Øivind Nygård

Alder: 38
  RSS

Om Øivind

Følgere

Som Olav H. Hauge ville sagt det...

Publisert over 9 år siden

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind

Syns dette passer bra på de som av en eller annen grunn får seg til å bagatellisere Benny Hinns ugjerninger. Da blir mitt spørsmål: Hvordan forventer man seg at en falsk profet skal ta seg ut, hvis ikke Benny Hinn er det? De falske må jo ligne litt på de ekte, snakke litt fint om Gud og sånn, ellers er det jo ingen som går på limpinnen.

Gå til kommentaren

Jo, Tønnesen, nå skal du høre...

Publisert over 9 år siden

Vi bare først si at svaret ditt gjorde meg adskillig mildere stemt. Jeg kan tolerere de fleste "utfordrende" karaktertrekk, så lenge jeg også kan spore en viss selvironi eller selvinnsikt hos personene som besitter dem.

Du har rett i at jeg er fascinert av Min kamp-serien. Dette var ikke noe jeg planla. I utgangspunktet tenkte jeg bare å lese ett av bindene, for å få et inntrykk av hva det gikk i. Jeg startet da med bind nr 4, og syns det var grei underholdning, men ikke så mye mer. Hadde derfor tenkt å la det bli med det, men da bind 5 utkom, som handlet om årene hans som student i Bergen, ville jeg lese den også, siden jeg selv nettopp har tilbakelagt et ca åtteårslangt studieforløp i samme by. Etter at jeg hadde lest bind 5, var jeg solgt og jafset i meg bind 1, 2 og 3 i rask rekkefølge. Så jeg kan med letthet si at jeg liker å lese bøkene og finner dem meget underholdende.

Om det er bra litteratur eller ikke, blir selvsagt et annet spørsmål. Jeg mener at det er bra, men er mer usikker på hvor bra det er, og hva som gjør det bra. Det er lettere å si hvorfor noe er dårlig enn hvorfor noe er bra, siden det som er bra bare er slik det skal være. Mine krav til litteratur er at det skal være underholdende å lese, samtidig som det også gir meg "noe mer". Når man har lest en bok, skal man sitte igjen med mer enn ihjelslått tid. Man skal føle seg beriket på en eller annen måte, man skal ha den motsatte av den følelsen man har når man har kastet bort flere timer på nettet. Dette "noe mer" kan være erhvervet livserfaring, det nærmeste man kan komme å leve flere ganger er vel gjennom litteraturen. Dette "noe mer" kan også være et nytt blikk på verden, en ny måte å se verden på, eller hva man skal kalle det.  Ordet "budskap" har blitt nevnt i debatten, jeg er ikke så glad i det ordet fordi jeg føler det blir forsimplende, men hvis man med budskap mener noe videre enn en moral som kan settes på formel av typen "ærlighet varer lengst", så kan jeg nok, med et visst forbehold, være med på det med budskapet også.

Før jeg går over til å si hva jeg mener er bra med Knausgård, hvis jeg overhodet er i stand til å artikulere det, vil jeg for å øke min troverdighet si at jeg egentlig ikke er særlig glad i samtidslitteratur. 1800-tallet, det Dag Solstad har kalt for "alvorets århundre", er min foretrukne epoke, og da særlig Dostojevski, Kierkegaard, Ibsen og for så vidt også den tidlige Hamsun.

Hva er det så jeg synes er bra med Knausgård? Det enkleste svaret er jo selvfølgelig å si at han skriver bra. Dette sier jo ikke så mye, jeg kunne selvfølgelig ha sitert fra bøkene og sagt: "Se her, se her, er ikke dette bra?!, det avsnittet der for eksempel, det er jo glimrende!", men det gidder jeg ikke gjøre. Men en forfatter som kan skildre vasking over flere titalls sider uten at det blir kjedelig å lese, når man kan sitte der i stolen nattetids og elske å lese om vasking, så må forfatteren ha et visst talent utenom det vanlige.

Dette leder meg over på et annet poeng, nemlig at Knausgård river ned noen barrierer mellom det vi kaller litteratur og det vi pleier å kalle virkeligheten eller det virkelige liv. Litteraturen har gjerne en forkjærlighet for det fantastiske på bekostning av det trivielle, eller for å spissformulere: Det fantastiske er det litteraturen handler om, det trivielle er det ingen ville finne på å skrive om. Det Knausgård gjør er å gjøre det trivielle til litteratur. Og dermed får man et annet blikk på de trauste, trivielle livene vi lever: Dette er jo ikke kjedelig, det er jo litteratur! Og man innser at det er jo dette som stort sett er livet, alle de uendelig små tingene som vi hele tiden gjør.
 
 
I tillegg dukker det opp essayistiske betraktninger hist og her som jeg mener holder høy kvalitet. Rent fortellerteknisk er jeg imponert over alle de sømløse overgangene som gjør at det ene glir umerkelig over i noe annet, slik at lesningen blir som en behagelig reise hvor man ikke merker sporskiftene. Og så forteller han, jeg er glad i litteratur som faktisk inneholder en større fortelling, og det finner man hos Knausgård, i tillegg til alle de små fortellingene. At noe av det han forteller er "sjokkerende", appellerer nok også til de mer primitive sidene hos meg, det skal jeg innrømme, men jeg vil ikke gå med på at det er slike pikante detaljer som bærer verket eller forklarer dets mange lesere. Og en siste ting, selv om det er en klisje det gjør vondt å skrive, mye av det han beskriver er lett å kjenne seg igjen i. Det gjelder nok flere enn meg, så identifikasjonsfaktoren forklarer nok noe av populariteten.
 
Jeg tror jeg gir meg der, litt som å øse med sil dette her, å forklare hvorfor en bok man liker er bra. Kierkegaard skrev vel at "At forsvare Noget er altid at disrecommandere det", men siden du allerede misliker Knausgård, hadde jeg ikke noe å tape. Boken har jo vunnet noen priser, de ansvarlige for utdelingene har sikkert kommet med begrunnelser, du kan jo lese dem, hehe.
 
Til sist bare noen korte kommentarer til noen av dine synspunkter: 
 
"Min kamp er å måtte lide meg gjennom en massiv seig narsissime av første grad, det er en påkjenning å måtte pløye seg gjennom all den maniske selvopptattheten, det orgasmiske selvfokus, de personlige traumer, fobier som skal avsløres, medmennesker som skal avkles..."
 
Er ikke selvopptatthet den menneskelige normaltilstanden? Og selvfokuset er vel ikke akkurat orgasmisk (det heter vel egentlig orgastisk, men det er det bare jeg og Davy Vatne som vet), det er jo det smertelige, pinlige, nederlagene og frykten for å ikke strekke til det krinses om. Jeg vet ikke om romankarakteren Karl Ove er så mye mer selvopptatt enn de fleste mennesker, men uansett om han er det, betyr jo ikke det at det er dårlig litteratur? Men jeg kan vel forstå at man ikke gidder å lese det hvis man opplever det som en påkjenning, det gjør ikke jeg, jeg finner det interessant, så der er vi nok bare forskjellige.
 
"Min teori er at Knausgårds Min kamp bøker fort blir glemt - de kommer nok til å registreres i de fleste litteraturhistorier - men ikke mer..."
 
Jeg vedder imot. Jeg tror han får en egen overskrift i litteraturhistorien som kommer i 2080.
 
"Det er et historisk faktum at mye selvutlevering i skjønnlitteraturen er skrivekunst av ypperste klasse og tidløs aktualitet - men ikke dette -"
 
Jeg blir nysgjerrig, hvem tenker du på? Noe annet enn Augustins Bekjennelser håper jeg, for det vil jo ikke overraske så mye.
 
"der er grenser for hvor mye potent narsissisme på autopilot, bekreftelse på arvesyndslæren og den lutherske pessimistiske antropologi vi må gjennomlide for å komme til slutten..."
 
Er det negativt at Knausgårds bøker bekrefter den kristne antropologi?

Gå til kommentaren

Re: Alt i hop

Publisert over 9 år siden

Her var det mye selvgod selvfeiring, gitt. "Heldigvis er ikke vi som Knausgård eller de som liker å lese ham", liksom. Og den der klassiske, nedlatende jeg-synes-egentlig-mest-synd-på-ham-retorikken. Ubehagelig å lese. Og når det gjelder snobbethet... så... ok, jeg sier det bare rett ut, helt ufiffig: Det er dere som er snobbete!   

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere