Odd Tarberg

Alder: 74
  RSS

Om Odd

Følgere

Inga lettvint løysing

Publisert rundt 2 måneder siden

Dei politiske partia vil gjerne presentere otimistiske løysingar på klimautfordringande. Men er mange av dei for "lettvinte"?

I klimapolitikken til dei fleste partia i Norge er for eksempel bruken av bioenergi eit vesentleg element. Rett nok ser dei fleste no ut til å innsjå at masseproduksjon av denne energikjelda ofte ikkje er berekraftig. Likevel ser det ikkje ut til at partia heilt tar innover seg kor problematisk dette forholdet er når dei framleis i sine program peikar på bruken av bioenergi som ein viktig del av løysinga på klimautfordringane.

Dei ser ut til å bry seg for lite om det som vi eksempelvis kan lese på ei nettside til Harvest Magazine: «Så lenge det finnes et internasjonalt marked for biomasse hvor ikke alle råstoffkundene stiller samme krav til bærekraft og miljø, vil det være en risiko for at en generell økning i råstoffpriser – for eksempel som følge av en norsk satsing på avansert biodrivstoff – fører til tap av skogarealer og matjord

I eit ferskt temahefte frå Norsk institutt for naturforskning, NINA, om karbonlagring i norske økosystemer, kan vi så lese at «Tømmer og hogstavfall fra skogbruk blir i økende grad brukt i bioenergi, som har til hensikt å redusere utslippene sammenlignet med fossilt brensel. På lang sikt kan det ha en effekt, selv om det er knyttet betydelig usikkerhet til modellene som viser dette. På kort sikt ser denne praksisen imidlertid ut til å øke utslippene. Det skyldes blant annet at jordsmonnet forstyrres i stor grad når også stubber høstes, og dermed slipper ut karbon heller enn å lagre det. Tiden det vil ta før mengden karbon som fjernes, igjen er fanget, er estimert til 89–362 år, avhengig av hvor store de fossile utslippene som skal erstattes er. Dette omtales gjerne som «tilbakebetalingstid». Til tross for en eventuell langsiktig effekt, bidrar det kortsiktige utslippet negativt til arbeidet med å nå klimamålene som er satt».

Og ikkje nok med det. Med tanke på det hastverket vi har med å få ned utsleppa - ein vesentleg reduksjon skal ha skjedd alt om ti år! – då blir innvendingane frå ei ekspertgruppe frå EASAC (European Academies Science Advisory Council) som nettsida forskning.no har lagt ut, ekstra tankevekkande: «Å brenne bioenergi gir et nesten like stort utslipp av klimagassen CO2 som brenning av kull. Regnet per megajoule (MJ) energi er utslippet av CO2 ved forbrenning av flis 103 gram – mot 108 gram fra kull og 74 gram fra lett fyringsolje.

Likevel er bioenergi blitt regnet som CO2-nøytral.

Begrunnelsen er at det ikke frigjøres mer CO2 enn det trærne gjennom fotosyntesen har tatt ut av atmosfæren. Og når nye trær vokser opp igjen etter de gamle som ble hugget, så bindes på nytt om lag samme mengde CO2.

Problemet er bare at det kan det gå 80 til 120 år fra et tre felles, til et nytt tre er vokst helt opp. Kritikerne av bioenergi fra skog peker på at dette er et svært langt tidsperspektiv. Og at vi ikke kan vente så lenge, nå som det haster med å redusere utslippet av klimagasser, slik at vi unngår store skader på grunn av globale klimaendringer».


Det lange tidsperspektivet som ligg i det vi ofte får presentert som måtar å få ned klimagassutsleppa på, som for eksemel CO2-fangst/lagring eller elektrifisering av «likt og ulikt», er ei alvorleg innvending mot mange av desse forslaga. Oftast vil dei innebere ei lengre anleggsperiode der arbeidet vil føre til store klimagassutslepp nettopp i den perioden det blir sagt at utsleppa må ned. Kanskje vil den beste måten å bruke biomasse på, vere å produsere humus, matjord som bind CO2? Kanskje bør dei fagfolka som kan mest om korleis skog og mark best kan binde CO2 og samtidig produsere mat, bli våre nye «heltar» på klimaområdet?
Ein ting er sikkert: Vi har ikkje tid til fleire «månelandingar» som det tek fleire tiår å realisere (med tilhøyrande CO2-utslepp) og som i tillegg har ein usikker klimaeffekt også på lang sikt. Det heile "kokar ned" til at vårt forbruk av energi må ned. Så "enkelt" er det...

Odd Tarberg

oddtarberg@gmail.com

Gå til innlegget

Equinorprosjektet er klimamessig direkte negativt

I vår slo Equinor på stortromma med lansering av planar om å elektrifisere drifta av oljeinstallasjonar til havs. «Equinor planlegger investeringer på rundt 50 milliarder kroner frem til 2030 sammen med partnerne sine, for å kutte utslipp og styrke konkurransekraften i sine felt og anlegg», fekk vi vite. Problemet er berre at dette enorme prosjektet er klimamessig direkte negativt.

For det første: Vi har bråhast med å få ned klimagassutsleppa. Då blir det absurd at Equinor skal spy ut svære mengder CO2 i dei ti næraste åra gjennom det 50 milliardarprosjektet som bygging av infrastrukturen til denne elektrifiseringa vil bety. Pluss dei utsleppa som vil kome av å produsere dei ekstra vindkraft- og vasskraftanlegga som dette eventyret vil krevje. I staden for straks å redusere CO2-utslepp (slik Norge har forplikta seg til), vil Equinorprosjektet auke desse vesentleg i det kritiske ti-året vi no går inn i.

For det andre: Dersom dette prosjektet blir realisert og kjem i drift, så vil også situasjonen vidare vere absurd. Dette fordi Equinor då slett ikkje vil «kutte utslipp», men berre flytta desse frå sine gassdrevne straumgeneratorar på sokkelen til sine kundar på kontinentet som der vil forbrenne den same mengda gass.

For det tredje: Equinor sitt grønvaskingsprosjekt av eigen aktivitet vil tappe Fastlands-Norge for store mengder fornybar energi. Energi som vi så langt ikkje har tilgjengeleg, heller ikkje til alle dei andre og meir fornuftige elektrifiseringsplanane det er snakk om her til lands.

Kort sagt: Det vil demonstrere ein skremande mangel på politisk realisme dersom norsk fornybar energi går til Equinor sine planar om «elektrifisering av sokkelen».

Gå til innlegget

Den store klimadugnaden

Publisert 11 måneder siden

Eitt eksempel på tiltak - dersom vi meiner alvor.

På same tid som vi får høyre at klesindustrien står for større klimagassutslepp enn fly og skip, kan vi lese at kvar av oss nordmenn i snitt kaster rundt 23 klesplagg i året, og at kvart femte plagg aldri blir brukt! (SIFO-rapport om «Klesforbruk i Norge»). Dette «fenomenet» gjeld sjølvsagt slett ikkje berre klesplagga våre – og det burde sjokkere oss, i dag meir en nokon gong. For vi har eit veksande forbruk med tilhøyrande veksande klimagassutslepp.

Kvifor skjer dette? Ikkje minst fordi vi har ein reklamebransje som får boltre seg fritt i «alle kanalar», og gir oss eit nærast «narkomant» behov for å skaffe oss nye produkt lenge før vi eigentleg treng dei. Med den kunnskapen vi i dag altså har om konsekvensane av denne kjøp og kast-praksisen, er det «kriminelt» at styresmaktene lar denne hjernevaskinga av oss forbrukarar få halde fram.

Det å gjere samfunnet tilnærma reklamefritt, og erstatte reklame med tilgjengeleg produktinformasjon som forbrukarane aktivt sjølve må oppsøke, burde vere eit opplagt tiltak dersom ansvarlege styresmakter tok trusselen frå global oppvarming på alvor.
For eit ekstremt kjøp og kast-samfunn som det Norge faktisk har blitt, burde eit slik tiltak vere ein bra plass å starte.

Eit slikt dramatisk tiltak vil sjølvsagt ha ein sterkt nedkjølande effekt på økonomien, men det er faktisk nettopp det som no trengs. Dersom samfunnet ikkje skal «gå opp i liminga» som fylgje av ei slik innstramming, må dei hardast råka yrkesgruppene takast skikkeleg vare på i ein overgangsperiode.

Dersom denne idéen verkar heilt rabiat (den er sjølvsagt krevjande å innføre), så er det berre eit teikn på kor langt unna vi er det å nå dei klimamåla som våre politikarar snakkar så fint om. Det er nemleg slike tiltak som faktisk må til om det skal monne, i det som må bli ein gigantisk global klimadugnad.

Gå til innlegget

Når avspenning ikkje løner seg

Publisert rundt 1 år siden

"Det militær-industrielle komplekset" er i beste velgåande.

Ein av dei tragiske skavankane i internasjonal politikk er at storparten av våpenindustrien er privatisert. For denne industrien er våpenproduksjon ei kilde til inntekt, som denne industrien gjer alt for å oppretthalde, og der avspenning derfor blir ein trussel.

Det må vere rimeleg opplagt at det bokstaveleg talt er livsfarleg, og tåpeleg, å ha «gåande laus» ein milliard-industri som har alt å tene på å nøre opp under alle slags konfliktar, og fore dei ulike partane med siste modell drapsutstyr.

Ordrebøkene til våpensmiene er fullast når denne industrien sine handtlangarar i regjeringskontora har ein ytre fiende å skræme med. Mykje tyder på at dette ligg bak når USA trugar til og med sine vest-europeiske NATO-allierte med sanksjonar når desse, i økonomisk eigeninteresse, vil få bygt ei gassrørleidning frå Russland til Tyskland. Våpenindustrien i USA vil ikkje risikere at Vest-Europa skal normalisere forholdet sitt til Russland, fordi dette vil øydelegge det skræmebildet av dette landet som er så viktig for å rettferdiggjere auka militærbudsjett.

Etter oppløysinga av Sovjetunionen var det sørgjeleg lite snakk om diplomatisk kontakt med Russland for å utvikle eit fornuftig, spenningsdempande økonomisk samarbeid den vegen. Militært samarbeid derimot, var NATO kjappe med å utvikle med fleire av Russland sine nære naboland – med tilhøyrande våpensalg til desse landa.

For å få bort dette økonomiske motivet (eit sokalla perverst incitament) for eit varig våpenkappløp, finns det ei enkel oppskrift: Ein internasjonal avtale, i FN-regi, om at all våpenproduksjon skal nasjonaliserast, og at eventuell våpeneksport berre kan gjerast til kostpris (med null forteneste til eksportørlandet). Då ville våpenproduksjonen framstå som det den er: Ei enorm utgift på statsbudsjetta. Dette ville vere ein stor stimulans til å satse kraftig på fornuftig diplomati og tillitsskapande samarbeid landa imellom, nettopp for å redusere militærbudsjetta så langt som det var tryggingspolitisk forsvarleg. Ikkje som no, der det er svære økonomiske interesser som roter det til i utenrikspolitikken fordi dei tener på konflikter.

Ikkje slik at eg trur at denne «enkle» oppskrifta blir brukt. Til det er dei politiske toppleiarane på denne kloden altfor svake.

Gå til innlegget

Fine ord, men tomt prat?

Publisert over 1 år siden

Synkron venstre-retorikk frå høgresida.

Det har vekt reaksjonar i Frankrike at President Macron under ILO si 100-års jubileumsmarkering i Geneve, framstod på det næraste som ein talsmann for venstresida, samstundes som alt franskmennene opplever frå presidenten sin på heimebane er at han favoriserer dei få og rikaste.

Under ILO-møtet, som altså er FN sin arbeidsorganisasjon, snakka Macron om «ein kapitalisme som har blitt galen (devenu fou)» og at den no meir og meir  «favoriserer dei få og rike». I Paris er han derimot pådrivar for ein politikk som nettopp favoriserer finansnæringa og dei rike, og får hundretusenvis av arbeidsfolk til å protestere i gatene mot den usolidariske politikken han faktisk står for. I desse dagar typisk nok gjennom ei innstramming av reglane for arbeidsløysetrygd.

Betyr dette at vi har å gjere med to ulike Emmanuel Marcon? spør France Culture på si nettside den 17. juni. Ein Macron i Frankrike som strammar inn på vilkåra for arbeidsfolk, og ein annan i utlandet som slår alarm om den øydeleggande ultraliberalismen?

Det som er påfallande er at den faktisk høgreorienterte Macron ikkje er åleine om å ri to hestar på denne måten. Også norske politikarar får kritikk for å kome med fine ord på ILO-møtet, medan politikken på heimebane ikkje står i stil til orda. Eksempelvis var arbeids- og sosialminister Hauglie (H) på talarstolen i Geneve, der ho hylla trepartssamarbeidet i ILO. «ILO ble grunnlagt etter første verdenskrig. Organisasjonen har arbeidet målrettet for å fremme full sysselsetting, arbeidstakerrettigheter, sosiale sikkerhetsnett og partssamarbeid i arbeidslivet. Grunnlaget for ILOs virke var forståelsen av at varig fred bare kan sikres gjennom sosial rettferdighet», kan vi lese på regjeringa si nettside.

LO-leiar Gabrielsen meiner den praktiske politikken til regjeringa fortel ei heilt anna historie: «Når arbeids- og sosialministeren snakker om betydningen av trepartssamarbeidet og ILO, er det helt avgjørende at vi også på hjemmebane får en mer aktiv politikk for å understøtte dette. Det har vi ikke i dag. Et velorganisert arbeidsliv er en bærebjelke i både den norske modellen og trepartssamarbeidet. Og regjeringen gjør lite for å støtte opp om det organiserte arbeidslivet. I stedet bruker de regjeringsplattformen til å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet. Det er i seg selv oppsiktsvekkende, og i strid med statsrådens budskap i Geneve».   (Frå nettsida FriFagbevegelse). Gro Lillebø, hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved St. Olavs Hospital, er tilsvarande irritert på statsminister Solberg: «… Det lyder derfor hult når statsministeren i en regjering som aktivt anerkjenner retten til å være uorganisert, roser det organiserte arbeidslivet fra Genève. Vi tror ikke at du mener det, Erna, før du fjerner det punktet fra regjeringserklæringen din». (Klassekampen 18. juni).

Det er tydeleg at dei høgreorienterte politikarane lærer av kvarandre internasjonalt når dei i fine talar seier ein ting, men i praktisk politikk gjer noko heilt anna. I alle fall var det påfallande at fleire høgreorienterte politikarar likna kvarandre når dei prøvde å framstå som arbeidstakarvenlege på dette ILO-møtet. Det kan vere ein bevisst strategi for å roe ned kritikken frå venstresida og tåkelegge reelle motsetnader i politikken.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere