Notto R. Thelle

Alder: 77
  RSS

Om Notto R.

Følgere

Å tukle med vanskelige tekster

Publisert 5 dager siden - 654 visninger

Noe av det mest påfallende i beretningen om den rike mann og Lasarus er at den fattige stymperen fikk et navn, mens den rike forble anonym. I dag er usynliggjøringen moderert og kultivert, de navnløse forblir navnløse.

De av oss som lærte­ ­bibeltroskap eller teksttroskap av Jacob Jervell, holder gjerne på at bibeltekstene ikke skal ­tukles med. De må formidles ­etter sin intensjon, selv når de ser ut til å gå på tvers av dogmatisk korrekthet og menighetens forventninger.

Prøvesteinen for Jervell var hans kommentar til søndagens tekst da han i 1959 hevdet at Lasarus kom til paradis «fordi­ han var et fattig og lidende menneske» (Luk 16.19-31). Det skapte­ rabalder. «Vi står under tekstenes tvang», svarte Jervell da han ble angrepet. «Siste instans er for oss Guds ord» (Kirkebladet 1959,172, 231). Vi som fulgte hans forelesninger og seminarer på 1960-tallet, glemte aldri poenget.

Jeg skal ikke gjenta det han skrev, men nærmer meg fra en litt annen kant.

Å gi den navnløse navn. 

Noe av det mest påfallende i beretningen om den rike mann og ­Lasarus er at den fattige stymperen fikk et navn, mens den rike forble anonym. Dermed gav ­Jesus ikke bare verdighet til ­Lasarus, men endevendte alle tradisjonelle rangeringer og løftet millioner av navnløse mennesker ut av anonymiteten. De rike, som er opptatt av navn og titler, ære og berømmelse, forblir ofte anonyme i Bibelens fortellinger og omtales med fellesnavn. I Det gamle testamente: stormenn som snylter på folket, de rike og mette, de hovmodige og maktsyke med grådige øyne som står ut av fedme. Fra evangeliene: den rike unge mannen og den rike bonden. Og ikke minst i teksten om den rike mannen som kledde­ seg i purpur og fineste lin og levde­ i fest og glede dag etter dag, mens Lasarus lå utenfor porten med verkende sår og mettet seg med avfallet fra den rikes bord.

Da de døde, ble den fattige ­Lasarus tatt imot på fader Abrahams fang i paradis, heter det i Jesu lignelse. Den rike havnet i dødsrikets avgrunn og holdt på å gå til grunne av tørst. Lasarus var en av de utallige som skulle glemmes. Ingen så ham, bare de skabbete hundene som slikket hans sår.

I vårt samfunn er usynliggjøringen moderert og kultivert, men ikke fremmed. Vi vil ha tiggerne bort fra gaten, prostituerte skal ikke synes, de narkomane skal pent holde seg i sine bakgater og smug. Verdens nød og fattigdom møter oss i aviser og TV-reportasjer, men omtales nesten bare ved fellesnavn: fattige, flyktninger, asylsøkere, torturofre, den tredje verden, rom-folk, voldtatte kvinner, sultoffer, AIDS-smittede. I det øyeblikk de fremtrer som konkrete ansikter med navn og identitet, blir det nesten uutholdelig. Navnet gjør dem til mennesker.

Barmhjertighet. 

I Jesu fortelling får den fattige navnet ­Lasarus, på hebraisk Eleazar, som betyr Gud har hjulpet eller Gud hjelper. Så blir ikke Lasarus bare en fiktiv person, men er blitt stående i språket som symbol på betingelsesløs barmhjertighet. Et lasarett er et hospital for spedalske eller folk med tilsvarende sykdommer, sammensatt av ­Lasarus og navnet på et ­sykehus i Venezia som het Nasaret. Og ordet dukker opp i vårt eget dagligspråk – en lasaron er en tigger og dagdriver, en lassis som ikke fortjener å huskes. Slik ble et æresnavn med stolt identitet forvandlet til en foraktelig betegnelse på de håpløse. Men tenker vi etter, minner uttrykkene ­likevel om evangeliets omvendte perspektiv. Lasaronen er en ­Lasarus. Den navnløse blir sett av Gud, får et navn og kan på denne måten rette ryggen med verdighet og stolt identitet.

Evangeliet er så radikalt at vi ikke alltid tør å følge tankene til ende. Men Lukas lar tingene stå like skarpt som Jesus opprinnelig formulerte seg. Jesus ser utover folkemengden, fattige og forkomne som de er. «Salige er dere fattige, for Guds rike er deres,» sier han uten å føye til fromme forklaringer eller bortforklaringer. Og litt senere, ord som utfordrer oss til ytterste grense: «Men ve dere rike, for dere har alt fått deres trøst» (Luk 6.20-25).

En Gud som ser og hører. 

Den fattige stymperen i Jesu fortelling fikk et navn og kom til paradis, ikke fordi han var god og moralsk eller «aksepterte sin fattigdom med dydig sinn», som det heter i en katolsk kommentar som tilfeldigvis dukket opp på nettet. Slike lesninger forvrenger saken og gjør religionen til sløvende opium eller undertrykkende moralisme. Lasarus ble trøstet i Abrahams fang fordi han ble sett av den Gud som hjelper de hjelpeløse. Og den rike måtte­ samtidig kjenne på den nøden han nektet å bry seg om i sin godt bevoktede verden. Han forspilte­ sitt liv fordi han i all sin velstand ikke så den fattige som lå ved hans port.

Jesus plasserte seg i en lang tradisjon som stolte på en Gud som ser og hører, og gjorde de utstøtte og de navnløse til sine og Guds fremste gjester.

Når Han kommer. 

Om det er noen konsekvens og sammenheng i disse beretningene, er det naturlig å tro at det er disse Kristus først vil oppsøke når han en gang kommer igjen. Han vil finne veien til smugene og bakgatene der de forkomne venter – prostituerte og narkomane, foraktede og utstøtte av alle kategorier. Han vil oppsøke de stinkende slummene i verdens storbyer, millionene som er på flukt. Han vil sprenge bommene i fangeleirene og torturkamrene, føre de hjemløse ut av deres ingenmannsland, lete frem ofrene for andres vold, finne veien til de lukkede avdelingene og rulle frem de senildemente og andre som på ulike måter er stengt inne.

For Jervell var ikke fattigdommen en dyd som gav de fattige et fortrinn. Fattigdommen er en svøpe – om den ikke er selvvalgt. Men han ville ikke tukle med teksten og tok sjansen på å la radikaliteten i evangeliet bli stående.

Gå til innlegget

Stor makt gir ingen konge seier

Publisert 3 måneder siden - 585 visninger

Olsok er en påminnelse om at kristendom er motkultur.

Jeg er glad jeg ikke skal preke over tekstene til Olsok kommende søndag. De egner seg dårlig til å si noe meningsfullt om dagen. Tekstene er formet i en annen sammenheng og handler om noe helt annet enn helgenkongens kristningsverk.

Olav Haraldsson. 

I stedet for å tilpasse tekstene med en kreativ bokføring, ville jeg ha latt Olav Haraldsson selv innta scenen og samtidig trukket frem en tekst man tidligere brukte på Olavs­dagen, nemlig Salme 33. Der finner man en formulering som treffer selve sentrum i Olavs-­historien, og som burde stå på alle avisers førsteside som en ­advarsel til verdens ledere: «Stor makt gir ingen konge seier. / Stor styrke redder ingen mann i krig.»

For det var ikke krigen og slaget som gjorde at Olav til slutt seiret, men den prosessen som fulgte og som førte til at bildet av vikingkongen Olav bleknet og en annen Olav trådte frem, som ble Guds redskap og derfor ble helgen.

Man behøver ikke å være historiker eller litteraturviter for å se spenningen og motsetningene i vikingkongens rolle som helgen og kristningskonge. De som har fulgt med i den årlige debatten om Olavsspelet på Stiklestad i ulike variasjoner, vil være kjent med uenigheten om Olavs mulige skifte av sinn. Selv har jeg mest glede av en historisk parallell og to ulike litterære glimt som gir hint om hvordan Olav på tross av sitt vikingsinn ble en hellig mann.

Hva er en helgen? 

For å forstå Olavs rolle er det viktig å ­presisere hva en helgen er i kirkelig tradisjon. En helgen er ikke et menneske med plettfri moral og rent rulleblad, men menn og kvinner som på særlige måter ble kanaler for Guds nåde. Det er mange helgener i kirkelig tradisjon som slett ikke levde noe hellig liv, men de ble betraktet som hellige fordi de ble redskaper for Guds vei til mennesker. De ble så å si helliget til en spesiell gjerning.

En nærliggende parallell til de norske kristningskongene var Fyrst Vladimir av Kiev og hans sønn ­Jaroslav som hadde nære slektsbånd til de norske ­kongene. I år 988 hadde ­Vladimir, ­etter en ganske omstendelig ­prosess, ­bestemt at Russland skulle ­kristnes, og han regnes derfor som en stor helgen.

Men også han hadde en ­barbarisk fortid som kriger og ­erobrer. Han hadde avvist ­islam fordi hans utsendinger ikke ­hadde funnet glede blant dem, bare sorg og stank, i tillegg til at deres religion ikke var ønsk­verdig på grunn dens forbud mot alkoholholdige drikker og svine­kjøtt. «Drikking var russernes glede,» mente Vladimir. Muslimene hadde i tillegg lovet ham mange kvinner i paradis, men det var ikke noe for fyrst ­Vladimir som selv hadde mange koner og 800 konkubiner.

Vladimirs og andres hellighet berodde ikke på en mer eller mindre uplettet livsførsel, men på det faktum eller den over­bevisningen at de ble redskaper for Guds virksomhet og nåde.

Det gamle og det nye. 

Store deler av sagaen om Olav den ­hellige er en orgie i vold og overgrep, hevn og hat og erobringer, særlig i hans yngre år. Hans møte med kristendommen hadde nok skapt forandringer, men han stod på grensen mellom det gamle og det nye. Han hadde prester og ­biskoper i sitt følge da han ankom til Selje fra vest og første gang forsøkte seg som kristningskonge, men det var våpnene som talte. Da måtte han bøye seg for overmakten og flyktet østover til slekt i Sverige og Russland. Vi vet ikke hva han fikk med seg derfra – sagaen sier at han hadde et nytt sinn og en ny visjon da han kom tilbake. Men det var fremdeles hærmakt som skulle vinne riket tilbake. Det endte med nederlag, som vi vet.

Det var ikke ved sitt liv han vant folket for kristendommen, men ved sin død. Olav ble martyr, et troens vitne, drept med øks og spyd. Når det er to økser i Olavs merke og i den norske kirkes våpenskjold, er det ikke Olavs våpen som er avbildet, men det våpenet som felte ham, hans martyrsymbol. Og de to øksene er dekket av et kors.

Korsmerket. 

Sigrid Undset har noen interessante observasjoner om Olav den hellige i forhold til andre av datidens mektige menn. Olav Tryggvason var utelukkende vakker og helte­modig, han hadde alle de evner datiden «regnet for en mands herligste pryd». Også han ­ville kristne landet, men det ­korset han bar frem «hadde ­aldrig brændt ­merker i hans kjøtt», skriver Undset. ­Ladejarlene likeså, Olav den helliges fremste motstandere som også var kristne – de var «vakre mænd, vindende, ­høisindede av instinkt».

Olav hadde mange gode egenskaper, evner i idrett, kunst, ­diktning. Men han overstrålte ingen av dem han møtte i avgjørende situasjoner. Og ingen i hans samtid påstod at han var ­vakker. Det var motstridende krefter i hans sinn, han var mindre harmonisk og edel enn mange andre, «men hans retsind vokser under hans mandsviljes tugt», skriver Undset litt gammelmodig. Det er den gamle og nye tid som står mot hverandre ikke bare i folket, men i Olavs sinn. Korset hadde «brent merker i hans kjøtt».

Et frø i jorden. 

Historikere og dramatikere vil aldri med ­sikkerhet kunne si om det var en forvandlet Olav som gikk til strid på Stiklestad. Men ettertiden har sett det klart at det ikke var våpen og vold som vant Norge for ­kristendommen. Det får en vakker poetisk tydning i et av middelalderens store diktverk, Geisli av Einarr Skulason. Diktet beskriver lysstrålen – geisli – som Gud lyste opp Norge med, det såkornet som Gud valgte å ­legge i Norges jord, fordi det ­passet jordsmonnet og været her. ­Våpen og vold skaper ingen tro. Men et frø som legges i jorden og dør, kan vokse opp og bære rik frukt.

Olsok og det nasjonale. 

Vi har det ofte med å gjøre Olsok til noe veldig norsk, en del av en stolt ­historie om Olav som ­malte ­korset med sitt blod og ­Sverre som ­talte Roma midt imot. ­Olsok er like urokkelig nasjonalt som Eidsvoll, Dovre og 17. mai. Så glemmer vi lett at kristen­dommen kom utenfra og ­satte Norge inn i en internasjonal ­sammenheng.

Nordmennene hadde nok vært internasjonale før også. ­Vikingene bante vei for kontakter østover, vestover og sydover, ja til og med nordover. ­Handel og ­herjinger gikk hånd i hånd. De hadde etablert riker der ute, de ble leiesoldater, hentet kvinner, ny kunnskap og nye tradisjoner. Det virkelige fremmedelementet var nok kristen­dommen, selv om det tok tid før man skjønte hvor fremmed den var.

Kristendommen ga en ny ­orientering i tilværelsen – bokstavelig talt. Nå skulle ­folket ikke lenger bøye seg for de ­lokale ­gudene i hov og horg. Med ­resten av den kristne ­verden skulle de vende seg mot øst og tilbe Kvitekrist. Kirkene ble orientert mot øst, de døde ble ­begravd vendt mot øst. Øst står for solopp­gangen og lyset, Kristus og oppstandelsen. Norge ble en del av denne større verden. ­Nidaros ble nevnt side om side med Rom, ­Santiago og Jerusalem. Tore Hund som var en av Olavs ­banemenn, drog til Jerusalem på pilegrimsferd. Olavs sønn, ­Magnus den gode, ble oppdradd hos fyrst ­Jaroslav i Russland og fikk sin hustru fra Konstantinopel. Det ble bygd kirker og ­kapeller for Olav over hele Europa.

Kvitekrist som motkultur. 

I begynnelsen ble Kristus tolket ut fra gamle idealer om makt og styrke: Var ikke rikdommene der ute – og kanskje skjønn­heten i kirker og klostre – et tegn på overlegen makt? Viste ikke Kvite­krist at han var mektigere enn noen vikingkonge og større enn de gamle gudene? Var det ikke hans kraft som kom til uttrykk i de gjærtegnene som skjedde ­etter Olavs død?

Men Kristus stod likevel for noe fremmed og annerledes. For Kvitekrist hadde frivillig latt seg henge på korset, hadde akseptert vanære og nederlag uten å ta til motmæle. Munkene i klostrene de hadde angrepet på sine tokter, hadde ikke våpen å verge seg med. Fra et vikingperspektiv var det feiginger og sveklinger som gikk den veien. Det var ­fremmede idealer og nye holdninger, en motkultur der det ikke dreide seg om blodhevn og krig og ære, men tilgivelse og nåde og omsorg. Det buttet imot for dem som holdt seg til det gamle. Og det butter fremdeles imot – vi har mange av de gamle maktdrømmene i oss og fortrenger at kristendommen ­rokker ved mange av våre idealer.

Olsok er en påminnelse om at kristendom er motkultur.

Trykket i Vårt Land 28. juli 2018.

Gå til innlegget

Pinsens himmelske klokker

Publisert 5 måneder siden - 12 visninger

Hvorfor kimer klokkene? En dag vil vi kanskje fornemme at de kimer for oss.

I vår salmeskatt er det særlig jul og nyttår som forbindes med klokker som kimer og kaller. «Kim, alle klokker, ja, kim nå før dag i det dunkle», heter det i Grundtvigs julesalme. 

Guds «ære være» skal lyde fra fjord og fjære, heter det hos Landstad: «Fra kirketårne i fryds basuners støt / for Guds enbårne / som er i dag oss født.» «Kling no, klokka. Ring og lokka! Ring og lokka frå tusen tårn», synger vår egen Elias Blix. 

«Tusene klokker». 

Men for Grundtvig er også pinsen forbundet med klokker som kimer. Han har skrevet en vakker fantasi om pinseunderet, basert på Lukas’ beretning i Apostelgjerningene, men han gir den sin særegne vri: «Apostlene satt i Jerusalem / og ventet på Herrens time, / for øret da brått det ringte dem / som tusene klokker kime» (Norsk salmebok 231). Hvorfor kimer klokkene? Det var gått femti dager etter påske. Jesu venner hadde fått beskjed om å holde seg i Jerusalem og vente på det som skulle komme. De var urolige, ante ikke noe om fremtiden, skulle bare vente. Det er en påminnelse om at «å vente» er et av Bibelens fremste håpsord. Så satt apostlene der bare i uvisshet og «ventet på Herrens time».

Himmelske samtaler. 

Plutselig hører de kirkeklokker. Det var ingen kirkeklokker i Jerusalem den gang. Det er himmelens «tusene klokker» som kimer. Ingen kan som Grundtvig forbinde hverdagsliv og høytid på denne måten og samtidig formidle dyp teologisk innsikt. Det er formelig så man kan både se og høre klokkene fra danske kirketårn som kimer til høytid over hele landet. Men denne gangen er det himmelens klokker som kaller til samling. Og det er intet mindre enn den hellige treenighet som ringes sammen til møte i den himmelske tronsal. 

Gud Fader taler med Sønnen om Ånden som skal sendes. Gud har en plan, og de som venter der nede – apostlene i Jerusalem – fornemmer at noe skal skje: «Det rørte dem alle så underlig, / det var ikke før opplevet; / der taltes om dem i himmerik, / der ble deres navn oppskrevet.»

Med kraft forkynne. 

Hva var det de talte om dere oppe? «Der taltes om dem som livets ord / nu skulle med kraft forkynne / om himmelgleden ved Herrens bord / som skulle på jord begynne.» I god luthersk tradisjon minner Grundtvig om at treenigheten talte om Ånden som skulle virke i nådemidlene, i ordet og sakramentene. 

Men detaljene i samtalen fra Grundtvigs opprinnelige vers får vi ikke med oss i vår forkortede norske versjon, heller ikke i den danske salmeboken. Gud Fader ser at det er for lite fred og fryd der nede. De trenger visst en engleflokk som kan lære dem å synge og be, foreslår Faderen. Ja, sier Sønnen, jeg døde på korset for at hjertene og tungene skulle gløde av glede i pinsefesten. Og Faderen svarer: Skal hjertene der nede brenne, må den livsånden som luer hos oss i det skjulte, tenne ilden på jorden. Den åndens vin som fryder oss, som bare er din og min, må vi dele med «småfolk» der nede.

Enhet i kaotisk mangfold. 

Og så braker det løs. Apostelgjerningene sparer ikke på utmalingene. Det kom som et stormvær fra det høye. Flammer senket seg ned over dem som ild, og de talte i tunger. Det var ikke uforståelig babbel, det talte i ulike språk som gjorde at jøder fra øst og vest, de atspredte fra hele verden som var i Jerusalem denne pinsehøytiden, forstod hvert eneste ord – på sine egne språk. 

Det var det motsatte av Babels forvirring den gang i urtiden, da de hadde hatt ett språk inntil tungene ble forvirret så de bablet i vei uten å forstå hverandre. Nå var det enhet på tvers av mangfoldet. Forståelsen gikk på tvers av ulikhetene. Men folk ble forvirret av kaoset og oppstusset. De er ruset på søt vin, mente mange. 

Og Grundtvig er med på notene: «Da hørtes på Sion der sus og brus, / det bølgede som et lagen,» heter det i originalen. Han ser vel for seg tøyvasken i vindkastene fra vest som farer over Danmark og får lakenene til å blafre og smelle på klessnorene. Vi har temmet bildet til litt frommere ord: «Guds time, nu var den slagen!»

Gløden og gleden. 

Her dreide det seg ikke om velregisserte følelsesopplevelser eller predikanter som manipulerte folk til ekstase. Apostlene satt bare og ventet. De visste ikke hva de ventet på. Så kom Ånden med gløden og gleden. 

Så tentes på jorden det lys fra Gud 
som siden lik sol har strålet, 
hvor levende røster Guds 
nådes bud 
forkynte på modersmålet. 

Gnisten som ulmer. 

Så er det som om Grundtvig summer seg: Stemmer det med vår egen erfaring? Vet vi egentlig hva denne himmel-ilden er? Gløder det på våre tunger? Blåser Åndens vinder inn i våre liv? Jo, han vet litt om det. Hans tunge er ikke helt frigjort, kanskje. Han strever med det store ord, slik stammende småbarn øver seg på å tale. Men han kjenner likevel gnisten fra himmelens ild som kom til jorden. Og han venter på at den skal flamme opp. 

Og har vi til nu det store ord
som stammende småbarn strevet,
av himmelens ild som kom til jord,
vi har dog en gnist opplevet. 

Den gnist den ulmer hos oss ennu,
oppblusser òg i Guds time;
så gladelig rinner det oss i hu
at himmeriks klokker kime. 

Kanskje vi også, sammen med apostlene i Jerusalem og Grundtvig og mange andre, rett og slett skulle øve oss i å vente. En dag vil vi kanskje fornemme at klokkene i himmerik begynner å kime for oss.

Trykket i Vårt land 19. mai 2018

Gå til innlegget

Himmelfartens utfordringer

Publisert 5 måneder siden - 833 visninger

Prester og predikanter blir gjerne urolige og flakker med blikket. Jesus «for opp til himmelen», heter det i trosbekjennelsen. Kan vi fortsette å tale om himmelfart med god samvittighet?

VI VET GODT at himmelen ikke er der oppe og dødsriket der nede, og vi selv i midten. De gamle bildene lever nok fremdeles i vårt indre univers, i diktning og drømmer og i livets kriser. Det går til helvete, sier noen. Jeg var i den syvende himmel, sier andre. Men ordene dekker ikke lenger den ytre virkeligheten. Har de fremdeles mening, eller må vi bortforklare og formulere på ny?

Jeg mener dagen og fortellingen fremdeles gir mening, men vi må akseptere at tekstene spriker, og vi må gi rom for symbolkraften i datidens verdensbilde uten å bli værende der.


Lukas’ konstruksjon. En oppmerksom bibelleser vil før eller siden oppdage at ingen av de andre evangelistene taler om himmelfart og pinse slik Lukas gjør det, med sentrum i Jerusalem og knyttet til jødiske høytider. Markus har ingen av delene i evangeliets eldste utgave. Matteus lar Jesus ta avskjed med disiplene på et fjell i Galilea, noe også tillegget i Markus legger opp til (Mk 16,19). Hos Johannes faller pinsen sammen med påskedagen når Jesus ånder på disiplene og sier «Ta imot Den hellige ånd», og den siste avskjeden skjer ved Tiberiassjøen. Skal vi ta med Paulus, ser det ut til at himmelfarten skjedde da Jesus oppstod fra de døde og ble innsatt som Guds mektige sønn (Rom 1,4).

Lukas har som sin ambisjon å rydde opp og plasserer begivenhetene inn i den jødiske kalenderen. Han lar pinsen falle sammen med den jødiske ukefesten femti dager etter påske, mens himmelfarten skjer ti dager før, så alt er klart for sendelsen av Ånden (Luk 24,44-53; Apg 1,1-11)


Himmeltronens lysglans og skyens mørke. Noen opplever det som et problem. Jeg tenker at det snarere gir oss frihet til å lese de ulike versjonene som forskyvninger i tradisjonsoverleveringen i den første Jesus-bevegelsen. Vi behøver ikke å dekke over det som ikke lar seg harmonisere, men kan lese det som fortellernes tilretteleggelse av ulike tradisjoner i de første menighetene. Lest på den måten faller det mer naturlig å spørre hva de ulike fortellerne ønsker å markere med sine regier.

Siden det er Lukas som har skapt rammen for vår oppfatning av himmelfarten, vil jeg nevne to motiver som til sammen gav forventning og håp for de første kristne. Det første er tydeligst: Jesu opphøyelse til den himmelske tronen. Det andre er mer skjult, men skimtes i beretningen fra Apostelgjerningene: En sky tok ham bort fra øynene deres.


Det opphøyde nærværet. Det første motivet låner kraft fra bibelske beskrivelser av kongen som bestiger tronen. Slik David og Israels konger ble innsatt og salvet som Messias, bestiger Kristus den himmelske tronstol ved Guds høyre side. Det er tydeligvis den gamle kongehymnen fra Davidssalmene som ligger i bakgrunnen (Salme 110). Salmen beskriver kongen som bestiger tronen, klar til å legge fiendene under sine føtter. All motstand må vike for den nyinnsatte kongen. Massene er utkommandert, de unge mennene mønstres. Her hylles kongen som skal knuse motstanden og dømme folkene.

Paulus overfører motivene til den himmelske tronsalen. Det dreier seg ikke lenger om folkenes fyrster som skal overvinnes. Nå er det de gudfiendtlige kosmiske maktene som legges under Kristi føtter: «Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle» (Ef 1,19-23).

For en svak, lidende og forfulgt kirke var dette en enorm inspirasjon. Det var denne Kristus Stefanus så i det høye da han ble steinet til døde og ba for sine fiender (Apg 7,55-56). Det er ham forfølgeren Paulus møtte på sin vandring til Damaskus, da han ble overveldet og kastet i bakken (Apg 26,14-15). Det er denne Kristus Åpenbaringsboken skildrer i de overveldende visjonene av de himmelske hærskarer foran Guds trone, klar til å avslutte den kosmiske kamp mellom Gud og Satan.

   

Det skjulte nærværet. Det andre motivet er ikke så fremtredende: «… en sky tok ham bort foran øynene deres», heter det (Apg 1,9). Men bildet av skyen er mer enn en scenebeskrivelse. For skyen dukker i Bibelen opp på noen få avgjørende steder som tegnet på Guds skjulte nærvær. Åpenbaringens fjell, Sinai, var skjult i skyer og mørke. Moses måtte gå inn i skyen for å møte guddommen (2 Mos 16,10; 24,15-18). Teltet som var satt opp som møtested, var dekket av en sky hver gang Herren steg ned (2 Mos 40,34-38). «Våre fedre i ørkenen var alle under skyen», skriver Paulus (1 Kor 10,1). Og Davidssalmene lovsynger Gud på tronen, omgitt av skyer og skodde (Sal 97,2).

Vi ser det også i en sentral hendelse i Jesu liv. På forklarelsens berg, da disiplene fikk se Jesus i hans guddommelige herlighet hører vi igjen om skyen. Sløret ble trukket for, og Guds verden gled tilbake til det skjulte. Skyen var nærværets tegn (Matt 17,1-8).


Makten som bøyer seg. Er de to motivene for ulike til å stå ved siden av hverandre – ærens konge i den himmelske tronsal og det skjulte nærvær i skyens mørke? For meg er det nettopp kontrastene som appellerer. Begge bildene har i alle fall bibelske røtter og rommer erfaringer som gjennom snart 2000 år har gitt næring til troen og håpet.

En konges kroning den gang opphøyet ham over folket, men det avgjørende var at maktens nærvær garanterte fred og gode kår. Som den opphøyde ved Guds trone var Jesus nærværende. Folk visste at Gud bodde i det «høye og hellige», men også «hos den som er knust og nedbøyd i ånden» (Jes 57:15). Det var den korsfestede de så på Guds trone. Deres konge hadde sår og arr, men hadde brutt maktens onde sirkel. Det var få ytre tegn som stadfestet deres bekjennelse, men Kristus hadde revet dem ut av maktspillet og gjort dem til frie mennesker.

     

Å være under skyen. Til syvende og sist var kanskje skyen like dekkende for deres opplevelse av nærværet som visjonen av Kristus på tronen. De levde som oss i en mørk tid da det kunne være vanskelig å fornemme at Gud var med dem. Da kunne det være en trøst at også fedrene i ørkenen hadde vært under skyen og at Gud var å finne i skyens mørke.

Skyen dukker opp som motiv i en del gamle kirker, ofte som en del av altertavlen. Bildet er gjerne enkelt og stilisert og ikke nødvendigvis vakkert. Men på den mørke flaten står tetragrammet – jhwh – Guds eget navn, og rundt skyen ser man lysstrålene som bryter frem og røper hva skyen skjuler. Gud er å finne i skyens mørke.

Så blir vi stående med to ganske forskjellige bilder: maktens lysende nærvær på himmeltronen og det skjulte nærværet i skyen. Begge hører med. Begge sier noe vesentlig om Gud. Og de gir oss noen nøkler til å forstå hans nærvær.


Gå til innlegget

Forsoningens gudsbilder

Publisert 9 måneder siden - 1143 visninger

Sonofferet er bare én av mange metaforer som brukes ­i Det nye testamente for å tyde meningen av Jesu død.

DET ER IKKE ­overraskende at noen reagerer når man ­problematiserer forståelsen av Jesu død som Guds straff for ­menneskets synd. Vi beveger seg inn i ­kristentroens aller helligste – for mange er nettopp opplevelsen av at skylden er betalt og at straffen lå på Ham, både utgangspunkt og sentrum i deres tro.

Når jeg sammen med andre har våget meg inn på en slik ­hellig grunn, er det ikke for å si at Jesu død ikke er en avgjørende del av kristen tro, heller ikke for å avskjære meg fra en sentral del av tradisjonen – soningstanken gjennomsyrer salmer, forkynnelse og liturgier i både katolsk og protestantisk kristendom.

Hensikten er tvert imot å invitere til en nødvendig samtale og ettertanke.

Et mangfold av metaforer. Mitt viktigste anliggende er å si det enhver bibelleser kan ­observere: At tolkningen av Jesu død som sonoffer bare er én av ­mange metaforer som brukes i Det nye testamente for å tyde ­meningen av Jesu død.

En rekke andre bilder og ­metaforer er hentet fra helt ­ulike ­sammenhenger: ­løsepenge, kamp mot døden og ­ondskapen, ­hyrden som verger sauene, ­vennen som gir sitt liv, vitnet som taler sannheten med livet som innsats, hvete­kornet som ­faller i jorden før det kan spire og ­modnes, veiviseren som i døden åpner veien til Faderen, tjeneren som bærer andres sykdommer og smerter.

Løsepenge er ikke er en straff for synd og urett, men en sum som ble betalt for å frikjøpe krigsfanger eller slaver. Vennen eller hyrden som gir sitt liv, eller hvetekornet som dør for at det skal bli rik frukt, handler ikke om soning eller straff. Metaforene ser på en måte ut til å sprike i alle retninger.

Men det går også an å lese dem som ulike bilder som ­peker inn mot det samme sentrum: ­korsets gåte. Dette mysterium kan vi ­aldri helt ut forklare eller ­forstå, men grunne over i dyp ­hengivenhet.

Innsnevrer forståelsen. Den ensidige konsentrasjonen om én type metafor (soning og straff), én hendelse (korset), ett sted og ett tidspunkt (Golgata og Langfredag) innsnevrer forståelsen av Jesu liv. I tillegg fører det lett til forenklede eller forvrengte forestillinger om en guddom som ikke kan elske før han har fått slukket sin vrede med å straffe sin sønn.

En annen forvrengning er forestillingen om at Gud fra synde­fallets tid har vært en vred og dømmende Gud (Det ­gamle ­testamentes Gud), som først blir god og mild igjen ved Jesu ­lidelse og død. Ingen teolog med respekt for seg selv vil gå god for ­dette, men en slik folkelig teologi ­dukker lett opp når det hele konsentreres om soning og straff.

Det har vært skrevet så mye om Anselms objektive ­forsoningslære at jeg ikke skal gjenta det her. Men det er på sin plass å nevne to momenter som gjør det nødvendig å gå Anselms tolkning etter i sømmene.

Anselm var kontekstuell. For det første: Anselms styrke er at han på mange måter var så kontekstuell i sin teologi. Med dyp hengivenhet og filosofisk innsikt kombinerte han Det nye testamentes metaforer om soning og offer med sin egen samtids rettsfølelse, knyttet til autoritet og ære, straff og godtgjørelse.

I hans føydale verden hadde man regler for hvordan ­krenket ære skulle gjenopprettes, og han overførte det på sin lære om hva som måtte skje når Den ­høyestes ære var krenket av ­menneskets synd. Når han fikk så stor ­betydning, var det blant annet fordi han så tydelig talte til sin samtid. Hans anliggende var å fortelle at det var Gud selv som handlet i Kristus, ikke at Gud straffet sin egen sønn. Men dette var så krevende å forstå at hans lære stort sett blir overtatt i en forenklet form, ikke sjelden i de forvrengningene jeg allerede har vært inne på.

Spenninger i gudsbildet. For det andre: Anselms svakhet er nettopp at han var så kontekstuell, preget av ­middelalderens forestillinger om gjenopprettelse av krenket ære ­gjennom ­juridiske transaksjoner og ­erstatning ­eller godtgjørelse (satisfaksjon). Sammenligner en med evangeliene, ser det rett og slett ut til å være ­motsetninger mellom det gudsbildet som ­tegnes hos Anselm og det gudsbilde Jesus ­representerte.

Det gudsbildet som preger ­Anselm og tradisjonelle forestillinger om stedfortredende sonoffer, har stort sett ­følgende ­elementer: guddommen representerer allmakten som ikke ­tåler opprør, æren som blir ­krenket, helligheten som ikke tåler urenhet, fullkommen­heten som er besudlet av menneskets synd.

I Vårt Lands reportasje ­kommenterer jeg at det er ­naturlig for mennesker å ­tenke at ­«makten straffer», men at ­evangeliet følger en «annen ­logikk». Slik jeg ser det, ­sprenger denne «logikken» ­menneskets tradisjonelle forventninger om ære, makt, hellighet og ­fullkommenhet.

Velger vanæren. Med sitt liv viser Jesus oss en guddom som gir avkall på makten. Han tåler at helligheten blir spottet. Han aksepterer – velger nærmest – vanæren. Han tilgir uten for­behold dem som piner ham. Han er ikke redd for at renheten skal besudles, fordi det er hans egen renhet som smitter.

Jesus oppfordrer sine venner til å være fullkomne slik deres himmelske far er fullkommen. Fullkommenheten består ikke i at Gud befinner seg i en perfekt, uberørt og opphøyd verden, en beskyttende lukket sirkel. Fullkommenheten består snarere i at han åpner seg og favner dem som burde forkastes, lar sin sol gå opp over onde og gode, lar det regne over rettferdige og urettferdige. Når Jesus sier at vi skal elske våre fiender, gjøre vel mot dem som hater oss og velsigne dem som forbanner oss, er det fordi det er slik Gud selv er (Matt 5:43-48).

En annen slags korsteologi. Vi kan ikke klare oss uten en kors­teologi, men den må utfoldes på en annen måte enn med Gud som den høyeste herre som krever straff for å få sin ære gjenopprettet. Gjennom hele sitt liv visste Jesus oss en annen guddom enn det folk forventet: Guds herlighet kom til syne i fornedrelsen, i svakheten og dårskapen, i det lave, i barmhjertigheten og troen på at retten ville vinne seier over ondskapen.

Mange teologer har forsøkt seg her, med bevissthet om bibelsk og teologisk tradisjon og i samtale med vår egen tids kontekster. Jeg har berørt noe av det i boken Gåten Jesus fra 2009. Den ettertanken må fortsette. Vi har alle et stykke vei å gå.

Notto R. Thelle

Seniorprofessor ved Det teologiske ­fakultet (UiO)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Allmektig Gud?
1 minutt siden / 9451 visninger
Morten Gabrielsen kommenterte på
Jesus, Ivar Aasen og sosialisme
19 minutter siden / 533 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 1 time siden / 9451 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 1 time siden / 9451 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 21220 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Kristen politikk i et sekularisert demokrati
rundt 1 time siden / 513 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Bin Salmans sanne ansikt
rundt 2 timer siden / 92 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 3 timer siden / 9451 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 3 timer siden / 9451 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Satire, ikkje religion
rundt 4 timer siden / 599 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Allmektig Gud?
rundt 11 timer siden / 9451 visninger
Floris Groesz kommenterte på
Satire, og religion
rundt 11 timer siden / 693 visninger
Les flere