Odd Anders With

Alder: 63
  RSS

Om Odd Anders

Januar 2014: Adm.leder ved KVT, Kristen Videregående Skole Trøndelag. Tidligere journalist i bl.a. Adresseavisen, Vårt Land og NRK, statssekretær i de to Bondevik-regjeringene, 2. Nestleder i KrF i to perioder, kommunalråd/gruppeleder i Trondheim i to perioder, daglig leder for Aglo-virksomhetene og regiondirektør ik Blå Kors Midt og Nord. Styreverv idag: Leder i Kristne Friskolers Forbund, leder i Vinmonopolets bedriftsforsamling, styreleder ved Rostad Ungdomsheim i N-T, nestleder i Lukasstiftelsen og ved Lade Behandlingssenter, Blå Kors, styremedlem i Renholdsverket og Stavne Arbeid og Kompetanse samt En Verden i Dialog. Oppvokst i Mo i Rana, men bor i Trondheim.

 

Følgere

Siste ord er ikke sagt

Publisert 6 dager siden

Om retningsvalget splitter KrF, avhenger av om «seierherrene» ser en fortsatt åpen debatt som en mulighet eller en trussel.

Ingen kan forvente at en historisk og kontroversiell avgjørelse, som deler et landsmøte på midten, fører til disiplinert applaus eller taushet hos den andre halvpart. Det er blåøyd. Kristendemokrater kommer aldri til å «samle seg» om regjeringsinnflytelse for Fremskrittspartiet.

At et sentrumsparti skyver egen politisk samarbeidsbasis mot høyre, ved valg av tre samarbeidspartnere som står til høyre for seg, er dristig og krevende, ikke minst med tanke på partiets historiske identitet. Bytte av velgergrunnlag er ikke urealistisk, men er det ønskelig? Det er vel ikke uten grunn at Dagen-redaktøren nå mener tiden er inne for å legge ned Partiet De Kristne?

Merkbare tap. 

Mottagelsen av det kristendemokratiske nettverket Drivkraft er en synbar test på om partiet vil beholde debatthøyden og den politiske bredden. Det har vært merkbare tap på både høyde og bredde i det som har skjedd de siste månedene. Men utmeldte kristendemokrater i Drivkraft er fremdeles kristendemokrater. På lading. Energien knyttes til saker og verdier som betyr noe.

Dagens debatt er en debatt om hvilke samarbeidspartnere som kan løfte felles klassiske hjertesaker som fattigdom, miljø og likeverd, men også en debatt om nødvendig fornyelse. To korte eksempler:

Når ledende høyreideologer ønsker seg et KrF som ser motsetninger mellom god familiepolitikk og offensiv likestillingspolitikk, og mener likestilling skal ha vikeplikt, så røper dette både fordommer og disiplineringsbehov som tjener Høyre, ikke KrF.

KrF står stort sett alene i abortspørsmålet. Hvordan kan man så hindre flere aborter? Ikke ved mer polarisering av abortloven, men ved å utfordre potensialet med å bygge broer hvor fokus er forebygging. Man må heller ikke kommunisere slik at man signaliserer barnets mor som det ufødte barns største fiende.

Regjeringsprogram med forkjørsrett. 

Utydelighet koster. Det samme gjør et tydelig kursvalg. Det koster. Så hevdes det at «alle» er jo enige om partiprogrammet og «det politiske prosjektet», så hva er problemet? Men det er ikke partiprogrammet, men felles regjeringsprogram som nå har forkjørsrett. Og politiske gjennomslag skjer ikke tilfeldig. De vil preges av at de øvrige tre partiene står lenger til høyre, at de to største er de to ytterste, og av at Frp er KrFs historiske, ideologiske og verdipolitiske motpol.

De av oss som var på Drivkraft sin konferanse nylig, fikk hurtiglading. Både som følge av innhold, deltakelse og oppmerksomhet. Tross en god del gørr i sosiale medier, er etterklangen hos oss at vi er veldig fornøyde – også med reaksjonene. Vi registrerer også en romslig omtale fra fungerende partileder Olaug Bollestad, som signaliserte at politisk debatt neppe er skadelig.

Så er det noen KrF-ere som føler at folkene i Drivkraft, som så langt rommer flere KrF-medlemmer enn utmeldte, er et gnagsår. Disiplinerende uttrykk i den lei, virker ikke på samfunnsengasjerte mennesker. Vi er ikke likegyldig til den politikk som en firepartiregjering fører generelt, og spesielt ikke likegyldig til hvordan det går med kristendemokratiske verdier i et forpliktende døgnkontinuerlig samliv med Frp.

Liberalistisk utkantparti. 

Retningsvalg og partnervalg er verdivalg. Et lite idéparti med sentrumsgener og hjerte for de som trenger det mest, har valgt å bli samboer med et stort liberalistisk utkantparti, som stadig vil vekke KrF-ere med løse kanoner og rop om varig vern av egen lommebok.

Det ligger i partiets sjel og identitet at det er lagt opp til kollisjonskurs. Et parti som ble dannet som en motkultur til det som bryter ned, har valgt en partner som roper fritt fram for tilgang på alkohol døgnet rundt, på porno og pengespill, på økt materielt forbruk med lite sideblikk til bærekraft og rettferdig fordeling, som vil ha en minst mulig aktiv stat i spørsmål om å utjevne forskjeller, stagge sentralisering, men aktiv stat i å stagge flyktninger som vil søke nødhavn hos oss. Altså en motpol på viktige områder.

Enkle eksempler på partiets identitet finner vi før partiet ble startet i 1933. Sarpsborg KrF tyvstartet 20 år tidligere. De ville ikke bare motarbeide rus og «fordervelig forlystelse», men gikk samtidig ut konkret og sloss for gratis skolemateriell til alle og kommunal alderspensjon. Aldri bare individ. Alltid også fellesskap. Alle skal med.

Sammenhengende linje. 

Profilen, som forsterker sosialt ansvar og tilhørighet, ikke bare til familien, men ansvar og tilhørighet til det store fellesskapet, har vært en sammenhengende linje. Egil Aarvik, var ansvarlig minister for innføring av Folketrygden i 1967. De fleste historiske partiprofiler løftet opp det grenseløse ansvaret, det internasjonale verdiperspektivet, basis i menneskeverdet og likeverdstanken, ikke i en ideologi i klassisk forstand.

Aarvik, mangeårig leder av Nobel-komiteen (1982-90), jobbet også i Kirkens Nødhjelp, der eks-partileder, røykelovens far, Dagfinn Høybråten, går inn som generalsekretær i april i år. Partiet bidro til Norges første bistandsminister (Reidun Brusletten), og den foreløpig siste (Dag Inge Ulstein), - og kanskje landets tyngste bistandspolitiker i generalsekretær Hilde Frafjord Johnson; to gang bistandsminister, internasjonal nettverksaktør på miljø og fattigdom, medarkitekt for FNs fattigdomsmål, og en av dem med norsk pass som har tyngst FN-erfaring og tillit.

Klar avgrensning. 

Allerede Lars Korvald hevdet på slutten av 70-tallet at «i dag opplever vi at støtten fra de ikke-sosialistiske partiene rakner på flere punkter». Omtrent samtidig sa KrFs sentralstyre at man måtte jobbe for «et sterkest mulig sentrum» og ha «en klar avgrensning mot Frps høyreliberalisme». Forskeren Hilmar Rommetved (Rogalandsforskning m.fl.) offentliggjorde en undersøkelse med basis i partienes stortingsinnstillinger, og konkluderte at «avstanden mellom mellompartiene og Høyre i sak trolig er større enn noen gang siden 1945.»

Kåre Kristiansen ville inn i regjeringssamarbeid med Høyre, men ikke Frp. Til det var spranget for stort både politisk og kulturelt. Korvald og Bondevik var mer radikal og løftet opp sosial rettferdighet, miljø og sentrumssamarbeid. Bondevik bidro til sentrums identitet, tyngde og fornyelse, sammen med Valgerd Svarstad Haugland, særlig gjennom Sentrumsregjeringen og valgrekord på 13,7 prosent. Og Bondevik skrev blant annet boka «Den tredje vei». Barn og barnebarn følger nå etter, og trives i Drivkraft.

Bryte løftet. 

Etter år med intern uenighet, som gav utydelighet, ville noen ledende navn bryte løftet om ikke å gå i regjering sammen med Frp, mens Knut Arild Hareide jobbet med en bok som også tok et nødvendig retningsvalg. Talen ble betegnet som en «politisk vekkelse». Men landsmøtevedtaket resulterte i mange frafalne.

KrF-majoriteten valgte å hjelpe seg selv ved samtidig å gi Frp mer makt. Partiet sitter igjen med en «sparket» Hareide, rekordlave målinger, et fordampet sentrum, styrket toblokktenking og polarisering, samt økte avstander til naboene i Sp og Ap.

Selvkritikken har sine muligheter. Drøyer det, sementeres feilsteget. I mellomtiden får vi erfaring med hvem som får siste ord i saker som betyr noe.

Gå til innlegget

Frp-hjelp - et nytt verdivalg

Publisert 12 dager siden

Retningsvalg er verdikamp. KrF har valgt et døgnkontinuerlig regjeringssamliv med Frp. Det er historisk nyorientering i strid med tidligere veivalg og verdivalg. Et lite idèparti med sentrumsgener har skapt store scener ved valget av et stort liberalistisk fløyparti.

Alle partier er for samarbeid. I en regjeringskoalisjon må det imidlertid være mer som samler enn som skiller, særlig i viktige verdivalg. Ut fra kjennskap til KrF`s historie, tror jeg det smeller før eller senere mellom to eller flere av partiene i Solberg-regjeringen. Kanskje ved hjelp av en løs kanon?

Et parti som ble dannet som en motkultur til det som bryter ned, har valgt en partner som av mange oppleves som en motpol på viktige områder. Et parti som ble dannet for å sloss for likeverd, har valgt et parti som i praksis forsvarer forskjeller. Litt over halve partiet velger likevel å gå inn for å hestehandle og stagge Frp sine mest negative krefter med kompromisser, i stedet for å sjekke potensialet hos politiske naboer.

Utmeldinger og rekordlave galluper er symptomer på en rystet organisasjon. Noen vil si at partiet som startet på kne, nå er i knestående med målinger ned på 2-tallet.  Under Sentrumsregjeringen (Bondevik I, 1997-2000) var målingene i en periode opp mot 20-tallet og valgrekorden på 13,7 prosent. Under Samarbeidsregjeringen (Bondevik II, 2001-2005), med et stort Høyre, kom en periode hvor KrF sin oppslutning ble om lag halvert.

KrF har, med sin tradisjonelle målgruppe, som tiltales av «kristne verdier», levd i mange tiår med stor politisk bredde. Noe har samlet den store bredden i partiet:

Noen felles hjertesaker har vært samholdslim. Gjerne saker som bryter med høyre/venstre-aksen; eksponerte verdivalg basert på «et kristent menneskesyn» (eks: retten til liv, likeverdstanken, kampen for rettferdighet). Vi gjenkjenner partiet i en mer eller mindre radikal tenkning innenfor urett, sosial fordeling/fattigdom, nasjonalt og internasjonalt, samt en felles miljøknagg i begrepet «forvalteransvar». Man har ventet tålmodig på større tyngdekraft for et samlet og gjerne utvidet sentrum, slik som oppslutningen var rundt sentrumsregjeringens dager. Det var rekordtall.

Identitet og motpol 

Enkle eksempler på partiets identitet finner vi fra partiets oppstart i 1933. Men minst like illustrerende er det mindre kjente Sarpsborg KrF, 20 år tidligere. De ville ikke bare motarbeide rus og «fordervelig forlystelse», men gikk samtidig ut konkret og sloss for gratis skolemateriell til alle og kommunal alderspensjon. Aldri bare individ. Alltid også fellesskap. Alle skal med.

Profilen, som forsterker sosialt ansvar og tilhørighet, ikke bare til familien, men ansvar og tilhørighet til det store fellesskapet, har vært en sammenhengende livslinje for partiet.  

En synlig bekreftelse: Trønderen, sosialminister i Borten-regjeringen (1965-71), Egil Aarvik, var ansvarlig minister for innføring av Folketrygden i 1967. De fleste historiske profiler i KrF løftet opp det grenseløse ansvaret, det internasjonale verdiperspektivet, basis i menneskeverdet og likeverdstanken, ikke i en ideologi i klassisk forstand. Aarvik, mangeårig leder av Nobel-komiteen (1982-90), jobbet også i Kirkens Nødhjelp, der eks-partileder, Dagfinn Høybråten går inn som generalsekretær i april i år. Partiet, som har bistandspolitikk i hjertet, bidro til Norges første bistandsminister (Reidun Brusletten). Partiet har også den foreløpig siste (Dag Inge Ulstein), - og kanskje landets tyngste bistandspolitiker i generalsekretær Hilde Frafjord Johnson; to gang bistandsminister, internasjonal nettverksaktør på miljø og fattigdom, medarkitekt for FN`s fattigdomsmål, og en av de med norsk pass med tyngst FN-erfaring og tillit.

Jeg skriver dette for å illustrere at partiet nå samarbeider - og skal stå daglig ansvarlig sammen med en motpol, et parti som normalt vil kutte milliarder i de årlige bistandsbudsjett som skal redde liv og helse «der de er». Og gi de rike mest skattelette og kreve minst mulig til fellesskapet.

Vi kunne brukt andre eksempler; ruspolitikken, porno, kultur, bistandspolitikk, klima/miljø, materielt forbruk/vekst, fordeling, distriktspolitikk/landbrukspolitikk, statlig stimulans til frivillig sektor/støtte til trossamfunn osv. I økonomisk politikk, skattepolitikk er partiet sentrumsorientert, i motsetning til Frp. Men i likhet med venstresiden, våger KrF å bruke statlig styring ved budsjett og lovgivning for å få til både bedre fordeling, stimulere kloke miljøvalg, frivillig sektor - og komme svakstilte grupper i møte. I klassiske «kristne hjertesaker» som f.eks. abortsaken, er både Høyre og Frp blitt omtrent som Ap.

Allerede Lars Korvald hevdet på slutten av 70-tallet at «i dag opplever vi at støtten fra de ikke-sosialistiske partiene rakner på flere punkter». Omtrent samtidig sa KrF`s sentralstyre at man måtte jobbe for «et sterkest mulig sentrum» og ha «en klar avgrensning mot Frp`s høyreliberalisme». Forskeren Hilmar Rommetved (Rogalandsforskning m.fl.) offentliggjorde en undersøkelse med basis i partienes stortingsinnstillinger, og konkluderte at «avstanden mellom mellompartiene og Høyre i sak er trolig større enn noen gang siden 1945.»

Bondevik versus Kristiansen 

KrF fikk en solid dose selvtillit da partiet fikk sin første statsminister (1972/73) i «predikanten» Lars Korvald. Han var aldri noen høyre-mann. I likhet med sin selvplukkede læregutt; Kjell Magne Bondevik, som var en del av «den sosialetiske vekkelse», men som ikke ble «kristensosialist».

Den politiske striden mellom eks-partilederne Korvald og Bondevik på den ene siden og Kåre Kristiansen (med flere) på den andre, hadde flere dimensjoner. Kåre Kristiansen appellerte politisk og teologisk til konservative, gjerne i frimenigheter, og ville inn i regjeringssamarbeid med Høyre. Korvald og Bondevik var mer radikal og løftet opp sosial rettferdighet, miljø og sentrumssamarbeid.

I ungdomspartiet, KrFU, ble det på min tid vedtatt en «Sentrumspolitisk plattform», og Kristiansen og co ble skremt, for Korvald og Bondevik lyttet nemlig mest til ungdommen. Bondevik prøvde sine diplomatiske evner mot høyrefløyen, mens han samtidig bevisst ville gi sentrum identitet og tyngde, blant annet gjennom sin bok , «Den tredje vei».

Det ble truet med partidannelse på høyresiden. Høsten 2018 gikk det rykter om det samme – på begge sider. I likhet med på 70- og 80-tallet, handlet debattene ikke bare om samarbeidspartnere og høyredreining. Det handlet også (som idag) om fornyelse av partiet. Eks: bruken av bibelvers, ikke partimøter på bedehusene, større profilbredde, nytenkning, ikke tapte hjertesaker.

«Tønsberg-vedtaket» 

Det såkalte «Tønsberg-vedtaket» på landsmøtet i 1981, handlet både om regjeringssamarbeid og om selvforståelse som parti.  Innflytelse eller fyrtårn? Skulle uenighet i abortsaken hindre regjeringssamarbeid? Tross motstand fra Kristiansen ble det vedtatt at et regjeringssamarbeid var avhengig av at «retten til fri abort måtte oppheves». Men Kristiansen trakk det lengste strået til slutt. Partiet la et abortultimatum til side, og  åpnet for regjeringssamarbeid med Høyre. Ryggen mot "rød side", grønt lys for pragmatisme og regjeringssamarbeid på høyre-siden. Mer blått i vente.

Høsten 2018 kom den interne uenighet klart syne. KrF-ere gikk ut og ville diskutere Frp-samarbeid. Hareide jobbet med bok om retningsvalg og fulgte opp med anbefaling sentrum-venstre.  Skremmende lave galluper krevde retningsvalg og tydelighet. Både blå og de fleste gule var klar for å bryte valgløftet og gå i regjeringssamkvem med Frp.

«Historiske muligheter i abortsaken, partihistoriens mest følelsesladede sak, ble forhåndssolgt som lokkemat for blått retningsvalg. Mens det tidligere var kontroversielt å gå inn i regjering med Høyre, ble det i høst førstevalget (H, V og KrF). I tillegg tok flertallet et sjumilssteg til enden av høyreaksen og gir liberalistisk politikk mer makt.

KrF fikk samtidig en ny «intern» abortdebatt.  Fornyeren Hareide, satte fokus på forebygging mer enn lov, men ikke nestleder Ropstad. H og Frp stemte imot en forebyggingspakke, fordi det var et «privat anliggende», men fikk støtte i Ap/Sp. Når man så tar med en viss liberal utvikling i homofili-saken i partiet (jfr Bekkevold-vielsen), tyder mye på at bredden i partiet var på bristepunktet, også uavhengig av forholdet til inntreden i en Frp-regjering. Fjerning av «bekjennelsesparagrafen» lå også i vektskåla.

«Bekjennelsesparagrafen» 

Partiet ble rystet da forslaget om å fjerne den sovende «bekjennelsesparagrafen» - også kalt «bekjennelsesplikten». Da kom utmeldingene nettopp fra «Bibelbeltet». Det hadde ingenting med høyre/venstre-aksen å gjøre, men berørte partiets identitet og bevisstgjøring som et politisk parti, ikke en teologisk disiplinerende menighet. Undertegnede ble bedt om å presentere argumentene for fjerning av «bekjennelsesplikten» i partiets medlemsblad «Idè». Tiden var moden, og det ble flertall i første landsmøteforsøk.

Endringer er krevende. Fravær av endringer, status quo, er mye farligere, fordi samfunnet er i forandring. I høstens strid var min erfaring at blå side ikke ville diskutere Frp, men veldig gjerne SV, som ikke skulle i regjering. Ingen kommentarer på Sp sin nærhet til KrF, eller Venstres reise retning Frp. Regjeringsmakt gav forkjørsrett i argumentasjonen. Ikke verdivalg og løftebrudd.

Glemt var Sp som politisk nabo, vellykkede budsjettsamarbeid med Ap, Gudmund Hernes sin innføring av kristendom for alle i grunnskolen, forliket mellom KrF og den rødgrønne flertallsregjeringen om friskoler, Lars Korvalds advarsel om at kompromissene har sin grense, Jon Lilletuns «ulykkelige kjærlighet for sosialdemokratiet», moderniseringsperioden som gav vekst med Valgjerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondeviks verdi- og sentrumsfokus, Kåre Gjønnes sin kamp for landbruket og hans «sysselsettingskommisjonen», som bygde broer og vokste seg til Ap`s og LO`s «solidaritetsalternativ», - og Dagfinn Høybråtens «livskvalitet som motstykke til materialisme».

«Håp i hangande snøre»?

KrF-majoriteten valgte hjelp til mer Frp-makt. «Håp i hangande snøre»? Partiet sitter igjen med en «sparket» Hareide, som bidro til historisk respons og håp. Man fikk rekordlave målinger, splittet parti, et fordampet sentrum, styrket toblokktenkning og polarisering, samt økte avstander til naboene i Sp og Ap. Spagaten har siden grenser og konsekvenser. Selvkritikken har sine muligheter. Kanskje partiet må helt ned for å komme opp?

Gå til innlegget

Trist for friskolene

Publisert 5 måneder siden

Igjen kan alle venner av friskolene lese at regjeringen dropper en nødvendig styrking i forslaget til statsbudsjett.

Det har ikke manglet på verbal støtte og løfter, særlig da partiene var i opposisjon. Etter mange år i regjering ser vi at det ikke en eneste gang har kommet et budsjettforslag som vitner om at friskolen er en hjertesak. Den har vært en talesak.

Ingen oppmuntringer i nivået på satsene og ikke realvekst i dagens symbolske sats på kapitaltilskudd, som kan hjelpe oss med skolebygningene.

Refrenget er som før: «Dette overlater vi til KrF». Men selv i budsjettforhandlingene vi har hatt, opplever friskolene en gjerrig regjering. Dette må rettes opp!

Gå til innlegget

Regjeringen tar privat eiendom

Publisert 5 måneder siden

Regjeringen legger opp til å konfiskere privat eiendom ved skolenedleggelser. Det fremkommer i en ny økonomiforskrift til friskoleloven. Kan utdanningsministeren forklare det ideologiske grunnlaget for en slik politikk?

Jeg viser til økonomiforskriftenes paragraf 9-2 om «Tilbakebetaling ved nedlegging». Ja, det er unntak for gaver og egne innskudd, men ikke for oppstartskostnader. Og hva med frivillig innsats som det er så mye av i ideelle virksomheter?

«Resterende eigedelar og midlar, etter at gjeld er trekt frå, er å rekne som statstilskot og skal utan oppmoding betalast attende til Utdanningsdirektoratet. Eigedelar skal seljast til markedspris».

Med hvilken hjemmel kan regjeringen la en økonomiforskrift få tilbakevirkende kraft, i praksis opptil 100 år tilbake, i strid med grunnlovens paragraf 97: «Inga lov må gjevast tilbakeverkande kraft.»? Og hvordan skal dokumentasjon, som tidligere ikke er etterspurt i generasjoner, håndteres?

Med hvilken rett kan regjeringen betrakte frivillig innsats og foreldrepenger/elevbetaling for «statstilskot»? Og med hvilken rett kan regjeringen betrakte elevtilskudd til drift som tilskudd til bygninger, når det siste kun er gitt i helt symbolske størrelser i noen svært få år?

Hele friskole-Norge venter på et svar fra politisk ledelse, da økonomiforskriften er et politisk og ideologisk inngrep.

Trykket i Vårt Land 22. september 2018.

Gå til innlegget

NRK-forvirring om friskolen

Publisert 8 måneder siden

En kristen friskolebevegelse har eksistert i 30 år allerede.

NRK spredte 13. juni på TV og radio budskapet om at det er startet en felles kristen friskolebevegelse. Det skaper selvfølgelig forvirring, da det er 30 år siden en kristen friskolebevegelse ble etablert gjennom Kristne Friskolers Forbund (KFF). Vi har i dag over 130 skoler og dermed nærmest hele «Kristen-Norge» som medlemmer.

«For første gang slår kristne menigheter og organisasjoner seg sammen for å åpne flere friskoler her i landet», startet reportasjen. Den hadde sitt utspring i at IMIkirkens to skoler i Stavanger går sammen med Frikirken, Pinsebevegelsen og Normisjon om et tettere samarbeid for å starte felles skoler. 

Som styreleder i KFF hilser jeg dette samarbeidet velkommen. Et slikt samarbeid kan gi en viktig xfaktor i friskolearbeidet, bidra til nye skoler der man ser behovet, samt heve den lokale kompetansen. 

Avisen Dagen forteller 12. juni at «det er historisk nytt at tre store organisasjoner i Kristen-Norge nå går sammen for å drive skoler». Som administrasjonsleder ved Kristen Videregående Trøndelag (KVT) kan jeg fortelle at vi i år både bygger ut og feirer 40-årsjubileum med tre store og stolte eiere: Det norske Misjonsselskap, Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband. 

KFF sin medlemsmasse består av til sammen 75 grunnskoler i Norge (og én i utlandet), 35 videregående skoler, 3 fagskoler og 21 «kapittel 4-skoler» under voksenopplæringsloven, pluss 4 høyskoler som assosierte medlemmer. Og vi vokser. 

Det nye initiativet fra Stavanger vil trolig bli en fin styrking av samarbeidet mellom kristne friskoleeiere som står hverandre nær og har voksende ambisjoner. Dette styrker også «KFF-familien», som er den største og bredeste friskoleorganisasjonen i Norge. Vi bistår både bistår med skoleetableringer, faglig oppfølging, kvalitetssikringssystemer og bevissthet rundt det å være en kristen friskole. Ikke minst er KFF landets største aktør i arbeidet for bedre og mer rettferdige politiske og økonomiske rammebetingelser for friskolene. 

For øvrig takk til NRK for at de brukte begrepet «friskoler», i tråd med friskoleloven, og ikke begrepet privatskoler, da det siste også rommer skoler med kommersielle eiere.

Trykket i Vårt land 18. juni 2018

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere