Njål Høstmælingen

Alder:
  RSS

Om Njål

Direktør International Law and Policy Institute

Følgere

Kampen om pengene

Publisert 4 måneder siden - 176 visninger

Den norske kirke har valgt privilegier fremfor likebehandling.

Statskirkeordningen i Norge er så godt som avviklet, etter en vanskelig og tidkrevende prosess. De siste små brikkene legges på plass i disse dager, gjennom å etablere én felles lov for alle norske tros- og livssynssamfunn. 

Men i stedet for å fullføre jobben langs de trauste linjer som er lagt, går Regjeringen inn for en ordning som vil føre til rabalder og bråk, rettslig som politisk, i uoverskuelig fremtid. 

Eget hus. 

Den norske Kirke er nå fri fra staten, etter endringer i Grunnloven i 2012. Rett nok er kirken fullstendig avhengig av økonomisk støtte fra myndighetene, men den kan bestemme i eget hus. Samtidig slår Grunnlovens paragraf 16 siste setning fast at alle norske tros- og livssynssamfunn skal få lik offentlig støtte («Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»). Den sjenerøse støtten som Den norske kirke får, skal dermed alle andre tros- og livssynssamfunn nyte godt av. 

Men så har det seg slik at statens ressurser ikke er ubegrensede. Forbruket overvåkes nøye og innstramminger vil komme, også på dette feltet. Problemet er bare at Den norske Kirke har enorme faste kostnader til personal og til drift og vedlikehold av bygninger. Selv om antall faste kirkegjengere er svært lavt, må gudstjenester holdes og seremonier avvikles, også utenfor de store tilstrømmingsdagene knyttet til jul, konfirmasjon, bryllup og begravelser. Og medlemmene forventer at det skal være slik at Den norske Kirke har et tilbud som alle kan benytte seg av når de måtte ønske det, og uten å skulle skjele til hva dette egentlig koster. 

Kan hende derfor velger Regjeringen en løsning som velter ansvaret for innsparinger over på tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. De er færre, er løsere organisert og har ikke samme nettverk opp mot beslutningstakere som det Den norske Kirke har – og har heller ikke et så stort flertall av innbyggerne bak seg.

Rammer hardt. 

Det er kombinasjonen av fire forslag som gjør at dette rammer så hardt: 

– For det første ønsker Regjeringen å innføre et krav om et minste antall på 500 medlemmer før tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke kan få økonomisk støtte (lovforslaget paragraf 3 første ledd og paragraf 4 første ledd). 

– For det andre innføres en ordning om at kun medlemmer eldre enn 15 år fra nå av skal telle med som medlemmer. 

– For det tredje ønsker Regjeringen en ordning der antall medlemmer i Den norske kirke ikke lenger skal være bestemmende for støtten til trosog livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. 

– Og for det fjerde vil Regjeringen legge inn en blankofullmakt om at «tilskudd til utgifter som følger av Den norske kirkes særlige stilling» skal holdes utenfor dette regnskapet.

Koster dyrt. 

De innsparingsløsningene som Regjeringen skisserer, koster dyrt i form av tapt tillitt og mulige rettslige prosesser. Jussen i dette knytter seg til Grunnloven paragraf 16 siste setning. Om forslagene vedtas av Stortinget, vil det bli så store ulikheter mellom Den norske kirke og de andre trosog livssynssamfunnene at denne bestemmelsen brytes. Samtidig vil norske myndigheter kunne bli anklaget for å diskriminere ulike tros- og livssynssamfunn etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 14. Regjeringen hevder at ulikhetene i finansiering er saklig forskjellsbehandling, og dermed ikke diskriminering, men argumentasjonen er ikke særlig overbevisende.

Dette handler ikke om juss alene. Om forslaget vedtas, vil det bekrefte den oppfatningen mange tros- og livssynssamfunn har, nemlig at Den norske kirke fortsatt er i en privilegert særstilling. Dette igjen reduserer tilliten de har til myndighetene, det vil skape uro internt i organisasjonene og det vil gå ut over samarbeidet organisasjonene har med myndighetene på andre samfunnsområder. 

Den norske kirke selv støtter i all hovedsak Regjeringens forslag om å særbehandle kirken, mens FNs menneskerettighetskomité er kritisk. Med konfliktene rundt KRL-faget friskt i minne, bør Stortinget velge en ordning som står seg bedre.

En annen tilnærming. 

Forslaget til lovendringer ble fremsatt av Høyre/Frp-regjeringen. Etter den tid har Venstre kommet inn i regjering, og Trine Skei Grande er blitt ansvarlig minister for dette forslaget. Venstre har brakt med seg en annen tilnærming til trosog livssynsfrihet, noe som også reflekteres i Jeløya-plattformen. Tas regjeringsplattformen og Venstre på alvor, vil det reviderte lovforslaget justeres slik at det holder seg godt innenfor kirkeforliket, Grunnloven og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den norske kirke kunne ha fått dette til å lande riktig, men har sviktet. Det virker som om det har vært for fristende for den å takke ja til trygg økonomi og privilegert behandling, og heller se en annen vei enn til Den gylne regel. Nå er det opp til politikerne å sikre at Den norske kirkes selvstendighet bygges på trygg og uomtvistet grunn.

Trykket i Vårt land 16. mai 2018

Gå til innlegget

Ikke rart jøder kvier seg for å registrere tro

Publisert over 6 år siden - 675 visninger

Det er ikke rart at norske jøder selv i dag kvier seg for å bli ført inn i registre hvor deres religiøse tilhørighet blir skrevet inn. Samtidig er det slik at registre kan hackes.

Registrering av religiøs tilhørighet er omstridt. I Norge er vi vant med omfattende registrering - selv det å sende poden på fotballkamp krever utfylling av skjemaer. Samtidig har nordmenn jevnt over stor tillit til offentlige myndigheter og andre som forvalter slike registre.

LES OGSÅ I VÅRT LAND: Staten lagrer livssynet ditt

Tilliten har ikke alltid vært der. Den omfattende - og sett med nazistenes øyne - vellykkede deporteringen av norske jøder under andre verdenskrig, kunne ikke ha skjedd om ikke de offentlige registrene over jødene var så gode og detaljerte som de var. Det er derfor ikke rart at norske jøder selv i dag kvier seg for å bli ført inn i registre hvor deres religiøse tilhørighet blir skrevet inn. Samtidig er det slik at registre kan hackes, noe man til stadighet opplever også innenfor presumptivt trygge databaser.

Andre land har andre ordninger. Noen krever religion oppført på ID-kort, som i Indonesia. Andre stiller krav om religion for å få arbeid innen visse sektorer. Mulighetene for misbruk er mange, noe massakrene i Rwanda kan tjene som grelt eksempel på.

Registre er i mange sammenhenger nødvendige. Det kan være for å få oversikt over skatteplikt, over gjennomføring av skoleplikt, planlegging av vann- og kloakk, realisering av helsetjenester og overføring av offentlige tilskudd. Det er nettopp dette siste som nå skaper debatt, nemlig plikten til å oppgi navn på medlemmer av trossamfunn som søker om offentlig støtte.

Det er opplagt at det er behov for registrering knyttet til offentlig støtte. Selv der registrering kreves, har historien vist omfattende brudd og problemer, som med politiske ungdomspartier og ikke-statlige organisasjoner. Siden tilskudd gis etter hvor mange personer som er registrert, er det viktig at medlemmer ikke kan føres opp flere ganger eller at de ikke er medlem av flere lignende organisasjoner som får støtte.

Samtidig er det et opplagt behov for å hindre at disse opplysningene spres eller misbrukes på annen måte.

Det som ikke er like opplagt, er at man ikke kan opprette en ordning som hindrer kobling mellom personlig identitet og medlem. Innenfor registerføring er det vanlig med slik kryptering, man oppretter et alias i en instans og overfører informasjonen - som nå ikke lenger er koblet til identifiserbare personer - til de instansene som skal jobbe videre med informasjonen, for eksempel vaske medlemslister. Helt bunnsolid trygt er det ikke, for ett sted er informasjonen lagret. Grunnen til at man ikke gjør dette i dag, er sannsynligvis at det krever litt mer arbeid, og dermed blir litt mer kostbart.

En annen ting som ikke er helt opplagt, er hvorfor religiøse institusjoner skal gis offentlig støtte. Uten krav på offentlig støtte, vil det være langt mindre aktuelt for norske myndigheter å be om registrering av religiøs tilhørighet. Men den prisen er nok ikke trossamfunn – og kanskje heller ikke medlemmene – villige ti å betale.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 177 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 565 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 681 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 1378 visninger
15 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 17 timer siden / 726 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dagfinn Gaarde kommenterte på
Spa møkk eller bygge?
15 minutter siden / 1378 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
18 minutter siden / 1454 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
27 minutter siden / 704 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
40 minutter siden / 331 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 704 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1454 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 704 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
rundt 1 time siden / 448 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 704 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1454 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Les flere