Notto R. Thelle

Alder: 77
  RSS

Om Notto R.

Følgere

Forsoningens gudsbilder

Publisert 3 måneder siden - 1092 visninger

Sonofferet er bare én av mange metaforer som brukes ­i Det nye testamente for å tyde meningen av Jesu død.

DET ER IKKE ­overraskende at noen reagerer når man ­problematiserer forståelsen av Jesu død som Guds straff for ­menneskets synd. Vi beveger seg inn i ­kristentroens aller helligste – for mange er nettopp opplevelsen av at skylden er betalt og at straffen lå på Ham, både utgangspunkt og sentrum i deres tro.

Når jeg sammen med andre har våget meg inn på en slik ­hellig grunn, er det ikke for å si at Jesu død ikke er en avgjørende del av kristen tro, heller ikke for å avskjære meg fra en sentral del av tradisjonen – soningstanken gjennomsyrer salmer, forkynnelse og liturgier i både katolsk og protestantisk kristendom.

Hensikten er tvert imot å invitere til en nødvendig samtale og ettertanke.

Et mangfold av metaforer. Mitt viktigste anliggende er å si det enhver bibelleser kan ­observere: At tolkningen av Jesu død som sonoffer bare er én av ­mange metaforer som brukes i Det nye testamente for å tyde ­meningen av Jesu død.

En rekke andre bilder og ­metaforer er hentet fra helt ­ulike ­sammenhenger: ­løsepenge, kamp mot døden og ­ondskapen, ­hyrden som verger sauene, ­vennen som gir sitt liv, vitnet som taler sannheten med livet som innsats, hvete­kornet som ­faller i jorden før det kan spire og ­modnes, veiviseren som i døden åpner veien til Faderen, tjeneren som bærer andres sykdommer og smerter.

Løsepenge er ikke er en straff for synd og urett, men en sum som ble betalt for å frikjøpe krigsfanger eller slaver. Vennen eller hyrden som gir sitt liv, eller hvetekornet som dør for at det skal bli rik frukt, handler ikke om soning eller straff. Metaforene ser på en måte ut til å sprike i alle retninger.

Men det går også an å lese dem som ulike bilder som ­peker inn mot det samme sentrum: ­korsets gåte. Dette mysterium kan vi ­aldri helt ut forklare eller ­forstå, men grunne over i dyp ­hengivenhet.

Innsnevrer forståelsen. Den ensidige konsentrasjonen om én type metafor (soning og straff), én hendelse (korset), ett sted og ett tidspunkt (Golgata og Langfredag) innsnevrer forståelsen av Jesu liv. I tillegg fører det lett til forenklede eller forvrengte forestillinger om en guddom som ikke kan elske før han har fått slukket sin vrede med å straffe sin sønn.

En annen forvrengning er forestillingen om at Gud fra synde­fallets tid har vært en vred og dømmende Gud (Det ­gamle ­testamentes Gud), som først blir god og mild igjen ved Jesu ­lidelse og død. Ingen teolog med respekt for seg selv vil gå god for ­dette, men en slik folkelig teologi ­dukker lett opp når det hele konsentreres om soning og straff.

Det har vært skrevet så mye om Anselms objektive ­forsoningslære at jeg ikke skal gjenta det her. Men det er på sin plass å nevne to momenter som gjør det nødvendig å gå Anselms tolkning etter i sømmene.

Anselm var kontekstuell. For det første: Anselms styrke er at han på mange måter var så kontekstuell i sin teologi. Med dyp hengivenhet og filosofisk innsikt kombinerte han Det nye testamentes metaforer om soning og offer med sin egen samtids rettsfølelse, knyttet til autoritet og ære, straff og godtgjørelse.

I hans føydale verden hadde man regler for hvordan ­krenket ære skulle gjenopprettes, og han overførte det på sin lære om hva som måtte skje når Den ­høyestes ære var krenket av ­menneskets synd. Når han fikk så stor ­betydning, var det blant annet fordi han så tydelig talte til sin samtid. Hans anliggende var å fortelle at det var Gud selv som handlet i Kristus, ikke at Gud straffet sin egen sønn. Men dette var så krevende å forstå at hans lære stort sett blir overtatt i en forenklet form, ikke sjelden i de forvrengningene jeg allerede har vært inne på.

Spenninger i gudsbildet. For det andre: Anselms svakhet er nettopp at han var så kontekstuell, preget av ­middelalderens forestillinger om gjenopprettelse av krenket ære ­gjennom ­juridiske transaksjoner og ­erstatning ­eller godtgjørelse (satisfaksjon). Sammenligner en med evangeliene, ser det rett og slett ut til å være ­motsetninger mellom det gudsbildet som ­tegnes hos Anselm og det gudsbilde Jesus ­representerte.

Det gudsbildet som preger ­Anselm og tradisjonelle forestillinger om stedfortredende sonoffer, har stort sett ­følgende ­elementer: guddommen representerer allmakten som ikke ­tåler opprør, æren som blir ­krenket, helligheten som ikke tåler urenhet, fullkommen­heten som er besudlet av menneskets synd.

I Vårt Lands reportasje ­kommenterer jeg at det er ­naturlig for mennesker å ­tenke at ­«makten straffer», men at ­evangeliet følger en «annen ­logikk». Slik jeg ser det, ­sprenger denne «logikken» ­menneskets tradisjonelle forventninger om ære, makt, hellighet og ­fullkommenhet.

Velger vanæren. Med sitt liv viser Jesus oss en guddom som gir avkall på makten. Han tåler at helligheten blir spottet. Han aksepterer – velger nærmest – vanæren. Han tilgir uten for­behold dem som piner ham. Han er ikke redd for at renheten skal besudles, fordi det er hans egen renhet som smitter.

Jesus oppfordrer sine venner til å være fullkomne slik deres himmelske far er fullkommen. Fullkommenheten består ikke i at Gud befinner seg i en perfekt, uberørt og opphøyd verden, en beskyttende lukket sirkel. Fullkommenheten består snarere i at han åpner seg og favner dem som burde forkastes, lar sin sol gå opp over onde og gode, lar det regne over rettferdige og urettferdige. Når Jesus sier at vi skal elske våre fiender, gjøre vel mot dem som hater oss og velsigne dem som forbanner oss, er det fordi det er slik Gud selv er (Matt 5:43-48).

En annen slags korsteologi. Vi kan ikke klare oss uten en kors­teologi, men den må utfoldes på en annen måte enn med Gud som den høyeste herre som krever straff for å få sin ære gjenopprettet. Gjennom hele sitt liv visste Jesus oss en annen guddom enn det folk forventet: Guds herlighet kom til syne i fornedrelsen, i svakheten og dårskapen, i det lave, i barmhjertigheten og troen på at retten ville vinne seier over ondskapen.

Mange teologer har forsøkt seg her, med bevissthet om bibelsk og teologisk tradisjon og i samtale med vår egen tids kontekster. Jeg har berørt noe av det i boken Gåten Jesus fra 2009. Den ettertanken må fortsette. Vi har alle et stykke vei å gå.

Notto R. Thelle

Seniorprofessor ved Det teologiske ­fakultet (UiO)

Gå til innlegget

Straffen lå på ham?

Publisert 4 måneder siden - 1902 visninger

Med dogmatiske briller er det lett å lese forestillingen om stedfortredende soning og straff inn i nytestamentlige tekster. Ved nærmere gjennomlesning handler de om noe annet.

DET KREVER MOT når Erik Andreassen, pastor i Misjonskirken Betlehem, hevder at man ikke trenger «en blodrød forsoningspreken med vekt på Guds straff for at folk skal bli frelst» (Vårt Land, 1. desember). Han setter endog tingene på spissen og skriver: «Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamente, heller ikke Guds vrede.»


Krevende standpunkt. Det er et krevende standpunkt i et kirkesamfunn som Misjonskirken Norge, der det har vært store kontroverser om nettopp forsoningslæren. Han søker støtte hos den kjente evangelisten Frank Mangs som skapte store vekkelser i Oslo på 1930-tallet, men befinner seg likevel i et utfordrende terreng. Kirkens lederskap har flere ganger avvist at det er rom for pastorer som fornekter Jesu stedfortredende straffelidelse, som generalsekretæren formulerte det i 2012. Lignende reaksjoner vil nok også dukke opp fra andre kirkesamfunn.

Jeg vil i hovedsak støtte Andreassen. Et kort debattinnlegg gir ikke rom for grundig argumentasjon, så jeg må begrense meg til tre korte observasjoner.


«Henger under vredens torden». For det første er det ingen tvil om at protestantisk og katolsk teologi har vært preget av forestillingen om Jesu lidelse og død som stedfortredende straffelidelse. Med andre ord, det er Guds vrede som krever at Jesus må sone menneskets synd. Filmen «The Passion», som var svært populær i konservative miljøer, gir et dramatisk uttrykk for dette ved sin intense utmaling av Jesu lidelse. Underforstått: så mye led han i stedet for oss.

Ikke minst kommer slike tanker til utrykk i salmer, sanger og liturgier, her representert ved noen få eksempler fra Norsk Salmebok. «Naglet til et kors på jorden / henger under vredens torden / himlens herre og Guds sønn,» heter det i Benjamin Sporons gamle salme (171). Vidar Kristensen formulerer det i moderne språk, der han først beskriver Guds dødsdom over mennesket synd, og deretter løsningen: «Men når jeg innser at alt er slutt, / har Gud er frelsende tanke: / Til jorden sender han Jesus som / tar på seg både min skyld og dom, / og når han drepes uskyldig / blir min dødsdom ugyldig» (359).

Bjørn Eidsvåg formulerer det slik: «Jeg ser hva jeg har gjort / og legger kronen bort, / straffen lå på deg, / skammen bærer jeg» (362). Det er ikke alltid tydelig markert at det er Gud som straffer, men det ligger gjerne under at det er Guds vrede som krever Jesu offer.


Jesaja 53 som tolkningsnøkkel. For det andre, når man sitter igjen med så sterke forestillinger om Jesu død som Guds straff for menneskets synd, skyldes det først og fremst at man har lest Det nye testamente med ordene fra Jesaja 53:5-6 som tolkningsnøkkel: «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom … Men skylden vi alle hadde, lot Herren ramme ham.»

Det nye testamente har mange referanser til Jesaja, ikke minst sangene om Herrens lidende tjener og tilsvarende tekster. Men akkurat de nevnte versene siteres faktisk aldri i evangeliene, og ingen steder i Det nye testamente handler det om guddommelig straff. Bare i 1. Peter 2:24 siteres ordene om at han «bar våre synder på sitt legeme», men heller ikke der handler det om Gud som straffer.


Føringer fra Anselms forsoningslære. I tillegg til ordene fra Jesaja 53 er det ingen tvil om at den såkalte objektive forsoningslæren fra middelalderen, formulert av Anselm av Canterbury, har gitt sterke dogmatiske føringer for lesningen av Det nye testamente.

For Anselm handlet det ikke om en vred Gud som måtte la sønnen straffes for å dempe sitt raseri – det var Gud selv som i Kristus led for å gjenopprette den urett menneskene hadde gjort.

Men denne tankegangen er såpass komplisert at den ofte ender opp som en enkel guddommelig jus: Faderen lar Sønnen lide uskyldig for å sone straffen menneskene skulle få. Med slike dogmatiske briller er det lett å lese forestillingen om stedfortredende soning og straff inn i nytestamentlige tekster som – ved nærmere gjennomlesning – handler om noe annet.


En bibeltro lesning. For det tredje, om en bibeltro leser skulle oppfatte mine kommentarer som uttrykk for «bibelfornektende teologi», vil jeg bare si: Les selv. Undersøk for eksempel hvilke utsagn fra Jesaja som dukker opp på de avgjørende stedene i evangeliene.

Jeg tenker særlig på sangene om den lidende Herrens tjener og tilsvarende tekster hos Jesaja. Aller tydeligst er det i Jesu åpningstale hos Lukas, der han med tydelig referanse til Jesaja 61 proklamerer at hans kall er å rope ut et nådens år fra Gud: et godt budskap for fattige, frihet for fanger, syn for blinde og frihet for undertrykte (Luk 4:18-19).

Det er tilsvarende ord Jesus bruker for å oppsummere sin virksomhet for den tvilende Døperen. «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser,» svarer han: «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige …» (Matt 11:3-6).


Bar våre sykdommer. Andre steder siteres ordene om tjeneren for å beskrive Jesu helbredende virksomhet: «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer» (Matt 8:19). Eller ordene fra Jesaja brukes for å beskrive Jesu selvoppofrende ydmykhet når han fører retten frem til seier (Matt 12:18-21).

Hvis stedfortredende straffelidelse skulle ha vært sentral i evangeliene, er det helt uforståelig at ingen av dem henviser til ordene fra Jesaja 53. Det finnes også andre allusjoner til Jesaja-tekstene, men man leter forgjeves etter ord som tolker Jesu død som Guds straff.

Gå til innlegget

Skapelsesnåde

Publisert 5 måneder siden - 260 visninger

Kan Martin Luthers forkynnelse av nåden skygge for ­forventningen til nådens virkninger?

Luthers konsentrasjon om nåden og rettferdiggjørelse av tro alene er vår kirkes gylne budskap, reformasjonens gave til hele kristenheten. Spørsmålet er om denne ensidigheten kan komme til å skygge for andre sider av troen, nemlig forventningen til nådens virkninger, troen på at Gud kan skape noe nytt i våre liv. I tillegg melder et annet spørsmål seg, nemlig faren for en innsnevring av perspektivet når nåden så ensidig konsentreres om langfredagen og Jesu død som stedfortredende soning.

Mine kommentarer har et sideblikk til reformasjonsjubileets markering av Nåden og til Marcus Borgs kritikk i Gjenoppdag kristendommen. En sterkere markering av skapelsesteologien ville ha beriket hans ­argumentasjon.

Absoluttene. Hvorfor ble reformasjonens budskap oppsummert i så mange eksklusive «alene»? Troen alene. Nåden alene. Rettferdiggjørelse av tro alene. Skriften alene. Det blir for trangt hvis vi ikke er oss bevisst at disse absoluttene ble til i en dramatisk krise­tid. Luther tok et oppgjør med misbruk han hadde observert i sin egen kirke, ikke minst tanken om at mennesker må fortjene sin frelse eller gjennom avlat kunne kjøpe seg fri fra straff i skjærsilden.

I krisesituasjoner blir våpnene skjerpet, posisjonene blir steilere og ­formuleringene skarpere. Hvordan kunne man stå seg mot en kirke som hadde en ­overveldende ­autoritet – politisk og religiøs makt, en ­århundrelang definisjonsmakt med konsiler, pavemakt, hierarkier og tradisjoner? Man trengte en annen absolutt autoritet. Luther valgte ­Skriften alene. Og han måtte ha noe han kunne stå og falle med: troen alene, nåden alene.

I tillegg kom Luthers personlighet og hans åndelige kriser til som et viktig ­element. ­Teologi er i forbausende grad ­preget av biografien og de personlige ­krisene til dem som former teologien. Luthers ­ensidige konsentrasjon om nåden alene og rettferdig­gjørelse av tro alene var en frigjørende protest mot alle former for tro på frelse ved egne ­gjerninger. Det var ­nøkkelen som åpnet evangeliet og trøstet engstede sjeler.

Skygger for innsikter. Men det som formuleres i protest og krise, kan i neste ­omgang skygge for innsikter som er avgjørende for troen og som er godt fundamentert i evangeliet. Den ensidige konsentrasjonen om nåden alene gjorde at andre sider av ­troen ble ­underkommunisert, ikke minst det som handlet om gjerninger. Luther hadde problemer med Jakobs brev som så sterkt ­markerte at tro uten gjerninger er en død tro. Han ­burde kanskje hatt problemer med evangeliene også, for der er det påfallende hvor avgjørende våre gjerninger er. I Jesu forkynnelse er det ofte bare én eneste ting som betyr noe: barmhjertig­heten. I den store lignelsen om dommen er de salige de som ser de andre, som metter dem, besøker dem, kler dem, viser omsorg.

Guds skapelsesnåde. Hvordan kan man unngå at kristenlivet blir masete moralisering, gjerningsrettferdighet og lovtrelldom? Hvordan kan man slippe å ­gruble over om vi er gode nok, barmhjertige nok og ­hellige nok? Det lutherske svaret er frigjørende: ­Nåden går foran alt. Hvis det er Guds grense­løse kjærlighet som ­frelser oss, betyr det at alt det vi mennesker gjør for å fortjene ­nåden, er unødvendig. Men det betyr ­samtidig at vi har frie hender, at vi er frie til å rette oss mot vår neste uten ­bimotiver: gjøre gode gjerninger, hjelpe, trøste og være barmhjertige. Få ­steder er det formulert så skarpt som i det lille skriftet Om et kristenmenneskes frihet: «Et kristen­menneske er en fri herre over alle ting og ingen underlagt. Et kristen­menneske er en træl i alle ting og alle ­underlagt.»

I sin lille og store katekisme tegner ­Luther bilder av Guds skapelsesnåde – hvordan Gud har skapt oss og øser ut sine gaver: mat og drikke, hus og hjem, familie, alt det vi ­trenger – alt av faderlig godhet uten at vi har ­fortjent det. Alt det viktigste i livet er gratis. ­Skaperen er nærværende i sitt skaperverk. Alt det skapte er Guds hender, kanaler for hans livgivende omsorg. Han gir melk til morens bryst, korn og alle slags frukter til livets opphold. Naboens nød er Guds kall til oss. Hvert menneske er kalt av Gud til å tjene sin neste i sitt kall og i sin stand. Det er også nåde – skapelsesnåde.

Snublesteiner. Men det ligger ­fremdeles noen snublesteiner i den tradisjonelle forkynnelse av troen alene og nåden alene. Den ensidige konsentrasjonen om rettferdig­gjørelse av tro kan gjøre at det blir for mye juss av troen. Man taler om rettferdig­gjørelsen som «forensisk», det vil si det som skjer i rettssalen. Gud blir juristen, ­anklageren og dommeren som både dømmer og frikjenner. Mennesket sitter på ­anklagebenken, full av urett og skyld, og venter bare på den fellende dommen som er vel fortjent. Overraskende og uforskyldt blir synderen kjent rettferdig, tilregnet rettferdighet fordi en annen tok straffen, nemlig Jesus. Nåden blir ­guddommelig juss.

På sitt beste er det et gullkantet budskap. Men det blir lett forkrøplet, slik jeg har hørt det i forkynnelse helt fra barndommen av, og slik det fremdeles lever i noen miljøer. Mennesket reduseres til en synder som hele tiden må komme tilbake til det samme nullpunktet i Guds rettssal: du er ingen ting, du er en arm synder og du vil alltid være det, du står for Gud som allting vet og slår ditt øye skamfullt ned.

Misforstått pessimisme. En slik forkynnelse er kanskje ikke lenger så ­dominerende. Men det sitter dypt i sjelen hos ­mange. ­Problemet er ikke at det ikke er sant – ­enhver som kjenner seg selv, vet noe om å befinne seg «svimrande ved syndedjupi», som vi sang i min ungdom. Men det kan ende med en misforstått pessimisme der en ikke venter vekst, forandring og nytt liv. Vi må hele tiden tilbake til det samme: vi arme, syndige mennesker.

Den andre innsnevringen skjer ved at frelsen blir forstått ut fra to metaforer: ­sonofferet som får sin mening fra tempel­kulten, og rettferdiggjørelsen som er knyttet til jussen og rettssalen. Så blir Gud dommeren som temmer sin vrede ved Jesu offer, og som lar nåde gå for rett. Det ­ligger ikke langt unna den ­innsnevringen Marcus Borg beskriver der Jesu død gir oss billetten til himmelen.

Skapelse og frelse. En sunn skapelses­teologi er viktig for å «åpne Skriftene», som det heter med et ­bibelsk uttrykk. Hele Jesu liv og vår egen tro får mening om vi tar skapertroen alvorlig – det er også god lutherdom.

Gud er ikke først og fremst juristen som holder oss fast i lover og regler, eller ­anklageren som skal ta oss. Gud er skaperen som elsker sitt verk og er virksomt nærværende. Han har etterlatt seg sin ­signatur på alt det skapte. Det var ikke bare i opphavet han løftet verden frem fra kaos og lot den få form og farge. Det skjer hele tiden. Gud er kraften til å være til i alt som er til, sier en dansk ­filosof. Han fyller hele kosmos med sitt nærvær. Og han holder oss oppe ved sin skapernåde.

Hele Jesu liv kan leses som en beretning om hvordan skaperen går gjennom verden og skaper på ny. Han så nok fornedrelsen og synden. Men de som var brennemerket som ­syndere og urene, var først og fremst offer for andres ­synder. Det første Jesus ­gjorde, var å reise dem opp og gi dem ­verdighet og håp. Han gjenopprettet det ødelagte, reiste folk fra skammen, tok bort skylden, helbredet syke, så til de foraktede, slapp utstøtte inn i fellesskapet, ga håp til de håpløse og lot lyset skinne i mørket. Hver eneste 
hendelse var skaperens verk. «Min far arbeider inntil nå», sa Jesus ifølge 
Johannes-evangeliet, «også jeg arbeider.» Hva betyr det? Guds arbeid er å skape. Det var det som skjedde med ­Jesus. Et annet ord for dette er «frelse».

Skapt i Guds bilde. Troen på Guds nåde innsnevres om vi ikke ­samtidig har tillit til at Gud faktisk kan skape i våre liv. Nåde er ikke bare ­syndenes forlatelse, men er også skaperens virksomhet. Vi må komme til oss selv, gjenkjenne det bilde Gud la ned i oss da han skapte. Underveis bøyer vi oss og bekjenner våre ­synder i ­tillit til at Gud er nådig. Men vi må la skapelses­nåden virke så vi kan rette oss opp og gå ut i verden med forventning. Vi har fått vår frihet til å oppdage de gjerningene Gud legger foran oss. Det evige livet – kall det gjerne ­frelse – begynner her når ­nåden griper tak i oss, når vi får hjelp til å se oss selv med Guds blikk, og ikke minst når vi ser vår neste. Frelse er ikke en ensom ting, ikke den ­enkeltes salighet. Saligheten består i å åpne seg for de andre.

Notto R. Thelle er seniorprofessor ved Det teologiske fakultet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Norge, en fredsnasjon?
11 minutter siden / 190 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Ser du ulven?
27 minutter siden / 9030 visninger
Ove K Lillemoen kommenterte på
To sider av samme lov.
39 minutter siden / 358 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 358 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 1 time siden / 358 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 358 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 358 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 2 timer siden / 358 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Gud hade en man, hans namn var Josef
rundt 2 timer siden / 180 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Ser du ulven?
rundt 3 timer siden / 9030 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
To sider av samme lov.
rundt 3 timer siden / 358 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Tanker om kirketilhørighet
rundt 3 timer siden / 313 visninger
Les flere