiderbevegelsens sanger (Tiden 1991).

Noen nyere bokutgivelser (medredaktør og bidragsyter):

- Metaforenes tyranni (Høyskoleforlaget 2005).
- Kritikkens forgreninger. Om samfunnskritikk i litteratur og samfunnsvitenskap (Høyskoleforlaget 2008).
- Hamsun på Sørlandet (Bokbyen forlag 2009).
- Kunstens form og kulturens bruk" (Portal Akademisk 2011).
- Bidragsyter i boka Eidsvollsmennene - hvem var de? (Norsk Slektshistorisk Forening 2014).

Sysler ellers en del med slekts- og lokalhistorie.

Følgere

Bør KrF + AP være sant?

Publisert 15 dager siden - 2037 visninger

Med utgangspunkt i min grunnposisjon som sosialdemokrat følger jeg med stigende spenning Knut Arild Hareides «misjonsreise» for å overbevise tvilerne om at det nå er rett for KrF å gå mot venstre.

Jeg har sans for Hareide. Han er en sympatisk politiker med glimt i øyet, og det står respekt av en politiker som tar sjansen på å legge hele sin politiske framtid i potten ved å være ærlig på det han egentlig mener. Både i talen til landsstyret og i den nyss utkomne boka er han mer opptatt av samfunnsretningen enn av detaljer. Slik sett er det et også et ideologisk utspill han har kommet med, mer enn politisk taktikkeri. Det er i hvert fall nærliggende å oppfatte det slik. Jeg merker meg ellers at han stadig refererer til Jon Lilletun, og det er selvsagt ikke tilfeldig. Lilletun var «innerst inne» sosialdemokrat.

Det er mange skjær i sjøen. Noen av dem er svært synlige, noe de steile frontene i KrF med all tydelighet viser.  Det er imidlertid ikke bare i KrF Hareides utspill er kontroversielt. Også i deler av AP er det skepsis.  At Knut Arild Hareide og Jonas Gahr Støre har god kjemi, har vi visst en stund – og da biskop Halvor Nordhaug nylig samtalte med Støre på Litteraturhuset i Bergen, var det antakelig svært mye av det Støre ga uttrykk for, som Hareide kunne ha signert. I forhold til et mulig regjeringssamarbeid med KrF, vil likevel Støre kunne møte nesten like sterk motstand i sitt parti som Hareide gjør i KrF. Motstanden vil være størst i den delen av AP som er mest skeptisk til økt religiøs innflytelse i politikken.

Selv er jeg «i tvende sinn» i forhold et regjeringssamarbeid mellom KrF og AP. På den ene side ser jeg et tydelig verdifellesskap mellom sosialdemokratisk og kristendemokratisk tenkning når det gjelder områder som rettferdig fordeling, fattigdomsbekjempelse og bistandspolitikk.  Det er et nært slektskap mellom begrepene solidaritet og nestekjærlighet.

KrF har, slik jeg ser det, en viktig rolle å spille i norsk politikk som «lys og salt» (for å tale litt bibelsk) når det gjelder den grunnleggende kampen for menneskeverdet. Ingen andre partier har en så tydelig politikk i forhold til alle de utfordringene utviklingen innen moderne bioteknologi i stadig større grad stiller oss overfor. Ingen andre partier viser samme grad av etisk bevissthet rundt spørsmål som dreier seg om hva et menneske er, og hvor grensene for manipulasjon med det menneskelige bør gå.  Her vil jeg, som sosialdemokrat, ønske en KrF-innflytelse på Arbeiderpartiets politikk velkommen.

På den annen side: KrF er det partiet som tydeligst fronter en religiøs innflytelse på politikken, og da rygger jeg litt tilbake, fordi jeg mener at i et demokrati må staten være sekulær. Her er jeg på linje med SV og Venstre, som mener at de siste endringene i Grunnloven ikke gikk langt nok. Mest problematisk er § 16, som inneholder en underlig selvmotsigelse: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Det fastslåtte likebehandlingsprinsippet slås her i hjel av passusen om særbehandling Den norske kirke.  Dessuten inneholder § 4 en håpløs anakronisme som ikke hører hjemme i et moderne demokrati: «Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion». Mange vil også finne den reviderte versjonen av § 2 kontroversiell, der vi kan lese følgende: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene».  Selv synes jeg den er akseptabel. I utgangspunktet slår den fast noe jeg anser som et historisk faktum («vår kristne og humanistiske arv»). Dernest presiseres det hva dette skal bety i praksis – ved at tre stikkord framheves: Demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. 

Man møter ofte, især fra KrF-hold (men også fra store deler av høyresiden), argumenter om at å fjerne de nevnte paragrafene i Grunnloven, er å «avkristne» landet – eller at man blir stemplet som kristendomsfiendtlig om man foreslår noe slikt.  Til det er å bemerke at store deler av det organiserte frikirke-Norge faktisk også er kritisk til disse diskrimineringsparagrafene. Her er det faktisk et interessefellesskap mellom frikirke-Norge og HEF.  Det handler m.a.o. ikke om kristendomsfiendtlighet, men om prinsipiell tenkning.

Bør så KrF + AP være sant?  Som allerede nevnt: Jeg er i tvil – men kanskje bør tvilen komme forsøket til gode? Politikk er, som vi vet, det muliges kunst.  Kompromisset er politikkens natur.  Spørsmålet er hvilke kameler det til enhver tid er akseptabelt å svelge.

Gå til innlegget

Et «dramatisk angrep» på folkekirken?

Publisert 26 dager siden - 1153 visninger

I Dagens Vårt Land (25/9) kan vi lese om reaksjonene på at Den norske kirke fra 1. oktober ikke lenger får melding om medlemmer som får barn, slik at det kan sende dåpsinvitasjon til dem.

Kirkevergen i Sandnes, Andreas Eidsaa, slår alarm.  Dåpstallene i hans sokn vil i 2019 kunne gå ned fra 47 prosent til 30 prosent, spår han.  Ord og vendinger som «et dramatisk angrep på folkekirken» anvendes.  Ja, faktisk «et av de verste angrep på folkekirken», leser vi. «Kirkerådet burde ha trykket på alarmknappen for lenge siden», tordner kirkevergen videre.

Bakgrunnen er en endring i den nye Lov om folkeregistrering som ble innført i fjor, og som Den norske kirke (DNK) har fått et helt år på å tilpasse seg. Fram til nå har DNK kunnet hente informasjon om alle barn som blir født, og som har en forelder i sitt medlemsregister. Disse barna har så automatisk blitt lagt til som såkalt «tilhørige».

Andre tros- og livssynssamfunn har i vekslende grad benyttet seg av samme informasjonsmulighet, men DNK har vært i en særstilling, siden det har vært en automatikk i ordningen. Dette må betraktes som en anakronisme - en overlevning fra den gangen DNK, i egenskap av å være statens offentlige religionsvesen, hadde ansvaret for å folkeregistrere alle nyfødte.

Jeg – og mange med meg – hilser endringene velkommen.  Ingen av mine tre barn er døpt, men siden min kone er passivt folkekirkemedlem, ble de automatisk «tilhørige» - selv om jeg har vært utmeldt siden 1974.  Vi fikk dermed i sin tid tilsendt både dåpsinvitasjon, invitasjon til mottakelse av «4-årsbok» og ny dåpsinvitasjon da barna kom i konfirmasjonsalder.  Det var først i sistnevnte tilfelle jeg ble klar over at barna var «tilhørige».  De tidligere henvendelsene antok jeg var slike som ble sendt til alle barnefamilier. Nå som DNK formelt ikke lenger er en statskirke, skulle det bare mangle at praksisen med å regne nyfødte barn som «tlhørige», uten at foreldrene aktivt har gitt sitt samtykke, får fortsette.

Et «angrep» på folkekirken?  Tøv!  At dåpstallene vil komme til å synke, er sikkert riktig – men det må betraktes som en helt naturlig og riktig prosess.  Medlemstallet i DNK vil dermed kanskje nærme seg det reelle tallet på dem som faktisk er aktive der.

Trykket i Vårt Land 27. september 2018.

Gå til innlegget

Morfars kristendom

Publisert 2 måneder siden - 986 visninger

Min morfar var konservativ kristen – og mangeårig formann på det lokale bedehuset. Når jeg stadig kritiserer en del av kristendommens utvekster, tenker jeg ofte på hva han ville ha sagt.

Jeg ser for meg hvordan han ville ha ristet på hodet av mirakelpredikanter og umoralsk pengemas på angivelig kristne fjernsynskanaler.  Jeg hører ham protestere heftig mot en påstått hellig ånd som slår folk i gulvet.  Ja, jeg synes også å høre hans innvendinger mot pågående misjonering – og selv om han nok trodde på «livets to utganger», kom det aldri svovel ut av hans munn.

Dette innlegget handler ikke om hvorvidt den kristne tro er sann eller ei, men om hva slags følger troen kan ha.  Det var ingen andre tegn som fulgte morfar enn viljen og evnen til å gjøre andre vel.  For meg var han et ideal gjennom hele oppveksten.  Han levde som han lærte – og var nok ofte streng med seg selv, men svært tolerant og forståelsesfull overfor andre.  Hans kristendom skulle leves, ikke doseres. «Kvardagskristen vil eg vera, syn for segn det krev Guds ord. Samklang mellom liv og læra, det er himmelsong på jord», kunne han synge. 

Morfar tok sin kristendom alvorlig, men var ellers ingen alvorsmann.  Tvert imot: Han var en stor humorist.  I familieselskapene innledet han riktignok alle måltider med noen bibelvers og en kort bønn – men han tværet det aldri ut.  Og etterpå var det latter og lek.

Hvorfor skriver jeg dette? Er mine personlige morfar-minner relevante i et innlegg på en offentlig debattside?  Jeg håper det.  Egentlig handler ikke dette om ham.  Jeg har nemlig kjent flere slike «kvardagskristne».  De har ikke kalt seg verken «profeter» eller «apostler» - og heller ikke påstått at de var talerør for noen hellig ånd.

Hver gang jeg hører disse karismatiske skrikhalsene som maser om «å så og høste» penger og velstand, som proklamerer det ene mirakel etter det andre, driver ut «onde ånder» av sakesløse medmennesker og får folk til å falle som fluer – så tenker jeg på hva morfar ville ha sagt.  Han ville ha blitt rystet i sitt innerste. Jeg blir selv opprørt her jeg sitter når jeg tenker på det.  Opprørt over disse sjarlatanene som gjør min morfars tro til et vulgært freak-show.

Vel, dette var kanskje et litt for privat følelsesutbrudd – men det var godt å få sagt det!

Gå til innlegget

Visjon Norge – nok en gang

Publisert 2 måneder siden - 12640 visninger

Jeg var på møte med «profeten» Dionny Baez i går kveld. Det vil si: Jeg fulgte live-sendingen fra TV Visjon Norge. I dag sitter jeg med en ekstremt uggen følelse.

Det er sikkert en del som lurer på hvorfor jeg, som avviser den slags ekstremreligion i utgangspunktet, likevel velger å utsette meg for slikt gang på gang.  Det enkle svaret er behovet for å kunne være faktabasert i min kritikk.  Så er det sikkert også en del som undrer seg over mitt engasjement knyttet til noe mange – både kristne og ikke-kristne - vil oppfatte som et ytterliggående randfenomen. Det enkle svaret her er at TV Visjon Norge har et høyt seertall og – ikke minst – at kanalen gis legitimitet både ved at mange kristne organisasjoner kjøper sendetid der, og at politikere og kristenledere lar seg bruke av kanalen.

Det er ikke mer enn et år siden Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen og Sylvi Listhaug kom med personlige hilsener i en gratulasjonsvideo i forbindelse med kanalens 14-årsmarkering.  Hva om politikere og kirkeledere som har gitt Visjon Norge reklame ved å vise ansiktet sitt der, ga seg selv i hjemmelekse å studere hele opptaket av gårsdagens seanse?  Kanskje de da ville reservere seg ved neste korsvei?

Når det gjelder gårsdagens taler, Dionny Baez, har jeg til nå tenkt at han er så «far out» at han blir uspiselig for andre enn ekstremkarismatikere som Jan Hanvold, Jan-Aage Torp og deres krets. I gårsdagens møte dukket imidlertid også Norge I dag-redaktør Finn Jarle Sæle opp og skamroste Hanvold og TV Visjon Norge!  Hver for seg har antakelig personene Hanvold, Torp og Sæle ikke særlig støtte blant norske kristne – men det kan se ut til at samarbeidet mellom TV Visjon Norge, Kristen Koalisjon Norge (der Torp er styreleder) og avisen Norge Idag stadig blir tettere.  Det planlegges nå et «talkshow» (inklusive intervjuer med «høy og lav») ledet av Torp og med Sæle som redaksjonelt ansvarlig, som visstnok skal starte sine sendinger på TV Visjon Norge denne høsten.  Hvem kommer til å stille opp?

Tilbake til gårsdagens møte:  Før «profeten» ble sluppet løs på scenen, var det flere runder med det sedvanlige, hanvoldske pengemaset – men forut for dette intervjuet han et ektepar som fortalte om et personlig «annus horribilis», der de hadde mistet en sønn i selvmord.  En tragisk fortelling som rørte meg – og Jan Hanvold lyttet, tilsynelatende empatisk.  Men hva brukte han så tragedien til?  Jo, til å mase om penger til TV-kanalen sin – fordi den representerte den beste medisin mot selvmord!  At det går an! 

Så var det tid for «profeten» Baez i fri dressur (ja, han kaller seg faktisk «profet»).  I all korthet:  Det ble mye tungetale, hyl og skrik og «gymnastiske øvelser» både på scenen og i salen.  Og selvsagt var det flere som etter hvert ble slått i gulvet av Den Hellige Ånd.  Teologisk vurdert var talen helt innholdsløs.  Selv om navnet Jesus stadig ble ropt og skreket, kan jeg ikke tenke meg at noen seriøse teologer vil finne på å kalle dette kristendom.  Baez minnet mest om en blanding av tryllekunstner og Lisa Williams på speed.  New Age-guruen Lisa Williams har som spesialitet å holde folksomme møter, der hun (i tillegg til å formidle kontakt med avdøde mennesker) «ser» hvilke plager utvalgte mennesker i salen sliter med.  Hun «mottar» også ofte navn og symbolske tall fra «åndeverdenen».  Dette gjorde også Baez i går kveld.  Plutselig, midt i talen, så eller hørte han tallet 142 – og han trengte da hjelp fra forsamlingen til å gi det mening.  Tallet kom selvsagt fra Den Hellige Ånd – og etter hektisk tasting på mobilkalkulatoren kom fasiten: Det var 142 dager igjen av 2018!  Halleluja!

Tallet 142 ble så et omdreiningspunkt i det spekulative budskapet.  Han pekte, på Lisa Williams-vis, ut personer i salen, navnga barn og ektefeller til de utvalgte, fortalte hvilke plager de slet med – og lovet deretter at de alle skulle oppleve fantastiske mirakler i løpet av de neste 142 dagene.  Og det var ikke måte på hvor mange «profeter» som skulle reises opp i Norge før 2018 var omme.  «Jeg profeterer, jeg profeterer!»

Jeg har i løpet av de siste årene lidd meg gjennom flere slike møter – for dokumentasjonens skyld.  Gårsdagens seanse er noe av det mest motbydelige jeg har sett her til lands så langt.  Heldigvis så det ikke ut til at det var barn til stede denne gangen.  Forrige gang Baez var på besøk, slo Den Hellige Ånd barn helt ned i 5-årsalderen i gulvet.

Kjære kristne - dette er en type forkynnelse som tramper troen deres ned i søla!  Hvis noe fremdeles skal kunne kalles blasfemi, så må det være dette.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3325 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 6 timer siden / 3645 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3325 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 6 timer siden / 3996 visninger
Les flere