Oddbjørn Johannessen

Alder: 62
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Har jobbet som lærer i alle skoleslag fra barneskole til universitet, samt virket som litteraturkritiker og frilansjournalist. Har også vært taxi-sjåfør.

Har vært bidragsyter i og redaktør for flere bøker - samt publisert artikler i div. tidsskrifter, først og fremst om skjønnlitterære og (lokal)historiske emner. Var i perioden 1993-1996 knyttet til forskningsprosjektet "Regional religiøsitet: Religion, kulturmøter, regionale særtrekk" (KULT/Norges forskningsråd). Publiserte artikler i dette prosjektet: "Religionen i Agder-litteraturen - møter og kollisjoner" (i Tidsskrift for kirke, religion og samfunn 1/1993), "Øvelser i grensesetting i et stort øde landskap; Kjell Askildsen og Håvard Rem - to antifundamentalister fra Bedehusland" (i Tore Meistad (red.): Religiøsitet og litteratur i et regionalt perspektiv, KULTs skriftserie nr. 68, Norges forskningsråd 1996). I forlengelsen av dette prosjektet skrev jeg dessuten kapitlet "Fra Krag til Knausgård; noen forfatterblikk på 1900-tallets sørlandske kristenliv" i boka Bløde konsonanter - hard religion? (red. Agnes-Margrethe Bjorvand og Pål Repstad, Kommunion forlag 2002).

Redaktør av tre tematiske sangantologier (m/historikk for hver sang):
- Blott en dag. 40 folkekjære religiøse sanger og viser (Ex Libris 1988).
- Glade jul. 40 folkekjære julesanger (Ex Libris 1989).
- Seiren vet vi at vi får. Arbeiderbevegelsens sanger (Tiden 1991).

Noen nyere bokutgivelser (medredaktør og bidragsyter):

- Metaforenes tyranni (Høyskoleforlaget 2005).
- Kritikkens forgreninger. Om samfunnskritikk i litteratur og samfunnsvitenskap (Høyskoleforlaget 2008).
- Hamsun på Sørlandet (Bokbyen forlag 2009).
- Kunstens form og kulturens bruk" (Portal Akademisk 2011).
- Bidragsyter i boka Eidsvollsmennene - hvem var de? (Norsk Slektshistorisk Forening 2014).

Sysler ellers en del med slekts- og lokalhistorie.

Følgere

Kristenkonservativ og politisk radikal – 1968 in memoriam

Publisert 1 dag siden - 716 visninger

I forbindelse med at det er 50 år siden «ungdomsopprørsåret» 1968, gjenoppfrisker Vårt Land viktig informasjon om vår relativt nære kirkelige og politiske historie.

1968 forbindes gjerne med studentopprør, hippie-bevegelse – ja, i det hele tatt ungdomsgenerasjonens opprør mot autoriteter på alle plan. Det er mange forklaringer på det som skjedde i hele den vestlige verden fra da av og framover på 1970-tallet – og perioden vil også kunne beskrives og evalueres på høyst ulikt vis, avhengig av betrakterens eget ståsted.  Noen kritikere (særlig en del kristne) vil raskt trekke fram fenomener som «normoppløsning», «fri sex» og denslags.

Et hovedpoeng i Vårt lands oppslag er at da den politiske radikalismen også slo gjennom blant mange unge kristne her i landet, så var den ikke nødvendigvis koblet til liberal kristendom - men i svært mange tilfeller faktisk til konservativ «bedehuskristendom».

Oppslaget vakte til live en del personlige minner, selv om jeg er for ung til å kalle meg «ekte sekstiåtter».  Jeg ble tenåring det året.  Et viktigere år i min egen «ideologiske utvikling» var 1970.  Da begynte jeg å interessere meg for politikk.  Bakgrunnen min i en industriarbeiderfamilie, samt begivenheter på den verdenspolitiske arenaen (Vietnam-krigen, atomtrusselen, u-landsproblematikken m.m.), gjorde at jeg plasserte meg nokså langt til venstre.  Samme år ble jeg også valgt inn i styret i det kristne skolelaget på ungdomsskolen der jeg var elev.  Denne koblingen fant jeg uproblematisk – ja, rett ut sagt naturlig.  Jeg opplevde ingen motsetning mellom konservativ kristendom og politisk radikalitet. Snarere tvert om.  Forkynte ikke Jesus selv et anti-materialistisk budskap – og holdt ikke de første kristne seg med et egalitært samkvem der det hadde alt felles?

I enkelte saker oppsto det likevel noen «knuter».  Et eksempel var abortspørsmålet.  På et tidspunkt i 1974 havnet jeg i en alvorlig lojalitetskonflikt, der jeg var aktiv i Sosialistisk Valgforbunds ungdom samtidig som jeg gikk på husbesøk og samlet underskrifter for Folkeaksjonen mot fri abort.  For øvrig hadde jeg fremdeles styreverv i Skolelaget (et engasjement som fortsatte videre i gymnaset og deretter på lærerskolen), og jeg var soldat i Frelsesarmeen.  Den politiske helten min på det tidspunktet ble den kristne SV’eren Otto Hauglin, som tok dissens da forslaget til ny abortlov ble behandlet i Stortinget i 1975.

I dag befinner jeg meg på mange vis et annet sted både politisk og livssynsmessig, men jeg har ikke problemer med å hente fram igjen den engasjerte tenåringen jeg en gang var – og jeg kan forstå hvordan han tenkte.

I vår tid, der mange forbinder konservativ kristendom med nasjonalisme, Oslo-symposiet og fremmedfiendtlighet, var det litt befriende å bli minnet om noen andre mulige koblinger ved lesningen av Vårt Lands oppslag – som jeg legger en lenke til her:

https://reportasje.vl.no/artikkel/244-her-kommer-den-nye-tid

 

Gå til innlegget

Utfordrende Jesus-bilder

Publisert 24 dager siden - 6876 visninger

Jeg vokste opp med den langhårede Jesus med kjortel og et uforstyrret, fredsælt blikk. Han som kunne stille stormer, og som elsket alle barna.

 

Senere i livet ble han mer utfordrende - og etter som årene gikk, rett og slett problematisk å forholde seg til. 

I året som nå straks er omme, er det kommet flere Jesus-bøker på det norske bokmarkedet, og noen av dem utfordrer de tradisjonelle Jesus-bildene.  Det synes jeg er interessant.

Vårt Lands Alf Kjetil Walgermo presenterer et knippe av dem her:

https://www.vl.no/meninger/kommentar/nye-vegar-til-jesus-1.1076354

Jeg har brukt deler av romjulen til å lese Halvor Moxnes' bok Historien om Jesus (Verbum forlag 2017), og er nå i gang med Knut Ryghs oversettelse av Marcus J. Borgs Gjenoppdag kristendommen (Kom forlag 2017).  Jeg opplever det som forfriskende for tanke og sinn å la min agnostisisme utfordres av helt andre måter å betrakte Jesus på enn det som var vanlig i min aktive kristne fortid.

Jeg vil med dette oppfordre dere, mine kristne venner, til også å la dere utfordre av noen andre Jesus-bilder enn dem mange av dere vanligvis forholder dere til.

Og med dette vil jeg ønske alle med-/motdebattanter et riktig godt nytt år!

 

Gå til innlegget

«Kan det komme noe godt fra Nasaret?»

Publisert rundt 1 måned siden - 1410 visninger

Jeg har én gang i livet skrevet en slags ”juleandakt”, der jeg forsøkte å gripe fatt i det allmenne i juleevangeliet – det som kan appellere både til troende, tvilere og ikke-troende. Vi snakker kanskje om en av vår kulturs grunnfortellinger?

("Karl Bertil Jonssons julafton" - Tage Danielsson/Per Åhlin)

 

Kan det komme noe godt fra Nasaret? Dette fordomsfulle spørsmålet gjaldt julens hovedperson da han som voksen mann hadde oppsøkt mer sentrale strøk. Men spørsmålet er også nært forbundet med barnet i krybben i den fattigslige Betlehems-stallen, som er det mer konkrete utgangspunktet for følgende betraktninger.

 

Jesus ble – som historisk person – aldri på noe tidspunkt i livet medlem av det gode selskap, selv om ettertiden har gitt ham en annen posisjon. Han er – i hvert fall formelt – hovedperson i den kirkelige høytiden vi nå går inn i. Det sniker seg likevel ofte inn en noe beklemmende følelse av at fødselsdagen ikke lenger er avhengig av fødselsdagsbarnet. Ja, kanskje går det an å si det så sterkt at feiringen gjør seg best uten. At høytidsmarkeringen først og fremst er av rituell art – og det kan vel være verd noen tanker…

 

Så blev det da jul som det blir hvert år,

og julefest holdtes i hver en gård

så langt som den hellige kristenhet når.

 

Og ribbe og surkål og øl og dram

man åt og drakk til ære for ham

som fødtes i armod og døde i skam.

 

(…)

 

Hver eneste sjel i vår kristenhet

blev løftet på bølger av kjærlighet!

For fred er det beste – som alle vet.

 

Slik formulerte lyrikeren Rudolf Nilsen seg i det ironiske diktet ”Fred på jord” i 1929. Et relevant apropos også til julefeiringen i 2017, sannsynligvis. Ja, kanskje er Rudolf Nilsens spark mer på sin plass i vår tid. Vi har ikke samme type klasseforskjeller som man hadde i mellomkrigssamfunnet, men julen tydeliggjør de forskjellene som fremdeles er der. For at julefeiringen skal bli vellykket, er det – om ikke en betingelse, så i hvert fall en stor fordel om man kan skilte med et harmonisk og lykkelig familieliv og en solid bankkonto. Gavehysteri, pyntehysteri, lykkehysteri kaver opp en tilværelse som for mange er problematisk nok fra før. Denne utvendigheten ved vår moderne julefeiring, som gjør kjøpesentrene til de egentlige katedraler og markedsførerne til seremonimestre, står i grell kontrast til den livsforståelse barnet i krybben er et uttrykk for, og som er et betimelig korrektiv til oss alle – om vi kaller oss kristne eller ei.

 

Det allegoriske innhold i Bibelens Jesus-bilder, enten det er barnet i krybben, snekkersønnen fra provinsbyen Nasaret, autoritetsrefseren eller den forlatte på korset forteller en sammenhengende historie om solidaritet. En solidaritet først og fremst med dem som faller utenfor all ”vellykket” konvensjonalitet. En solidaritet med praktiske konsekvenser. I tråd med dette finner ikke den voksne Jesus fram til de veltilpassede, til samfunnsstøttene når han skal velge seg sine nærmeste fortrolige. I stedet oppsøker han taperne: fattige fiskere, kompromitterte tollere og kvinner med tvilsomt rykte. Han var i sitt virke konsekvent outsider og provokatør – ikke for provokasjonens skyld – men for solidaritetens. Dermed ble han også et konstant hår i suppa for de ”rettroende”. Og han provoserte vedtatte religiøse normer ved å bryte regler som var menneskefiendtlige. Han jaget pengevekslerne ut av tempelet, og han kalte de religiøse autoritetene ”kalkede graver”. Han våget å stille seg laglig til for hogg ved å være tydelig, ved å ta stilling. Han var i beste forstand motkulturell.

 

De rike ble pisket med svøper og ord:

i dem hadde ondsinnet røtter.

Men synderen spiste ved frelserens bord,

og skjøgene lå ved hans føtter.

At mesteren blev som han blev, er det rart,

med omgang av sådan en art?

 

Slik beskriver Rudolf Nilsen ham i et annet juledikt. Og kanskje nettopp i litteraturen – og ofte hos forfattere som i teologisk eller kristen forstand er ”kjettere” – har bildet av solidaritetens Jesus overlevd i en type outsiderposisjon der han fungerer som en – ikke moraliserende – men moralsk utfordring: ”De friske trenger ikke til lege, men de som har ondt”. Skjønnlitteraturens julebeskrivelser formidler som oftest ”den andre historien” – ikke glansbildet av den lykkelige kjernefamilien som utstråler uendelig harmoni og mett trygghet. Det er historien om kulde, ensomhet, fattigdom – om det å være utenfor. Det eneste selskap Sigbjørn Obstfelders nattevandrer har i diktet ”Julaften”, er en ”stakkels frostdød spurv”, og vi kjenner alle H. C. Andersens ”lille pige” som har noen skarve fyrstikker som eneste juletrøst. Der eventyret har latt fattigdommen få et romantisk skjær, er alle harmoniserende og formildende omstendigheter borte i Amalie Skrams ”Karens jul”. Naturalistisk nøkternt lar forfatteren den tragiske fortellingen tone ut slik, etter at Karen har frosset i hjel i et skur sammen med sitt nyfødte barn: ”Den første arbeidsdag efter julehelgen lot havnevesenet det gamle ferjemannshus rive ned og transporterer bort. Det skulle ikke stå der og være tilholdssted for alskens løsgjengere”

 

Hvorfor trekker jeg så fram det mange vil oppleve som oversentimentale historier fra et annet århundre? Ikke for sentimentalitetens skyld, men for perspektivets. Det disse litterære eksemplene forteller, er blant annet historien om det å være utenfor et privilegert, eksklusivt og ekskluderende fellesskap. Og det er en historie som kan oppdateres. Nå finner man kanskje ikke så mye av den ”klassiske” fattigdommen her på berget, men mange flere enn vi liker å tenke på er satt utenfor de priviligertes fellesskap.

 

I Jens Bjørneboes dikt ”Litterær jul” er de perspektiverende ordene lagt i munnen på uteligger-lyrikeren Ole Kobbenuten, som for en sjelden gang varmer seg på en kafé (det er hans form for julefeiring):

 

…og enda engang myser han mot ruten

og ser at nu i dag til en forandring

er borgerhæren stedt på vintervandring.

Som beduiner gjennem ørkensanden,

slik stolprer de i dype vintersneen

og kjøper små presenter til hinannen.

 

En dag i året tenker de på andre,

og derfor må de ideligen vandre,

mens vi kan strekke bena i kaféen

og hvile under granens glade glitter.

Nu er det jul, nu er det vi som sitter!

 

Kirkens høytider – i særlig grad julen – er sannsynligvis de periodene av året det er vanskeligst å være annerledes. Det er så godt som et faktum at det nettopp da er ensommere å være ensom. Mer problematisk å være arbeidsløs, gammel, syk, flyktning eller på annen måte en avviker fra det antatt normale. Og det bør være et paradoks - både for kirken og for samfunnet ellers. Disse høytidene burde jo være fellesskaps-fremmende. Et bibelord trenger seg på i all sin krasshet, og det er lagt i munnen på Vårherre selv: ”Jeg tåler ikke urett og høytid sammen”.

 

Det er – om noen skulle tro det – ikke mitt anliggende å ta julegleden fra noen, men julen kunne vel være et velegnet memento for de fleste av oss. En tid for ettertanke. En tid for å rense hjerne og hjerte i stedet for å synke sammen under vekten av alle julebordene – i stedet for å slite vettet av seg for å finne igjen normalpulsen etter alle de desperate handleturene. Kanskje man da også fikk tid og anledning til å løfte blikket noen tommer? Og kanskje man kunne risikere å oppdage et medmenneske eller to som man ellers ikke ville lagt merke til?

 

Bildet av barnet som ble født i en stall vekker de mykeste følelsene i oss, følelser som har med omsorg, omtanke og beskyttelse å gjøre. Samtidig – når vi kjenner barnets videre skjebne – formidler det et budskap om solidaritetens fødsel - en solidaritet som imidlertid stadig vil være truet. Det finnes alltid en Herodes. Sagt på en annen måte: Den kalde, livsfiendlige kynisme som Herodes representerer i evangelieberetningen, er ikke som fenomen tidsbestemt – men den har mange ansikter. Den er solidaritetens dødsfiende. Jens Bjørneboe har på sitt vis gitt uttrykk både for herodeskreftene og håpet i det litt tvetydige diktet ”Natten” – og med et ønske om en god jul gir jeg ham siste ordet:

 

Natten inatt er hellig.

Noe skal skje.

Det som skal komme fra himmelen

er ikke bare sne.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal dø i natt.

Nysådd og angst og matt

spirer en himmel i isen

der gaten er blank og glatt.

 

Natten i natt er hellig.

Noen skal fødes i natt

Vår mørke, kjølige klode

er ikke helt forlatt.

Fra hennes lysende søsken

kommer der noen i natt.

 

(En versjon av denne teksten ble også postet her i VD for et par år siden.)

Gå til innlegget

Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen

Publisert rundt 1 måned siden - 6737 visninger

Kan forestillingen om den vrede Gud som krever blodoffer, og forestillingen om den kjærlige Fader som elsker sine barn med fullkommen kjærlighet, gå i hop - uten at resultatet blir et schizofrent gudsbilde?

Forsoningslæren er noe av det mest ubegripelige ved tradisjonell kristendom, synes jeg (selv om jeg tidligere i livet fant den fullkomment logisk).

Litt folkelig uttrykt er altså tanken at en sint Gud krever et oppgjør fra de menneskene han har skapt i sitt bilde - et oppgjør de ikke er i stand til å ta. Derfor må de straffes. Så viser det seg at han har en løsning i bakhånd, som han kan blidgjøre seg selv med. Ved å la sin egen sønn bli pint og drept, så kan han anse dette som en stedfortredende straff. Han retter altså baker for smed, for å si det med Johan Hermann Wessel.

Menneskene er ikke dermed nødvendigvis kvitt Guds vrede - for forsoningen gjelder jo bare dem som tror det forholder seg slik som beskrevet. De øvrige slipper ikke unna straffen, som nå gjøres ekstra pinefull.

Det står mye om Guds vrede i GT. Der møter vi en Gud som ikke lar seg fornærme uten at det medfører grufulle straffedommer. Ja, i fortellingen om Noah og vannflommen er han så misfornøyd med hele skaperverket sitt at han vil ødelegge det meste av det. Etter "syndfloden" angrer han, kan vi lese, men tilfreds med menneskene blir han likevel ikke. De skikker seg ikke slik han hadde tenkt.

Hvordan kan raseriet over den feilvaren han har skapt, mildnes ved at han lar sin sønn korsfeste? Hvordan samsvarer dette med forestillingen om den kjærlige Fader som elsker sine barn med fullkommen kjærlighet – uten at gudsbildet blir schizofrent?

Gå til innlegget

"Min" Jesus. En kjettersk preken.

Publisert rundt 2 måneder siden - 6709 visninger

Jeg har foretatt noen dykk i evangeliene, der Jesu uttalte verdier er idealer som fremdeles betyr mye for meg. I stikkordsform kan de formuleres slik: Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse.

Selv om det er mange år siden jeg kunne kalle meg troende, har jeg stadig sans for Jesus. Han er jo en gammel venn, og gamle venner slår man ikke hånden av sånn uten videre.  I barndommen representerte han trygghet, og gjennom hele ungdomstiden og inn i ungvoksen alder hadde han og jeg et nært forhold.

Nå er det gjerne slik at etter hvert som tiden går, og man kommer på avstand fra hverandre, ser man en del ting i et noe endret perspektiv.  Hva blir igjen av Jesus-relasjonen dersom man, som jeg, ikke lenger kan tro på religiøse forestillinger som jomfrufødsel, oppstandelse, mirakler, himmel og helvete ("livets to utganger")?

Verdier

Det jeg sitter igjen med er et sett med verdier, der overskriften kanskje kan være "Den gylne regel": Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem (Matt. 7,12).  Den finnes riktignok også innenfor andre tradisjoner enn den kristne (som jeg er oppvoks i), men slik evangeliene presenterer Jesus, kom han med en rekke interessante og radikale eksempler på hva dette kan bety i praksis – bl.a. i bergprekenen.  Etter de såkalte "saligprisningene" presenterer han sine tolkninger av "loven", der han setter et empatisk forhold til "nesten" i sentrum, f.eks. slik:

Dere har hørt det er sagt: 'Øye for øye og tann for tann'. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot dem som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på ditt høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Eller slik:  Dere har hørt det er sagt: ‘ Du skal elske din neste og hate din fiende.’ Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere (Matt. 5, 42-44). 

Dette er radikalt. Ja, kanskje vi sågar vil beskrive det som ekstremt.  Noen ganger kan det imidlertid være nødvendig å spissformulere seg for å understreke og tydeliggjøre et poeng, og jeg tror det er det Jesus gjør her.  Samtidig er det naturlig å tenke seg at kompromissløsheten er påvirket av at Jesus levde innenfor en apokalyptisk kontekst, preget av en overbevisning om at enden var nær: Sannelig, jeg sier dere: Denne slekten skal ikke forgå før alt dette skjer (Matt. 24,34).

Mange av Jesus-ordene inneholder advarsler mot materialisme, og radikaliteten i disse er nok også influert av det apokalyptiske fokus han hadde, for eksempel formaningen om å ikke samle seg skatter på jorden (Matt. 6, 19ff) – og det krasse budskapet til den rike, unge mannen: Én ting mangler du ennå: Selg alt du eier, og del ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg (Luk. 18, 22-23).  Til disiplene kommenterer han, som de fleste vil huske, det siste slik (v. 25): Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike". Essensen i dette er et verdisyn som advarer mot å la seg fange i en materialistisk tankegang.

Jesus viser gang på gang at han solidariserer seg med de fattige og de marginaliserte.  Hans omgang med – og holdning til - "tollere og syndere", skjøger og andre utstøtte eksemplifiserer dette (Luk 5, 27-32; Matt. 9, 10-13; Joh. 8, 2-11).  Og når han skal finne sine nærmeste fortrolige, søker han blant fattige fiskere.  Tydeligere enn i Matt. 26, 35-40 kan det neppe sies:

For jeg var sulten, og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg. Da skal de rettferdige svare: 'Herre, når så vi deg sulten og gav deg mat, eller tørst og gav deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller uten klær og kledde deg? Og når så vi deg syk eller i fengsel, og kom til deg?» Men kongen skal svare dem: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg'.

Interessant i denne sammenheng er også lignelsen om "Det store gjestebudet" (Luk. 14, 7-24), der alle de innbudte melder forfall, fordi de er opptatt med en eller annen form for business.  Verten (som her formidler Jesu budskap) sier da til tjeneren sin: Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.

Selvsagt må også lignelsen om den barmhjertige samaritan nevnes (Luk. 10, 25-37) – fortellingen om mannen som hadde blitt overfalt av røvere, og som etter å ha blitt utsatt for grov vold, lå halvdød i veikanten.  Representantene for det religiøse etablissementet (presten og levitten) gikk rett forbi ham, mens en samaritan (som var betraktet som vranglærer og fiende), fikk "inderlig medfølelse" med ham. Han renset og vasket sårene og tok ham med til et herberge.  Hvorfor fortalte Jesus denne historien?  Jo, som et svar på spørsmålet fra en lovkyndig om hvem som kunne betraktes som ens "neste". Lignelsen var ment som en praktisk eksemplifisering av Jesu forutgående utsagn: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv. Første del av utsagnet var nok uproblematisk for den lovkyndige. Anstøtssteinen lå i siste setning (det kompromissløse nestekjærlighetsbudet).

La meg også ta med den kjente episoden fra Getsemane-hagen, der Peter tar sverdet og hugger øret av øversteprestens tjener, som kommer for å arrestere Jesus (Matt. 26, 52-53). Hvordan reagerte Jesus?  Jo, med følgende ord til Peter: Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. En naturlig "oversettelse" av det som står etter kommaet: Vold avler vold.

Jeg har foretatt noen dykk i evangeliene, der Jesu uttalte verdier er idealer som fremdeles betyr mye for meg.  I stikkordsform kan de formuleres slik: Nestekjærlighet, anti-materialisme, anti-hevn, solidaritet, tilgivelse. Når det gjelder det siste – tilgivelse – henger det nøye sammen med begrepet nåde.

Nåde

Den store nåde-fortellingen, slik jeg ser det, er lignelsen om den bortkomne sønn (Luk. 15, 11-32) – om den unge mannen som det hadde gått over styr for i livet, og som hadde sviktet farens tillit. Da han i sin fortvilelse bestemmer seg for å vende hjem med sine nederlag, blir han ikke avvist av faren. Tvert imot.  Det brukes her tilsvarende ord om farens reaksjon, som de som blir anvendt om den barmhjertige samaritan: Faren fikk "inderlig medfølelse" med sønnen.  Nåde. Et høyst dennesidig begrep i denne sammenheng, slik jeg leser teksten.  Det finnes en mulighet for en ny start i livet for den det har gått skeis for – men det betinger at noen er til stede og viser nåde i stedet for fordømmelse: Denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.

Begrepene verdier og nåde gir ingen mening for meg, om de ikke er anvendelige for livet her og nå. Det hinsidige er irrelevant. Det er et "terra incognita".  Ideen om rettferdiggjørelse, slik det særlig er betont i den protestantiske teologitradisjonen, framstår som det motsatte.  En nådeforståelse som innebærer at en Hitler kan bli frelst, mens en Gandhi går fortapt, finner jeg uakseptabel.

Hva så med de krasse domsordene evangeliene tillegger Jesus? Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans, sa han ("Menneskesønnen", "kongen") - ifølge Matt. 25, 41 – til dem som satt ved hans venstre side.  Jeg tolker billedbruken her som farget av Jesu (og hans samtids) apokalyptiske perspektiv. Vi skal legge merke til at tiltalen de dømte blir stilt overfor i fortellingen, er en fatal unnlatelsessynd

For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Oppsummert lyder domsgrunnlaget slik:  Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere ikke gjort mot meg.

Dommen er også streng i lignelsen om den rike mannen og Lasarus (Luk. 16, 19-31). Den rike mannen har veltet seg i luksus og oversett den fattige Lasarus, som har oppholdt seg ved mannens port, full av verkende sår, i håp om å kunne "mette seg med det som falt fra den rikes bord".  Når Lasarus dør, blir han båret av engler til "Abrahams fang", mens den rike mannens skjebne blir evig lidelse i dødsrikets flammer. Også forestillingen om "to utganger" av livet i denne fortellingen, samsvarer nok med oppfatninger i Jesu samtid, men nåtidsleseren vil nok fornemme en viss rettferdighet i denne billedlige beskrivelsen.  Den rike mannen får som fortjent, mens den fattige får oppreisning.  Logikken i det hele tjener et pedagogisk siktemål – og opp gjennom historien har disse fortellingene antakelig gitt håp og trøst til mange mennesker som har måttet tåle brutal undertrykkelse, vold og fattigdom. En gang skal rettferdigheten seire. Vi kan for eksempel ane det i den musikalske tradisjonen fra slavetidens USA (blues og en tidlig gospel).

 

Cherrypicking? Kristne verdier?

Mange vil nok hevde at jeg holder meg med en idealisert Jesus?  Javisst gjør jeg det.  Cherrypicking?  Det også. I større eller mindre grad driver vi jo alle med det, men slik – og bare slik - kan jeg fortsette å ha Jesus som venn.  Sett i retrospekt, skjønner jeg hvorfor jeg tilbrakte det meste av min aktive kristentid i Frelsearméen, som alltid har arbeidet etter følgende motto: Soup, soap, salvation (i nettopp den rekkefølgen!).

Så observerer jeg som et paradoks at mange av dem som i dag snakker sterkt og høylytt om kristne verdier – og hevder kristendommens betydning for utviklingen av et demokratisk og humanistisk samfunn - er de ivrigste til å åndeliggjøre Jesu egne, krasse verdiutsagn.  Men hva er da "kristne" verdier, hvis de ikke nettopp forankres i de verdiene Jesus selv sto for – slik de presenteres i evangeliene?  Ikke noe annet enn "en lydende malm og en klingende bjelle", for å si det med Paulus.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hammeren eller en kopp te?
av
Håkon Hovda
rundt 1 time siden / 32 visninger
0 kommentarer
Kvinner i svart
av
Rebecca Solevåg
rundt 6 timer siden / 156 visninger
2 kommentarer
Det keiserens er
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 71 visninger
0 kommentarer
Vi er alle misjonærer
av
Arne Borge
rundt 6 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
Ikke berettiget forbud
av
Torunn Arntsen Sajjad
rundt 16 timer siden / 476 visninger
0 kommentarer
Kirken og politikk...
av
Tor Jakob Welde
rundt 16 timer siden / 118 visninger
1 kommentarer
Om Gud faktisk finnes
av
Petter Olsen
rundt 17 timer siden / 143 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Kirken og politikk...
rundt 1 time siden / 118 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2929 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2929 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2929 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 2288 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 122 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 2 timer siden / 2689 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hvor skal vi dø?
rundt 2 timer siden / 1149 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 2 timer siden / 122 visninger
Anders Johansen kommenterte på
Kvinner i svart
rundt 2 timer siden / 156 visninger
Les flere