Tor-Olav Foss Baldersheim

Alder: 42
  RSS

Om Tor-Olav Foss

Følgere

Overnasjonalitet, dirigering og krise

Publisert over 9 år siden

EU-prosjektet knaker som følge av den økonomiske krisen, men kanskje er det en god ting, for sentraliseringen har vært hurtig og på mange måter lite demokratisk.

Det var noe vakkert over tanken om at Europas land skulle forenes, med åpne grenser og markeder, med demokrati og økonomisk vekst. Jeg trodde på denne visjonen som tenåring og i sannhet har jeg hatt mye glede av samvær med andre europeere, men som mange av dem har også jeg begynt å tvile på det politiske prosjektet.

Det som startet med frihandel og etter hvert, et indre marked, har utviklet seg til at Europa har fått en politisk union, med egen valuta, egen høyesterett og med en mektig kommisjon.

Dette har skjedd til tross for at de gangene velgerne i de ulike landene har fått sjansen til å stemme, det være seg over medlemskap, valutadeltagelse, ny grunnlov eller nye traktater, så har resultatet ofte vært nei fra folket. Både i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike eller Irland har velgerne prøvd å sette på bremsen, men har i varierende grad blitt overstyrt. I andre land, som Tyskland og Storbritannia, har de ikke en gang blitt spurt direkte.

Utviklingen har med andre ord vært politiker- og byråkratdrevet, men nå knaker byggverket. Den felles valutaen er under stort press. Land som Hellas, Portugal og Irland, med flere, har ikke tillit hos långivere. EUs respons er å stille med lån til disse landene og som mange långivere før, forsøker de å styre lånetagers agerende.

Misnøyen i de ulike landene er stor. Vanlige tyskere, nederlendere og finner vil ikke betale, mens mange i Irland, Hellas og det lille EØS-landet Island, reagerer med å kaste politikere, gå i gatene eller stemme ned EU sine pålegg.

Reaksjonen fra EU sentralt er autoritær. Kommisjonæren Rehn skal ha forsøkt å nekte irene å holde valg før regjeringen godkjente EU sin løsning, men det stopper ikke der. Løsningen er mer sentralisering, mer makt til internasjonale planleggere og mindre makt til de ulike land. Onde tunger går endog så langt at de sammenligner med Sovjetunionen og trekker frem at 10 av EUs kommisjonærer skal ha hatt kommunistisk bakgrunn. Tiden har gått, men troen på sentral dirigering og planlegging, kan synes å være beholdt.

Overdrivelse er nok her en form for retorisk virkemiddel, men det kan noen ganger være nyttig, da man kan få sett ting i nye perspektiv. Et annet virkemiddel er sinne og i følgende klipp med Nigel Farage kombineres begge virkemidlene. På krast vis tar han opp temaene økonomiske krise, hybris og demokratisk underskudd:

 

 

 

Gå til innlegget

Ting man ikke visste om sunni vs shia

Publisert over 9 år siden

For meg har motsetningene mellom sunni og shia virket litt uforståelige, men i går kom jeg over et klipp med Qaradawi, som jeg anbefaler til andre som måtte ønske å forstå hvorfor konflikten er så eksplosiv.

http://www.youtube.com/watch?v=mwzNZPNaoJw&feature=player_embedded

 

 

 

Gå til innlegget

Kulturkamp med bismak?

Publisert over 9 år siden

Hvilke idealer og ideer vil erstatte 68-generasjonen sine? Vil det bli mer "back to basic" eller risikerer man at pendelen svinger for langt igjen?

Av og til, når jeg leser avisen og tenker på hvordan mine besteforeldre beskrev sin oppvekst, slår det meg at mye er gått tapt. Så tenker jeg på samfunnsutviklingen slik den fremtoner og blir i grunn både pessimistisk og dyster. Jeg ønsker er å kunne si at dette er bra og fremtiden er lovende, men sannheten er at jeg og mange med meg uroes. Stabiliteten synes å være forsvunnet på mange områder. Ting endres fort.

Hos mange der ute er det et sinne. Spørsmålet som dukker opp er ”hvor forsvant idyllen?”

I dag er det en kronikk her på Verdidebatt, som angriper de såkalte kulturradikale og kaller for gjeninnføring av kristendom, eller i det minste kristen etikk, som basis. For få dager siden var det også en stor kristen konferanse, som hadde samme mål.

På det økonomiske området er det også politisk aktivitet. En økende gruppe mennesker vil ha bort statlig involvering og sosialisme fra økonomien. USA har sitt Tea Party, som reagerer på de enorme boblene og på gjelden som nå tynger USA (og Europa og Japan), forårsaket både av bailouts og av overforbruk og pensjonsløfter.

Det kan også nevnes at mange dessuten vil ha bort overnasjonale organisasjoner og heller satse på det nasjonale eller lokale. I Europa er dette trolig i stor grad en reaksjon på EU byråkratiets økende makt og på den store innvandringen som mange land har opplevd.

Det er kanskje en oppfatning der ute om at virkeligheten vil tvinge oss tilbake til en hardere tankesett, mer likt det som rådet før, i hardere tider? En del av ideene vil forhåpentligvis være dyder. Jeg tenker at man i økende grad kanskje vil sette tæring etter næring, at man strammer opp disiplinen i skolene og at man i økende grad verdsetter holdninger og levesett som er oppbyggene.

Dessverre synes jeg også å registrerer en radikalisme der ute, som jeg ikke bare liker. Jeg har allerede listet tre områder. Det første var det kulturelle. Selv om det er viktig, hopper jeg litt over det, for her tror jeg det skal litt til før de virkelig konservative strømningene skinner gjennom.

Neste er det økonomiske. Her kan det skje mye rart, avhengig av utviklingen. Samfunnsinteresserte bør kikke på det som kalles den østerrikske skolen, både med interesse og skepsis. Deres teorietikere har spådd krasjet og de har derfor vunnet tilhengere, men de er meget markedsfundamentalistiske og jeg personlig er i hvert fall skeptisk til å implementere mange av deres ideer.

Til sist har man det nasjonalistiske. Her tror jeg at konfliktnivået vil være styrende, men endringer er underveis og det er ikke bare milde takter som høres. Blant annet har raseteorier har dukket opp igjen, men ikke bare som kuriositeter (se ashkenasi og Nobelpriser), men også som et moment som i økende grad brukes vulgært som hovedforklaring til ulike gruppesr og lands utvikling.

For å runde av, så mener jeg at det er god grunn til å være kritisk til mange av de tankene som har preget store deler av etterkrigsgenerasjonen, men ikke om som idealer per se, men for utslagene politikken og adferden har skapt. Jeg håper derfor at man ikke mister bakgrunnen for hvorfor de oppstod av syne, når man nå må prøve å rette opp mange av de problemene vi nå sliter med.

Gå til innlegget

Post Khomeini

Publisert over 9 år siden

Har islamistene undergravd det iranske samfunn? En generasjon er gått siden revolusjonen og landet har store sosiale problemer.

Da jeg overvar demonstrasjonene i Oslo, som eksil-iranerne holdt i forbindelse med opptøyene for en tid tilbake, la jeg merke til at de fleste var moteriktig kledd. Hvor representative de var vet jeg ikke, men de var i hvert fall ikke islamister, så langt der i fra…

Statistikkene fra Iran forteller også om et samfunn som har endret seg mye. Antall barn per kvinne er nede i 1,88 og det er også langt flere kvinner enn menn som tar universitetsutdannelse.

Slikt gir håp, men det er dessverre ikke hele bildet. For landet har også enorme problemer med arbeidsledighet, narkotika og prostitusjon. Tallene er usikre, men av landets 78 millioner innbygger snakkes om 1,7 millioner narkotikamisbrukere, i følge noen kilder. Andre operer med tall som er langt høyere. Uansett er antallet svært høyt.

Islam synes å ha blitt mindre populært. Antall iranere som daglig ber har falt kraftig og det samme gjelder antall som går i moské jevnlig. For mange stopper det heller ikke med redusert interesse. Om man går man inn på ulike nettsider drevet av eksil-iranere (spesielt persere), ser man at mange av dem er svært negative til islam.

Den mest kjente av disse er Ali Sina, men han er langt fra den eneste. Muligens har krigen mot Irak vært med på å prege dem, jeg vet ikke. De betegner gjerne Islam som en arabisk okkupasjonsideologi. Noe tilsvarende ser man ikke på tyrkiske eller pakistanske sider. Iranerne fremstår i stedet som selvhevdende nasjonaliske. Flere har også konvertert til andre religioner, spesielt til zarathustrisme eller kristendom.

Hvorvidt den samme utviklingen vil skje i andre muslimske skal være usagt. Iran er ikke det eneste landet med økonomiske problemer, ung befolkning og familiemønstre som er i endring, men de synes på meg både å ha et høyere utdannelsesnivå og å ha hatt såpass negative erfaringer med islamistene, at troen på den utopien er kraftig svekket.

Det hadde vært fint om resten av den muslimske verden slapp å gå gjennom den samme erfaringen, både for vår og deres del, men dessverre har jeg en mistanke om at de ikke slipper unna.

 

http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/5359672.stm

http://news.bbc.co.uk/2/hi/822312.stm

http://hootsbuddy.blogspot.com/2009/05/spengler-on-irans-future-bleak-and.html

 

Gå til innlegget

Peter fra Egypt

Publisert over 9 år siden

Islam er i kraftig fokus over hele verden. Takket være moderne kommunikasjon som satellitt-TV og Internett, med nettsider, artikler videoklipp og debattfora, spres ideer og synspunkter raskt. Temperaturen er høy, for det er mye som står på spill.

Det har som kjent skjedd en radikalisering hos muslimer av min generasjon. Islamistene er på politisk fremmarsj i land som Tyrkia og Egypt. Samtidig finnes det de som hevder at millioner av muslimer som skal ha forlatt islam til fordel for kristendommen, i tillegg til alle de som lever sekulært.

I Frankrike nå ble antall muslimer mellom 18 og 50 år rapportert til 2,1 millioner. Barn, ungdom og middelaldrende kommer i tillegg. Tallene ble betegnet som lavere enn ventet, men var basert på egenrapportering av religion og ikke på etnisitet.

Det kan også nevnes at det hevdes at Islam er blitt upopulært blant unge persere, både i USA og Iran, mye takket være Khomeini, mens i Kabylia i Algerie skal kristendommen være på fremmarsj. Dette er noen av områder der Islam angivelig er under press, men som kjent er det livsfarlig å konvertere fra Islam. Når det i tillegg også er en propagandakrig som raser, er det vanskelig å anslå omfang.

Det diskuteres uansett mye på nett. Beskyldninger hagler ofte mellom muslimer og andre. I Norge ser man det i ulike nettfora (som dette). Flere har også vært kastet ut av både desi.no og islamnet.no etter å ha skrevet ting som har falt i dårlig jord. (For ordens skyld: Jeg er ikke blant dem).

Ofte har debattantene funnet sitater i koranen og hadith, som de så har brukt for hva de de har vært verd. Tilsvarende foregår også mange andre steder i verden, muslimskdominerte land inkludert.

Ta for eksempel Egypt, det største og viktigste arabiske landet, der sunnimuslimenes viktigste universitet også befinner seg. Dette landet har som kjent en lang kristen historie også, med en betydelig kristen (voldsutsatt) minoritet. Hvor mange de utgjør, er uklart. De offisielle tallene på 10 % er nok med hensikt for lave og det er heller ikke gitt at alle kristne står frem. Sikkert er det at mange av dem gløder for sin tro og gjerne vil overbevise muslimer også, fortrinnsvis uten å risikere liv og helse.

En av de som har valgt å ta diskusjonene er en eldre prest, Zakarias Peter, som bor i skjul utenfor Egypt. Han har et TV-program og dette skal ha gjort ham til Islams fiende nr 1...

Vedlagt følger en artikkel som omhandler ham og deretter et klipp.

http://www.nationalreview.com/articles/223965/islams-public-enemy-1/raymond-ibrahim?page=1

http://www.youtube.com/watch?v=4HXX2fO8pM4

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 2898 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
30 dager siden / 2087 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
12 dager siden / 1107 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
26 dager siden / 617 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 575 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
5 dager siden / 557 visninger
Om islam og humanisme
av
Marie Rørvik
23 dager siden / 376 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere