Arnt Folgerø

Alder:
  RSS

Om Arnt

Følgere

En Menneskerettsstridig NRK-skatt

Publisert over 3 år siden

Av Audun Sørbø og Arnt Folgerø.

 

Etter at Rimmereid-utvalget i fjor la fram sin rapport om finansiering av NRK og Åmås-utvalget tirsdag presenterte sine forslag til mediestøtte, skal Kulturdepartementet ta stilling en ny finansieringsordning for NRK som erstatning for dagens lisensordning.

Rimmereid-rapporten la fram tre alternativer; en tvungen avgift på hver husstand og to øremerkede skattevarianter. Forslaget om å videreføre en tvungen NRK-finansiering kan skyldes en manglende forståelse av den norske rettstilstanden etter at Stortinget har inkorporert Den europeiske menneskerettskonvensjonen i norsk lov (Menneskerettsloven i 1999) og tatt en del menneskerettsbestemmelser med i Grunnloven (2014).

I det liberale samfunnet der individuelle rettigheter, selvbestemmelse, individuell utfoldelse og personvern holdes høyt, med henvisning til menneskerettighetene, kunne man vente at finansieringen av NRK ville skape diskusjon. Spørsmålet er om staten faktisk kan presse borgerne til å finansiere NRK for å formidle og kontrollere en såkalt representativ, journalistisk gjengivelse av virkeligheten.

Mange, muligens med unntak av journalistene selv, vet at det ikke eksisterer noen nøytral informasjonsformidling, heller ikke fra NRK. Nyhetsdekningen, og særlig utenriksreportasjene i NRK, har fått historikeren Terje Tvedt til å skrive om journalistikkens sammenbrudd. Det han da særlig tenker på, er NRKs symbiotiske liv med hjelpeorganisasjoner gjennom de årlige innsamlingsaksjonene og de virkelighetsoppfatningene som kringkastes til lisensbetalerne, og som Tvedt m.fl. anser som en form for nasjonal hjernevask. Formålet med en statlig kringkasting bør være å styrke demokratiet ved å la grunnleggende motforestillinger komme fram uten moralistiske filtre, slik at samfunnet på en saklig måte kan lære av kritikk. Her har NRK sviktet og må ta sin del av ansvaret for at Norge ikke har utviklet en tilstrekkelig kritisk offentlighet, men i stedet en meningskonformitet som undergraver kritiske motstemmer og demokratiet.

Menneskerettslovens artikkel 10, i samsvar med bla. Grunnlovens § 100, indikerer at tvungen finansiering av NRK er lovstridig og problematisk å forsvare fordi den griper inn i individets grunnleggende rettsgoder. For å innføre en obligatorisk fullfinansiering av NRK, må lovgiver gjøre rede for og sannsynliggjøre at den er samfunnstjenlig og står i forhold til de ytringsfrihetsprinsippene lovgiver bygger på. En avveining mellom det samfunnstjenlige og individets selvråderett vil kunne vise at en slik finansieringsordning strider mot en slik individuell selvråderett. Norsk og europeisk rettspraksis på området er mangelfull, og det vil være Høyesteretts prerogativ å komme med rettsavgjørelser i en situasjon preget av en slik uavklart rettstilstand.

Art. 10 i Menneskerettsloven slår fast: «Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser.»

Et sentralt punkt her er om tvungen finansiering av en statlig kringkasting kan anses som et «inngrep av offentlig myndighet». En lovbestemmelse som legger til rette for en unntaksfri skatte- avgiftsordning for å finansiere NRK, må anses som en betydelig offentlig involvering i samfunnets informasjonsstrøm. Og NRK vil fortsatt være den klart største og viktigste medieinstitusjonen i landet når en ny finansieringsordning blir vedtatt, en ordning som altså skal presse borgerne til å betale for en «statsstyrt» journalistikk i ytringsfrihetens navn.

Individets grunnleggende friheter uttrykkes først og fremst i Grunnlovens kap. E og i de menneskerettskonvensjonene Norge har sluttet seg til. I Grunnlovens §100 heter det:» «Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

Viktige begreper her er sannhetssøking, demokrati, fri meningsdannelse, åpen og opplyst, offentlig samtale og respekt for individets kommunikasjon. Spørsmålet videre er om en tvangsfinansiert medieinstitusjon er nødvendig for å sikre det frie, offentlige ordskiftet. Uten å gå nærmere inn på dette, bør utgangspunktet for spørsmålet likevel være klart: Å presse borgerne i ytringsfrihetens navn til å finansiere en statlig medieinstitusjon, er både imot de nevnte lovers ånd og bokstav og mot allmenn rettsfølelse og alminnelige rettsgrunnsetninger.

  Ved kollektive ordninger kompromitteres ofte den enkeltes handlefrihet og ansvar, og politisk enighet om slike løsninger er som oftest et utrykk for at det er økonomisk beleilig og rettslig lettvint. I dette tilfellet kan en tvungen finansieringsordning være et anslag mot individets rett til intellektuell integritet og dets autonomi til å søke informasjon og en egen identitet. Dette blir mer anskuelig når man tolker og fremstiller Art. 10 i Menneskerettsloven ordlyd rent antitetisk på følgende vis:  «Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til –ikke- å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser.»

 Ved å utlede den antitetiske siden av lovteksten, understrekes individets valgfrihet og rett til å si nei til informasjon for å kunne råde over egen intellektuelle integritet og frihet. Frihetsbegrepet konstituerer altså i denne konteksten både retten til personlig ytring og retten til å ikke bindes til eller av andres utsagn, meninger og påvirkning.

 Artikkel 10 tredje punktum om myndighetenes adgang til å avkreve ‘lisensiering’ av medieforetak, må ikke misforstås som et gyldig mandat for å finansiere NRK gjennom en tvungen betalingsordning. Dette lovforbeholdet er avgrenset til det rent kringkastings-tekniske forholdet mellom stat og aktuelle mediaorganisasjoner som søker løyve til å drive medievirksomhet. Dette er utrykkelig fastholdt av Den europeiske menneskrettsdomstolen (EMD), og en  lisensrett  for NRK avledet fra denne bestemmelse er et misbruk og åpenbart stridig med bestemmelsens overordnede formål.

NRKs egen formålsparagraf, den såkalte NRK-plakaten, legitimerer ikke noen særstilling for NRK i den norske medieverdenen, men formålsparagrafen foregir at NRK representerer den norske allmennheten, hva nå enn denne allmennheten måtte være. Formålsparagrafen anviser en mediepolitikk som ethvert medie i dette landet vil kunne slutte seg til. I paragraf 12, ledd d, henvises det også til Redaktørplakaten, Vær-varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten, regler som alle seriøse medier i dette landet benytter som veileder for virksomheten sin.  Ifølge formålsparagrafen har NRK en særstilling fordi institusjonen skal formidle kulturarven i Norge. NRK skal styrke norsk og samisk språk, identitet og kultur, speile mangfoldet av livssyn og skape arenaer for debatt og informasjon om Norge som et flerkulturelt samfunn. Men i et flerkulturelt Norge bør ikke norsk og samisk identitet og kultur ha noen forrang i en tvangsfinansiert, statlig kringkasting.

Rettstilstanden i dagens Norge er at en tvungen skatte- eller avgiftsfinansiering ikke kan opprettholdes med den rettsstaten Stortinget har gestaltet. Mye tyder på at politikerne ikke har forstått de fulle implikasjonene av menneskerettsliggjøringen av det norske lovverket. Og det er på tide at Stortinget tar sine menneskerettslige forpliktelser på alvor og dermed også ansvaret for NRKs nye situasjon ved å underkaste institusjonen de samme finansieringsbetingelsene som andre aktører i mediemarkedet. På denne måten blir landets medier mer likestilte, og man eliminerer en utdatert, rettstridig og tvungen finansieringsordning for NRK, samtidig som man ansporer til nytenkning om medietilbudet her i landet. Det betyr at NRK, i likhet med andre medie-institusjoner, må finne finansiering på andre måter der borgerne selv kan bestemme hvem som skal informere og underholde dem.

 

 

Gå til innlegget

Barneasylant-svindelen

Publisert over 3 år siden

De to samarbeidspartiene, KrF og Venstre, reagerte kjapt da regjeringen for ei ukes tid siden signaliserte at den ikke vil ville følge anbefalingene i en rapport fra Norsk by- og regionforskning, NIBR, om å avskaffe ordningen med midlertidig opphold for asylsøkere mellom16 og 18 år og heller gi permanent opphold.

-Det er dessverre ikke noe nytt at enkelte statsråder i denne regjeringen ikke viser respekt for kunnskap og forskning (sic), sa Venstre-leder Trine Skei Grande til ABC Nyheter. KrF’s innvandringspolitiske talsmann, Geir S. Toskedal, sa at regjeringen er på ville veier når den velger ” å lukke øynene for tydelige anbefalinger fra fagfolk og forskere”.

Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) vil ha statsminister Erna Solberg på Stortinget for å forklare om hun bryr seg like lite om fakta som innvandrings- og integrasjonsminister Sylvi Listhaug. 

-Disse barna har selvstendige rettigheter i kraft av å være barn. Det er rettigheter som ikke kan settes til side av partitaktiske hensyn, sa hun til ABC Nyheter.

Redd Barna jubler over rapporten og anbefalingene fra NIBR. 

-Anbefalingen er noe Redd Barna har jobbet med siden 2009 da de rødgrønne innførte bestemmelsen (om midlertidig opphold), sa seksjonsleder i Redd Barnas Norgesprogram, Thale Skybak, til ABC Nyheter.

Rapporten fra NIBR ble bestilt av regjeringen i 2015 og skulle bidra med forklaring på hvorfor så mange mindreårige asylsøkere forsvinner fra norske mottak når de nærmer seg 18 år, og hva som kan gjøres for å forebygge forsvinningene. ”Forskernes” anbefaling er at asylsøkere i alderen 16-18 får permanent opphold i landet i likhet med dem under 16 år. I rapporten blir det også foreslått at Barnevernet overtar ansvaret for aldersgruppen 15-18 år fra Utlendingsdirektoratet.

I dag har Barnevernet ansvaret for dem som er under 15 år. ”Forskerne” i NIBR mener at å overdra ansvaret til Barnevernet, vil forhindre forsvinninger av mindreårige asylsøkere fordi en slik ansvarsoverdragelse vil gi barna den nødvendige omsorgen og oppfølgingen som gjør at de forblir på sine bosteder. Hva man i Barnevernet mener om en slikt ansvar og ekstrabelastning, er et spørsmål som ABC Nyheter ikke stilte i sin reportasje om saken.

RØDGRØNN REGEL

Statssekretær Toril Åmland i Justis- og beredskapsdepartementet sa at Regjeringen verken ønsker å fjerne regelen om midlertidig opphold for mindreårige mellom 16 og 18, år eller å la Barnevernet få ansvaret for alle under 18 år. Begrunnelsen for å beholde regelen om midlertidig opphold, er at man da sender et signal til foreldrene i avsenderlandene om at de ikke skal sende barna over halve kloden for å få opphold i Norge.

Med regjeringens holdning til saken skulle man tro at NIBR-rapportens konklusjoner tilsa at det var asyllobbyen og lobbyens medsammensvorne på Stortinget,  KrF, Venstre og SV, som har bestilt rapporten. Alle disse partiene, pluss Miljøpartiet og Rødt har i mange år gått mot midlertidig opphold for 16-18-årige alsysøkere. Men SV satt i regjering sammen med Ap i 2009 da det ble innført endringer i utlendingsforskriften for å kunne tildele midlertidig opphold for denne aldersgruppen i stedet for permanent opphold, som er det vanlige i slike saker. Bakgrunnen for vedtaket var den store tilstrømmingen av mindreårige asylsøkere, som økte fra 403 i 2007, til 1.374 i 2008 og til 2.500 i 2009, en økning som førte Norge nesten helt i toppen over land i Europa som tar imot slike asylsøkere. I 2009 brukte Norge over 1,3 milliarder kroner bare på mottak og omsorgsentre for mindreårige asylsøkere.

Regelendringen ble begrunnet med at myndighetene ville begrense muligheten for foreldre i asylsøkerland til å sende barn til Norge. I et dokument fra den rødgrønne regjeringen i 2012, der man skriver om erfaringene med regelendringene, heter det at:

”Norge--- bruker uforholdsmessig mye ressurser på å bistå en gruppe som vanligvis ikke kommer fra de mest ressurssvake familien i opprinnelseslandet og som har forlatt hjemlandet av andre grunner enn at de har et reelt beskyttelsesbehov.”

Her blir det altså slått fast at familier sender barn til Europa og Norge av andre grunner enn beskyttelsesbehov. Og slik har det vært i alle de årene mindreårige asylsøkere har kommet til Norge. Men forskere, asylaktivister og hjelpeorganisasjoner som Redd Barna, Røde Kors, Antirasistisk senter osv. har skapt et annet bilde av de såkalte barneasylantene. Dette bildet viser foreldre- eller familieløse barn som reiser over halve kloden for å søke beskyttelse fra krig, forfølgelse og annen elendighet. Først i de siste årene har det vært politisk mulig å påpeke et framtredende faktum i denne saken, nemlig at dette i stor grad er barn som blir sendt av gårde av foreldre eller annen familie, enten frivillig og i samråd med familien, eller mer eller mindre under tvang.   

BARNEKONVENSJONEN

I den nevnte regjeringsdokumentet kom det fram at enkelte organisasjoner (les: asyllobbyen) mente den ulike behandlingen av barn over og under 16 år, innebærer en aldersdiskriminering av gruppen over 16 år. Reglene ble og blir altså praktisert slik at de som er under 16 år, automatisk får opphold, mens de over kan få begrenset opphold til de fyller 18 år. Uten at det ble trukket noen endelig konklusjon i forhold til diskrimineringsanklagene, ble det i dokumentet sagt at barn i mange sammenhenger blir behandlet ulikt ut fra alder og utviklingsnivå. Og alder og utviklingsnivå ble også angitt som grunn for å legitimere forskjellsbehandlingen på dem over og under 16 år. Praksisen har likevel vært og er at de aller fleste mindre asylsøkere får varig opphold, enten de er over eller under 16 år. De som er under 16 år, får nesten automatisk varig opphold.

Man kan jo spørre seg hva som er forklaringen på den tilnærmet automatiske tildelingen av oppholdstillatelse for enslige, mindreårige asylsøkere, en automatikk som skiller seg fra voksne asylsøkere der ikke er noen slik automatikk selv 75 prosent av dem som fikk realitetsbehandlet asylsøknadene sine i 2015, fikk innvilget opphold. Forklaringen må man søke i utlendingsloven og i FN’s barnekonvensjon som Norge har tiltrådt. I loven heter det at man skal legge vekt på såkalt sterke menneskelige hensyn for enslige, mindreårige asylsøkere. Et av disse hensynene er om asylsøkerne er uten forsvarlig omsorg ved retur. Mange av søkerne henviser nettopp til mangel på omsorg ved retur, og at de ikke har foreldre eller familie i hjemlandet, noe som i de flest tilfellene altså er løgn. De aller fleste har foreldre eller familie som har sendt dem av gårde. Mange av de mindreårige asylsøkerne og deres familier tar opp lån i dyre dommer for å finansiere reisen til Norge. I en reportasje i VG 27. juni i 20116 opplyste Politiets utlendingsenhet at de hadde har sett tilfeller på at en reise fra Kabul i Afghanistan til Tyskland koster 22.000 dollar. Og Afghanistan har i mange år vært storleverandør av mindreårige asylsøkere. Av de 5.300 som kom i 2015, var 3.424 fra Afghanistan.

I utlendingsloven heter det også at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Derfor kan barn gis opphold selv om deres situasjon ikke har et slikt alvor at det ville ha ført til et oppholds-nei dersom det gjaldt en voksen asylsøker.

Det er altså utlendingslovens bestemmelser om mindreårige asylsøkere og FN’s barnekonvensjon asyllobbyen og deres representanter på Stortinget viser til når spørsmålet om barne-asylant-saker ”dukker opp” i mediene. Er barna kommet til landet, skal de ha samme rettigheter som norske barn. Hva som er den faktiske bakgrunnen for at mindreårige reiser tusenvis av kilometer for å få oppfylt sine ”rettigheter” i Norge, blir for norske politikere et underordnet eller ikke eksisterende problem. Det gjelder særlig for politikerne som støtter  den særdeles aktive asyllobbyen, Trine Skei Grande, Karin Andersen, Knut Arild Hareide, osv.

Å drøfte motivene hos dem som kommer eller hos de som sender dem, blir betraktet som umoralsk og inhumant. Disse politikerne og deres samarbeidspartnere i asyllobby-organisasjonene har preget den norske lovtolkningen på området så sterkt at kritikk av deres politikk blir framstilt som mangel på moral. Resultatet er at fornuften er suspendert og at Norge har et asylsøkersystem som fremmer svindel, løgn og bedrag og som direkte oppfordrer folk i land til å fraskrive seg ansvaret for egne barn og kreve at den norske staten skal overta dette ansvaret med alt hva det innebærer økonomisk, sosialt og pedagogisk.

IDIOTIFISERING

Og det er ikke bare politikere og asyllobbyen som hevder at ansvaret ligger hos  myndighetene. Forsvarerne av denne praksisen finnes også i forvaltningsorganer, slik som Utlendingsdirektoratet og Barneombudet. I fjor høst skrev barneombud Anne Lindboe en artikkel i pressen der hun viser til de 5.300 mindreårige asylsøkerne som hadde kommer til Norge året før: ”Som individer skylder vi hvert enkelt barn å oppfylle grunnleggende rettigheter som retten til utdanning, retten til forståelig regelverk og forsvarlig prosess ved fengsling og retten til anstendig levestandard”. Det oppsiktsvekkende er i grunnen ikke hennes henvisning til de nevnte rettighetene, det er standard argumentasjon hos asyllobbyen, men at vi som individer skylder å oppfylle slike rettigheter for barn, uansett fra hvor de kommer fra i verden.

Forklaringen på det kan være at Lindboe skjønner at å rette et slikt krav til staten, er tvilsom juss. Men jussen blir enda mer tvilsom den rettes til individet. Det er overhodet ikke juridiske grunnlag for å kreve at individene i Norge skal ha ansvaret for oppfylle slike rettigheter. At individer frivillig kan betale for oppfostring, hus, mat og utdanning for mindreårige asylsøkere, er mindre problematisk, men staten kan ikke tvinge individene til å oppfylle slike krav. Utspillet til Lindboe kan være et eksempel på den forvirringen som hersker, ikke bare blant vanlige folk, men også i forvaltningen på dette området. Og denne forvirringen er helt klart et resultat av den offentlige forvrøvlingen asyllobbyen har greid å skape på dette området med sin mangel på virkelighetsforståelse og sine urimelige tolkninger av lov- og regelverk. Det er med andre ord snakk om en intellektuell forsøpling og idiotifisering av opinionen som har foregått upåtalt i årevis og som medvirker til at asyllobbyen prøver å tvinge gjennom sine urimeligheter med henvisning til norsk lov og internasjonale konvensjoner. Og konsekvensen av denne politikken er at man stimulerer den kriminaliteten som står bak asyltrafikken over landegrensene. Dette skjer i et intellektuelt landskap der all kritikk er lagt flat og mediene ikke er i stand til å stille kritiske spørsmål til politikerne, slik ABC Nyheter demonstrerte så overbevisende i sin reportasje for ei ukes tid siden.                    

Ifølge Politiets Utlendingsenhet (PU) er det tre reisemønstre for enslige, mindreårige asylsøkere. Den minste gruppen er de som får pakkereiser fra hjemlandet helt fram til Norge. Den største gruppen er de som på organisert vis smugles inn i Schengen-området og som organiserer reisen selv videre til det ønskede landet i Nord- og Vest-Europa. Den mellomste gruppen er de som blir smuglet etappevis og som har opphold i flere land før de når Schengen-området og setter kursen mot en europeisk storby der de blir plukket opp av familie, venner eller menneskesmuglere.

Av de 5.297 påstått mindreårige asylsøkerne som kom til Norge i 2015, hevdet om lag 1.000 at de var under 15 år, noe som i Norge nesten automatisk kvalifiserer til oppholdstillatelse. Og av de mindreårige asylsøkerne som fikk behandlet søknadene sin i fjor, fikk 99 prosent opphold, meldte VG i reportasje 27. juni 2016. De fleste som kom i 2015, var fra Afghanistan, vel 3.400 av totalen på 5.297. Leder i fellesoperativ avdeling i PU, Hege Naustdal, sa i den forbindelse at asylsøkerne reiser med en forventning om opphold og kunne dele noe av det de oppnår i Norge, med familiene sine. Og håpet er utdanning, skole og jobb i Norge.

ØNSKER FLERE ASYLSØKERE

I likhet med annen asyltrafikk, er befordringen av mindreårige asylsøkere en stor og gjennomorganisert, kriminell ”butikk” som politikerne i Norge har lagt til rette for gjennom lovverk og tilslutning til internasjonale konvensjoner. Dette er altså en virksomhet som oppmuntres av partier som Venstre, KrF, SV, Miljøpartiet og Rødt og av såkalte hjelpeorganisasjoner og forskere gjennom sin monotone hakking på hvor illiberal og diskriminerende Norges politikk er på området. Å årevis har politikere som Trine Skei Grande snakket om hvor integrasjonsskadelig det er å gi midlertidig opphold til 16-18-årige asylsøkere som kommer til Norge etter å ha blitt sendt av foreldre og familie over tusenvis av kilometer. Ikke bare går det ut over integreringen, men det skaper også psykiske problemer hos asylsøkerne. Forsker Berit Aasen sa til ABC Nyheter at mange enslige asylsøkere har hatt traumatiske opplevelser og har dårlig psykisk helse. Når midlertidig opphold kommer som tilleggsonde, gjør at det at flere forsvinner fra mottakene i forkant av at de fyller 18 år og dermed kan regne med å bli sendt ut av landet, påpeker hun. Men hun nevner overhodet at de psykiske problemene for mange skyldes å måtte leve med løgner og uavklart identitet overfor norske myndigheter, traurige erfaringer på reisen for dem som ikke kan betale for en full pakketur til Norge. Frykten for å vende mislykket tilbake til familie og hjemland, der det venter krav om tilbakebetaling av lån, er vel heller ikke noe som styrker den mentale helsen hos dem det gjelder.   

Trine Skei Grande, Karin Andersen og Geir S. Toskedal sier at Listhaug & co ikke bryr seg om fakta, kunnskap og forskning, men selv har de aldri tatt inn over seg viktige fakta som styrer strømmen av mindreårige asylsøkere til Norge. De og deres partier har i årevis tilslørt og dekket over hva som driver denne trafikken, en trafikk som de mener skal fortsette og som  med deres politikk også vil øke tilstrømmingen. Sammen med Miljøpartiet og Rødt har KrF, SV og Venstre bak seg bortimot 20 prosent av dem som stemmer ved valg. Det betyr altså at 20 prosent av dem som stemmer, støtter en politikk som totalt neglisjerer informasjon om årsaken til at mindreårige asylsøkere blir sendt til Norge, nemlig at de ønsker og får oppfylt ønsket om at den norske staten skal ta det økonomiske ansvaret for dem.

De øvrige partiene ønsker status quo og viderefører dagens mer eller mindre absurde og kriminalitetsutviklende system. Og de støtter seg på og har også betalt ”forskere” for en rapport som tilslører viktige realiteter bak denne trafikken. Det eneste vederheftige ved rapporten synes å være tallet på forsvinninger av enslige, mindreårige asylsøkere i perioden 2008 – 2015, altså de 626 mindreårige som forsvant. Men det er et tall norske asylmyndigheter kunne ha tatt ut fra egne arkiver og ikke hadde behøvd å engasjere ”forskere” for å finne fram til.  

Gå til innlegget

BARNEASYLANTSVINDELEN

Publisert over 3 år siden

De to samarbeidspartiene, KrF og Venstre, reagerte kjapt da regjeringen for ei ukes tid siden signaliserte at den ikke vil ville følge anbefalingene i en rapport fra Norsk by- og regionforskning, NIBR, om å avskaffe ordningen med midlertidig opphold for asylsøkere mellom16 og 18 år og heller gi permanent opphold.

-Det er dessverre ikke noe nytt at enkelte statsråder i denne regjeringen ikke viser respekt for kunnskap og forskning (sic), sa Venstre-leder Trine Skei Grande til ABC Nyheter. KrF’s innvandringspolitiske talsmann, Geir S. Toskedal, sa at regjeringen er på ville veier når den velger ” å lukke øynene for tydelige anbefalinger fra fagfolk og forskere”.

 

Stortingsrepresentant Karin Andersen (SV) vil ha statsminister Erna Solberg på Stortinget for å forklare om hun bryr seg like lite om fakta som innvandrings- og integrasjonsminister Sylvi Listhaug.

 

-Disse barna har selvstendige rettigheter i kraft av å være barn. Det er rettigheter som ikke kan settes til side av partitaktiske hensyn, sa hun til ABC Nyheter.

 

Redd Barna jubler over rapporten og anbefalingene fra NIBR.

 

-Anbefalingen er noe Redd Barna har jobbet med siden 2009 da de rødgrønne innførte bestemmelsen (om midlertidig opphold), sa seksjonsleder i Redd Barnas Norgesprogram, Thale Skybak, til ABC Nyheter.

 

Rapporten fra NIBR ble bestilt av regjeringen i 2015 og skulle bidra med forklaring på hvorfor så mange mindreårige asylsøkere forsvinner fra norske mottak når de nærmer seg 18 år, og hva som kan gjøres for å forebygge forsvinningene. ”Forskernes” anbefaling er at asylsøkere i alderen 16-18 får permanent opphold i landet i likhet med dem under 16 år. I rapporten blir det også foreslått at Barnevernet overtar ansvaret for aldersgruppen 15-18 år fra Utlendingsdirektoratet.

 

I dag har Barnevernet ansvaret for dem som er under 15 år. ”Forskerne” i NIBR mener at å overdra ansvaret til Barnevernet, vil forhindre forsvinninger av mindreårige asylsøkere fordi en slik ansvarsoverdragelse vil gi barna den nødvendige omsorgen og oppfølgingen som gjør at de forblir på sine bosteder. Hva man i Barnevernet mener om en slikt ansvar og ekstrabelastning, er et spørsmål som ABC Nyheter ikke stilte i sin reportasje om saken.

 

RØDGRØNN REGEL

Statssekretær Toril Åmland i Justis- og beredskapsdepartementet sa at Regjeringen verken ønsker å fjerne regelen om midlertidig opphold for mindreårige mellom 16 og 18, år eller å la Barnevernet få ansvaret for alle under 18 år. Begrunnelsen for å beholde regelen om midlertidig opphold, er at man da sender et signal til foreldrene i avsenderlandene om at de ikke skal sende barna over halve kloden for å få opphold i Norge.

 

Med regjeringens holdning til saken skulle man tro at NIBR-rapportens konklusjoner tilsa at det var asyllobbyen og lobbyens medsammensvorne på Stortinget,  KrF, Venstre og SV, som har bestilt rapporten. Alle disse partiene, pluss Miljøpartiet og Rødt har i mange år gått mot midlertidig opphold for 16-18-årige alsysøkere. Men SV satt i regjering sammen med Ap i 2009 da det ble innført endringer i utlendingsforskriften for å kunne tildele midlertidig opphold for denne aldersgruppen i stedet for permanent opphold, som er det vanlige i slike saker. Bakgrunnen for vedtaket var den store tilstrømmingen av mindreårige asylsøkere, som økte fra 403 i 2007, til 1.374 i 2008 og til 2.500 i 2009, en økning som førte Norge nesten helt i toppen over land i Europa som tar imot slike asylsøkere. I 2009 brukte Norge over 1,3 milliarder kroner bare på mottak og omsorgsentre for mindreårige asylsøkere.

 

Regelendringen ble begrunnet med at myndighetene ville begrense muligheten for foreldre i asylsøkerland til å sende barn til Norge. I et dokument fra den rødgrønne regjeringen i 2012, der man skriver om erfaringene med regelendringene, heter det at:

 

”Norge--- bruker uforholdsmessig mye ressurser på å bistå en gruppe som vanligvis ikke kommer fra de mest ressurssvake familien i opprinnelseslandet og som har forlatt hjemlandet av andre grunner enn at de har et reelt beskyttelsesbehov.”

 

Her blir det altså slått fast at familier sender barn til Europa og Norge av andre grunner enn beskyttelsesbehov. Og slik har det vært i alle de årene mindreårige asylsøkere har kommet til Norge. Men forskere, asylaktivister og hjelpeorganisasjoner som Redd Barna, Røde Kors, Antirasistisk senter osv. har skapt et annet bilde av de såkalte barneasylantene. Dette bildet viser foreldre- eller familieløse barn som reiser over halve kloden for å søke beskyttelse fra krig, forfølgelse og annen elendighet. Først i de siste årene har det vært politisk mulig å påpeke et framtredende faktum i denne saken, nemlig at dette i stor grad er barn som blir sendt av gårde av foreldre eller annen familie, enten frivillig og i samråd med familien, eller mer eller mindre under tvang.  

 

 

BARNEKONVENSJONEN

I den nevnte regjeringsdokumentet kom det fram at enkelte organisasjoner (les: asyllobbyen) mente den ulike behandlingen av barn over og under 16 år, innebærer en aldersdiskriminering av gruppen over 16 år. Reglene ble og blir altså praktisert slik at de som er under 16 år, automatisk får opphold, mens de over kan få begrenset opphold til de fyller 18 år. Uten at det ble trukket noen endelig konklusjon i forhold til diskrimineringsanklagene, ble det i dokumentet sagt at barn i mange sammenhenger blir behandlet ulikt ut fra alder og utviklingsnivå. Og alder og utviklingsnivå ble også angitt som grunn for å legitimere forskjellsbehandlingen på dem over og under 16 år. Praksisen har likevel vært og er at de aller fleste mindre asylsøkere får varig opphold, enten de er over eller under 16 år. De som er under 16 år, får nesten automatisk varig opphold.

 

Man kan jo spørre seg hva som er forklaringen på den tilnærmet automatiske tildelingen av oppholdstillatelse for enslige, mindreårige asylsøkere, en automatikk som skiller seg fra voksne asylsøkere der ikke er noen slik automatikk selv 75 prosent av dem som fikk realitetsbehandlet asylsøknadene sine i 2015, fikk innvilget opphold. Forklaringen må man søke i utlendingsloven og i FN’s barnekonvensjon som Norge har tiltrådt. I loven heter det at man skal legge vekt på såkalt sterke menneskelige hensyn for enslige, mindreårige asylsøkere. Et av disse hensynene er om asylsøkerne er uten forsvarlig omsorg ved retur. Mange av søkerne henviser nettopp til mangel på omsorg ved retur, og at de ikke har foreldre eller familie i hjemlandet, noe som i de flest tilfellene altså er løgn. De aller fleste har foreldre eller familie som har sendt dem av gårde. Mange av de mindreårige asylsøkerne og deres familier tar opp lån i dyre dommer for å finansiere reisen til Norge. I en reportasje i VG 27. juni i 20116 opplyste Politiets utlendingsenhet at de hadde har sett tilfeller på at en reise fra Kabul i Afghanistan til Tyskland koster 22.000 dollar. Og Afghanistan har i mange år vært storleverandør av mindreårige asylsøkere. Av de 5.300 som kom i 2015, var 3.424 fra Afghanistan.

 

I utlendingsloven heter det også at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Derfor kan barn gis opphold selv om deres situasjon ikke har et slikt alvor at det ville ha ført til et oppholds-nei dersom det gjaldt en voksen asylsøker.

 

Det er altså utlendingslovens bestemmelser om mindreårige asylsøkere og FN’s barnekonvensjon asyllobbyen og deres representanter på Stortinget viser til når spørsmålet om barne-asylant-saker ”dukker opp” i mediene. Er barna kommet til landet, skal de ha samme rettigheter som norske barn. Hva som er den faktiske bakgrunnen for at mindreårige reiser tusenvis av kilometer for å få oppfylt sine ”rettigheter” i Norge, blir for norske politikere et underordnet eller ikke eksisterende problem. Det gjelder særlig for politikerne som støtter  den særdeles aktive asyllobbyen, Trine Skei Grande, Karin Andersen, Knut Arild Hareide, osv.

 

Å drøfte motivene hos dem som kommer eller hos de som sender dem, blir betraktet som umoralsk og inhumant. Disse politikerne og deres samarbeidspartnere i asyllobby-organisasjonene har preget den norske lovtolkningen på området så sterkt at kritikk av deres politikk blir framstilt som mangel på moral. Resultatet er at fornuften er suspendert og at Norge har et asylsøkersystem som fremmer svindel, løgn og bedrag og som direkte oppfordrer folk i land til å fraskrive seg ansvaret for egne barn og kreve at den norske staten skal overta dette ansvaret med alt hva det innebærer økonomisk, sosialt og pedagogisk.

 

IDIOTIFISERING

Og det er ikke bare politikere og asyllobbyen som hevder at ansvaret ligger hos  myndighetene. Forsvarerne av denne praksisen finnes også i forvaltningsorganer, slik som Utlendingsdirektoratet og Barneombudet. I fjor høst skrev barneombud Anne Lindboe en artikkel i pressen der hun viser til de 5.300 mindreårige asylsøkerne som hadde kommer til Norge året før: ”Som individer skylder vi hvert enkelt barn å oppfylle grunnleggende rettigheter som retten til utdanning, retten til forståelig regelverk og forsvarlig prosess ved fengsling og retten til anstendig levestandard”. Det oppsiktsvekkende er i grunnen ikke hennes henvisning til de nevnte rettighetene, det er standard argumentasjon hos asyllobbyen, men at vi som individer skylder å oppfylle slike rettigheter for barn, uansett fra hvor de kommer fra i verden.

 

Forklaringen på det kan være at Lindboe skjønner at å rette et slikt krav til staten, er tvilsom juss. Men jussen blir enda mer tvilsom den rettes til individet. Det er overhodet ikke juridiske grunnlag for å kreve at individene i Norge skal ha ansvaret for oppfylle slike rettigheter. At individer frivillig kan betale for oppfostring, hus, mat og utdanning for mindreårige asylsøkere, er mindre problematisk, men staten kan ikke tvinge individene til å oppfylle slike krav. Utspillet til Lindboe kan være et eksempel på den forvirringen som hersker, ikke bare blant vanlige folk, men også i forvaltningen på dette området. Og denne forvirringen er helt klart et resultat av den offentlige forvrøvlingen asyllobbyen har greid å skape på dette området med sin mangel på virkelighetsforståelse og sine urimelige tolkninger av lov- og regelverk. Det er med andre ord snakk om en intellektuell forsøpling og idiotifisering av opinionen som har foregått upåtalt i årevis og som medvirker til at asyllobbyen prøver å tvinge gjennom sine urimeligheter med henvisning til norsk lov og internasjonale konvensjoner. Og konsekvensen av denne politikken er at man stimulerer den kriminaliteten som står bak asyltrafikken over landegrensene. Dette skjer i et intellektuelt landskap der all kritikk er lagt flat og mediene ikke er i stand til å stille kritiske spørsmål til politikerne, slik ABC Nyheter demonstrerte så overbevisende i sin reportasje for ei ukes tid siden.           

          

Ifølge Politiets Utlendingsenhet (PU) er det tre reisemønstre for enslige, mindreårige asylsøkere. Den minste gruppen er de som får pakkereiser fra hjemlandet helt fram til Norge. Den største gruppen er de som på organisert vis smugles inn i Schengen-området og som organiserer reisen selv videre til det ønskede landet i Nord- og Vest-Europa. Den mellomste gruppen er de som blir smuglet etappevis og som har opphold i flere land før de når Schengen-området og setter kursen mot en europeisk storby der de blir plukket opp av familie, venner eller menneskesmuglere.

 

Av de 5.297 påstått mindreårige asylsøkerne som kom til Norge i 2015, hevdet om lag 1.000 at de var under 15 år, noe som i Norge nesten automatisk kvalifiserer til oppholdstillatelse. Og av de mindreårige asylsøkerne som fikk behandlet søknadene sin i fjor, fikk 99 prosent opphold, meldte VG i reportasje 27. juni 2016. De fleste som kom i 2015, var fra Afghanistan, vel 3.400 av totalen på 5.297. Leder i fellesoperativ avdeling i PU, Hege Naustdal, sa i den forbindelse at asylsøkerne reiser med en forventning om opphold og kunne dele noe av det de oppnår i Norge, med familiene sine. Og håpet er utdanning, skole og jobb i Norge.

 

ØNSKER FLERE ASYLSØKERE

I likhet med annen asyltrafikk, er befordringen av mindreårige asylsøkere en stor og gjennomorganisert, kriminell ”butikk” som politikerne i Norge har lagt til rette for gjennom lovverk og tilslutning til internasjonale konvensjoner. Dette er altså en virksomhet som oppmuntres av partier som Venstre, KrF, SV, Miljøpartiet og Rødt og av såkalte hjelpeorganisasjoner og forskere gjennom sin monotone hakking på hvor illiberal og diskriminerende Norges politikk er på området. Å årevis har politikere som Trine Skei Grande snakket om hvor integrasjonsskadelig det er å gi midlertidig opphold til 16-18-årige asylsøkere som kommer til Norge etter å ha blitt sendt av foreldre og familie over tusenvis av kilometer. Ikke bare går det ut over integreringen, men det skaper også psykiske problemer hos asylsøkerne. Forsker Berit Aasen sa til ABC Nyheter at mange enslige asylsøkere har hatt traumatiske opplevelser og har dårlig psykisk helse. Når midlertidig opphold kommer som tilleggsonde, gjør at det at flere forsvinner fra mottakene i forkant av at de fyller 18 år og dermed kan regne med å bli sendt ut av landet, påpeker hun. Men hun nevner overhodet at de psykiske problemene for mange skyldes å måtte leve med løgner og uavklart identitet overfor norske myndigheter, traurige erfaringer på reisen for dem som ikke kan betale for en full pakketur til Norge. Frykten for å vende mislykket tilbake til familie og hjemland, der det venter krav om tilbakebetaling av lån, er vel heller ikke noe som styrker den mentale helsen hos dem det gjelder.   

 

Trine Skei Grande, Karin Andersen og Geir S. Toskedal sier at Listhaug & co ikke bryr seg om fakta, kunnskap og forskning, men selv har de aldri tatt inn over seg viktige fakta som styrer strømmen av mindreårige asylsøkere til Norge. De og deres partier har i årevis tilslørt og dekket over hva som driver denne trafikken, en trafikk som de mener skal fortsette og som  med deres politikk også vil øke tilstrømmingen. Sammen med Miljøpartiet og Rødt har KrF, SV og Venstre bak seg bortimot 20 prosent av dem som stemmer ved valg. Det betyr altså at 20 prosent av dem som stemmer, støtter en politikk som totalt neglisjerer informasjon om årsaken til at mindreårige asylsøkere blir sendt til Norge, nemlig at de ønsker og får oppfylt ønsket om at den norske staten skal ta det økonomiske ansvaret for dem.

 

De øvrige partiene ønsker status quo og viderefører dagens mer eller mindre absurde og kriminalitetsutviklende system. Og de støtter seg på og har også betalt ”forskere” for en rapport som tilslører viktige realiteter bak denne trafikken. Det eneste vederheftige ved rapporten synes å være tallet på forsvinninger av enslige, mindreårige asylsøkere i perioden 2008 – 2015, altså de 626 mindreårige som forsvant. Men det er et tall norske asylmyndigheter kunne ha tatt ut fra egne arkiver og ikke hadde behøvd å engasjere ”forskere” for å finne fram til.  

 

Gå til innlegget

På vei mot en politisk korrekt St. Lucia

Publisert over 3 år siden

Den nylig overståtte Lucia-markeringen her hjemme og i vårt naboland i øst innevarsler en omlegging av feiringen i retning av en mer politisk korrekt utgave enn tidligere.

En slik ”oppdatering” burde ikke overraske. Det merkelige er at det ikke har skjedd før.

-Jeg vil vise at hvem som helst kan være Lucia, sa den 15 år gamle svenske gutten, Albin Persson, som av et flertall ble valgt til å være årets ”Lucia-pike” ved Högastensskolan i Hälsingborg i Sverige.

-Å personifisere Lucia er en spennende opplevelse, sa Persson før han trådte in i rollen som Lucia. Han var stolt over seg selv — at han torde å stå opp for seg selv og bryte med gjeldende normer.

ANNONSE

-Det føles som om jeg skriver historie, på en eller annen måte, at jeg kan forbedre ting for en utsatt gruppe i samfunnet», skrev han på Facebook. Og der fikk han ganske raskt 8.000 tilbakemeldinger, og nesten 800 av dem delte hans forsøk på å skrive svensk Lucia-historie.

Persson konkurrerte mot fem jenter om å få være lysprinsessen Santa Lucia, opprinnelig en katolsk helgen fra Siracusa på Sicilia som led en fryktelig martyrdød rundt 300 etter Kristus. Den svenske avisa Expressen meldte at fleste elevene ved Högastensskolan hadde stemt på 15-åringen.

Den utsatte gruppen som Persson snakker på vegne av, er de homofile, en gruppe som Persson selv tilhører. At Person er homofil og gutt, ser ikke ut til å ha lagt noen særlig demper på begeistringen for valget av ham, både på skolen og på nettet. Fullt så godt gikk det ikke for butikk-kjeden Ahléns reklame, med en mørkhudet gutt som Lucia på reklameplakaten, noe som fikk sosiale medier å koke, om enn på en annen måte enn i forbindelse med valget av Persson på Högastensskolan. Forbannelsen på nettet over denne Lucias ”usvenske” framtoning fikk butikk-kjeden til å fjerne reklamen da reklamebildet spredde seg til et nettforum med ”verdier som Åhléns ikke støtter”. Butikk-kjeden skrev på sin Facebook-side at alle barn har like rettigheter, og at de skal få uttrykke seg akkurat som de vil, uavhengig av kjønn, lengde på håret, hudfarge eller bakgrunn.

Også i 4. klasse ved Gyldenborg skole i Tromsø valgte man en gutt til å være årets Lucia-prinsesse. I et intervju med NRK’s morgennyheter tirsdag 14. desember syntes han det var flaut å personifisere årets Lucia. Men den unge, kvinnelige NRK- reporteren prøvde å lokke fram begeistring hos den utkårede ved å utbryte: Men det må jo være koselig! Ikke et spørsmål fra den mer eller mindre bortkomne journalisten om hvorfor i all verden skolen valgte en gutt il å være årets lysprinsesse.

Jo, kos må det være når de to superpolitisk, korrekte statene, Norge og Sverige skal legge om tradisjonene slik at man kommer fram til et samfunn der alle har de samme rettighetene. For alle skal ha like rettigheter, og det skulle bare mangle at ikke gutter, homofile eller ikke homofile, eller tilhengere av alskens religioner og ideologier, ikke skal ha den samme rettigheten til å være Lucia som alle andre. Og når man først er i gang, hvorfor i all verden ikke velge en mannlig pensjonist til rollen?

Fjerner krenkelser

Disse forsøkene på å legge om Lucia-tradisjonen henger også sammen med det politiske korrekte prosjektet om å gi alle, såkalt utsatte grupper sin rettmessige del av ”storsamfunnets” tradisjoner. Eller kanskje er det riktigere å si at forsøkene er ledd i arbeidet med å fjerne alle kjønnsdiskriminerende, minoritetskrenkende, etnisk-krenkende og rasekrenkende tradisjoner. Og for å nå dit, er man nødt til å rykke tradisjonene ut av historien og kappe fortøyningene til tradisjonenes opprinnelse og forutsetninger, slik at deres lokale og nasjonale koloritt fordamper og framstår som en slags universell tradisjon for at alle klodens barn og voksne kan ta del i dem og ikke føle seg diskriminert. Sett med globalistiske øyne hadde nok det beste vært å avskaffe alle tradisjoner med lokal og nasjonal forankring. Men det kan skape motstand i berørte samfunn og lokaliteter, så den beste strategien er å uthule tradisjonene ved å gjøre dem så generelle og globale at de kan brukes av alle i det politisk korrekte globalfellessdetkapet i vår postmoderne verden.

Disse bestrebelsene på å skrive om historien ved å endre eller vaske vekk ”krenkende” historiske fakta som inngår i ulike samfunns tradisjoner, er ikke noe som begrenser seg til, eller har sitt opphav i sosialdemokratiene i Nord-Europa.  Som det meste i vår tid kommer også denne ”trenden” fra USA, der det i de siste årene har vært ført kampanjer ved universitetene for å kvitte seg med navn på gjenstander, bygninger og symboler som kan minne om menneskerettsstridig behandling av minoriteter og USA’s fortid der man holdt slaver. Men i USA er det snakk om tradisjoner og tradisjonsmarkører som er så ”mørke” og forferdelige at man ikke kan bli en del av dem. Derfor må de avskaffes.

Ved Harvard-universitetet var det inntil desember i fjor studenter som bar tittelen ”House of Masters”. Men studentene krevde og fikk oppfylt sitt krav om at tittelen måtte fjernes fordi ordet master impliserte slaveri og rasisme. Emblemet for det juridiske fakultetet ved universitetet ble også fjernet fordi det hadde tilknytning til en familie som hadde vært slave-eiere. Ved det samme fakultetet hadde det utviklet seg en sterk motstand blant studentene for å undervise i rettslære om overgrep og voldtekt. Begrunnelsen var at undervisning i voldtektsjuss kan virke krenkende på studenter som har vært utsatt for slike straffbare handlinger. Ved Princeton og Yale krevde studentene at navnene på enkelte av bygningene på universitetsområdene skulle endres fordi navnene hadde historiske tilknytning til slaveri og påstått rasisme.

Liksomvirkeligheten

Den tidligere rektoren ved Harvard, Larry Summers, gikk i et fjernsynsintervju i januar i år ut og tok avstand fra disse studentkravene som han kalte utslag av absurd politisk korrekthet. Det mest tøvete av kravene, ifølge Summers, var det som i amerikansk akademia blir definert som mikro-aggresjon. Det innebærer for eksempel at en rasistisk uttalelse i en roman sidestilles med konkret vold og seksuelle overgrep, og at slike uttalelser i skjønnlitteraturen derfor må forbys. Summers sa at slike tendenser og krav er en form for snikende totaliarisme i forhold til hva slags emner som kan diskuteres ved amerikanske universiteter. Han ville ikke godta at det han kalte intellektuell bekvemmelighet, skulle settes foran vitenskapelig sannhetsøking. Idehistorien viser at den største framgangen for menneskeheten skyldes ideer som er ubekvemme for den eksisterende orden (sic), påpekte Summers for knapt ett år siden i intervjuet.

Et av grunntrekkene i den politiske korrektheten er at ubehagelige sider av virkeligheten benektes, forties og overlates ubehandlet og udrøftet til skjebnen og historiens gang, eller at ubehagelighetene, slik de er definert av den politiske korrektheten, fjernes. Ved å benekte og ta avstand fra viktige sider av virkeligheten, skapes en liksomvirkelighet. Det er denne liksomvirkeligheten som legges til grunn når man i politiske korrekte samfunn diskuterer og tar avgjørelser i viktige samfunnsspørsmål. Og med denne liksomvirkeligheten som modus operandi kommer man aldri til kjernen i de aktuelle spørsmålene. Det er kanskje derfor man har sluttet å snakke om problemer. Det hefter noe uløsbart ved begrepet problem, man har derfor suspendert begrepet og innført et nytt, nemlig begrepet utfordring. Begrepet utfordring antyder at det alltid er noe man kan gjøre med saken, noe som nytter, at man skaper ny virkelighet i stedet for å ta utgangspunkt i grunnleggende, ubehagelige fakta og sette foten ned og si stopp, hit men ikke lengre. For stopp betyr stopp for noen og ikke for andre, og en slik stopp er et angrep på og overgrep mot dem som berøres av stoppen. For å møte utfordringene, må man ha ressurser, det vil si penger. Utfordringer i det politisk korrekte universet betyr evige budsjettøkninger, for i det moderne, korporative, kapitalistiske og politisk korrekte samfunnet løses alle utfordringer med mer penger, mer penger og atter mer penger —- og terapi.

Alle store og viktige samfunnsspørsmål i vårt samfunn blir altså drøftet og løst innenfor rammene av den politisk korrekte liksomvirkeligheten. Med utgangspunkt i en slik virkelighet renset for politisk slagg skal man altså skape en ny virkelighet. Det gjelder alle politikkområder, men veier særlig tungt på områder som innvandrings-og asylpolitikk og bistandspolitikk. På slike områder er det at liksomvirkeligheten sterkest manifesterer seg, og det er også her at moralismen er mest gjennomtrengende og diktatorisk. Og med moralisme menes her en ”moral” som ser bort fra viktige kjensgjerninger, altså en moral som kan sies å være frikoplet fra (viktige) fakta.

Små gruppers makt

Forsøkene på omlegging av Lucia-feiringen i Skandinavia kan ses på som individuelle initiativ, men er nok resultat av gruppe-anstrengelser der man handler ut fra det som føles som de riktige tegn i tiden. Ikonoklastien ved amerikanske universiteter derimot er nok et resultat av større gruppers engasjement og kan også vise til langt bedre resultater enn de spede forsøkene på å endre Lucia-tradisjonen her i det nordlige Europa. Men felles for anstrengelsene på begge sider av Atlanteren er at de ikke springer ut av organisasjoner som representerer og samler de aktuelle, undertrykte minoritetene. Det er for eksempel lite trolig at det er organisasjoner for homofile, lesbiske og transpersoner som står bak Lucia-omleggingen. Og det er neppe organisasjoner for etterkommere av afroamerikanske slaver som har krevd å fjerne minnesmerker og symboler med tilknytning til slaveriet. Det at noen få, uoppfordret av dem de pretenderer å representere, taler og handler på vegne av andre og større grupper og får gjennomslag for sin politikk, er et typisk trekk ved de politisk korrekte samfunnene i Vesten. Og eksemplene er legio. Det er nok å vise til det som foregår ved aldersheimen Blidensol i Stavanger der et par muslimske ansatte har fått gjennomslag for å markere sin islamske tilhørighet i jobben ved å gå med hijab

Årsaken til at små grupper kan få så stor makt, er at de spiller på de tykke lag av moralisme  som finnes særlig i øvre lag av befolkningene i de vestlige samfunnene, godhetstyranniet som enkelte har kalt det. Både den norske og den svenske gutte-Lucia ble stemt fram av et flertall på sine respektive skoler. De ble demokratisk valgt. Det samme kan en si om ”bildeknusingen” ved amerikanske universiteter. Vedtak fattet på vegne av minoritetsgrupper er altså båret fram av personer som utgår fra majoritetsgrupper ved universitetene. Hvordan slike smågrupper på vegne av minoritetsgrupper har så stor innflytelse i den politisk korrekte staten, er, så vidt jeg vet, et lite utforsket område i sosiologien. Her ligger det mang en doktorgrad og venter på den engasjerte forsker.

Den rådende politiske diskursen i Norge og i andre politisk korrekte samfunn foregår på et språk og med talemåter som gir inntrykk av saklighet og som for all del ikke må virke krenkende og sårende på såkalt utsatte grupper. Skjellsordene og injektivene sparer man til dem som bryter de etablerte språkkodene og kritiserer den politiske korrektheten. Da tar de politisk korrekte også fram sitt tyngste skyts av moralistiske og nokså udefinerbare begreper som rasisme, zenofobi, islamofobi, osv., osv.

Trump-sjokket 

Nettopp et brudd med de etablerte språkkodene var det Donald Trump benyttet seg av da han stod fram som presidentkandidat i USA. Det førte til voldsomme avskyreaksjoner fra de politisk korrekte elitene og en kampanje mot Trump som man aldri har opplevd maken til i en presidentvalgkamp, en kampanje som de samme elitene mente ville holde velgerne bort fram ham. Sjokket for elitene på grunn av Trumps seier var stort. For den tidligere Harvard-rektoren og den anerkjente sosialøkonomen Larry Summers, var sjokket så stort at han har sluttet å bruke begrepet politisk korrekthet. I en artikkel i Washington Post nylig, skriver han at Trumps seier fikk ham til å bli redd for at studenter fra ulike minoritetsgrupper vil miste den grunnleggende aksepten og tryggheten de har hatt under tidligere presidenter. Trumps seier og Trumps såkalte angrep på muslimer, funksjonshemmede, hans trusler om deportering av mexicanere og hans angrep på kvinner osv., osv. har, ifølge Summers, skapt en voldsom økning i hatytringer  og –handlinger i USA. Summers mener at Trump ikke kan gjøres personlig ansvarlig for disse reaksjonene, men han mener at Trump burde ta avstand fra slike reaksjoner for å dempe den uroen i enkelte grupper han mener Trumps seier har skapt. Og med tanke på hva kritikken av den politiske korrektheten har ført til, som seieren til Trump og økningen i såkalte hat-ytringer mot minoriteter, sier Summers at han har ”pensjonert”begrepet politisk korrekthet og ikke vil bruke det mer. For når man kritiserer politisk korrekthet, hjelper man fram illiberale og fascistiske krefter i det amerikanske samfunnet, mener han.

En av de mange svakhetene ved den politiske korrektheten er at dens protagonister ikke gjennomskuer sin egen retorikk og de begrensninger denne retorikken legger på deres egen  virkelighetsforståelse. De politisk korrekte er så avsondret fra folkelige talemåter at de legger andre betydninger og mye mer inn i Trumps uttalelser enn det ”vanlige folk” folk gjør. Vanlige folk blir for eksempel ikke sjokkert når de hører en politisk ukorrekt mann si at han tar kvinnfolkene på ”musa”. Det var for øvrig ikke et tema som Trump brakte inn i valgkampen, det sørget mediene og Clinton-kampanjen for. Flere av de uttalelsene som Trump ble sterkt kritisert for av de politisk korrekte mediene og ditto eliter, var enten ikke reelle, eller de ble bevisst forvrengt og mistolket for å kunne brukes mot Trump. Beskyldningene om at Trump skal ha raljert over en funksjonshemmet journalist, har for eksempel vist seg å være tøv og skyldtes bevisst mistolkning. At Trump ville deportere mexicanerne i USA, er heller ikke riktig. Han ville sende tilbake folk med ulovlig opphold i USA.

Tilbakeslag

Summers tilbaketrekning til den politiske korrektheten etter Trumps seier, virker som et symptom på intellektuell vankelmodighet og en manglende evne til å gjennomskue egen retorikk og den rådende politisk retorikken. Trumps seier betyr i denne sammenhengen et tilbakeslag for kampen mot politisk korrekte absurditeter. Men det ville være naivt å tro at amerikanske akademia og folk som Summers skulle før an og vise vei i denne kampen. En del av denne eliten har vært med i denne ”kampen”, slik Summers var det før han ”pensjonerte” begrepet politisk korrekthet. Men når alvoret kommer og de står overfor de praktiske implikasjonene av ”kampen” mot politisk korrekthet, så trekker de seg tilbake til den politisk korrekte sfæren og slår ring om de urbane elitene og deres politisk korrekte virkelighet, som gjør at de bokstavelig kan se ned på virkeligheten til vanlige arbeidsfolk som må ha to-tre jobber for å overleve. Dette er et skille som klart demonstrerer splittelsen mellom de politisk korrekte elitene og ”The common man” i den vestlige, politisk korrekte verden.

 

Gå til innlegget

Trump og indoktrinering av skolebarn

Publisert over 3 år siden

Ikke bare mediene og voksenverdenen kom i krise da Donald Trump vant presidentvalget i USA. Krisa kom også til Skole-Norge der ungene i samfunnsfagstimene hadde ”lært” at Hillary Clinton er snill mens Trump er slem - slik Hitler var. Trump som valgvinner ville utløse tredje verdenskrig, ble en utbredt mening i barneskolen.

En fjerdeklasse opprettet ei chatgruppe om valget i USA der vilkåret for medlemskap var at man måtte skrive noe stygt om rasisten og sexisten Donald og heie på Hillary, for å redde demokratiet. Da en av guttene i gruppa oppildnet fortalte faren sin om denne ”demokratiske redningsmanøveren”, fikk faren slått litt kaldt vann i blodet på sønnen ved å fortelle at Hillary nok hadde sine svin på skogen, som krigen i Libya og korrupsjonsanklager hengende over hodet. Da gutten brakte et mer moderert syn på Donald-Hillary forholdet, ble han kastet ut av demokratigruppa.

Det er kunstneren Hans-Erik Dyvik Husby som forteller denne historien på sin blogg. Dyvik Husby har ei datter i skolen som også hadde ”lest pensum” i den norske skolen denne høsten, der Hillary er snill og Donald slem. Skremslene om tredje verdenskrig som norske skolebarn  var blitt innpodet med i skolen og gjennom mediene, førte til at barnpsykolog Magne Raundalen anbefalte foreldrene å snakke med barna for å hindre traumer. I USA ble studenter gitt psykisk førstehjelp etter valgsjokket, og i visse øvre middelklasseområder i USA rykket krisepsykologer inn i skolen for å redde barna fra mental kollaps. Det hysteriet som mediene og de politisk korrekte, politisk styrende sjikt i Norge og USA hadde skapt, slo altså tilbake på dem selv og barna deres.

 

NRK Supernytts (for barn) reportasjer før og dagen etter det amerikanske presidentvalget bekrefter undergangsvisjonene hos barna med Trump som president. På spørsmål fra NRK hva Trump vil gjøre som president, var et av svarene: ”Han vil starte 3. verdenskrig”. Et annet svar var at med Trump som president, ville det garantert bli 3.verdenskrig. En tredje svarer mente at Trump kunne gå til krig mot Norge. Men NRK’s utenriksmedarbeider Jan Espen Kruse kunne trøste barna med at ” Det er ikke sånn det virker, fordi det er mange som passer på Trump”.     

 

Det virker åpenbart som om valget i USA har vært den store ”snakkisen”, ikke bare i det norske voksensamfunnet, denne høsten, men også i barneskolen. Og som en lærer fortalte meg, Trump fikk virkelig gjennomgå, uten at han sa noe mer til meg om saken.

 

Det er kanskje mulig at det var barn som hadde andre meninger om presidentvalget enn det som kom fram i Supernytt, men det kom i det hele tatt ikke til uttrykk der. En 10-åring sa at dårlige ting kan komme til å skje hvis makten i USA kommer i dårlige hender. En 12-åring sa at Trump vil ha mer våpen, og at det ikke er bra, et inntrykk som ble bekreftet av NRK-reporter Anders Tvegård da han skulle orientere barna om forskjellene mellom Demokratene og Republikanerne:

 

”Den viktigste forskjellen mellom dem er at Republikanerne vil gi mer penger til militæret og at de er mer villig til å bruke amerikansk militærmakt i andre land”, kunne Tvegård fortelle Supernytts seere. Ikke et ord om at Trump ble valgt som presidentkandidat under sterk motstand fra ledende personer i det republikanske partiet, og at Trump under valgkampen annonserte brudd med USA’s ”humanitære” intervensjoner, som har ført til katastrofene i Afghanistan, Irak, Libya og Syria

 

En annen NRK’s intervjuobjekter, også en 12-åring, kunne fortelle at han ikke trodde Trump kom til å bli valgt, men at han var redd for et noen ville stemme på ham. En hel skoleklasse ga unisont uttrykk for at Hillary skulle vinne valget. I et siste innslag fikk ni kjæledyr velge mellom matskåler med Trumps og Clintons navn på. Dyrene valgte Clinton med skåren 6-3. Man kan jo lure på om innslaget hadde blitt sendt om flertallet hadde valgt skåla med Trump-navnet på.

 

Barn ble, som sagt, anbefalt psykiske krisesamtaler av blant annet Magne Raundalen etter at Trump hadde vunnet valget. Men ut fra uttalelser som falt etter valget, skulle man tror at krisesamtale-behovet var like stort i den voksne, politisk korrekte meningseliten. Statsviter Raino Malnes erklærte i NRK at valget av Trump åpnet veien til fascismen. To av nåtidens politisk korrekte yppersteprester, den danske journalisten Carsten Jensen og hans norske kollega, Sven Egil Omdal, annonserte henholdsvis demokratiets selvmord og trakk fram valget i Tyskland i 1932 som historisk parallell til Trumps seier. Redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten, som alltid uttaler seg på den kollektive ”anstands og anstendighets” vegne, og som har kommentarjournalistikkens norgesrekord i å benytte de landsfaderlige pronomener oss og vi, skrev: ” ”Vi” har grunn til å være redde nå etter at verden har gått av hengslene”.

 

Seieren til Trump har kanskje mer enn noen annen mediesak avdekket hvordan de enormt sterke, politisk, korrekte meningsmønstrene bryter med samfunnsrealiteter og problemer som elitene hittil ikke har vært nødt å ta hensyn til. Historieprofessor Terje Tvedt skriver i en bredt anlagt artikkel i Morgenbladet sist helg at det ikke var verden som gikk av hengslene, slik Stanghelle påstår, men etablerte tenkemåter som mistet sitt vante og selvsagt feste. Det skulle implisere at meningselitene nå ser seg om etter nye ”ankerfester” i sin forståelse av samfunnet. Der tar Tvedt trolig feil. Den politiske korrektheten i det norske samfunnet, der meningseliten har gjort sine verdier og forståelse til naturlige og universelle størrelser, gjennomsyrer så i så hver trevl i den norske, politisk korrekte ”kroppen”. Og følgen er at det ikke eksisterer noen kritisk offentlighet i dette landet, selv om det finnes kritiske enkeltstemmer som Tvedt selv, filosofiprofessor Jens Saugstad, Asle Toje og Helge Lurås, muligens, og man bør vel ta med to kontrære stemmer på verdidebatt, Jan Hårstad og Jørgen Sandemose, samt nettstedene Document.no og Rights.no.

 

Folk som Tvedt er særlig opptatt av den indoktrineringen som skjer gjennom mediene og de store korporasjonene (NGO’ene) i Norges humanindustrielle kompleks, mens de glemmer kanskje den viktigste indoktrineringsmekanismen, den norske barneskolen. Det bar holdningene og meningene til norske skolebarn vitnesbyrd om denne høsten da ”monsteret”, den nye ”Belsebub” og vår tids ”Hitler”, Donald Trump, ble valgt som USA’s  president.       

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere