Notto R. Thelle

Alder: 77
  RSS

Om Notto R.

Følgere

Pinsens himmelske klokker

Publisert 2 måneder siden - 9 visninger

Hvorfor kimer klokkene? En dag vil vi kanskje fornemme at de kimer for oss.

I vår salmeskatt er det særlig jul og nyttår som forbindes med klokker som kimer og kaller. «Kim, alle klokker, ja, kim nå før dag i det dunkle», heter det i Grundtvigs julesalme. 

Guds «ære være» skal lyde fra fjord og fjære, heter det hos Landstad: «Fra kirketårne i fryds basuners støt / for Guds enbårne / som er i dag oss født.» «Kling no, klokka. Ring og lokka! Ring og lokka frå tusen tårn», synger vår egen Elias Blix. 

«Tusene klokker». 

Men for Grundtvig er også pinsen forbundet med klokker som kimer. Han har skrevet en vakker fantasi om pinseunderet, basert på Lukas’ beretning i Apostelgjerningene, men han gir den sin særegne vri: «Apostlene satt i Jerusalem / og ventet på Herrens time, / for øret da brått det ringte dem / som tusene klokker kime» (Norsk salmebok 231). Hvorfor kimer klokkene? Det var gått femti dager etter påske. Jesu venner hadde fått beskjed om å holde seg i Jerusalem og vente på det som skulle komme. De var urolige, ante ikke noe om fremtiden, skulle bare vente. Det er en påminnelse om at «å vente» er et av Bibelens fremste håpsord. Så satt apostlene der bare i uvisshet og «ventet på Herrens time».

Himmelske samtaler. 

Plutselig hører de kirkeklokker. Det var ingen kirkeklokker i Jerusalem den gang. Det er himmelens «tusene klokker» som kimer. Ingen kan som Grundtvig forbinde hverdagsliv og høytid på denne måten og samtidig formidle dyp teologisk innsikt. Det er formelig så man kan både se og høre klokkene fra danske kirketårn som kimer til høytid over hele landet. Men denne gangen er det himmelens klokker som kaller til samling. Og det er intet mindre enn den hellige treenighet som ringes sammen til møte i den himmelske tronsal. 

Gud Fader taler med Sønnen om Ånden som skal sendes. Gud har en plan, og de som venter der nede – apostlene i Jerusalem – fornemmer at noe skal skje: «Det rørte dem alle så underlig, / det var ikke før opplevet; / der taltes om dem i himmerik, / der ble deres navn oppskrevet.»

Med kraft forkynne. 

Hva var det de talte om dere oppe? «Der taltes om dem som livets ord / nu skulle med kraft forkynne / om himmelgleden ved Herrens bord / som skulle på jord begynne.» I god luthersk tradisjon minner Grundtvig om at treenigheten talte om Ånden som skulle virke i nådemidlene, i ordet og sakramentene. 

Men detaljene i samtalen fra Grundtvigs opprinnelige vers får vi ikke med oss i vår forkortede norske versjon, heller ikke i den danske salmeboken. Gud Fader ser at det er for lite fred og fryd der nede. De trenger visst en engleflokk som kan lære dem å synge og be, foreslår Faderen. Ja, sier Sønnen, jeg døde på korset for at hjertene og tungene skulle gløde av glede i pinsefesten. Og Faderen svarer: Skal hjertene der nede brenne, må den livsånden som luer hos oss i det skjulte, tenne ilden på jorden. Den åndens vin som fryder oss, som bare er din og min, må vi dele med «småfolk» der nede.

Enhet i kaotisk mangfold. 

Og så braker det løs. Apostelgjerningene sparer ikke på utmalingene. Det kom som et stormvær fra det høye. Flammer senket seg ned over dem som ild, og de talte i tunger. Det var ikke uforståelig babbel, det talte i ulike språk som gjorde at jøder fra øst og vest, de atspredte fra hele verden som var i Jerusalem denne pinsehøytiden, forstod hvert eneste ord – på sine egne språk. 

Det var det motsatte av Babels forvirring den gang i urtiden, da de hadde hatt ett språk inntil tungene ble forvirret så de bablet i vei uten å forstå hverandre. Nå var det enhet på tvers av mangfoldet. Forståelsen gikk på tvers av ulikhetene. Men folk ble forvirret av kaoset og oppstusset. De er ruset på søt vin, mente mange. 

Og Grundtvig er med på notene: «Da hørtes på Sion der sus og brus, / det bølgede som et lagen,» heter det i originalen. Han ser vel for seg tøyvasken i vindkastene fra vest som farer over Danmark og får lakenene til å blafre og smelle på klessnorene. Vi har temmet bildet til litt frommere ord: «Guds time, nu var den slagen!»

Gløden og gleden. 

Her dreide det seg ikke om velregisserte følelsesopplevelser eller predikanter som manipulerte folk til ekstase. Apostlene satt bare og ventet. De visste ikke hva de ventet på. Så kom Ånden med gløden og gleden. 

Så tentes på jorden det lys fra Gud 
som siden lik sol har strålet, 
hvor levende røster Guds 
nådes bud 
forkynte på modersmålet. 

Gnisten som ulmer. 

Så er det som om Grundtvig summer seg: Stemmer det med vår egen erfaring? Vet vi egentlig hva denne himmel-ilden er? Gløder det på våre tunger? Blåser Åndens vinder inn i våre liv? Jo, han vet litt om det. Hans tunge er ikke helt frigjort, kanskje. Han strever med det store ord, slik stammende småbarn øver seg på å tale. Men han kjenner likevel gnisten fra himmelens ild som kom til jorden. Og han venter på at den skal flamme opp. 

Og har vi til nu det store ord
som stammende småbarn strevet,
av himmelens ild som kom til jord,
vi har dog en gnist opplevet. 

Den gnist den ulmer hos oss ennu,
oppblusser òg i Guds time;
så gladelig rinner det oss i hu
at himmeriks klokker kime. 

Kanskje vi også, sammen med apostlene i Jerusalem og Grundtvig og mange andre, rett og slett skulle øve oss i å vente. En dag vil vi kanskje fornemme at klokkene i himmerik begynner å kime for oss.

Trykket i Vårt land 19. mai 2018

Gå til innlegget

Himmelfartens utfordringer

Publisert 3 måneder siden - 822 visninger

Prester og predikanter blir gjerne urolige og flakker med blikket. Jesus «for opp til himmelen», heter det i trosbekjennelsen. Kan vi fortsette å tale om himmelfart med god samvittighet?

VI VET GODT at himmelen ikke er der oppe og dødsriket der nede, og vi selv i midten. De gamle bildene lever nok fremdeles i vårt indre univers, i diktning og drømmer og i livets kriser. Det går til helvete, sier noen. Jeg var i den syvende himmel, sier andre. Men ordene dekker ikke lenger den ytre virkeligheten. Har de fremdeles mening, eller må vi bortforklare og formulere på ny?

Jeg mener dagen og fortellingen fremdeles gir mening, men vi må akseptere at tekstene spriker, og vi må gi rom for symbolkraften i datidens verdensbilde uten å bli værende der.


Lukas’ konstruksjon. En oppmerksom bibelleser vil før eller siden oppdage at ingen av de andre evangelistene taler om himmelfart og pinse slik Lukas gjør det, med sentrum i Jerusalem og knyttet til jødiske høytider. Markus har ingen av delene i evangeliets eldste utgave. Matteus lar Jesus ta avskjed med disiplene på et fjell i Galilea, noe også tillegget i Markus legger opp til (Mk 16,19). Hos Johannes faller pinsen sammen med påskedagen når Jesus ånder på disiplene og sier «Ta imot Den hellige ånd», og den siste avskjeden skjer ved Tiberiassjøen. Skal vi ta med Paulus, ser det ut til at himmelfarten skjedde da Jesus oppstod fra de døde og ble innsatt som Guds mektige sønn (Rom 1,4).

Lukas har som sin ambisjon å rydde opp og plasserer begivenhetene inn i den jødiske kalenderen. Han lar pinsen falle sammen med den jødiske ukefesten femti dager etter påske, mens himmelfarten skjer ti dager før, så alt er klart for sendelsen av Ånden (Luk 24,44-53; Apg 1,1-11)


Himmeltronens lysglans og skyens mørke. Noen opplever det som et problem. Jeg tenker at det snarere gir oss frihet til å lese de ulike versjonene som forskyvninger i tradisjonsoverleveringen i den første Jesus-bevegelsen. Vi behøver ikke å dekke over det som ikke lar seg harmonisere, men kan lese det som fortellernes tilretteleggelse av ulike tradisjoner i de første menighetene. Lest på den måten faller det mer naturlig å spørre hva de ulike fortellerne ønsker å markere med sine regier.

Siden det er Lukas som har skapt rammen for vår oppfatning av himmelfarten, vil jeg nevne to motiver som til sammen gav forventning og håp for de første kristne. Det første er tydeligst: Jesu opphøyelse til den himmelske tronen. Det andre er mer skjult, men skimtes i beretningen fra Apostelgjerningene: En sky tok ham bort fra øynene deres.


Det opphøyde nærværet. Det første motivet låner kraft fra bibelske beskrivelser av kongen som bestiger tronen. Slik David og Israels konger ble innsatt og salvet som Messias, bestiger Kristus den himmelske tronstol ved Guds høyre side. Det er tydeligvis den gamle kongehymnen fra Davidssalmene som ligger i bakgrunnen (Salme 110). Salmen beskriver kongen som bestiger tronen, klar til å legge fiendene under sine føtter. All motstand må vike for den nyinnsatte kongen. Massene er utkommandert, de unge mennene mønstres. Her hylles kongen som skal knuse motstanden og dømme folkene.

Paulus overfører motivene til den himmelske tronsalen. Det dreier seg ikke lenger om folkenes fyrster som skal overvinnes. Nå er det de gudfiendtlige kosmiske maktene som legges under Kristi føtter: «Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle» (Ef 1,19-23).

For en svak, lidende og forfulgt kirke var dette en enorm inspirasjon. Det var denne Kristus Stefanus så i det høye da han ble steinet til døde og ba for sine fiender (Apg 7,55-56). Det er ham forfølgeren Paulus møtte på sin vandring til Damaskus, da han ble overveldet og kastet i bakken (Apg 26,14-15). Det er denne Kristus Åpenbaringsboken skildrer i de overveldende visjonene av de himmelske hærskarer foran Guds trone, klar til å avslutte den kosmiske kamp mellom Gud og Satan.

   

Det skjulte nærværet. Det andre motivet er ikke så fremtredende: «… en sky tok ham bort foran øynene deres», heter det (Apg 1,9). Men bildet av skyen er mer enn en scenebeskrivelse. For skyen dukker i Bibelen opp på noen få avgjørende steder som tegnet på Guds skjulte nærvær. Åpenbaringens fjell, Sinai, var skjult i skyer og mørke. Moses måtte gå inn i skyen for å møte guddommen (2 Mos 16,10; 24,15-18). Teltet som var satt opp som møtested, var dekket av en sky hver gang Herren steg ned (2 Mos 40,34-38). «Våre fedre i ørkenen var alle under skyen», skriver Paulus (1 Kor 10,1). Og Davidssalmene lovsynger Gud på tronen, omgitt av skyer og skodde (Sal 97,2).

Vi ser det også i en sentral hendelse i Jesu liv. På forklarelsens berg, da disiplene fikk se Jesus i hans guddommelige herlighet hører vi igjen om skyen. Sløret ble trukket for, og Guds verden gled tilbake til det skjulte. Skyen var nærværets tegn (Matt 17,1-8).


Makten som bøyer seg. Er de to motivene for ulike til å stå ved siden av hverandre – ærens konge i den himmelske tronsal og det skjulte nærvær i skyens mørke? For meg er det nettopp kontrastene som appellerer. Begge bildene har i alle fall bibelske røtter og rommer erfaringer som gjennom snart 2000 år har gitt næring til troen og håpet.

En konges kroning den gang opphøyet ham over folket, men det avgjørende var at maktens nærvær garanterte fred og gode kår. Som den opphøyde ved Guds trone var Jesus nærværende. Folk visste at Gud bodde i det «høye og hellige», men også «hos den som er knust og nedbøyd i ånden» (Jes 57:15). Det var den korsfestede de så på Guds trone. Deres konge hadde sår og arr, men hadde brutt maktens onde sirkel. Det var få ytre tegn som stadfestet deres bekjennelse, men Kristus hadde revet dem ut av maktspillet og gjort dem til frie mennesker.

     

Å være under skyen. Til syvende og sist var kanskje skyen like dekkende for deres opplevelse av nærværet som visjonen av Kristus på tronen. De levde som oss i en mørk tid da det kunne være vanskelig å fornemme at Gud var med dem. Da kunne det være en trøst at også fedrene i ørkenen hadde vært under skyen og at Gud var å finne i skyens mørke.

Skyen dukker opp som motiv i en del gamle kirker, ofte som en del av altertavlen. Bildet er gjerne enkelt og stilisert og ikke nødvendigvis vakkert. Men på den mørke flaten står tetragrammet – jhwh – Guds eget navn, og rundt skyen ser man lysstrålene som bryter frem og røper hva skyen skjuler. Gud er å finne i skyens mørke.

Så blir vi stående med to ganske forskjellige bilder: maktens lysende nærvær på himmeltronen og det skjulte nærværet i skyen. Begge hører med. Begge sier noe vesentlig om Gud. Og de gir oss noen nøkler til å forstå hans nærvær.


Gå til innlegget

Forsoningens gudsbilder

Publisert 6 måneder siden - 1111 visninger

Sonofferet er bare én av mange metaforer som brukes ­i Det nye testamente for å tyde meningen av Jesu død.

DET ER IKKE ­overraskende at noen reagerer når man ­problematiserer forståelsen av Jesu død som Guds straff for ­menneskets synd. Vi beveger seg inn i ­kristentroens aller helligste – for mange er nettopp opplevelsen av at skylden er betalt og at straffen lå på Ham, både utgangspunkt og sentrum i deres tro.

Når jeg sammen med andre har våget meg inn på en slik ­hellig grunn, er det ikke for å si at Jesu død ikke er en avgjørende del av kristen tro, heller ikke for å avskjære meg fra en sentral del av tradisjonen – soningstanken gjennomsyrer salmer, forkynnelse og liturgier i både katolsk og protestantisk kristendom.

Hensikten er tvert imot å invitere til en nødvendig samtale og ettertanke.

Et mangfold av metaforer. Mitt viktigste anliggende er å si det enhver bibelleser kan ­observere: At tolkningen av Jesu død som sonoffer bare er én av ­mange metaforer som brukes i Det nye testamente for å tyde ­meningen av Jesu død.

En rekke andre bilder og ­metaforer er hentet fra helt ­ulike ­sammenhenger: ­løsepenge, kamp mot døden og ­ondskapen, ­hyrden som verger sauene, ­vennen som gir sitt liv, vitnet som taler sannheten med livet som innsats, hvete­kornet som ­faller i jorden før det kan spire og ­modnes, veiviseren som i døden åpner veien til Faderen, tjeneren som bærer andres sykdommer og smerter.

Løsepenge er ikke er en straff for synd og urett, men en sum som ble betalt for å frikjøpe krigsfanger eller slaver. Vennen eller hyrden som gir sitt liv, eller hvetekornet som dør for at det skal bli rik frukt, handler ikke om soning eller straff. Metaforene ser på en måte ut til å sprike i alle retninger.

Men det går også an å lese dem som ulike bilder som ­peker inn mot det samme sentrum: ­korsets gåte. Dette mysterium kan vi ­aldri helt ut forklare eller ­forstå, men grunne over i dyp ­hengivenhet.

Innsnevrer forståelsen. Den ensidige konsentrasjonen om én type metafor (soning og straff), én hendelse (korset), ett sted og ett tidspunkt (Golgata og Langfredag) innsnevrer forståelsen av Jesu liv. I tillegg fører det lett til forenklede eller forvrengte forestillinger om en guddom som ikke kan elske før han har fått slukket sin vrede med å straffe sin sønn.

En annen forvrengning er forestillingen om at Gud fra synde­fallets tid har vært en vred og dømmende Gud (Det ­gamle ­testamentes Gud), som først blir god og mild igjen ved Jesu ­lidelse og død. Ingen teolog med respekt for seg selv vil gå god for ­dette, men en slik folkelig teologi ­dukker lett opp når det hele konsentreres om soning og straff.

Det har vært skrevet så mye om Anselms objektive ­forsoningslære at jeg ikke skal gjenta det her. Men det er på sin plass å nevne to momenter som gjør det nødvendig å gå Anselms tolkning etter i sømmene.

Anselm var kontekstuell. For det første: Anselms styrke er at han på mange måter var så kontekstuell i sin teologi. Med dyp hengivenhet og filosofisk innsikt kombinerte han Det nye testamentes metaforer om soning og offer med sin egen samtids rettsfølelse, knyttet til autoritet og ære, straff og godtgjørelse.

I hans føydale verden hadde man regler for hvordan ­krenket ære skulle gjenopprettes, og han overførte det på sin lære om hva som måtte skje når Den ­høyestes ære var krenket av ­menneskets synd. Når han fikk så stor ­betydning, var det blant annet fordi han så tydelig talte til sin samtid. Hans anliggende var å fortelle at det var Gud selv som handlet i Kristus, ikke at Gud straffet sin egen sønn. Men dette var så krevende å forstå at hans lære stort sett blir overtatt i en forenklet form, ikke sjelden i de forvrengningene jeg allerede har vært inne på.

Spenninger i gudsbildet. For det andre: Anselms svakhet er nettopp at han var så kontekstuell, preget av ­middelalderens forestillinger om gjenopprettelse av krenket ære ­gjennom ­juridiske transaksjoner og ­erstatning ­eller godtgjørelse (satisfaksjon). Sammenligner en med evangeliene, ser det rett og slett ut til å være ­motsetninger mellom det gudsbildet som ­tegnes hos Anselm og det gudsbilde Jesus ­representerte.

Det gudsbildet som preger ­Anselm og tradisjonelle forestillinger om stedfortredende sonoffer, har stort sett ­følgende ­elementer: guddommen representerer allmakten som ikke ­tåler opprør, æren som blir ­krenket, helligheten som ikke tåler urenhet, fullkommen­heten som er besudlet av menneskets synd.

I Vårt Lands reportasje ­kommenterer jeg at det er ­naturlig for mennesker å ­tenke at ­«makten straffer», men at ­evangeliet følger en «annen ­logikk». Slik jeg ser det, ­sprenger denne «logikken» ­menneskets tradisjonelle forventninger om ære, makt, hellighet og ­fullkommenhet.

Velger vanæren. Med sitt liv viser Jesus oss en guddom som gir avkall på makten. Han tåler at helligheten blir spottet. Han aksepterer – velger nærmest – vanæren. Han tilgir uten for­behold dem som piner ham. Han er ikke redd for at renheten skal besudles, fordi det er hans egen renhet som smitter.

Jesus oppfordrer sine venner til å være fullkomne slik deres himmelske far er fullkommen. Fullkommenheten består ikke i at Gud befinner seg i en perfekt, uberørt og opphøyd verden, en beskyttende lukket sirkel. Fullkommenheten består snarere i at han åpner seg og favner dem som burde forkastes, lar sin sol gå opp over onde og gode, lar det regne over rettferdige og urettferdige. Når Jesus sier at vi skal elske våre fiender, gjøre vel mot dem som hater oss og velsigne dem som forbanner oss, er det fordi det er slik Gud selv er (Matt 5:43-48).

En annen slags korsteologi. Vi kan ikke klare oss uten en kors­teologi, men den må utfoldes på en annen måte enn med Gud som den høyeste herre som krever straff for å få sin ære gjenopprettet. Gjennom hele sitt liv visste Jesus oss en annen guddom enn det folk forventet: Guds herlighet kom til syne i fornedrelsen, i svakheten og dårskapen, i det lave, i barmhjertigheten og troen på at retten ville vinne seier over ondskapen.

Mange teologer har forsøkt seg her, med bevissthet om bibelsk og teologisk tradisjon og i samtale med vår egen tids kontekster. Jeg har berørt noe av det i boken Gåten Jesus fra 2009. Den ettertanken må fortsette. Vi har alle et stykke vei å gå.

Notto R. Thelle

Seniorprofessor ved Det teologiske ­fakultet (UiO)

Gå til innlegget

Straffen lå på ham?

Publisert 7 måneder siden - 1930 visninger

Med dogmatiske briller er det lett å lese forestillingen om stedfortredende soning og straff inn i nytestamentlige tekster. Ved nærmere gjennomlesning handler de om noe annet.

DET KREVER MOT når Erik Andreassen, pastor i Misjonskirken Betlehem, hevder at man ikke trenger «en blodrød forsoningspreken med vekt på Guds straff for at folk skal bli frelst» (Vårt Land, 1. desember). Han setter endog tingene på spissen og skriver: «Straff er bemerkelsesverdig nok ikke nevnt i forbindelse med Jesu død en eneste gang i Det nye testamente, heller ikke Guds vrede.»


Krevende standpunkt. Det er et krevende standpunkt i et kirkesamfunn som Misjonskirken Norge, der det har vært store kontroverser om nettopp forsoningslæren. Han søker støtte hos den kjente evangelisten Frank Mangs som skapte store vekkelser i Oslo på 1930-tallet, men befinner seg likevel i et utfordrende terreng. Kirkens lederskap har flere ganger avvist at det er rom for pastorer som fornekter Jesu stedfortredende straffelidelse, som generalsekretæren formulerte det i 2012. Lignende reaksjoner vil nok også dukke opp fra andre kirkesamfunn.

Jeg vil i hovedsak støtte Andreassen. Et kort debattinnlegg gir ikke rom for grundig argumentasjon, så jeg må begrense meg til tre korte observasjoner.


«Henger under vredens torden». For det første er det ingen tvil om at protestantisk og katolsk teologi har vært preget av forestillingen om Jesu lidelse og død som stedfortredende straffelidelse. Med andre ord, det er Guds vrede som krever at Jesus må sone menneskets synd. Filmen «The Passion», som var svært populær i konservative miljøer, gir et dramatisk uttrykk for dette ved sin intense utmaling av Jesu lidelse. Underforstått: så mye led han i stedet for oss.

Ikke minst kommer slike tanker til utrykk i salmer, sanger og liturgier, her representert ved noen få eksempler fra Norsk Salmebok. «Naglet til et kors på jorden / henger under vredens torden / himlens herre og Guds sønn,» heter det i Benjamin Sporons gamle salme (171). Vidar Kristensen formulerer det i moderne språk, der han først beskriver Guds dødsdom over mennesket synd, og deretter løsningen: «Men når jeg innser at alt er slutt, / har Gud er frelsende tanke: / Til jorden sender han Jesus som / tar på seg både min skyld og dom, / og når han drepes uskyldig / blir min dødsdom ugyldig» (359).

Bjørn Eidsvåg formulerer det slik: «Jeg ser hva jeg har gjort / og legger kronen bort, / straffen lå på deg, / skammen bærer jeg» (362). Det er ikke alltid tydelig markert at det er Gud som straffer, men det ligger gjerne under at det er Guds vrede som krever Jesu offer.


Jesaja 53 som tolkningsnøkkel. For det andre, når man sitter igjen med så sterke forestillinger om Jesu død som Guds straff for menneskets synd, skyldes det først og fremst at man har lest Det nye testamente med ordene fra Jesaja 53:5-6 som tolkningsnøkkel: «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred. Ved hans sår har vi fått legedom … Men skylden vi alle hadde, lot Herren ramme ham.»

Det nye testamente har mange referanser til Jesaja, ikke minst sangene om Herrens lidende tjener og tilsvarende tekster. Men akkurat de nevnte versene siteres faktisk aldri i evangeliene, og ingen steder i Det nye testamente handler det om guddommelig straff. Bare i 1. Peter 2:24 siteres ordene om at han «bar våre synder på sitt legeme», men heller ikke der handler det om Gud som straffer.


Føringer fra Anselms forsoningslære. I tillegg til ordene fra Jesaja 53 er det ingen tvil om at den såkalte objektive forsoningslæren fra middelalderen, formulert av Anselm av Canterbury, har gitt sterke dogmatiske føringer for lesningen av Det nye testamente.

For Anselm handlet det ikke om en vred Gud som måtte la sønnen straffes for å dempe sitt raseri – det var Gud selv som i Kristus led for å gjenopprette den urett menneskene hadde gjort.

Men denne tankegangen er såpass komplisert at den ofte ender opp som en enkel guddommelig jus: Faderen lar Sønnen lide uskyldig for å sone straffen menneskene skulle få. Med slike dogmatiske briller er det lett å lese forestillingen om stedfortredende soning og straff inn i nytestamentlige tekster som – ved nærmere gjennomlesning – handler om noe annet.


En bibeltro lesning. For det tredje, om en bibeltro leser skulle oppfatte mine kommentarer som uttrykk for «bibelfornektende teologi», vil jeg bare si: Les selv. Undersøk for eksempel hvilke utsagn fra Jesaja som dukker opp på de avgjørende stedene i evangeliene.

Jeg tenker særlig på sangene om den lidende Herrens tjener og tilsvarende tekster hos Jesaja. Aller tydeligst er det i Jesu åpningstale hos Lukas, der han med tydelig referanse til Jesaja 61 proklamerer at hans kall er å rope ut et nådens år fra Gud: et godt budskap for fattige, frihet for fanger, syn for blinde og frihet for undertrykte (Luk 4:18-19).

Det er tilsvarende ord Jesus bruker for å oppsummere sin virksomhet for den tvilende Døperen. «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser,» svarer han: «Blinde ser, og lamme går, spedalske renses og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige …» (Matt 11:3-6).


Bar våre sykdommer. Andre steder siteres ordene om tjeneren for å beskrive Jesu helbredende virksomhet: «Han tok bort våre plager og bar våre sykdommer» (Matt 8:19). Eller ordene fra Jesaja brukes for å beskrive Jesu selvoppofrende ydmykhet når han fører retten frem til seier (Matt 12:18-21).

Hvis stedfortredende straffelidelse skulle ha vært sentral i evangeliene, er det helt uforståelig at ingen av dem henviser til ordene fra Jesaja 53. Det finnes også andre allusjoner til Jesaja-tekstene, men man leter forgjeves etter ord som tolker Jesu død som Guds straff.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hetebølgen
av
Vårt Land
rundt 10 timer siden / 101 visninger
1 kommentarer
Barmhjertighetens grense
av
Lars Jørgen Vik
rundt 10 timer siden / 83 visninger
0 kommentarer
Erobret kristendom
av
Åste Dokka
rundt 19 timer siden / 1182 visninger
11 kommentarer
Ramadan
av
Geir Tryggve Hellemo
1 dag siden / 496 visninger
3 kommentarer
Viktig islamsk feminisme
av
Vårt Land
1 dag siden / 124 visninger
1 kommentarer
Smith og Trump
av
Erling Rimehaug
2 dager siden / 451 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Torgeir Tønnesen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 2 timer siden / 148 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Hetebølgen
rundt 2 timer siden / 101 visninger
Tor Jakob Welde kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 2 timer siden / 1182 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11806 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11806 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 3 timer siden / 11806 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11806 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11806 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 4 timer siden / 11806 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 5 timer siden / 11806 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 5 timer siden / 11806 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 5 timer siden / 11806 visninger
Les flere