Oddbjørn Johannessen

Alder: 63
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Følgere

Filmen DISCO har fått mye medieoppmerksomhet i det siste, og 19. oktober hadde Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge en kronikk på trykk med tittelen «Guds øyne er ikke problemet».

Jeg har lest denne kronikken med interesse, men den har definitivt sine problematiske sider. Borge er for så vidt inne på noe av dette selv når han skriver følgende:

«Kanskje er jeg også preget av egen oppvekst, i en bløt, vennlig vaffelkristendom, hvor Ten Sing-øvelsene på onsdager og sommerleirene i regi av KFUM var et sted hvor outsiderne i skolegården fikk lov til å blomstre, i utkanten av de brutale kravene fra (...) omverdenen (…). Vi snakket ikke om fortapelse, men om oppbyggelse. Med hånda på hjertet kan jeg si at jeg aldri har fryktet fortapelsen, verken for meg selv eller for mine gudløse venner eller barn.»

Han viser i det siterte at hans egen, subjektive kristen-erfaring er himmelvidt annerledes enn Mirjams i filmen - og det er jo et ærlig utgangspunkt. Det problematiske oppstår når han andre steder i kronikken langt på vei allmenngjør sin egen erfaring og rubriserer "Mirjamene" som en slags "nord-koreanere".

Disco er selvsagt også preget av et subjektivt blikk. Det er jo en spillefilm, der perspektiv og synsvinkel ligger hos hovedpersonen Mirjam - og hun får ikke tak på den nåden Borge etterlyser. Hun prøver i stedet så godt hun kan å "fylle seg med Jesus", slik hun blir bedt om. Filmen pretenderer dermed ikke å skulle presentere det typiske ved pentekostale menigheter eller kristne ungdomsmiljøer (eller kristendommen som sådan). Den er likevel informant-basert, og det er nok atskillig flere "Mirjamer" rundt omkring enn det Borges kronikk gir inntrykk av.

Han påpeker at "Disco er en viktig film, og kritikken den kommer med bør tas på alvor" - men sier samtidig at den ikke treffer hans hverdag, der utfordringene er helt annerledes og knyttet til mer sekulære forhold og bekymringer. Da er han tilbake til sitt subjektive utgangspunkt, og det er selvsagt helt legitimt - men det at filmen ikke treffer hans hverdag, sier oss vel ikke særlig mer enn akkurat det?

Det perspektivet som mangler fullstendig i Borges kronikk, er at det for mange (kanskje de fleste) vil være enda verre når Gud - og risikoen for å havne i et evig helvete - er involvert, enn tilfellet er i sekulære sammenhenger.  Kanskje er det hans egen miljøbakgrunn som spiller inn også her?  Fortapelsesangst synes jo ikke å være noe han har vært plaget med.  At det i en del karismatiske miljøer også finnes at stort potensiale for makt-ubalanse, fordi lederne gjerne blir oppfattet som spesielt «salvede» Herrens tjenere, kommer han heller ikke inn på – selv om dette er et sentralt element i Disco. Hva kan en usikker ungdom stille opp mot «kunnskapsord» direkte fra selveste Gud?

Borge trekker ellers inn antakelser om andres erfaringer i sitt forsøk på å vise hvor marginal problematikken i Disco er: «Det kunne vært spennende å spørre Snapchat-helsesøsteren Helsesista om hvor mange som kontaktet henne med bekymringer om ikke å strekke til i menigheten. Antakelig få eller ingen.» Kanskje har han rett i at «Helsesista» ikke har fått mange slike henvendelser, men det forteller oss ikke nødvendigvis noe annet enn at for ungdommer i de aktuelle kristne miljøene vil det være uaktuelt å oppsøke «sekulær» hjelp.  Mirjams løsning, innenfor det universet hun kjenner, blir jo «mer Gud».

«er det én ting jeg ikke bruker bekymringskvoten min på, så er det karismatisk kristendom», skriver Borge. Vel, det er på mange måter et høyst forståelig synspunkt – men kanskje burde han i rollen som kulturredaktør i en kristen avis ikke være så laidback her, og nærmest avfeie karismatisk kristendom med et gjesp.  I hvert fall ikke dersom han vil forstå en film som Disco.

Gå til innlegget

Min Disco-rapport

Publisert rundt 1 måned siden

Jeg har vært på kino og sett den mye omtalte filmen DISCO. Det ble en sterk opplevelse, og Josefine Frida i hovedrollen som Mirjam imponerte som skuespiller. Filmen har fått mange gode anmeldelser, men er også blitt møtt med innvendinger om at den ikke speiler virkelighetens kristenliv, kanskje bortsett fra noen ganske marginale miljøer.

Vi møter Mirjam i fire settinger i filmen: I Disco-danskonkurranser (der hun har vært verdensmester), den Hillsong-inspirerte pinsemenigheten "Friheten" (der stefaren er pastor), hos TV-pastoren i "Norges Visjonære" (som er hennes onkel) og i en ekstrem sekt (med trekk både fra katolisisme og radikal karismatikk).

Det er "broer" fra den ene settingen til den andre, og tittelen på filmen kan forstås som en gjennomgående metafor for det utvendige, fasaden, ritualene. Alle miljøene som blir presentert, er kjennetegnet nettopp ved at det er fasaden, den ytre representasjonen, ritualene som styrer. Det menneskelige har ingen plass. Individet forsvinner. Det er disharmonien mellom det ytre og det indre som utgjør filmens konfliktstoff. På Disco-scenen er den sminkede og utstafferte Mirjam den uslåelige, den vellykkede - helt til hun faller om av utmattelse. Utmattelsen har sin årsak i at hun befinner seg i en stadig større skvis mellom ekthet og forstillelse på en annen scene - som ledende lovsanger i den "gladkristne" menigheten "Friheten".

Pastor Per (Mirjams stefar) forkynner et inkluderende budskap - og på møtene framstår han og Mirjams mor som et særdeles lykkelig par. Det er imidlertid dårlig samsvar mellom liv og lære. På hjemmebane opplever Mirjam nemlig en til tider ganske så giftig stemning. Morens bror, TV-pastoren og "pengepredikanten" i "Norges Visjonære", framstår som et mulig alternativ - men han blir foraktet av Per ("han lurer penger fra minstepensjonister"). Konflikten mellom liv og lære blir tydelig når Per, for å redde menigheten "Frihetens" skrantende økonomi, også tyr til pengetigging med vipps-nummer på storskjerm og betalingsterminaler bak i salen.

Et interessant element i filmen, er noen autentiske opptak av en amerikansk TV-pastor, som et par steder dukker opp i bakgrunnen. Denne pastoren likner mistenkelig på den kontroversielle Steven Furtick, grunnlegger av og pastor i megakirken "Elevation Church". Han er en av USAs rikeste "pengepredikanter", og han har også i flere år hatt en tett kobling til Hillsong-bevegelsen. Dermed blir glimtene med ham et kommenterende element som danner en bro mellom "Friheten" og "Norges Visjonære".

Så etableres det også en bro mellom det vulgærkarismatiske i "Norges Visjonære" (der vi bl.a. ser noen møteglimt på TV av folk som faller under "Den hellige ånds kraft") og den ekstreme sekten som dukker opp i siste del av filmen. Broen dannes bl.a. ved at det på pengepredikant-altanen dukker opp en tungetalende pastor (for øvrig spilt av Anders Torp) som driver en "homo-demon" ut av en mann. Og utdrivelser av demoner viser seg å være en hovedgeskjeft i sekt-menigheten Mirjam etter hvert trekkes til.

Denne sektmenigheten framstår som en utradisjonell og uventet blanding av et avsondret, katolsk-inspirert fellesskap og en "Jesus-camp" etter modell av det danske "Faderhuset" (detaljert beskrevet i boka "Jesussoldaten" av Tone Egedius og Anders Torp). Her drives demoner ut av unge mennesker ved at besvimelser framprovoseres ved hjelp av en hyperventileringsteknikk (pusting i poser), i tillegg til at de øver seg i å "dø for Jesus" gjennom et ekstremt brutalt treningsprogram. Jeg antar det har vært et poeng nettopp å understreke det autoritært rituelle her. Det kan fungere BÅDE som en kontrast til menigheten "Friheten" OG som en illustrasjon av hvor ille det kan gå om det menneskelige blir fullstendig underlagt en forestilling om "Guds krav".

Regissør Jorunn Myklebust Syversen har basert filmen på en rekke informanters beretninger. Den har dermed en dokumentarisk basis. Så kan det selvsagt innvendes at mange kristne ikke vil kjenne seg igjen i beskrivelsene. Nei, heldigvis! Så er da heller ikke filmen en kritikk av kristendom eller religiøs tro som sådan. Noen innvendinger har også gått på at filmens problematikk kan være like relevant i sekulære miljøer. Ja, helt sikkert.

Det er imidlertid nettopp det at filmen foregår i kristne miljøer, som gjør at den griper så sterkt. Det er tross alt en himmelvid(!) forskjell mellom det å legge seier eller nederlag i ulike livsforhold i potten - og det å legge himmel eller helvete der. Når autoritetene taler på vegne av Gud, er potensialet for nederlag for den som ikke greier å leve opp til forventningene, avgrunnsdyp. Mirjams sårbarhet blir ikke sett. Til en psykolog hun har en terapisamtale med etter et selvmordsforsøk, uttrykker hun at hun "må" jo tro - og "svaret" blir "mer Gud". Filmens avslutning er åpen - og spørsmålet om Mirjams videre skjebne overlates til oss seere.

Pinsekarismatisk kristendom er sterkt ekspanderende på verdensbasis, og en trend har samtidig vært at makten innenfor den «nye» pinsebevegelsen har blitt sterkere og sterkere konsentrert hos ledere som hevder seg «utvalgt» av Gud. Dette er en uhyre skummel utvikling.

Flere norske pinsepastorer har uttalt at de tar filmens budskap alvorlig. Det er positivt. DISCO bør føre til selvransakelse – også hos kristenledere som ikke føler seg direkte truffet.

Gå til innlegget

Var debattinnlegget mitt en uheldig kontekst?

Publisert rundt 2 måneder siden

Øystein Gjerme skylder på en uheldig kontekst når han nærmest beklager seg overfor Visjon Norge. Det kan være min kontekst.

I Vårt Land på nett 19. september langer Jan Hanvold ut mot pastor Øystein Gjerme i Salt Bergenskirken.  «Jeg blir skuffet og lei meg når Øystein Gjerme har behov for å distansere seg fra oss», sier han.

Bakgrunnen for Hanvolds utspill ser ut til å være følgende:  10. september oppfordret jeg i et innlegg i avisa Dagen ansvarlige ledere i pinsebevegelsen til å ta et oppgjør med Visjon Norge. Jeg begrunnet denne oppfordringen med Visjon Norges høyst kontroversielle profil, både hva angår teologi og økonomi – og trakk fram tre eksempler på toneangivende miljøer innen pinsebevegelsen som hadde et «samrøre» med Visjon Norge: Salt Bergenskirken, Filadelfia Kristiansand og Evangeliesenteret.

12. september kom det svarinnlegg i Dagen fra pastor Øystein Gjerme i Salt Bergenskirken mht. forholdet mellom hans menighet og Visjon Norge. Han framholdt at det ikke var noe «samrøre» der.  «I Salt Bergenskirken har Visjon Norge ikke fått talerplass, ei heller har vi noen samarbeidsavtale med dem», skrev han. Han avsluttet svarinnlegget slik: «Fra 1. 1. 2020 har jeg også et større ansvar, som leder av pinsebevegelsen. Dette ansvaret vil jeg ta på meg med det største alvor».

Jeg syntes dette var et både ryddig og oppklarende svar.  I et responsinnlegg 17. september takket jeg derfor Øystein Gjerme for dette, men opprettholdt oppfordringen til pinsebevegelsen som sådan.

Underveis har debatten rast i diverse kommentarfelt på nettet - og det har også kommet lange kommentarer i sosiale medier fra Jan-Aage Torp (på Facebook og blogg) og Jan Hanvold (på Facebook). Øystein Gjerme har måttet tåle ganske mye svært usaklig kritikk, og en del av kritikerne har også trukket mine motiver i tvil.  Jan-Aage Torp omtaler meg som «den antikristelige Oddbjørn Johannessen», mens Jan Hanvold inkluderer meg (uten å nevne navn) i fellesskapet av "de verste kristofobe personene i Norge". Jeg kjenner meg ikke igjen i noen av disse karakteristikkene.

Jeg vet ikke om det er disse kritiske utspillene som har fått Øystein Gjerme i det samme Vårt Land-oppslaget til å komme med noe som likner en beklagelse overfor Visjon Norge. Han uttaler nemlig at han «forstår» at hans tilsvar til mitt innlegg i Dagen «kunne være provoserende for noen» - angivelig fordi «konteksten var uheldig».

Hvilken "uheldig" kontekst?  At debattinnlegget han svarte på, var skrevet av «en som viste seg å være en kjent kritiker av Visjon Norge»?  Jeg vil jo i det lengste håpe at svarene vil være de samme uavhengig av hvem som stiller spørsmålene.

Gå til innlegget

Youtube-predikanten Levi Jensen har lenge vært et fenomen på internett, og ved sine såkalte «meet-ups» forskjellige steder i Norge. Nå er han inkludert i «Visjon Norge-familien».

Levi Jensen har angivelig rundt 100 000 følgere på Youtube og i sosiale medier.  På Youtube har han sin egen evangeliseringskanal ("Levi’s Ministry"), mens han på Facebook bl.a. drifter gruppa «Jeg elsker Jesus», som har over 55 000 medlemmer.  I tillegg har noen musikere mixet et par rap-/hip hop-låter rundt noen av predikantens utsagn, utrop og tungetale – som har havnet høyt oppe på Spotify-listene («Satan is a liar» og «Jesus er stammen»).

Inntil nylig har Levi Jensen vært relativt ukjent både for troende og ikke-troende voksne, og han har operert helt frikoplet fra organisert menighetsliv.  Det er barn og unge som har kjent til ham, og som har strømmet til hans ulike «stunts» på nettet, og til de stedene han har vært fysisk til stede med sine såkalte «meet-ups».

Hvor mange av følgerne hans som «kjøper» budskapet, er usikkert. Mange ser nok på ham som en slags sær og veldig original standup-artist. Andre er først og fremst ute etter å mobbe og latterliggjøre ham. Selv hevder han å ha omvendt tusenvis av barn og unge til Jesus.

I løpet av de siste månedene er han altså tatt inn i varmen av Jan Hanvold, og både i Visjon Norges «profetiske uke» med Rick Vera i mai og i kanalens nylig avholdte «kick off»-konferanse med Dionny Baez, var han spesielt invitert både for å bli intervjuet og for å holde appeller. Begge de tilreisende superpredikantene (Vera og Baez) «profeterte» at han skulle bli redskap for en gigantisk ungdomsvekkelse i Norge – og nå har Hanvold sponset ham med en bobil, slik at målet skal bli raskere realisert.

Nylig var Levi Jensen på bobil-turné i Nord-Norge, og han reiste ikke alene – noe som indikerer at han er på vei til å bli stueren i flere miljøer. Med på turen var Daniel Haddal og Elin Therese Slotten. Haddal, som i tillegg til å drive sin egen kristne virksomhet («Kingdom Lifestyle»), er en sentral medarbeider i Visjon Norges barneprogrammer. Slotten er ungdomspastor i en pinsemenighet (Betania, Fauske).

Vel, det er mye det går an å raljere over ved fenomenet Levi Jensen, og jeg har (antakelig i likhet med de fleste andre voksne mennesker) til nå ikke tatt ham særlig alvorlig. Det er imidlertid en del av virksomheten hans som er mer betenkelig enn resten. Ja, mer enn betenkelig!  Ifølge hans egne utsagn har han nemlig definert grunnskoler og videregående skoler som sin primære misjonsmark.  Han har selvsagt erfart at han ikke er velkommen verken i skolehus eller skolegård, men det problemet har han løst ved å stille seg like utenfor skoleområdene når elevene skal hjem.  Flere steder skal da elever ha flokket seg rundt ham, fordi han er kjendis på nettet – og dermed har han fått innpass til å forkynne budskapet, som er av den ekstreme sorten.  La meg sitere et typisk Facebook-innlegg – spesielt rettet mot de unge:

Vil du brenne i helvete med satan for evig tid? Eller vil du finne veien til frelsen, til Jesus! Lik og del om du elsker Jesus. Så kanskje jeg kommer til deg for å frelse.

Jeg vet ikke om det å overfalle barn og unge med denne typen aggressiv forkynnelse når de skal hjem fra skolen, rammes av straffeloven.  Det jeg imidlertid vet, er at om mine barn hadde blitt utsatt for denslags når de var i aktuell alder, ville jeg ikke akseptert det. 

Jeg vil appellere til alle foreldre om at dere bør være på vakt.  Levi Jensen og kompanjongene hans kan dukke opp når som helst og hvor som helst.  Og til dere kristenledere som – aktivt eller passivt – fremdeles støtter Visjon Norge, sier jeg nok en gang: Det er tid for å ta et offentlig oppgjør!

Satan is a liar (Youtube)

Gå til innlegget

Ordningen med kirkevalg koblet til kommune- og fylkestingsvalg er ulogisk og anakronistisk.

I nåværende Lov om Den norske kirke (Kirkeloven) kan vi lese følgende om hvordan valg til menighetsråd og bispedømmeråd skal foregå:  «Kirkelige valg holdes samtidig med, og i lokaler i umiddelbar nærhet av, offentlige valg».  Dette vil altså være gjeldende også ved det kommende kommune- og fylkestingsvalget, som skal avholdes 8. og 9. september.

Ordningen er både ulogisk og anakronistisk, i og med at vi ikke lenger har noen statskirke. En naturlig konsekvens av at statskirken - i hvert fall formelt - har vært avviklet siden 2012, burde selvsagt være at Den norske kirke avholdt sine valg internt i sine egne lokaler, slik andre tros- og livssynssamfunn gjør. 

Regjeringen tenker tydeligvis annerledes, for i høringsnotatet til ny trossamfunnslov, er det ovenfor siterte avsnittet foreslått videreført med nøyaktig samme ordlyd.

Human-Etisk Forbund har i en uttalelse forlangt at kirkevalget i framtida skilles fra kommune- og fylkestingsvalget.  Jeg vil tro at HEF har bred støtte for dette synet i de fleste trossamfunn utenfor Den norske kirke – og antakelig også blant mange av Den norske kirkes egne medlemmer. Det ser imidlertid ut til at kirkens ledelse tviholder på sin særstatus - med regjeringens (og opposisjonens?) støtte.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere