Anne Lise Søvde

Alder: 40
  RSS

Om Anne Lise

Følgere

Åpent brev til Trine Skei Grande

Publisert 10 måneder siden - 1050 visninger

Hvordan stiller kulturministeren seg til artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen? Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Norsk Råd for misjon og Evangelisering. Norsk Råd for Misjon og Evangelisering er en paraplyorganisasjon for 42 norske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn, alle med en evangelisk plattform. På grasrota regner vi med at vi har omkring 300 000 medlemmer, i tillegg til omkring 80 000 medlemmer blant barne- og ungdomsorganisasjonene i medlemsorganisasjonene.

NORME følger utviklingen i tros- og livssynspolitikken på nært hold, og ønsker å bidra til å utforme den. I aktuelle høringsrunder har vi også sendt våre synspunkt til den politiske behandlingen. Regjeringen skriver på kulturdepartementets egne nettsider at Religions- og trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et fritt samfunn, en overbevisning vi deler.

Fredag 23. februar ble Norge vitne til en alvorlig forskjellsbehandling av et trossamfunn, og en uverdig behandling av mennesker som har skiftet tro. En afghansk familie, som har konvertert til kristen tro, ble brutalt arrestert inne i et kirkelokale hvor de hadde søkt beskyttelse. Norske myndigheter vil nå sende dem tilbake til foreldrenes opprinnelsesland, hvor kristne og konvertitter straffes med døden, til tross for at det ikke finnes noen rettskraftig dom i saken.

At Afghanistan ikke anerkjenner elementære menneskerettigheter skal den norske kulturministeren slippe å svare for, men at den norske regjerningen gjør konvertitter til rettsløse mennesker, det må en norsk regjering ta ansvar for. NORME ønsker dermed å få svar på følgende spørsmål av kulturministeren:

Hvordan stiller regjeringen seg til artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen?
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

 Artikkelen skal sikre personer retten til å praktisere den religionen de tilhører, samt retten til å skrifte religion. Men når en afghansk familie som har konvertert til kristen tro risikerer utsendelse og dødsstraff for å praktisere sin religion, har ikke staten Norge anerkjent deres menneskerettigheter. Hvorvidt konvertittene kan nok om norske høytider er lite relevant for Sharia-domstolene i hjemlandet.

Mangelen på trosfrihet blir enda tydeligere i neste spørsmål:

Hvordan stiller regjeringen seg til en praksis hvor konvertitter får beskjed av UNE, UDI eller det norske rettsvesen om å konvertere tilbake til islam?
Viser ikke det nettopp at man anerkjenner at de faktisk har konvertert (når man ber dem konvertere tilbake)?

Og hvordan kan man be noen konvertere tilbake til sin gamle religion, eller noen som helst religion, når man hevder å sikre sine borgere rettigheten som ligger i artikkel 18 av menneskerettighetserklæringen, å skifte tro, etter sin egen overbevisning? Det skulle være helt uaktuelt å be noen i det hele tatt konvertere til noe annet enn det man selv velger, i en nasjon som ivaretar borgernes trosfrihet.

Regjeringen skriver selv på kulturdepartementets nettsider at Religions- og trosfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og en forutsetning for et fritt samfunn.

Hvordan stiller regjeringen seg til en praksis hvor en frimenighet blir så tydelig diskriminert, og behandlet annerledes enn menigheter i Den norske kirke? Er det slik at kirkeasylet ikke skal gjelde dersom kirkeklokkene er erstattet med andre instrumenter og spiret på bygningen mangler?
 

Justisministeren og politiet mener lokalet ikke var noe menighetslokale, til tross for at det er forsamlingshuset til menigheten Nytt Liv Sunnhordland, en menighet i kirkesamfunnet De frie Evangelisk Forsamlinger. Kirkesamfunnet har en over 100 år lang tradisjon og historie i Norge. De Frie Evangeliske Forsamlinger er også medlemmer i NORME.

 Regjeringen sier jo selv, på kulturdepartementets nettsider at man ønsker en Helhetlig politikk for tros- og livssynsfeltet. Likebehandling av trossamfunnene skulle være en grunnpilar i dette arbeidet. Så hvordan stiller kulturministeren seg til en slik forskjellsbehandling?

Gå til innlegget

Kirken mister troverdighet

Publisert nesten 2 år siden - 593 visninger

Med Kirkemøtets vedtak graves en dyp kløft mellom Dnk og den verdensvide evangelikale kirke.

Norme, Norsk Råd for Misjon og Evangelisering, beklager at kirke­møtet i Den norske kirke­ (Dnk) har vedtatt en liturgi for vigsel av likekjønnede par. Vi mener at Kirkemøtets flertall har valgt å se bort ifra Bibelens klare og tydelige lære om ekteskapet som en institusjon innstiftet av Gud, for en mann og en kvinne.

Skriften alene

Det er med undring vi registrerer at Dnk ved inngangen til reformasjonsjubileet velger å gjøre et vedtak som så klart bryter med Luthers lære om Skriften alene (Sola scriptura)
som autoritet for kirkens lære. ­
I 1997 uttalte både bispemøtet og lærerrådet på Menighets­fakultetet at kirkelig godkjennelse av samkjønnet vigsel vil være kirkesplittende vranglære.

Nemnd for gudstjenesteliv i Dnk gav i 2016 uttrykk for at det ikke har vært mulig å finne bibelske tekster som belegg for samkjønnet vigsel til bruk i den nye liturgien. Da spør vi oss om hvor kirkemøtet henter sitt mandat til å gjøre et vedtak som åpenbart baserer seg på at man har valgt bort Bibelens klare tale om ekte­skapet som en institusjon for en mann og en kvinne.

Hva har endret seg siden 1997? Tilsynelatende er reformatorenes­ understreking av Bibelen som rettesnor for liv og lære bare honnørord som kan legges til side når behovet melder seg.

Svik mot de trofaste

Den evangeliske bevegelse i Norge har historisk sett hatt et tett samarbeid med Dnk, og i mange av menighetene er det mennesker som hører hjemme i den evangeliske bevegelse som bærer mye av det frivillige arbeidet. Men når Dnk, gjennom sitt vedtak i kirke­møtet, snur ryggen til Bibelens samlivslære, blir det vanskelig for mange evangeliske kristne å føle seg hjemme der.

Vi opplever at mange trofaste kirkegjengere som ønsker å lytte til Bibelens lære nå kjenner seg sviktet og at lojaliteten til kirken blir utfordret. (Dette gjenspeiles også i antallet utmeldinger av Dnk etter vedtaket.)

Mister troverdighet

Kirkemøtets vedtak handler ikke bare om å la to voksne mennesker forplikte seg til hverandre. Det handler om å velsigne et samliv som Gud ikke velsigner. Det handler også om å frata mange barn muligheten til å vokse opp sammen med mor og far. Dnk mister både sin troverdighet og sine argumenter i egne standpunkt om surrogati og kunstig befruktning ved å gjøre dette vedtaket.

Videre mister Dnk all troverdighet i forkynnelse om synd og nåde, om omvendelse og tilgivelse, og av all samlivsetikk. Ved å innføre en liturgi for vigsel av likekjønnede par fratar man ­Bibelen dens autoritet som ­rettesnor i samlivsetiske spørsmål.

Troskap mot Bibelen i misjon


Flere av Normes medlemsorgani­sasjoner har tilknytning til Dnk, og innføringen av en liturgi­ for samkjønnet vigsel kan bli veldig utfordrende i deres samarbeid med lokale partnere på misjonsfeltene. Troskap mot ­Bibelens lære er svært viktig for våre samarbeidskirker og partnere. Norme skulle gjerne stått sammen med Dnk i utførelsen av misjonsoppdraget, men opplever nå at kirkemøtets vedtak graver en dyp kløft mellom Dnk og den verdensvide evangelikale kirke.

Av Terje Bjørkås, Styreleder i Norme og Anne Lise Søvde Valle, Daglig leder i Norme

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 08.02.2017

Gå til innlegget

Vårt Land misbruker Cape Town-erklæring

Publisert rundt 2 år siden - 389 visninger

Jeg er skuffet over måten Vårt Land 7. november bruker en sak i Fædrelandsvennen på, uten å lese hele teksten som omtales, i sammenheng.


Det er ingen følelser, legning eller seksuell orientering som stemples som «heslig kjærlighet» i Cape Town-erklæringen, slik Vårt Land gir uttrykk for i sin artikkel.

Veikart. Først kort om Camp Town-erklæringen: Dokumentet ble til i forbindelse med Lausanne-kongressen i Cape Town i oktober 2010. Erklæringen er ment som et veikart for Lausannebevegelsen og er skrevet av en rekke bidragsytere.

Del 1 omhandler vårt forhold til den treenige Gud og ble skrevet i forkant av selve kongressen. Her fikk alle Lausanne-­komiteer (inkludert NORME i Norge) ­mulighet til å sende sine innspill.
Del 2 er hentet fra de ulike virkegrenene.­ Denne delen ble til under og i ­etterkant av selve konferansen, og det er de ulike fagfeltene som har jobbet med tekstene før endelig utgivelse.

Teksten Vårt Land omtaler, er hentet fra Cape Town-erklæringens del 2, i ­kapittel 5, som omhandler et globalt kall til kirken­ om å leve i ydmykhet, integritet og enkelhet, gjennom et hellig liv i etterfølgelse av Jesus.

Dokumentet har ikke hatt noen signaturrunde blant NORMEs medlems­organisasjoner, slik som selve grunnlags­dokumentet i Lausanne har hatt, altså Lausannepakten fra 1974.

«Heslig kjærlighet». Uttrykket «heslig kjærlighet» finnes ikke i Cape Town-erklæringen. Det er journalisten i Fædrelandsvennen som har konstruert dette. Det Cape Town-erklæringen gjør, i dette avsnittet, er å referere til en sammenligning gjort av Paulus i Efeserne 5 hvor han stiller den rene og guddommelige kjærligheten opp mot den egoistiske menneskelige synd (med det engelske uttrykket: «The ugliness of sin»). På norsk er uttrykket «ugliness of sin» oversatt med «heslighet».

Cape Town-teksten refererer altså til sammenligningen gjort av Paulus, hvor han beskriver renheten i den guddommelige kjærligheten som er selvoppofrende «Kristus elsket oss og gav seg selv som ­offergave for oss», med motsetningen i den urene og egoistiske syndige menneskeligheten. Og det skulle vel ikke overraske noen at Guds renhet er en motpol og en kontrast til den syndige natur i mennesket. I Efeserne 5.3 skriver Paulus; «All hor, all slags urenhet og grådighet må det ikke engang være tale om blant dere.»

Stempler ikke. Når Cape Town-teksten snakker om hvordan den urene kjærligheten kommer til uttrykk, nevnes seksuelle relasjoner før, og utenfor ekteskapet, og ikke homofili. Det er derfor ikke dekning for å si at Cape Town-erklæringen spesifikt stempler homofili som heslig kjærlighet. Grådigheten er et vel så viktig uttrykk for den urene kjærligheten, og den er grundig behandlet i andre deler av Cape Town-erklæringen. All synd står i kontrast med Guds renhet. Her gis ingen noen særstilling. 

Kanskje er ordet «heslig» en uheldig oversettelse av det engelske «ugliness of sin». Men ordet refererer uansett ikke til noen legning eller følelse, seksuell orientering eller handling, men er en kontrast til Guds rene og selvoppofrende kjærlighet. 

Den eneste gangen homoseksuell praksis er nevn i dokumentet, er det spesielt nevnte behovet for «å komme mennesker i møte med Kristi kjærlighet, medfølelse og rettferdighet, og å avvise og fordømme enhver form for hat, verbal eller fysisk mishandling og nedverdigende behandling av homofile mennesker».

Misbruk. I tråd med denne oppfordringen ønsker vi å ta avstand fra Vårt Lands misbruk av teksten, som har til hensikt å stemple Cape Town-erklæringen som en verbal nedverdigende behandling av homofile mennesker.

Vi ønsker å fastholde at rammen for seksuelle relasjoner innenfor det forpliktende ekteskapet mellom mann og kvinne er det som løftes frem i Bibelen som Guds gode vilje, både i Det Gamle og Det Nye Testamentet, og ikke minst av Jesus selv. Dette uten å krenke andre mennesker, ­eller deres rett til å velge annerledes.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.11.2016

Gå til innlegget

Alt kristne ledere gjør, må tåle å bli lagt på YouTube

Publisert over 2 år siden - 2522 visninger

Det er med smerte i hjertet jeg leser innlegg på innlegg på Verdidebatt.no om mennesker som har negative opplevelser av kristent lederskap. Jeg tipper det finnes folk i alle leire, og innenfor de fleste konfesjoner som har historier de kunne ha delt.

Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

Selv har jeg også sannsynligvis trent unge mennesker som kan ha fått et uriktig gudsbilde gjennom mine handlinger og ord. I min refleksjon over kristent lederskap har jeg derfor noen prinsipper som jeg ønsker å sette ord på i denne debatten, og som jeg selv ønsker å lede etter: 

1. Å være kalt av Gud er ikke ensbetydende med å være ufeilbarlig. Vi ledere feiler. Vi er mennesker av kjøtt og blod som sutrer når vi får sesonginfluensa, som kritiserer andre når vi blir irritert, og som til og med sammenligner oss med andre mennesker.

Selv om en leder har fantastiske lederegenskaper, profetiske gaver og gode taleevner (min bakgrunn er fra Pinsebevegelsen, hvor vi setter pris på slike ting) så er Bibelen tydelig på at alt skal prøves. Og det er frukten av lederskapet som teller.

Dersom man ser opp til en leder er det altfor lett å anta at alt som gjøres av denne lederen er godt og rett. Dette er like skremmende som det er menneskelig. Det er nesten slik at man bør lete etter de tingene som viser en leders menneskelighet når man ser opp til noen, slik at man ikke får et usunt bilde av en av Guds utvalgte tjenere. 

2.  Alt vi gjør i vårt lederskap bør tåle dagens lys. Jesus påpeker selv, i en diskusjon med fariseerne og de skriftlærde at han dag etter dag hadde undervist åpent på tempelplassen, uten at noen hadde pågrepet ham. Dette bør vi også ha som prinsipp.

Riktignok kom folk også til Jesus på natten, eksempelvis Nikodemus i Johannes 3. Men Jesus var sannsynligvis sammen med noen av sine disipler som var øyevitner til samtalen, i og med at den er referert i evangeliet, og ikke minst fordi påfølgende vers i teksten sier; Etter dette gikk Jesus og hans disipler til Judea. (Joh. 3.22).

Anyway; Som ledere må vi ha høyde for at de menneskene vi leder forteller til andre både det vi lærer dem og hvordan vi lærer dem. Vi bør faktisk se for oss at det meste kunne bli tatt opp eller filmet og lagt ut på youtube, nå i vår digitale verden, åpenlyst og transparent.

Hvis vår språkbruk, våre holdninger, vår overbevisningsevne og våre imperativer ikke tåler dagens lys, i form av videre deling, ja så er det stor sannsynlighet for at vår ledelse bør ha en annen tilnærming og form.

3. Tjenestedeling etter nådegaver. Guds utrustning fungere faktisk slik at vi ikke er kalt til å gjøre de samme tjenestene. Dersom vi, i vårt lederskap ber alle dem vi leder om å gjennomføre de samme tjenestene, så er det stor sannsynlighet for at noen av de vi leder føler seg ubekvem med oppgavene de blir satt til. Da tenker jeg ikke på at alle har felles pensum på en bibelskole, men på tjenester man settes til å utføre.

Vi er virkelig ikke alle hender, eller føtter, men vi er unike lemmer på Guds mangfoldige legeme. Dette vil ikke si at enhver kun skal gjøre det de selv ønsker. Men jeg tror utfordringen i våre sammenhenger har vært at altfor mange settes til å gjøre ting de ikke er kalt til, eller ikke er utrustet for. 

4. Spørsmål er av det gode. Disiplene spurte Jesus spørsmål hele tiden. Jesus sa aldri at det var galt, til tross for at de noen ganger stilte gale spørsmål, eller ikke fikk svar på spørsmålene sine. I jødisk pedagogikk er det derimot slik at det er spørsmålene som er grunnlag for opplæring. Hele Moseloven er bygget opp slik; Når dine barn spør deg hvorfor du gjør dette, skal du svare… Når din sønn i morgen spør deg, hva betyr disse lovene, … så skal du svare… osv.

Spørsmål er den beste måten både vi ledere kan reflektere over det vi gjør, og en enkel måte å få dem vi leder til føle seg lyttet til. Her taler jeg ikke om den overhengende røsten til djevelen knyttet til Guds ord; Har Gud virkelig sagt…? Selv om det som er fra Gud skal kunne tåle dagens lys, har Gud aldri kalt oss til å fornekte Guds sanne ord som påskudd for synd.

5. Vårt eget gudsliv og gudsbilde blir andres gudsbilde og liv. Dette siste prinsippet baler jeg mye med selv. Som ledere har vi en tendens til å ”gi videre vårt eget gudsbilde”. Det vil si at jeg presenterer andre et gudsbilde som reflekterer det bildet jeg selv har av Gud. Det vil si at det Gud taler om til meg, er det jeg selv kommer til å gi videre når jeg deler med andre (mitt kall, engasjement, etc.). Det vil igjen si at jeg, i min iver etter å realisere Guds kall i mitt liv, vil ivre for at Guds kall også skal realiseres i andres liv.

Plutselig er Guds ord til meg blitt Guds kall til en annen person… en person som kanskje har et helt annet kall over livet sitt, som muligens enda ikke er blitt klart og tydelig for personen. Vel, da vil den andre personen jobbe for å realisere mitt kall, og ikke det kallet som Gud har for han/henne. Det finnes altså brilliante ledere, men som jeg ikke kan tjene under, fordi deres visjon ikke er mitt gudegitte kall.

Dette punktet fører meg over til det mest alvorlige spørsmålet mitt; Når er en person selv ansvarlig for sitt gudsbilde, og hvor går grensen til hva jeg, som leder, er ansvarlig for? Det viktigste vi ledere må lære videre, må jo være å gi andre et sunt gudsbilde, og utruste dem til å selv høre fra Gud og selv bedømme (skjelne) hva som skal gi dem retning.

Et banalt eksempel, for meg, er bruken av modale hjelpeverb og imperativer i lederskap: Vi skulle alle…, noen burde gjøre… , vi er alle kalt til … , vi skal og må…. , og Gud forventer… Når jeg hører slike i forkynnelse må jeg teste om det jeg nå skal og må osv., faktisk er det Gud har kalt meg til. Her snakker jeg ikke om at jeg selv kan velge ut hvilke bud jeg skal velge å følge av de 10 bud, eller om Bibelens undervisning gjelder for meg eller ikke. For det er nettopp dette jeg her må skjelne. For jeg tror virkelig at Guds ord er Sannhet, og at Guds sannhet er det beste for meg. Men jeg tror ikke at det gudegitte kallet som en annen leder har fått, skal virkeliggjøres av meg, med mindre Gud da har talt spesifikt til meg om å gjøre det samme.

Avslutningsvis: Felles for historiene om dårlig lederskap finner jeg en ting; lederne har fått dem som er blitt ledet til å føle seg utilstrekkelige, verdiløse, usikre og mislykkede. Og her er jeg tilbake til det jeg nevnte i punkt 1; det er fruktene av vårt lederskap som vil vise om vi har hatt Guds hjertelag og sinnelag ovenfor de menneskene vi har ledet. Dersom de føler seg som et middel for å nå mitt mål, da er jeg redd lederskapet mitt overfor denne personen, har feilet. 

FØLG HELE DEBATTEN

• Les Hans Eskil Vigdel: Introvert i menighet

• Les Trine Lise Aasheim: En historie om krenkelser og håp

• Les Alv Magnus, tidligere leder i UiO: Hva vi har lært

• Les Ruth Iren Grimstad: Maktens offer

• Stig Øyvind Blystad: Tiden leger ingen sår

• Stian Kilde Aarebrot om Sentermenigheten og Pinsebevegelsen: Tilgivelse må ikke forveksles med blanke ark

• Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

• Hallgeir Reiten: Debbaten om jesus Revolution må ikke bli for ensidig

Knut Tveitereid: Å ikke kjenne igjen seg selv i heseblesende åndelighet

Stian Kilde Aarebrot: Mye god selvransakelse å spore

Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt

Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst

Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

• Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

• Mirjam Leijis: Egne betraktninger etter Frelst

• Andreas Nordli i Ungdom i Oppdrag: I brann for saken

• Helje Solberg i VGTV sitt svar til Stephan Christiansen: Underlige påstander

• Hans Eskil Vigdel: Stephan Christiansen tar ikke nødvendig oppgjør

• Arve E. Aarskog: Er angrep alltid beste forsvar, Stephan Christiansen?

• Kai Roger Tøtlandsmo: Tusen takk, Jesus Revolution

• Stephan Christiansen: Lei for belastningen, men det finnes andre historier enn Gjæverts

• Per Søetorp: De 99 og den ene

• Øystein Gjerme: Vi er ikke en dyneløftende menighet

• Paul Hockley i Jesus Revolution: Jeg har store ører og ingen pekefinger

• Hans Eskil Vigdel: Brev til et brent barn

• Hans Eskil Vigdel: Jesus Revolution var ikke det jeg trengte

• Bjørn Aslaksen: Halvbror i Herren

• Erling Rimehaug: Innta landet

• Helge Simonnes: Oppgjør med usunn teologi

• Helge Simonnes: Nei til Jesus-soldater

• Arve E. Aarskog: Dødsslitne i tjeneste for Jesus Revolution

• Arne Lauvhjell: Jesus Revolution - frå brann til oske

• Ingvild Ofte Arntsen: Offetlige oppgjør trengs

Gå til innlegget

På tide å gi fostre et rettsvern

Publisert nesten 3 år siden - 894 visninger

De siste dagers nyheter om Justisdepartementets avklaring om muligheten for å abortere ett av flere foster har igjen blåst liv i debatten om fosterets rett til å leve.

På tross av fagmiljøets bekymringer omkring denne typen aborter, har regjeringen gått inn for Justisdepartementets tolkning. Verken Fremskrittspartiet, Høyre eller Arbeiderpartiet ønsker seg noen annen tolkning.

Også folk som i utgangspunktet er positive til dagens abortlov synes dette er hårreisende. Da er det hensynet til den gjenlevende tvillingen, eller de to gjenlevende i trilling-svangerskap de har i tankene. Samtalen hvor den gjenlevende tvillingen skal få vite at han elle hun egentlig skulle vokst opp sammen med en tvilling og sjelevenn er like grotesk som den er uunngåelig.

Jeg har nettopp lest gynekolog og overlege Birgitte Heiberg Kahrs ved Nasjonalt senter for fostermedisin på St. Olavs hospital sin beskrivelse av denne typen aborter: Kvinnen er ved bevissthet, og vi står over henne og ser på to ultralydskjermer mens vi stikker nålen inn i hjertet til det ene barnet. Så må vi vente mange minutter til hjertet slutter å slå. Det er annerledes enn en vanlig abort. (nrk.no 22. februar).

Tvillingaborter dreier seg altså om kvinner som i utgangspunktet ønsker å blir gravide, men som ikke ser den ekstra velsignelsen det er å få to, eller flere,  velskapte barn i samme svangerskap. Igjen belyses det sentrale spørsmålet i abortdebatten: Hvem er kvinnen til å bestemme over retten til om et annet menneske skal få leve? Og hvordan kan leger settes i en situasjon hvor de må velge hvilket fostre som skal få leve og hvilket som skal dø?

For meg, og en god del andre, blir konklusjonen at det ikke er snakk om selvbestemte aborter. Dette er morsbestemte aborter! Og legebestemte aborter, der hvor legen må ta det umenneskelige valget. Barnet har ikke valgt å avslutte sitt bankende hjerte, og helsepersonell er tvunget til å tilby det teknologien og lovverket tillater.

På høy tid å gi fostre et bedre rettsvern: Det er ikke bare tvillingfostre som har behov for et sterkere rettsvern. Mange jenter og kvinner som blir gravide går inn på apper, nettsider og nettforum som forteller om fosterets utvikling. Etter få tastetrykk finner de ut at fosterets hjerte slår allerede ved 21 dager. Og fra den dagen slår hjertet helt til den dagen de for siste gang trekker pusten. Det er jo helt hårreisende at fostre med et eget bankende hjerte kan fratas retten til liv. For min del er dette like hårreisende som å se for seg at det skal tilbys aktiv dødshjelp som får hjertet til å slutte å banke, i livets andre ende.

Jeg skulle forresten ønske meg at det var en større skepsis i fagmiljøene (det er mulig den finnes men ikke blir hørt) til andre typer provoserte aborter også. Gitt at det eksempelvis er ei kvinne som er gravid med tvillinger og velger å avslutte begge barnas liv før 12 uke. Er ikke dette også hjerteskjærende og grotesk, på linje med det som nå er blitt lov?For meg koker dette ned til at alle disse barna trenger sterkere rettsvern.

Jeg vil på ingen måte forsvare noe svangerskapsbrudd, men lurer nå på hvorfor man ikke endrer 12-ukers grensen ved selvbestemt abort til fem uker? Når kvinnen er fem uker på vei i et svangerskap er fosteret 21 dager.  (Man teller svangerskapsuker fra første dagen i siste menstruasjon). Den tjueførste dagen begynner hjerte å slå, og fosteret har fra den dagen et bankende hjerte.

Det er ingen medisinsk grunn til at fostre på 11 uker skal ha mindre rettsvern enn de på 13 uker. Denne grensen ble satt lenge før man var klar over fostres detaljerte utvikling i svangerskapet, og er nå blitt både gammeldags og kunstig. Derimot finnes det en medisinsk begrunnelse for å sikre barna rettsvern fra den dagen hvor de har et bankende hjerte. I alle fall er dette et skritt i riktig retning for å gi fosteret rettsvern.

Etterlyser politisk vilje: Jeg ber ikke bare om en omkamp i forhold til tvillingers rett til å leve. Tolkningen fra Justisdepartementet bør i det minste sendes ut på offentlig høring. Videre ønsker jeg meg en omkamp på vegne avalle fostre! Og jeg mener at denne kampen må begynne med å gi rettsvern til alle fostre fra svangerskapsuke fem. I tillegg bør alle politiske partier fremme forslag og tiltak som hjelper kvinner å bære frem barnet når de blir gravide, som bidrag til en Nasjonal handlingsplan for å redusere antall aborter i Norge.

Et eksempel er å gi bedre økonomiske ordninger for studenter som får barn. Et annet kan være å hjelpe kvinner som ønsker å bære frem et barn som kan bli adoptert av en annen familie, noe som eksempelvis er helt vanlig i USA. Kvinner som har gjennomført abort bør få sterk anmodning om å bruke annen type prevensjon. Og undervisning om fosterets utvikling bør legges inn i skolens undervisning om seksualitet, slik at også tenåringsjenter får rett informasjon om hva som skjer underveis i en graviditet.

 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77234 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43407 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34803 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27778 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22427 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22135 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20027 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19034 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
1 dag siden / 279 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
1 dag siden / 115 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
1 dag siden / 113 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
1 dag siden / 145 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
1 dag siden / 190 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
2 dager siden / 253 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
2 dager siden / 149 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
2 dager siden / 106 visninger
Les flere

Siste innlegg

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
rundt 2 timer siden / 65 visninger
Barnetrygd, barnehager og familiepolitikk
av
Odd Egil Rambøl
rundt 11 timer siden / 61 visninger
Plikt til aktivitet
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 88 visninger
Den våkne biskopen
av
Inger Cecilie Stridsklev
1 dag siden / 118 visninger
Katolske feltprester
av
Haakon Omejer Sørlie
1 dag siden / 96 visninger
Det som ikke sies
av
Åste Dokka
1 dag siden / 1035 visninger
Jeg tror i vår tro!
av
Magne V. Kristiansen
1 dag siden / 212 visninger
Flere må delta i debattene
av
Elisabeth Hoen
1 dag siden / 198 visninger
Les flere