Odd Tarberg

Alder: 72
  RSS

Om Odd

Følgere

Når naturressursar blir farlege

Publisert 7 dager siden - 181 visninger

Om kvifor Venezuela går i oppløysing

Ein gong for lenge sidan, det vil seie rundt 1980, gjorde nokre ungdomar frå Sunnmøre ei mykje omtala jordomsegling med seglskuta Framstig. Etter at dei var vel heime igjen, fortalde ein av mannskapet om noko som hadde forundra dei under turen. Når dei kom til eit lite øysamfunn som var fattig på spesielle naturrikdomar, då kunne folk der likevel leve gode liv, såg det ut til. I andre liknande samfunn, men der naturen hadde «velsigna» dei med verdifulle råvarer, då levde ofte folka i uverdig fattigdom etter at utanlandske interesser hadde vore der og forsynt seg av rikdomen.

Denne historia vart eg minna på av eit innlegg i Klassekampen 11. september, der Ane Hoel skriv om problema Venezuela strir med, trass i at – eller kanskje nettopp fordi – landet sit på dei største oljereservane i verda.

Hoel kritiserer Jørgen Juel Andersen for å legge skulda på venezuelarane sjølve (6. sept- i den same avisa)  uten å nemne at USA (sin vane tru) har sabotert landet sine politiske leiarar etter at desse nasjonaliserte oljerikdomane. Hoel skriv: «Chavez’ politikk var å nasjonalisere oljerikdomen til glede for alle venezuelanere. Gratis utdanning, helsetjenester, minstelønn, pensjon og ikkje minst et sosialt boligprogram er sentrale deler av det vi kaller en velferdsstat. Slik skaffet Chavez seg mange venner og noen få, men mektige fiender. Blant de siste er USA….»

Det Hoel skriv, er som eit ekko frå det som på 1980-talet skjedde i Nicaragua, då sandinistane prøvde å fordele godene betre enn det det USA-støtta diktaturet så langt hadde gjort. I 1979 kasta sandinistene eit diktatur som hadde vart i over 40 år, styrt av Somoza-familien. Sandinistane satsa på fordeling, utdanning og helse, men også deira forsøk hadde små sjansar til å lukkast, saboterte som dei var av dei USA-støtta Contras styrkane.

I dag 12. september skriv TV2 om Venezuela at «Landet har verdens største oljereserver, allikevel sulter mange venezuelanere. Fattige familier har problemer med å fø barna sine, skriver Foreign Policy. Sykehus mangler livsviktig utstyr og medisiner, Strømmangel gjør at respiratorer blir slått av, ifølge New York Times. Matmangelen rammer de fattigste hardest, men påvirker også resten av befolkningen. Ifølge The Washington Post viser en studie at tre av fire venezuelanere gått ned i vekt det siste året. I snitt veier de spurte 10 kilo mindre enn før».

Forståeleg då at Ane Hoel mislikar at «Trump har tatt strupetak på Venezuela gjennom finansaksjoner som hindrer landet i både å betale og å reforhandle sin gjeld»…

 

Som vi igjen ser:  Fordi USA så langt ikkje tolererer at andre land i «USA sin bakgård» lukkast med ein annan politikk med betre fordeling, så grip dei framleis inn for å sabotere slike forsøk. Så vi får altså aldri vite kor bra nicaraguanarane kunne fått det den gongen, og heller ikkje kva Chavez-folka kunne fått til i Venezuela. For ikkje å snakke om kva som i si tid kunne ha blitt utviklinga i Allende sitt Argentina eller med Juan Bosch i Den dominikanske republikk. Det er til å gråte over.

Jørgen Juel Andersen kan ha rett i å stille spørsmålet om oljerikdomen har øydelagt Venezuela. Men i så fall er det berre indirekte. Vel så viktig er det at landet ligg i området som USA hersar med som sin «politiske bakgård», og at landet derfor ikkje får lov til å bruke rikdomane sine til det beste for folk flest, og dermed risikere å utvikle eit samfunn som ville stille den skrikande ulikskapen i USA i eit grelt lys.

Gå til innlegget

Investorinteresser i strid med samfunnsinteresser.

Publisert 5 måneder siden - 487 visninger

Lobbyen som jobbar for udemokratiske handelsavtalar med sterkast mogleg investorvern, kviler aldri.

 

Eit av dei mest aggressivt udemokratiske elementa i den «nye generasjonen handelsavtalar», som TiSA, TTIP og CETA er eksempel på, er den kontroversielle ISDS-tvisteløysingsordninga. Der skal altså investorar kunne  saksøke statar direkte dersom statane innfører lover og reglar (for eks av samfunnsmessige omsyn) som investorane meiner dei tapar inntekter på. Dette vil gi internasjonale konsern ein voldsom forhandlingstyrke, og virke lammande på nasjonale styresmakter sitt arbeid med å sikre for eksempel miljømessige og samfunnsmessige forhold. I ei tid då utfordringane for å verne om både naturmiljø og arbeidstakarinteressene står i kø, er dette svært urovekkande.

No i slutten av april 2018 var fleire land samla i New York for å diskutere ei «modernisering» av denne typen tvisteløysingordning. Det dårlege ryktet som ISDS har fått, gjer at dei no vil endre namn på dette til MIC, Multilateral Investment Court, og gjere ein slik domstol meir permanent. Kristina Wittkopp, juridisk analytikar for organisasjonen Transport & Environment i Brussel, meiner at det er lite som skil MIC frå ISDS, og at EU i det minste bør stanse slike samtalar om ein MIC-domstol så lenge EU-rettsapparatet enno arbeider med å vurdere om ISDS-ordninga i CETA, EU sin avtale med Canada, er kompatibel med EU sine lover.  Wittkopp stiller mellom anna spørsmålet om ein investor gjennom ISDS eller MIC verkeleg skal ha rett til å saksøke eit land som eksempelvis set i verk tiltak for å kutte i CO2-utslepp slik Paris-avtalen krev.  (Sjå http://borderlex.eu/comment-multilateral-investment-court/ )

Også den svenske nettsida ttippen.se, som fylgjer slike handelsavtalar som TTIP, TiSA og CETA nært, uroleg for utviklinga når det gjeld tvisteløysingsordningar i handelsavtalane, og skriv mellom anna dette den 25. april: «Det är tydligt att nästa politiska strid på handels- och investeringsområdet kommer stå just kring MIC, som alltså är ISDS med fönsterputs. Under de kommande veckorna kommer vi i detalj att gå igenom den kritik som riktats mot att investerare ges den här typen av omfattande rättigheter och varför EU-kommissionen gjort bäst i att skrota hela systemet.» (Sjå http://ttippen.se/ )

Når Norge no, gjennom EFTA, er inne i forhandlingar med eit ti-tals land om nye frihandelsavtalar, og TiSA-forhandlingane truleg snart kjem i gong igjen, vil spørsmål om tvisteløysingsordning i desse avtalane vere eitt av dei områda som Stortinget bør skaffe seg skikkeleg informasjon om.

Også i Norge har vi sterke næringslivsaktører som jobbar for sine snevre interesser nærast «koste kva det koste vil» for samfunnet elles.

Gå til innlegget

Er EFTA ein handelspolitisk ulv i fåreklær?

Publisert 7 måneder siden - 806 visninger

Norge forhandlar gjennom EFTA med 15 land om meir handelsliberalisering.

Til ekstrem-liberalistane sin store irritasjon, fekk dei ikkje alle WTO-landa fort nok med på vidare deregulering av verdshandelen. Derfor sette «dei mest villige» i gong med forhandlingar om dei svære frihandelsavtalane TTIP, TTP og TiSA. Til all lukke har også desse avtalane møtt kraftig motstand, noko som har gjort det tydeleg at slike avtalar slett ikkje er bra for alle. At såpass ekstremt liberalistiske avtalar berre er bra for dei sterkaste, mest konkurransedyktige konserna som opererer internasjonalt. Med dei store nye handelsavtalane meir eller mindre i vranglås, er det no ein stim av mindre  handelsavtalar som er under forhandling.

Og det er her EFTA kjem inn i bildet. Frå starten av hadde dette frihandelsforbundet som hovedformål «å fjerne skranker for handelen mellom medlemslandene», noko som ser heller «uskuldig» ut ettersom EFTA etter 1995 berre har hatt Sveits, Island, Norge og Liechtenstein som medlemar.  Etter først å ha spelt ei sentral rolle i å få medlemslanda, med unnatak av Sveits, inn i EØS i 1994, ser vi no at EFTA-forbundet er i ferd med å «gå globalt», som vi kan lese i Store norske leksikon: «Siden 1995 har EFTA-landene lykkes i å etablere en rekke frihandelsavtaler, både med land og regionale handelsorganisasjoner, så vel i Øst-Europa, Midtøsten, Afrika, Asia og Amerika. Ofte har EFTA her fulgt i EUs fotspor, men slett ikke alltid».

Norge i dag, gjennom EFTA, faktisk i gang med frihandelsforhandlingar med 15 land. Tildels svære land som Mercosur-landa Argentina, Brazil, Paraguay og Uruguay. EFTA har altså for lengst utvikla seg til noko heilt anna enn eit avgrensa samarbeid mellom fire mindre europeiske land. EFTA er faktisk i ferd med å verte ein reiskap for handelsliberalisering som meir minner om dei kritiserte TTIP- og TiSA-avtalane. Franske bønder har for eksempel uttrykt stor uro for at ein liknande avtale som også EU no forhandlar med dei same Mercosur-landa, vil sette mange ti-tusen franske arbeidsplassar i fare. Store tollreduksjonane på kjøtvarer frå Sør-Amerika vil gi ein konkurransesituasjon som europeiske bønder vil få store problem med å møte…

Det som blir sagt om EFTA sin offensiv på frihandelsområdet, minner sterkt om det vi har høyrt om TTIP og TiSA-forhandlingane: «Tollettelser og sikring av mer stabile rammevilkår for handel har hele tiden stått sentralt ved inngåelse av nye frihandelsavtaler. Avtalene har etter hvert fått et utvidet virkeområde ettersom også fjerning av ikke-tollmessige handelshindre, liberalisering av tjenester og regler for sikring av investeringer har kommet inn i frihandelsavtalene.»  (Store norske leksikon). Det er som vi ser heller ikkje her snakk om «sikring av mer stabile rammevilkår» for dei bedriftene som ikkje produserer for utlandet, og vi ser også at bruken av uttrykket «fjerning av ikke-tollmessige handelshindre» igjen skjuler at desse «handelshindringane» ofte har ei ytterst god grunngjeving, og faktisk kan vere uttrykk for ein fornuftig nasjonal næringslivspolitikk.

Basert på minimal politisk debatt forhandlar Norge no gjennom EFTA om frihandelsavtalar med desse 15 landa: Ecuador, Filipinene, India, Indonesia,  Malaysia, Argentina, Brazil, Paraguay, Uruguay, Vietnam, Algerie, Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Thailand. I tillegg til avtalen Norge forhandlar direkte med Kina.

Det er grunn til å spørje om Stortinget blir forsvarleg orientert om det Kina-avtalen og alle desse EFTA-forhandlingane i sum vil forplikte Norge til. Eller om dei bit for bit, og «under radaren», er med på å vidareutvikle eit internasjonalt handelsregime vi som samfunn ikkje er tente med.

Gå til innlegget

Stilt overfor regjeringar som prioriterer «investorane» i staden for menneskerettar og livet på planeten, er det opp til oss alle å styrke grasrotorganisasjonane og andre former for «mot-makt».

(Eg har oversett denne artikkelen som er signert Sandra Cossart, direktør i Sherpa, Susan George, ærespresident i Attac Frankrike, Jean-François Julliard, direktør i Greenpeace France, og Birthe Pedersen, direktør i Action Aid France – Peuples Solidaires.  Artikkelen stod i den franske nettavisa Mediapart den 11. februar, og eg er overtydd om at redaksjonen der set pris på om den blir spreidd på andre språk og i andre land. Artikkelen viser til eksempel frå Frankrike, men hovedproblemet som forfattarane tek opp, er gyldig i dei fleste/alle land.)

"Den 12. februar 2018 vart Attac Frankrike stevna for rettsapparatet av Apple. Eplemerkevaregiganten truar Attac med ei bot på 150 000 € for all framtidig aksjon retta mot Apple Store. Denne prosessen er berre den siste av ein lang serie juridiske konfrontasjonar mellom multinasjonale storselskap og varslarar, journalistar og grasrotorganisasjonar.

Anten det handlar om saker som gjeld sosiale forhold og menneskerettar, vern av økosystema eller skatteunnaluring, så ser det ut til at storselskapa har vunne kampen overfor nasjonane som viser seg for ettergivande og svake til å motstå styrken til selskapa sine arméar av lobbyistar. Desse konserna blir lytta til av dei fleste statsleiarane og disponerer ein finansiell styrke som overgår nasjonalproduktet til mange statar.. Dei er i ein maktposisjon når de gjeld å påvirke lovgiving, og dei har kapasitet til å finne smutthol i lovverk for å omgå reguleringar som dei misliker, slik skandalar som LuxLeaks og Paradise Papers har vist. Dei er dei store vinnarane av frihandelregimet som gir dei høve til å sette land opp mot kvarandre om kven som har dei lavaste skattane, og dermed presse ned dei sosiale, skattemessige og miljømessige normene.

Det storselskapa gjer, blir skjeldan granska og straffa av statlege styresmakter. Det er i staden journalistar og varslarar som gjer jobben med å avsløre skandaler knytta til skattesvindel og helse- og miljøfarleg aktivitet i næringslivet. Det er hackarar som avslører svikt i vern av datainformasjon, og det er miljøaktivistar som avdekker svikt i tryggleiken rundt atomkraftverk… Så på same tid som statane underbyr kvarandre for å få internasjonale storselskap til å etablere seg på deira territorium, koste kva det koste vil, så framstår det internasjonale sivilsamfunnet, i alle sine fasettar, som det siste forsvarsverket i stand til å yte storselskapa motstand.

Grasrotorganisasjonar og borgarar er utsette for press og represaliar, og blir trekt inn i lange og kostbare juridiske feider. Dei gjentekne anklagene frå Vincet Bolloré mot journalistar og assossiasjonar, straffeforfylgjinga igongsett av banken BNP Paribas mot «stol-ranarane» eller av Apple mot Attac, er eksempel på det same.

Men sivilsamfunnsaktørane viser også at dei kan kome på offensiven. For eksempel når journalisten Edouard Perrin og varslaren Raphaël Halet melder Price Waterhouse Cooper til politiet (revisjonsfirmaet er anklage for å organisere skattesnyteri). Og når assosiasjonen HOP melder Apple for å ha programmert rask forelding i elektronisk utstyr, eller når organisasjonane Sherpa og ActionAid France-Peuple solidaires avdekker brot på fundamentale arbeidstakarretter i Samsung sine fabrikkar. Men uansett er det ein skrikande ubalanse mellom ressursane til milliadær-imperia og dei som forsvarar slike rettar.

Når slike borgarar og organisasjonar står anklaga i rettsapparatet, så er det fordi dei har valgt å reagere på situasjonar med alvorleg urettferd, men som styremaktene berre stiller seg passive til. Desse ubalanserte juridiske bataljane avdekker behovet slike personar har for annerkjenning og for eit sterkare vern i det arbeidet dei gjer. Her er det først og fremst snakk om å få etablert ein status for varslarane som gir vern – eller andre mekanismer som gir langt meir effektivt og avskrekkande skjerming mot kneblande straffeforfylgjingar enn i dag. Våre assosiasjonar, som er medlemar i ”Vi kjem ikkje til å teie oss» («On ne se taira pas !») mobiliserer nettopp for slike reformer, og det på vegne av samfunnet sine interesser. Eit slikt vern må også omfatte ei slags ”freding” av virkemidlane slike aksjonsgrupper har.

Trist nok er vi i dag vitne til ei motsett utvikling gjennom reduksjon i offentleg støtte og avvikling av subsidierte arbeidsplassar, noko som trugar eksistensen til mange slike organisasjonar. Stilt overfor regjeringar som gir prioritet til «investorane» framfor menneskerettar og livet på planeten, er det opp til oss alle å styrke grasrotorganisasjonane og andre former for «mot-makt». Utover den aktuelle, politiske situasjonen, som favoriserer utviklinga av rikmannsveldet (oligarkia), vil ikkje den naudsynte utviklinga over mot ein annan og meir rettferdig og berekraftig samfunnsmodell kunne skje utan eit sterkt og uavhengig sivilsamfunn i stand til å løfte fram og styrke forventningane til fleirtalet."

Sandra Cossart (directrice de Sherpa) 
Susan George (présidente d'honneur d'Attac France) 
Jean-François Julliard (directeur général de Greenpeace France) 
Birthe Pedersen (directrice d'Action Aid France – Peuples Solidaires)

Gå til innlegget

Kva skjer med TiSA-avtalen?

Publisert 8 måneder siden - 1103 visninger

Faren er ikkje over.

Som mange veit er den norske regjeringa ivrig tilhengar av den kontroversielle frihandelsavtalen for tenester TiSA. Ein avtale som sterkt vil redusere nasjonalt politisk handlingsrom gjennom å opne opp landegrensene for dei sterkaste internasjonale aktørane på denne marknaden.

Særleg etter at president Trump spreidde kaos også i forhandlingane både om TiSA og om andre handelsavtalar, kan det vere at enkelte trur at faren er over når det gjeld den avtalen.

Men vi kan vere sikre på ein ting: Faren for at TiSA (Trade in Services Agreement), eller liknande avtalar, blir vedtekne, vil aldri gå over. Dertil er interessekonflikten, mellom dei som vil tene på TiSA og dei som vil tape på slike avtalar, for kronisk. Kampen mot dei udemokratiske kreftene som vil ha slike avtalar, kan aldri vinnast ein gong for alle. Men vi kan derfor heller ikkje tillate oss å gi opp ein slik kamp. Det er dramatisk viktig å ha ein tilstrekkeleg styrkebalanse mellom desse motstridande interessene, sjølv om det ikkje akkurat ser lyst ut. I denne samanheng er det ikkje minst farleg at vi har ei regjering som lar seg diktere av den delen av norsk næringsliv som trur seg tent med at «den sterkaste sin rett» blir gjeldande internasjonalt handelsregime.

 

Kvar står så TiSA-forhandlingane i dag?

Den 30. november i fjor inviterte mellom andre EPSU (European Federation of Public Service Unions) ei rekke fagfolk til ein workshop i Brussel der temaet nettopp var den aktuelle statusen for forhandlingane og ei vurdering av konsekvensar av ein TiSA-avtale.

I omtalen frå møtet  ( https://www.bilaterals.org/?ak-europa-even-economically-tisa ) kan vi mellom anna lese at Oliver Prausmüller, som er handelsekspert ve AK Wien, i hovudsak ser for seg tre moglege senarier når det gjeld den vidare utviklinga av TiSA-initiativet:

«Det eine er at forhandlingane heilt blir gitt opp, og at dei viktigaste handelspartnerane, som USA og EU, i staden vil fokusere på bilaterale avtalar.

Det andre er at USA trekker seg offisielt frå forhandlingane om TiSA, men at forhandlingane held fram med EU som drivkraft.

Det tredje er at USA, etter ein pause, igjen tek opp igjen TiSA-forhandlingane med fornya styrke og kanskje med eit endå meir offensivt mandat.»

Like interessant er det at Prausmüller fann grunn til uansett å understreke at - «dei offensive lobbyinteressene bak TiSA på områder som offentleg infrastruktur, datavern eller miljøtenester på ingen måte er ute av bildet.»

Dette siste viser at vi, med TiSA eller uten,  står overfor ein konstant trussel om at den skadelege handelsliberaliseringa gjennom meir «anonyme» bilaterale handelsavtalar vil skyte fart med endå mindre offentleg debatt enn vi til og med har hatt om TiSA og dei andre store fleirnasjonale avtalane.

Som eksempel på andre avtalar Norge er i ferd med å forhandle, kan nemnast ein avtale som vi som EFTA-medlem forhandlar med MERCOSUR-landa Argentinga, Brasil, Uruguay og Paraguay.

«Dette er land som har kapasitet til å utkonkurrere norsk landbruk totalt», seier generalsekretær Per Skorge i Bondelaget til bondebladet.no. Fagsjefen for internasjonale spørsmål i Norsk Landbrukssamvirke, Arne Ivar Sletnes, legg til at – «Om jeg må plukke ut en enkeltavtale, er det Mercosur som virker mest truende. Men den største trusselen er summen av alle avtaler Norge kan tenkes å inngå i årene framover».

Når vi veit kor lite den sittande regjeringa bryr seg om næringar som permanent, eller i kortare periodar, treng eit visst vern mot øydeleggande konkurranse frå utlandet, då er det heller urovekkande når handelsministeren vår melder om «framgang i forhandlingane».

 

Også andre land er utsette for liknande overfall frå ny-liberalistiske krefter.

Ein kontroversiell regional frihandelsavtale for deler av Stillehavsområdet vart signert sist sommar mellom Australia, New Zealand og dei små øystatane Tonga, Niue, Nauru, Samoa, Solomon Islands, Kiribati, Tuvalu og Cook Islands. Tre av dei viktigaste mindre øystatane, - Fiji, Papua Ny Guinea and Vanuatu, nekta å vere med fordi dei såg avtalen som ubalansert til fordel for Australia og New Zealand.

Det er gjenkjennelege og trist å sjå  korleis Stillehavslanda blir valsa over av dei same interessene og den same taktikken som vi her til lands opplever med for eks TiSA-avtalen. Motstandarane av avtalen på Papua Ny Guinea skriv at “Trade deals are negotiated in secret and are often full of legal jargon that makes them completely inaccessible to governments, parliaments and ordinary people attempting to understand what they mean in practice» («Handelsavtalar blir forhandla med stor grad av hemmeleghald og er ofte fulle av juridisk sjargong som gjer dei totalt utilgjengelege når folk frå regjeringane, nasjonalforsamlingane og vanlege borgarar prøver å sette seg inn i kva avtalane tyder i praksis.»)

 

Det er å vone at det finns mange nok oppegåande stortingsrepresentantar til at det blir pressa fram nøytrale konsekvensanalyser og ein skikkeleg offentleg debatt for kvar av dei handelsavtalane den sittande regjeringa vil inngå. Alle slike avtalar medfører reduksjon av det politiske handlingsromet som vi sårt kan trenge for å skape og forsvare eit godt samfunn å bu i. Derfor bør ikkje ei liberalismefrelst regjering få frie hender på dette området.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Nådens evangelium
av
Petter Olsen
rundt 4 timer siden / 116 visninger
1 kommentarer
Vis kirkelig solidaritet!
av
Tron Hummelvoll
rundt 4 timer siden / 171 visninger
1 kommentarer
No treng vi anti-populistane
av
Emil André Erstad
rundt 4 timer siden / 447 visninger
0 kommentarer
De unge enslige
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 485 visninger
0 kommentarer
Skinne klart
av
Åste Dokka
rundt 12 timer siden / 513 visninger
1 kommentarer
Digitale disipler
av
Ingeborg Dybvig
rundt 12 timer siden / 116 visninger
1 kommentarer
Pisken svinges i feil retning
av
Gunn Pound
rundt 16 timer siden / 225 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Nådens evangelium
20 minutter siden / 116 visninger
Audun Aase kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 1 time siden / 199 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vis kirkelig solidaritet!
rundt 1 time siden / 171 visninger
Helge Erik Solberg kommenterte på
Skinne klart
rundt 4 timer siden / 513 visninger
Lars Slåttå kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 10 timer siden / 2082 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Digitale disipler
rundt 10 timer siden / 116 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Opprop til dugnad
rundt 11 timer siden / 2082 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 295 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 295 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Stolt av barnevernet
rundt 12 timer siden / 295 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kyrkjeval og vallokale
rundt 12 timer siden / 199 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Trygt å gå i takt
rundt 12 timer siden / 1069 visninger
Les flere