Olav Brennsæter

Alder: 28
  RSS

Om Olav

Følgere

Gard Realf Sandaker-Nielsen har 16. mai kommet med nok en apologi for Åpen Folkekirke (ÅF), men det begynner å bli vanskelig å forstå hvordan alt henger sammen.

5. april mente han nemlig at ÅF var "viktigere enn noen gang" fordi "det trengs tydelige alternativer som medlemmene kan ta stilling til". Men 16. mai mener han det er uproblematisk at ÅF mangler tydelige standpunkter om kirkeordning, enda det er blant valgets viktigste saker. Ja, det er til og med positivt at ÅF representerer et mangfold av perspektiver. Hvordan i all verden er dette ment å utgjøre et tydelig alternativ som velgere kan stemme på, og samtidig vite hva de velger? Eller kanskje er saken om kirkeordning så kompleks at velgerne skal få slippe å ta stilling til den? Dette minner ikke om det åpne kirkedemokratiet ÅF har snakket om.

Én kjepphest

Nå prøver altså Sandaker-Nielsen å framstille det som uansvarlig å ta stilling til kirkepolitiske spørsmål i forkant av et valg; "denne gangen har vi ikke råd til verken egne kjepphester eller blindsoner". Dette rimer vel dårlig med hvordan ÅF for fire år siden gikk til valg på én eneste kjepphest.

Forøvrig sender Sandaker-Nielsen ballen tilbake til Nominasjonskomiteens lister - de har jo slett ikke noe tydelig program i dette spørsmålet. Her trengs det litt oppklaring av den valgordningen som Sandaker-Nielsen selv har vært med på å vedta. Vi som har sittet i nominasjonskomiteene har hatt som mål å nominere en liste som representerer bredden i kirkepolitiske spørsmål. Da er det klart at listen som helhet ikke representerer noe program. Men målet er nettopp å løfte frem enkeltkandidater med sine engasjement; for eksempel kan de gå til valg på standpunkter om kirkeordning. Vi kan heller ikke forhåndskumulere kandidater (i motsetning til ÅF). 

Meningsløst skuespill

Dermed får velgerne i størst mulig grad bestemme hvem som velges - og faktisk også hvilke politiske spørsmål som skal avgjøre valget. Stemmer man derimot på ÅF, er det mye vanskeligere å få valgt de kandidatene som man står sammen med i syn på kirkeordning. Da blir det meningsløst å late som om det er positivt at ÅF ikke vil ta standpunkt i en viktig sak.

Gå til innlegget

Gjøsund har et poeng

Publisert 10 måneder siden

Gard Realf Sandaker-Nielsen imøtegår i Vårt Land (5.4.19) påstanden om at Åpen Folkekirke burde legge ned. Men så langt jeg kan se bekrefter han bare at Gjøsund har et poeng.

I innlegget sitt bidrar Sandaker-Nielsen nettopp til å konstruere konflikter for å rettferdiggjøre Åpen Folkekirkes eksistens: «Noen må stå opp for ei kirke der alle er like mye verdt uansett hvem de er, hvor mye de tror eller hvem de lever sammen med», skriver han. Mener han at kirkemøtet når som helst kan få et flertall som mener at folk er mindre verdt dersom de har «feil tro» eller «feil samlivsform»? Etter denne valgperioden ville jeg forventet at lederen i Åpen Folkekirke visste mer om akkurat dette. Jeg har nemlig til gode å bli kjent med en eneste kirkepolitiker som mener at menneskeverd avhenger av samlivsform. Sandaker-Nielsen påstår at Åpen Folkekirke kan bidra til en bedre kirkelig debatt. Da forventer jeg at han ikke benytter seg av lettvinn retorikk som bare rammer stråmenn.


Så kan jeg gjerne være enig i at det er lettere å forholde seg til et valg mellom tre lister enn mellom tjue enkeltpersoner. Det er akkurat det som er problemet. Det er faktisk for enkelt. Det stemmer ikke at kirkepolitikken blir bedre dersom vi reduserer den til en endimensjonal skala, fra Åpen Folkekirke i den ene enden til Bønnelista i den andre enden. Erfaringen min fra kirkedemokratiet er at det stadig dukker opp nye allierte i enkeltsaker. Et listevalg bidrar til å forsterke en polarisering som ingen er tjent med. «Plattform for Åpen Folkekirke» består stort sett av punkter som hvem som helst kunne vært enige i, men som for mange av oss leder til helt andre konklusjoner enn dem Åpen Folkekirke forfekter. Da blir det ikke lett for andre å tegne opp en alternativ plattform, uten å måtte finne opp konflikter. Men ønsker vi virkelig å dyrke fram en debatt hvor «de som synes bibelen er viktig» står imot «dem som synes alle er like mye verdt»? Eller hvor «de som mener kirken er for alle mennesker» krangler med «dem som mener kirken tilhører Gud»? Debatter hvor ingen kjenner seg igjen i det motparten forutsetter at de står for? Nei, og derfor hadde det greieste vært om Åpen Folkekirke (og Bønnelista, for den del) la ned.

Gå til innlegget

Regjeringen foreslår å fjerne ekstratilskuddet til Kongshaug Musikkgymnas. Er ikke det bare rettferdig?

Jeg er selv så heldig at jeg har fått gå på Kongshaug Musikkgymnas, en av Norsk Luthersk Misjonssambands videregående skoler. Det gjør at jeg kjenner denne saken fra innsiden. Og nei, jeg har ikke tenkt å fortelle hvor koselig vi hadde det, og hvor viktig det er at vi får beholde denne flotte skolen. Jeg har tenkt å si hva denne saken egentlig handler om; nemlig rettferdighet.

I begrunnelsen til budsjettforslaget sies det at tilskuddet til Kongshaug kuttes for å oppnå "lik handsaming av skular". Dette kalles med et godt norsk uttrykk for tull og tøys. Kongshaug fikk aldri dette tilskuddet som noen slags særbehandling. Kongshaugs ordinære tilskudd blir beregnet som til de offentlige musikk-dans-drama-linjene. Men Kongshaug driver kun med musikk, og det er mye dyrere enn dans og drama. Når Kongshaug altså får et gjennomsnitt av det som gis til musikk, dans og drama blir ikke det nok til å drive kun med musikk. For å rette opp denne ujevnheten i systemet ble det gitt et ekstratilskudd da Kongshaug ble opprettet. Tillegget ble altså gitt for at det skulle bli rettferdig!

På vl.no i dag kan vi lese at det nå finnes en annen skole som driver med musikk uten dans og drama, slik som Kongshaug. Det naturlige ville etter min mening ha vært at Steinerskolen hadde fått et ekstratilskudd på lik linje med Kongshaug. På spørsmål om ikke dette kunne være en løsning, gir kunnskapsminister Kristin Halvorsen uttrykk for at vi ikke kan begynne å dele ut ekstratilskudd til privatskoler her og der. Og jeg skjønner at kunnskapsministeren ikke ønsker å være rundhåndet mot privatskolene.

Men dette har faktisk ingenting med å være rundhåndet å gjøre. Som jeg nettopp har påpekt er problemet at systemet ikke tar høyde for de faktiske utgiftene ved å drive musikklinje uten også å ha dans- og dramalinjer.

Dersom man vil unngå ekstratilskudd, som er nødvendig for å justere ujevnhetene i systemet, kan man kanskje vurdere å utbedre systemet? Det ville vel ikke være så vanskelig å dele ut støtte til de tre linjene hver for seg, og ikke bare som et gjennomsnitt som deles ut til alle tre?

Regjeringen sier at de vil ha "lik handsaming av skular", og går inn for akkurat det motsatte. Det er altså snakk om politikere som ikke vet hva de snakker om. Forhåpentligvis. For ellers må det bety at de prøver å lure folk med vilje...

Nei, det er ikke rettferdig å kutte i støtten til Kongshaug Musikkgymnas. Det står ikke mellom å beholde en fin skole (for jeg skal innrømme at jeg syns den er fin) eller å være rettferdig. Det som er rettferdig er å beholde den fine skolen!

(Jeg vil sterkt oppfordre alle som synes at kultur, utdanning og rettferdighet er viktige ting, til å delta i underskriftskampanjen: "Offentlig støtte til Kongshaug Musikkgymnas!")

Gå til innlegget

En narsissist blant mange

Publisert nesten 8 år siden

Arrogant, selvopptatt og uempatisk. Det passer på Breivik. Passer det på flere?

Jeg har ikke klart å unngå å følge med på rettssaken som fyller mye av tv og aviser om dagen. Det som preger nyhetsbildet er blant annet karakteristikkene av Anders Behring Breivik; narsissisten. Han er «arrogant, selvopptatt og eier ikke empati». Filmen han har laget er følgelig på «barnehagenivå». Ideologien hans er «virkelighetsfjern», og det sies at han slett ikke er gal, bare «skrudd, med et godt norsk ord». Det jeg reagerer på er at så få til nå har satt ord på hva som faktisk gjør tankegangen til Breivik så «skrudd», så «virkelighetsfjern». Selvfølgelig må man være skrudd for å skyte uskyldige tenåringer, men jeg har aldri hatt sansen for såkalte «selvfølgeligheter». Så jeg bestemmer meg for å tenke og grave videre.

Når jeg hører Breiviks tanker rundt det som har hendt, oppdager jeg at vi har to viktige ting til felles. Det første er at ingen av oss liker tanken på et Norge preget av islamisme. Når jeg tenker meg om, tror jeg faktisk at alle jeg kjenner ville være imot en eventuell islamisering av Norge. Det er den første tingen vi er enige om. Og det andre er at vi begge synes at massakre av ungdommer på leir er en grusom handling. Så langt er faktisk jeg og terroristen enige med hverandre. Vi har samme mål, og vi synes begge at middelet som ble brukt er grusomt i seg selv. Likevel ender vi opp med drastisk forskjellige konklusjoner. Det er nemlig bare en av oss som går til angrep på Utøya. Hva er det så som virkelig skiller oss?

Det som skiller oss er noen enkle etiske vurderinger.

1. Vi er grunnleggende uenige om prioriteringer, om hva som er viktigst. Jeg mener nemlig at ytringsfrihet, trosfrihet og meningsfrihet er ting som er prinsipielt viktigere enn å unngå islamisering. Muligheten for islamisering er en konsekvens av friheten til å mene og si det en vil. Selv om jeg ikke er for islamisering, er jeg for de prinsippene som gjør det mulig. Det vil alltid være demokratiets rett å kunne nedlegge seg selv (dersom flertallet vil det). Breivik, derimot, vil mene at kampen mot islamisme er viktigere enn menneskelig frihet. Legg merke til at hvis vi godtar islamisering som det største ondet som eksisterer, så vil mye av Breiviks «skrudde» tankegang følge med på kjøpet.

2. Vi er uenige om hvordan vi kan redde Europa. Jeg mener at det eneste som kan redde en kultur i det lange løp, er at folk blir kristne. Men dette utgangspunktet har ikke Breivik. Derfor ender han opp med et desperat forsøk på å forsvare menneskelig frihet ved å gå til angrep på den. Han ser ingen annen utvei. Og jeg merker meg også at her skiller vi oss begge fra den vanligste oppfatningen; nemlig at kulturen vår ikke står overfor noen krise i det hele tatt.

Slik jeg ser det, kan veldig mange av forskjellene mellom Breiviks meninger og mine egne, forklares ut fra disse to premissene. De er viktige, men de er bare to.

Likevel blir det bråk og rabalder når Breivik sier at han ikke anerkjenner retten, når han ønsker nødrett, når han forklarer ideologi, og når han blir rørt av det han tror på. Det blir store overskrifter og mennesker med mange følelsesladde ord og merkelapper som de vil klistre på Breivik. Folk virker overrasket. «Hvordan kan han si...?» Det synes jeg på én måte er rart, for denne rettssaken har gått for seg akkurat slik en kunne regne med. Vi visste allerede en uke etter 22. juli at Breivik ikke ville anerkjenne det norske rettssystemet. I løpet av få dager var hele hans virkelighetsforståelse brettet ut i media. Breivik tar ganske enkelt konsekvensene av sin egen filosofi, og derfor er han også veldig forutsigbar. Likevel blir det stadig framstilt som utrolig at han gjør det han gjør, og sier det han sier.

Burde det være så sjokkerende for oss at noen mener noe, og så velger å handle på grunnlag av det? Har vi så liten forståelse for at det andre mener, faktisk betyr noe for dem, og at de faktisk kan holde det for sant og velge å handle ut fra det? Det ser ut som om dette ikke går opp for oss. Det ser faktisk ut som om vi tror at den eneste måten noen kan se på verden, er slik vi gjør det. Og dersom noen har en alternativ filosofi, så er det en kuriositet, en tankebygning, og sannsynligvis en fantasi. Og det er i hvert fall ikke noe man baserer handlingene sine på.

Men her er faktisk den moderne, relativistiske kulturen vår på kollisjonskurs med de fleste mennesker i hele verden gjennom hele historien. Det er faktisk vanlig at tingene man tror på er med på å styre hvordan man handler. Det er faktisk den naturlige konsekvensen av de fleste tankesystemer, at de styrer livene til folk. Det er faktisk vår kultur som er enestående, når man kan tro hva man vil, bare man oppfører seg som alle andre. Det er nemlig ikke bare Breivik som tror på noe, på en slik måte at det får konsekvenser.

Det er heller ikke bare Breivik som får vist narsissistiske sider disse dagene under rettsoppgjøret. Den norske kultur er i krise. Den har møtt noen som tenker annerledes, og som velger å handle annerledes. Vi forstår det ikke. Vi skriker i frustrasjon. Vi lager merkelapper. Vi sier «virkelighetsfjernt» i stedet for å prøve å forstå. Vi vil ikke forstå. Vi benekter at det er mulig å forstå. Vi vil at alle skal tenke som oss. Derfor sier alle høyt i kor at det er Breivik som er skrudd, for vi er jo enige vi andre. Da må vi jo ha rett. Eller er vi bare utrolig narsissistiske som kultur, og evner ikke å se at det finnes andre enn oss?

Vi sier det så ofte, - at vi har rett og Breivik tar feil, - at vi er nødt til å tro det selv. Og for alle del, jeg betviler ikke at det er vi som har rett! Jeg mener selv at det er store rasjonelle problemer med Breiviks verdensbilde. Det går ikke opp logisk. Vi kan ikke unngå et totalitært regime ved å innføre et totalitært regime. Hvis terror er forsvaret mot terror, hvordan skal vi skjelne mellom de ondsinnede, totalitære terroristene, og de gode, velmenende terroristene som skal tvinge oss til å ha de rette meningene gjennom frykt? Det høres vanskelig ut å ivareta vår egen frihet ved å gå til angrep på den. Det går altså helt fint an å plukke fra hverandre Breiviks ide. Den er ingen løsning, den er snarere full av problemer.

Men dette er ikke grunnen media gir meg til at Breivik må være den som tar feil. Media forklarer at denne mannen er skrudd, fordi meningene hans avviker så mye fra «alle oss normale menneskers oppfatning». Om det han står for er rasjonelt, ser ikke ut til å være av betydning; det er overhodet ikke en aktuell problemstilling.

Det virker på meg som et sykdomstegn når en kultur tilsynelatende ønsker å behandle bort avvikende meninger.

- Er mannen syk?

- Nei, men han er så trangsynt at vi må behandle ham!

Dersom dette noen gang blir rettspraksis i vår narsissistiske kultur, vil vi ha lagt bak oss det meste av menneskelig verdighet, frihet og rettferdighet. Da er det flere enn Breivik som har grunn til å frykte forfølgelse av staten. Hvordan skal vi bestemme hvem som har så store meningsavvik at de må behandles? Det vil til slutt ikke være nødvendig å ha gjort noe galt, bare man er tilstrekkelig «skrudd». Rettferdighetsaspektet er jo ikke en del av vurderingen når du tvangsinnlegges. Det er jo til ditt eget beste!

Hvis Anders Behring Breivik dømmes som utilregnelig, må det ikke skje på grunnlag av meningene hans. Så narsissistiske trenger ikke vi å være.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
24 dager siden / 1723 visninger
White Christmas
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1327 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
3 dager siden / 1220 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
19 dager siden / 1146 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
23 dager siden / 1128 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
13 dager siden / 816 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 809 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere