Odd Tarberg

Alder: 73
  RSS

Om Odd

Følgere

Når avspenning ikkje løner seg

Publisert 14 dager siden

"Det militær-industrielle komplekset" er i beste velgåande.

Ein av dei tragiske skavankane i internasjonal politikk er at storparten av våpenindustrien er privatisert. For denne industrien er våpenproduksjon ei kilde til inntekt, som denne industrien gjer alt for å oppretthalde, og der avspenning derfor blir ein trussel.

Det må vere rimeleg opplagt at det bokstaveleg talt er livsfarleg, og tåpeleg, å ha «gåande laus» ein milliard-industri som har alt å tene på å nøre opp under alle slags konfliktar, og fore dei ulike partane med siste modell drapsutstyr.

Ordrebøkene til våpensmiene er fullast når denne industrien sine handtlangarar i regjeringskontora har ein ytre fiende å skræme med. Mykje tyder på at dette ligg bak når USA trugar til og med sine vest-europeiske NATO-allierte med sanksjonar når desse, i økonomisk eigeninteresse, vil få bygt ei gassrørleidning frå Russland til Tyskland. Våpenindustrien i USA vil ikkje risikere at Vest-Europa skal normalisere forholdet sitt til Russland, fordi dette vil øydelegge det skræmebildet av dette landet som er så viktig for å rettferdiggjere auka militærbudsjett.

Etter oppløysinga av Sovjetunionen var det sørgjeleg lite snakk om diplomatisk kontakt med Russland for å utvikle eit fornuftig, spenningsdempande økonomisk samarbeid den vegen. Militært samarbeid derimot, var NATO kjappe med å utvikle med fleire av Russland sine nære naboland – med tilhøyrande våpensalg til desse landa.

For å få bort dette økonomiske motivet (eit sokalla perverst incitament) for eit varig våpenkappløp, finns det ei enkel oppskrift: Ein internasjonal avtale, i FN-regi, om at all våpenproduksjon skal nasjonaliserast, og at eventuell våpeneksport berre kan gjerast til kostpris (med null forteneste til eksportørlandet). Då ville våpenproduksjonen framstå som det den er: Ei enorm utgift på statsbudsjetta. Dette ville vere ein stor stimulans til å satse kraftig på fornuftig diplomati og tillitsskapande samarbeid landa imellom, nettopp for å redusere militærbudsjetta så langt som det var tryggingspolitisk forsvarleg. Ikkje som no, der det er svære økonomiske interesser som roter det til i utenrikspolitikken fordi dei tener på konflikter.

Ikkje slik at eg trur at denne «enkle» oppskrifta blir brukt. Til det er dei politiske toppleiarane på denne kloden altfor svake.

Gå til innlegget

Fine ord, men tomt prat?

Publisert 5 måneder siden

Synkron venstre-retorikk frå høgresida.

Det har vekt reaksjonar i Frankrike at President Macron under ILO si 100-års jubileumsmarkering i Geneve, framstod på det næraste som ein talsmann for venstresida, samstundes som alt franskmennene opplever frå presidenten sin på heimebane er at han favoriserer dei få og rikaste.

Under ILO-møtet, som altså er FN sin arbeidsorganisasjon, snakka Macron om «ein kapitalisme som har blitt galen (devenu fou)» og at den no meir og meir  «favoriserer dei få og rike». I Paris er han derimot pådrivar for ein politikk som nettopp favoriserer finansnæringa og dei rike, og får hundretusenvis av arbeidsfolk til å protestere i gatene mot den usolidariske politikken han faktisk står for. I desse dagar typisk nok gjennom ei innstramming av reglane for arbeidsløysetrygd.

Betyr dette at vi har å gjere med to ulike Emmanuel Marcon? spør France Culture på si nettside den 17. juni. Ein Macron i Frankrike som strammar inn på vilkåra for arbeidsfolk, og ein annan i utlandet som slår alarm om den øydeleggande ultraliberalismen?

Det som er påfallande er at den faktisk høgreorienterte Macron ikkje er åleine om å ri to hestar på denne måten. Også norske politikarar får kritikk for å kome med fine ord på ILO-møtet, medan politikken på heimebane ikkje står i stil til orda. Eksempelvis var arbeids- og sosialminister Hauglie (H) på talarstolen i Geneve, der ho hylla trepartssamarbeidet i ILO. «ILO ble grunnlagt etter første verdenskrig. Organisasjonen har arbeidet målrettet for å fremme full sysselsetting, arbeidstakerrettigheter, sosiale sikkerhetsnett og partssamarbeid i arbeidslivet. Grunnlaget for ILOs virke var forståelsen av at varig fred bare kan sikres gjennom sosial rettferdighet», kan vi lese på regjeringa si nettside.

LO-leiar Gabrielsen meiner den praktiske politikken til regjeringa fortel ei heilt anna historie: «Når arbeids- og sosialministeren snakker om betydningen av trepartssamarbeidet og ILO, er det helt avgjørende at vi også på hjemmebane får en mer aktiv politikk for å understøtte dette. Det har vi ikke i dag. Et velorganisert arbeidsliv er en bærebjelke i både den norske modellen og trepartssamarbeidet. Og regjeringen gjør lite for å støtte opp om det organiserte arbeidslivet. I stedet bruker de regjeringsplattformen til å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet. Det er i seg selv oppsiktsvekkende, og i strid med statsrådens budskap i Geneve».   (Frå nettsida FriFagbevegelse). Gro Lillebø, hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved St. Olavs Hospital, er tilsvarande irritert på statsminister Solberg: «… Det lyder derfor hult når statsministeren i en regjering som aktivt anerkjenner retten til å være uorganisert, roser det organiserte arbeidslivet fra Genève. Vi tror ikke at du mener det, Erna, før du fjerner det punktet fra regjeringserklæringen din». (Klassekampen 18. juni).

Det er tydeleg at dei høgreorienterte politikarane lærer av kvarandre internasjonalt når dei i fine talar seier ein ting, men i praktisk politikk gjer noko heilt anna. I alle fall var det påfallande at fleire høgreorienterte politikarar likna kvarandre når dei prøvde å framstå som arbeidstakarvenlege på dette ILO-møtet. Det kan vere ein bevisst strategi for å roe ned kritikken frå venstresida og tåkelegge reelle motsetnader i politikken.

Gå til innlegget

Ikkje lett å temje dei store, farlege og "nasjonslause" konserngigantane

I januar i år avslørte ei nederlandsk avis ein «strategi for skatteoptimalisering» som gjorde at Google kunne plassere bortimot 20 milliardar euro i skatteparadiset Bermuda.
På nettsida til franske France Culture, kommenterer dei dette slik: «Denne avsløringa er berre den siste i ein serie med finansskandalar, om skatteoptimalisering og skatteunnaluring, som gjer at desse 20 milliardar euroane som Google har lurt unna, nesten ser smått ut. Den lange lista av finansskandalar, Panama Papers, Paradise Papers, Malta Files, LuxLeaks, SwissLeaks, kan lett gi ei kjensle av maktesløyse og resignasjon».

Frykt for represalier. 

På ei anna nettside kunne vi rett nok for litt sidan lese at Frankrike og Tyskland no skulle prøve å innføre ein skatt på dei store internasjonale data-gigantane, ein skatt dei kallar Gafa. Dette høyrest lovande ut, men så kan vi lese at Tyskland eigentleg er svært så motvillige til dette opplegget, som i første rekke vil råke dei amerikanske kjempene Google og Facebook, fordi dette risikerer å føre til amerikanske represalier mot den tyske eksporten til USA.  Så Tyskland har derfor fått redusert områda som denne skatten skal gjelde for, til berre å skattlegge nettreklame.  I tillegg skal Tyskland også ha fått utsett datoen for innføringa av denne skatten til 1. januar 2021!

Nakketak.

Dette viser tydeleg det nådelause nakketaket dei store, eigentleg nasjonslause parasittkonserna har på dei fleste regjeringane på denne kloden. Når vi så på toppen av dette, er «velsigna» med fleire regjeringar som av ideologiske grunnar ivrig hjelper desse konserna så godt dei kan, då er det grunn til å bli skremt.

Når organisasjonar som Attac er svært skeptiske til dei mange frihandelsavtalane, som ikkje minst Norge er ivrig i gong med å forhandle, så er det nettopp fordi desse avtalane ytterlegare vil forsterke dette øydeleggande nakketaket som dei store konserngigantane har på politiske styresmakter og på internasjonal økonomi.
Ikkje minst vil desse avtalane virke som ein stygg hemsko når effektive klimatiltak skal innførast som kanskje desse konserna vil tape pengar på.

Gå til innlegget

Jesus, Ivar Aasen og sosialisme

Publisert rundt 1 år siden

Eit avisinnlegg eg hadde på trykk i 2012, har blitt aktualisert av Knut Arild Hareide si opning for at KrF kan kome til å gå i regjering med venstresida i norsk politikk. Dei fleste som er innom denne nettsida har sjølvsagt ikkje lest innlegget tidlegare, og eg tillet meg derfor å legge det ut her no.

Heilt sidan eg vart gamal nok til å lære litt om sosialisme, om kva slags horrible samfunnsforhold den var tenkt å vere eit botemiddel på, så har det forundra meg sterkt kor uglesett sosialismebegrepet har vore her på Sunnmøre, der eg altså kjem ifrå .

 Alle i min generasjon og på mine trakter, fekk på folkeskulen på 1950-talet grundig opplæring i Jesus si lære. Når eg så etter kvart kom vidare på andre skular, og der også fekk kjennskap til prinsippa i sosialismen, då vart det for meg opplagt at slik vi fekk framstilt Jesusskikkelsen, så ville han opplagt ha støtta eit sosialistisk prosjekt dersom han hadde levd i vår tid.

 Eg har vore i “eit par kranglar” om dette tidlegare, og det har kome fram at folk ofte blir “hengande” i  dels diametralt motsette idéar om kva sosialisme står for. Foreldregenerasjonen min kopla nok eksempelvis sosialisme sterkt til Stalin sin politikk i Sovjetsamveldet. Ikkje til å undrast over at dei då fekk sosialismeordet i vrangstrupen. Slik eg har lært å forstå sosialisme, står den ideologien derimot for eit opplegg som prøver å sikre ei anstendig fordeling av “godene”, på bekostning av rikfolk sin fridom til å utbytte fattigfolk. Ei haldning eg hadde trudd ville vere naturleg blandt “gode sunnmøringar”...

 Ein grunn til at sunnmøringane likevel ikkje har sett på sosialisme som “ei aktuell problemstilling”, kan vere den samfunns- og næringslivshistoria vi har hatt i dette distriktet. Ein ting er at vi stort sett var sparde for væreigar-veldet som Nord-Norge lenge var dominert av. Sunnmøringen i gamledagar var ofte fiskarbonde med ei basisinntekt frå jordbruk, og dermed ikkje heilt i lomma på ein væreigar, slik mange fiskarar var lenger nord, der dei nok kjende på eit større behov for vern mot utbytting.

På landsida skjedde industrialiseringa i vårt distrikt i stor grad i form av små bedrifter. Dei var som regel eigde av driftige gründerar, som naboane kunne sjå ofte arbeidde  meir enn dei tilsette for å endane til å møtest, og som elles levde som “vanlege folk“. Alt pratet om kapitalistar som utbytta arbeidsfolk, hadde då forståeleg nok skrøpeleg grobotn.

 I den tida sosialismen kom på banen, kan det altså tyde på at klasseskilja på Sunnmøre var mindre provoserande enn dei kunne vere andre stader i landet.  

Det kan sjå ut som om Ivar Aasen likevel hadde merka seg dette klasseskilje då han skreiv “Mellom bakkar og berg”. I to - lenge bortgøymde - vers, framstår han i allefall på det næraste som sosialist i sin varme hyllest til god utjamning mellom folk. Dei to versa er slik:

           

            Sud om havet hanstundom laut skrida,

            Der var rikdom påbenkjer og bord,

            men ikring såg hantrældomen kvida,

            og så vende han attermot nord.

 

            Lat no andre omstorleiken kivast,

            lat deim bragla medrikdom og høgd.

            Mellom kaksar eg litekan trivast,

            mellom jamningar helster eg nøgd.

 

Når Ivar Aasen kom heimatt til Sunnmøre, då kjende han seg “mellom jamningar”. Og folk som kjenner seg mellom likemenn, dei bur i samfunn som har teke vare på verdiar som sosialismen har som oppgave å forsvare, nemleg ei anstendig fordeling. Og det ser i alle fall ikkje ut til at høgresida i politikken kan stolast på når det gjeld å forsvare ei slik fordeling... 

 Det er litt urovekkande at vår generelle, private velstand no til dags, gjer at folk flest ser ut til å oppleve politikk som kjedeleg og irrelevant for deira eigen situasjon.  Det gjorde sikkert folk på Island også inntil nyleg, før økonomien i det landet kollapsa... Ein del sosialisme-inspirerte tiltak har rett nok “redda stumpane”på eit vis der, men vi burde prøve å lære av andre si ulukke: For eksempel at ein frislepp av finanssektoren inneber ein voldsom risiko. Det at finanssektoren i mange land no  får “høgrepolitiske redningspakkar” og lov til å “ture fram” i same sporet som før, er ikkje mindre enn ufatteleg. Slik politikk har i alle fall ingen ting med sosialisme å gjere, og at den får halde fram, viser kor farleg lite sjølvkritikk liberalismetilhengarane har evne til...

 Dei som meiner at dette innlegget er “heilt på trynet”, burde ta seg tid til å lese ei bok som er å få på norsk under tittelen Ulikhetens pris. Den er av to amerikanerar, Richard Wilkinson og Kate Pickett, og inneheld slåande dokumentasjon på korleis gode samfunn er å finne der inntektsforskjellane er små, og tilsvarande korleis “masse elendigheit” er å finne i samfunn der kakse-skiktet tener enormt mykje meir enn vanlege folk... Eg har eit inntrykk av at folk på høgresida i denne debatten, den rundt fordeling kontra “næringslivs-frislepp”, ikkje vågar å lese slike bøker. Derfor skulle eg gjerne sett eit innlegg frå ein som er frikonkurranse-tilhengar, som likevel har lest denne boka, og som evt kan forklare kva som er gale i den framstillinga forfattarane gjer i denne boka...

(Dette innlegget skreiv eg altså i 2012, og har no blitt eit aprops til KrF sitt aktuelle valg av samarbeidspartnerar i politikken.)

 


Gå til innlegget

Statsbudsjettet som, endå ein gong, legg opp til auka privat forbruk, viser at topp-politikarane våre går vidare, som i søvne, mot eit stadig meir uhandterleg klima.

Dei fleste ideane vi får presenterte som botemiddel mot klimaøydeleggingane, er både urealistiske (nok sikker karbonlagring), og tildels uhyggelege (produksjon av biodrivstoff i staden for mat)......Det finnest derimot eit "spor" som alt i dag burde ha fått ein milliard i støttemidlar over statsbudsjettet, og det er den driftsforma i landbruket som Dag Jørund Lønning omtalar i "Jordboka" si, og som er kalla "regenerativt landbruk".
Som han skriv:
"Det handar om driftsformer som bygger opp livet i molda, og SOM DIFOR GJER AT JORDA KAN LAGRE STADIG MEIR KARBON"....
Det industrijordbruket vi har i dag resulterer katastrofalt nok i det motsette: "I fylgje FN sitt klimapanel, står moderne industriell skogsdrift og landbruksproduksjon for heile 24% av verda sine klimautslepp"! Det blir hevda at verda sine oppdyrka areal har mista mellom 50 - 70% av den karbon som ein gong var lagra der!

Og som ein kritikk av statsbudsjettet: Det er sanselaust at vi i 2018 ikkje for lengst er i gong med det Lønning skriv i boka:
"Eit skikkeleg insentiv for moldbyggjande og berekraftig landbruk ville vere å gjera karbonlagring til sjølvstendig mål i landbrukspolitikken. Tilskott til bonden kunne og vore gradert etter kor mykje karbon ein klarar å fanga og lagra i molda."

Lønning er ikkje åleine om å meine dette. Ein professor David Montgomery seier mellom anna:
"Å løyse problemet med utarming av verda sine jordbruksareal, er eigentleg djevelsk enkelt frå eit praksis-standpunkt. Problemet ligg heller i å få politikarar til å slutta å subsidiera øydeleggjande landbrukspraksisar og heller støtta aktivt opp under praksisar som byggjer mold."

Kor lenge kan topp-politikarane våre tillate seg å gå i søvne når det gjeld klimaøydeleggingane?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere