Odd Anders With

I skyggen av delvis ubrukte rentefrie statlige lån ligger den virkelighet at den kommunale kirken sultefores. I kommune etter kommune svekkes kirkens muskler for både sitt åndelige og diakonale arbeid. Dette gjelder også i den byen som ønsker å være Norges kirkelige tyngdepunkt.

Regjeringen skal ha ros for at man fortsetter ordningen med rentefrie investerigslån til kirkebygg, en ordning som Bondevik-regjeringen satte igang. Det har ikke manglet på dokumenterte behov omkring utbedring og vedlikehold av kirkebygg - og behov for brannsikringsarbeid. Men det "brenner" minst like mye inne i kirken". Det er nemlig vanskeligere å få penger til kirkens drift enn kirkens bygninger.

Når statsråd Rigmor Aaserud nå markedsfører en halv milliard til låneordningen for bygningene, koster det forøvrig ikke staten noe på årets budsjett, fordi det dreier seg om ubrukte kroner fra midler som har vært markedsført før. Likevel er forlengingen av ordningen viktig, fordi den etterhvert får et mer permanent preg. Det er imidlertid ikke denne ordningen kirken står eller faller på. De kirkelige fellesrådene er - og har vært pengelens både i gode og onde dager for kommunene.

Man burde derfor ha fokus på spørsmålet: Hvorfor er det en halv milliard ubrukte "gratis-lån"? Jo, fordi lån forutsetter en god nok økonomi til å betjene selve avdragene og den samlede lånemasse. Og denne gode økonomien finnes ikke.

I Trondheim har kommunen gjennom flere år gjort verdifulle løft og investeringer på bygningsområdet, selv om veldig mye gjenstår. Hovedproblemet i denne historiske kirkebyen er at man sultefores på penger til den daglige drift av menighetene. Gårsdagens budsjettbehandling i fellesrådet (i den byen som burde hatt både preses og kirkemøtet), forteller om innskrenkninger i tilbudet. Og nedgangen i bevilgningene har skjedd på tross av bystyrevedtak om opptrapping. I tilegg brukes enhver bevilget krone til kirkegårder som en markedsføring av penger til "kirken". Penger til de døde skygger altså for manglende penger til en levende kirke. Noen som kjenner seg igjen?

Selv mener jeg forøvrig at staten forlengst - og med drahjelp fra Riksantikvaren - skulle tatt økonomisk ansvar for alle landets middelalderkirker. som et minimum. Bevaringsansvaret er tungt for mange kommuner og menigheter med små økonomiske muskler.

Men det er et tankekors, - om jeg kan bruke det begrepet, - at det tross alt er lettere å få penger til bygninger enn til kirkens åndelige og diakonale arbeid.

Da jeg var i tenårene og tidlig i 20-årene dominerte kristensosialistene den ideologiske debatten og gikk i front i samfunnskritikken. Men hvor ble de av,- som "kristensosialister"?

Selv om jeg selv er KrF`er (var partiløs i ca 20 år), ser jeg selvfølgelig fordelen av at det er verdibevisste, ideologisk skolerte kristne i bl.a. Ap og SV også. Jeg tror faktisk noen av disse innimellom var en støtdemper i forhold til andre sosialisters kamp mot "den kristne kulturarven". De hadde noen "kristne grunnverdier", selv om de brukte mye krefter på å problematisere "kristne grunnverdier". Jeg har heller ikke glemt at mange av disse skuffet stort i kampen om et rettsvern for det ufødte liv.

Men nå mener jeg kristensosialistene skuffer på to områder. Det ene er vel kjent; de har som mange sosialisert seg med "borgerskapet" og sloss minst like mye for egne som andres interesser,- noe som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss. Den andre skuffelsen er at de er fullstendig uten politisk potens når Ap/SV sitter i regjering,- i motsetning til når KrF er i regjering. Da kommer kritikken. Det kan være at de i likhet med andre sosialister ikke lenger vil bruke begrepet sosialist, fordi så mange ser at det er belastet - gjennom praksis.

REDDE FOR Å KRITISERE NÅ

Grunnen til at jeg etterlyser kristensosialistene, er ikke fordi jeg noen gang har vært det selv, men fordi de trengs innad i SV og Ap for en tydeligere verdipolitikk, innkludert religionspolitikk. Generelt virker de fraværende i mange sosialetiske debatter som politisk kraft. For det andre virker de utrolig redde for å kritisere SV og Ap i denne regjeringen, som ikke bare har problemer med å fortelle om sitt politiske prosjekt, men som undergraver mange av de verdier kristne politikere - uansett parti - burde stått sammen om.

Jeg tenker bl.a. konkret på miljøpolitikken og mangelen på mot. Jeg tenker på familiepolitikken og mangelen på barneperspektiv og barnerettigheter. Jeg tenker på at stadig flere vet stadig mindre om kristentro på skolen. Jeg tenker på livsrett-problematikken og fattigdomspolitikken. Jeg tenker på debatten om alternativer til dagens maksimering av materialisme,- at Dagfinn Høybråten og KrF står nesten alene når det etterlyses verdidebatter rundt bl.a. våre endimensjonale måte å måle/definere verdiproduksjon på.

EN RØD TRÅD...

La meg konkretisere med to aktuelle eksempler:

I slutten av valgkampen måtte SV`s partileder - og finansminister - motvillig beklage at hun ikke hadde levert på fattigdomsbekjempelse. Dette til tross for at hun hadde levert flengende kritikk mot Bondevik-regjeringen, som tross alt hadde levert etterkrigshistoriens første handlingsplan mot fattigdom. Vi husker at Halvorsen og Co hadde levert løfter om å "utrydde fattigdommen i Norge med et pennestrøk,- det handlet bare om vilje".

Det finnes mange grep. Det viktigste er vi enige om: jobbskaping. Men sosialhjelpssatsene er en viktig institusjon i fattigdomshåndteringen. Normene er for lave og mange kommuner er langt fra normen. I valgkampen sa SV`s Karin Andersen (jfr sv.no): "Ulik praksis i kommunene for utbetaling av sosialhjelp viser at det bør innføres statlige minstenormer for sosialhjelp." Men da KrF nettopp foreslo dette, stemte de rødgrønne imot. Og lokalt i Trondheim klarte vi å sloss oss opp på normen, etter initiativ fra KrF. Men dette året sørget de rødgrønne for at vi er under igjen.

Så opplever vi gjennom flere år at den eneste satsingen på barnevernet som kan registreres er et mer kostbart byråkrati og unødvendige utgifter til statliggjøring/sosialisering av institusjoner (i likhet med rusomsorgen) som går godt fra før. Og mens rødgrønne i Trondheim sloss mot å sende søppel på anbud av ideologiske grunner, sender den rødgrønne regjering nå rusbelastede og barnevernsbarn over hele lendet på anbud! Og både Trondheim og en rekke andre kommuner begår stadige lovbrudd, bl.a. m.h.t. oppfølging av bekymringsmeldinger, samtidig som man kutter budsjettet,- og undergraver den fattigdomsplanen vi lokalt tok initiativet til på en rekke områder. Så det er en rød tråd her...

I valgkampen sørget KrF for en større barnevernshøring for å sette disse vanskeligstilte på dagsorden. (Alle partier utenom Ap kom + alle fagfolk som var invitert), og Adressa kjørte reportasje på barnevernsbarna som bare havnet i mappekøen uten å få hjelp. Stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke sa at han ville gjøre dette til sin hjertesak når han kom på Stortinget. Han kom dit, og tok straks initiativ til en opptrappingsplan for barnevernet med sikte på full barnevernsdekning. Men de rødgrønne stemte imot, selv om de kunne influere på innretningen.

Da gjenstår to spørsmål: Hvorfor sitter SV i regjeringen? Og hvor er kristensosialistene i den offentlige debatt?

Media villeder så mye og så forutsigbart om kontantstøtten at det er på tide med en faglig journalistisk selvransakelse.

Hva er årsaken? Enten det er overfladiskhet, sløvhet eller det er politiske motiver som ligger bak, blir det like galt. Journalistikken skal veilede ikke villede.

Om og om igjen registrerer vi det, i store og små media. Når flere bruker barnehage "forkastes" kontantstøtten. Og barnehage.no (som forøvrig er å anbefale) skriver: "Færre trenger kontantstøtte". Det er selvfølgelig både galt og udokumentert. Det motsatte er dokumentert:

Desinformasjon ved fortielse:

1) Da KrF først fikk med sentrumsregjeringen, deretter stortingsflertallet og innførte kontantstøtten, hadde vi foretatt mange og gode undersøkelser. En av dem viste at foreldre med barn under tre år etterlyste alternativer til barnehageplass, mens de med barn f.o.m. 3 år og oppover prioriterte barnehageplass. Det gikk et klart behovsskille over og under 3 år. Derfor ble det flertall for en reform avgrenset til ett- og toåringene. I media ser vi motstanderne argumenterer som om de som velger kontantstøtte IKKE får gå i barnehage. Det er altså feil. Man starter ikke på skolen som toåringer, - ennå i hvert fall. Og knapt noen media informerer om at det både finnes kombinasjoner hvor man kan få delvis kontantstøtte ved å ha korttidsplass i barnehage,- og at de som bruker "åpne barnehager" (god på integrering) kan beholde kontantstøtten.

Desinformasjon ved politisk tolkning:

2) Når flere velger barnehage idag, har det ikke bare sammenheng med at det er blitt flere barnehager. Det har også både sammenheng med at foreldrebetalingen er blitt lavere, ja så lav at de som ikke har bruk for heltid likegodt sier ja til det,- og det har sammenheng med at de rødgrønne allerede har kuttet i kontantstøttesatsen og truer med å fjerne ordningen i hvert fall for toåringene (i strid med behovsundersøkelsen). Når bl.a. barnehage.no bruker overskriften "Færre trenger barnehage" er altså det verken sant eller dokumentert. Dersom et barn melder seg ut av idrettslaget fordi det har blitt for dyrt, kan man ikke konkludere med at barnet ikke trengte tilbudet!

3) Jeg har både sloss for full barnehagedekning og lavere pris (og i den rekkefølge). Det bidrar til større valgfrihet. Men det innskrenker selvfølgelig valgfriheten at det samtidig kuttes i alternativet; kontantstøtten. De rødgrønnes mantra om at også de ønsker større valgfrihet, viser seg i praksis å være falsk. Det handler utelukkende om en "frihet" til å velge slik de vil. Stoltenberg sa selv at de som velger kontantstøtte "velger feil". Det er autoritært.

4) I stedet for å vinkle alle saker, som handler om at flere går i barnehage, med motstand mot kontantstøtten, er det på tide at både journalister og politikere stiller følgende spørsmål: Hvorfor er det mange titusen som velger en redusert kontantstøtte istedet for barnehageplass, når det både er blitt så mye billigere med barnehageplassen - og at det påstaås at det er "full dekning"? Ledende spørsmål? Det finnes ingen objektive spørsmål, men noen er bygd på fakta. Og det er heller ikke objektivt å tie ihjel spørsmål mange stiller seg.

Nå vil KrF styrke kontantstøtten i stedet for å fjerne den, bedre fedrepermisjonen og sloss for større økonomisk likestilling i arbeidslivet, samtidig som partiet vil sloss mot økonomisk diskriminering av dem som velger å drive omsorg på hjemmebane. Gjentatte undersøkelser viser at KrF er det parti som har størst troverdighet på familiepolitikk. Flere burde derfor være interessert i å gi KrF større muskler.

Det er både tøvete og overfladisk å hevde at kirkeøkonomien i kommunene ikke påvirkes av om politikerne tilhører SV eller KrF, slik Vårt Land formidler som "konklusjon" fra Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon (KA) idag.

Man kunne i det minste dokumentere dette. Det jeg har sett tidligere er ikke noen dokumentasjon, men overfladiske indisier som forutsetter at partiene har like stor gjennomføringsmakt. Så frembærer artikkelen heller ingen dokumentasjon, utover antydningen om at "ingen partier er spesielt negative".. I iveren etter å angripe biskop Ingeborg Midttømmes utsagn, faller man i motsatte grøft. Den som har vært med i politikken vet at det selvfølgelig spiller en rolle hvem som sitter med makten.

Men så kan man jo lett bli forvirret av overfladiske statistikker når samarbeidsparterne både kan gjøre en gode og dårlige,- og når en tøff og god opposisjon kan påvirke et flertall dit man vil.

I tillegg er det en åpenbar forskjell rundt om i landet: De penger som andre bevilger sitter løsere til bygninger enn til drift. KrF sloss over hele landet for å få bevilgende myndigheter til å se verdien av kirkens daglige arbeid,- ikke bare kirken som turistatraksjon!

En annen forskjell på prioriteringer som skaper muligheter for forvirring er bevilgninger til kirkegårdsdrift. En økning av støtten til dette formål selges som støtte til "kirken". For noe tøv. Alle har behov for - og skal ha lik rett til begravelse. Det er helt på jordet å si at dette er penger til "kirken", det er penger til alle. Pengene går i liten grad til kirkens liv, men er viktig for andres død.

Eksempel:

Kirkelig Fellesråd i Trondheim har vært sulteforet i mange år. Her, hvor vi sitter i opposisjon for andre periode på rad, tok KrF følgende initiativ for 4-5 år siden: Vi fikk byens første helhetlige kirkepolitiske debatt i bystyret. Et av vedtakene vi fikk flertall for da, var at bevilgningene til den kirkelige drift skulle opp på gjennomsnittet av de største byene. Siden dette vedtaket har både rådmannen og de rødgrønne forsømt seg med oppfølgingen, og latt være å tette gapet på et tosifret antall millioner kroner. I stedet så har gapet økt. Så kan man si at det har vært budsjettkrise. Men det er de to siste årene. Forrige periode fløt det så mye av melk og honning at selv rådmannen, ved inngangen til perioden, gjorde den feil å skryte av økonomien. (Slikt er verbal investering til krise) Til tross for at de rødgrønne har hevet eiendomsskatten også i den perioden vi hadde god økonomi, har bevilgningene til reell kirkelig drift hatt en relativ nedgang.

På mine møter i Kirkelig Fellesråd får jeg stadig bekreftet at man har en kommunikasjonsutfordring. Hvordan skal man si at de styrende gjør en elendig jobb mht kirkebevilgninger uten at det straffer seg? Både her og mange andre steder praktiserer man høflighet, tross manglende oppfølging av lovpålagt ansvar og klokkeklager bystyrevedtak. Høflighet har til nå gitt lite avkastning. Kanskje man skulle prøve seg med hellig vrede?

Så spør jeg deg: Hvilke erfaringer har dere rundt om i kommunene? Er det forskjell på f.eks. KrF og SV?

Det vekker lett oppstandelse hos dem som sier "sentrum er dødt", når sentrum rører på seg. Men det skjer i Trondheim. Vart du skræmt? Sentrum er ikke som katta, som nøyer seg med ni liv.

Bare for å berolige enkelte: Et sentrumssamarbeid hindrer ikke samarbeid med andre. Omfang og kontekst avhenger av tid og sted. Det viktige er at partier som har felles historie, også har noe felles arvegods, - og plutselig kanskje felles fremtid, - dersom en tar vare på verdisakene i nåtid.

Etter initiativ fra KrF, blir Venstre og Senterpartiet med på å få igang et sentrumspolitisk forum, som vi muligens kaller "Politikk i sentrum". Vi utfordrer andre til å gjøre det samme. Det vil nok bli lagt merke til når det skjer. I mellomtiden forbereder vi oss med å kikke på det politiske arvegodset.

Det harseleres ofte med både sentrums størrelse og fremtidsprognoser, og det vil fortsatt skje. Vi vet at vi har hatt - og vil ha fremtidig nytte av hverandre, selv om vi til tider kan gå ulike samarbeidsveier. Mye stygt blir sagt om Sp og V i forhold til en del viktige verdispørsmål. Men erfaringen er at når vi er i tett samarbeid, har vi lite problemer med slike ting. Vi kan alle tre dokumentere dette. Vi kan til og med dokumentere at velgerne liker det!

Nå kan våre partiledere nasjonalt bekrefte at samarbeidsklimaet, tross posisjonsskillet, er bedre enn på lenge også på Stortinget. Det er bra. Samarbeidsdebatter koblet til regjering har ingen bråhast. Poenget mitt er at det skjer ting som vil kunne gjøre sentrum sterkere uansett fremtidig valgsituasjon. I tillegg til at det både er enkeltsaker å samarbeide om,- og en verdi i en synliggjøring av at den klassiske høyre/venstreaksen er utrolig endimensjonal,- selv om også den er en del av virkeligheten.

Hver gang sentrum har dannet regjering, har det skjedd i strid med både politiske og journalistiske spådommer. Og gjerne på spektakulært vis. Det kjennetegner vel enhver oppstandelse. Mye foregår i det stille som det kan bli oppstandelse av, så jeg burde kanskje tatt spranget ut i vinterferien i stedet for å fortelle om de små skritt.

Jeg blir stort sett i sentrum i vinterferien, men må også litt opp i høyden for å få et himmelsk perspektiv.

Dersom Erna gambler med å forlove seg med Siv, får det ringvirkninger. Også for sentrum.

"Dere må velge side!" Dette har sentrumspartiene fått tutet ørene fulle med i alle år. Vi rister på hodet hver gang og minner om at dette er et endimensjonalt og lite verdiforankret perspektiv. Men kanskje vi denne gang likevel skal godta problemstillingen om sidevalg og klikke på "videresende" til Erna? Det er på tide at Høyre velger side!

Enten vi liker det eller ikke, vil media alltid like å skrive om fremtidig regjeringssamarbeid. Vi trenger ikke kommentere det hver gang. Men nå kan det jo bli nyheter av det. Ifølge VG har Høyre og Fremskrittspartiet gallupflertall alene. Kanskje er det dette som skal redde og styrke sentrum?

I siste valgkamp ville Erna ha en partner for mye, sett i forhold til hva H, KrF og V var enige om -og har praktisert i regjering. Slikt blir det bråk av. Erna har fått beskjed fra sentrum om at hun ikke kan velge begge deler. Hun må velge side. Dersom hun velger Siv, sier hun samtidig nei til sentrum og KrF. Dette skaper selvfølgelig nytt rom for sentrum, hva handlingsalternativ angår. Vi vil ha gjennomført vår politikk med eller uten Høyre. Blir det uten, kan det bli med andre. Sentrum får større rom og gresse på. Og når (ikke hvis) den rødgrønne regjeringsaskesen får sin ende, vil et nytt tyngdepunkt kunne bygge seg opp i sentrum,- uten Erna, dersom Erna vil.

Det er det politiske innholdet, summen av de konkrete og aktuelle verdivalg, samt erfaringer, som er avgjørende for fremtidige valg av nære samarbeidspartnere. Derfor har alltid KrF sagt at man i prinsippet kan samarbeide både mot høyre og venstre. Vi står med foten i sentrum og har vært villig til å skreve mot Høyre. Men Høyre må ikke tro at et parti som strever i motvind kan gamble med enda større sprik. Det betyr at vi i første omgang må holde oss trygt i sentrum og tenke på egen helse og på "kjernefamilien". Dersom andre i andre omgang kommer dit og gresser, og vi har muskler nok til å hilse på dem (Ap), kan Erna blir skræmt. Derfor roper jeg allerede nå: Ulv, ulv!!

Erna sier følgende til VG: "Det er lite fornuftig å velge vekk muligheter for samarbeid allerede tre og et halvt år før et valg." Problemet er at Erna nektet å velge side tre timer før valget sist høst, og skapte dermed forvirring om hva som var regjeringsalternativet. Det lar ikke KrF skje en gang til. Erna må velge side.

Er det farlig å diskutere politikk, eller er det bare så mye lettere å diskutere personer? I debatten om KrF`s fremtidige kurs kommer det ofte et kort politisk utsagn, og deretter lange innlegg på personpreferanser. Her gjør jeg det omvendt:

Tenk om dette skjer neste landsmøte: Både leder og nestleder er dømt til å støtte hverandre for å bevise at man er et romslig nok parti. - Og da kan vi jo like godt diskutere politikk?

Jeg har for et døgn siden lagt ut en artikkel om bekjennelsesparagrafen. Nå vil jeg kommentere et annet utspill fra Inger Lise Hansen: "Vinmonopol i alle kommuner".

Jeg tror jeg er litt enig i hennes intensjon, men jeg er mye uenig i det hun sier (er sitert på):

1) Jeg tror (og håper) hun mener at Vinmonopolet bør ha en solid og troverdig rolle i norsk alkoholpolitikk,- både fordi de er best på kvalitet, best på kontroll og har klart en fin ballanse mellom tilgjengelighet og ruspolitisk ansvarsbevissthet. Ved å styrke og ikke svekke Vinmonopolet kan vi hindre at H/Frp-fremstøt for å få de sterkeste drikkene inn i butikkene vinner frem i opinionen og i Stortinget. Mener hun dette, handler ikke dette om fornyelse, da det er en del av KrF sin politikk idag.

2) Men Hansen sier altså at hun vil ha pol i hver kommune. Da kan hun ikke ha fått med seg tre fakta:

a) Hun blir da mer liberal enn Stortingets flertall på ruspolitikk. Det vil ikke kle KrF`s sosiale nestekjærlighetsprofil - hverken i dag eller i morgen.

b) Hun ber da om noe som Vinmonopolet selv går sterkt imot (det vet jeg bl.a. som medlem av Vinmonopolets bedriftsforsamling). Det er lite edruelig.

c) Hun må ha glemt at vi har mange små-kommuner med fra 500 til 2000 innbyggere, - og med kort vei til nabokommunen, og som har postkontor hvor de kan hente sine promiller innpakket. Et nytt pol her vil selvsagt ikke ha noen økonomisk bærekraft. Det er uansvarlig å ikke se denne flaskehalsen.

Vil Hansen at staten skal subsidiere Vinmonopolets MANGE polutsalg i småkommunene, som da vil gå med svære millionunderskudd, samtidig som dette bidrar til å øke totalkonsum og russkader? Gjett to ganger om det er befolkningstetthet eller kommunegrenser som avgjør om det er grunnlag for et nytt pol? Om kort tid vil vi lage nye Norges-kart, hvor man omsider erkjenner at små kommuner er for små til å gi god nok kvalitet på tjenestene (f.eks helse/sosial) og sikre tilstrekkelig rettssikkerhet - f.eks. i barnevernet. Hvorfor skal man sløse med penger for å bygge kunstige murer rundt hver lille øy og dalkrok i landet, - og det med offentlige midler til salg av produkter som øker kommunens sosialutgifter?

En restriktiv alkoholpolitikk handler ikke om en gammeldags politikk, men en moderne: Nylig ble det dokumentert at opinionen aldri har vært mer åpen for en politisk kurs på dette området, - som KrF har sloss for i mange tiår. Først gav forskerne oss rett, så kommer folk krypende motvillig,- kanskje etter at de ser at røykeloven gav lovende resultater for liv og helse... Dagfinn viste vei. Nå strammer storbyene inn, og får umiddelbare resultater på voldsnedgangen. Europa tar etter etter oss og strammer inn. WHO engasjerer seg mer enn noensinde.

Ruspolitikken kobles ikke så mye til pietismen lengre, men til fattigdomsbekjempelse, redusert sykefravær, færre skilsmisser, kampen for de sårbare barna, kampen mot overgrep, kamp mot vold, trafikkskader og sykehusregninger.Hvordan våger man å koble en ny politikk her til begrepet "fornyelse"? I en slik situasjon trenger vi ikke en reaksjonær politikk, men en solidarisk, restriktiv, faktabasert og moderne ruspolitikk.

Kan vi få til noe bedre enn trosbekjennelsesparagrafen for tillitsvalgte i KrF? Yes we can. Årsmøtet i Sør-Trøndelag KrF har gjort det - for noen timer siden. Full splittelse? Nei, nesten enstemmig, etter god debatt.

Fylkeslaget tar dermed en ideologisk og logisk ryddejobb, som tidligere KrF-generasjoner ikke har maktet. Vi har tatt konsekvensen av at partiet ikke er en menighet, men et parti som driver meningsfull verdipolitikk basert på uttalte kristne verdier - ikke på et krav om "trosbekjennelse".

Jeg deltok, som leder i Trondheim, aktivt selv, og kan bekrefte at bare tre stemmer gikk imot til slutt. Men så har vi også startet dette arbeidet i god tid. Egentlig for flere år siden. Men i vinter har vi hatt grundige debatter i medlemsmøter og lokale årsmøter, (før striden rundt Inger Lise Hansen..), - og alle som har konkludert av Trondheimslagene har gjort det samme prinsipielle vedtak som fylkesårsmøtet har gjort idag. Vårt vedtak er dermed både solid forankret nedenfra - og har en bred tallmesig oppslutning.

Og hva er alternativet vårt? I en større uttalelse til partiets nasjonale strategiutvalg, skriver vi at vi vil erstatte bekjennelsesplikten med en forpliktelse på partiets grunnsyn og program. Intet mindre.

Vi går altså fra en sovende bekjennelsesparagraf til en våken kristen verdiforankring.

Dette er både en mer ryddig og tydeligere politisk verdiforpliktelse enn bare å gi grønt lys fordi man er kristen. Jeg kjenner mange kristne jeg, som jeg aldri vil stemme på, fordi de har valgt partier og ideologier som altfor ofte ikke spiller på lag i kamper rundt det kristne menneskesyn, likeverdstanken og forvalteransvaret. KrF har en slik tydelig verdiforankring. Denne vil vi føre videre med stor frimodighet. Vi skjemmes ikke over den. Og disse verdiene gir oss alle en radikal utfordring, fordi vi ser at de trues eller utfordres daglig - overalt. Da trenger vi verdibevisste politikere, et verdibevisst og størst mulig parti som er tydelige i sin forankring og tydelige på at de jobber i et politisk landsskap og ikke har menighetens mer avgrensede om enn viktige rolle.

Vi tåler en åpen debatt om dette, og har derfor ikke sendt våre forslag i lukket konvolutt bare til de lukkede rom. Vi tror vi kan bidra til en ryddigere verdi- og partidebatt, og håper andre følger etter.

En polarisering av debatten oppstår i det tilfelle man mistenker motparten for å ha andre motiver enn en tydelig kristen verdiforankring. En pesimistisk tilnærming til denne utfordringen vil de ha som glemmer at vi er et parti med demokratiske valg, hvor tilliten alltid vil kreve tydelighet på verdiforankring og egnethet til å følge verdiene opp i det politiske hverdagsarbeid.

Dine rettigheter og plikter holdes hemmelig. Ikke bare i Trondheim. Det fører blant annet til at en som har ADHD både kan gå glipp av relevante hjelpetiltak og store erstatningssummer.

Storebror ser deg, men du ser ikke storebror og vet ikke hva han gjør og mener. Dette er situasjonen rett som det er i den offentlige forvaltning både nasjonalt og lokalt. Jeg har sett begge deler fra innsiden.

Idag skjedde det igjen. Ingen stor sak denne gang, men vi kjenner lusa på gangen. Og lusa holder mye inntil sitt bryst og følger ikke offentlighetslovens hovedregel om åpenhet i forvaltningen. I formannskapet var jeg alene som ville bruke muligheten til å holde bare deler av saken unntatt offentligheten, nemlig det gjenkjennelige private,- identifiseringen. Men jeg ble nedstemt og fikk dermed taushetsplikt på alt, selv om saken berørte prinsipielle sider ved en funksjonshemmeds rettigheter og plikter - og dermed angår offentligheten. Ja, saken var så viktig at rådmannen sier at "preventive hensyn" er vektlagt i avgjørelsen. Men den preventive virkning er jo svært begrenset når ingen kjenner de signaler og vedtak som skal virke på fleres holdninger og valg!

Men det har hendt før. Det skjer stadig vekk. Det har skjedd med viktige rapporter man ikke liker. Og det har skjedd der kommunen blir anklaget for å bryte loven. Eks: En ungdom med ADHD-lignende utfordringer fikk ikke den hjelp hun hadde krav på. Alt gikk for lukkede dører, selv om vi ikke snakket ett ord som kunne identifisert personen. Kommunen var både redd for å tape saken - og at saken skulle få presedens - og dermed påføre kommunen utgifter til flere i samme situasjon.

Jeg var politisk alene også den gangen. Både i å sloss for offentlighet og gå imot anke på en tapt sak. Men formannskapets flertall ville bruke penger på å anke helt til høyesterett for å komme unna sitt ansvar. Men tapte der også. Men hvilke rettigheter andre ungdommer i samme situasjon har - og plikter kommunen har - ønsket man ingen offentlighet om.

Dette er ikke bare udemokratisk. Det går på rettssikkerheten løs. Så kanskje jeg en dag bryter taushetsløftet mitt? Hvorfor skal jeg ikke være loyal mot den svakeste part når identiteten kan holdes utenfor? At noen som har rett ikke får rett er ikke rett!

Norske misjons- og organisasjonsblader får færre abonnenter. Også siste året. Utviklingen er et paradoks i forhold til kvalitetsforbedringen det siste 10-året.

Men nedgangstrenden stemmer godt med en utvikling i retning av svakere organisasjons- og menighetsidentitet, færre medlemmer og foreninger og en stadig svekkelse av begreper som troskap og forpliktelse - hos kristne - som i samfunnet ellers.

Trendforskerne på 80- og 90-tallet fikk rett: det skulle dra i retning av større individualisme og mindre fellesskap - gjerne kombinert med større materialisme, relativisering, mer "miljøshopping" og mindre tro på autoriteter. Organisasjonenes identitet er blitt noe utvannet i tråd med en større åpenhet og romslighet, noe som igjen har senket terskelen for litt "gjennomtrekk". Og da er kanskje behovet for et bestemt organisasjonsblad også litt mindre?

Alt er like bra-mentaliteten kan jo få en reaksjon. Men jeg ser den ikke ennå.

Jeg tror imidlertid bladenes konkurransekraft ligger i tvillingen kvalitet og identitet, - praktisert gjennom lokal berøring og opplevd relevans. Jeg ser ikke noe alternativ til dette. Det må i så tilfelle være fusjon eller nedleggelse. Men en viss sammenheng mellom organisasjonens utvikling og bladets opplag vil det jo selvfølgelig alltid være. Men disse tvillingene er ikke eneggede.

Jeg mener vi generelt kan si at det har skjedd en kvalitetsforbedring på flere plan hos organisasjonsbladene, som ikke alene kan forklares med ny og billigere teknologi. Tendensen har vært mer bruk av - og respekt for - journalistisk skolerte folk, større takhøyde både i redaksjonelt stoff og i debattstoff, litt mindre "Pravda" eller "høvding-organ", mer mangfold - og litt mer spørsmålstegn, bedre layout, mer respekt for bildet som kommunikator, mer, men fremdeles for lite samfunnsrelatert stoff og fremdeles for mye forutsigbarhet på områder hvor kreativitet i personvalg og vinklinger burde vært kjærkommen. Og man er fremdeles altfor tilbakeholden med å profilere bladet utenfor den trofaste "menigheten".

Forøvrig vil jeg - uten nærmere begrunnelse - kåre Agenda 3:16 som det bladet jeg betalte med størst glede det siste året. Redaksjonen fortjener hver en krone, og jeg fryder meg som Agenda-abonnent når jeg ser det alternative og dyrere lesestoffet som ligger nært kassaapparatene hos Narvesen.

Kanskje har vi vært for tause med rosen?

Det er ikke redaksjonens skyld at det er nedgang. Det er andre verdiers oppgang.

Både regjeringen og storbyene gjør en for dårlig innsats for bostedsløse. Når tallet både stiger og er klart underestimert, viser man i praksis lunkenhet til et vitalt fattigdomsproblem.

Før nyttår fikk vi vite at omlag 6100 var bostedsløse i et av verdens rikeste land. 1/4 av disse har barn under 18 år, ifølge NIBR. Og de forteller at de bostedsløse er økt med 600 under den rødgrønne regjeringen. Men tallet er mye høyere, fordi det råder en likegyldighet til å få frem sannheten på dette området.

Forskerne signaliserer en underrapportering, bl.a. pga en "nølende" respons fra barnevernet (Aftenp. 13/12-09). I Trondheim ble spørsmålet tatt opp idag. Siste registrering - i 2008 - viste 223 bostedsløse. Men dette er en "passiv registrering", og det innrømmes i den kommunen som for et par år siden fikk vedtatt en fattigdomsplan (etter forslag fra KrF). Rådmannen sier at "vi har for dårlig oversikt over antall bostedsløse i Trondheim, vi har et kartleggingsbehov og vil gjøre dette dersom vi får pengene på plass".

Dette forteller samtidig at de nasjonale tallene ikke er til å stole på, for  nesten alle registrerte bostedsløse befinner seg nettopp i storbyene. (I tillegg til underrapportering og manglende oversikt, finner vi en stor gruppe ingen kan tallfeste, - og det er antall ulovlige innvandrere som  holder seg i dekning. Men dette er en egen diskusjon.)

De fleste bostedsløse, som vi kjenner til, strever med rus og psykiatri (60 prosent rus). Prognosene fremover kan umulig være gode når antallet vokser i en periode hvor Staten aldri har vært rikere, hvor rusproblemet er voksende, og hvor namsfogden i Oslo i fjor hadde mer enn 4000 begjæringer om utkastelser - en økning på 600 på ett år - bare i Oslo. Og i tillegg til finanskrisen har vi en prisoppgang på boliger som overfladiske journalister behandler som gladsaker for de som allerede har blitt boligeiere.

Jeg mener bolig bør være en menneskerett. Og mener jeg det, bør jeg vel også mene at rettigheten lovfestes...

Det er rødgrønn samarbeidskrise i Trondheim, der det rødgrønne utstillingsvinduet ble satt inn. Det er SV`s varaordfører som selv bruker ordet "krise", og angriper Sp. Sentrum venter på Sp`s hjemreise.

Det nasjonale og det lokale rødgrønne samarbeidet inspirerte hverandre for to valg siden. Etter dette, har det vært mange likheter mellom den lokale trønderske og nasjonale utvikling av det rødgrønne samarbeidet. La meg kort nevne noen poeng:

I tråd med tradisjonen ser vi at det største partiet, Arbeiderpartiet, kommer best ut av samarbeidet hva oppslutning angår,- både nasjonalt og lokalt. Begge steder har SV en rolle hvor de sliter med å være i forsvarsposisjon på mange områder, mens SV-ere utad stadig klager på sin egen rødgrønne politikk. Begge steder sliter man med å få en troverdig politikk for de fattigste og de som strever mest,- ikke minst barna. Begge steder lar man være å utnytte det store potensiale som ligger i frivillig sektor. Begge steder er det forholdet mellom SV og Sp som er mest kritisk. Begge steder er forholdet mellom Sp og Ap bedre enn mellom Ap og SV. Slike samlivskriser har dårlige prognoser.

Men det er ikke bare de rødgrønne som opplever krise. Sentrumspartiene har ikke samarbeidskrise, men oppslutningskrise. Når en familie opplever krise forsøker man å stå sammen. KrF og Venstre har et aldeles utmerket og tett samarbeid nasjonalt og lokalt. Vi har et hav av tradisjoner og historie på at langtidsbygging gjennom nærkontakt gir konkrete politiske resultater.

Høyre sviktet oss totalt sist valgkamp ved å late som om et regjeringssamarbeid med Frp var mulig, til tross for at sentrum var så romslig at de bokstavlig talt løftet Erna opp (jfr VG-bilde) som felles statsministerkandidat. Dette følte mange av oss som et svik. Mitt råd nå er at vi tar solid pause med regjeringsspekulasjoner, blankpusser egen egenart og profil, og samhandler optimalt om enkeltsaker primært i sentrum. Dette innebærer en klar beskjed til Senterpartiet at vi over tid ønsker en felles bygging av sentrumspolitikk, slik at vi på sikt kan nyte større gjennomslagskraft for en politikk vi tidligere har stått sammen om. Jeg legger ikke skjul på at oppslutningen om sentrum har vært på sitt beste når alle tre sentrumspartiene har stått sammen.

At det nå er krise, særlig mellom SV og Sp, er ikke bare en sak for dem. KrF og V må minne Sp om at de hører hjemme i sentrum. Det gjorde vi i går i Trondheim i form av et brev til Sp`s gruppeleder. Her inviterer KrF (i forståelse med V) til tettere kontakt. Kanskje KrF kan gjøre noe lignende sentralt, men på en slik måte at en også respekterer det midlertidige samarbeidsvalg Sp har gjort. I en felles erkjennelse av at mange viktige verdivalg ikke handler om høyre-venstre-aksen, bør en kunne møtes for å drøfte enkeltsaker og sentrumspolitikk.

Sentrum venter på Sp. Og jeg må erkjenne, med et glimt i øye, at jeg får noen bilder i hodet fra historien om den bortkomne sønn...

Barnehagepolitikken har vært løfterik i mer enn èn forstand. Løftene og løftebruddene er mange. Og som forbilder for barn må ikke politikere lyve om at alle har plass. Det er ikke dekning for å si at det er full dekning.

Jeg mener det er forskjell på ikke innfridde målsettinger og løgner. Likevel: Det er kanskje et paradoks at på et område hvor det er bevilget så mange nye milliarder fra flere regjeringer, så har nettopp barnehageområdet blitt et eksempel på brutte løfter og potensiale for politikerforakt.

Flere regjeringer har hatt store problemer med å innfri sine løfter innenfor barnehagepolitikken, selv om dette har vært et økonomisk prioritert område. Jeg skal bare i denne sammenheng avgrense til å ta opp èn uærlighet eller bevisst utydelighet i kommunikasjonen:

Begrepet "full barnehagedekning", og ikke minst "full behovsdekning", markedsføres både nasjonalt og lokalt som et oppnådd mål. Men det er ikke dekning for å si det, av følgende grunner:

1) Det er fremdeles køer i flere kommuner, køer med barn som må vente mange måneder på plass, ja i noen tilfelle til året etter et hovedopptak (eks: Trondheim). Og regjeringen trapper ned kontantstøtten, slik at etterspørselen på barnehagetilbud øker ytterligere. Pga maksprisen, blir det relativt sett stadig billigere med barnehageplass, noe som også påvirker tvilerne og de som egentlig kunne nøye seg med en deltidsplass.

2) Noen kommuner har hatt "full dekning" på et tidspunkt,- men har mistet det, - og mister det periodevis (eks: Kristiansand).

3) Mens man for noen år tilbake slanket barnehagekøen ved å ta inn et helt årskull i skolen, har Stortinget nå kuttet ut retten for dem som er under året. Selv om det ikke er prekært å få så små barn inn i barnehagen, er også dette en undergraving av løftet om "full behovsdekking".

4) Altfor mange får ikke plass i den barnehagen og det barnehagetilbudet de søker, det handler både om type barnehage, profil/verdigrunnlag, og geografisk avstand.

Det er klart at ikke alle disse kriterier må innfris 100 prosent for å håndtere begrepet full dekning. Men når så mange undergravinger skjer samtidig, kan man ikke med ærligheten i behold markedsføre full barnehagedekning, selv om Kristin Halvorsen har lengtet lenge etter å kunne si det - på overtid.

Og på grunn av denne kvantitetsdebatten, som har vært fokuset i barnehagepolitikken i så mange år, har kvalitetsressursene hatt vikeplikt. For dette skjer også i praksis:

1) Man bygger gigantbarnehager, og leter forgjeves etter faglige pedagogiske grunner for å forsvare dette (eks: Oslo).

2) Man kutter i bemanningen for å frigi penger til utbyggingen, noe som igjen stimulerer sykefravær i norgestoppen.

3) Man svikter i innsatsen på rekrutteringen av nye førskolelærere, noe som tvinger mange kommuner til unntakstilstander ved mangel på faglig kvalifisert arbeidskraft.

3) Man tvinger private barnehager til å ta inn flere barn (færre voksne pr barn/flere pr kvadrat), fordi man har kuttet i de kommunale og forutsetter likhet.

4) Maksprisen er ikke bare et tak på foreldrebetalingen. Det er også et tak på barnehagens inntekt, og dermed også tak på handlingsrom for kvalitet og/eller særpreg som koster penger.

5) Fordi regjeringen har brutt løftet om fullfinansiering av barnehagereformen, rammer dette særlig kvaliteten generelt og mangfoldet spesielt.

Vi trenger også slike dimensjoner med i verdidebatten om barnehagepolitikken.

Er fattigdomstiltak å heve levestandarden til de fattige, eller å minske kløften til de rike? Hvor er drivkraften hos våre partier? SV svikter, ifølge SV.

Forskjellene øker i Norge med den rødgrønne regjeringen. Dette skjer selv om alle grupper har fått økt velstand fra 1994. Men den rikeste fjerdedelen har hatt høyest vekst. Fjerdedelen med lavest inntekt har hatt lavere vekst enn gjennomsnittet.

Dermed har både regjeringen og SV sviktet i mange år, ifølge budskapet til stortingsrepresentant Lars Egeland, finanspolitisk talsmann for SV. I et leserinnlegg han har sendt avisene sier han følgende: "Det hjelper altså lite om de fattige får mer, hvis de rike får enda mer."

Er dette riktig? Er ikke en dynamikk i lønns- og belønningssystem, forskjeller i lønnsnivå og muligheter for gevinst ved å bruke risiko med egen kapital en forutsetning for både ekstrainnsats, nye arbeidsplasser og en samfunnsøkonomisk bærekraft slik at vi har mye å fordele til de som trenger det mest?

Jeg mener fattigdomsinnsatsen bør være enhver regjerings (og kommunes) hovedoppgave. Men i praktisk politikk ser vi flere angrep på de rike enn tiltak for de fattige. Da de rødgrønne på ny skulle legge sine felles planer og prioriteringer på Soria Moria i fjor, hadde deres ungdomspartier et utspill på 10 kampsaker de krevde ble innfridd. Fattiogdom stod ikke på lista, til tross for kritikken og den pressede erkjennelsen fra SV-lederen/finansministeren om at de hadde forsømt seg i fattiogdomsbekjempelsen.

Vi skal selvfølgelig drive med utgjevning. Men det bør samtidig være noe å strekke seg etter. Og dette bør ikke være misunnelsen. Noen blir stadig fristet til å bruke navngitte rikinger for å få oppslutning nok til både om å "ta dem" og gjøre en rekke andre ideologiske grep man ikke snakker så høyt om.

Hos noen, kanskje flere enn vi tror, er engasjementet større for å ta en riking, enn å hjelpe en fattig.

Justisminister Knut Storberget fortjener ros for at han tar volden på alvor når han vil gjøre en solidarisk nasjonal handling med skjenketidene. Liberalistene er dimensjonsblinde.

Påstanden om undergraving av det kommunale selvstyre er ikke liberalistenes hovedargument mot Storberget. Det bare ser sånn ut. Det er bare et mye enklere argument å bruke utad, fordi de er alkoholliberalister uansett - og vet at forslaget om en times innskrenket skjenketid reduserer volden vesentlig.

Etter at en av Europas mest liberale storbyer på skjenketider har prøvd ut hva skjenking til tre om natten betyr i økt vold, strammet flere av våre største byer de siste par årene inn skjenketiden med en - for mange - overraskende stor effekt i nedgangen bare i voldsomfanget i storbyene. I Trondheim opererer politiet nå med en nedgang på omlag 30 prosent, og SIRUS er igang med en oppdatert forskning på området. Men de som kjenner den alltid forekomne sammenhengen mellom tilgjengelighet, forbruk og skadeommfang vet at en restriktiv linge generelt lønner seg.

I Trondheim hadde ikke politiet nok ressurser til å ta seg av helgevolden i sentrum utenfor skjenkestedene, de måtte leie inn kolleger fra nabokommunene. Ja, situasjonen var slik at de sa åpent ut at de normalt ikke kunne rykke ut på "husbråk" i helgene pga situasjonen i sentrum. Dette betyr at de ikke har kunnet rykke ut i saker der f.eks. barn og kvinner lider overlast og overgrep.

Så kan man gjerne diskutere det kommunale selvstyre. Som lokalt folkevalgt er jeg selvfølgelig interessert i det. Men ingen forfekter at all makt skal ligge i kommunene. Vi baserer vårt styresett på maktfordeling i flere henseende og med gode argumenter, - f.eks. i forhold til rettssikkerhet og rettferdighet og hensyn til grupper som lider overlast. I dette tilfelle handler det altså om at makstiden for skjenking skal være 02.00 og ikke 03.00. Dette betyr ikke at det kommunale selvstyret forsvinner i saken. Slik later flertallet i Oslo til å tro når de sier at dette hindrer fleksibilitet og ulike skjenketider i byen. Det er feil. Før kl 02.00 kan byene og kommunene ha den fleksibilitet de bare vil. Og den beytter vi både før og etter eventuelle lovendringer.

Det Kriminalitetsforebyggende råd ønsker den maksimale skjenketid kl 24.00, men støtter subsidiert den foreslåtte innstramming. Det gjør KrF også i Trondheim. Når det gjelder liv og helse, kan ikke kosmetiske biargumenter forhindre et mer solidarisk Norge. Det er på tide at de mange partiene til høyre for oss ikke blir dimensjonsblinde.

Etter en drøy stortingsperiode med flertallsregjering er det på tide å slippe til landets øverste folkevalgte organ. Demokratiet mistrives uten at Stortinget får bidra.

Det var en voldsom markedsføring av at demokratiet og styreformen generelt ville vinne på at det ble en flertallsregjering. I stedet fikk vi en rødgrønn regjering som enten avgjør sakene på kammerset (og kritiserer den åpent i etterkant selv), eller så lar man være å bruke flertallet for å få gjennom nødvendige reformer, f.eks. relatert til en bærekraftig økonomi for fremtidige pensjoner - og sykelønnsordningen. I stedet går man ut og har diverse rådslag. Men hvor er Stortinget?

Nei, takke meg til mindretallsregjeringer som er avhegngige å ha samarbeid og åpen debatt med den representative makt. Kanskje Stoltenberg i sin andre periode kan vise at han ser at et tettere samarbeid og involvering av Stortinget også kan gi større legitimitet til den politikk som føres,- for ikke å si større mot til de grep som er nødvendige?

Jeg gir 3 til innhold og 5 til retorikk. Statsminister Jens Stoltenberg formidler et menneskesyn i sin nyttårstale, hvor mennesket er en nyttgjenstand,- for fortsatt materiell vekst.

"Mennesket er en ressurs", sa Stoltenberg og formidlet både håpet om fortsatt materiell vekst og håndtering av klimautfordringene. En kombinasjon vi ikke har klart til nå. Og etter sju fete år, signaliserer han samtidig sju magre,- etter å ha sviktet fattigdomstiltakene, kunnskapssatsingen, frivillig sektor, barne- og familievernet osv  i de sju fete.

Er verdien av menneskelivet at man er i arbeid, og er en ressurs for materiell vekst. punktum? Savner Bondeviks mer verdibevisste nyttårstaler. Og i år slo Kongen statesministeren i så måte.

Og når Stoltenberg i sin nyttårstale på ny inviterer til nye rådslag, kan det virke som om de ikke vet hvorfor de sitter med makten. Hvorfor har de ikke vist at de kan løse oppgavene de sa de skulle løse, f.eks. sykelønnsordningens bærekraft? De kjenner problemet, men ber om råd, fordi de ikke har beslutningsmot.

Og hva er visjonene? Stadig ny vekst i det materielle forbruk, til tross for at dette ikke er bærekraftig?

Alkoholsalg redder liv. Dersom det står et monopol bak. Vinmonopolet er altså en nøkkel i kampen mot økt alkoholkonsum, dokumenterer ny undersøkelse.

En nordisk forskningsbasert og vellykket strategi mot økt alkoholkonsum er (ved siden av aktiv bruk av avgifter) begrenset tilgjengelighet kombinert med trygghet for kvalitet og kontroll. Dette er også profilen på Vinmonopolet i Norge.

Et internasjonalt forskerteam har nylig sett på hva en avvikling av det svenske polet; Systembolaget, kan føre til. Resultat: 1600 flere dødsfall, 14.000 flere mishandlingstilfeller og 16 millioner flere sykedager årlig pga fyll!

For Norge har SIRUS, Statens institutt for rusmiddelforskning, bidratt i undersøkelsen. Den blir offentliggjort i kommende nummer av Vinbladet, men rapporten finnes i sin helhet på www.fhi.se

Mitt spørsmål rettes da til Frp og H og andre alkoholliberalister: Ønsker dere slike virkninger, siden dere slåss for salg av vin og sprit fra dagligvarebutikkene?

Noe nærmere om undersøkelsen, som viser at en privatisering av detaljhandelen på alkohol i Sverige ville øke konsumet med 14 prosent (ca 1,4 liter pr pers) om salget ble begrenset til spesialbutikker, eller 29 pst (ca 2,8 liter pr pers) om alle alkoholdrikker ble solgt gjennom dagligvarehandelen. Forskerne understreker at de har brukt konservative beregningsmetoder, som kan ha gitt for lave anslag. Det påpekes videre at endringene vil føre til en ekstra stor/alvorlig belastning for storforbrukere og "spesielt sårbare grupper".

Alkohol-forskningens ABC forteller at økt forbruk gir økt omfang av helseskader. Flere nordiske studier bekrefter samtidig at polet har de beste kontrollordningene (jfr alder). Undersøkelsen som nå ligger på bordet forteller også om dårligere vareutvalg og større prisforskjeller ved en liberalisering av ordningen.

Undersøkelsen går altså på den svenske ordningen, som ikke er helt lik den norske, selv om de ligger oss nærmest. Utslagene i Norge vil være noe mindre, men tendensen den samme.

Så mitt siste poeng: Resultatene er ikke i strid med tidligere undersøkelser, men det blir enda vanskeligere enn før å argumentere rasjonelt for en liberalisering. Men noen vil nok prøve seg. På alkoholområdet er frimodigheten ofte sterkere enn faktagrunnlaget. Man setter sin lit til at det skal flaske seg med retorikken.

En restriktiv alkoholpolitikk tilsier altså et sterkt Vinmonopol - med legitimitet hos folket. Alle alternativ gir dårligere resultater i forhold til bredt forankrede politiske målsettinger.

Ingen enkelttiltak i politikken dette 10-året har reddet mer liv og helse enn den utskjelte røykeloven. I rekken av kåringer ved utgangen av dette 10-året, ville kanskje dette være en kåring med mening?

Den nye røykeloven, eller "Lov om vern mot tobakksskader", som gjorde røyking forbundt på barer, kafeer og restauranter, trådte i rakft 1. juni 2004, og var 10-årets mest omdiskuterte og utskjelte lov,- og debattantene gikk så langt at de kalte "lovens far" for "djevel-Dagfinn" (Høybråten). Men hva skjedde?

Forskningsresultatene, evalueringene og rapportene stod i kø for å fortelle at tiltaket som skulle gi de ansatte på omtalte steder bedre arbeidsmiljø, faktisk reddet liv og helse i stort omfang.

SIRUS og STAMI kunne fortelle at ikke bare ble det en dramatisk forbedret luftkvalitet, men den tidligere reduksjonen i lungefunksjonene var snudd, noe som også fortalte at røykerne røykte mindre. - Dette inspirerer resten av Europa, hvor de fleste vil gjøre det samme innen 10 år, sa K. E. Lund i SIRUS.

Mens 7 av 10 var imot loven ved innføringen, snudde dette raskt. 2 år etter var det akkurat motsatt, og tre år etter var 85 prosent for og bare 6 pst uttalt negativ.. Selv Per Fulelli, som skjelte ut Høybråten, beklaget nå det han sa og roste samme mann. Frp`s Ulf Erik Knutsen bøyde hodet og sa at "partiet tok litt feil".

Det ble ikke flere, men færre konkurser i bransjen og næringslivsmedia vinklet sine saker med at "Røykeloven sikrer arbeidsplasser". Forskningsrapportene var entydige: Bedret helse, mindre sykefravær og sparte liv.

I USA ble det foretatt en undersøkelse på tre steder (Aftenposten jan.09), hvor en av disse hadde innført tilsvarende røykelov.  Etter 18 mnd var det 27 pst færre sykehusinnleggelser bare relatert til akutt hjerteinfarkt. Etter ytterligere 18 mnd var det positivet tallet økt til 46 pst - altså en halvering av disse ofte dødlige helseskadene. I de to andre områdene uten røykelov var det ingen endringer i samme periode.

Den som tar forskning og erfaringer på alvor redder liv. En av "storrøykerne" jeg fant i den omfattende nettdebatten, uttrykte seg slik: "Røyk er det eneste lovlige nytelsesmiddel som, brukt på foreskrevet måte, mer eller mindre garanterer deg sykdom og tidlig død."

Saken startet med en som var villig til å ta en kamp mot det daværende flertalls manglende solidaritet med de ansatte i utelivsbransjen. Nå er det trivselsøkning på utestedene, røykevolumet er generelt redusert, det er blitt færre røykere, og omtalen av de som fremdeles røyker som "Harry", taler sitt eget språk. Det er tøfft å slutte, men det er blitt mindre tøfft å starte. Liv og helse - og offentlige (våre felles) budsjettregninger - spares hver eneste dag,- takket være dette 10-årets viktigste politiske vedtak?

Du kan glemme solidariske holdninger hos flyselskapene når idealister hjelper vanskeligstilte barn i fattige land. Det fikk min datter og hennes studievenninne erfare med Lufthansa i kveld.

Lufthansas "julegave" var 9000 kroner i overvekt-straff på solidariteten.

De to ble tatt ut til å reise nedover til Mosambique og Sør-Afrika for noen måneders praksis som siste års sykepleiestudenter, og forsøker samtidig å bidra med brukt sykehusutstyr fra Rikshospitalet til Pretoria og fotballutstyr sponset av Rosenborg, familie og venner til et senter for gatebarn i Maputo. Ikke i store mengder, men noen ekstra bager. I tillegg hadde de samlet inn en del tusen kroner som var ment for innkjøp av utstyr lokalt.

Den lille ekstraforsendelsen ble tatt opp grundig med Lufthansa på forhånd, men de to studentene fra Lovisenberg ble blankt avvist med at de måtte betale for hvert gram overvekt, uavhengig av om dette var bistandshjelp. Men andres erfaringer tilsa at muligheten kunne være tilstede under selve innsjekkingen. Men den gang ei, tross medbrakt dokumentasjon på at det var gaver og nødvendig utstyr til fattige og hjelpetrengende.

9000 kroner som kunne vært brukt på dem som trengte det mest, ble puttet i flyselskapets lomme. Er dette helt ok og ikke engang vise en viss romslighet/fleksibilitet når unge mennesker jobber og sliter for å hjelpe Afrikas barn? Hvilke erfaringer har dere andre?

Raskere enn jula kommer på kjærringa, kommer alt mediestoffet om alkoholens negative ringvirkninger, ikke minst med barnefokus. Rart?

Som tidligere journalist, vet jeg at alkohol betraktes som svært godt stoff i alle redaksjoner èn gang i året,- og da ikke bare som den tradisjonelle gratisreklamen for juleøl og utsøkte viner gjennom vinspaltene. Nei, i jula har den sosialetiske vinklingen en selvsagt legitimitet, selv i de mer liberale redaksjoner.

Det gir grunn til ettertanke at dette skjer nettopp i jula, selv om det er fristende lett med de raske overfladiske forklaringer. Jeg vil ikke komme med forklaringer, bare kort stimulere tanken.

Vi lever i en stadig med egosentrisk materialistisk kultur,- hvor egennytelse gis forkjørsrett som en slags menneskerett. Og i stadig flere saker ser vi barnet går tapende ut av politiske konflikter - i "verdens beste land å bo i". Rusbruken er trolig en god indikator i så måte. Liberaliseringen her synes å stige i takt med den egosentriske materialismen. Vi må unne oss,- og vi tar regningen, sies det, mens terskelen til alkohol bygges gradvis ned også i normalt etisk verdibevisste miljø. Og når regningen kommer, kjennes man ikke ved utgiftene, fordi man var seg selv nok, og ord som solidaritet blir i denne kontekst arkivert historie, også hos de fleste på venstresida.

Jula handler om mye mer verdifulle og sterkere ting enn alkohol,- og med motsatte virkninger. Joda, vi har kommersialisert mye av jula. Men er julas sosialetiske signaler, slik mange fornemmer, - kanskje tydeligere enn før - blitt en motkultur? Et årlig korrektiv til praksis? Mye tyder på at vi trenger jul hele året.

Jula og det sårbare barnet skaper behov for ettertanke, en flerdimensjonal refleksjon som lett kan sløves av julerusen.

Forleden nådde jeg et politisk mål som gjorde meg glad og andre sinte. Folk så at de måtte betale for at vi skulle få et bedre miljø. Det blir folk sinte av, også i Trondheim.

Mens verdens toppledere stod bom fast i Købehavn, handlet vi lokalt. Med bompenger.

Rett etter klimaforliket i Stortinget, tok jeg pva KrF initiativ til et tilsvarende lokalt forlik i Norges tredje største by. Det lyktes, og grunnarbeidet har vært igang i et drøyt år. Ved å løse store konkrete utfordringer samtidig - i en pakke - (på transport-, vei-, trafikksikkerhet - særlig for gående og syklende - og samtidig håndtere lokale miljø- og klimatiltak), fikk vi til et bredt politisk samarbeid. Første fase er godkjent av Stortinget, og forleden kunne også bystyret vedta prioriteringer og konkretiseringer + noen nye visjoner. En stor dag!

Mens våre partier hadde fokus på hva vi oppnådde, kom all kritikken fra Fremskrittspartiet på at vi belastet folk med bompenger.

Min anklage blir da ikke bare at man har fokus på gale verdier, og vekter etisk galt. Men jeg lurer samtidig på om det er frekt å si rett ut at vi har etisk mer høyverdige mål enn de som appellerer til pengeboka på en så entydig måte at folk blir forført til å tro at billigere bilkjøring er viktigere enn å minske risikoen for miljøkatastrofe og tap av menneskeliv og livskvalitet? Dette var et ledende spørsmål. Men vi er satt jo til å lede ;-)

I debatten spurte jeg om kampen mot VIRKEMIDDELET bomstasjoner var viktigere enn MÅLET; særlig miljø- og klimautfordringen, - men jeg fikk ikke svar. Dersom Frp er imot virkemiddelet bompenger, hva er da deres mål? Igjen: jeg fikk ikke svar. Dersom de har samme mål som oss, hva er virkemidlene? Intet svar.

Ser ikke folk at de må betale enda mer, både i penger og menneskelige offer, dersom de danser etter Frp sine kortsiktige, materialistiske og egosentriske lokketoner? Min konklusjon: Frp er helt ute og kjører, og dette er en etisk bomtur som burde vært avgiftsbelagt med færre stemmer ved neste valg. Men det er vel for optimistisk?

Under budsjettbehandlingen i Trondheim forleden spiste rådmannen en demokrat. Antallet folkevalgte krympet i realiteten med èn, uten at journalistene registrerte det. Dette er en kort historie om hvordan velgerne mister innflytelse.

Norges største folkevalgte forsamling er Trondheim bystyre. Det er så romslig at det er plass for en Demokrat. Han jobber iherdig, samarbeider med ikke-sosialistene om posisjoner - og stemmer på sosialistenes budsjett, - og stemmer like gjerne med Frp som med Rødt. Men han er mer kreativ enn som så. For slik ble han og hans velgere spist av rådmannen denne uka:

Demokratens arbeidslyst er over når vi skal lage budsjett. Etter noen år med kreative budsjettvoteringer uten eget budsjettalternativ, tok han denne uka ordet i budsjettdebatten og roste rådmannens budsjett opp i skyene,- et særdeles upopulært innstrammingsbudsjett som kuttet rått i ressursene til barnevern, fattigdomstiltak, funksjonshemmede, rusbelastede, skole, forebygging, frivillige organisasjoner, senket innsatsen overfor eldre og omlag hundre gode formål til. Men demokraten, som normalt gir sin støtte til ALLE som protesterer for noe i Trondheim gikk denne uka på talerstolen og sa at han ville stemme på rådmannens budsjett, ikke subsidiert, men primert!

Jeg kan ikke forstå annet enn at han og partiet Demokratene da har latt seg spise av rådmannen, en rådmann som er sulten på makt, men som normalt håper at ALLE partiene som vanlig ikke slukte hans budsjett rått, men gav det et menneskelig ansikt. Da spør jeg:

Hva skal man med et parti som lar rådmannen bestemme partiets budsjett på ALLE punkter? Et parti som kaller seg Demokratene. Hvor demokratisk er det overfor velgerne som fikk utdelt Demokratenes program?

Nå ønsker stadig flere partier å kutte ned i antall bystyrerepresentanter, som idag er 85 (vi har ikke bydelspolitikere). For hva skal man med 85 folkevalgte når man har rådmannen?

I den samme budsjettdebatten hadde forøvrig Pensjonistpartiet jobbet med sitt budsjettalternativ, riktignok bare to punkter: noen titalls millioner skulle kuttes i eiendomsskatten, finansiert gjennom et vedtak av et tilsvarende kutt i sykefraværet!

Kanskje er det noen flere som er sulten på innflytelse? Eller er vi mette på antall partier? Mitt eget parti, KrF, får jo stadig konkurranse men dem som sier de vil mye mer av det vi vil, - for så å svekke våre mandatsjanser,- ikke èn gang, men gjerne ved hvert valg. Og så oss da,- som aldri stemmer for rådmannens budsjett ;-)

Andre sanne historier fra demokratiets hverdag?

Nordland Høyre mener det bør være lovlig for eldre å kjøpe sex. Jeg mener det er like galt å hevde at det bør være en egen etikk nord for "moralsirkelen", som en egen etikk for eldre.

Kampen for å legalisere eldrekjøp av sex er ikke noe soloutspill, men vedtatt på Høyres Seniororganisasjons årsmøte, ifølge Avisa Nordland. Begrunnelsen er at også eldre og funksjonshemmede "trenger ømhet"!

Da må jeg bare stille noen spørsmål:

Kan det tenkes at det er diskriminerende overfor eldre og funksjonshemmede å hevde at de ikke har tilgang på en ømhet som er mer ekte vare enn det prostituerte kan bidra med? Dersom argumentasjonen er mangel på tilgjengelighet på sex,- hvorfor vil man ikke legalisere det for alle som mener tilgjengeligheten er dårlig? Fra hvilken alder blir dette etisk akseptabelt, og for hvilke type funksjonshemninger? Kan prostitusjon og samfunnets støtte til prostitusjon, utnytting av kvinner og hallikvirksomhet være både etisk og uetisk samtidig? Helliger målet middelet, slik at man kan tråkke på kvinner for å tilfredstille menn?

Forslaget er sendt Stortingets justiskomite, men forslagsstilleren er ikke optimistisk, og sier at "dette blir som å slå i en ullsekk". Og hvorfor i all verden skulle man bruke tiden til det, når det er så mange som er etisk ubevisste i kampen for likeverd, likestilling og menneskeverd?

Mens kasseapparatene kimer til julefest, proklameres vår kommersielle kultur som religion. Også billedlig talt: Hi-Fi klubben annonserer med en helside i VG idag, hvor Maria sitter med et Hi-Fi-anlegg i fanget - mens Jesu-barnet er borte.

Slik formidles julens budskap i 2009. Hva er det Human-Etisk Forbund er redd for? Og hvorfor skulle vi være redde dem, når vi har sterkere og farligere krefter?

God, riktig jul!