Anne Lise Søvde

Alder: 41
  RSS

Om Anne Lise

Følgere

Misjonering er blitt uønsket og ulovlig på Arendalsuka, ifølge leder for Arendalsukas råd og ordfører i Arendal kommune, Robert Cornels Nordli (Ap). Det samme har bønn og høytlesing av religiøse tekster.

Den siste uken har det kommet frem at Arendalsuka har lagt inn et forbud mot religiøs misjonering i vedtektene for arrangementet, for å hindre uønsket adferd som «opplesning av religiøse skrifter og bønnemøter». Nordli bedyrer allikevel at de ikke driver sensur, og forsikrer; «Religion- og livssynsspørsmål er en del av samfunnsdebatten og demokratiet i Norge.»
Altså er det kun det å «utøve sin religion» som er uønsket.

Den samme kommunen har forøvrig også lagt ned forbud mot julekonsert med forsterker i sentrum, imens andre konserter og arrangementer med forsterkere florerer. Begrunnelsen er den samme; "at enkelte mennesker kan føle seg støtt". 

Ekstrem forskjellsbehandling: Både forbudet mot bønn og opplesing av Bibeltekster, samt julekonsertnekt i juletider er en ekstrem forskjellsbehandling hva angår de ulike menneskerettighetene: Rettigheter som skal sikre alle mennesker både religiøse og demokratiske rettigheter. Diskrimineringen blir enda tydeligere når antidemokratiske aktører fritt får forkynne sine budskap som både er rasistiske og religionsfiendtlige på sine stands i Arendalsuka.

Artikkel 18 i FNs menneskerettighetserklæring lyder; Enhver har rett til tanke-, samvittighets, - og religionsfrihet. Videre presiseres det; «Denne rett omfatter frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer».

Her bryter kommunen og Arendalsuka, slik jeg ser det, både med leddet om «offentlig eller privat», og leddet om «å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, osv.»

Det kan også være nyttig å presisere at det ikke er religioner som beskyttes av menneskerettighetene, ei heller ideologier. Det er mennesker. Dermed er det mulig at en gitt ytring kan være i strid med menneskerettighetene, til tross for at personene som innehar den har rett til å uttrykke seg.

Alle er misjonærer: Espen Ottosen skrev i 2016 en artikkel i Aftenposten under tittelen «Vi er alle misjonærer». Den kan leses på linken her; https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/z6KMv/Vi-er-alle-misjonarer--Espen-Ottosen
Den gang var det bistand som var rammen for diskusjonen, og kritikere mente at norsk misjon bedrev uheldig kulturimperialisme. Ottosen påpeker at også politiske ledere er tydelig på at noen verdier er bedre enn andre, og behovet for å arbeide for at gode verdier spres.

Jorunn Gleditsch Lossius, stortingspolitiker for Krf, påpeker nøyaktig det samme i sitt innlegg i VG; https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/L0rQ3q/kristenfolket-raser-arendalsuka-frykter-boenn

Hun skriver; Begrepet «misjon» kommer fra det latinske begrepet for utsendelse. Sånn sett er vel alle som er til stede på Arendalsuka misjonærer for en sak, et parti eller en organisasjon.

Både Ottosen og Gleditsh Lossius minner oss på noe som glemmes av veldig mange, inkludert politikere som Nordli i Arendal. Vi er alle misjonerende, ikke minst politikerne selv. De ønsker å dele av sine ideer og ideologi, sine verdier og formål, og ikke minst av egne forslag og løsninger på samfunnets utfordringer. Og visst ønsker de at folk skal bli overbevist når de deler dem.

Er ikke Nordli klar over at det er de samme menneskerettighetene som verner om de religiøse ytringene, som også verner om hans engasjement i lokalpolitikken? Det er ikke noe sterkere vern i menneskerettighetene for å spre ideologi eller politiske budskap enn det er for å dele religiøse budskap.

Det er derfor viktig å huske på at menneskerettighetene ikke gir noe hjemmel til å forby alt vi ikke liker. Noen liker ikke bråkete rockekonserter og fyll i Arendal sentrum, men kommunen kunne nok ikke tenke seg å bruke samme begrunnelse for å forby disse tingene («at det finnes mennesker som kan føle seg støtt av slike arrangementer»).

Antidemokratiske idealer: Spesielt sjokkerende mener jeg dette er når det samme arrangementet ivaretar retten til å uttrykke (og promotere) rasistiske holdninger og antidemokratiske idealer. Nordisk motstandsbevegelse delte frimodig sine tanker på Arendalsuka om å «kaste ut alle utlendinger fra Norge», og talte for en sensur hvor «kun medlemmer i deres organisasjon kan eie og drive informasjonskanaler». 

Også organisasjonen SIAN (stopp islamiseringen av Norge) var frimodige misjonærer i Arendal, hvis eneste formål i følge vedtektene deres, er «å bekjempe islamsk ideologi og praksis». (Et formål som nødvendigvis bryter med alle leddene i artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen).

Det er liten tvil om at disse to sistnevnte også bryter med menneskerettighetens aller siste artikkel; «Intet i denne erklæringen skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.» (art. 30).

Dersom rasistisk motiverte organisasjoner med frimodighet kan bryte elementære rettigheter beskyttet av FNs menneskerettigheter, må man stille spørsmål til Arendalsuka og Robert Cornels Nordli om deres forståelse av menneskerettighetene under Arendalsuka, og i kommunen forøvrig: Skal virkelig rasistisk motiverte ytringer, og antireligiøse organisasjoner ha et sterkere vern under Arendalsuka enn utøvelse av en fredfull religiøs praksis som bønn, og Bibel-lesning?  

For å avslutte vil jeg sitere en av de innledende artiklene i erklæringen; «Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, for eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold.» (art. 2). Skulle ikke de påfølgende rettighetene gjelde både dem som praktiserer bønn og Bibel-lesing under Arendalsuka, på samme måte som den gjelder Nordlis egen misjonering?

Gå til innlegget

Åpent brev til Trine Skei Grande

Publisert over 1 år siden

Hvordan stiller kulturministeren seg til artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen? Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Norsk Råd for misjon og Evangelisering. Norsk Råd for Misjon og Evangelisering er en paraplyorganisasjon for 42 norske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, alle med en evangelisk plattform. På grasrota regner vi med at vi har omkring 300 000 medlemmer, i tillegg til omkring 80 000 medlemmer blant barne- og ungdomsorganisasjonene i medlemsorganisasjonene.

NORME følger utviklingen i tros- og livssynspolitikken på nært hold, og ønsker å bidra til å utforme den. I aktuelle høringsrunder har vi også sendt våre synspunkt til den politiske behandlingen. Regjeringen skriver på kulturdepartementets egne nettsider at Religions- og trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et fritt samfunn, en overbevisning vi deler.

Fredag 23. februar ble Norge vitne til en alvorlig forskjellsbehandling av et trossamfunn, og en uverdig behandling av mennesker som har skiftet tro. En afghansk familie, som har konvertert til kristen tro, ble brutalt arrestert inne i et kirkelokale hvor de hadde søkt beskyttelse. Norske myndigheter vil nå sende dem tilbake til foreldrenes opprinnelsesland, hvor kristne og konvertitter straffes med døden, til tross for at det ikke finnes noen rettskraftig dom i saken.

At Afghanistan ikke anerkjenner elementære menneskerettigheter skal den norske kulturministeren slippe å svare for, men at den norske regjerningen gjør konvertitter til rettsløse mennesker, det må en norsk regjering ta ansvar for. NORME ønsker dermed å få svar på følgende spørsmål av kulturministeren:

Hvordan stiller regjeringen seg til artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen?
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

 Artikkelen skal sikre personer retten til å praktisere den religionen de tilhører, samt retten til å skrifte religion. Men når en afghansk familie som har konvertert til kristen tro risikerer utsendelse og dødsstraff for å praktisere sin religion, har ikke staten Norge anerkjent deres menneskerettigheter. Hvorvidt konvertittene kan nok om norske høytider er lite relevant for Sharia-domstolene i hjemlandet.

Mangelen på trosfrihet blir enda tydeligere i neste spørsmål:

Hvordan stiller regjeringen seg til en praksis hvor konvertitter får beskjed av UNE, UDI eller det norske rettsvesen om å konvertere tilbake til islam?
Viser ikke det nettopp at man anerkjenner at de faktisk har konvertert (når man ber dem konvertere tilbake)?

Og hvordan kan man be noen konvertere tilbake til sin gamle religion, eller noen som helst religion, når man hevder å sikre sine borgere rettigheten som ligger i artikkel 18 av menneskerettighetserklæringen, å skifte tro, etter sin egen overbevisning? Det skulle være helt uaktuelt å be noen i det hele tatt konvertere til noe annet enn det man selv velger, i en nasjon som ivaretar borgernes trosfrihet.

Regjeringen skriver selv på kulturdepartementets nettsider at Religions- og trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et fritt samfunn.

Hvordan stiller regjeringen seg til en praksis hvor en frimenighet blir så tydelig diskriminert, og behandlet annerledes enn menigheter i Den norske kirke? Er det slik at kirkeasylet ikke skal gjelde dersom kirkeklokkene er erstattet med andre instrumenter og spiret på bygningen mangler?
 

Justisministeren og politiet mener lokalet ikke var noe menighetslokale, til tross for at det er forsamlingshuset til menigheten Nytt Liv Sunnhordland, en menighet i kirkesamfunnet De frie Evangelisk Forsamlinger. Kirkesamfunnet har en over 100 år lang tradisjon og historie i Norge. De Frie Evangeliske Forsamlinger er også medlemmer i NORME.

 Regjeringen sier jo selv, på kulturdepartementets nettsider at man ønsker en Helhetlig politikk for tros- og livssynsfeltet. Likebehandling av trossamfunnene skulle være en grunnpilar i dette arbeidet. Så hvordan stiller kulturministeren seg til en slik forskjellsbehandling?

Gå til innlegget

Kirken mister troverdighet

Publisert over 2 år siden

Med Kirkemøtets vedtak graves en dyp kløft mellom Dnk og den verdensvide evangelikale kirke.

Norme, Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, beklager at kirke­møtet i Den norske kirke­ (Dnk) har vedtatt en liturgi for vigsel av likekjønnede par. Vi mener at Kirkemøtets flertall har valgt å se bort ifra Bibelens klare og tydelige lære om ekteskapet som en institusjon innstiftet av Gud, for en mann og en kvinne.

Skriften alene

Det er med undring vi registrerer at Dnk ved inngangen til reformasjonsjubileet velger å gjøre et vedtak som så klart bryter med Luthers lære om Skriften alene (Sola scriptura)
som autoritet for kirkens lære. ­
I 1997 uttalte både bispemøtet og lærerrådet på Menighets­fakultetet at kirkelig godkjennelse av samkjønnet vigsel vil være kirkesplittende vranglære.

Nemnd for gudstjenesteliv i Dnk gav i 2016 uttrykk for at det ikke har vært mulig å finne bibelske tekster som belegg for samkjønnet vigsel til bruk i den nye liturgien. Da spør vi oss om hvor kirkemøtet henter sitt mandat til å gjøre et vedtak som åpenbart baserer seg på at man har valgt bort Bibelens klare tale om ekte­skapet som en institusjon for en mann og en kvinne.

Hva har endret seg siden 1997? Tilsynelatende er reformatorenes­ understreking av Bibelen som rettesnor for liv og lære bare honnørord som kan legges til side når behovet melder seg.

Svik mot de trofaste

Den evangeliske bevegelse i Norge har historisk sett hatt et tett samarbeid med Dnk, og i mange av menighetene er det mennesker som hører hjemme i den evangeliske bevegelse som bærer mye av det frivillige arbeidet. Men når Dnk, gjennom sitt vedtak i kirke­møtet, snur ryggen til Bibelens samlivslære, blir det vanskelig for mange evangeliske kristne å føle seg hjemme der.

Vi opplever at mange trofaste kirkegjengere som ønsker å lytte til Bibelens lære nå kjenner seg sviktet og at lojaliteten til kirken blir utfordret. (Dette gjenspeiles også i antallet utmeldinger av Dnk etter vedtaket.)

Mister troverdighet

Kirkemøtets vedtak handler ikke bare om å la to voksne mennesker forplikte seg til hverandre. Det handler om å velsigne et samliv som Gud ikke velsigner. Det handler også om å frata mange barn muligheten til å vokse opp sammen med mor og far. Dnk mister både sin troverdighet og sine argumenter i egne standpunkt om surrogati og kunstig befruktning ved å gjøre dette vedtaket.

Videre mister Dnk all troverdighet i forkynnelse om synd og nåde, om omvendelse og tilgivelse, og av all samlivsetikk. Ved å innføre en liturgi for vigsel av likekjønnede par fratar man ­Bibelen dens autoritet som ­rettesnor i samlivsetiske spørsmål.

Troskap mot Bibelen i misjon


Flere av Normes medlemsorgani­sasjoner har tilknytning til Dnk, og innføringen av en liturgi­ for samkjønnet vigsel kan bli veldig utfordrende i deres samarbeid med lokale partnere på misjonsfeltene. Troskap mot ­Bibelens lære er svært viktig for våre samarbeidskirker og partnere. Norme skulle gjerne stått sammen med Dnk i utførelsen av misjonsoppdraget, men opplever nå at kirkemøtets vedtak graver en dyp kløft mellom Dnk og den verdensvide evangelikale kirke.

Av Terje Bjørkås, Styreleder i Norme og Anne Lise Søvde Valle, Daglig leder i Norme

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 08.02.2017

Gå til innlegget

Vårt Land misbruker Cape Town-erklæring

Publisert over 2 år siden

Jeg er skuffet over måten Vårt Land 7. november bruker en sak i Fædrelandsvennen på, uten å lese hele teksten som omtales, i sammenheng.


Det er ingen følelser, legning eller seksuell orientering som stemples som «heslig kjærlighet» i Cape Town-erklæringen, slik Vårt Land gir uttrykk for i sin artikkel.

Veikart. Først kort om Camp Town-erklæringen: Dokumentet ble til i forbindelse med Lausanne-kongressen i Cape Town i oktober 2010. Erklæringen er ment som et veikart for Lausannebevegelsen og er skrevet av en rekke bidragsytere.

Del 1 omhandler vårt forhold til den treenige Gud og ble skrevet i forkant av selve kongressen. Her fikk alle Lausanne-­komiteer (inkludert NORME i Norge) ­mulighet til å sende sine innspill.
Del 2 er hentet fra de ulike virkegrenene.­ Denne delen ble til under og i ­etterkant av selve konferansen, og det er de ulike fagfeltene som har jobbet med tekstene før endelig utgivelse.

Teksten Vårt Land omtaler, er hentet fra Cape Town-erklæringens del 2, i ­kapittel 5, som omhandler et globalt kall til kirken­ om å leve i ydmykhet, integritet og enkelhet, gjennom et hellig liv i etterfølgelse av Jesus.

Dokumentet har ikke hatt noen signaturrunde blant NORMEs medlems­organisasjoner, slik som selve grunnlags­dokumentet i Lausanne har hatt, altså Lausannepakten fra 1974.

«Heslig kjærlighet». Uttrykket «heslig kjærlighet» finnes ikke i Cape Town-erklæringen. Det er journalisten i Fædrelandsvennen som har konstruert dette. Det Cape Town-erklæringen gjør, i dette avsnittet, er å referere til en sammenligning gjort av Paulus i Efeserne 5 hvor han stiller den rene og guddommelige kjærligheten opp mot den egoistiske menneskelige synd (med det engelske uttrykket: «The ugliness of sin»). På norsk er uttrykket «ugliness of sin» oversatt med «heslighet».

Cape Town-teksten refererer altså til sammenligningen gjort av Paulus, hvor han beskriver renheten i den guddommelige kjærligheten som er selvoppofrende «Kristus elsket oss og gav seg selv som ­offergave for oss», med motsetningen i den urene og egoistiske syndige menneskeligheten. Og det skulle vel ikke overraske noen at Guds renhet er en motpol og en kontrast til den syndige natur i mennesket. I Efeserne 5.3 skriver Paulus; «All hor, all slags urenhet og grådighet må det ikke engang være tale om blant dere.»

Stempler ikke. Når Cape Town-teksten snakker om hvordan den urene kjærligheten kommer til uttrykk, nevnes seksuelle relasjoner før, og utenfor ekteskapet, og ikke homofili. Det er derfor ikke dekning for å si at Cape Town-erklæringen spesifikt stempler homofili som heslig kjærlighet. Grådigheten er et vel så viktig uttrykk for den urene kjærligheten, og den er grundig behandlet i andre deler av Cape Town-erklæringen. All synd står i kontrast med Guds renhet. Her gis ingen noen særstilling. 

Kanskje er ordet «heslig» en uheldig oversettelse av det engelske «ugliness of sin». Men ordet refererer uansett ikke til noen legning eller følelse, seksuell orientering eller handling, men er en kontrast til Guds rene og selvoppofrende kjærlighet. 

Den eneste gangen homoseksuell praksis er nevn i dokumentet, er det spesielt nevnte behovet for «å komme mennesker i møte med Kristi kjærlighet, medfølelse og rettferdighet, og å avvise og fordømme enhver form for hat, verbal eller fysisk mishandling og nedverdigende behandling av homofile mennesker».

Misbruk. I tråd med denne oppfordringen ønsker vi å ta avstand fra Vårt Lands misbruk av teksten, som har til hensikt å stemple Cape Town-erklæringen som en verbal nedverdigende behandling av homofile mennesker.

Vi ønsker å fastholde at rammen for seksuelle relasjoner innenfor det forpliktende ekteskapet mellom mann og kvinne er det som løftes frem i Bibelen som Guds gode vilje, både i Det Gamle og Det Nye Testamentet, og ikke minst av Jesus selv. Dette uten å krenke andre mennesker, ­eller deres rett til å velge annerledes.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.11.2016

Gå til innlegget

Det er med smerte i hjertet jeg leser innlegg på innlegg på Verdidebatt.no om mennesker som har negative opplevelser av kristent lederskap. Jeg tipper det finnes folk i alle leire, og innenfor de fleste konfesjoner som har historier de kunne ha delt.

Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

Selv har jeg også sannsynligvis trent unge mennesker som kan ha fått et uriktig gudsbilde gjennom mine handlinger og ord. I min refleksjon over kristent lederskap har jeg derfor noen prinsipper som jeg ønsker å sette ord på i denne debatten, og som jeg selv ønsker å lede etter: 

1. Å være kalt av Gud er ikke ensbetydende med å være ufeilbarlig. Vi ledere feiler. Vi er mennesker av kjøtt og blod som sutrer når vi får sesonginfluensa, som kritiserer andre når vi blir irritert, og som til og med sammenligner oss med andre mennesker.

Selv om en leder har fantastiske lederegenskaper, profetiske gaver og gode taleevner (min bakgrunn er fra Pinsebevegelsen, hvor vi setter pris på slike ting) så er Bibelen tydelig på at alt skal prøves. Og det er frukten av lederskapet som teller.

Dersom man ser opp til en leder er det altfor lett å anta at alt som gjøres av denne lederen er godt og rett. Dette er like skremmende som det er menneskelig. Det er nesten slik at man bør lete etter de tingene som viser en leders menneskelighet når man ser opp til noen, slik at man ikke får et usunt bilde av en av Guds utvalgte tjenere. 

2.  Alt vi gjør i vårt lederskap bør tåle dagens lys. Jesus påpeker selv, i en diskusjon med fariseerne og de skriftlærde at han dag etter dag hadde undervist åpent på tempelplassen, uten at noen hadde pågrepet ham. Dette bør vi også ha som prinsipp.

Riktignok kom folk også til Jesus på natten, eksempelvis Nikodemus i Johannes 3. Men Jesus var sannsynligvis sammen med noen av sine disipler som var øyevitner til samtalen, i og med at den er referert i evangeliet, og ikke minst fordi påfølgende vers i teksten sier; Etter dette gikk Jesus og hans disipler til Judea. (Joh. 3.22).

Anyway; Som ledere må vi ha høyde for at de menneskene vi leder forteller til andre både det vi lærer dem og hvordan vi lærer dem. Vi bør faktisk se for oss at det meste kunne bli tatt opp eller filmet og lagt ut på youtube, nå i vår digitale verden, åpenlyst og transparent.

Hvis vår språkbruk, våre holdninger, vår overbevisningsevne og våre imperativer ikke tåler dagens lys, i form av videre deling, ja så er det stor sannsynlighet for at vår ledelse bør ha en annen tilnærming og form.

3. Tjenestedeling etter nådegaver. Guds utrustning fungere faktisk slik at vi ikke er kalt til å gjøre de samme tjenestene. Dersom vi, i vårt lederskap ber alle dem vi leder om å gjennomføre de samme tjenestene, så er det stor sannsynlighet for at noen av de vi leder føler seg ubekvem med oppgavene de blir satt til. Da tenker jeg ikke på at alle har felles pensum på en bibelskole, men på tjenester man settes til å utføre.

Vi er virkelig ikke alle hender, eller føtter, men vi er unike lemmer på Guds mangfoldige legeme. Dette vil ikke si at enhver kun skal gjøre det de selv ønsker. Men jeg tror utfordringen i våre sammenhenger har vært at altfor mange settes til å gjøre ting de ikke er kalt til, eller ikke er utrustet for. 

4. Spørsmål er av det gode. Disiplene spurte Jesus spørsmål hele tiden. Jesus sa aldri at det var galt, til tross for at de noen ganger stilte gale spørsmål, eller ikke fikk svar på spørsmålene sine. I jødisk pedagogikk er det derimot slik at det er spørsmålene som er grunnlag for opplæring. Hele Moseloven er bygget opp slik; Når dine barn spør deg hvorfor du gjør dette, skal du svare… Når din sønn i morgen spør deg, hva betyr disse lovene, … så skal du svare… osv.

Spørsmål er den beste måten både vi ledere kan reflektere over det vi gjør, og en enkel måte å få dem vi leder til føle seg lyttet til. Her taler jeg ikke om den overhengende røsten til djevelen knyttet til Guds ord; Har Gud virkelig sagt…? Selv om det som er fra Gud skal kunne tåle dagens lys, har Gud aldri kalt oss til å fornekte Guds sanne ord som påskudd for synd.

5. Vårt eget gudsliv og gudsbilde blir andres gudsbilde og liv. Dette siste prinsippet baler jeg mye med selv. Som ledere har vi en tendens til å ”gi videre vårt eget gudsbilde”. Det vil si at jeg presenterer andre et gudsbilde som reflekterer det bildet jeg selv har av Gud. Det vil si at det Gud taler om til meg, er det jeg selv kommer til å gi videre når jeg deler med andre (mitt kall, engasjement, etc.). Det vil igjen si at jeg, i min iver etter å realisere Guds kall i mitt liv, vil ivre for at Guds kall også skal realiseres i andres liv.

Plutselig er Guds ord til meg blitt Guds kall til en annen person… en person som kanskje har et helt annet kall over livet sitt, som muligens enda ikke er blitt klart og tydelig for personen. Vel, da vil den andre personen jobbe for å realisere mitt kall, og ikke det kallet som Gud har for han/henne. Det finnes altså brilliante ledere, men som jeg ikke kan tjene under, fordi deres visjon ikke er mitt gudegitte kall.

Dette punktet fører meg over til det mest alvorlige spørsmålet mitt; Når er en person selv ansvarlig for sitt gudsbilde, og hvor går grensen til hva jeg, som leder, er ansvarlig for? Det viktigste vi ledere må lære videre, må jo være å gi andre et sunt gudsbilde, og utruste dem til å selv høre fra Gud og selv bedømme (skjelne) hva som skal gi dem retning.

Et banalt eksempel, for meg, er bruken av modale hjelpeverb og imperativer i lederskap: Vi skulle alle…, noen burde gjøre… , vi er alle kalt til … , vi skal og må…. , og Gud forventer… Når jeg hører slike i forkynnelse må jeg teste om det jeg nå skal og må osv., faktisk er det Gud har kalt meg til. Her snakker jeg ikke om at jeg selv kan velge ut hvilke bud jeg skal velge å følge av de 10 bud, eller om Bibelens undervisning gjelder for meg eller ikke. For det er nettopp dette jeg her må skjelne. For jeg tror virkelig at Guds ord er Sannhet, og at Guds sannhet er det beste for meg. Men jeg tror ikke at det gudegitte kallet som en annen leder har fått, skal virkeliggjøres av meg, med mindre Gud da har talt spesifikt til meg om å gjøre det samme.

Avslutningsvis: Felles for historiene om dårlig lederskap finner jeg en ting; lederne har fått dem som er blitt ledet til å føle seg utilstrekkelige, verdiløse, usikre og mislykkede. Og her er jeg tilbake til det jeg nevnte i punkt 1; det er fruktene av vårt lederskap som vil vise om vi har hatt Guds hjertelag og sinnelag ovenfor de menneskene vi har ledet. Dersom de føler seg som et middel for å nå mitt mål, da er jeg redd lederskapet mitt overfor denne personen, har feilet. 

FØLG HELE DEBATTEN

• Les Hans Eskil Vigdel: Introvert i menighet

• Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

• Les Alv Magnus, tidligere leder i UiO: Hva vi har lært

• Les Ruth Iren Grimstad: Maktens offer

• Stig Øyvind Blystad: Tiden leger ingen sår

• Stian Kilde Aarebrot om Sentermenigheten og Pinsebevegelsen: Tilgivelse må ikke forveksles med blanke ark

• Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

• Hallgeir Reiten: Debbaten om jesus Revolution må ikke bli for ensidig

Knut Tveitereid: Å ikke kjenne igjen seg selv i heseblesende åndelighet

Stian Kilde Aarebrot: Mye god selvransakelse å spore

Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt

Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst

Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2310 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1895 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1891 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1809 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1763 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1531 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1300 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1226 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1096 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere