Tor-Olav Foss Baldersheim

Alder: 42
  RSS

Om Tor-Olav Foss

Følgere

Prøver som alle andre å begripe det som har skjedd. Leste intervjuet med barndomsvennen i NRK. Har gått gjennom det som har vært skrevet av ham. La merke til advokatens kommentar om at hans virkelighetsbilde er helt forskjellig fra andre.

I hans hode må det både ha ligget personlige motiver, trolig fra ungdomsårene, kanskje med en ønske om revansj eller hevn. Det må ha vært en dyp mistillit til andre og enorm narcisstisk overbevisning om selv å ha rett, ref. dette med om tre generasjoner.

Hvordan når man gjennom?

Må man gradvis ta av lag på lag, i diskusjoner, som om man skreller en løk? Må premissene aksepteres et stykke på vei?

Klarer man å endre personens fokus? Er det som skal til? At ting kommer mer i bakgrunnen?

Skulle ønske jeg visste. 

Gå til innlegget

Hvilke fortellinger, hvilke konsekvenser?

Publisert nesten 9 år siden

Dette er åpningsinnlegget mitt her på Verdidebatt. Det tredje nederste avsnittet er aktuelt og det er derfor jeg legger det ut på nytt som påminnelse, etter det uhyrlige som skjedde på Utøya.


Vi lever i interessante tider. Hvilke fortellinger og sammenhenger vi ser, vil være sentralt i måten vi ser på og håndterer det som skjer rundt oss. Det ligger en fare både i å være naiv og blind, men også i å være ensporet og sint.


”May you live in interesting times” er det en velkjent kinesisk forbannelse som heter, og om det er noe vi lever i, så er det interessante tider. Fantastiske på mange måter, når en ser forbedringene i levestandard og helse over hele verden, men også meget dramatiske.

Det finansielle systemet kneler i USA og Europa, etter en voldsom lånefinansiert boligboble, mens det om Kina rapporteres enda voldsommere byggesatsning. Investoren Jim Chanos har hevdet hele 60 % av økonomien er knyttet opp mot byggebransjen, mot 30 % i Gulfen og 15 % i USA på det meste før krakket. I USA er nå på mange måter (de uoffisielle) statistikkene fullt på høyde med slik de var under den store depresjonen.

Det pågår også en enorm folkevandring, ikke bare til Europa fra Afrika, Midt Østen og Subkontinentet, men også til USA fra Latin-Amerika og til Kinas kyst fra innlandet. Alt dette til blandet glede for de landene som opplever innvandring.

Situasjonen er også slik at mange av områdene som opplever utvandring, har en befolkningsvekst som tilsvarer vår egen på 1900-tallet. Det er store omveltninger, der ny teknologi og nye ideer trenger inn.

Som i Europa, Russland og Kina, har forandringene i samfunnet også gitt opphav til totalitære bevegelser. Disse baserer seg igjen på ulike former for aggressive og til dels sjåvinistiske fellesskapsidealer, her med utgangspunkt i islam, fremfor sosialisme eller nasjonalisme.

Legger man så til at kampen om ressursene hardner, med ”peak oil” og skiftende maktbalanser som sentrale kriterier, så har man en oppskrift på uro og det stopper ikke der. For summen av alt dette vekker til live gamle fortellinger om dype konflikter, da spesielt tvekampen mellom kristenheten og islam.

På norske og internasjonale nettsteder hardner retorikken. Fordømmelsene av muslimer som kollektiv gruppe øker. Mer brutalt, men ikke helt ulikt likevel, øker trykket og volden mot kristne i mange arabiske land. Det kan nok være lett for mange å la seg rive med i en slik situasjon.

Konsekvensene av en kraftig eskalering vil bli svært alvorlige og på mange måter uoversiktlige. Der om er de fleste nok enige. Det som dog synes å mangle er en noenlunde realistisk plan for å dempe effektene av det som er i ferd med å skje. De rådende politikere har ignorert advarslene. Med andre har de ikke skjønt alvoret.

Advarsler har lenge vært der på nettet, men fortellingene som nå vokser frem på ulike fora synes meg i økende grad å dreie om skjulte agendaer og dype svik, der ulike parter demoniseres og mange av sammenhengene glemmes, enten man ser på enkeltpersoner eller de store historiske linjer.

Oppe i alt dette så klarer jeg likevel ikke være helt pessimist, for det er ikke den første finansielle krisen og jeg tror også at totalitære bevegelser har det med å brenne ut, men dramatisk blir det.

La oss håpe og eventuelt be om at tilstrekkelig mange klarer å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

PS! Innlegget ble publisert 12. januar og havnet også på trykk i Vårt Land

Gå til innlegget

Klima, tillit og forskningsmidler

Publisert rundt 9 år siden

Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, kritiserer klimaforskningen og forventer at forskerne vil komme til oppleve en tillitskrise.

I går var jeg på et foredrag Ivar Giæver holdt. Den tidligere nobelprisvinneren i fysikk har føyd seg inn i rekken av forskere som har kritisert tallmaterialet og fremgangsmåten til de som frykter global, menneskeskapt oppvarming.

Han er ikke den eneste og kritikerne har vind i seilene. Deres virkelige gjennombrudd i forbindelse med publiseringen av de famøse e-postene som ble skrevet av Phil Jones og andre ansatte ved Climate Research Unit ved University of East Anglia.

Politisk har også vinden dreid. Stadig flere land sier nei til å begrense bruken av fossile brennstoff, da det vil koste enorme ressurser fase det ut. Det er dyrt å bytte ut bilene våre og energikilder som vindmøller og solcellepanel er lite lønnsomme. LO er ikke alene.

Ennå er det likevel slik, i følge Giæver, at klima, sammen med forsvar/sikkerhet er det som får amerikanerne til å bruke penger på forskning. Den forsker som går ut og sier at global, menneskeskapt oppvarming ikke er reelt bryter premissene som er lagt. I køen etter forskningsmidler stiller han bakerst.

Skulle det nå vise seg at oppvarmingen ikke slår til, som noen spekulerer i basert på redusert solflekkaktivitet, vil det neppe gagne forskningens anseelse. Som en kamerat av meg ironisk uttrykte det på en kald dag: ”Hvor blir det av den globale oppvarmingen vi er lovet?”

Vil dette kunne bli en krise for forskningen?

Gå til innlegget

Obama, Bush og kunsten å få uvenner

Publisert rundt 9 år siden

USA sin politikk i Midt Østen har ikke bare ført dem inn i en rekke kriger, de har også mistet flere allierte og nå er enda flere i ferd med å bryte med dem.

Mye kan sies om regimene i den arabiske verden. De er undertrykkende, korrupte og de har fullstendig mislyktes i å utvikle landene sine til moderne, bærekraftige samfunn. Man kan spekulere i om tingene hadde vært bedre med andre ledere, fortrinnsvis da valgt av befolkningen i landene.

Det er også en konfliktfylt region, med Israels konflikt med naboene som den mest kjente. Mange mener at så lenge Israel besitter områder som før 1967 var arabiske, så vil det ikke bli fred. Det kan kanskje være riktig, men igjen, er hva om det ikke er tilstrekkelig? Det var heller ikke fred med 1948-grensene…

Fra før har vår USA hatt nok av fiender regionen. Syria, Iran, Irak og Libya har alle vært i klammeri med USA, samtidig som befolkningen i hele regionen er negative til amerikanerne og deres politikk. Det er kanskje derfor det eksisterer en hypotese om at bare landene ble demokratiske og konflikten med Israel ble forlikt, så vil alt bli bra.

Om denne antagelsen stikker dypt, vet jeg ikke. Blant mange nordmenn kan det virke som om så er tilfelle. Mindre optimisme skulle en tro at politikere hadde, særlig utenlandske sådanne, gitt deres erfaringer med maktspill.

Sikkert er det i hvert fall at en voldsom kamp om energiressursene i verden nå pågår. Bush jr. invaderte Irak og nå har Obama angrepet Libya. Begge snakket samtidig om å innføre demokrati i Midt Østen. Hva er spill for galleri og hva er drømmer eller stormannsgalskap?

Ser man på talene til Obama så kunne de tyde på at han tror at frie valg og pre-68 grenser er det som skal til. I det største arabiske landet, Egypt, ble USAs gamle allierte Mubarak styrtet, men om det er til det bedre gjenstår å se. Tidligere skal også USA, slik jeg oppfattet det, ha presset på for at militæret i Tyrkia skulle gi fra seg kontrollen.

Konsekvensene er at islamister kommer til makten eller får mer innflytelse. Landenes politikk dreies, i Tyrkias tilfelle forsterket av deres misnøye med Irak-invasjonen, en misnøye som slettes ikke ble mindre da amerikanerne trakk frem kart for Midt Østen, der de kurdiske områdene i Tyrkia var skilt ut som eget land sammen med tilsvarende i Iran og Irak.

Dette er ikke gått upåaktet hen og nå kan det virke som om turen er kommet til Israel og Saudi Arabia. Førstnevnte skal gi fra seg områder, mens Saudi Arabia frykter opprør som i Egypt. Om forholdet mellom Obama og Netanyahu er iskaldt, er det ikke bedre mellom Obama og huset Saud. Kongefamilien orienterer seg nå bort fra USA og med seg håper de å få Jemen, Jordan og Marokko, melder Debka:

A leading Saudi spokesman Nawaf Obaid brought the Riyadh-Washington rupture out in the open for the first time on May 16 in the form of a Washington Post op-ed.

"In some issues, such as counterterrorism and efforts to fight money laundering, the Saudis will continue to be a strong US partner," he wrote. "In areas in which Saudi national security or strategic interests are at stake, the kingdom will pursue its own agenda. The oil for security formula is history… The special relationship may never be the same…”

Ei så lenge kan det virke som om USAs ledere har brent absolutt alle broer som brennes kan, over tid med befolkningene, spesielt etter alle invasjonene, og nå de siste årene også med den politiske ledelsen i de ulike landene.

Mitt spørsmål oppe i alt dette er om amerikanerne virkelig tror at om de bare dytter bort de nåværende diktatorene og presser Israel til å gi opp områder, så vil det bli fred, fordragelighet og takknemlighet?

Hvis ikke, hva er det amerikanerne tenker og planlegger?

http://debka.com/article/20955/

 

 

 

 

Gå til innlegget

Overnasjonalitet, dirigering og krise

Publisert rundt 9 år siden

EU-prosjektet knaker som følge av den økonomiske krisen, men kanskje er det en god ting, for sentraliseringen har vært hurtig og på mange måter lite demokratisk.

Det var noe vakkert over tanken om at Europas land skulle forenes, med åpne grenser og markeder, med demokrati og økonomisk vekst. Jeg trodde på denne visjonen som tenåring og i sannhet har jeg hatt mye glede av samvær med andre europeere, men som mange av dem har også jeg begynt å tvile på det politiske prosjektet.

Det som startet med frihandel og etter hvert, et indre marked, har utviklet seg til at Europa har fått en politisk union, med egen valuta, egen høyesterett og med en mektig kommisjon.

Dette har skjedd til tross for at de gangene velgerne i de ulike landene har fått sjansen til å stemme, det være seg over medlemskap, valutadeltagelse, ny grunnlov eller nye traktater, så har resultatet ofte vært nei fra folket. Både i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike eller Irland har velgerne prøvd å sette på bremsen, men har i varierende grad blitt overstyrt. I andre land, som Tyskland og Storbritannia, har de ikke en gang blitt spurt direkte.

Utviklingen har med andre ord vært politiker- og byråkratdrevet, men nå knaker byggverket. Den felles valutaen er under stort press. Land som Hellas, Portugal og Irland, med flere, har ikke tillit hos långivere. EUs respons er å stille med lån til disse landene og som mange långivere før, forsøker de å styre lånetagers agerende.

Misnøyen i de ulike landene er stor. Vanlige tyskere, nederlendere og finner vil ikke betale, mens mange i Irland, Hellas og det lille EØS-landet Island, reagerer med å kaste politikere, gå i gatene eller stemme ned EU sine pålegg.

Reaksjonen fra EU sentralt er autoritær. Kommisjonæren Rehn skal ha forsøkt å nekte irene å holde valg før regjeringen godkjente EU sin løsning, men det stopper ikke der. Løsningen er mer sentralisering, mer makt til internasjonale planleggere og mindre makt til de ulike land. Onde tunger går endog så langt at de sammenligner med Sovjetunionen og trekker frem at 10 av EUs kommisjonærer skal ha hatt kommunistisk bakgrunn. Tiden har gått, men troen på sentral dirigering og planlegging, kan synes å være beholdt.

Overdrivelse er nok her en form for retorisk virkemiddel, men det kan noen ganger være nyttig, da man kan få sett ting i nye perspektiv. Et annet virkemiddel er sinne og i følgende klipp med Nigel Farage kombineres begge virkemidlene. På krast vis tar han opp temaene økonomiske krise, hybris og demokratisk underskudd:

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
15 dager siden / 1448 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
25 dager siden / 1284 visninger
Morna, Facebook!
av
Heidi Terese Vangen
29 dager siden / 1278 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
1 dag siden / 762 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
5 dager siden / 739 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
24 dager siden / 546 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere