Oddbjørn Johannessen

Alder: 63
  RSS

Om Oddbjørn

Cand.philol., amanuensis i nordisk litteratur, Universitetet i Agder.

"Kristelig" CV: Døpt i statskirken, Gikk på søndagsskole i Guds menighet på Vegårshei, Gikk på Yngres i Indremisjonen. Engasjert i skolelagsbevegelsen. Utmeldt av statskirken som 19-åring i 1974. Døpt i pinsebevegelsen samme år. Aktiv soldat i Frelsesarméen ("fanesersjant" og søndagsskolelærer) 1972-1978. Samtidig aktiv i Norges Kristne Arbeideres Forbund. Vil i dag ikke gi livssynet mitt noen merkelapp, men er innbitt motstander av alle former for livssynsmessig tvang og skråsikkerhet.

Har jobbet som lærer i alle skoleslag fra barneskole til universitet, samt virket som litteraturkritiker og frilansjournalist. Har også vært taxi-sjåfør.

Har vært bidragsyter i og redaktør for flere bøker - samt publisert artikler i div. tidsskrifter, først og fremst om skjønnlitterære og (lokal)historiske emner. Var i perioden 1993-1996 knyttet til forskningsprosjektet "Regional religiøsitet: Religion, kulturmøter, regionale særtrekk" (KULT/Norges forskningsråd). Publiserte artikler i dette prosjektet: "Religionen i Agder-litteraturen - møter og kollisjoner" (i Tidsskrift for kirke, religion og samfunn 1/1993), "Øvelser i grensesetting i et stort øde landskap; Kjell Askildsen og Håvard Rem - to antifundamentalister fra Bedehusland" (i Tore Meistad (red.): Religiøsitet og litteratur i et regionalt perspektiv, KULTs skriftserie nr. 68, Norges forskningsråd 1996). I forlengelsen av dette prosjektet skrev jeg dessuten kapitlet "Fra Krag til Knausgård; noen forfatterblikk på 1900-tallets sørlandske kristenliv" i boka Bløde konsonanter - hard religion? (red. Agnes-Margrethe Bjorvand og Pål Repstad, Kommunion forlag 2002).

Redaktør av tre tematiske sangantologier (m/historikk for hver sang):
- Blott en dag. 40 folkekjære religiøse sanger og viser (Ex Libris 1988).
- Glade jul. 40 folkekjære julesanger (Ex Libris 1989).
- Seiren vet vi at vi får. Arbeiderbevegelsens sanger (Tiden 1991).

Noen nyere bokutgivelser (medredaktør og bidragsyter):

- Metaforenes tyranni (Høyskoleforlaget 2005).
- Kritikkens forgreninger. Om samfunnskritikk i litteratur og samfunnsvitenskap (Høyskoleforlaget 2008).
- Hamsun på Sørlandet (Bokbyen forlag 2009).
- Kunstens form og kulturens bruk" (Portal Akademisk 2011).
- Bidragsyter i boka Eidsvollsmennene - hvem var de? (Norsk Slektshistorisk Forening 2014).

Sysler ellers en del med slekts- og lokalhistorie.

Følgere

Oppstandelsen?

Publisert rundt 7 timer siden

Jesu oppstandelse regnes for å være et helt avgjørende dogme i kristendommen, men hvor sannsynlig er det at det her dreier seg om en historisk hendelse?

I Vårt Land 17. april kan vi, under overskriften 1 av 3 tror på oppstandelsen, lese at ifølge en fersk meningsmåling fra Norstat er det 35 % av Norges befolkning som fremdeles tror at Jesus sto opp fra de døde påskemorgen. 

Nå må riktignok dette tallet nyanseres noe, siden ikke alle disse tror at han sto opp fysisk. Det er det bare 14 % som tror, og flertallet av dem er over 50 år. Det er vel da gode grunner for å anta at troen på Jesu fysiske oppstandelse ikke vil ha så mange tilhengere om noen tiår?

Denne utviklingen er i og for seg ikke særlig oppsiktsvekkende, siden vår beste kunnskap sier oss at en fysisk oppstandelse fra de døde er en umulighet. Det sannsynlige er knyttet til hva som er historisk troverdig - og i forbindelse med påstanden om en fysisk oppstandelse fra de døde også om hva som er biologisk troverdig.

En mer fordomsfri – eller "fritenkersk" - måte å nærme seg problematikken på, kan være å skille mellom historiske, religiøse og metaforiske sannheter.  Jesu oppstandelse kan oppfattes som en religiøs sannhet, selv om den ikke er historisk sann – som et mysterium som bare troen kan gripe. Den kan også oppfattes metaforisk. Det kommer jeg tilbake til – etter en liten omvei.

Den danske filosof og etiker Mogens Pahuus har i boken Livet selv (forlaget Philosophia, Århus 1993) presentert en "livsfilosofisk" tilnærming, som han innledningsvis kaller "et forsøg på at formulere en konsekvent ikke-metafysisk tolkning af kristendommen. En immanent gudsforståelse".  I et av kapitlene omtaler han, delvis parafraserende, den tyske teologen Herbert Braun (en av Rudolf Bultmanns elever) bl.a. slik (s. 116-117):

"Braun vil ikke sige, at det er meningsløst, når det i traditionen siges om Jesus, at han var Guds søn, og at han er opstanden fra de døde, og at han som den Guds søn, som døden ikke kunne fastholde, besidder en tidløs magt. Men han vil sige, at sådanne udtryk. altså f.eks. opstandelse, er en 'gammelkristelig udtryksform og ydermere en omverdensbetinget udtryksform, hvori man formulerer den autoritet, som Jesus vandt over mennesker. Vi kan i dag ikke opfatte denne udtryksform som forpligtende for os selv. Men den autoritet, som disse udtryksformer tilskriver Jesus, kan meget vel være bindende for os i dag'."

Og i et senere avsnitt:

"Derfor bør vi tage os i vare for at spørge om et menneske kristelighed og dømme om denne ud fra, om han anser Jesus for Guds søn eller tror på Jesu opstandelse - for nu at nævne de mest yndede testspørgsmål. Og bliver vi selv spurgt ud på denne måde, skal vi ikke ængstelig vige tilbake, men svare klart: I den bogstavelige betydning, hvori disse titler bruges i Det nye Testamente, kan jeg ikke overtage dem. - Skulle jeg overtage dem, da måtte jeg sammen med dem overtage antikke tænke- og forestillingsformer. Og det kan jeg ikke".

Herbert Brauns forståelse av oppstandelsen ligger, dersom jeg tolker det rett (men nå er jo ikke jeg teolog) et sted mellom det religiøse og det metaforiske - og her skiller han og Mogens Pahuus lag.  I Pahuus' "livsfilosofiske" kristendomsforståelse forstås det mirakuløse i evangeliene konsekvent metaforisk.  Gud er en metafor for "Livet selv", og forestillingen om Jesu oppstandelse må følgelig også bli et metaforisk anliggende.

Om jeg så, i forlengelsen av Pahuus' tenkning, skal foreslå en måte å tolke Jesu oppstandelse metaforisk på, kan det for eksempel se slik ut:

Dersom Gud tolkes som en metafor for "Livet selv", kan den historiske personen Jesus forstås som en reformator med et nytt og revolusjonerende budskap om hvordan "vi mennesker er ubetinget og udelt krævet eller forpligtet i forhold til andre mennesker" (Pahuus, s. 115).  Og begrepet "nåde" kan forstås som den "grundtanke (…) at vi mennesker lever ud af en uudtømmelig rigdom i vort liv, som vi ikke har os selv at takke for, men som kommer til os, uden at vi har gjort os fortjent til den" (op.cit.). Jesu oppstandelse - livets seier over død og destruksjon – kan da tolkes som et meget sterkt, billedlig uttrykk for at noe må dø for at noe nytt skal vokse.
"Livet selv" er livets mening.

Gå til innlegget

Visjon Norge har i løpet av de tre siste langhelgene hatt besøk av tre utenlandske predikanter som kaller seg selv «profeter». Alle kveldsmøtene er blitt kringkastet «live».

Førstemann ut var Rich Vera, som er innsatt av den høyst kontroversielle Benny Hinn som hans personlige etterfølger i Orlando, Florida. Nestemann, Dionny Baez, er fra Venezuela, men har sin base i Philadelphia, Pennsylvania. Han er nærmest for en «husvenn» å regne i Visjon Norge, etter en rekke besøk de siste årene. Sistemann, William Undi, holder til i den sør-afrikanske byen Johannesburg, men er opprinnelig fra Zimbabwe. Han har bl.a. gått i «skole» hos Bill Johnson i Bethel, Redding. De tre har altså det til felles at de markedsfører seg som «profeter», og at de brukes som trekkplastre av Jan Hanvold, som for øvrig titulerer seg «apostel».

Et tydelig fellestrekk ved de tre predikantene er at de først og fremst er fokusert på «action» mer enn på preken.  Det mirakuløse og spektakulære står i fokus. Alskens sykdommer blir påstått helbredet – både i møtesalen og blant dem som sitter ved TV-apparatene.  Predikantene kaller fram utvalgte mennesker i salen og «profeterer» over dem – og både unge og gamle faller i gulvet i fleng, angivelig slått av Den Hellige Ånds kraft. Støynivået er høyt.

Hvorfor bry seg?

Hvorfor bry seg om denne virksomheten?  Kan ikke Hanvold og Visjon Norge få holde på med sitt?  Folk kommer vel til disse møtene frivillig – og vi har jo religionsfrihet?  Jo, vi har trosfrihet og religionsfrihet - og det er nok ikke så mange kristne her i landet som finner mening i denne typen møter. Likevel vil jeg mene at virksomheten bør følges med et kritisk blikk i offentligheten av flere grunner, bl.a. disse:

- Selv om det aktive miljøet bak disse seansene antakelig ikke er så stort, har TV Visjon Norge tusenvis av seere i Skandinavia - og i verden for øvrig er det denne typen "kristendom" som ekspanderer (Sør-Amerika, Afrika, Asia).

- En del av det som skjer i disse møtene, må karakteriseres som psykiske overgrep – f.eks demonutdrivelser (som det var flere eksempler på i møtene med Rich Vera). Ofrene er gjerne folk som lider av psykiske plager av en eller annen art, og som får forklart at det skyldes demoner.

- At slike seanser kringkastes på denne måten, kan være konfliktfylt i forhold til personvernet. Her blir mennesker som kan identifiseres, ganske ubeskyttet eksponert for "all verden" med sine personlige sykdommer, traumer og livsnederlag.

- Det er mye penger involvert, og Visjon Norge driver en svært aggressiv tigging, særlig rettet mot ensomme og eldre mennesker som angivelig kan bli fri sine plager ved å "så" penger til kanalen.

Forkynnelsen

Når det gjelder forkynnelsen, er den basert på såkalte «kunnskapsord», som «profetene» får direkte fra Gud – uten at den tar omveien om Bibelen. Dette er for øvrig et kjent trekk ved alle predikanter innenfor den såkalte New Apostolic Reformation (NAR). I tillegg til vekten på overnaturlige mirakler, står «så-og-høste»-teologien sentralt.  Den er hovedingrediensen i Jan Hanvolds egen forkynnelse, og de inviterte predikantene legger også stor vekt på dette. Utvalgte bibelvers blir tolket innenfor en herlighetsteologisk ramme, der såkornet er penger – og innhøstningen tolkes konkret i form av materielle velsignelser. La meg ta med et par eksempler fra møtene med William Undi:

Den sør-afrikanske «profeten» serverte flere mirakelhistorier fra sitt eget liv. Han fortalte bl.a. at Gud i 2016 hadde bedt ham gi bort to biler han eide. Motstrebende adlød han - og, simsalabim! De neste 8 månedene mottok han på mirakuløst vis én ny bil hver måned!  Budskapet var at om man tar et steg i tro, vil man ikke bare bli åndelig, men også materielt velsignet. Det er en lov i Guds rike. Her brukte han en svært søkt tolkning av Jesu lignelse om den fortapte sønn som eksempel (Luk. 15).  Han hevdet at når denne sønnen valgte å forlate sin kummerlige tilværelse for å vende hjem til faren, så tok han et steg i tro – og ble belønnet med materiell velstand.

Ellers er det et særtrekk ved denne typen predikanter at «kunnskapsordene» fra Gud også gjør dem synske. Dette er særlig tydelig i William Undis forkynnelse. Han kaller folk fram til podiet og forteller dem detaljerte opplysninger fra deres livshistorier (hva barna heter, fødselsdatoer til familiemedlemmer, hendelser fra deres liv og levnet osv.). Den som har lest litt om «hot reading» og «cold reading», vil gjenkjenne denne typen teknikker fra slik virksomhet som illusjonister og «klarsynte» benytter seg av. Dette har ingenting jo med kristendom å gjøre.

Jeg synes teologer og kirkeledere bør se det som et særlig ansvar – ja, faktisk en plikt - å kritisere dette uvesenet, selv om disse miljøene antakelig ikke er mottakelige for teologiske argumenter (opplevelser trumfer teori - ut fra forestillingen om at "Ånden gjør levende", mens "bokstaven slår ihjel").

Utilbørlig pengepress

Det gjentatte maset om å støtte Visjon Norge økonomisk, nådde nye høyder under det siste møtet med William Undi. «Profeten» fortalte at han hadde fått beskjed direkte fra Gud om at det var 7 mennesker i salen som skulle gi 110.000 kroner hver umiddelbart, og han oppfordret disse 7 til å melde seg.  Det så ut til at det var 5 som responderte.  Kameraet zoomet inn på en av dem. Undi «så» at mannen var 65 år, og han kom også med flere personlige opplysninger – samt at mannen egentlig ikke hadde lyst til å gi denne summen.  Etter hvert nikket han – til Undis og forsamlingens halleluja-rop.

 «Spott mot Ånden»?  

I de ekstremkarismatiske miljøene som Jan Hanvold og Visjon Norge representerer, er det et par bibelord som brukes flittig for å bringe kritiske røster fra troende kristne til taushet: Mark. 3, 28-29 og Matt. 12, 31-32. I sistnevnte henvisning kan vi lese følgende:

"Derfor sier jeg dere: All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende."

Resonnementet går som følger:

- Det er Den hellige Ånd som virker i våre møter (og som taler gjennom "profetene", som får folk til til å falle i gulvet osv.).

- Kritikk av våre møter er derfor ensbetydende med å kritisere Den Hellige Ånd ( = spotte DHÅ).

- Ergo: Den som kritiserer oss, setter seg utenfor Guds tilgivelse.

Dette er en type religiøst maktspråk som sannsynligvis er effektiv medisin mot kritikk fra en god del kristne som oppfatter disse bibelversene som skremmende.

Kristendom?

Dersom det er noen ånd i disse møtene, er den definitivt ikke hellig.  Det er nok mer sakssvarende å kalle den vanhellig.  Jeg hører av og til reaksjoner fra enkelte kristne, som går omtrent som så:  "Ja, Hanvold sier og gjør mye rart - og noen av de predikantene han inviterer, er ekstreme - men Jesus blir jo forkynt. Det ville være synd å kaste barnet ut med badevannet".  Til det har jeg følgende svar: Ta det med ro. Det er ikke noe barn i dette vannet. Det er gode grunner for å spørre seg om dette vulgære sirkuset i det hele tatt kan kalles kristendom. I så fall må det vel være en kristendom på vranga?

 

Gå til innlegget

Udøpte barn som tilhørige i Den norske kirke

Publisert rundt 2 måneder siden

Jeg har med ikke så liten forbauselse lest innlegget «Hvis vi var prester i Frikirken» av Kjersti Haave Reknes og Runar Reknes.

Innlegget (Vårt Land 26. februar) er et forsvar for tilhørige-ordningen i Den norske kirke, samtidig som det er en kritikk av et tidligere innlegg, skrevet av prest i Den evangelisk-lutherske frikirke, Leif Gunnar Sandvand (Vårt Land 22. februar).  Sandvand uttrykte der støtte til Humanetisk Forbunds prinsipielle standpunkt, som innebærer at Den norske kirke ikke automatisk skal kunne regne udøpte barn som tilhørige dersom en av foreldrene er medlem i DNK.

Prinsipiell tenkning.

Reknes og Reknes legger bort all form for prinsipiell tenkning i sitt innlegg, som har et tydelig misjonsfokus: Faller ordningen bort, forsvinner også en mulighet til å nå disse barna med evangeliet. De avslutter sitt innlegg slik: Dersom Den norske kirke ikke lenger kan sende invitasjoner til tilhørende barn, vil de aldri få invitasjon fra en menighet. La oss stå sammen om å nå så mange som mulig, og la oss få beholde de tilhørende!

Dette er det selvsagt lov å mene, men budskapet er først og fremst appellativt. Ethvert forsøk på en prinsipiell tilnærming mangler. Det henvises til subjektive erfaringer av at mange foreldre som ikke døper barna sine, «likevel (ønsker) at barna skal få et forhold til sin lokale kirke og til kristen tro». Det holder ikke som argument.

Tilhørige. 

Jeg har selv tre barn. Siden min kone var passivt medlem av DNK da de ble født (jeg meldte meg ut i 1974), oppdaget vi etter hvert, siden vi flere ganger fikk henvendelser og invitasjoner fra den lokale kirken, at de var regnet som tilhørige. Det ble vi svært overrasket over, siden barna ikke var døpt, og siden vi ikke selv hadde tatt kontakt med kirken.

Bente Sandvig og Jens Brun-Pedersen fra Humanetisk Forbund formulerte nylig (Vårt Land 26. februar) det som etter mitt syn må være det eneste prinsipielt holdbare standpunkt i denne saken:

Hvis man ønsker at ens barn skal høre til samme tros- eller livssynssamfunn som man selv gjør, bør man aktivt melde fra til trossamfunnet om dette.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere