Odd Tarberg

Alder: 73
  RSS

Om Odd

Følgere

Fine ord, men tomt prat?

Publisert rundt 1 måned siden

Synkron venstre-retorikk frå høgresida.

Det har vekt reaksjonar i Frankrike at President Macron under ILO si 100-års jubileumsmarkering i Geneve, framstod på det næraste som ein talsmann for venstresida, samstundes som alt franskmennene opplever frå presidenten sin på heimebane er at han favoriserer dei få og rikaste.

Under ILO-møtet, som altså er FN sin arbeidsorganisasjon, snakka Macron om «ein kapitalisme som har blitt galen (devenu fou)» og at den no meir og meir  «favoriserer dei få og rike». I Paris er han derimot pådrivar for ein politikk som nettopp favoriserer finansnæringa og dei rike, og får hundretusenvis av arbeidsfolk til å protestere i gatene mot den usolidariske politikken han faktisk står for. I desse dagar typisk nok gjennom ei innstramming av reglane for arbeidsløysetrygd.

Betyr dette at vi har å gjere med to ulike Emmanuel Marcon? spør France Culture på si nettside den 17. juni. Ein Macron i Frankrike som strammar inn på vilkåra for arbeidsfolk, og ein annan i utlandet som slår alarm om den øydeleggande ultraliberalismen?

Det som er påfallande er at den faktisk høgreorienterte Macron ikkje er åleine om å ri to hestar på denne måten. Også norske politikarar får kritikk for å kome med fine ord på ILO-møtet, medan politikken på heimebane ikkje står i stil til orda. Eksempelvis var arbeids- og sosialminister Hauglie (H) på talarstolen i Geneve, der ho hylla trepartssamarbeidet i ILO. «ILO ble grunnlagt etter første verdenskrig. Organisasjonen har arbeidet målrettet for å fremme full sysselsetting, arbeidstakerrettigheter, sosiale sikkerhetsnett og partssamarbeid i arbeidslivet. Grunnlaget for ILOs virke var forståelsen av at varig fred bare kan sikres gjennom sosial rettferdighet», kan vi lese på regjeringa si nettside.

LO-leiar Gabrielsen meiner den praktiske politikken til regjeringa fortel ei heilt anna historie: «Når arbeids- og sosialministeren snakker om betydningen av trepartssamarbeidet og ILO, er det helt avgjørende at vi også på hjemmebane får en mer aktiv politikk for å understøtte dette. Det har vi ikke i dag. Et velorganisert arbeidsliv er en bærebjelke i både den norske modellen og trepartssamarbeidet. Og regjeringen gjør lite for å støtte opp om det organiserte arbeidslivet. I stedet bruker de regjeringsplattformen til å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet. Det er i seg selv oppsiktsvekkende, og i strid med statsrådens budskap i Geneve».   (Frå nettsida FriFagbevegelse). Gro Lillebø, hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved St. Olavs Hospital, er tilsvarande irritert på statsminister Solberg: «… Det lyder derfor hult når statsministeren i en regjering som aktivt anerkjenner retten til å være uorganisert, roser det organiserte arbeidslivet fra Genève. Vi tror ikke at du mener det, Erna, før du fjerner det punktet fra regjeringserklæringen din». (Klassekampen 18. juni).

Det er tydeleg at dei høgreorienterte politikarane lærer av kvarandre internasjonalt når dei i fine talar seier ein ting, men i praktisk politikk gjer noko heilt anna. I alle fall var det påfallande at fleire høgreorienterte politikarar likna kvarandre når dei prøvde å framstå som arbeidstakarvenlege på dette ILO-møtet. Det kan vere ein bevisst strategi for å roe ned kritikken frå venstresida og tåkelegge reelle motsetnader i politikken.

Gå til innlegget

Ikkje lett å temje dei store, farlege og "nasjonslause" konserngigantane

I januar i år avslørte ei nederlandsk avis ein «strategi for skatteoptimalisering» som gjorde at Google kunne plassere bortimot 20 milliardar euro i skatteparadiset Bermuda.
På nettsida til franske France Culture, kommenterer dei dette slik: «Denne avsløringa er berre den siste i ein serie med finansskandalar, om skatteoptimalisering og skatteunnaluring, som gjer at desse 20 milliardar euroane som Google har lurt unna, nesten ser smått ut. Den lange lista av finansskandalar, Panama Papers, Paradise Papers, Malta Files, LuxLeaks, SwissLeaks, kan lett gi ei kjensle av maktesløyse og resignasjon».

Frykt for represalier. 

På ei anna nettside kunne vi rett nok for litt sidan lese at Frankrike og Tyskland no skulle prøve å innføre ein skatt på dei store internasjonale data-gigantane, ein skatt dei kallar Gafa. Dette høyrest lovande ut, men så kan vi lese at Tyskland eigentleg er svært så motvillige til dette opplegget, som i første rekke vil råke dei amerikanske kjempene Google og Facebook, fordi dette risikerer å føre til amerikanske represalier mot den tyske eksporten til USA.  Så Tyskland har derfor fått redusert områda som denne skatten skal gjelde for, til berre å skattlegge nettreklame.  I tillegg skal Tyskland også ha fått utsett datoen for innføringa av denne skatten til 1. januar 2021!

Nakketak.

Dette viser tydeleg det nådelause nakketaket dei store, eigentleg nasjonslause parasittkonserna har på dei fleste regjeringane på denne kloden. Når vi så på toppen av dette, er «velsigna» med fleire regjeringar som av ideologiske grunnar ivrig hjelper desse konserna så godt dei kan, då er det grunn til å bli skremt.

Når organisasjonar som Attac er svært skeptiske til dei mange frihandelsavtalane, som ikkje minst Norge er ivrig i gong med å forhandle, så er det nettopp fordi desse avtalane ytterlegare vil forsterke dette øydeleggande nakketaket som dei store konserngigantane har på politiske styresmakter og på internasjonal økonomi.
Ikkje minst vil desse avtalane virke som ein stygg hemsko når effektive klimatiltak skal innførast som kanskje desse konserna vil tape pengar på.

Gå til innlegget

Jesus, Ivar Aasen og sosialisme

Publisert 9 måneder siden

Eit avisinnlegg eg hadde på trykk i 2012, har blitt aktualisert av Knut Arild Hareide si opning for at KrF kan kome til å gå i regjering med venstresida i norsk politikk. Dei fleste som er innom denne nettsida har sjølvsagt ikkje lest innlegget tidlegare, og eg tillet meg derfor å legge det ut her no.

Heilt sidan eg vart gamal nok til å lære litt om sosialisme, om kva slags horrible samfunnsforhold den var tenkt å vere eit botemiddel på, så har det forundra meg sterkt kor uglesett sosialismebegrepet har vore her på Sunnmøre, der eg altså kjem ifrå .

 Alle i min generasjon og på mine trakter, fekk på folkeskulen på 1950-talet grundig opplæring i Jesus si lære. Når eg så etter kvart kom vidare på andre skular, og der også fekk kjennskap til prinsippa i sosialismen, då vart det for meg opplagt at slik vi fekk framstilt Jesusskikkelsen, så ville han opplagt ha støtta eit sosialistisk prosjekt dersom han hadde levd i vår tid.

 Eg har vore i “eit par kranglar” om dette tidlegare, og det har kome fram at folk ofte blir “hengande” i  dels diametralt motsette idéar om kva sosialisme står for. Foreldregenerasjonen min kopla nok eksempelvis sosialisme sterkt til Stalin sin politikk i Sovjetsamveldet. Ikkje til å undrast over at dei då fekk sosialismeordet i vrangstrupen. Slik eg har lært å forstå sosialisme, står den ideologien derimot for eit opplegg som prøver å sikre ei anstendig fordeling av “godene”, på bekostning av rikfolk sin fridom til å utbytte fattigfolk. Ei haldning eg hadde trudd ville vere naturleg blandt “gode sunnmøringar”...

 Ein grunn til at sunnmøringane likevel ikkje har sett på sosialisme som “ei aktuell problemstilling”, kan vere den samfunns- og næringslivshistoria vi har hatt i dette distriktet. Ein ting er at vi stort sett var sparde for væreigar-veldet som Nord-Norge lenge var dominert av. Sunnmøringen i gamledagar var ofte fiskarbonde med ei basisinntekt frå jordbruk, og dermed ikkje heilt i lomma på ein væreigar, slik mange fiskarar var lenger nord, der dei nok kjende på eit større behov for vern mot utbytting.

På landsida skjedde industrialiseringa i vårt distrikt i stor grad i form av små bedrifter. Dei var som regel eigde av driftige gründerar, som naboane kunne sjå ofte arbeidde  meir enn dei tilsette for å endane til å møtest, og som elles levde som “vanlege folk“. Alt pratet om kapitalistar som utbytta arbeidsfolk, hadde då forståeleg nok skrøpeleg grobotn.

 I den tida sosialismen kom på banen, kan det altså tyde på at klasseskilja på Sunnmøre var mindre provoserande enn dei kunne vere andre stader i landet.  

Det kan sjå ut som om Ivar Aasen likevel hadde merka seg dette klasseskilje då han skreiv “Mellom bakkar og berg”. I to - lenge bortgøymde - vers, framstår han i allefall på det næraste som sosialist i sin varme hyllest til god utjamning mellom folk. Dei to versa er slik:

           

            Sud om havet hanstundom laut skrida,

            Der var rikdom påbenkjer og bord,

            men ikring såg hantrældomen kvida,

            og så vende han attermot nord.

 

            Lat no andre omstorleiken kivast,

            lat deim bragla medrikdom og høgd.

            Mellom kaksar eg litekan trivast,

            mellom jamningar helster eg nøgd.

 

Når Ivar Aasen kom heimatt til Sunnmøre, då kjende han seg “mellom jamningar”. Og folk som kjenner seg mellom likemenn, dei bur i samfunn som har teke vare på verdiar som sosialismen har som oppgave å forsvare, nemleg ei anstendig fordeling. Og det ser i alle fall ikkje ut til at høgresida i politikken kan stolast på når det gjeld å forsvare ei slik fordeling... 

 Det er litt urovekkande at vår generelle, private velstand no til dags, gjer at folk flest ser ut til å oppleve politikk som kjedeleg og irrelevant for deira eigen situasjon.  Det gjorde sikkert folk på Island også inntil nyleg, før økonomien i det landet kollapsa... Ein del sosialisme-inspirerte tiltak har rett nok “redda stumpane”på eit vis der, men vi burde prøve å lære av andre si ulukke: For eksempel at ein frislepp av finanssektoren inneber ein voldsom risiko. Det at finanssektoren i mange land no  får “høgrepolitiske redningspakkar” og lov til å “ture fram” i same sporet som før, er ikkje mindre enn ufatteleg. Slik politikk har i alle fall ingen ting med sosialisme å gjere, og at den får halde fram, viser kor farleg lite sjølvkritikk liberalismetilhengarane har evne til...

 Dei som meiner at dette innlegget er “heilt på trynet”, burde ta seg tid til å lese ei bok som er å få på norsk under tittelen Ulikhetens pris. Den er av to amerikanerar, Richard Wilkinson og Kate Pickett, og inneheld slåande dokumentasjon på korleis gode samfunn er å finne der inntektsforskjellane er små, og tilsvarande korleis “masse elendigheit” er å finne i samfunn der kakse-skiktet tener enormt mykje meir enn vanlege folk... Eg har eit inntrykk av at folk på høgresida i denne debatten, den rundt fordeling kontra “næringslivs-frislepp”, ikkje vågar å lese slike bøker. Derfor skulle eg gjerne sett eit innlegg frå ein som er frikonkurranse-tilhengar, som likevel har lest denne boka, og som evt kan forklare kva som er gale i den framstillinga forfattarane gjer i denne boka...

(Dette innlegget skreiv eg altså i 2012, og har no blitt eit aprops til KrF sitt aktuelle valg av samarbeidspartnerar i politikken.)

 


Gå til innlegget

Statsbudsjettet som, endå ein gong, legg opp til auka privat forbruk, viser at topp-politikarane våre går vidare, som i søvne, mot eit stadig meir uhandterleg klima.

Dei fleste ideane vi får presenterte som botemiddel mot klimaøydeleggingane, er både urealistiske (nok sikker karbonlagring), og tildels uhyggelege (produksjon av biodrivstoff i staden for mat)......Det finnest derimot eit "spor" som alt i dag burde ha fått ein milliard i støttemidlar over statsbudsjettet, og det er den driftsforma i landbruket som Dag Jørund Lønning omtalar i "Jordboka" si, og som er kalla "regenerativt landbruk".
Som han skriv:
"Det handar om driftsformer som bygger opp livet i molda, og SOM DIFOR GJER AT JORDA KAN LAGRE STADIG MEIR KARBON"....
Det industrijordbruket vi har i dag resulterer katastrofalt nok i det motsette: "I fylgje FN sitt klimapanel, står moderne industriell skogsdrift og landbruksproduksjon for heile 24% av verda sine klimautslepp"! Det blir hevda at verda sine oppdyrka areal har mista mellom 50 - 70% av den karbon som ein gong var lagra der!

Og som ein kritikk av statsbudsjettet: Det er sanselaust at vi i 2018 ikkje for lengst er i gong med det Lønning skriv i boka:
"Eit skikkeleg insentiv for moldbyggjande og berekraftig landbruk ville vere å gjera karbonlagring til sjølvstendig mål i landbrukspolitikken. Tilskott til bonden kunne og vore gradert etter kor mykje karbon ein klarar å fanga og lagra i molda."

Lønning er ikkje åleine om å meine dette. Ein professor David Montgomery seier mellom anna:
"Å løyse problemet med utarming av verda sine jordbruksareal, er eigentleg djevelsk enkelt frå eit praksis-standpunkt. Problemet ligg heller i å få politikarar til å slutta å subsidiera øydeleggjande landbrukspraksisar og heller støtta aktivt opp under praksisar som byggjer mold."

Kor lenge kan topp-politikarane våre tillate seg å gå i søvne når det gjeld klimaøydeleggingane?

Gå til innlegget

Når naturressursar blir farlege

Publisert 10 måneder siden

Om kvifor Venezuela går i oppløysing

Ein gong for lenge sidan, det vil seie rundt 1980, gjorde nokre ungdomar frå Sunnmøre ei mykje omtala jordomsegling med seglskuta Framstig. Etter at dei var vel heime igjen, fortalde ein av mannskapet om noko som hadde forundra dei under turen. Når dei kom til eit lite øysamfunn som var fattig på spesielle naturrikdomar, då kunne folk der likevel leve gode liv, såg det ut til. I andre liknande samfunn, men der naturen hadde «velsigna» dei med verdifulle råvarer, då levde ofte folka i uverdig fattigdom etter at utanlandske interesser hadde vore der og forsynt seg av rikdomen.

Denne historia vart eg minna på av eit innlegg i Klassekampen 11. september, der Ane Hoel skriv om problema Venezuela strir med, trass i at – eller kanskje nettopp fordi – landet sit på dei største oljereservane i verda.

Hoel kritiserer Jørgen Juel Andersen for å legge skulda på venezuelarane sjølve (6. sept- i den same avisa)  uten å nemne at USA (sin vane tru) har sabotert landet sine politiske leiarar etter at desse nasjonaliserte oljerikdomane. Hoel skriv: «Chavez’ politikk var å nasjonalisere oljerikdomen til glede for alle venezuelanere. Gratis utdanning, helsetjenester, minstelønn, pensjon og ikkje minst et sosialt boligprogram er sentrale deler av det vi kaller en velferdsstat. Slik skaffet Chavez seg mange venner og noen få, men mektige fiender. Blant de siste er USA….»

Det Hoel skriv, er som eit ekko frå det som på 1980-talet skjedde i Nicaragua, då sandinistane prøvde å fordele godene betre enn det det USA-støtta diktaturet så langt hadde gjort. I 1979 kasta sandinistene eit diktatur som hadde vart i over 40 år, styrt av Somoza-familien. Sandinistane satsa på fordeling, utdanning og helse, men også deira forsøk hadde små sjansar til å lukkast, saboterte som dei var av dei USA-støtta Contras styrkane.

I dag 12. september skriv TV2 om Venezuela at «Landet har verdens største oljereserver, allikevel sulter mange venezuelanere. Fattige familier har problemer med å fø barna sine, skriver Foreign Policy. Sykehus mangler livsviktig utstyr og medisiner, Strømmangel gjør at respiratorer blir slått av, ifølge New York Times. Matmangelen rammer de fattigste hardest, men påvirker også resten av befolkningen. Ifølge The Washington Post viser en studie at tre av fire venezuelanere gått ned i vekt det siste året. I snitt veier de spurte 10 kilo mindre enn før».

Forståeleg då at Ane Hoel mislikar at «Trump har tatt strupetak på Venezuela gjennom finansaksjoner som hindrer landet i både å betale og å reforhandle sin gjeld»…

 

Som vi igjen ser:  Fordi USA så langt ikkje tolererer at andre land i «USA sin bakgård» lukkast med ein annan politikk med betre fordeling, så grip dei framleis inn for å sabotere slike forsøk. Så vi får altså aldri vite kor bra nicaraguanarane kunne fått det den gongen, og heller ikkje kva Chavez-folka kunne fått til i Venezuela. For ikkje å snakke om kva som i si tid kunne ha blitt utviklinga i Allende sitt Argentina eller med Juan Bosch i Den dominikanske republikk. Det er til å gråte over.

Jørgen Juel Andersen kan ha rett i å stille spørsmålet om oljerikdomen har øydelagt Venezuela. Men i så fall er det berre indirekte. Vel så viktig er det at landet ligg i området som USA hersar med som sin «politiske bakgård», og at landet derfor ikkje får lov til å bruke rikdomane sine til det beste for folk flest, og dermed risikere å utvikle eit samfunn som ville stille den skrikande ulikskapen i USA i eit grelt lys.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
28 dager siden / 8510 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
29 dager siden / 6425 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
23 dager siden / 3396 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 2852 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
18 dager siden / 2691 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
26 dager siden / 2191 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 2016 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
12 dager siden / 1775 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
1 dag siden / 1741 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
16 dager siden / 1736 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere