Nina Karin Monsen

Alder: 73
  RSS

Om Nina Karin

Filosof, forfatter og statsstipendiat.

Følgere

Jeg innrømmer at jeg er en person

Publisert 8 dager siden - 1681 visninger

Eirik Steenhoffs anmeldelse av boken min oser av motvilje. Og alle vet at dyp motvilje ikke er grunnlag for forståelse.

EIRIK STEENHOFFS ANMELDELSE av boken min Kampen om seksualiteten, Ytringsfrihet – hat – tankekontroll, oser av motvilje. Alle vet at dyp motvilje ikke er grunnlag for forståelse. Han har brukt tre måneder på anmeldelsen.

Han hevder boken ikke gagner saken. Hans sak er «en grundig, dempet og ikke-støtende analyse av det fremherskende synet på kjønn og seksualitet». Det som er støtende for ham er ikke et kriterium han kan bruke som anmelder. Det er private følelser som skal settes til side.  

Aller først: Steenhoff kaller personalismen for såkalt. Personalismen er som Emmanuel Mounier skrev en filosofi, en levemåte og en metode. Min bruk av egne erfaringer er ikke privat, de eksisterer i media, de er offentlige og gir et viktig bilde av hva det er å tre utenfor den politisk korrekte homonormative ideologien. Jeg håper at alle som har erfart noe lignende som jeg gjorde i 2009/10 og som fremdeles ligger der, foretar en slik analyse. Da kommer samfunnsdebattens premisser frem i lyset. Det kunne selvsagt vært ønskelig at det var andre som også analyserte, men jeg vet bare om slike som henger meg ut som mer eller mindre hatkriminell.  

                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     Pavene Johannes Paul og Benedikt var/er personalister. Personalismen tar utgangspunkt i personens virkelighet, ikke det subjektive/private eller det objektive, men en sammensmelting av de to. Slik det hele mennesket er en sammensmelting av kropp og sjel, styrt av ånden. Jesus liv er forbilde for personens liv. Se min bok Det elskende menneske, person og etikk.

Steenhoff ble støtt av bruken av ordet onani om homoseksuell praksis, og oppfatter det fordømmende. Hvorfor forklarer han ikke. Jeg gjør det ikke, jeg har levd med Freud, Reich og nyfeminismen og har ingen problemer med å skrive og snakke om seksualitetens virkelighet. Det er ikke første gang jeg gjør det. I 2009 kalte forøvrig Karen Christine Friele silkehomsene for intellektuelle onanister. Jeg tror tiden har løpt fra snerpede teologer.

Steenhoff ønsker seg et forståelsesfullt bilde av en seksuell kulturrevolusjon som har snudd alt opp ned. Snakker han for barn som mister rett til far? Som må leve med tap av sosial identitet? Vi som er heterosentriske lever nå med en homonormativ lovgivning, med homoekteskap, barnemarked som er raskt voksende, fødemor, eggdonasjon, utagerende seksualitet, porno på mobil for alle barn, ekstrem forvirring når det gjelder kjønn og seksualitet, kirurgi som endrer barns kropper for resten av deres liv, og kamp om toaletter. En verden der syvåringer studerer porno og media fylles med nye ord for både kvinners og menns kjønnsorganer. Hans snerpethet er ikke bare aparte, men farlig. Norsk homoekteskapslovgivning sidestilte forøvrig i 2009 onani mellom samme kjønn med heteroseksuelt samleie.

I et samfunn der alt er navn og elitene definerer skapningen, har nominalistene vunnet den filosofiske kampen. Det homonormative menneskesynet er skapt av politiske bevegelser som Black panters, Gay liberation Front, Womans liberation movement. Her er frihet og likhet totalt overordnede verdier, de står over både Gud og naturen. Seksualitet er politikk og brukes for å overføre makt til helt bestemte grupper og ta fra andre makt. Spesielt kristne skal miste makt. Vi skal tie, hvilket de fleste gjør.

Steenhoff gjør ikke noe forsøk på å beskrive analysene i boken om sammenhengen mellom ytringsfrihet – hat – og tankekontroll. Vi kan ikke ytre oss fritt i et samfunn, der de menneskelige realitetene er tabu, og lover om hatkriminalitet gjør at et galt ord kan straffes med en bot på ti tusen. Nå kan den som hevder å føle seg krenket anmelde uten bruk av bevis.

Steenhoff kolliderer med min bok, fordi jeg forsvarer naturen, eksistensen og essensen. Det innebærer også et forsvar for Gud. Gud er ikke bare et navn. Nye tankestrukturer er dannet, og de er synlige både i innvandringsdebatten og i seksualdebatten. Jeg tenker om disse strukturene, som personalist og deltaker i verden. Det som skjer i den offentlige debatten angår alle. Tankekontroll er tydelig i mange miljøer, ikke minst når tema er seksualitet. Selvsensuren er forsterket. De homonormative er skjulte ledere av tankepolitiet, de utgjør elitene i politikken, på universitetene og i departementene. Nå skal EU også forby bruk av kristne kors i det offentlige rom.

Homofili er ikke en biologisk dokumentert tilstand. Mange går frem og tilbake. Joseph Scarpia som har lang erfaring som utagerende homse fant veien tilbake i 40 års alder. Han kaller det for traumer, og advarer sterkt andre. Slik Walt Heyer advarer transer, han kaller det for seperasjonsangst. Selv ble han nesten 70 sa han gikk tilbake til seg selv som mann. Det er kunnskaper av denne sorten som homo seksuelle og transer og alle homnormative trenger. Det er tragisk at de ikke får den. Nå pågår den seksuelle revolusjonen på et annet plan enn på 60-70- tallet: Barn og unge skal ikke lenger lære at de har en sjel og en kropp som hører sammen, styrt av ånd, men at de har en kjønnsidentitet som de kan føle seg frem til. Det betyr at deres seksualliv ikke er kjønnsbestemt.

Steenhoff hevder analysen uteblir. Det er usant. Jeg analyserer utviklingen av ismene i flere kapitler, og analysen går langt tilbake i filosofihistorien til empiristene og nominalistene. Han klager over mangel på referenser. Jeg har to hundre og femti åtte. Noen av mine viktigste referanser er Jonas Gardell Tørk ikke tårer uten hansker. Han gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det gjorde også Kjell Arild Pollestads fortelling om sitt møte med en barnelege i Paris i boken Eneboerliv.

Jeg er for åpenhet – homobevegelsens åpne politikk siden 1980 – støtter jeg. Det er vesentlig å vite hva mennesker står for og hva slags liv de(vi) lever. Personlige forhold er en premiss for forståelsen. Det er en stor forskjell på det private og det personlig.

Steenhoff skriver: Man forstår aldri helt om hun er for en absolutt ytringsfrihet eller om den bare gjelder egne meninger. Hva mener han? Om han tror at ytringsfrihet bare dreier seg om ytringer uten personlig sammenheng, burde han lese boken en gang til. Jeg er for frihet i ånden og språket. Åndsfriheten er en premiss ikke bare for samfunnet, men også for personer, i likhet med respekt for sannhet og rettferdighet. Det har vi ikke. Derimot lever vi i et ekstremt sosialt eksperiment med mennesker som benekter naturen, menneskets vesen og Guds virkelighet. Ytringsfrihetens verdier er ikke lenger støttet av kulturen, men angrepet.

For øvrig innledes boken ikke med sitater fra tankepolitiet, men med sitater fra forfattere som har slåss med og mot tankepolitiet: George Orwell, Tammy Bruce og Mick Hume. Noen sitater er fra Karen Christine Friele som viser at slik hun har tenkt om homoseksualiteten ikke lenger er lov å tenke. Ola Henmo i boken om Friele vier fem – seks sider til løgnene Friele og homolobbyen bar til torgs om meg i 2009 – 10. Han intervjuet 40 andre personer. Men han ringte ikke til meg. Noen får ikke snakke sant en gang om seg selv.

 

Gå til innlegget

Hvilken tvilling skal fjernes?

Publisert rundt 1 år siden - 2159 visninger

Det er altså på tide med en ny abortdebatt. Vi lever i en tid der moralske grenser for liv og død flyter i begge ender av livet, også et abortert foster kan bli råvare.

Vi lever i en tid der ordene vi bruker er avgjørende. Det er også lovgivers intensjon. Menneskelige ord er ikke tegn på papiret, de er intensjoner og meninger, de er personlige uttrykk og hører til i en begrenset sammenheng.

Guds ord hører til en annen kategori.

I 1978 vedtok Stortinget selvbestemt abort. Til en viss grad var jeg deltaker i diskusjonen. Jeg kan ikke huske at det noen gang var snakk om abort på tvillinger, trillinger og så videre.

I det hele tatt var det ikke så mange toppolitikere som snakket om moralske prinsipper og verning av liv, men 610.000 skrev under på protestlister i 1974.

Abort gjaldt retten for mor til å ­bestemme at et foster skulle dø, et foster som ble betraktet som en celle­klump på noen centimeter.

FN kalte senere abort for helserettighet for kvinner. Mødre fikk rett til å bestemme over unnfanget barns liv, gutt og jente.

Nå introduseres ordet fødselsreduksjon for abort på den ene tvillingen. Men det ene (eller de to, tre, fire) fostrene som kan fjernes på mors ønske, kan neppe velges av henne. Hun kan ikke si fjern det til venstre for det i midten? Kan hun like det ene fosteret bedre enn det andre på 12 ukers stadiet? Mine kunnskaper er ikke gode nok, men det betviler jeg.

Men legen kan se på ultralyd eller kjenne at det ene fosteret er mindre enn det andre, de flere andre? Jentefostre er minst? Og ville fjerne det? Da foretar abortlegen seleksjon ut fra kriterier som strider mot de verdiene som vårt samfunn ellers bygger på, nemlig de svakeste fostrene blir rensket ut, de sterkeste får leve?

Legen kan spørre mor hva hun synes, men hvem sier at det største fosteret må fjernes? Gutten? Mor vil høre på legen, men legen har ikke rett til å bestemme ifølge noen lov jeg kjenner til. Begge (alle) fostrene antas å være friske.

Om mor føder ett barn, er fødselen for det andre eller de andre allerede i gang. Det tar noen minutter mellom hvert barn som fødes.

Man kan altså ikke si at fødselen av tvillinger er mye hardere enn fødselen av ett barn, om ikke spesielle forhold som ikke kan overskues inntreffer. Keisersnitt kan like gjerne brukes for fødselen av ett, som av flere barn.

Dette er ikke et vanskelig etisk ­dilemma, hvis vi følger de normene som ellers råder i samfunnet. De svakeste skal beskyttes først. Det er kristen tenkning. Man skal ikke forakte svakhet og dyrke styrke.

Om dette er et prinsipp som ikke er til fellesskapets beste, debatteres ikke. Med rett til å fjerne ett eller flere friske fostre fra mors liv, følger det de sterkeste (guttene?) vil bli prioritert. Det får konsekvenser for den etiske forståelsen hos alle.

Konklusjonen må være at dette er spørsmål som lov­giver i 1978 ikke tenkte over, og at loven derfor ikke var ment å skulle dekke slike tilfeller. Det er altså på tide med en ny abortdebatt. Vi lever i en tid der moralske grenser for liv og død flyter i begge ender av livet, også et abortert foster kan bli råvare.

Det har også skjedd store endringer i mannsrollen siden 1978. Mange menn er faderlige på en moderlig måte. Far kan også ta vare på et barn. Om mor ikke kan tenke seg to, kan far klare det ene. Om mor ikke kan tenke seg ett engang, kan far tenke seg det, tanter, onkler, besteforeldre – venner.

I våre dager har man pakket ut foreldrebegrepet, det kan kanskje brukes til å redde noen barns liv. Det er på tide å bringe hele familien inn igjen i spørsmål om hvem som kan ta omsorg for uønskede barn. Abortloven bringer også mange sorger med seg, for de i familien som ønsker barnet.

Det moralske aspektet ved abort går aldri bort, nå blir den politiske slag­siden bare tydeligere og tydeligere.

Først publisert i Vårt Land 24.2.2016

Gå til innlegget

Elle melle, deg fortelle

Publisert nesten 2 år siden - 1971 visninger

Mellingens fy– og forbudte ord er mor, far, felles barn, biologi og gener. Hun ønsker en fullstendig styrt debatt, der de homonormative skal tale, og de heteronormative skal tie. Det kvalifiserer til en doktorgrad i Agder.

 Helle Mellingens avhandlingFra smertespråk til lykkenormativitet,2013, kritiserer min bokKampen om ekteskapet og barnet, konsekvenser, argumenter og analyser(KEB. 2009).

Mellingens avhandlingen er uleselig for andre enn den gruppen politiske aksjonister hun tilhører, queers. Dette er en homonormativ aksjonsgruppe som hevder at samfunnet skal tilpasse seg homoseksuelle, bifile, transer og quuers, og at alle som ikke gjør det er hatefulle. Målet er: «…tydelig homoidentitet som ikke enkelt ber om toleranse, men krever en selvstendig og tydelig plass i norsk offentlighet uten å be om å bli tolerert, og som også nekter å la seg krenke.»

Denne gruppens hovedfiende er de gammeldagse heteroseksuelle kristne, de som snakker imot ekteskap mellom to av samme kjønn, og forsvarer barns rett til far (og mor) i norsk barnelov. Barn av lesbiske mistet denne retten i 2009, § 4a. Snart mister homofiles barn rett til mor i samme lov.

Mellingen ønsker å frata oss gammeldagse ytringsfrihet: Hun skriver: «… både før og etter pristildelingen er (det) blitt reist kritikk mot aviser som har valgt å trykke Monsens skarpe kronikker, på grunn av det krenkende språket hun bruker. Selve ytringsfrihetsdebatten har blitt et topos, et retorisk sted hvor argumenter for krenkende tale kan hentes fra.»

Og hva er krenkende? Det er min språklige ulydighet.: « Det er et uttalt politisk mål at felles ekteskapslov også skal bidra til å øke den kulturelle aksepten for likekjønnede samliv. Ved at kjente begreper som «ekteskap» og å være «gift» åpnes opp og betydningen utvides, forventes det en performativ effekt i form av slik aksept: Når språket blir mindre heteronormativt og mer inkluderende, vil holdninger og verdier endres i samme retning.»

Mellingen tolker de nye lovene dithen at de homonormatives nytale er normgivende for alle. Hun er en homonormativ moralist fra inkvisisjonens dager. Slik lovgiverne ytrer seg skal vi alle ytre oss, i våre bøker, forelesninger, foredrag, undervisning, avisartikler, til klienter, kunder, pasienter osv. Den verste forbrytelsen er å snakke heteronormt. Jo, jeg er en forbryter.

Mellingen har en slags konklusjon. Hun leser noen høyesterettsdommer om hatkriminalitet: «… Jeg skal understreke at jeg ikke trekker noen direkte paralleller mellom de ytringene Høyesterett har forholdt seg til i de nevnte sakene, og NKMs tekster. Det er for eksempel ingen voldsretorikk iKampen om ekteskapet og barnet.

Mellingen uttaler stadig at hun ikke forstår KEB: «… fremstår … fremmedgjørende ettersom jeg synes det er grunnleggende vanskelig å forstå tekstene, bildene som brukes og premissene som tekstene bygger på: språket fremstår som fremmed og underliggjørende. … Tekstene slår over i det absurde …»

Å tenke gammeldags er å drive med uforståelig, absurd trusselretorikk. Jeg har i Mellingens lesning: « (en) argumentasjon og form som skiller seg ut som særskilt krenkende ytringer, rettet mot homofile og deres barn … språket konstruerer en virkelighet som bryter med det språket og de premissene som debatten ellers føres ut ….»

«Språket og interpellasjonene konstituerer marginaliserte og knapt gjenkjennbare subjekter. Også barn av lesbiske og homofile interpelleres på ulike måter i boka. Disse interpellasjonene er ofte indirekte og tar en konstaterende form.»

Andre ord i avhandlingen: Performativer, dekonstruksjon, sitering, iterabilitet, siterbarhet, interpellasjon, hermeneutikk, topos, hyperbol… Lett å forstå at avhandlingen har ligget i to år uten å bli lest.

Det er ikke min oppgave å forklare Mellingen. Men seriøse forskere skriver ikke en uforståelig avhandling om en forfatter de mener er uforståelig. Hennes syn på meg er likevel meget klar. Hun er tankeleser, og behøver ikke spørre meg, eller andre av mine bøker. Hun utsatte min bokDet Kvinnelige mennesket, 1975 for queerlesning til sin prøveforelesning. Den har hun nektet å vise meg. Alle andre litteraturvitere jeg kjenner ville med takknemlighet snakket med forfatteren de interesserer seg for.

Hun bruker meg i tillegg som stråmann for å såre og krenke homoseksuelle. Hun skaper et vrengebilde av dem og påstår det er skapt av meg. Mitt syn på homoseksuelle er meget enkelt: De er som alle andre mennesker, på godt og ondt, de er seksuelle omtrent på samme måte som heteroseksuelle, unntaket er fullbyrdet samleie. Men deres barn mister rett til far, snart også mor i norsk barnelov § 4a. (2009) Det betyr tap av menneskerettigheter. Dette tapet er planlagt i god tid før barnets fødsel.

Mellingen misliker at jeg fortsatt ytrer meg heteronormativt. Homoseksuelle, biseksuelle, transer og queers utgjør ca. 1-2 % av befolkningen. De har mektige politiske venner, det har ikke vi gammeldagse. «Hennes retoriske utgangspunkt er at homotoleransen har overtatt heteronormativitetens hegemoni i norsk offentlig debatt, og hun kjemper det jeg vil betegne som en reaksjonær kamp for å ta tilbake et utpreget tradisjonelt og heteronormativt ekteskapssyn som medfører en uttalt hierarkisk tenkning om ulike samlivsformers verdi.»

Hierarkiet leser hun uten belegg inn i min tenkning. For Mellingen er jeg og andre kristne heteroseksuelle som tenker i samme baner, noen som mobber, truer, krenker, sårer, homoseksuelle, homonormative, queers, planlagte farløse og morløse barn, og alle som tjener penger på det raskt voksende barnemarked. Det gjør vi når vi snakker om dem og menneskerettighetene på vår gammeldagse måte. Hver gang vi tenker og føler som de gammeldagse menneskene vi er. Nå finnes bare nytalen. Nå finnes bare de nye menneskene, slike som Mellingen.

Hvorfor brukte Mellingen fem år på dette? Hun har de samme tankene gjennom hele avhandlingen, der er ingen fremgang å spore. Men hun liker ikke at «En konsekvens av Monsens tekster ser altså ut til å være at stadig flere debattanter legger vekt på barns genetiske tilknytning til foreldre, som altså betegnes «biologisk». Det er bra, sier jeg.

Mellingens fy– og forbudte ord er mor, far, felles barn, biologi og gener. Hun ønsker en fullstendig styrt debatt, der de homonormative skal tale, og de heteronormative skal tie. Det kvalifiserer til en doktorgrad i Agder.

(De som vil kommentere, må gjerne skrive direkte til meg.

nina.karin.monsen@online.no)

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I DAGBLADET 31.05.2015 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Maktfaktorer
av
Kjell G. Kristensen
rundt 7 timer siden / 43 visninger
0 kommentarer
Barnets beste
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Verden er urettferdig
av
Arne Berggren
rundt 17 timer siden / 491 visninger
5 kommentarer
Parkert ideal?
av
Sofie Braut
rundt 17 timer siden / 263 visninger
1 kommentarer
40 år med klokskap
av
Åshild Mathisen
rundt 17 timer siden / 485 visninger
2 kommentarer
”Tollere og fariseere” anno 2017
av
Bjørn Dahl
rundt 18 timer siden / 611 visninger
0 kommentarer
Vi har en elefant i kirken!
av
Alexis Lundh
rundt 19 timer siden / 190 visninger
1 kommentarer
Sps venstrenasjonalisme
av
Berit Aalborg
1 dag siden / 2540 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Øyvind Schønning kommenterte på
Allah Hater Polyteisme
rundt 5 timer siden / 251 visninger
Robin Tande kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 6 timer siden / 485 visninger
Jon Prøis Rustand kommenterte på
Verden er urettferdig
rundt 7 timer siden / 491 visninger
Robin Tande kommenterte på
Forandrings skygge
rundt 7 timer siden / 2196 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
40 år med klokskap
rundt 7 timer siden / 485 visninger
Trond Oscar Losvik kommenterte på
Besteborgerlige bisper bør bråsnu
rundt 7 timer siden / 630 visninger
Roald Øye kommenterte på
«The dawn of a new era»?
rundt 8 timer siden / 1441 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Vi har en elefant i kirken!
rundt 8 timer siden / 190 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Tore Olsen kommenterte på
London og NRK Debatten
rundt 8 timer siden / 711 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Hva skjedde med den hvite by ved Mjøsa?
rundt 8 timer siden / 315 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Parkert ideal?
rundt 8 timer siden / 263 visninger
Les flere