Mari Norbakk

Alder:
  RSS

Om Mari

Følgere

Det vi tar for gitt

Publisert 6 dager siden - 201 visninger

Vi har frigjort oss fra vannkildene og kan bosette oss hvor som helst. Men hva skjer når tørken fortsetter og tilgangen på vann minker?

Oppe i Hajarfjellene i Oman støter man på små grønne lunger, gamle landsbyer der innbyggerne dyrker dadler. En ung mann, antrukket i en nystrøket dishdasha med brodert hatt, ønsker turister og andre besøkende velkommen og tilbyr kaffe, te eller en kald brus på en terrasse som overser et uttørket elveleie og de dramatiske fjelltoppene i det fjerne.

Han forteller at elven er tørr, og den har vært tørr lenge. «Her i Oman, i denne regionen, har vi ikke spesielle tider da det skal regne slik man har i landene deres. Her kan det regne når som helst, men det er lenge siden sist nå. Vi håper på regn, inshallah». Han forteller at vannet bøndene i den lille landsbyen bruker til å vanne hagene sine med er pumpet opp fra dype brønner i fjellet. Vannet ledes så inn i et sinnrikt distribusjonssystem bestående av små dammer og tynne, snirklende kanaler. Avledet fra en hovedkanal er det mindre kanaler med luker som kan åpnes og lukkes, for å vanne bestemte bønders jordflekker i avgrensede perioder. Den unge mannen forteller at det trolig var grunnvannet som gjorde at landsbyen oppsto nettopp her den gangen, men i dag er det ikke så viktig å finne en brønn før man bygger seg et hjem: «Nå gir staten deg vann og elektrisitet rett inn i huset ditt, så du kan bo hvor du vil».

Død ørken

Per i dag tar vi det for gitt å få vann rett ut av veggen gjennom springen, og i Norge er vi så heldige at vannet som kommer er rent og friskt nok til å drikkes. Norge er rikt på naturressurser sånn sett. Vi har oljen vår, men vi har også vann: Vannkraft til å drive den tunge industrien vår og friskt vann i store mengder til å drikke. I Norge har vi tradisjonelt vært mye friere enn andre steder til å bosette oss, nettopp fordi det er få steder i vårt vidstrakte land man ikke finner vann. I andre deler av verden, og spesielt i Midtøsten har tilgangen på vann styrt bosettingsmønstre. På satellittbilder av regionen vil man se at elveleiene lyser opp om natten, fordi det er der folk har bosatt seg. I Egypt assosieres fremdeles ørkenen med de døde, og for de aller fleste er det utenkelig å skulle bosette seg utenfor Nildalen.

Vann er sivilisasjon

Tilgang på vann og hvilken vannkilde man lever ved, er et sentralt trekk ved vår sivilisasjonshistorie. Mennesker skapte de første bystater ved elveleier der landbruk kunne dyrke nok mat til store mengder mennesker. Eksempler på dette er ved elvene Tigris og Eufrates i gamle Mesopotamia, nå Irak og Syria; Nilen i Egypt, Induselven i Sør-Asia og Den gule flod i Kina. Senere i menneskets historie sørget de energirike elveløpene på steder som The Midlands i England for at man kunne utvikle og ta i bruk vannkraft til å bygge de første fabrikkene som satte startskuddet for den industrielle revolusjon.

Luksus for de velstående

Vann er en av grunnsteinene for vår eksistens, uten vann kan vi ikke leve, men rent og godt vann skal vi ikke ta for gitt. I fjellene i Oman trenger man ikke frykte for livsgrunnlaget når regnet uteblir, for befolkningen får vann i springen. Med infrastruktur, elektrisitet og teknologi er vi geografisk frigjort fra vannkildene når vi velger hvor vi ønsker å bosette oss. Men hva skjer når vanntilgangen globalt går ned? Til tross for gode distribusjonssystemer og statlig ansvar og oversyn har man allikevel ikke vann når tørken slår til. Globalt sett er mangel på drikkbart vann et stort problem, og med klimaendringene endres tilgangen på ferskvann. Rent vann er på vei til å bli en luksus de velstående kan kjøpe seg, men hvor urettferdig er ikke det?

På fjelltoppene i Oman kan man fremdeles få vann i springen, men hvor lenge skal man fortsette å vanne hagene i påvente av regn?

Gå til innlegget

Steg på veien

Publisert rundt 1 måned siden - 785 visninger

Det er ikke kvinnesaken som sådan som gjør at den saudiarabiske kongen har tillatt landets kvinner å sette seg bak rattet. Ikke desto mindre er det en stor seier.

Saudi-Arabias aldrende konge Salman har ved kongelig dekret lovfestet kvinners rett til å kjøre bil. Siden Saudi-Arabia ikke har en
kodifisert straffelov, så har kvinner faktisk aldri vært eksplisitt forhindret fra å kjøre bil, men i praksis har kvinner som har satt seg bak rattet blitt straffet.

Kjente aktivister som Manal El-Sherif, Wajeha Al-Huwaider og Loujain Hathloul har alle blitt arrestert og avhørt eller fengslet for å kjøre bil, selv om tiltalene som oftest har handlet om andre ting enn bilkjøringen i seg selv.

Så, nå som det i det minste er mulig å sette seg i førersetet, hvor frie er kvinnene til å kunne benytte seg av muligheten, i praksis?

Evige mindreårige

Kvinner i Saudi Arabia lever som det Human Rights Watch kaller «evige mindreårige». Dette er fordi kvinner i landet er juridisk underordnet en mannlig verge. Den mannlige vergen er som regel far eller ektemann, men kan også være en bror eller onkel, og i noen tilfeller også kvinnens egen tenåringssønn.

Vergen tilskrives retten til å tillate eller ikke tillate kvinners reisevirksomhet, og til å bestemme hvorvidt de får forlate huset, hvorvidt de kan motta helsehjelp, begynne på skole, ta gym på skolen, eller ta en jobb.

Og om kvinnen ikke får forlate huset, er naturligvis ikke retten til å kjøre bil stort mye til hjelp.

Selv de kvinnelige medlemmene av Shura-rådet (rådgivende organ til Kongen) kan i teorien nektes av sine mannlige verger å gå på jobb. Langt mindre få lov til å «kjøre opp» og skaffe seg førerkort.

Steg på veien

Til tross for at verge­systemet er det største hinderet for kvinners bilkjøring, samt annen deltakelse i samfunnet, så feires det kongelige dekretet som en stor seier. En symbolsk seier for kvinners grasrotmobilisering, og som et praktisk steg på veien til større handlingsfrihet for kvinner i landet.

For hva handler kong Salmans be­slutning om? Dessverre ikke så mye
om kvinners rettigheter i seg selv.

Da er det mer snakk om pragmatiske grep for å hjelpe den saudiske økonomien i tiden som kommer, der staten har et mål om å se flere kvinner i arbeid. I tillegg skjer det ting bak scenen, som mest sannsynlig handler om å bryte med de tunge, konservative religiøse kreftene som har hatt sterk innflytelse siden landet ble grunnlagt.

Wahabismen

Dette er imidlertid et
risikabelt sjansespill siden den saudiske kongefamilien har brukt nettopp den dypt konservative wahabismen til å legitimere sin kongemakt.

I andre land i regionen, som i Tunisia, har forbedringen av kvinnenes vilkår handlet om å bryte ned gamle solidaritetsbånd (til familien eller stammen), og å bygge nye solidaritetsbånd (til staten).

I Egypt handlet kvinnens oppvurdering på 50-tallet først og fremst om å gjøre henne i stand til å ta del i den produktive arbeidskraften. Tilgang på prevensjon,
utdanning og helse var først og fremst grep som ble tatt for å sikre friske, kapable og tilgjengelige arbeidstakere.

Hinter om prosess

Det er med andre ord ikke for kvinnesakens egen skyld at den saudiarabiske kongen har utstedt sitt dekret.

Ikke desto mindre markerer endringen er stor seier for kvinner i regionen. Fordi endringen hinter om en videre prosess som forhåpentligvis vil måtte følge.

Gå til innlegget

Sammen for livet

Publisert 2 måneder siden - 301 visninger

Blokaden av Qatar gjør at beboerne i landet har oppdaget et helt nytt fellesskap.

I hele sommer har det vært en pågående politisk disputt i den arabiske gulfen. Sammen med de Forente Arabiske Emirater, Bahrain og Egypt har Saudi Arabia kuttet alle diplomatiske bånd og innført blokade av Qatar.

Blokaden har hatt noen interessante ­utslag, et av dem er oppblomstringen av qatarsk nasjonalisme, sentrert rundt emiren Tamim og hans far, pappa­emiren Hamad.

På tvers

Denne person-sentrerte patriotismen har gått på tvers av tradisjonelle skillelinjer i emiratet. Ikke bare privilegerte statsborgere har fremmet de nasjonale symbolene, fremmedarbeidere har vært vel så ivrige etter å kjøpe klistremerker til bilene sine og t-skjorter til barna sine. Dertil har de hyllet emiren i gatene og på sosiale medier.

På en måten har krisen ført landets ­ellers adskilte befolkninger tettere sammen, gjennom en felles opplevelse av urettferdighet.

Nasjonalisme i den arabiske gulfen har som studiefelt vært ansett som ganske unikt da landene har en annen type nasjonalisme enn den som er knyttet til språk, opprinnelseshistorier og etnisitet. I stedet har andre fortellinger dannet grunnlaget for den nasjonale identiteten.

Hindring for solidaritet

Stammeidentitet og -tilhørighet har i teorien blitt sett på som en hindring for å skape solidaritet mellom individer og statene.

Under den pågående blokaden, derimot, kan man si at dette er stilt på hodet. Det som historisk har hindret opprettelsen av sterke nasjoner er i stedet blitt Qatar fremste beskyttelse.

Et hypotetisk scenario: Saudi Arabia bestemmer seg for å invadere Qatar. De utstasjonerer saudiske bakkestyrker for å krysse grensen, og beordrer sine allierte i Bahrain om å sende inn luftvåpenet. Et par dager senere er krigen vunnet.

I parentes bemerket: Nå ser vi selvsagt helt bort ifra de 10.000 amerikanske styrkene som har tilhold ved El Udeid-militærbase i Qatar, og fra de tyrkiske militære styrkene som er utplassert i landet. Vi ser også bort ifra at Iran deler verdens største gassfelt med Qatar, og til dels er avhengig av Qatar for å eksportere deler av gassen, og selvsagt ønsker å sikre sine verdier.

Dødelig last

Så hva skjer når soldatene marsjerer inn i landet, og flygerne dumper sin dødelige last?

Hva slags forhold har de til menneskene de nå skal drepe eller fengsle ­eller undertrykke? Det er her den qatarske ­nasjonalismens største utfordring blir den qatarske nasjonens viktigste beskyttelse: stamme- og familiebåndene som løper på tvers av grensene i hele regionen.

For hvem er de invaderende styrkene? De er onkler, søskenbarn, brødre og barnebarn av qatarske statsborgere. De er gift med qatarske kvinner, eller har en gammel tante som bor med sin qatarske ektemann i Doha.

Antakelsen her er at dersom en slik ­invasjon faktisk fant sted, så ville man se et folkelig opprør i gulfen, nettopp fordi den ville gå på tvers av de viktige og mektige stammealliansene og ville gi den saudiske staten en forrang over familiebåndene som den i dag ikke har.

Et nytt fellesskap

Qatar fremstår derfor per i dag som en sterkere nasjon enn tidligere, både fordi de ytre relasjonene på tvers av grensene beskytter dem fra invasjon, og fordi beboerne i landet har oppdaget et nytt fellesskap.

Gå til innlegget

Tyrkisk melk og saudisk propaganda

Publisert 5 måneder siden - 101 visninger

Nyhetene fra Norge er preget av den saudiske propaganda-kampanjen.

I forbindelse med blokaden av Qatar i begynnelsen av juni, rapporterte
medier i Norge at det var tomt for mat på butikkene i Doha. Jeg gikk derfor naturlig nok ned på dagligvaren min her i Doha for å sjekke, kanskje det var lurt å ha litt ekstra vann i hus.

Da jeg kom på butikken, var det som vanlig en del kunder. Innehaveren bak disken tok telefonen og gjorde klar bestillinger for levering, slik han pleier. Jeg tok en runde i butikken og tittet, men fant i grunnen ikke noen varer det var mangel på, hyllene så ut stort sett som de pleier.

Jeg gikk og kikket i fruktdisken, da jeg antok at ferskvarer ville gå tom først, men frukthandleren hadde fulle hyller slik han pleier. Jeg kunne fremdeles få egyptisk mango om jeg ønsket det. En kilo, eller to?

Nyhetene fra Norge var altså preget av den saudiske propaganda-kampanjen som tok sikte på å fremprovosere panikk blant Qatars befolkning. Den eneste hyllen som ikke var full var i melkeskapet. «Beklager! Vi får ny levering i morgen», så jeg måtte gå hjem uten yoghurt. Jeg kunne dog få saudisk sjokolademelk til redusert pris: «Ingen vil kjøpe de saudiske varene lengre.»

Normalt hverdagsliv

Den pågående blokaden av Qatar har foreløpig få konsekvenser for «mannen i gata». Så langt har matleveranser fra Tyrkia, Iran og andre handelspartnere dekket inn for de manglende leveransene fra Saudi Arabia, og det er helst de forstyrrede flyrutene som diskuteres i Doha.

Nå i Eid, ferien da man feirer at ramadan og fasten er over, opplever mange at de ikke har mulighet til å reise hjem til familiene sine, eller at årets ferietur ble avlyst fordi flyreisen eller visumet deres ble kansellert i siste liten. Hverdagslivet derimot er stort sett som normalt.

Blokaden per i dag er ganske nytteløs fra et politisk perspektiv. Qatar er på ingen måte drevet i kne, og varer og eksportgass leveres nå via alternative ruter. Selv byggingen av stadioner og infrastruktur til fotball-VM pågår stadig, dog med noen forsinkelser da flere firma har måttet finne nye leverandører for materialer. Det er enda uklart hvor store forsinkelsene vil bli, da de fleste firma foreløpig bruker av lagrede materialer.

Penger løser mye

Når vi nå går inn i sommermånedene blir livet roligere i Doha. Mange familier reiser bort for å unnslippe varmen, og for å treffe familie og venner. Skolene og universitetene har undervisningsfri, og byggbransjen begynner å jobbe kortere skift, mange om natten for å unngå de heteste timene.

Som følge av dette går omsettingen av mat og handelsvarer ned, og behovet for en umiddelbar løsning på konflikten fra Qatars side blir enda mindre. Landet har nylig uttalt at de ikke er interessert i dialog før blokaden oppheves, og understreker at blokaden ikke fungerer.

Fordelen med å være et styrtrikt petroleums-emirat er nettopp at man kan kaste penger på problemet og opprettholde den høye livskvaliteten innbyggerne er vant til, til tross for høyere importkostnader. Pengebruken kan også ses på som en investering i Qatars posisjonering som en selvstendig politisk kraft, samt styrking av båndene til andre regionale kraftsentra, som Iran, Tyrkia, India og Pakistan.

Trass 

Supermarkedenes fortsatte bugnende utvalg blir et uttrykk for qatarisk trass, og det å handle tyrkiske varer har plutselig blitt et uttrykk for qatarisk
nasjonalisme. På nettet sirkuleres gloselister med oversettelse av vanlige tyrkiske mat-uttrykk, og folk viser i begeistring frem bilder av sine handlekurver merket med #weareallqatar.

Rapportene om matmangel er derfor feil. Det er ikke tomt for mat i Doha.

Gå til innlegget

Grønn kaffe på Starbucks?

Publisert 7 måneder siden - 4770 visninger

Hvordan du tar kaffen din er en måte du fremstiller deg selv på.

Kaffe er en av de fantastiske tingene vi i dag tar for gitt. Norge er en av verdens mest kaffedrikkende nasjoner, og diskusjonen gikk i media da Starbucks skulle åpne sin første filial i Bergen for et par år siden. Frykten var at vi skulle miste den norske kaffetradisjonen, samt de små, trendy kaffebarene med dryppbrygg og økologisk fairtrade-kaffe fra Kenya.

Noen drikker kaffen sin med melk og sukker, noen foretrekker en frossen frappuccino med sjokolade og krem, og noen drikker den på skandinavisk maner – sterk, sort filterkaffe. Hvordan du tar kaffen din er en del av deg, og en måte man, gjennom konsum, fremstiller seg selv. Bare tenk på Instagrampostene fra unge jenter med ny manikyr på fingrene rundt en Starbucks-kopp, eller hipsterne på løkka med termos og dyre dråper brygget i perkolator hjemme på kjøkkenet.

På min jobb gikk diskusjonen høylytt rundt hvordan kaffe skulle brygges for å smake best mulig, og dyrebare poser med vakuumforseglet, selvimportert kaffe fra Etiopia ble ettertraktede vennskapsgaver. Flere kollegaer hadde espressomaskiner og kaffetraktere gjemt bort på kontorene sine. Var du heldig fikk du smake en kopp.

Med kardemomme

I den arabiske gulfen sier de at Jemen var der de først begynte å brygge drikke på bønnene fra kaffeplanten, og er en av flere ting vi skylder den jemenittiske sivilisasjonen for.

I Qatar er kaffedrikking en ren seremoni. Kaffen brygges av ristede bønner, og bønnene må ristes og kjøles ned før de males sammen med kardemomme. Den ferdig malte kaffen er finmalt, og mildt smaksatt med kardemomme. Den er allikevel forskjellig fra den tyrkiske kaffen som krever fingernemhet og god timing når den lages i stand, den tyrkiske kaffen skal nemlig serveres med det ettertraktede skummet på toppen som kun to kjappe oppkok og riktig røring innimellom kan frembringe.

Den arabiske, eller qatarske kaffen derimot er mye tynnere, nesten lys, og uten skum, usøtet og bitter. I fint selskap serveres den fra vakre kaffekanner av banket metall som kalles dallah, i mer avslappet selskap kommer den på termokanne med pent motiv.

Min venninne forteller mens hun serverer: «Jeg som serverer må holde koppen i min høyre hånd, aldri den venstre, den er uren. Jeg må ikke fylle koppen helt opp fordi du da kan brenne fingrene dine når du holder den.» Hun skjenker i den lille tynne porselenskoppen uten hank og gir meg koppen en tredjedel fylt opp med en lysbrun væske som lukter kardemomme.

«Du kan ikke sette ned koppen før du er helt ferdig med å drikke kaffe, det er en fornærmelse mot verten, og når du er ferdig må du riste koppen forsiktig fra side til side for å fortelle meg at du ikke vil ha mer påfyll». Jeg drikker fort opp den første koppen, og får snart skjenket i en ny. Kaffekannen vi har bestilt på en kafé står oppå et stativ og holdes varm over en liten flamme.

Truende globalisering

Kaffe handler om mer enn bare koffeinpåfyll og en god smak i munnen, det handler om gjestfrihet og vennskap, det er det du tradisjonelt byr gjestene dine når de kommer på besøk. Min venninne flirer mens hun serverer – hun husker helt ærlig ikke helt hva som er rett hånd, og flytter kaffekannen frem og tilbake før hun finner ut av det.

Til hverdags drikker hun dobbel espresso fra en barista som jobber ved en av de mange internasjonale kaffebarene rundt om i Doha, men for sin nye utenlandske venn har hun lyst å vise frem sin stolte tradisjon og kultur.

Som i Norge er min venninne opptatt av kaffe som tradisjon og identitet, og hun spør undrende hvorfor de internasjonale kjedene ikke benytter seg av de lokale kaffetradisjonene? «Hvorfor kan jeg ikke få grønn Qatarsk kaffe på Starbucks?»

Også Qatarerne er redde for at globaliseringen skal ta over og skyve de lokale tradisjonene ut, akkurat slik bergenserne fryktet da Starbucks flyttet inn. Men hva er vel mer globalt enn kaffe?

Først publisert i spalten Overblikk, Vårt Land 2. mai 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6886 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3585 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 486 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 494 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 131 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1394 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 24 timer siden / 853 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
5 minutter siden / 1997 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
8 minutter siden / 1997 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1997 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
12 minutter siden / 1997 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
16 minutter siden / 1997 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
19 minutter siden / 1997 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
24 minutter siden / 1997 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
25 minutter siden / 1664 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
35 minutter siden / 613 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
40 minutter siden / 350 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 350 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 181 visninger
Les flere