Odd Tarberg

Alder: 72
  RSS

Om Odd

Følgere

Investorinteresser i strid med samfunnsinteresser.

Publisert rundt 2 måneder siden - 486 visninger

Lobbyen som jobbar for udemokratiske handelsavtalar med sterkast mogleg investorvern, kviler aldri.

 

Eit av dei mest aggressivt udemokratiske elementa i den «nye generasjonen handelsavtalar», som TiSA, TTIP og CETA er eksempel på, er den kontroversielle ISDS-tvisteløysingsordninga. Der skal altså investorar kunne  saksøke statar direkte dersom statane innfører lover og reglar (for eks av samfunnsmessige omsyn) som investorane meiner dei tapar inntekter på. Dette vil gi internasjonale konsern ein voldsom forhandlingstyrke, og virke lammande på nasjonale styresmakter sitt arbeid med å sikre for eksempel miljømessige og samfunnsmessige forhold. I ei tid då utfordringane for å verne om både naturmiljø og arbeidstakarinteressene står i kø, er dette svært urovekkande.

No i slutten av april 2018 var fleire land samla i New York for å diskutere ei «modernisering» av denne typen tvisteløysingordning. Det dårlege ryktet som ISDS har fått, gjer at dei no vil endre namn på dette til MIC, Multilateral Investment Court, og gjere ein slik domstol meir permanent. Kristina Wittkopp, juridisk analytikar for organisasjonen Transport & Environment i Brussel, meiner at det er lite som skil MIC frå ISDS, og at EU i det minste bør stanse slike samtalar om ein MIC-domstol så lenge EU-rettsapparatet enno arbeider med å vurdere om ISDS-ordninga i CETA, EU sin avtale med Canada, er kompatibel med EU sine lover.  Wittkopp stiller mellom anna spørsmålet om ein investor gjennom ISDS eller MIC verkeleg skal ha rett til å saksøke eit land som eksempelvis set i verk tiltak for å kutte i CO2-utslepp slik Paris-avtalen krev.  (Sjå http://borderlex.eu/comment-multilateral-investment-court/ )

Også den svenske nettsida ttippen.se, som fylgjer slike handelsavtalar som TTIP, TiSA og CETA nært, uroleg for utviklinga når det gjeld tvisteløysingsordningar i handelsavtalane, og skriv mellom anna dette den 25. april: «Det är tydligt att nästa politiska strid på handels- och investeringsområdet kommer stå just kring MIC, som alltså är ISDS med fönsterputs. Under de kommande veckorna kommer vi i detalj att gå igenom den kritik som riktats mot att investerare ges den här typen av omfattande rättigheter och varför EU-kommissionen gjort bäst i att skrota hela systemet.» (Sjå http://ttippen.se/ )

Når Norge no, gjennom EFTA, er inne i forhandlingar med eit ti-tals land om nye frihandelsavtalar, og TiSA-forhandlingane truleg snart kjem i gong igjen, vil spørsmål om tvisteløysingsordning i desse avtalane vere eitt av dei områda som Stortinget bør skaffe seg skikkeleg informasjon om.

Også i Norge har vi sterke næringslivsaktører som jobbar for sine snevre interesser nærast «koste kva det koste vil» for samfunnet elles.

Gå til innlegget

Er EFTA ein handelspolitisk ulv i fåreklær?

Publisert 4 måneder siden - 801 visninger

Norge forhandlar gjennom EFTA med 15 land om meir handelsliberalisering.

Til ekstrem-liberalistane sin store irritasjon, fekk dei ikkje alle WTO-landa fort nok med på vidare deregulering av verdshandelen. Derfor sette «dei mest villige» i gong med forhandlingar om dei svære frihandelsavtalane TTIP, TTP og TiSA. Til all lukke har også desse avtalane møtt kraftig motstand, noko som har gjort det tydeleg at slike avtalar slett ikkje er bra for alle. At såpass ekstremt liberalistiske avtalar berre er bra for dei sterkaste, mest konkurransedyktige konserna som opererer internasjonalt. Med dei store nye handelsavtalane meir eller mindre i vranglås, er det no ein stim av mindre  handelsavtalar som er under forhandling.

Og det er her EFTA kjem inn i bildet. Frå starten av hadde dette frihandelsforbundet som hovedformål «å fjerne skranker for handelen mellom medlemslandene», noko som ser heller «uskuldig» ut ettersom EFTA etter 1995 berre har hatt Sveits, Island, Norge og Liechtenstein som medlemar.  Etter først å ha spelt ei sentral rolle i å få medlemslanda, med unnatak av Sveits, inn i EØS i 1994, ser vi no at EFTA-forbundet er i ferd med å «gå globalt», som vi kan lese i Store norske leksikon: «Siden 1995 har EFTA-landene lykkes i å etablere en rekke frihandelsavtaler, både med land og regionale handelsorganisasjoner, så vel i Øst-Europa, Midtøsten, Afrika, Asia og Amerika. Ofte har EFTA her fulgt i EUs fotspor, men slett ikke alltid».

Norge i dag, gjennom EFTA, faktisk i gang med frihandelsforhandlingar med 15 land. Tildels svære land som Mercosur-landa Argentina, Brazil, Paraguay og Uruguay. EFTA har altså for lengst utvikla seg til noko heilt anna enn eit avgrensa samarbeid mellom fire mindre europeiske land. EFTA er faktisk i ferd med å verte ein reiskap for handelsliberalisering som meir minner om dei kritiserte TTIP- og TiSA-avtalane. Franske bønder har for eksempel uttrykt stor uro for at ein liknande avtale som også EU no forhandlar med dei same Mercosur-landa, vil sette mange ti-tusen franske arbeidsplassar i fare. Store tollreduksjonane på kjøtvarer frå Sør-Amerika vil gi ein konkurransesituasjon som europeiske bønder vil få store problem med å møte…

Det som blir sagt om EFTA sin offensiv på frihandelsområdet, minner sterkt om det vi har høyrt om TTIP og TiSA-forhandlingane: «Tollettelser og sikring av mer stabile rammevilkår for handel har hele tiden stått sentralt ved inngåelse av nye frihandelsavtaler. Avtalene har etter hvert fått et utvidet virkeområde ettersom også fjerning av ikke-tollmessige handelshindre, liberalisering av tjenester og regler for sikring av investeringer har kommet inn i frihandelsavtalene.»  (Store norske leksikon). Det er som vi ser heller ikkje her snakk om «sikring av mer stabile rammevilkår» for dei bedriftene som ikkje produserer for utlandet, og vi ser også at bruken av uttrykket «fjerning av ikke-tollmessige handelshindre» igjen skjuler at desse «handelshindringane» ofte har ei ytterst god grunngjeving, og faktisk kan vere uttrykk for ein fornuftig nasjonal næringslivspolitikk.

Basert på minimal politisk debatt forhandlar Norge no gjennom EFTA om frihandelsavtalar med desse 15 landa: Ecuador, Filipinene, India, Indonesia,  Malaysia, Argentina, Brazil, Paraguay, Uruguay, Vietnam, Algerie, Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Thailand. I tillegg til avtalen Norge forhandlar direkte med Kina.

Det er grunn til å spørje om Stortinget blir forsvarleg orientert om det Kina-avtalen og alle desse EFTA-forhandlingane i sum vil forplikte Norge til. Eller om dei bit for bit, og «under radaren», er med på å vidareutvikle eit internasjonalt handelsregime vi som samfunn ikkje er tente med.

Gå til innlegget

Stilt overfor regjeringar som prioriterer «investorane» i staden for menneskerettar og livet på planeten, er det opp til oss alle å styrke grasrotorganisasjonane og andre former for «mot-makt».

(Eg har oversett denne artikkelen som er signert Sandra Cossart, direktør i Sherpa, Susan George, ærespresident i Attac Frankrike, Jean-François Julliard, direktør i Greenpeace France, og Birthe Pedersen, direktør i Action Aid France – Peuples Solidaires.  Artikkelen stod i den franske nettavisa Mediapart den 11. februar, og eg er overtydd om at redaksjonen der set pris på om den blir spreidd på andre språk og i andre land. Artikkelen viser til eksempel frå Frankrike, men hovedproblemet som forfattarane tek opp, er gyldig i dei fleste/alle land.)

"Den 12. februar 2018 vart Attac Frankrike stevna for rettsapparatet av Apple. Eplemerkevaregiganten truar Attac med ei bot på 150 000 € for all framtidig aksjon retta mot Apple Store. Denne prosessen er berre den siste av ein lang serie juridiske konfrontasjonar mellom multinasjonale storselskap og varslarar, journalistar og grasrotorganisasjonar.

Anten det handlar om saker som gjeld sosiale forhold og menneskerettar, vern av økosystema eller skatteunnaluring, så ser det ut til at storselskapa har vunne kampen overfor nasjonane som viser seg for ettergivande og svake til å motstå styrken til selskapa sine arméar av lobbyistar. Desse konserna blir lytta til av dei fleste statsleiarane og disponerer ein finansiell styrke som overgår nasjonalproduktet til mange statar.. Dei er i ein maktposisjon når de gjeld å påvirke lovgiving, og dei har kapasitet til å finne smutthol i lovverk for å omgå reguleringar som dei misliker, slik skandalar som LuxLeaks og Paradise Papers har vist. Dei er dei store vinnarane av frihandelregimet som gir dei høve til å sette land opp mot kvarandre om kven som har dei lavaste skattane, og dermed presse ned dei sosiale, skattemessige og miljømessige normene.

Det storselskapa gjer, blir skjeldan granska og straffa av statlege styresmakter. Det er i staden journalistar og varslarar som gjer jobben med å avsløre skandaler knytta til skattesvindel og helse- og miljøfarleg aktivitet i næringslivet. Det er hackarar som avslører svikt i vern av datainformasjon, og det er miljøaktivistar som avdekker svikt i tryggleiken rundt atomkraftverk… Så på same tid som statane underbyr kvarandre for å få internasjonale storselskap til å etablere seg på deira territorium, koste kva det koste vil, så framstår det internasjonale sivilsamfunnet, i alle sine fasettar, som det siste forsvarsverket i stand til å yte storselskapa motstand.

Grasrotorganisasjonar og borgarar er utsette for press og represaliar, og blir trekt inn i lange og kostbare juridiske feider. Dei gjentekne anklagene frå Vincet Bolloré mot journalistar og assossiasjonar, straffeforfylgjinga igongsett av banken BNP Paribas mot «stol-ranarane» eller av Apple mot Attac, er eksempel på det same.

Men sivilsamfunnsaktørane viser også at dei kan kome på offensiven. For eksempel når journalisten Edouard Perrin og varslaren Raphaël Halet melder Price Waterhouse Cooper til politiet (revisjonsfirmaet er anklage for å organisere skattesnyteri). Og når assosiasjonen HOP melder Apple for å ha programmert rask forelding i elektronisk utstyr, eller når organisasjonane Sherpa og ActionAid France-Peuple solidaires avdekker brot på fundamentale arbeidstakarretter i Samsung sine fabrikkar. Men uansett er det ein skrikande ubalanse mellom ressursane til milliadær-imperia og dei som forsvarar slike rettar.

Når slike borgarar og organisasjonar står anklaga i rettsapparatet, så er det fordi dei har valgt å reagere på situasjonar med alvorleg urettferd, men som styremaktene berre stiller seg passive til. Desse ubalanserte juridiske bataljane avdekker behovet slike personar har for annerkjenning og for eit sterkare vern i det arbeidet dei gjer. Her er det først og fremst snakk om å få etablert ein status for varslarane som gir vern – eller andre mekanismer som gir langt meir effektivt og avskrekkande skjerming mot kneblande straffeforfylgjingar enn i dag. Våre assosiasjonar, som er medlemar i ”Vi kjem ikkje til å teie oss» («On ne se taira pas !») mobiliserer nettopp for slike reformer, og det på vegne av samfunnet sine interesser. Eit slikt vern må også omfatte ei slags ”freding” av virkemidlane slike aksjonsgrupper har.

Trist nok er vi i dag vitne til ei motsett utvikling gjennom reduksjon i offentleg støtte og avvikling av subsidierte arbeidsplassar, noko som trugar eksistensen til mange slike organisasjonar. Stilt overfor regjeringar som gir prioritet til «investorane» framfor menneskerettar og livet på planeten, er det opp til oss alle å styrke grasrotorganisasjonane og andre former for «mot-makt». Utover den aktuelle, politiske situasjonen, som favoriserer utviklinga av rikmannsveldet (oligarkia), vil ikkje den naudsynte utviklinga over mot ein annan og meir rettferdig og berekraftig samfunnsmodell kunne skje utan eit sterkt og uavhengig sivilsamfunn i stand til å løfte fram og styrke forventningane til fleirtalet."

Sandra Cossart (directrice de Sherpa) 
Susan George (présidente d'honneur d'Attac France) 
Jean-François Julliard (directeur général de Greenpeace France) 
Birthe Pedersen (directrice d'Action Aid France – Peuples Solidaires)

Gå til innlegget

Kva skjer med TiSA-avtalen?

Publisert 5 måneder siden - 1058 visninger

Faren er ikkje over.

Som mange veit er den norske regjeringa ivrig tilhengar av den kontroversielle frihandelsavtalen for tenester TiSA. Ein avtale som sterkt vil redusere nasjonalt politisk handlingsrom gjennom å opne opp landegrensene for dei sterkaste internasjonale aktørane på denne marknaden.

Særleg etter at president Trump spreidde kaos også i forhandlingane både om TiSA og om andre handelsavtalar, kan det vere at enkelte trur at faren er over når det gjeld den avtalen.

Men vi kan vere sikre på ein ting: Faren for at TiSA (Trade in Services Agreement), eller liknande avtalar, blir vedtekne, vil aldri gå over. Dertil er interessekonflikten, mellom dei som vil tene på TiSA og dei som vil tape på slike avtalar, for kronisk. Kampen mot dei udemokratiske kreftene som vil ha slike avtalar, kan aldri vinnast ein gong for alle. Men vi kan derfor heller ikkje tillate oss å gi opp ein slik kamp. Det er dramatisk viktig å ha ein tilstrekkeleg styrkebalanse mellom desse motstridande interessene, sjølv om det ikkje akkurat ser lyst ut. I denne samanheng er det ikkje minst farleg at vi har ei regjering som lar seg diktere av den delen av norsk næringsliv som trur seg tent med at «den sterkaste sin rett» blir gjeldande internasjonalt handelsregime.

 

Kvar står så TiSA-forhandlingane i dag?

Den 30. november i fjor inviterte mellom andre EPSU (European Federation of Public Service Unions) ei rekke fagfolk til ein workshop i Brussel der temaet nettopp var den aktuelle statusen for forhandlingane og ei vurdering av konsekvensar av ein TiSA-avtale.

I omtalen frå møtet  ( https://www.bilaterals.org/?ak-europa-even-economically-tisa ) kan vi mellom anna lese at Oliver Prausmüller, som er handelsekspert ve AK Wien, i hovudsak ser for seg tre moglege senarier når det gjeld den vidare utviklinga av TiSA-initiativet:

«Det eine er at forhandlingane heilt blir gitt opp, og at dei viktigaste handelspartnerane, som USA og EU, i staden vil fokusere på bilaterale avtalar.

Det andre er at USA trekker seg offisielt frå forhandlingane om TiSA, men at forhandlingane held fram med EU som drivkraft.

Det tredje er at USA, etter ein pause, igjen tek opp igjen TiSA-forhandlingane med fornya styrke og kanskje med eit endå meir offensivt mandat.»

Like interessant er det at Prausmüller fann grunn til uansett å understreke at - «dei offensive lobbyinteressene bak TiSA på områder som offentleg infrastruktur, datavern eller miljøtenester på ingen måte er ute av bildet.»

Dette siste viser at vi, med TiSA eller uten,  står overfor ein konstant trussel om at den skadelege handelsliberaliseringa gjennom meir «anonyme» bilaterale handelsavtalar vil skyte fart med endå mindre offentleg debatt enn vi til og med har hatt om TiSA og dei andre store fleirnasjonale avtalane.

Som eksempel på andre avtalar Norge er i ferd med å forhandle, kan nemnast ein avtale som vi som EFTA-medlem forhandlar med MERCOSUR-landa Argentinga, Brasil, Uruguay og Paraguay.

«Dette er land som har kapasitet til å utkonkurrere norsk landbruk totalt», seier generalsekretær Per Skorge i Bondelaget til bondebladet.no. Fagsjefen for internasjonale spørsmål i Norsk Landbrukssamvirke, Arne Ivar Sletnes, legg til at – «Om jeg må plukke ut en enkeltavtale, er det Mercosur som virker mest truende. Men den største trusselen er summen av alle avtaler Norge kan tenkes å inngå i årene framover».

Når vi veit kor lite den sittande regjeringa bryr seg om næringar som permanent, eller i kortare periodar, treng eit visst vern mot øydeleggande konkurranse frå utlandet, då er det heller urovekkande når handelsministeren vår melder om «framgang i forhandlingane».

 

Også andre land er utsette for liknande overfall frå ny-liberalistiske krefter.

Ein kontroversiell regional frihandelsavtale for deler av Stillehavsområdet vart signert sist sommar mellom Australia, New Zealand og dei små øystatane Tonga, Niue, Nauru, Samoa, Solomon Islands, Kiribati, Tuvalu og Cook Islands. Tre av dei viktigaste mindre øystatane, - Fiji, Papua Ny Guinea and Vanuatu, nekta å vere med fordi dei såg avtalen som ubalansert til fordel for Australia og New Zealand.

Det er gjenkjennelege og trist å sjå  korleis Stillehavslanda blir valsa over av dei same interessene og den same taktikken som vi her til lands opplever med for eks TiSA-avtalen. Motstandarane av avtalen på Papua Ny Guinea skriv at “Trade deals are negotiated in secret and are often full of legal jargon that makes them completely inaccessible to governments, parliaments and ordinary people attempting to understand what they mean in practice» («Handelsavtalar blir forhandla med stor grad av hemmeleghald og er ofte fulle av juridisk sjargong som gjer dei totalt utilgjengelege når folk frå regjeringane, nasjonalforsamlingane og vanlege borgarar prøver å sette seg inn i kva avtalane tyder i praksis.»)

 

Det er å vone at det finns mange nok oppegåande stortingsrepresentantar til at det blir pressa fram nøytrale konsekvensanalyser og ein skikkeleg offentleg debatt for kvar av dei handelsavtalane den sittande regjeringa vil inngå. Alle slike avtalar medfører reduksjon av det politiske handlingsromet som vi sårt kan trenge for å skape og forsvare eit godt samfunn å bu i. Derfor bør ikkje ei liberalismefrelst regjering få frie hender på dette området.

Gå til innlegget

«Bløffen om overrislingseffekten».

Publisert 8 måneder siden - 1252 visninger

Vil skattelette for dei største formuene vere bra for samfunnet, slik mellom andre den norske regjeringa hevder- og praktiserer?

 

 

Det er lite som taler for dette, og ein professor ved universitetet i Lille, Jean Gadrey, kalla nyleg slike påstandar for «Bløffen om overrislingseffekten (La fable du ruissellement) i ein kommentar i det franske tidsskriftet Politis (nr 1472).

Han kler effektivt av dei som prøver å rettferdiggjere dei skattelettene som også Macron-regjeringa i Frankrike no gir til dei rike. Parallellen til det som er den norske regjeringa sin politikk her til lands, er ikkje vanskeleg å sjå.

Gadrey skriv mellom anna at «Dei nyliberale, oligarkiet som er ved makta, og deira støttespelarar i dei store media, har i fleire tiår på villeiande vis brukt metaforen om overrislingseffekten for å rettferdiggjere den uanstendige opphopinga av rikdom hjå dei svært rike midt i ein «osean av fattigdom og utryggheit».

Han siterer ein redaktør i den franske mediekanalen BFM, Nicolas Doze, som eksempel på ein som i det siste ivrig har forsvara denne myten. Doze vedgår utan å blunke at den aktuelle politikken i Frankrike går ut på å gi endå fleire og store gåver til dei rike, men han meiner altså at dette er ein svært bra politikk. Korleis? «Den einaste måten å skape rikdom på i eit land, er å ha rikingar»... «La dei som har kapital gjere som dei vil...Det vil vere bra for alle, fordi då vil rikdomen som er skapt av dei rike, som investerer og stimulerer veksten, «overrisle» heile samfunnet». Slik prøver altså Doze å forsvare denne overrislingsbløffen.

Gadrey har ei heilt anna historie å fortelje: Politikken med å gi store gåver til dei rike og til dei store konserna, kom i stor skala i gong i 1990-åra og særleg etter år 2000, gjennom reduksjonar i skattelegginga på dei høge inntektene og på overskotta i konserna. Det er snakk om skatteletter til dei superrike og til bedriftseigarane i sum på fleire titals milliardar euro pr år, og det i aukande grad dei siste tjue åra.

Gadrey spør så om vi i denne perioden har sett noko av den påståtte «overrislingseffekten» frå dei rike til resten av samfunnet, med reduksjon i fattigdom og ulikskap. Han svarer at det faktisk er det stikk motsette som ar skjedd. Særleg børs- og finanskapitalen orienterer seg i sterk grad mot finansinvesteringar som igjen ofte er med på å skape børs-bobler i staden for å skape varige arbeidsplassar i realøkonomien.

I fylgje IMF, Det internasjonale pengefondet, så har investeringane i eurosonelanda falle med 24% av BNP i 2007, og med 19,9 % i 2016. Og dette trass i at dei superrike og bedriftseigarane nesten over alt i denne perioden har blitt tilgodesette med «milde gåver» i form av skatteletter. Gadrey minner også om at IMF i 2015, pinleg nok for nyliberalistane, publiserte ei stor gransking gjort i eit hundretals land, som viste at til sterkare formuene til dei rike aukar, til svakare er veksten i økonomien (altså minkande overrisling)! I tillegg kom OECD, som ikkje kan skuldast for å vere særleg venstreorienterte, med ein stor rapport som dei ga tittelen «Kvifor mindre ulikskap er bra for alle».

Gadrey konkluderer derfor med at det verken i Frankrike eller i dei fleste andre rike landa, er slik at vi ser ein overrislingseffekt av rikdom ovanfrå og nedover i samfunnet. Rikdomen blir tvert i mot pumpa oppover til dei rike. Dette fordi «styrkeforholdet er ubalansert i favør av dei dominerande aktørane i kapitalismen». Bløffen om ein overrislingseffekt ovanfrå og nedover, har berre som funksjon å skjule dei strategiane som blir brukte av dei superrike for å tilrane seg rikdom, avsluttar Jean Gadrey.

Den nyliberalistiske frihandelspolitikken som også den sittande norske regjeringa ivrar for, vil berre forsterke dette ubalanserte styrkeforholdet i favør av kapitalflyttarane. Dei er altså reine bløffmakarar dei som prøver å få oss til å tru at overrislingseffekten vil føre til at alle vil tene på dette. Det at Norge inngår mange bilaterale frihandelsavtalar, og kanskje også snart vil signere den svære TiSA-avtalen, er derfor ledd i ei farleg utvikling.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Vigslet rot
av
Stephanie Dietrich
34 minutter siden / 22 visninger
0 kommentarer
Hjerte for Afrika
av
Rannveig Bremer Fjær
rundt 1 time siden / 21 visninger
0 kommentarer
Judas anger!
av
Torbjørn Ustad
rundt 1 time siden / 39 visninger
1 kommentarer
En bokser hviler ut
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 3 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Med ansvar for religion
av
Vårt Land
rundt 3 timer siden / 48 visninger
0 kommentarer
Verdiløse menn
av
Håvard Nyhus
rundt 15 timer siden / 510 visninger
8 kommentarer
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
av
Øyvind Hasting
rundt 16 timer siden / 169 visninger
4 kommentarer
Venstres Høyre-problem
av
Berit Aalborg
rundt 19 timer siden / 312 visninger
2 kommentarer
Rett til liv - heile livet
av
Aase Maren Østgaard
rundt 21 timer siden / 683 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torvid Høiland kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
1 minutt siden / 860 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
6 minutter siden / 169 visninger
Ingar Eriksen kommenterte på
Verdiløse menn
13 minutter siden / 510 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Jo, Listhaug er politiker
18 minutter siden / 860 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Verdiløse menn
26 minutter siden / 510 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Verdiløse menn
29 minutter siden / 510 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
En bokser hviler ut
30 minutter siden / 83 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ute av verden
rundt 1 time siden / 2163 visninger
Torbjørn Ustad kommenterte på
SKAM, PRIDE OG BARNEHAGER
rundt 1 time siden / 169 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Hva skal vi med De ti bud i 2018?
rundt 1 time siden / 442 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas anger!
rundt 1 time siden / 39 visninger
Rune Staven kommenterte på
Judas fulgte Jesus men gikk fortapt.
rundt 1 time siden / 692 visninger
Les flere