Mari Norbakk

Alder:
  RSS

Om Mari

Følgere

En prins vinner sitt folk

Publisert 7 dager siden - 265 visninger

Presset mot Qatar har ført til en radikal utvidelse av hva det vil si å tilhøre nasjonen.

En prins går til fots. Langs rader på rader med barn. Kledd i sine ­fineste antrekk, med flagg i hånden jubler barna og strekker seg mot prinsen med håp om å få kjenne hånden hans stryke sin.

Prinsen smiler, han er nyfrisert, har på en nystrøken hvit kjortel og et hvitt ­hodeklede som er brettet kjekt på snei. Han smiler med rette, hvite tenner. Prinsen har vunnet folket.

Massiv fremvisning av makt

Det er 18. desember i Doha, og en ti dager lang feiring av nasjonaldagen kulminerer i en massiv fremvisning av Qatars militære makt. Jagerfly sneier skyskraperne og skyter glitrende fyrverkeri. Bombefly stuper inn over bukten, og fallskjermjegere hopper i formasjon med flagg og glitter sprutende fra føttene.

Tusener på tusener av innbyggere har stått i kø og ventet i timevis på å få se den fysiske manifestasjonen på den qatarske trassen, den lille hæren på bare 15.000 mann som med ett fremstår mye større og tøffere enn den i virkeligheten er. Nå sist i møte med den massive naboen som lenge har raslet med sablene og truet med å invadere.

Rad på rad med soldater marsjerer forbi. Jubelen er høyest for spesialstyrkene og for fallskjermstyrkene. Til slutt marsjerer to tropper med guttespeidere kledd i militære uniformer, øynene deres lyser av stolthet mens de leter etter familie og kjente blant fjesene på tribunen.

Representere landets uavhengighet

Militær symbolikk er sentralt i mange staters nasjonaldagsfeiringer. På dager som dette får de i oppgave å representere landets uavhengighet.

I Norge er det annerledes. Her fokuseres det på barna. Like fullt har også vår nasjonaldagsfeiring et visst militært innslag; barna marsjerer og korpsene spiller. Vi paraderer riktignok ikke vårt våpenarsenal, slik Qatar og Egypt gjør, etter fransk modell.

Prinsens vandring var også talende på andre vis. Ved sin ydmyke framtoning demonstrerte han også statens styrke: At det nå er så trygt i Doha at statsoverhodet kan vandre til fots blant tusener av innbyggere. De samme innbyggerne som samlet seg om ham da landet var truet. Slik symboliserte vandringen både styrke og takknemlighet – på samme tid.

Ny nasjonal enhet

I appellene som ble holdt gjennom den flere dager lange feiringen understreket talerne gjentatte ganger hvordan folket sto sammen under den pågående krisen, og hvordan en ny nasjonal enhet har vokst frem på tvers av tradisjonelle skiller, med Emir Tamim som gravitasjonspunkt.

To dager før den offisielle nasjonal-­dagen marsjerte 55 forskjellige nasjonaliteter sammen i Doha med sine respektive flagg, en handling som for kort tid siden ville vært uhørt. Da det qatarske flagget ble heiset, var det fra en sjø av flagg der alle de forskjellige nasjonalitetene som er del av det qatarske arbeidsmarkedet tok del.

Mest oppsikt vakte nok det iranske flagget, samt en gruppe egyptiske beboere som var invitert til å delta i marsjen. Og det til tross for at Egypt er med i alliansen som blokkerer Qatar.

Radikal utvidelse

«Vennskapsmarsjen», som den ble kalt, var en forlengelse av Emir Tamims uttalelse til FN i september, da han for aller første gang takket og anerkjente arbeidsmigrantene som utgjør mesteparten av Qatars befolkning. Dette er radikalt nettopp fordi landets nasjonale enhet tidligere har vært basert nettopp på en total fremmedgjøring og eksklusjon av ikke-statsborgere.

Årets nasjonaldag var derfor en ny opplevelse – selv for arbeidsmigrantene som har levd hele sine liv i landet. Nå ble de plutselig gjort til en del av nasjonen, ved at Emir Tamim ble også deres prins.

Gå til innlegget

En natt forbi?

Publisert rundt 1 måned siden - 194 visninger

De juridiske gjennombruddene for arabiske kvinner har stått i kø det siste året. Men spørsmålet gjenstår: Hva med implementeringen?

‘I år er året å være en arabisk kvinne’, skrev en ung qatarsk dame på Facebook. Hun viste til reformer på tvers av regionen, fra liberale Tunisia i vest, til konservative Qatar i øst.

For i år har kvinner i hele regionen nådd flere viktige målmerker når det kommer til status og rettigheter.

Kvinnerettsforkjemperen

Tunisia, som i regionen er kjent som kvinnerettsforkjemperen, har gått lengst. I sommer vedtok det tunisiske parlamentet en omfattende lov som blant annet forbyr all vold mot kvinner. Landet har altså tatt steg imot å reformere lovsystemet slik at det er i tråd med grunnloven av 2014, som erklærer menn og kvinner likestilt.

Foreløpig gjenstår det å se hvordan 
loven implementeres, samt hva slags infrastruktur landet vil bygge opp for å ivareta og hjelpe kvinner som for eksempel er utsatt for vold i hjemmet.

I Libanon har man vedtatt at det ikke lenger vil være mulig for en voldtektsmann å slippe fengselsstraff gjennom å gifte seg med sitt offer. Bedre sent enn aldri kan man kanskje si, men i regionen er det ennå land der dette er en del av lovverket.

En vase i butikken

Lovendringen er et steg på veien til å anerkjenne kvinner og deres kropper som selvstendige aktører med selvbestemmelsesrett, ikke en manns eiendom som en annen mann kan besudle, for så å renvaske gjennom å overta eierskap. Den gamle loven kunne minne litt om det som skjer om du velter en vase i butikken: «you break it, you buy it».

I Saudi Arabia har kong Salman – som de fleste nok har fått med seg – vedtatt at kvinner skal kunne kjøre bil. Det er fremdeles uklart hvordan dette vil integreres i resten av lovsystemet, der kvinner i praksis er for mindreårige å regne og må ha en mannlig verges tillatelse til å begynne å studere.

Ikke desto mindre er det en viktig seier for kvinneaktivister i Saudi Arabia som har brukt bilkjøring som symbolsk sak i sin kamp.

Et steg i riktig retning

I Qatar har staten vedtatt at barn født av qatarske mødre nå kan få søke om permanent oppholdstillatelse. Det er ennå langt frem til å 
likestille menn og kvinners evne til å gi sine barn statsborgerskap, men det er et steg i riktig retning. I tillegg har emiren for første gang utnevnt fire kvinner til Shura-rådet, som er det fremste rådgivende organet.

Det er fra et juridisk perspektiv altså virkelig året å være en arabisk kvinne. Det evige spørsmålet er likevel: Hva med implementeringen? Hvordan vil lovene tolkes i domstolene? Og videre: Hvordan vil statene informere og utdanne sine 
befolkninger om lovene?

Samspillet mellom lovverk og domstoler samt sosiale normer er ikke alltid gitt. For eksempel i spørsmål om unge kvinners frihet til å velge sin partner: I Tunisia står de fritt under loven til å gjøre det, men de potensielle sosiale sanksjonene gjør at kvinner gjerne søker familiens tillatelse allikevel.

Høna eller egget

Å stille spørsmål ved hvor sosial endring starter, er som å spørre om hvem som kom først: høna eller egget. Men lovendring har en svært kraftfull symbolsk effekt i at den gir kvinner som ønsker, våger og kan, muligheten til å ta sin sak til utenforstående.

I tillegg er de nevnte endringene dels drevet av sterke kvinneaktivistbevegelser, slik som i Tunisia. Lovendringen er således ikke bare en seier i seg selv; den viser kvinnebevegelser over hele verden at det nytter å jobbe for endring.

I tillegg så har vi i år sett andre gladsaker. I Kuwait for eksempel har de nylig fått sitt første kvinnelag i ishockey(!).

Den unge qatarske kvinnen har rett: Det er virkelig året å være en arabisk 
kvinne.

Gå til innlegget

Det vi tar for gitt

Publisert 2 måneder siden - 222 visninger

Vi har frigjort oss fra vannkildene og kan bosette oss hvor som helst. Men hva skjer når tørken fortsetter og tilgangen på vann minker?

Oppe i Hajarfjellene i Oman støter man på små grønne lunger, gamle landsbyer der innbyggerne dyrker dadler. En ung mann, antrukket i en nystrøket dishdasha med brodert hatt, ønsker turister og andre besøkende velkommen og tilbyr kaffe, te eller en kald brus på en terrasse som overser et uttørket elveleie og de dramatiske fjelltoppene i det fjerne.

Han forteller at elven er tørr, og den har vært tørr lenge. «Her i Oman, i denne regionen, har vi ikke spesielle tider da det skal regne slik man har i landene deres. Her kan det regne når som helst, men det er lenge siden sist nå. Vi håper på regn, inshallah». Han forteller at vannet bøndene i den lille landsbyen bruker til å vanne hagene sine med er pumpet opp fra dype brønner i fjellet. Vannet ledes så inn i et sinnrikt distribusjonssystem bestående av små dammer og tynne, snirklende kanaler. Avledet fra en hovedkanal er det mindre kanaler med luker som kan åpnes og lukkes, for å vanne bestemte bønders jordflekker i avgrensede perioder. Den unge mannen forteller at det trolig var grunnvannet som gjorde at landsbyen oppsto nettopp her den gangen, men i dag er det ikke så viktig å finne en brønn før man bygger seg et hjem: «Nå gir staten deg vann og elektrisitet rett inn i huset ditt, så du kan bo hvor du vil».

Død ørken

Per i dag tar vi det for gitt å få vann rett ut av veggen gjennom springen, og i Norge er vi så heldige at vannet som kommer er rent og friskt nok til å drikkes. Norge er rikt på naturressurser sånn sett. Vi har oljen vår, men vi har også vann: Vannkraft til å drive den tunge industrien vår og friskt vann i store mengder til å drikke. I Norge har vi tradisjonelt vært mye friere enn andre steder til å bosette oss, nettopp fordi det er få steder i vårt vidstrakte land man ikke finner vann. I andre deler av verden, og spesielt i Midtøsten har tilgangen på vann styrt bosettingsmønstre. På satellittbilder av regionen vil man se at elveleiene lyser opp om natten, fordi det er der folk har bosatt seg. I Egypt assosieres fremdeles ørkenen med de døde, og for de aller fleste er det utenkelig å skulle bosette seg utenfor Nildalen.

Vann er sivilisasjon

Tilgang på vann og hvilken vannkilde man lever ved, er et sentralt trekk ved vår sivilisasjonshistorie. Mennesker skapte de første bystater ved elveleier der landbruk kunne dyrke nok mat til store mengder mennesker. Eksempler på dette er ved elvene Tigris og Eufrates i gamle Mesopotamia, nå Irak og Syria; Nilen i Egypt, Induselven i Sør-Asia og Den gule flod i Kina. Senere i menneskets historie sørget de energirike elveløpene på steder som The Midlands i England for at man kunne utvikle og ta i bruk vannkraft til å bygge de første fabrikkene som satte startskuddet for den industrielle revolusjon.

Luksus for de velstående

Vann er en av grunnsteinene for vår eksistens, uten vann kan vi ikke leve, men rent og godt vann skal vi ikke ta for gitt. I fjellene i Oman trenger man ikke frykte for livsgrunnlaget når regnet uteblir, for befolkningen får vann i springen. Med infrastruktur, elektrisitet og teknologi er vi geografisk frigjort fra vannkildene når vi velger hvor vi ønsker å bosette oss. Men hva skjer når vanntilgangen globalt går ned? Til tross for gode distribusjonssystemer og statlig ansvar og oversyn har man allikevel ikke vann når tørken slår til. Globalt sett er mangel på drikkbart vann et stort problem, og med klimaendringene endres tilgangen på ferskvann. Rent vann er på vei til å bli en luksus de velstående kan kjøpe seg, men hvor urettferdig er ikke det?

På fjelltoppene i Oman kan man fremdeles få vann i springen, men hvor lenge skal man fortsette å vanne hagene i påvente av regn?

Gå til innlegget

Steg på veien

Publisert 3 måneder siden - 798 visninger

Det er ikke kvinnesaken som sådan som gjør at den saudiarabiske kongen har tillatt landets kvinner å sette seg bak rattet. Ikke desto mindre er det en stor seier.

Saudi-Arabias aldrende konge Salman har ved kongelig dekret lovfestet kvinners rett til å kjøre bil. Siden Saudi-Arabia ikke har en
kodifisert straffelov, så har kvinner faktisk aldri vært eksplisitt forhindret fra å kjøre bil, men i praksis har kvinner som har satt seg bak rattet blitt straffet.

Kjente aktivister som Manal El-Sherif, Wajeha Al-Huwaider og Loujain Hathloul har alle blitt arrestert og avhørt eller fengslet for å kjøre bil, selv om tiltalene som oftest har handlet om andre ting enn bilkjøringen i seg selv.

Så, nå som det i det minste er mulig å sette seg i førersetet, hvor frie er kvinnene til å kunne benytte seg av muligheten, i praksis?

Evige mindreårige

Kvinner i Saudi Arabia lever som det Human Rights Watch kaller «evige mindreårige». Dette er fordi kvinner i landet er juridisk underordnet en mannlig verge. Den mannlige vergen er som regel far eller ektemann, men kan også være en bror eller onkel, og i noen tilfeller også kvinnens egen tenåringssønn.

Vergen tilskrives retten til å tillate eller ikke tillate kvinners reisevirksomhet, og til å bestemme hvorvidt de får forlate huset, hvorvidt de kan motta helsehjelp, begynne på skole, ta gym på skolen, eller ta en jobb.

Og om kvinnen ikke får forlate huset, er naturligvis ikke retten til å kjøre bil stort mye til hjelp.

Selv de kvinnelige medlemmene av Shura-rådet (rådgivende organ til Kongen) kan i teorien nektes av sine mannlige verger å gå på jobb. Langt mindre få lov til å «kjøre opp» og skaffe seg førerkort.

Steg på veien

Til tross for at verge­systemet er det største hinderet for kvinners bilkjøring, samt annen deltakelse i samfunnet, så feires det kongelige dekretet som en stor seier. En symbolsk seier for kvinners grasrotmobilisering, og som et praktisk steg på veien til større handlingsfrihet for kvinner i landet.

For hva handler kong Salmans be­slutning om? Dessverre ikke så mye
om kvinners rettigheter i seg selv.

Da er det mer snakk om pragmatiske grep for å hjelpe den saudiske økonomien i tiden som kommer, der staten har et mål om å se flere kvinner i arbeid. I tillegg skjer det ting bak scenen, som mest sannsynlig handler om å bryte med de tunge, konservative religiøse kreftene som har hatt sterk innflytelse siden landet ble grunnlagt.

Wahabismen

Dette er imidlertid et
risikabelt sjansespill siden den saudiske kongefamilien har brukt nettopp den dypt konservative wahabismen til å legitimere sin kongemakt.

I andre land i regionen, som i Tunisia, har forbedringen av kvinnenes vilkår handlet om å bryte ned gamle solidaritetsbånd (til familien eller stammen), og å bygge nye solidaritetsbånd (til staten).

I Egypt handlet kvinnens oppvurdering på 50-tallet først og fremst om å gjøre henne i stand til å ta del i den produktive arbeidskraften. Tilgang på prevensjon,
utdanning og helse var først og fremst grep som ble tatt for å sikre friske, kapable og tilgjengelige arbeidstakere.

Hinter om prosess

Det er med andre ord ikke for kvinnesakens egen skyld at den saudiarabiske kongen har utstedt sitt dekret.

Ikke desto mindre markerer endringen er stor seier for kvinner i regionen. Fordi endringen hinter om en videre prosess som forhåpentligvis vil måtte følge.

Gå til innlegget

Sammen for livet

Publisert 4 måneder siden - 318 visninger

Blokaden av Qatar gjør at beboerne i landet har oppdaget et helt nytt fellesskap.

I hele sommer har det vært en pågående politisk disputt i den arabiske gulfen. Sammen med de Forente Arabiske Emirater, Bahrain og Egypt har Saudi Arabia kuttet alle diplomatiske bånd og innført blokade av Qatar.

Blokaden har hatt noen interessante ­utslag, et av dem er oppblomstringen av qatarsk nasjonalisme, sentrert rundt emiren Tamim og hans far, pappa­emiren Hamad.

På tvers

Denne person-sentrerte patriotismen har gått på tvers av tradisjonelle skillelinjer i emiratet. Ikke bare privilegerte statsborgere har fremmet de nasjonale symbolene, fremmedarbeidere har vært vel så ivrige etter å kjøpe klistremerker til bilene sine og t-skjorter til barna sine. Dertil har de hyllet emiren i gatene og på sosiale medier.

På en måten har krisen ført landets ­ellers adskilte befolkninger tettere sammen, gjennom en felles opplevelse av urettferdighet.

Nasjonalisme i den arabiske gulfen har som studiefelt vært ansett som ganske unikt da landene har en annen type nasjonalisme enn den som er knyttet til språk, opprinnelseshistorier og etnisitet. I stedet har andre fortellinger dannet grunnlaget for den nasjonale identiteten.

Hindring for solidaritet

Stammeidentitet og -tilhørighet har i teorien blitt sett på som en hindring for å skape solidaritet mellom individer og statene.

Under den pågående blokaden, derimot, kan man si at dette er stilt på hodet. Det som historisk har hindret opprettelsen av sterke nasjoner er i stedet blitt Qatar fremste beskyttelse.

Et hypotetisk scenario: Saudi Arabia bestemmer seg for å invadere Qatar. De utstasjonerer saudiske bakkestyrker for å krysse grensen, og beordrer sine allierte i Bahrain om å sende inn luftvåpenet. Et par dager senere er krigen vunnet.

I parentes bemerket: Nå ser vi selvsagt helt bort ifra de 10.000 amerikanske styrkene som har tilhold ved El Udeid-militærbase i Qatar, og fra de tyrkiske militære styrkene som er utplassert i landet. Vi ser også bort ifra at Iran deler verdens største gassfelt med Qatar, og til dels er avhengig av Qatar for å eksportere deler av gassen, og selvsagt ønsker å sikre sine verdier.

Dødelig last

Så hva skjer når soldatene marsjerer inn i landet, og flygerne dumper sin dødelige last?

Hva slags forhold har de til menneskene de nå skal drepe eller fengsle ­eller undertrykke? Det er her den qatarske ­nasjonalismens største utfordring blir den qatarske nasjonens viktigste beskyttelse: stamme- og familiebåndene som løper på tvers av grensene i hele regionen.

For hvem er de invaderende styrkene? De er onkler, søskenbarn, brødre og barnebarn av qatarske statsborgere. De er gift med qatarske kvinner, eller har en gammel tante som bor med sin qatarske ektemann i Doha.

Antakelsen her er at dersom en slik ­invasjon faktisk fant sted, så ville man se et folkelig opprør i gulfen, nettopp fordi den ville gå på tvers av de viktige og mektige stammealliansene og ville gi den saudiske staten en forrang over familiebåndene som den i dag ikke har.

Et nytt fellesskap

Qatar fremstår derfor per i dag som en sterkere nasjon enn tidligere, både fordi de ytre relasjonene på tvers av grensene beskytter dem fra invasjon, og fordi beboerne i landet har oppdaget et nytt fellesskap.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hev stemmen
av
Tove S. J Magnussen
rundt 1 time siden / 37 visninger
0 kommentarer
KIRKENS UNGE
av
Øystein Magelssen
rundt 2 timer siden / 38 visninger
0 kommentarer
Hvorfor Kvekerne?
av
Hans Morten Haugen
rundt 3 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Konfliktsky fredsbyggere
av
Ingrid Vik
rundt 5 timer siden / 145 visninger
0 kommentarer
Blågrønn trospolitikk
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 89 visninger
0 kommentarer
Drikkeukulturen
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 192 visninger
1 kommentarer
Ole Hallesbys radiotale i 1953
av
Jostein Sandsmark
rundt 16 timer siden / 309 visninger
9 kommentarer
Guds Lam
av
Grete Svendsen
rundt 22 timer siden / 331 visninger
13 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Presidentens kulisser
7 minutter siden / 981 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
15 minutter siden / 331 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
27 minutter siden / 331 visninger
Anne Jensen kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 1 time siden / 2135 visninger
J.K. Baltzersen kommenterte på
Ingen fare for ytringsfriheten
rundt 1 time siden / 208 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 1 time siden / 2135 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 309 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 309 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 309 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 2 timer siden / 981 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 309 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Drømmen om evig liv forsurer tilværelsen
rundt 2 timer siden / 382 visninger
Les flere